Jeg viser til brev fra Stortingets energi- og miljøkomité av 21. juni 2016 til Klima- og miljødepartementet. I brevet oversender komiteen representantforslag 101 S (2015-2016) fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson for utredning. Brevet er oversendt Finansdepartementet som ansvarlig fagdepartement.

Det foreslås i dokumentet at regjeringen bes utrede hvordan en modell for klimabelønning (karbonavgift til fordeling) best kan introduseres i Norge. Det forutsettes at regjeringen, i tillegg til å definere hvilke sektorer som skal omfattes, også indikerer progressiviteten i skattesatsen som er nødvendig for å nå klimamålene satt igjennom Paris-avtalen.

En karbonavgift til fordeling, slik det blir beskrevet i forslaget, består av to elementer. Først ilegges bruk av fossil energi CO2-avgift. Deretter gis provenyet fra CO2-avgiften tilbake til innbyggerne, slik at hver person får like mye.

CO2-avgiften setter en pris på utslipp av CO2 i tråd med forurenser betaler-prinsippet. Dette gir husholdninger og bedrifter insentiv til å redusere utslippene av CO2. Norge innførte CO2-avgift i 1991 som ett av de første landene i verden. Avgiften er trappet opp over tid, og i 2016 tilsvarer CO2-avgiften på bensin og autodiesel en karbonpris på om lag 420 kroner per tonn CO2. Forslagets første ledd om en CO2-avgift innebærer derfor i realiteten en videreføring av eksisterende politikk.

Det foreslås at CO2-avgiften skal være progressiv over tid. Jeg gjør oppmerksom på at etter Grunnloven § 75 a skal Stortinget «pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder ut over 31. desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting.» Stortinget kan derfor ikke vedta en bindende flerårig opptrapping av CO2-avgiften. Den må i så fall økes over tid gjennom årlige vedtak.

Provenyet fra CO2-avgiften er i forslaget forutsatt tilbakebetalt til innbyggerne, slik at hver person får like mye. Siden valgene til den enkelte aktør vil ha en svært liten virkning på det samlede provenyet fra CO2-avgiften, vil den enkelte aktør heller ikke kunne påvirke størrelsen på den overføringen han eller hun mottar. Overføringen vil derfor være en ren inntektsoverføring fra staten til husholdningene, uten noen insentiver som kan påvirke husholdningenes eller bedriftenes atferd.

Regjeringen arbeider for å redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået. Økte miljøavgifter vil derfor motsvares av reduksjoner i andre skatter og avgifter. Dette er grønn skatteveksling. Det virker unødig byråkratisk og ressurskrevende å opprette et eget fond for redistribusjon av avgiftsinntektene. Redistribusjon av avgiftsinntektene bør heller skje gjennom generelle reduksjoner i skattesatser for personer og selskaper, slik som foreslått av Grønn skattekommisjon (NOU 2015: 15).

Det vises ellers til at Stortinget den 3. desember 2015, i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2016, fattet følgende anmodningsvedtak:

Vedtak nr. 70 (2015-2016)

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2017 fremme forslag om et grønt skatteskifte som en del av oppfølgingen av innstillingen fra grønn skattekommisjon. Et slikt skifte skal innebære en økning av avgifter på utslipp av CO2 motsvart av en sektorvis reduksjon av andre skatter og avgifter. Avgifts- og skatteomleggingen skal være av en størrelse som forsterker klimaforliket og gir betydelige reduksjoner i klimautslippene.»

Regjeringen vil komme tilbake til oppfølgingen av anmodningsvedtaket i statsbudsjettet for 2017.

Representantforslaget refererer også til klimamålene under Paris-avtalen. Avtalen setter bl.a. opp et kollektivt utslippsmål om at det blir balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser i løpet av andre halvdel av dette århundret. Dette balansepunktet kan beskrives som klimanøytralitet. Norge har et mål om å bli klimanøytral før dette. Norge er i dialog med EU om felles oppfyllelses av klimamålet for 2030. EU arbeider med en beslutning om hvordan EUs mål skal fordeles på medlemslandene (mht. ikke-kvotepliktig sektor), og EU-kommisjonen har lagt fram forslag til en slik innsatsfordelingsbeslutning. Norge inngår ikke i selve forslaget til beslutning, men Norges intensjon om felles gjennomføring med EU av klimaforpliktelsene er nevnt i den forklarende innledningen til EU-kommisjonens forslag. Etter at innsatsfordelingen er klar, vil Regjeringen på egnet måte legge frem for Stortinget resultatet av forhandlingene med EU og hvordan de norske klimamålene skal nås.