Brev fra Arbeids- og sosialdepartementet v/statsråden til arbeids- og sosialkomiteen, datert 29. mai 2015

Representantforslag 103 S (2014-2015)

Jeg viser til brev av 30. april 2015 fra Arbeids- og sosialkomiteen, vedlagt representantforlag (Dokument 8:130S (2014-2015) fra stortingsrepresentantene Bergstø, Andersen og Serigstad Valen.

Arbeids- og sosialkomiteen ber om en vurdering av følgende forslag:

• 1. Stortingen ber regjeringen foreslå en varig kompensasjonsordning som kan settes inn for å redusere det økonomiske tapet enkelte har lidd etter omleggingen av skattlegging av folketrygden og/eller tjenestepensjonenes uføretrygd. Denne kompensasjonsordningen bør sørge for at ingen får et tap i inntekt som er støtte enn 1000 kroner i året, med et unntak for personer med et inntektsnivå over 6 G.

• 2. Stortinget ber regjeringen gjennomgå kommunale pleie- og omsorgstjenester, slik at personer som har fått økt bruttoinntekt på grunn av uførereformen, og med det har fått økte egenandeler eller mistet rett til kommunale pleie- og omsorgstjenester, får samme tjenestetilbud som tidligere.

• 3. Stortinget ber regjeringen sørge for at statlige velferdsgoder som bygger på bruttoinntekt, som for eksempel tilskudd til bil og fri rettshjelp, justeres slik at personer som har fått økt bruttoinntekt på grunn av uførereformen, ikke mister tilgangen til disse tjenestene som følge av omleggingen.

• 4. Stortinget ber regjeringen foreslå andre fradrags- eller støtteordninger for varig å kompensere det økonomiske tapet enkelte uføre har lidd etter omlegging av skattlegging av uføretrygdens og tjenestepensjonenes uføretrygd.

Bakgrunn

Uførereformen ble vedtatt av et samlet Storting i desember 2011 på bakgrunn av forslag i Prop.130 L (20110-2011). Hovedmålet med reformen var å forenkle regelverket og å løsrive beregningen av uføreytelsen fra pensjonsberegningen. I den nye uføretrygden legges inntekten på uføretidspunktet eller like før inntektsevnen ble nedsatt til grunn ved beregning av ytelsen. Den nye ytelsen skattlegges som lønn, og brutto uføretrygd er økt for å kompensere for økt skatt. Videre er reglene for avkorting av ytelsen ved samtidig arbeid endret. Dette gjør at det alltid vil være lønnsomt å erstatte uføretrygd med arbeidsinntekt. Like skatteregler for trygd og arbeidsinntekt har bidratt til å tydeliggjøre de økonomiske konsekvensene for den enkelte ved overgangen fra arbeid til trygd og ved kombinasjon av trygd og arbeid, for uføretrygdede som har mulighet til å være i noe arbeid.

Mottakere av uførepensjon pr. 31.12.2014 er blitt overført til nytt regelverk. Det ble i Prop. 130 L (2010-2011) lagt til grunn at uførepensjonistene skulle overføres til det nye regelverket på en slik måte at uføreytelsen etter skatt ble på om lag samme nivå som tidligere.

De fleste kommer om lag likt ut eller bedre ut etter konverteringen til ny uføretrygd.

Alle som mottok full uførepensjon og som ikke hadde andre inntekter eller fradrag utover standardfradrag, vil få lik ytelse etter skatt som tidligere uførepensjon. I andre tilfeller vil nettoinntekten kunne bli endret. At enkelte har fått en klar nedgang i netto utbetalt uføretrygd, skyldes i hovedsak bortfall av skattebegrensningsregelen som har vært spesielt gunstig for uførepensjonister med store gjeldsutgifter. Tidligere uførepensjonister som har inntekter ved siden av ytelsen fra folketrygden vil også kunne få en lavere netto inntekt.

For å lette overgangen til ny uføretrygd og lønnsbeskatning foreslo regjeringen i statsbudsjettet for 2015 en treårig overgangsordning i form av et individuelt beregnet skattefradrag. Denne overgangsordningen gjelder for tidligere uførepensjonister som har renteutgifter og som tidligere var omfattet av skattebegrensningsregelen. Maksimalt inntektstap i 2015 for denne gruppen ble satt til 6 000 kroner. Regjeringen har i Revidert nasjonalbudsjett foreslått å utvide overgangsordningen med skattefradrag gjennom å redusere inntektsgrensen for å omfattes av ordningen fra 6 000 kroner til 4 000 kroner.

Skattedirektoratet har anslått at i 2015 vil om lag 188 000 tidligere uførepensjonister få en økning i nettoinntekt eller ingen endring etter omleggingen, dvs. 60 prosent av uførepensjonistene, mens om lag 127 000 personer vil få en nedgang i netto inntekt. Av de om lag 127 000 uførepensjonistene som ifølge anslagene vil tape på omleggingen, vil om lag 68 000 personer tape mindre enn 4 000 kroner og ikke få rett til skattefradrag gjennom overgangsordningen slik den er foreslått i Revidert nasjonaludsjett.

Med forslaget i Revidert nasjonalbudsjett vil om lag 10 000 flere uføretrygdede enn de som opprinnelig ble omfattet av overgangsordningen få rett til skattefradrag, og de 30 000 som allerede omfattes av overgangsordningen vil få ytterligere skattelettelse. På denne bakgrunn kan det anslås at om lag 135 000 i 2015 vil få en inntektsendring i intervallet + 4 000/-4000 kroner, mens om lag 19 000 uføretrygdede vil tape mer enn 4 000 kroner på omleggingen. Om lag 121 000 uføretrygdede vil få en økning i nettoinntekt på mer enn 4 000 kroner.

Omleggingen til ny uføretrygd (før kostnader ved overgangsordning) er anslått å gi netto økte kostnader til uføretrygd med 250 mill. kroner. Overgangsordningen ble opprinnelig anslått til 375 mill. kroner i 2015 og samlet 750 mill. kroner over tre år. Med forslaget i revidert budsjett anslås kostnadene å øke med ytterligere 70 mill. kroner i 2015 og til sammen 140 mill. kroner over tre år.

Virkning av endrede skatteregler for uføretrygdede med uførepensjon fra tjenestepensjonsordning

Uførepensjonen fra offentlig tjenestepensjon er endret fra 2015. Nye beregningsregler vil kunne gi forskjell i utbetaling sammenlignet med tidligere regelverk. Virkningene av endrede skatteregler for uføretrygd for uføretrygdede som i tillegg til uføreytelse fra folketrygden har uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning ble belyst i Prop. 1 LS (2012–2013) Skatter, avgifter og toll 2013 og Prop. 202 L (2012–2013) Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny uførepensjonsordning). I Prop. 202 L foreslo daværende Arbeidsdepartementet at de som mottar uføreytelse både fra offentlig tjenestepensjonsordning og fra folketrygden skal beholde det samme beløpet (før skatt) i uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen. Stortinget sluttet seg til dette. Også mottakere av uførepensjon fra en privat tjenestepensjonsordning har fått beholde det samme beløpet (før skatt) fra tjenestepensjonsordningen.

Personer som har fått konvertert folketrygdens uførepensjon til uføretrygd og som i tillegg mottar uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning, kan ha fått endret inntekt etter skatt som følge av at også uførepensjoner fra tjenestepensjonsordninger nå blir skattlagt som lønn. Det er imidlertid ikke slik at skattlegging som lønn nødvendigvis medfører lavere inntekt etter skatt for personer som også mottar uførepensjon fra offentlige eller private tjenestepensjonsordninger. For mange, spesielt de med lave og middels høye pensjoner, vil inntekt etter skatt gå opp ettersom marginalskatten (skatt på inntekt utover uføreytelsen fra folketrygden) går ned i det nye skattesystemet. Uførepensjonister som hadde høy uførepensjon både fra folketrygden og en tjenestepensjonsordning kan derimot ha fått redusert inntekt etter skatt som følge av omleggingen av skattereglene for uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger.

Retten til andre ytelser/stønader fra folketrygden

I regelverket for behovsprøvd barnetillegg til uføretrygdede er det tatt hensyn til at bruttoytelsen til uføretrygdede er økt. Endringene i barnetillegget til uføretrygdede som ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2015 trer først i kraft fra 2016, men også her er det overgangsregler. Skatteomleggingen vil ikke ha noen betydning her.

Stønad til bil er behovsprøvd, og grunnlaget for behovsprøvingen er søkerens alminnelige inntekt på søknadstidspunktet. Dersom søkeren etter uførereformen har fått en samlet høyere alminnelig inntekt, vil han eller hun ved neste søknad om stønad til bil således kunne få en noe lavere stønad enn forrige gang. Det er viktig å understreke at omleggingen av folketrygdens uføreytelse ikke vil ha betydning for løpende bilsaker, men først ved utmålingen av stønaden når vedkommende skal søke gjenanskaffelse. Dette skjer etter at vedkommende har hatt bilen i 11 år (8 år hvis bil skal brukes i arbeid). For dem som nylig har fått bil (2013-2014), vil ev. endringer av uføreytelsen således først kunne få betydning for stønad til bil i 2024-2025.

For personer som mottar full uføreytelse, er det bare aktuelt med stønad til bil i gruppe 2 (gruppe 1 bil kan fra 2015 kun gis til bruk i arbeid). For denne gruppen er det kun 150 000 kroner som er behovsprøvd, og bilens overskytende pris/verdi dekkes fullt ut. Behovsprøvingen er slik at dersom man har en alminnelig inntekt på under 3 G, ytes det full stønad. Dette innebærer at alle med kun minsteytelse fra folketrygden ikke vil bli berørt av endringen. Behovsprøvingen er videre slik at stønaden gis i prosentsatser i intervallet mellom 3 G og 6 G – henholdsvis 20, 40, 50, 60, 70, 80 og 100 prosent. For enkelte vil omleggingen kunne innebære at man kommer over i et annet intervall – eksempelvis fra en tidligere stønad på 50 prosent stønad, til 40 prosent stønad. De fleste stønadsmottakerne vil imidlertid få den samme stønaden som tidligere, ettersom intervallene er så vidt store.

Departementet arbeider for tiden med å gjennomgå bilordningen. I den anledning vil også reglene for inntektsprøving av stønaden bli nærmere vurdert.

Retten til kommunale pleie- og omsorgstjenester, egenandeler mv.

Helse- og omsorgsministeren har orientert meg om at helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester (herunder pleie- og omsorgstjenester) til alle som oppholder seg i kommunen. Kommunale helse- og omsorgstjenester tildeles altså på bakgrunn av tjenestebehov uavhengig av den enkeltes økonomi og inntekt.

For de fleste kommunale helse- og omsorgstjenester er det gitt adgang til å kreve egenandeler fra bruker/pasient. For kommunale helse- og omsorgstjenester som er delvis finansiert av folketrygden, som for eksempel legevaktstjenester og fastlegetjenester, er egenandelen en fast, stipulert sum som er lik for alle uavhengig av inntekt.

For kommunale helse- og omsorgstjenester som finansieres av kommunen, fastslår helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 at kommunen kan kreve vederlag for disse tjenestene ”når det følger av lov eller forskrift”. Slik hjemmel er gitt for nærmere angitte tjenester gjennom forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester. Forskriften angir det maksimale av hva kommunen kan kreve i egenandel. Den enkelte kommune står fritt til å kreve inn lavere egenandel.

For egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester i institusjon, som for eksempel sykehjem, er denne inntektsbasert. Grunnlaget for egenandelen er imidlertid den enkeltes inntekt etter at skatt og gjeldsrenter er trukket fra. Egenandelen beregnes altså ut fra et nettoinntektsprinsipp. Helse- og omsorgsdepartementet opplyser at det er kjent med at en rekke uføretrygdede etter uførereformen fått redusert egenandel ved opphold på kommunal institusjon.

For egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester utenfor institusjon, som for eksempel en rekke ulike hjemmetjenester, er hovedregelen at kommunen selv fastsetter regler for betaling av egenandel og betalingssatser. Egenandelen skal ikke overstige kommunens egne utgifter til angjeldende tjeneste (selvkost). Egenandelen kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger.

Når kommunen bestemmer den maksimale egenandelen en person skal betale pr. år for kommunale helse- og omsorgstjenester utenfor institusjon, skal betalingen beregnes på grunnlag av husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag. Dersom husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag er under 2 G, skal den samlede egenandelen ikke overstige et utgiftstak på kroner 186 pr. måned. Utover disse tilfellene må kommunen altså sikre at den enkelte beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger.

Fri rettshjelp

Søkerens økonomiske situasjon er ofte avgjørende for om vedkommende har krav på fri rettshjelp. Brutto månedsinntekt legges til grunn for vurderingen av om det foreligger rett til fri rettshjelp. Justis- og beredskapsministeren har orientert meg om at inntektsgrensene ikke er blitt justert siden 2009, og at ulike grupper trygdemottakere derfor faller utenfor ordningen. Justis- og beredskapsdepartementets underliggende virksomhet, Statens sivilrettsforvaltning, har tatt opp problemet knyttet til økningen i brutto uføretrygd, herunder om det bør være mulighet for å dispensere fra de økonomiske grensene for fri rettshjelp ved overskridelser. Justis- og beredskapsministeren har orientert meg om at at departementet har saken til vurdering, men at de foreløpig ikke har konkludert.

Bostøtte

Uførereformen får konsekvenser for den statlige bostøtteordningen. Når bruttoytelsen øker, vil en del uføretrygdede få lavere bostøtte, eller støtten vil falle bort. Kommunal- og moderniseringsministeren har orientert meg om at beregninger viser at uten kompenserende tiltak medfører reformen bortfall av bostøtte for anslagsvis 13 700 husstander. Om lag 23 300 uføretrygdede vil få redusert bostøtte. I gjennomsnitt vil reduksjonen være 9 000 kroner pr. år.

Stortingen har vedtatt midlertidige tiltak fram til 1. juli 2016 som skal hindre at uføretrygdede som allerede mottar bostøtte får støtten redusert som en følge av overgangen til ny uføretrygd. Kommunal- og moderniseringsministeren har orientert meg om at Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil komme tilbake til saken i statsbudsjettet for 2016.

Vurdering av forslagene:

Forslag om varig kompensasjonsordning

Representantene foreslår en varig kompensasjonsordning der ingen får en inntektsreduksjon som er mer enn 1000 kroner pr. år med et unntak for uføretrygdede som har et inntektsnivå over 6 G.

Jeg vil minne om at det har vært bred politisk enighet om uførereformen. Endringene i pensjonsskattereglene fra 2011 har flere likhetstrekk med endringene i skattleggingen av uføretrygdede. Disse endringene innebar blant annet at skattebegrensningsregelen ble opphevet for alderspensjonister og AFP-pensjonister. Det nye skatteregimet ble faset inn over en treårsperiode. I likhet med dagens omlegging av skattereglene for uføretrygdede, fikk pensjonister med høye renteutgifter som samtidig hadde så lav inntekt at de ble skattlagt etter skattebegrensningsregelen, lavere netto pensjoner etter omleggingen.

Det er etter min oppfatning et viktig prinsipp at arbeidsinntekt og trygdeinntekt beskattes likt. De nye reglene for skattleggingen av uføretrygden er et ledd i en slik omlegging. Å ha en varig kompensasjonsordning for personer som mottok uførepensjon ved overgang til ny uføretrygd i 2015, vil være urimelig sammenliknet med yrkesaktive på samme inntektsnivå som vil bli skattlagt betydelig hardere og nye uføretrygdede etter 2015 som omfattes av det nye regelverket fullt ut.

Å kompensere alle som tidligere mottok uføretrygd for inntektsreduksjon over 1000 kroner pr. år vil i realiteten bety en overgangordning som vil kunne strekke seg over svært mange år, og det i seg selv er noe jeg vil fraråde. Med forslaget i RNB til justering av overgangsordningen, vil inntektstapet for den enkelte som omfattes av ordningen bli redusert til maksimalt 4 000 kroner i 2015. Over tid vil dessuten inntekts- og fradragsforholdene for mange endre seg såpass mye, at det raskt vil framstå som urimelig at det skal være situasjonen akkurat pr 1.1.2015 som skal avgjøre hva slags kompensasjon man får.

Konsekvenser for rett til kommunale og statlige tjenester og ytelser

Retten til helse- og omsorgstjenester gjelder uavhengig av inntekt og formue. Ingen vil derfor miste retten til slike tjenester. For kommunale helse- og omsorgstjenester som er delvis finansiert av folketrygden, som for eksempel legevaktstjenester og fastlegetjenester, er egenandelen en fast, stipulert sum som er lik for alle uavhengig av inntekt. Egenandel i kommunale helse- og omsorgstjenester i institusjon er basert på inntekt etter skatt. Helse- og omsorgsministeren har opplyst om at de er kjent med at uføretrygdede etter uførereformen har fått redusert egenandel ved opphold i kommunale institusjoner. For øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester, foreligger det en viss mulighet for skjønn ved utmåling av egenandeler. Det er derfor noe usikkert hvordan omleggingen av uføreordningen vil slå ut her.

Eventuelle endringer i inntektstak for retten til fri rettshjelp vil som nevnt ovenfor bli håndtert av Justisdepartementet, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil vurdere retten til bostøtte og en eventuell videre skjermingsordning her i statsbudsjettet for 2016.

For stønad til bil fra folketrygden, vil jeg se nærmere på behovsprøvingsreglene i forbindelse med en større gjennomgang av bilstønadsordningen.