Følgende forslag fremmes i representantforslaget:
«1. Stortinget ber regjeringen
sikre realisering av CCS på Norcem Brevik slik Miljødirektoratet har
skissert, eller tilsvarende prosjekter, for å bidra til at Norge
når sitt nasjonale klimamål for 2020.
2. Stortinget ber regjeringen gjennom en
kombinasjon av pålegg og støtteordninger sikre realisering av økt
trekullbruk i ferrosilisiumindustrien slik Miljødirektoratet har skissert,
for å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål for 2020.
3. Stortinget ber regjeringen sikre realisering
av overgang fra kull til hydrogen ved TiZir, slik Miljødirektoratet
har skissert, for å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål
for 2020.
4. Stortinget ber regjeringen pålegge Statoil
å bruke kraft fra nettet, slik Miljødirektoratet skisserer, eller
kraft fra gasskraft kombinert med karbonfangst og lagring, for slik
å sikre at Norge når sitt nasjonale klimamål for 2020.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren
og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde
og Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen
og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, fra
Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til representantforslaget
om oppfølging av klimaavtalen fra Paris fram mot 2020, Dokument
8:50 S (2015–2016).
Komiteen viser til
behandlingen av Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse
for 2030 – en felles løsning med EU, hvor Norges målsetting er å
kutte utslippene med minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990.
Det legges opp til felles gjennomføring sammen med EU.
Komiteen viser til at i tråd
med det Stortinget har sluttet seg til vil regjeringen på egnet
måte, etter at innsatsfordelingen er klar, legge frem for Stortinget
resultatet av forhandlingene med EU og hvordan de norske klimamålene
skal nås.
Komiteen vil vise til at klima-
og miljøministeren holdt en redegjørelse for Stortinget 12. april
2016, med påfølgende debatt 14. april 2016, om den globale klimaavtalen
vedtatt i Paris i desember 2015 og oppfølgingen av denne avtalen.
Komiteen viser for øvrig til
klima- og miljøministerens brev til komiteen, datert 26. februar
2016, som er vedlagt.
Komiteenunderstreker
at dette ikke må innebære at man må vente på EU med all omlegging
og klimatilpasning. Tiltak som reduserer klimagassutslipp, må være
i fokus i alle løpende saker og på alle relevante politikkområder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Paris-avtalen
fra desember 2015 gir en klar retning for fremtidig klimaarbeid,
og inneholder bestemmelser som gjør at innsatsen styrkes over tid.
Flertallet viser til at skal
man nå disse målsettinger og oppfylle våre forpliktelser, haster
det med tiltak.
Flertallet mener at i kvotepliktig
sektor skal kvotemarkedet og positive virkemidler legge grunnlaget
for bedriftenes arbeid for å oppnå utslippsreduksjoner. Flertallet vil
vise til at så lenge det er et overskudd av kvoter i kvotepliktig sektor
i EUs kvotesystem, vil dette sannsynligvis kun i begrenset grad
bidra til nødvendig teknologiskifte.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at forslagsstillerne nevner flere gode prosjekter med
gode muligheter for å bli realisert, og mener at det er riktig at
staten på en god måte bidrar til at gjennomførbare prosjekter blir
realisert. Dette flertallet mener at regjeringen
må legge frem en tydelig strategi for å få frem konkrete prosjekter
i Norge.
Dette flertallet vil vise til
regjeringen Stoltenbergs satsing på karbonfangst og -lagring. Denne
satsingen har gitt muligheter til å etablere gode prosjekter som
er mulig å realisere.
Dette flertallet viser for øvrig
til ytterligere forslag lagt frem i Dokument 8:51 S (2015–2016)
om null- og lavutslippsløsninger i alle industrigrener.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker
seg at regjeringspartiene er svært opptatt av å påpeke at klimagassutslippene
er globale, og at Norges innsats derfor må bidra til å redusere
de samlede globale utslipp av klimagasser. Dette flertallet vil
minne om at dette ikke er noe argument mot å ha høye ambisjoner i
nasjonal klimapolitikk. Selv om klimaproblemet er globalt, finnes
de fleste klimagassutslipp nasjonalt. Dette flertallet viser
til at dette er bakgrunnen for at Stortinget har vedtatt et eget
nasjonalt klimamål for 2020, som tilsier at de nasjonale utslippene
skal reduseres til maksimalt 47 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Dette flertallet viser til at
for å løse klimaproblemet trengs det store teknologisprang, ikke
minst innenfor industriproduksjon. Teknologiene som man foreslår
å ta i bruk i representantforslaget, er følgende:
Dette flertallet vil peke på
at dette er kjerneteknologier i et globalt grønt skifte, men at teknologier
som dette ikke utvikler seg av seg selv, men gjennom politiske rammevilkår
som sørger for at teknologien blir tatt i bruk og får et marked. Dette
flertallet vil påpeke at regjeringens uttalte satsing på
«lavutslippsutvikling i industrien» har liten praktisk betydning uten
rammevilkår, som gjør at teknologiene blir tatt i bruk innenfor
konkrete industribedrifter i Norge.
Dette flertallet viser til at
i dag er kostnadene for høye og prisen på CO2-kvoter
i Europa for lav til at prosjektet er lønnsomt innenfor de ordinære
rammebetingelsene. Derfor må staten bidra gjennom supplerende virkemidler
for å ta ned den økonomiske risikoen ved omleggingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i forkant av Paris-avtalen
gjorde regjeringen en grundig vurdering av hvordan Norge best kan
bidra til å løse de globale klimautfordringene. I Meld. St. 13 (2014–2015)
la regjeringen, i nær dialog med samarbeidspartiene, frem det som
er det norske bidraget til Paris-avtalen.
Komiteen viser til
de ulike partienes respektive merknader og forslag i Innst. 211
S (2014–2015).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil bemerke at klimautfordringene
er globale. Norges innsats må derfor bidra til å redusere de samlede
globale utslipp av klimagasser.
Disse medlemmer er av den formening
at klimapolitikken må innrettes slik at en ved vurdering av klimatiltak
velger dem som gir størst mulig utslippsreduserende effekt i et
globalt perspektiv.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til Innst. 211 S (2014–2015)
– og spesielt til følgende merknad fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, sitat:
«Flertallet mener regjeringens foreslåtte avtale med
EU vil gi et forutsigbart og forpliktende rammeverk for å videreutvikle
norsk klimapolitikk. Flertallet viser til at Norge allerede et tilknyttet
EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Nær 80 pst. av Norges eksport
går til EU. Flertallet mener det vil være en fordel for norsk næringsliv
og norsk industri at Norges klimapolitikk samordnes i større grad.»
Disse medlemmer støtter dette,
og mener at dette ligger fast som en del av norsk klimapolitikk.
Disse medlemmer viser også til høringsinnspillene
til behandlingen av Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelser
for 2030 – en felles løsning med EU, der blant annet LO og NHO gir
regjeringen honnør for den retningen som pekes ut i meldingen, og
støtter at Norge går i dialog og forhandlinger med EU om å inngå
en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen mot 2030.
Den samme støtten uttrykker Norsk Industri, Energi Norge, Norsk
Olje & Gass, Virke, Norges Rederiforbund og Industri Energi.
For disse medlemmer er det viktig at norsk næringsliv
og industri får forutsigbarhet i likere rammebetingelser med sine
europeiske konkurrenter. Klimautfordringen er global og krever globale
løsninger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne merker seg at regjeringen ikke
er i stand til å presentere troverdige planer eller virkemidler som
reduserer norske utslipp i tråd med Stortingets vedtak om klimamål
for 2020.
Disse medlemmer merker seg videre
at regjeringspartiene understreker at man må velge tiltak som har
størst mulig utslippsreduserende effekt i et globalt perspektiv. Disse
medlemmer kan heller ikke se hvordan dette er et argument
mot forslagene i representantforslaget.
Komiteen viser til
at Norge har en særlig god forutsetning for å implementere ny teknologi
basert på den industrielle kompetansen som finnes, og at Yara i
Porsgrunn og Norcem i Brevik over tid har vist at de er bedrifter
som bidrar til utslippsreduksjoner.
Komiteen viser til Gassnovas
rapport som identifiserer flere utslippskilder og lagerlokasjoner
som kan være teknisk egnet for CO2-håndtering,
og industrielle aktører som kan være interessert i å delta i videre
mulighetsstudier. Dette inkluderer Norcems sementfabrikk i Brevik,
Yaras anlegg i Porsgrunn og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg
i Oslo.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til forslag om å utvikle et program for fullskala CCS på norske
industriutslipp i samarbeid mellom Gassnova og Enova, hvor staten
aktivt bidrar til realisering av minimum ett fullskala anlegg for
fangst av CO2 innen 2020 – med program
og virkemidler for å forsterke denne satsingen frem til 2025.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre realisering av minst
ett CCS-anlegg for å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål
for 2020.»
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil vise til at
et bredt politisk flertall i Oslo har som mål å få i drift et fullskala
demonstrasjonsanlegg for fangst av CO2 ved
Klementsrud-anlegget i Oslo innen 2020. Etableringen av et slikt
anlegg er avgjørende for at Oslo skal nå sine ambisiøse klimamål
og forutsetter statlig finansiell støtte til investering og drift,
samt statlig ansvar for etablering av transport og lagringsløsning
for den fangede CO2-en.
Komiteen viser til
arbeidet som gjøres for å realisere overgangen fra kull til bruk
av hydrogen ved TiZir i Tyssedal. Verket produserer jern og titandioksid,
og har planene klare for en radikal omlegging av produksjonsprosessen.
Ved å bytte ut kullet med hydrogen, kan utslippene fra smelteverket
kuttes med opptil 90 pst.
Komiteen vil minne om at dette
prosjektet kan ha stor overføringsverdi til annen industri, som ferrolegering,
stålproduksjon og andre ilmenittverk. TiZir i Tyssedal har fått
122 mill. kroner fra Enova, øremerket miljøvennlige investeringer
i produksjonsprosessen på kort sikt, mens det neste tunge løftet
blir å få på plass et demonstrasjonsanlegg i større skala fra 2018.
Deretter kommer milliardinvesteringen som etter planen skal resultere
i et fullskala pilotprosjekt fra rundt 2020.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, ber
regjeringen stimulere til økt bruk av hydrogen som reduksjonsmiddel
gjennom risikoavlastning og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg
og fullskala pilotprosjekt.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt
bruk av hydrogen som reduksjonsmiddel gjennom risikoavlastning og
støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt.»
Komiteen vil registrere
at utprøving på å erstatte fossile karbonbærere som kull med trekull
i produksjonsprosessen, er et klimatiltak som vil kunne redusere
klimautslippene betydelig fra norsk metallindustri. Komiteen viser
til at Miljødirektoratet anslår at det kan være mulig med inntil
20 pst. innblanding for enkelte kvaliteter i FeSi/Si-produksjonen,
og at dette kan komme på plass innen 2020.
Komiteen viser videre til at
Elkem har fått støtte fra Forskningsrådet for å utvikle prosessteknologi
som utelukkende kan bruke karbon fra biomasse, og der biproduktene
også bidrar til å skape klimavennlige produkter. Dette kan bety enda
større utslippsreduksjoner i framtiden samt bidra til den globale
teknologiutviklingen. Å etablere en norsk trekullproduksjon vil
kunne bidra positivt gjennom teknologiutvikling, verdiskaping og
sysselsetting.
Komiteen merker seg at fornybart
trekull allerede er tatt i bruk i en viss skala som alternativ til
mineralkull i ferrolegeringsindustrien, men at tilgang på sertifisert
trekull av rett kvalitet samt pris er en begrensning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, ber
regjeringen stimulere til økt bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien
gjennom risikoavlastning og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg
og fullskala pilotprosjekt for norsk produksjon av trekull. For
å oppnå rask klimaeffekt kreves forserte teknologiløp, og Innovasjon
Norges Miljøteknologiordning og Enovas Klimateknologifond må bidra
til å løfte slike større pilotanlegg for ny klimateknologi. Flertallet viser
til at det også er viktig at det stimuleres til markeder for biprodukter
fra trekullproduksjon – for eksempel omsetningspåbud på biodrivstoff
og utvikling av infrastruktur til fjernvarme.
Flertallet foreslår:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt
bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien gjennom risikoavlastning
og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt for
norsk produksjon av trekull.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne ber regjeringen vurdere å utnytte
en større del av handlingsrommet i EØS-avtalen ved å vurdere muligheten
for renotifisering av Miljøteknologiordningen for å øke tilskuddet
til pilotanlegg, og for støtte til drift av pilotanlegg, slik EØS-regelverket
tillater.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at Miljødirektoratet peker på elektrifisering av Hammerfest
LNG som et klimatiltak med stort utslippsreduksjonspotensial. Ved
å erstatte eksisterende gassturbiner og varmegjenvinningsenheter
med kraft fra nettet og samtidig installere tre gassfyrte kjeler,
er potensialet for utslippsreduksjoner ifølge Statoil beregnet til 618 000
tonn CO2-ekvivalenter (sammenlignet med
referansebanen). Miljødirektoratet legger til grunn at tiltaket
vil kunne være implementert i 2020, forutsatt at kraft er tilgjengelig.
Tiltaket blir vurdert som «middels krevende».
Disse medlemmer vil peke på at
det å klargjøre anlegget for elektrifisering fra nettet var foreslått
av Statoil som en del av vilkårene for oppstart av anlegget.
Disse medlemmer viser til at
et alternativ til å gjennomføre elektrifisering er å finne i foreliggende
planer som kombinerer gasskraft og karbonfangst og -lagring (CCS)
for å fjerne om lag tilsvarende mengde CO2.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vedta pålegg om
å benytte kraft fra nettet ved Hammerfest LNG på Melkøya, slik Miljødirektoratet
skisserer, eller kraft fra gasskraftverk kombinert med karbonfangst
og lagring, for slik å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål
for 2020.»
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen vedta pålegg om å
benytte kraft fra nettet ved Hammerfest LNG på Melkøya, slik Miljødirektoratet
skisserer, eller kraft fra gasskraftverk kombinert med karbonfangst
og lagring, for slik å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål
for 2020.
Bak tilrådingen romertall I, II og III står
et flertall i komiteen som består av Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og
Miljøpartiet De Grønne.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen sikre realisering av minst
ett CCS-anlegg for å bidra til at Norge når sitt nasjonale klimamål
for 2020.
II
Stortinget ber regjeringen stimulere til økt bruk av
hydrogen som reduksjonsmiddel gjennom risikoavlastning og støtte
til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt.
III
Stortinget ber regjeringen stimulere til økt bruk av
trekull i ferrolegeringsindustrien gjennom risikoavlastning og støtte
til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt for
norsk produksjon av trekull.
IV
Dokument 8:50 S (2015–2016) – Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Siv Elin Hansen, Kirsti Bergstø og
Heikki Eidsvoll Holmås om oppfølging av klimaavtalen fra Paris fram
mot 2020 – vedlegges protokollen.
Jeg viser til representantforslag 50 S (2015-2016)
fra stortingsrepresentantene Siv Elin Hansen, Kirsti Bergstø og
Heikki Eidsvoll Holmås om oppfølging av klimaavtalen fra Paris fram mot
2020.
I forkant av Paris gjorde regjeringen en grundig vurdering
av hvordan Norge best kan bidra til å løse de globale klimautfordringene.
I Meld. St. 13 (2014-2015) la vi, i nær dialog med samarbeidspartiene,
frem det som er det norske bidraget til Paris-avtalen. Vårt mål
er å kutte minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990. Vi legger
opp til felles gjennomføring sammen med EU. Alle land inkludert
Norge skal bekrefte eller oppdatere bidraget innen 2020. Alle land
inkludert Norge skal også rapportere på hvordan vi følger opp klimabidragene
våre.
I tillegg til utslippsmålet på 40 prosent innebærer Paris-avtalen
at land skal bidra til teknologiutvikling og -overføring, kapasitetsbygging
og klimafinansiering. Vi vil bidra på alle disse områdene. Vedtaket
i Paris er i tråd med norske posisjoner og det norske bidraget slik
det fremgår i Meld. St. 13 (2014-2015) er et ambisiøst bidrag. I
Innst. 211 S (2014-2015) støttet Stortinget regjeringens forslag.
I tråd med Meld. St. 13 (2014-2015) har Norge oppnådd
en felles intensjon med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse
av klimaforpliktelsen sammen med EU, med et klimamål på minst 40
prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. En avtale om felles
oppfyllelse med EU vil innebære:
I kvotepliktig sektor
vil Norge bidra til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 prosent
sammenlignet med 2005 innenfor EUs kvotesystem.
Norge vil også bidra til utslippsreduksjoner
i ikke-kvotepliktig sektor ved at det fastsettes et nasjonalt utslippsmål
for ikke-kvotepliktig sektor på linje med sammenlignbare EU land.
EU legger opp til at noen av kuttene i
ikke-kvotepliktig sektor kan gjennomføres ved kjøp av kvoter i EUs
kvotesystem eller gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land.
Norge vil benytte seg av denne fleksibiliteten på lik linje med
EU-land.
Nasjonale utslipp skal i tråd med dette reduseres frem
mot 2030. I Meld. St. 13 (2014-2015) om klimamålet for 2030 pekte
Regjeringen ut fem satsingsområder i klimapolitikken:
I Innst. 211 S (2014-2015) ber Stortinget regjeringen
om å komme tilbake til Stortinget "med en sak etter at innsatsfordelingen
er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå
disse målene". I tråd med Stortingets vedtak vil regjeringen på
egnet måte, etter at innsatsfordelingen er klar, legge frem for
Stortinget resultatet av forhandlingene med EU og hvordan den norske
klimamålene skal nås. Som jeg nevnte i muntlig spørretime 17. februar,
vil jeg også snarlig be Stortingets presidentskap om å få redegjøre
om Paris-avtalen og oppfølgningen av denne avtalen.
I klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011-2012),
har Stortinget lagt til grunn at klimapolitikken skal innrettes
slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen og
gir utslippsreduksjoner i både Norge og i utlandet. Forliket viser
videre til at generelle virkemidler er sentrale i den nasjonale
klimapolitikken. Sektorovergripende økonomiske virkemidler legger grunnlag
for desentraliserte, kostnadseffektive og informerte tiltak, der
forurenser betaler. På områder som er underlagt generelle virkemidler, skal
det som hovedregel unngås ytterligere regulering. Muligheten til
å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter videreføres også
i disse sektorene. For eksempel kan raskere utvikling av ny teknologi
i Norge bidra til raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige
teknologier.
Klimautfordringen er global. Norges innsats
må derfor bidra til å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser.
Ofte er det nettopp slik innsats som best oppfyller klimaforlikets
krav om å oppnå størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen. Klimapolitikken
må også innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon
for innsatsen. Den viktigste utfordringen i årene framover blir
å sørge for at ambisjonsnivået som er nedfelt i Parisavtalen blir
omsatt i tilsvarende mål for nasjonal klimapolitikk og at mål og innsats
styrkes i tråd med avtalens bestemmelser. Det fordrer en gjennomtenkt
politikk – på globalt, europeisk og nasjonalt nivå.
CO2-utslippene fra
petroleumsvirksomheten er omfattet av kvotesystemet og er i tillegg
underlagt CO2-avgift. Kvoteplikt og CO2-avgift gir norsk sokkel en høy pris
på CO2, per idag i underkant av 500 kroner
per tonn CO2. Dette har gitt incentiver
til å iverksette tiltak og utvikle og ta i bruk teknologi som har
redusert utslippene med anslagsvis 5 millioner tonn CO2 årlig fra petroleumssektoren. Store
ressurser er brukt på dette. Som Stortinget pekte på ved sin behandling
av Prop 114 S (2014-2015), Norges største industriprosjekt – utbygging
og drift av Johan Sverdrup-feltet med status for olje- og gassvirksomheten,
jf. Innst. 382 S (2014-2015), betyr dette at aktiviteten på norsk
sokkel har de sterkeste klimavirkemidlene i verden.
Snøhvit består av undervannsinnretninger på feltet
140 kilometer fra land og rørledninger som knytter brønnene opp
til et mottaks- og prosessanlegg på Melkøya (Hammerfest LNG). På
landanlegget tas også CO2 ut fra brønnstrømmen med
påfølgende rørtransport ut igjen til feltet for injeksjon. CO2-utslippene på Melkøya er omfattet av
kvotesystemet i tillegg til at det betales CO2-avgift
for disse.
Snøhvit-utbyggingen ble godkjent av Olje- og energidepartementet
den 15. mars 2002, etter at den hadde vært forelagt Stortinget gjennom St.prp.
nr. 35 (2001-2002). Rettighetshaverne på Snøhvit er i dag Statoil
Petroleum AS (operatør, 36,79 pst.), Petoro AS (30 pst.), Total
E&P Norge AS (18,4 pst.), Engie E&P Norge AS (12 pst.) og
DEA Norge AS (2,81 pst.)
Myndighetene setter som beskrevet over rammer som
begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren gjennom kvoter,
avgifter og reguleringer. Selskapene, herunder Statoil og de øvrige
rettighetshaverne på Hammerfest LNG, tar de forretningsmessige beslutninger
innenfor disse rammene. Med den høye prisen på CO2-utslipp selskapene
i sektoren står overfor, har de sterk egeninteresse av å gjennomføre
tiltak for å redusere utslippene. Som følge av den høye overskuddsskatten
oljeselskapene står overfor på norsk sokkel er det fellesskapet
gjennom lavere skatteinngang som betaler over 3/4 av kostnadene
ved utslippsreduserende tiltak. Det er per i dag verken aktuelt
å pålegge Snøhvit-eierne å bruke kraft fra nettet til dagens anlegg
på Melkøya eller pålegge CO2-fangst og lagring knyttet til gassturbinene
på anlegget.
Kraftforsyningen til Nord-Norge har vært sårbar i
lengre tid og det er begrensninger i dagens nettkapasitet i Finnmark.
Anlegget på Melkøya har ved enkelte tilfeller vært brukt for avhjelpe forsyningssituasjonen
i nærområdet. I perioder overstiger overføringsbehovet N-1-kapasiteten og
nettet driftes da med redusert forsyningssikkerhet. Statnett fikk
i 2015 konsesjon til en ny 420 kV-kraftledning mellom Balsfjord
og Skaidi og foretaket anslår i sin nettutviklingsplan for 2015
at utbyggingstiden vil ta 4-5 år. Balsfjord-Skaidi vil øke overføringskapasiteten
inn til området noe, men det vil fortsatt være store begrensninger
i hvor mye kraftforbruket i Finnmark kan øke uten at det går utover
forsyningssikkerheten. Statnett har derfor satt i gang en konseptvalgutredning
for fremtidig behov og mulige løsninger i kraftforsyningen i Finnmark.
I denne konseptvalgutredningen vil også strekningen Skaidi-Hammerfest
inngå.
De øvrige forslagene i representantforslaget
faller tematisk innenfor to av de fem prioriterte innsatsområdene
til regjeringen.
I arbeidet med de 5 satsingsområdene er det allerede
etablert en rekke ordninger som bidrar til utvikling og implementering
av ny klima- og lavutslippsteknologi fra forskning til markedsintroduksjon.
Det er viktig at den enkelte sak og prosjekt behandles innenfor
det virkemiddelapparatet som er etablert for å sikre gjennomføring av
nettopp slike prosjekter. Det viktige er at virkemiddelapparatet
vårt er innrettet slik at det utløser de beste klimaprosjektene.
Det er derfor ikke riktig av meg å detaljstyre hvilke prosjekter som
skal utløses. Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova og Gassnova
gir alle støtte til forskning, utvikling og demonstrasjon av lavutslippsteknologier,
og flere større klimaprosjekter i industrien har hatt framskritt
det siste året. Enova har som sitt spesifikke formål å fremme en miljøvennlig
omlegging av energibruk og energiproduksjon og utvikling av energi-
og klimateknologi. En sentral del av klimaforliket var en styrket
nasjonal satsing på klimateknologi gjennom Enova. Denne regjeringen
har forsterket klimaforliket ved å øke innskuddet i Klima- og energifondet
med ytterligere 17,75 milliarder kroner.
Utvikling av ren produksjonsteknologi vil muliggjøre
utslippsreduksjoner i Norge - og globalt. Dette kan skape konkurransefortrinn
og muliggjøre vekst i industrien, samtidig som vi kan nå nasjonale
utslippsmål. I budsjettet for 2016 har Regjeringen, i tillegg til
å øke overføringene til Klima- og energifondet, økt bevilgningene
til miljøteknologi betydelig, det er satt av mer penger til forskning
på miljøvennlig energi og det er bevilget 690 millioner kr til satsing
på CO2-håndtering. De ulike ordningene
vurderer støtte på prosjektbasis og etter definerte kriterier. Regjeringen
griper ikke inn i vurderingen av enkeltprosjekter eller den konkrete
utformingen av virkemidlene. Vi vurderer imidlertid kontinuerlig
om vi har en riktig og god sammensetning av virkemiddelapparatet
og om de treffer godt i forhold til utfordringene vi står overfor
og målene vi har satt.
Stortinget har videre bedt regjeringen om å utrede
hvordan et "Fornybar AS" ("Greenfund"), kan operasjonaliseres. Regjeringen
arbeider med saken og vil komme tilbake til Stortinget i revidert
nasjonalbudsjett. Det skal også legges frem en nasjonal strategi
for bioøkonomi. Strategien skal se nærmere på hvordan vi kan legge
til rette for mer effektiv, bærekraftig, lønnsom og helhetlig utnyttelse
av fornybare biologiske ressurser, blant annet til erstatning for
bruk av fossilt karbon.
Regjeringen vil også legge frem en overordnet strategi
for grønn konkurransekraft og det grønne skiftet. Et ekspertutvalg
for grønn konkurransekraft ble etablert i juni 2015 for å gi regjeringen
råd i arbeidet med strategien. Dette blir et viktig arbeid for å
stake ut den langsiktige kursen mot det grønne skiftet. Regjeringen
vil også legge frem en stortingsmelding om industriens rammevilkår,
hvor ett hovedtema er industriens rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet.
Når det gjelder CO2-håndtering
består regjeringens satsing på CO2-håndtering
av tre hovedinnsatsområder:
Fullskala demonstrasjonsanlegg
Forskning, utvikling og demonstrasjon gjennom blant
annet CLIMIT-programmet og teknologisenteret på Mongstad
Internasjonalt samarbeid
Regjeringen har en ambisjon om å realisere minst
ett fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst, transport og lagring
av CO2 innen 2020. Regjeringen jobber
langs to spor: utredning av aktuelle prosjekt i Norge og arbeid
med fullskala CO2-håndtering i utlandet.
Regjeringens strategi for CO2-håndtering,
som ble lagt fram i forbindelse med 2015-budsjettet, legger til
grunn at utredninger av prosjekter i Norge skal følge et industrielt
prosjektmodningsløp. Gassnova la på oppdrag av OED frem en idéstudie
av mulige fullskalaprosjekt i Norge i mai 2015, og arbeidet med
å gjennomføre mer detaljerte mulighetsstudier av aktuelle fangst-,
transport- og lagringsprosjekter ble igangsatt høsten 2015. Gassnova
har inngått avtaler med Norcem Brevik, Yara Porsgrunn og Energigjenvinningsetaten
i Oslo (Klemetsrud) om mulighetsstudier. Samtidig har Gassco ansvar
for studier av skipstransport og det er inngått avtale med Statoil
om modning av tre alternative CO2-lager
på norsk sokkel. Studiene skal fullføres sommeren 2016. Vi vil komme
tilbake til det videre arbeidet med fullskala CO2-håndtering
etter at studiene er lagt fram. I tillegg har regjeringen satt av
125 mill. kroner til å bidra til å realisere et europeisk fullskala
CO2-håndteringsprosjekt under Horisont 2020-programmet,
jf. Prop. 1 S. (2014-2015).
Elkem arbeider for tiden med et forskningsprosjekt
med mål om å gjøre det mulig innen få år å bygge fullskala produksjonsanlegg
for silisiumlegeringer uten fossile utslipp. Forskningsprosjektet
har fått navnet Carbon Neutral Metal Production (CNMP), og har fått
syv millioner kroner i støtte fra Forskningsrådet over en toårs-periode.
Elkems egen innsats tilsvarer vel åtte millioner kroner i samme
periode. Forskningsprosjektet skal være avsluttet ved utgangen av 2016.
For øvrig gav Enova i høst tilsagn på 138 millioner kroner til et
produksjonsanlegg for biokull på Follum i Buskerud. Anlegget kan
redusere verdens CO2-utslipp med 400
000 tonn årlig.
Når det gjelder overgang fra kull til hydrogen hos
TiZir iverksatte bedriften høsten 2015 et prosjekt med omlegging
til hydrogen som reduksjonsmiddel. Totale kostnader er beregnet
til 7,1 mrd kroner. Det første steget er et demonstrasjonsanlegg
som skal så ferdig i 2019. Dette steget inkluderer flere endringer
som til sammen vil gi en besparelse på 22 GWh og redusere utslippene
med 23 000 tonn CO2 i året. TiZir har mottatt
122 millioner kroner i støtte fra Enova til dette. Det neste trinnet
i prosjektet er et fullskala pilotanlegg som skal stå ferdig i 2021.
Det siste steget vil være en ny produksjonslinje fra 2025 der kull
erstattes med hydrogen i produksjonsprosessen. Dette kan bidra til
å redusere energiforbruket i produksjonen med cirka 40 prosent og
CO2-utslippene med 90 prosent.
Prosjektet er spennende, men jeg ser det ikke som
naturlig å forskuttere de vanlige faglige vurderinger som gjøres
av Enova gjennom ordinær behandling av prosjektsøknad i tråd med beskrivelsene
ovenfor.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 10. mai
2016
Ola Elvestuen | Øyvind Korsberg |
leder | ordfører |