Jeg viser til brev av 4. juni 2015, der komiteen
i forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak ber om departementets
vurdering av endringsforslag i barnevernloven § 6-4 andre ledd. Komiteen
ber departementet eventuelt om forslag til ny lovtekst.
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn
og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven §
1-1. For å ivareta denne oppgaven er barnevernet avhengig av opplysninger
fra andre som kjenner barnet og situasjonen til barnet og familien.
Det generelle utgangspunktet er at opplysninger så langt som mulig
skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at
vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernloven § 6-4
første ledd.
For å sikre at barnevernet har tilgang til nødvendig
informasjon, har alle offentlige myndigheter, og en rekke yrkesutøvere
opplysningsplikt til barnevernet i mer alvorlige tilfeller. Opplysningsplikten
er begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger om barn
i alvorlige livs- og omsorgssituasjoner.
Plikten innebærer at de uten hinder av taushetsplikt
skal gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til
å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, utsatt for alvorlig
omsorgssvikt, samt når de barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.
Opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg,
og er hjemlet både i barnevernloven § 6-4 annet ledd og i en rekke andre
lover som gjelder for den enkelte tjeneste og yrkesutøver.
Opplysningsplikten bygger på en avveining av flere
hensyn. På den ene siden er barnevernet avhengig av opplysninger
fra andre som kjenner barnet og familien for å kunne ivareta sine
oppgaver på en god måte. På den andre siden må det også tas hensyn
til foreldrenes og familiens personlig integritet, personvern og
tillitsforholdet mellom dem og det offentlige.
Åpenhet og god dialog er i mange tilfeller en
forutsetning for et godt og tillitsfullt forhold mellom den enkelte
og de ulike offentlige tjenestene. Foreldre og barn må derfor i
en viss utstrekning kunne stole på at det de forteller om sin egen situasjon
ikke formidles til andre tjenester uten at de samtykker til dette.
Manglende tillit kan føre til at den enkelte kan velge å holde tilbake opplysninger
som er viktige for at det offentlige skal kunne gi god hjelp og
oppfølgning.
Etter departementets oppfatning er hensynet
til informasjontilgang, integritet, personvern og tillit i hovedsak
avveid og ivaretatt på en god måte i dagens bestemmelser om taushetsplikt
og opplysningsplikt. Man bør derfor være varsom med å endre terskelen
for opplysningsplikten. En slik vesentlig endring forutsetter uansett
en grundig utredning.
I den forbindelse vil jeg minne om at opplysningsplikten
ikke bare omfatter barnevernloven og barnevernet selv. Opplysningsplikten
er også regulert i en rekke andre lover, og har stor betydning for
andre tjenester og deres ansatte. Jeg vil derfor nevne at opplysningsplikten
både omfatter tjenester med alminnelig forvaltningsmessig taushetsplikt
og yrkesutøvere med langt strengere profesjonsbestemt taushetsplikt.
Særlig når det gjelder den sistnevnte gruppen, vil forslaget fra
komiteen innebære en vesentlig endring.
Jeg vil også påpeke at det verken lovteknisk
eller pedagogisk vil være heldig dersom barnevernloven skulle få
en ordlyd som i vesentlig grad skiller seg fra bestemmelser om opplysningsplikt
i andre lover.
Komiteen viser i henvendelsen til en tidligere endring
i barnevernloven § 6-4 annet ledd som ble behandlet i Ot.prp nr.
64 (2004-2005) og i Innst.O nr. 115 (2004-2005). Ved denne lovendringen
ble opplysningsplikten ved pålegg utvidet til også å gjelde samvær,
fratakelse av foreldreansvar og oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse
etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Departementet vil påpeke
at denne endringen i utgangspunktet ikke hadde som formål å endre
terskelen for opplysningsplikt, men å forhindre at barn havner i
en situasjon der de kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Jeg
mener derfor at denne lovendringen ikke er et argument for å endre
opplysningsplikten som foreslått av komiteen.
Jeg vil også nevne at den ovennevnte lovproposisjonen
også inneholdt en vurdering av utvidet opplysningsrett ved behov
for hjelpetiltak. Bakgrunnen for denne vurderingen var et forslag
fra Befringutvalget i NOU 2000: 12 Barnevernet
i Norge.
Både i høringsnotatet og i lovproposisjonen
gikk departementet imot forslaget fra Befringutvalget. Det ble blant
annet vist til at en slik bestemmelse kunne føre til at foreldrene
i mindre grad ville søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet
av frykt for at opplysningene ville bli gitt videre til barneverntjenesten.
Dette ville kunne føre til at barn og familier ikke ville få den
hjelpen de hadde behov for blant annet fra skole, barnehage og sosialtjenesten.
Et stort flertall av høringsinstansene var enig med
departementet i at tungtveiende hensyn talte mot en slik utvidelse.
Etter min oppfatning er argumentene for å ikke utvide opplysningsretten som
ble beskrevet Ot. prp. 64 (2004-2005), også relevante i denne saken.
Jeg vil også nevne at det etter dagens regelverk ikke
er noe i veien for at barneverntjenesten kontakter andre tjenester
med forespørsel om opplysninger. Det er da opp til den andre tjenesten å
vurdere muligheten for å gi opplysninger innenfor det regelverket
som gjelder for den enkelte tjeneste. En rekke samarbeidende tjenester har
sin taushetsplikt nedfelt i forvaltningsloven, og vil kunne gi opplysninger
til barnevernet i henhold til denne lovgivningen, jf. særlig forvaltningsloven
§ 13 b nr. 5. I tillegg kan de alltid gi opplysninger dersom foreldrene
samtykker til dette.
Dersom komiteen likevel ønsker å utvide opplysningsplikten
ved pålegg til også å omfatte saker om pålagte hjelpetiltak i henhold
til de foreslåtte endringene i barnevernloven § 4-4, forslår jeg
følgende siste setning i barnevernloven § 6-4 annet ledd:
"Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter
i forbindelse med sak om pålegg av hjelpetiltak etter § 4-4 tredje og fjerde ledd å gi nødvendige opplysninger".
Endringen fra komiteens forslag fremgår i kursiv,
og innebærer at det kommer klart frem kompetansen til å gi pålegg
også omfatter saker der sentre for foreldre og barn blir vurdert
som mulig tiltak. Endringen forutsetter således at sentre for foreldre
og barn er omhandlet i bestemmelsens fjerde ledd.
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at det, som
i andre saker om pålegg, i utgangspunktet vil være det organet som
gir pålegget som vurderer om vilkårene for pålegg er oppfylt, og
hvilke opplysninger som skal gis. Jeg gjør også oppmerksom på at
den av komiteen foreslåtte endringen i § 6-4 annet ledd, også vil
omfatte yrkesutøvere som nevnt i bestemmelsens tredje ledd.