Brev fra Kommunal-
og moderniseringsdepartementet v/statsråd Jan Tore Sanner til kommunal-
og forvaltningskomiteen, datert 7. juni 2016
Dokument 8:89 S (2015-2016)
Representantforslag om en mer aktiv boligpolitikk
Jeg viser til brev av 03.05.2016,
fra Kommunal- og forvaltningskomiteen med vedlagt representantforslag
8:89 S (2015-2016) fra stortingsrepresentantene Helga Pedersen,
Eirin Sund, Jan Bøhler, Stein Erik Lauvås, Torstein Tvedt Solberg
og Stine Renate Håheim.
Forslag nr. 9 har
også vært forelagt finansministeren.
Forslag nr. 1
"Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å øke lånerammen til Husbanken til 25 mrd. kroner."
Jeg viser
her til anmodningsvedtak nr. 96 (2015-2016): "Stortinget ber regjeringen fortløpende
vurdere behovet for å øke rammen til Husbanken." og Regjeringens
svar i Prop. 122 S (2015-2016) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet 2016.
"I Prop. 1 S (2015-2016) Statsbudsjettet
2016 foreslo Regjeringen en låneramme i Husbanken på 18 mrd. kroner.
Det var en reduksjon på 2 mrd. kroner fra 2015. Ved behandling av
statsbudsjettet i kommunal- og forvaltningskomiteen viste medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet til at tilgangen på kreditt i det
private kredittmarkedet var god, at etterspørselen etter lån fra
Husbanken hadde gått ned og at Husbanken anslo at en låneramme på
18 mrd. kroner var tilstrekkelig til å gi lån til prioriterte formål,
jf. Innst. 16 S (2015-2016). Stortinget sluttet seg til Regjeringens
forslag om en låneramme på 18 mrd. kroner i 2016, men ba om at Regjeringen
fortløpende vurderer behovet for å øke rammen.
Prisstigningen for boliger er fortsatt
høy, tilgangen på rimelige boliglån er god og mange husholdninger
har tatt opp store lån. Dette kan være en kilde til ustabilitet
i norsk økonomi. Regjeringen la derfor fram Strategi for boligmarkedet
i juni 2015. Ett av tiltakene i strategien var å begrense private
bankers utlån til boligformål. Et annet var å begrense og målrette
husbanklån til prosjekter som gir økt boligpolitisk måloppnåelse.
Etterspørselen etter lån i Husbanken
falt i 2015. Blant annet ble det søkt om grunnlån for 15,7 mrd. kroner
i 2015, en reduksjon på 33 pst. fra året før. Utlånsrammen i 2015
på 20 mrd. kroner ble likevel benyttet fullt ut. Det ble gitt tilsagn
om grunnlån for 12 mrd. kroner, startlån for 7 mrd. kroner og lån
til barnehager for 1 mrd. kroner. Tilsagn om grunnlån og barnehagelån
var noe lavere enn i 2014, mens tilsagn om startlån økte tilsvarende.
Ved utgangen av april i 2016 hadde
det kommet inn søknader om grunnlån for 3 mrd. kroner. Økt bosetting
av flyktninger og asylsøkere i kommunene tilsier økt etterspørsel
etter husbanklån. Det er likevel usikkert når dette behovet vil
slå ut i økt låneforbruk. Husbanken prioriterer søknader om lån
til boligsosiale formål. Kommunene vil dermed uansett få dekket
sine lånebehov for å finansiere boliger til flyktninger og andre
vanskeligstilte. Husbanken vurderer fortsatt årets låneramme som
tilstrekkelig.
Ut fra en helhetsvurdering mener
Regjeringen at en utlånsramme på 18 mrd. kroner i 2016 legger godt til
rette for at vanskeligstilte på boligmarkedet kan få lån til å etablere
seg i egen bolig, samtidig som flere boliger blir bygget med kvaliteter
som møter framtidens behov. Regjeringen vil fortsette å følge lånerammen
i Husbanken nøye."
Forslag nr. 2
"Stortinget ber regjeringen etablere
nye tilskuddsordninger gjennom Husbanken for å stimulere til økt
fornyelse og fortetting av eksisterende boligmasse."
Husbanken
har i dag flere tilskuddsordninger som skal stimulere til innovative
og produktive løsninger i nye og eksisterende boliger, slik at boligmassen
blir bedre tilpasset fremtidens behov. Noen av de sentrale tilskuddsordningene
til boliger er tilskudd til heis, tilskudd til tilstandsvurdering,
tilskudd til tilpasning av bolig, samt kompetansetilskudd til bærekraftig
bolig- og byggkvalitet. Det ble i 2015 utbetalt 80 mill kr til tilskudd
til heis, 9,3 mill kr til tilskudd til tilstandsvurdering, 134,4
mill kr til tilskudd til tilpasning og prosjektering av boligtilpasning,
og 27,6 mill kr til kompetansetilskudd til bærekraftig bolig- og
byggkvalitet. I denne sammenheng vil jeg i tillegg nevne Husbankens
grunnlån, som også gis til oppgradering av eksisterende boligmasse.
Det ble i 2015 tildelt grunnlån til oppgradering for 766,1 mill
kr.
Ordningene bidrar
til å fornye og oppgradere eksisterende boligmasse, slik at de blir
mer energieffektive og miljøvennlige, får bedre inneklima, og blir mer
tilgjengelige for alle, uansett alder og ulike behov. Generelt opplever
Husbanken god kvalitet i søknader og høy etterspørsel etter tilskuddene.
Kriteriene for tilskuddsordningene justeres etter behov og målsetninger.
Husbanken har også
et tilskudd til bolig-, by- og områdeutvikling som blant annet går
til tiltak i Groruddalen i Oslo, indre Oslo øst, Bergen og Trondheim.
Felles for alle områder er at de har utfordringer knyttet til levekårsmessige
forhold som læringsmiljø og -resultater i skolene, stagnerende befolkningsutvikling,
samt fysiske og sosiale forhold. Det ble i 2015 utbetalt 56,5 mill
kr til bolig-, by- og stedsutvikling.
Tilskuddene som
Husbanken allerede har, dekker etter min oppfatning en bredde av
problemstillinger, og er godt egnet til å stimulere til fornyelse
av boligmassen. Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig å opprette
nye tilskuddsordninger for dette formålet. Det er likevel fornuftig
å vurdere hvordan tilskuddene kan målrettes bedre, slik at vi utnytter
ressursene best mulig.
Forslag nr. 3
"Stortinget ber regjeringen reversere
endringene i startlånsforskriften slik at unge med lav egenkapital igjen
blir en målgruppe for startlånet."
Startlån
er et viktig boligpolitisk virkemiddel for regjeringen. Denne låneordningen
stimulerer til boligeie blant vanskeligstilte grupper,
noe som kan bidra til bedre sosial integrasjon og være et middel for
å bekjempe fattigdom og motvirke marginalisering. I 2015 formidlet
kommunene ca 7.300 startlån.
Kommunenes bruk
av startlån økte kraftig i mange år. Fra 2007 til 2013 fant det
sted mer enn en fordobling i antall formidlede lån. Kommunenes praksis
varierte også betydelig, og flere kommuner uttalte i denne perioden
at de formidlet lån til personer som kunne fått lån i private banker.
Dette var ikke intensjonen med ordningen. Startlånet skal ikke gis
i konkurranse med private banklån, eller undergrave Finanstilsynets
tiltak for å redusere gjeldsveksten i norske husholdninger.
Dette lå til grunn
for at forskriften på startlån ble endret fra 1. april 2014. Med
den nye forskriften målrettet vi startlånet mer mot personer med
langvarige bolig- og finansieringsproblemer. Personer i målgruppen
kan være lavtlønnede, enslige forsørgere, flyktninger og utviklingshemmede.
Med den endrete
forskriften ble det også åpnet for å kunne formidle startlån med
opptil 50 års nedbetalingstid. Dette kan f.eks. være i tilfeller
hvor låntakeren har problemer med å skaffe seg en egnet leiebolig,
leie er klart dyrere enn lang nedbetalingstid på lån, og låntaker
har lav, stabil inntekt og stabil livssituasjon.
På oppdrag fra Husbanken
foretok By- og regionforskningsinstituttet NIBR for kort
tid siden en evaluering av endringer i kommunenes bruk av startlån
i 2014, etter at forskriften for låneordningen ble endret. Nesten
alle kommunene uttrykte at de følger opp innholdet i den nye forskriften,
enten ved at de har lagt om praksis for tildeling, eller ved at
de allerede før forskriftsendringen hadde en praksis i tråd med
ny forskrift.
I utredningen ble
også syv casekommuner intervjuet. Disse kommunene fremhever at de
ved denne overgangen har blitt motivert av Husbanken til å delta
i interkommunalt nettverkssamarbeid knyttet til startlånet, eller
delta i Boligsosialt utviklingsprogram. Kommunene melder også at
forskriftsendringen har ført til at de når ut til flere vanskeligstilte, og
at de har fått anledning til å følge disse tettere.
På bakgrunn av dette
er jeg av den oppfatning at endringene i forskriften i 2014 var
både et godt og nødvendig boligpolitisk grep. Det foreligger derfor ingen
planer fra min side om å reversere endringene
Regjeringen er imidlertid
opptatt av å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Siden 2013 har BSU-ordningen
blitt styrket to ganger. I 2013 var det samlede sparebeløpet i BSU
på 150.000 kr, i dag er dette beløpet økt til 300.000 kr.
Forslag nr. 4
"Stortinget ber regjeringen vurdere
endringer eller nye tilskudd i Husbanken som legger til rette for flere
leie-til-eie-prosjekter i samarbeid med kommuner og private utbyggere."
Eierskapslinjen
er en viktig del av den norske boligpolitikken. Det er mange fordeler
med å eie sin egen bolig, blant annet nærmere tilknytning til lokalsamfunnet.
At også mange innvandrere etter en periode i Norge eier sin egen
bolig, har vært viktig for integreringen. Norske skatteregler er
derfor innrettet for å fremme boligeie. Boligbeskatningen er gunstig, og
de boligeierne som har gjeld, får skattefradrag for renteutgifter.
Vanskeligstilte
kan være særlig utsatt for risiko ved boligeie. Likevel ser det
ut til at flere husholdninger har økonomisk kapasitet til å bli
boligeiere. Husbankens finansielle virkemidler gir gode muligheter for
å hjelpe vanskeligstilte til å kjøpe bolig. For mange vil startlån,
gjerne i kombinasjon med tilskudd til etablering, gi den nødvendige
økonomiske bistanden.
Det finnes imidlertid
en liten målgruppe som har behov for en stabil bosituasjon, men
som ikke kvalifiserer til startlån, for eksempel på grunn av svært svak
økonomi. For å gi disse husstandene stabilitet og mulighet til å
spare har flere kommuner de siste årene innført ulike leie-til-eie-modeller.
Modellene går i hovedsak ut på at den vanskeligstilte inngår en rimelig
leieavtale med kommunen og får opsjon på å kjøpe boligen på et senere
tidspunkt. I leieperioden følger kommunen opp husstanden med veiledning
og ulike tjenester.
Basert på erfaringer
fra kommunene har Husbanken laget en standardmodell med forslag
til kontrakt som er tilgjengelig for alle kommuner på Husbankens
hjemmesider. Modellen
fanger opp den gruppen som har behov for en stabil bosituasjon,
men ikke kvalifiserer til startlån i dag. Fordelen er at den baserer
seg på dagens finansielle virkemidler. Kommunene kan søke Husbanken
om tilskudd til utleieboliger og grunnlån for å finansiere boligen.
Beboeren kan søke om bostøtte og siden startlån og eventuelt tilskudd
til etablering.
Husbankens boligsosiale
virkemidler er målrettet mot vanskeligstilte i boligmarkedet, og
målgruppen for leie-før-eie krever som regel tett oppfølging fra kommunen.
Jeg mener at Husbankens
leie-før-eie-modell og dagens finansielle virkemidler er tilstrekkelige
og ser ikke nå behov for nye tilskuddsordninger.
Forslag nr. 5
"Stortinget ber regjeringen utrede
et differensiert rentesystem for Husbanken."
I innledningen
til representantforslaget står det at: "Husbankens rente er … gunstig for
topplån og startlån til førstegangsetablerere, men for store felleslån
til borettslag er Husbanken i dag mindre konkurransedyktig." Jeg
har derfor lagt til grunn at forslaget gjelder å utrede lavere utlånsrente
i Husbanken for borettslag.
Rentene på boliglån,
både i Husbanken og i resten av kredittmarkedet, er nå på et historisk
lavt nivå. Den flytende renten på lån i Husbanken er 1,7 pst. i
mai 2016. Renteutgiftene bør derfor ikke være en stor utfordring
for borettslag eller andre aktører i boligmarkedet.
Å redusere husbankrenten
for borettslag har en betydelig kostnad. Ved utgangen av 2015 hadde borettslag
utestående lån i Husbanken for 33 mrd. kroner av et samlet utlånsvolum
i Husbanken på 140 mrd. kroner (23 %). En reduksjon med for eksempel ett
prosentpoeng har med dette en årlig kostnad for staten på rundt
330 mill. kroner.
Gitt dagens situasjon
med lave renter og god tilgang på kreditt i det private markedet,
ser jeg det ikke som aktuelt å redusere renten i Husbanken for borettslag.
Forslag nr. 6
"Stortinget ber regjeringen utarbeide
en offentlig modell for beregning av fremtidig byggebehov."
I likhet
med forslagsstillerne har jeg merket meg at Boverket foretar beregninger
av boligbyggebehov i Sverige. Også private aktører i Norge, bl.a.
Boligprodusentenes forening, gjør denne typen beregninger. Disse
beregningene har demografiske forutsetninger, basert på befolkningsstatistikk
og befolkningsframskrivinger som Statistisk Sentralbyrå utarbeider.
Jeg vil imidlertid
understreke det lokale ansvaret i arealpolitikken. I juni 2015 la
regjeringen frem nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging.
Her understreket vi bl.a. en forventning om at den regionale og
kommunale planleggingen legger til rette for tilstrekkelig og variert
boligbygging, lokalisert ut fra hensynet til samordnet bolig-, areal-
og transportplanlegging.
Kommunene skal utarbeide
en kommuneplan med en samfunnsdel som skal gi føringer for kommuneplanens
arealdel, der befolkningsutvikling, utbyggingsmønster, boligbehov
og boligbygging står sentralt. Det er med andre ord kommunene, sammen med
regionale myndigheter, som har hovedansvaret for å anslå fremtidig
byggebehov og planlegge for dette. Dette er nærmere omtalt under
forslag 7.
En nasjonal beregningsmodell
vil etter min oppfatning tilføre liten merverdi til det arbeidet
som gjennomføres i den kommunale planleggingen. Det er i tillegg
en rekke usikkerhetsfaktorer som gjør at en nasjonal beregningsmodell
ville kunne gi store feil i anslagene. Det nasjonale byggebehovet
er ikke bare avhengig av befolkningsvekst, men også av flyttemønstre,
økonomiske forhold med videre. Det må også gjøres forutsetninger
om hva som er det rette forholdet mellom boliger og befolkningsstørrelse.
Press i boligmarkedene
som følge av høy befolkningsvekst vil også kunne fremtvinge flere
tilpasninger enn bare boligbygging. Det kan for eksempel være bedre
utnyttelse av eksisterende boligmasse gjennom ombygginger, og at
flere etter hvert flytter ut av områdene hvor boligmarkedet er mest
presset.
Legger vi disse
faktorene til grunn blir usikkerheten stor og nytten uklar, dersom
denne typen byggebehov skal beregnes på nasjonalt nivå. Jeg har
derfor ingen planer om å etablere modeller for beregning av fremtidig
nasjonalt byggebehov.
Jeg deler imidlertid
oppfatningen til forslagsstillerne om at befolkningsveksten i Norge
har vært høy de siste årene, og at det er behov for tiltak for å
få fart på boligbyggingen.
I juni i fjor la
regjeringen frem en strategi for boligmarkedet. Et av formålene
er at det skal bli raskere, enklere og billigere å bygge nye boliger.
Dette er tydeliggjort gjennom regjeringens mål for boligpolitikken.
Tilbudssiden skal styrkes. De siste tre årene har regjeringen gjort
en rekke forenklinger i plan- og bygningslovgivningen. Et av formålene
med disse tiltakene er at det skal bli raskere, enklere og billigere
å bygge nye boliger.
Avslutningsvis vil
jeg påpeke at vi er på rett vei i boligbyggingen. I 2015 ble det
registrert igangsatt 31.301 boliger, opp 15 % fra 2014. Igangsettingstallet
i 2015 var det høyeste siden 2007. Det ble registrert igangsatt
10.664 boliger pr utgangen av april 2016, opp 7,7 % fra tilsvarende
periode i 2015.
Forslag nr. 7
"Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om innføring av lovpålagte boligplaner for kommunene."
Forslagsstillerne
tar opp viktige problemstillinger knyttet til de utfordringene vi
står overfor som følge av forventet befolkningsvekst i og rundt
de største byområdene, og behovet for tilstrekkelig boligbygging,
Kommunene er gjennom
plan- og bygningsloven pålagt å utarbeide en kommuneplan med en
samfunnsdel som skal gi føringer for kommuneplanens arealdel, basert
på en sammenstilling av utviklingstrekk og utfordringer, der befolkningsutvikling,
utbyggingsmønster, boligbehov og boligbygging står sentralt. I kommuneplanens
arealdel skal kommunene så vise hvordan prioriteringer og satsinger
beskrevet i samfunnsdelen kommer til uttrykk i disponering av arealer
i kommunen. Sikring av arealer til boligbygging er en sentral del
av kommuneplanen, og må ses i sammenheng med det samlede utbyggingsmønsteret
i kommunen – for eksempel transport, private og offentlige tjenester,
grønnstruktur osv. Mens det tidligere ble stilt ulike krav om sektorplaner
til kommunene, skal sektorinteressene nå i størst mulig grad ivaretas
i en samordnet kommuneplanprosess.
Regjeringen har
pålagt fylkesmannen gjennom sin veiledningsrolle og innsigelsesmyndighet
et ekstra ansvar for å bidra til at kommunene planlegger for tilstrekkelig
boligbygging:
Det ble i 2012 sendt
et brev til alle 19 fylkesmenn om at de retter en særlig oppmerksomhet
mot kommunene slik at de tilrettelegger for tilstrekkelig boligbygging.
Fylkesmennene skal påse at kommunene i sin samfunnsdel av kommuneplanen
lager et arealregnskap som avklarer arealreserver og arealbehov
for boliger. Departementet har i tildelingsbrevet til fylkesmannen
de siste fire årene pålagt fylkesmannen gjennom sitt arbeid på planområdet
å bidra til at kommunene planlegger for økt og tilstrekkelig boligbygging
generelt og i pressområder spesielt.
I regjeringens satsing
Plansatsing mot de største byene, der også regionale planleggere
og planmyndigheter deltar, inngår planlegging av tilstrekkelig og
økt boligbygging som en naturlig del av det regionale plansamarbeidet.
Gjennom plansatsingen har fylkesmennene i de fire største byområdene
også fått ekstra midler for å ivareta dette særskilte ansvaret.
Jeg ser ikke behovet
for og ønsker ikke å pålegge kommunene å utarbeide ytterligere en
plan gjennom en ny lov. Dette vil ikke være i tråd med målet om
å effektivisere og forenkle forvaltningen og bedre samordningen
mellom lover.
Forslag nr. 8
"Stortinget ber regjeringen legge
til rette for økt boligbygging rundt kollektivknutepunktene."
De utfordringene
vi står overfor som følge av forventet befolkningsvekst i og rundt
de største byområdene er problemstillinger som regjeringen vektlegger,
og i Sundvollen-erklæringen er det en rekke punkter som danner utgangspunkt
for regjeringens videre arbeid på dette området. Dette omfatter
både tiltak for å stimulere til utbygging rundt sentrale knutepunkt
i byer og tettsteder og for en kraftig satsing på infrastruktur
i og rundt de største byene. I dette ligger også en forsterket satsing
på kollektivtransport i storbyene, i tråd med samarbeidsavtalen
med KrF og Venstre. I erklæringen heter det også at regjeringen
vil gjøre det lettere for kommunene å åpne opp for økt boligbygging
og for utbyggere å bygge i takt med behovet.
Regjeringen har
allerede igangsatt tiltak for å gjøre det enklere og billigere å
bygge boliger, blant annet gjennom forslag til forenklinger i plan-
og bygningsloven.
Regjeringen vedtok
høsten 2014 nye statlige planretningslinjer for samordnet bolig-,
areal og transportplanlegging. Retningslinjene skal legges til grunn
for statlig, regional og kommunal planlegging, herunder for kommunenes
langsiktige planlegging av arealanvendelse, boligbygging og utvikling
av infrastruktur. Retningslinjene legger vekt på fortetting og høy
arealutnyttelse rundt knutepunkter slik også forslagsstillerne er
opptatt av, og på at planleggingen skal legge til rette for tilstrekkelig
boligbygging i områder med press på boligmarkedet, med gode regionale
løsninger på tvers av kommunegrensene.
For å lykkes med
økt boligbygging i knutepunkter er det likevel helt nødvendig at
stat, kommuner, fylkeskommuner og private aktører samarbeider og samordner
sin planlegging, og at det foreligger et overordnet rammeverk for
bolig-, areal- og transportutviklingen i byer og tettsteder.
Når det gjelder storbyutfordringene spesielt, ønsker regjeringen
å utvikle løsninger sammen med storbyene, gjennom dialog og partnerskap.
Staten arbeider
med å inngå bymiljøavtaler som skal sikre finansiering av investeringer
i kollektivtransport, sykkel og gange. Disse avtalene vil bidra til
å nå nullvekstmålet for biltransport i storbyområdene. Staten bidrar
gjennom gjeldende Nasjonale transportplan med 16,9 milliarder kroner
til bymiljøavtalene. Total ramme, inkludert belønningsordningen
for miljøvennlig bytransport, er nå på mer enn 26 milliarder kroner.
I forslaget til bymiljøavtale for Trondheim, er det forutsatt en
statlig finansiering på rundt 3,5 milliarder kroner.
For å nå målene
i bymiljøavtalene er det nødvendig med en effektiv oppfølging av
arealbruk i disse byområdene. Departementet vil derfor inngå byutviklingsavtaler
med de 4 største byregionene for å sikre bedre samordning mellom
forvaltningsnivåene med sikte på å oppnå riktig arealbruk, økt boligbygging
i knutepunkt og nødvendig infrastruktur.
Forslag nr. 9
"Stortinget ber regjeringen fremme
forslag som vil stimulere til flere langsiktige og profesjonelle utleieaktører,
herunder en vurdering av å sidestille avskrivningsreglene for bygging
av boligprosjekter til langsiktig og profesjonell utleie med avskrivningsreglene
for næringsbygg."
Regjeringen
har "god tilgang på utleieboliger" som et av våre boligpolitiske
delmål, under hovedmålet "vanskeligstilte på boligmarkedet skal
kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig." I integreringsmeldingen
(Meld. St. 30 (2015–2016)) har regjeringen vist til at kommunene
ved KS fremhever at en viktig hindring for bosetting av flyktninger
er at de har for få egnede boliger.
Regjeringen er opptatt
av å stimulere til flere kommunale utleieboliger, og har derfor
sørget for å øke tilskuddet til utleieboliger slik at Husbanken
kan gi tilskudd til 2 000 utleieboliger i år. Det er mer enn dobbelt
så mange som i 2013.
Regjeringen ønsker
også å bruke Husbankens grunnlån til å styrke det profesjonelle,
private utleiemarkedet. Profesjonelle storskalautleiere tenker langsiktig,
og har som regel god kunnskap om lovverket på dette området. Det
er et godt utgangspunkt for å sikre trygge og stabile boforhold.
De siste årene har profesjonelle utleiere i økende grad benyttet
seg av Husbankens grunnlån. For å kvalifisere til lån inngår aktørene
en avtale med kommunen om tilvisningsrett til en andel av boligene,
og leier ut resten på det ordinære leiemarkedet. Oslo og Ringsaker
er blant kommunene som har brukt ordningen. Husbanken kommer til
å fortsette å prioritere grunnlån til denne typen utleieboliger
innenfor sin låneramme.
Jeg har imidlertid
merket meg at profesjonelle utbyggere av denne typen utleieboliger
har uttrykt at de finner forskjellsbehandlingen i avskrivningsreglene
mellom utleieboliger og næringsbygg urimelig.
Avskrivningssatsene
bør i størst mulig grad tilsvare faktisk økonomisk verdifall. Dette
prinsippet er lagt til grunn i regjeringens forslag til skattereform (jf.
Meld. St. 4 (2015–2016), og flertallet i finanskomiteen på Stortinget
har sluttet seg til dette (jf. Innst. 273 S (2015–2016). Det følger
av dette prinsippet at avskrivningssystemet ikke skal benyttes for
å oppnå ulike sektorpolitiske målsetninger.
Avskrivningssatser
som avviker markert fra økonomisk verdifall, vil gi vridninger i
investeringene, både mellom ulike driftsmidler og mellom ulike næringer.
Økte avskrivningssatser kan bedre lønnsomheten etter skatt for de
som blir begunstiget, men for høye avskrivningssatser redusere den
samlede avkastningen og konkurransekraften til økonomien.
Skatteutvalget (NOU
2014: 13) utførte en helhetlig gjennomgang av avskrivningssystemet
og vurderte gjeldende avskrivningssatser opp imot antatt økonomisk
verdifall for ulike typer eiendeler. Utvalget la til grunn at boliger
med normalt vedlikehold ikke faller vesentlig i verdi og foreslo
derfor ikke å åpne for avskrivninger av boliger. Finansdepartementet
har gitt uttrykk for at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å
si at det er et generelt verdifall på boliger i næringsvirksomhet.
Derfor ble det ikke foreslått å åpne for avskrivning på boligbygg
i Skattemeldingen. Det gjøres oppmerksom på at kostnader for løpende
vedlikehold på boliger i næringsvirksomhet kommer til direkte fradrag
ved inntektsbeskatningen.
De siste tre årene
er det gjennomført betydelige generelle skattelettelser som kommer
hele næringslivet til gode, også eiendomsbransjen.
Forslag nr. 10
"Stortinget ber regjeringen gjøre
forsøksordningen med samordning av statlige innsigelser permanent
og sørge for at den utvides til alle fylker."
Det treårige
forsøket med samordning av statlige innsigelser til kommunale planer
startet høsten 2013, og omfatter nå 12 fylker. Vestfold, Aust-Agder, Rogaland,
Hordaland, Sør-Trøndelag og Nordland deltok fra starten, mens Oppland,
Buskerud, Telemark, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Troms ble innlemmet
i forsøket våren 2015.
Samordningsforsøket
innebærer at fylkesmannen samordner innsigelser fra egne fagavdelinger
og andre statlige etater som Statens vegvesen, NVE, Kystverket,
Fiskeridirektoratet, Jernbaneverket og Direktoratet for mineralforvaltning.
Fylkesmannen har fått myndighet til å avskjære innsigelser slik
at disse ikke fremmes for kommunen. Avskjæringen skal skje i dialog
med vedkommende myndighet. Innsigelser fra Sametinget, Riksantikvaren,
fylkeskommunen og berørte kommuner omfattes ikke av forsøket.
Formålet med samordningsforsøket
er å få til en mer effektiv og målrettet behandling av plansaker
og et bedre samarbeid mellom kommunene og statlige myndigheter.
Det er også et mål at forsøket skal bidra til å styrke kvaliteten
og gjennomførbarheten av kommunale arealplaner.
Departementet skal
i løpet av høsten 2016 ta stilling til om forsøket skal videreføres
og eventuelt på hvilken måte. En evalueringsrapport utarbeidet av NORUT
vil foreligge før sommeren og være et viktig grunnlag for vurderingen
om videreføring.
Tilbakemeldinger
departementet har mottatt så langt er at forsøket bidrar til bedre
dialog mellom statsetatene, at innsigelsene er bedre begrunnet og
at mange innsigelser løses før mekling. Kortere saksbehandlingstid
og ulik organisering av forsøket i de enkelte fylkene er utfordrende
for statsetatene. Noen fylkeskommuner gir uttrykk for at deres rolle
som regional planveileder blir svekket.
Departementet jobber
ellers videre med innsigelsesprosjektet der målsettingen er å effektivisere
praktiseringen av innsigelsesinstituttet. Det er gjennomført to
møterunder med sektordepartementene og innsigelsesmyndighetene med
fokus på innsigelsespraksis og behovet for å tydeliggjøre nasjonale
og viktige regionale interesser i planleggingen. Departementet vil
etablere en interdepartemental gruppe for å styrke departementenes
kunnskap og ansvar ift. plan- og bygningsloven.
Regjeringen vil
vurdere resultatene av nevnte evaluering før vi tar stilling til
om forsøksordningen skal utvides til alle fylker.