Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om endringer i barnevernloven (utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak)

Dette dokument

Tilhører sak

Endringer i barnevernloven (utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak)
Gå til saker

Alt om

Barnevern
Familie
Kommuner
Rettsvesen
Gå til alle temaer

Innhold

Til Stortinget

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet foreslår i denne proposisjonen lovendringer som skal forbedre situasjonen til barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

Departementets hovedforslag gjelder endringer i barnevernlovens bestemmelse om hjelpetiltak. Departementet foreslår å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak til å omfatte flere typer hjelpetiltak enn i dag. I tillegg foreslås å lempe vilkårene for å pålegge hjelpetiltak. Formålet er å forbedre situasjonen til barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

I regjeringens politiske plattform fremgår det at «Barnevernet må få større adgang til å gi nødvendige hjelpetiltak, også uten samtykke der det er nødvendig for å forebygge omsorgsovertakelse». Etter dagens regler er det adgang til å pålegge opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud til barnet. Det kan også pålegges tilsyn. Pålegg om slike hjelpetiltak er lite brukt i praksis. Forslaget om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak er en oppfølging av Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven og forslag i NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling.

Forslaget omfatter tre kategorier hjelpetiltak: kompenserende tiltak (barnehage, besøkshjem, avlastningstiltak, støttekontakt mv.), omsorgsendrende tiltak (ulike former for foreldreveiledning samt opphold i sentre for foreldre og barn) og kontrolltiltak (tilsyn, urinprøver, meldeplikt). Vilkårene for å pålegge kompenserende tiltak skal være at det anses som nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner. Omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak skal kunne pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilstrekkelig omsorg. Opphold i sentre for foreldre og barn skal kunne pålegges når vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, jf. barnevernloven § 4-12. Beslutningsmyndigheten i saker om pålegg av hjelpetiltak foreslås lagt til fylkesnemnda.

Departementet vil etter at en ny ordning har virket i noe tid, evaluere lovendringen og de virkninger den har medført.

De senere år har fagmiljøer og tidligere barnevernsbarn uttrykt at hjelp fra barnevernet kommer for sent. En utvidelse av adgangen til å pålegge hjelpetiltak kan bidra til at flere barn får rett hjelp til rett tid.

I høringsnotatet viste departementet til at barneverntjenesten har få virkemidler dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak, og situasjonen ikke er så alvorlig at det er behov for omsorgsovertakelse.

Departementet foreslo at det skal kunne pålegges tre nye hovedkategorier av tiltak for en tidsbegrenset periode, under forutsetning av at frivillige tiltak er forsøkt eller vurdert. De tre kategoriene som ble foreslått er:

  • Kompenserende tiltak: Målet er å redusere belastninger hos barnet i tillegg til å sikre barn stimulering og deltakelse i aktiviteter. Tiltak vil være opphold i besøkshjem, avlastningstiltak, fritidsaktiviteter, leksehjelp eller bruk av støttekontakt.

  • Omsorgsendrende tiltak: Målet er å gi foreldre hjelp til å utføre omsorgsoppgavene på en måte som gir positiv utvikling hos barnet. Tiltak vil være ulike former for foreldreveiledning.

  • Kontrolltiltak: Målet er å kontrollere at barn ikke utsettes for overgrep eller mishandling. Tiltak vil være urinprøver og meldeplikt, f.eks. oppmøte på avtalt sted eller pålagt telefonkontakt med barneverntjenesten.

Totalt 87 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. 78 av disse støtter forslaget, mens to instanser uttaler seg uten å konkludere. De øvrige er negative til forslaget.

Målet med barneverntjenestens arbeid er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Formålet er videre å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår, jf. barnevernloven § 1-1. En utvidelse av adgangen til å pålegge hjelpetiltak vil kunne bidra til at flere barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, i tråd med barnevernlovens formål.

Ved en lovendring 1. januar 2014 ble det presisert i barnevernloven § 4-4 første ledd at hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.

Det har ikke vært departementets hensikt å utelukke bruk av kompenserende hjelpetiltak. Bestemmelsen er tatt inn som følge av at de tidligere eksemplene på typer hjelpetiltak som kan iverksettes, ble tatt ut av lovteksten. Fjerningen av eksempellisten medfører ingen begrensning med hensyn til hvilke hjelpetiltak som kan benyttes, og som presisert i forarbeidene vil det i en del tilfeller fortsatt være mest riktig å sette inn kompenserende tiltak. Det samme gjelder for kontrollerende tiltak. Bestemmelsen om at formålet med tiltaket skal være å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien utelukker altså ikke bruk av kompenserende eller kontrollerende tiltak, verken alene eller i kombinasjon med andre typer tiltak.

Departementet fastholder forslaget om å endre barnevernloven § 4-4 tredje ledd om hjelpetiltak slik at adgangen til å pålegge hjelpetiltak utvides til å omfatte flere tiltak enn i dag, og å lempe vilkårene for å pålegge eksisterende tiltak. Det er bred støtte til forslaget blant høringsinstansene. Ved å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak vil barneverntjenesten få et nytt virkemiddel til å gi barn den hjelpen de trenger i hjemmet. Gjennom at barneverntjenesten nå får mulighet til å komme tidligere inn med hjelp, også i de tilfellene foreldrene ikke ønsker hjelp, kan dette bidra til å forebygge bruken av mer inngripende tiltak, som omsorgsovertakelse.

Departementet er enig med de høringsinstanser som har gitt tilbakemelding om at det er for lite spillerom mellom de frivillige tiltakene og omsorgsovertakelse. Departementet legger videre vekt på at de kommunale barneverntjenestene i lengre tid har vært bekymret for gruppen barn som har behov for hjelpetiltak, men som ikke får det på bakgrunn av manglende samtykke fra foreldrene.

At det i dag er en gruppe barn i barnevernet som ikke mottar hjelp fordi foreldrene ikke samtykker til tiltak viser også ny statistikk fra SSB. I 2013 ble 8 pst. av undersøkelsene henlagt fordi familien ikke ønsket hjelp. Dette tilsvarer 3 114 saker.

Når det gjelder bekymring om at forslaget kan føre til at barn blir værende lenger i en uholdbar omsorgssituasjon vil departementet påpeke at barneverntjenesten har en plikt etter barnevernloven § 4-5 til å vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse i saker der barneverntjenesten er inne med hjelpetiltak. Det er barneverntjenesten sitt ansvar å sørge for at barn ikke forblir for lenge i uholdbare omsorgssituasjoner i hjemmet. Det er viktig å påse at pålagte hjelpetiltak ikke forverrer situasjonen for barnet, men derimot bidrar til å forbedre barnets situasjon. Barneverntjenesten må aktivt jobbe med foreldrene for å få dem til å innse at de trenger hjelp og motivere dem til å motta hjelp.

Videre vil departementet presisere at hjelpetiltak ikke kan pålegges dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet med frivillige hjelpetiltak. Dette følger både av nødvendighetskravet og det mildeste inngreps prinsipp. Det mildeste inngreps prinsipp innebærer at barnevernet ikke skal sette inn mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig i familier som trenger bistand. Dette prinsippet skal alltid inngå i den konkrete og helhetlige vurderingen av barnets beste og gjelder alle tiltak etter barnevernloven.

Departementet vil også påpeke at det ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4, jf. § 4-12 annet ledd. Dette gjelder også dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved å pålegge hjelpetiltak. Det er ikke noe vilkår etter loven at mildere tiltak skal være forsøkt. Mildere tiltak skal imidlertid alltid vurderes. I enkelte saker kan situasjonen fremstå som så alvorlig at det synes åpenbart at hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig. I andre saker kan problemene være av en slik art at hjelpetiltak må anses som uegnet til å avhjelpe manglene på god nok måte.

Departementet foreslo at følgende kompenserende tiltak skal kunne pålegges der dette anses som nødvendig: Opphold i besøkshjem, avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter og bruk av støttekontakt. Listen over tiltak skal anses som en uttømmende liste over hvilke kompenserende tiltak det er mulig å pålegge. Målet med kompenserende tiltak er å redusere belastninger hos barnet i tillegg til å sikre barn stimulering og deltakelse i aldersadekvate aktiviteter.

Departementet fastholder forslaget om å utvide adgangen til å pålegge kompenserende hjelpetiltak. Det er bred støtte til dette forslaget blant høringsinstansene som har uttalt seg.

Enkelte høringsinstanser har gitt innspill om at listen over kompenserende tiltak ikke bør være uttømmende. Departementet ser at det kan være hensiktsmessig at listen ikke er uttømmende med tanke på at tiltaksbruken i barnevernet er i stadig endring. Departementet mener likevel at pålegg av hjelpetiltak er å anse som såpass inngripende at en liste over kompenserende tiltak bør være uttømmende av rettssikkerhetshensyn. Dette vil sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter. Departementet legger også vekt på at det er en trygghet for partene at det bare kan benyttes tiltak som er kjent og utprøvd.

Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om det er riktig å pålegge kompenserende hjelpetiltak, herunder om det vil sette barnet i en lojalitetskonflikt. Det er viktig at barnets perspektiv og meninger inkluderes i vurderingen av hva som er barnets beste. Dersom barneverntjenesten avdekker gjennom evaluering av pålagte tiltak, at barnet opplever situasjonen som belastende, vil det måtte bero på en skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak hvorvidt det er hensiktsmessig å opprettholde tiltaket. Hensynet til barnets beste gjør seg gjeldende i en slik vurdering, jf. barnevernloven § 4-1.

Noen instanser har påpekt at kompenserende tiltak bør pålegges i kombinasjon med andre tiltak. Departementet mener at også dette vil måtte bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Departementet ser at det i mange tilfeller kan være en god løsning at kompenserende tiltak bør kombineres med omsorgsendrende tiltak for å oppnå endring i barnets omsorgssituasjon. I tilfeller der det er nødvendig å pålegge et hjelpetiltak, trenger foreldrene hjelp til å innse at slik hjelp er nødvendig. Derfor er det viktig at barneverntjenesten samtidig jobber med foreldrene gjennom å motivere dem til å motta hjelp.

Departementet ser at det kan være vanskelig å vurdere når et tiltak skal anses som nødvendig. Departementet mener derfor at det er viktig å presisere i lovteksten at kompenserende tiltak kan pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg. Kompenserende tiltak kan imidlertid i enkelte tilfeller være nødvendig å pålegge også når andre grunner tilsier det. Departementet ønsker derfor å opprettholde forslaget om at slike tiltak kan pålegges når det er nødvendig. Nødvendighetskravet innebærer at man ikke kan avhjelpe barnets situasjon ved mindre inngripende tiltak.

Departementet foreslo i høringsnotatet at omsorgsendrende tiltak skal kunne pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå. Tiltak vil være ulike former for foreldreveiledning. Det vil være en forutsetning at de omsorgsendrende tiltakene som anvendes skal være faglig etisk forsvarlig og bygge på et allment akseptert og sikkert kunnskapsgrunnlag. Målet med omsorgsendrende tiltak er å gi foreldre hjelp til å utføre sine omsorgsoppgaver på en måte som gir positiv utvikling hos barnet. Hensikten er å forhindre at problemer eskalerer og at barnet utvikler somatiske og/eller psykiske helsevansker og avvikende atferd.

Departementet mente at hjelpetiltak som innebærer at foreldre og barn oppholder seg utenfor hjemmet sammen er for inngripende til at de burde kunne pålegges. Dette vil typisk være opphold på senter for foreldre og barn.

Høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, støtter forslaget om å utvide adgangen til å pålegge omsorgsendrende tiltak.

I høringsnotatet forslo departementet at det skulle være en forutsetning at de omsorgsendrende tiltakene som anvendes skal være faglig etisk forsvarlig og bygge på et allment akseptert og sikkert kunnskapsgrunnlag. Enkelte høringsinstanser har hatt innvendinger mot dette kravet og stilt spørsmål ved om det finnes et allment akseptert og sikkert kunnskapsgrunnlag på dette området. Departementet har etter en nærmere vurdering kommet frem til at det ikke bør innføres et krav om at kunnskapsgrunnlaget skal være «sikkert.» Et slikt krav vil kunne lede til unødige konflikter om hva som er å anse som sikker kunnskap slik RBUP Øst og Sør påpeker. Departementet vil imidlertid presisere viktigheten av at det bare benyttes tiltak som man med stor sannsynlighet vet fungerer.

Det er nedfelt et generelt forsvarlighetskrav i barnevernloven § 1-4. Departementet mener likevel det er hensiktsmessig å presisere kravet til forsvarlighet i bestemmelsen om pålegg av hjelpetiltak, som et direkte krav til de tiltakene som kan pålegges. Som det fremgår av forarbeidene til § 1-4 vil innholdet i forsvarlighetskravet endre seg over tid i takt med utviklingen av fagkunnskap og kompetanse på barnevernområdet.

Departementet foreslo i høringsnotatet at omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak skal kunne pålegges «når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå». Departementet er enig med de høringsinstansene som påpeker at vilkårene er upresise, og mener at det kan være særlig vanskelig å vurdere når situasjonen er så alvorlig at det er nødvendig å sette inn tiltak for å hindre at en situasjon som beskrevet i § 4-12 skal oppstå. Departementet mener det bør være strenge vilkår for å kunne pålegge slike inngripende tiltak, men mener det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at pålegget om tiltak er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg. Det ligger i nødvendighetskravet at barnet ikke vil bli sikret en tilfredsstillende omsorg dersom pålegget ikke blir gitt. Vilkåret er strengere enn det som følger av § 4-4 annet ledd om at barnet har særlig behov for et tiltak, og også mer begrenset enn forslaget til vilkåret for kompenserende tiltak som i tillegg kan pålegges når andre grunner tilsier at det er nødvendig. Departementet vil etter dette foreslå en endring som ikke er i samsvar med høringsnotatet, jf. utkast til lovtekst § 4-4.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke skulle kunne pålegges opphold på sentre for foreldre og barn og begrunnet dette med at tiltaket anses som for inngripende til at det bør kunne pålegges. Få instanser har uttalt seg om dette, men det var heller ikke stilt særlig spørsmål om det i høringsnotatet. Noen instanser mener det bør være adgang til å pålegge slikt opphold og begrunner dette godt. Departementet har etter en nærmere vurdering kommet frem til at opphold i senter for foreldre og barn bør kunne pålegges. Departementet legger særlig vekt på at et opphold på sentre for foreldre og barn er et tiltak hvor samspill mellom barn og foreldre, foreldrenes omsorgskompetanse og barnas behov utredes døgnkontinuerlig. Et slikt tiltak vil gi barn forsvarlige rammer i den perioden barneverntjenesten undersøker om foreldrene kan gi barnet god nok omsorg, og vil i noen tilfeller kunne forhindre plassering av barn utenfor hjemmet. Departementet mener likevel at tiltaket er så inngripende at det kun bør benyttes til de mest alvorlige tilfellene. Departementet mener derfor at vilkårene i § 4-12 må være til stede for å pålegge opphold i senter for foreldre og barn.

Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse om omsorgsendrende tiltak som avviker fra forslaget i høringsnotatet, jf. lovutkastet.

Departementet foreslo i høringsnotatet at kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver skal kunne pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå. Målet med kontrolltiltak er å dempe anstrengte situasjoner og kontrollere at barn ikke utsettes for forsømmende omsorgspraksis, overgrep eller mishandling.

Departementet foreslår etter en helhetsvurdering at kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver skal kunne pålegges. Et flertall av høringsinstansene støtter dette forslaget.

På samme måte som for omsorgsendrende tiltak, foreslo departementet i høringsnotatet at kontrolltiltak skal kunne pålegges «når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå». På samme måte som for omsorgsendrende tiltak mener departementet det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at pålegget om tiltak er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg. Departementet vil etter dette foreslå en endring som avviker noe fra høringsnotatet, jf. utkast til lovtekst § 4-4.

Departementet vil fremheve at tiltak som urinprøver og meldeplikt er å anse som særlig inngripende og derfor kun bør benyttes i unntakstilfeller og bare i situasjoner der det ikke er tvil om at barnets omsorgssituasjon kan ivaretas på en forsvarlig måte. Kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver kan oppleves som meget inngripende for foreldrene. Etter EMK artikkel 8 nr. 1 har enhver rett til respekt for privatliv og familieliv. Rettighetene som følger av artikkel 8 er ikke absolutte. Offentlige myndigheter kan gjøre inngrep i enkeltpersoners privatliv dersom de oppfyller vilkårene for inngrep som er nærmere regulert i artikkel 8 nr. 2. Inngrepet må være i samsvar med lov og være nødvendig i et demokratisk samfunn, og med forankring i nærmere angitte hensyn. Hva som anses «nødvendig i et demokratisk samfunn» vil bero på omstendighetene i den enkelte sak. Om tiltaket er rimelig og hensiktsmessig må ses i lys av rettsutviklingen og samfunnsutviklingen. Det avgjørende her er at det offentlige benytter forholdsmessige virkemidler for å oppnå formålet. Å pålegge et kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver vil være et inngrep i privat- og familielivet, men dette vil likevel kunne være forholdsmessig og dermed anses som nødvendig ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

Hensynet til barnets beste tilsier at slike tiltak kan pålegges for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Barnets beste er et hensyn som i visse tilfeller må gå foran inngrep i foreldrenes privatliv, jf. EMK artikkel 8. Barneverntjenesten må herunder vurdere om pålegg av meldeplikt eller urinprøver er forholdsmessig og nødvendig i den enkelte sak. Uten adgang til sterke kontrolltiltak er det fare for at barn kan bli værende i en skadelig omsorgssituasjon over tid. I saker der det pålegges kontrolltiltak vil det nok ofte være naturlig at disse er en del av en helhetlig oppfølging fra barneverntjenesten. Dette vil imidlertid måtte bero på skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak.

Pålegg av urinprøver kan bidra til å avdekke rusmisbruk hos foreldre i situasjoner der barneverntjenesten mistenker dette. Siden pålegg av urinprøver er å anse som meget inngripende i familielivet og i den enkeltes privatliv må barneverntjenesten ha en sterk mistanke om rusmisbruk dersom urinprøver skal kunne pålegges. Dette innebærer at terskelen for inngrep er høy. Et av formålene med å pålegge et slikt kontrolltiltak er å hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå. En omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 vil være et mer inngripende tiltak enn pålegg av kontrolltiltak som urinprøver og meldeplikt. Rusmisbruk er vanskelig å oppdage og rusmisbruk hos foreldre reduserer deres mulighet til å ivareta barna og kan i visse tilfeller gjøre dem uegnet som omsorgspersoner. Konsekvensene for barna vil i disse tilfellene kunne være svært alvorlige både på kort og lang sikt.

Pålegg av kontrolltiltak anses som et inngrep i personvernet og det er derfor viktig at barneverntjenesten ivaretar personvernhensyn på en tilfredsstillende måte ved pålegg av kontrolltiltak.

Departementet foreslo i høringsnotatet å lempe vilkårene for det eksisterende tiltaket om pålegg av tilsyn i hjemmet. Tilsyn skulle kunne bli pålagt når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå.

Forslaget om å lempe vilkårene for å pålegge tilsyn har fått bred støtte blant høringsinstansene. Departementet vurderer derfor at vilkåret bør lempes.

Etter departementets oppfatning vil en senking av vilkårene gjøre tiltaket mer egnet. I dag kan tilsyn først pålegges når vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Et av formålene ved å pålegge hjelpetiltak er å avverge en omsorgsovertakelse. Departementet mener derfor det er viktig at barnevernet får mulighet til å iverksette tilsyn i hjemmet før situasjonen er blitt så alvorlig at omsorgsovertakelse er nødvendig.

På samme måte som for omsorgsendrende tiltak, foreslo departementet i høringsnotatet at tilsyn skal kunne pålegges «når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå». På samme måte som for omsorgsendrende tiltak mener departementet det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at pålegget om tilsyn er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg. Departementet vil etter dette foreslå en endring som avviker noe fra høringsnotatet, jf. utkast til lovtekst § 4-4.

I høringsnotatet foreslo departementet en ytre tidsavgrensning på ett år regnet fra vedtakstidspunktet. Dersom foreldrene likevel ikke samtykker til hjelpetiltak bør det etter departementet sitt syn kunne forlenges med ytterligere ett år etter en ny vurdering og med et nytt vedtak. Det ble bedt om høringsinstansene sitt syn på dette.

I dag er det ingen tidsavgrensning på tiltak som kan pålegges. Dette betyr at slike tiltak i utgangspunktet kan pålegges over flere år dersom det anses nødvendig. Forslaget i høringsnotatet innebærer således en vesentlig endring av dagens regler på dette punkt.

Departementet deler Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker sitt syn om at barnehage og SFO er aktuelle tiltak å pålegge utover to år. Dette er tiltak som kan gjennomføres uten særskilt deltakelse fra foreldrenes side. Flere barn vil kunne ha et særlig behov for det tilbudet barnehagen eller SFO gir utover ett år. Departementet er derfor kommet til at dagens regler bør videreføres når det gjelder opphold i barnehage og andre egnede dagtilbud, slik at det ikke skal være noen tidsavgrensning på pålegg av disse tiltakene.

Når det gjelder de øvrige tiltakene, vurderer departementet innspillene fra høringsinstansene under dette punkt som gode. Ett år er lang tid for et barn å vente på endring i sin livssituasjon og departementet ser derfor at en forlenging i ytterligere ett år ikke alltid vil være til det beste for barnet.

Et pålegg om hjelpetiltak er inngripende for de berørte familier, og det må være en forutsetning at barneverntjenesten relativt raskt ser et potensial for endring. Det er derfor viktig at barneverntjenesten evaluerer pålagte hjelpetiltak hyppig, jf. barnevernloven § 4-5. Dette vil kunne forbygge at pålagte hjelpetiltak ikke pågår over tid uten at de har tiltenkt effekt for barnet.

I løpet av et år vil antakelig en del foreldre akseptere hjelpetiltaket frivillig. I saker der foreldrene pålegges hjelpetiltak er det derfor viktig at barneverntjenesten samtidig jobber med foreldrene gjennom å motivere dem til å motta hjelp og til å se hensikten med tiltakene.

Departementet fremmer etter dette et forslag som avviker fra forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår at pålagte hjelpetiltak ikke kan forlenges med ytterligere ett år, med unntak av plassering i barnehage og andre egnede dagtilbud som ikke skal være tidsbegrenset.

Departementet tok utgangspunkt i at det fortsatt skal være fylkesnemnda som skal fatte vedtak om å pålegge hjelpetiltak.

Departementet vurderte samtidig om beslutningsmyndigheten kunne legges til barneverntjenesten med fylkesnemndene som klageinstans. En slik ordning ville gi mer myndighet og ansvar til kommunen.

Departementet mente likevel samlet sett at det var sterkest argumenter for at myndigheten til å pålegge hjelpetiltak skal ligge hos fylkesnemnda.

Departementet foreslår etter en helhetsvurdering at fylkesnemnda skal gis myndighet til å pålegge hjelpetiltak. Et flertall av høringsinstansene støtter dette forslaget.

Etter departementets oppfatning er det viktig å fastholde prinsippet om at vedtak om tvang skal fattes av et uavhengig og frittstående avgjørelsesorgan. Behandling i fylkesnemnda vil gi en totrinnsprosess hvor barneverntjenesten forbereder saken og nemnda pålegger tiltaket. Dette ivaretar hensynet til partenes rettssikkerhet. Et vedtak om pålegg fattet i fylkesnemnda vil også være med på å understreke sakens alvor for foreldrene og kan virke motiverende for foreldre med endringspotensial. Foreldre som i utgangspunktet har svekket tillit til barneverntjenesten vil kunne ha større tillit til et vedtak fattet av fylkesnemnda sammenlignet med et vedtak fattet av barneverntjenesten.

Departementet fastholder forslaget om forenklet behandling i fylkesnemnda. Det er bred støtte til dette forslaget i høringen. Departementet foreslår at utgangspunktet er at pålegg om hjelpetiltak behandles skriftlig i nemnda. Departementet foreslår endringer i barnevernloven § 7-14 annet ledd bokstav b som gjelder adgangen til å treffe vedtak uten forhandlingsmøte når nemndleder finner dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for sakkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling. Tilsvarende endring må foretas i barnevernloven § 7-5 tredje ledd som gjelder nemndleders adgang til å avgjøre saken alene. Det vises til lovforslaget.

Barnevernet kan treffe inngripende tiltak og tvangsvedtak. Hensynet til forsvarlig saksbehandling og partenes rettssikkerhet står derfor sterkt. I barnevernets arbeid med den enkelte familie er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene av det som blir sagt og skrevet. Dette er viktig for at barnevernet kan oppfylle sin veilednings- og informasjonsplikt overfor familier og sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes / det tas avgjørelser i en sak. Departementet vil derfor fremholde at også i saker om pålegg av hjelpetiltak må barnevernet benytte kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer. Barn skal ikke brukes som tolk i barnevernets saksbehandling.

Når det gjelder evaluering og dokumentasjon av pålagte tiltak vil departementet vise til at de vanlige saksbehandlingsreglene etter barnevernloven og forvaltningsloven gjelder.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det fortsatt ikke skal være mulig å gjennomføre pålegg av hjelpetiltak med politibistand. Et stort flertall av høringsinstansene deler departementets oppfatning om at bruk av politi for å få gjennomført et vedtak om pålegg om hjelpetiltak, ikke vil være til det beste for barnet. Bruk av politi er et svært dramatisk virkemiddel, og bør derfor bare benyttes i unntakstilfeller.

I enkelte saker kan det være behov for at barneverntjenesten tydeliggjør for foreldrene at barneverntjenesten vil gå mer drastisk til verks dersom de motsetter seg vedtak om pålegg av tiltak. At manglende samarbeid kan medføre omsorgsovertakelse kan i noen saker motivere foreldrene til å velge en samarbeidslinje.

Det vises til proposisjonens kapittel 11 for opplysninger om de økonomiske og administrative konsekvensene.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Kjartan Berland, lederen Svein Harberg og Kårstein Eidem Løvaas, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til forslag om endringer av barnevernloven som utvider muligheten til å pålegge hjelpetiltak i familier. Det finnes i dag et vakuum mellom frivillige hjelpetiltak og omsorgsovertakelse i barnevernloven som er uheldig av hensynet til barns sikkerhet. Dette bekreftes blant annet av Barneombudet og Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO). Der barnets foreldre motsetter seg hjelp fra barneverntjenesten vil barneverntjenesten i dag ikke ha mulighet til å gi barnet den hjelpen det trenger og/eller etterspør, med mindre situasjonen blir så alvorlig at vilkårene for omsorgstiltak er til stede.

Forslaget tar sikte på å sikre barn rett til hjelp selv der barnets foreldre ikke ønsker at barnet og/eller familien mottar hjelp. Komiteen merker seg at forslaget vil gi barneverntjenesten muligheten til å pålegge kompenserende tiltak, omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak i hjemmet, dersom visse vilkår er oppfylt. Hensikten med forslaget er både å sikre barn rett til hjelp fra barneverntjenesten og forsøke å redusere behovet for omsorgstiltak, noe som har steget kraftig de siste ti årene. Beslutningen om pålegg av hjelpetiltak skal fattes av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Komiteen er opptatt av å forebygge behov for omsorgstiltak der dette er mulig. Der det er håp om at familier med utfordringer vil kunne fungere tilfredsstillende ved bruk av hjelpetiltak, må hjelpetiltak gis. Målet må være at flest mulig barn får vokse opp i sine biologiske familier der det er mulig.

I mange tilfeller vil barn og deres foreldre kunne holde sammen dersom hjelp kan gis i større grad enn i dag. Komiteen viser til høringsuttalelsen fra Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker:

«I flere tilfeller er det også sannsynlig at effekten av denne eventuelle endringen vil innebære at drastiske inngrep som omsorgsovertakelser kan unngås.»

Komiteen viser også til høringsuttalelsen fra Barneombudet:

«Det er også svært uheldig at familier som kunne ha unngått en omsorgsovertakelse ikke får hjelp i tide fordi foreldrene motsetter seg dette.»

Komiteen viser til at 28. november 2014 ble det nedsatt et barnevernlovutvalg som blant annet vil vurdere rettighetsfesting av barnevernloven. Komiteen viser i den sammenheng til behandlingen av Dokument 8:31 S (2014–2015) om å gjøre barnevernloven til en rettighetslov, jf. Innst. 197 S (2014–2015).

Komiteen vil understreke at det er viktig at frivillige tiltak er prøvd før en pålegger hjelpetiltak. Komiteen har merket seg at selv om pålegg om bruk av barnehage i dag er en mulighet, brukes dette lite i praksis.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller seg undrende over hvorfor dette ikke skjer, og oppfordrer til mer bruk at dette tiltaket på frivillig basis.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at det er viktig å kunne pålegge barnehage og SFO som hjelpetiltak, men viser til at det er stor forskjell på kompetansen hos ansatte i barnehagene og SFO.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig at ansatte har kunnskap om hva disse barna trenger og skal ha oppfølging på, og viser til at FUG (Foreldreutvalget for grunnopplæringen) under høringen uttrykte bekymring for om det er nok kompetanse, spesielt når det gjelder ansatte i SFO. Disse medlemmer deler denne bekymringen og mener det er viktig at det tilføres kompetanse om dette til aktuelle ansatte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning av disse barna kommer til å trenge tettere oppfølging enn vanlig, særlig der foreldre ikke ønsker å ha barnet i tilbudet, men er pålagt dette som hjelpetiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i FUGs innspill om at det bør være en evaluering etter seks måneder både i barnehage og i SFO for å sikre at pålegget fungerer etter intensjonen.

Komiteen viser til at en av barnevernets utfordringer er å etablere et tillitsforhold til familier. Flere høringsinstanser påpeker at det kan være vanskelig å få til et godt samarbeid når tiltak pålegges. Komiteen vil understreke nødvendigheten av at barnevernet spesielt vektlegger arbeidet med å bygge tillit, og at det er viktig at frivillige tiltak er prøvd før en pålegger hjelpetiltak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at et pålegg om hjelpetiltak ikke må bidra til at terskelen for omsorgsovertakelse svekkes eller utsettes unødig. Flertallet mener at barnets beste må gå foran foreldrevernet der omsorgssvikt er avdekket.

Flertallet viser til at det likevel kan være slik at et pålagt hjelpetiltak vil raskere kunne bidra til avklaringer om omsorgsevnen, dersom foreldrene motsetter seg dette. Flertallet vil påpeke at der det settes inn slike tiltak, må dette fortløpende følges opp og evalueres om dette har effekt. Flertallet er opptatt av at ytterligere tiltak raskt kan iverksettes om så ikke skjer, og mener at pålagte hjelpetiltak ikke må erstatte omsorgsovertakelse der det er rett. Flertallet minner om barns rett til å bli hørt og medvirke som en viktig del av denne evalueringen, og barn skal høres naturlig nok også i hele prosessen i forkant.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Barnekonvensjonens artikkel 12 bestemmer at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet. Disse medlemmer slutter seg til Barneombudets påpekning i høringen i komiteen om at barnets rett til medvirkning er maktpåliggende i disse sakene, og at dette gjelder i alle deler av prosessen: i forkant av å vurdere pålagte hjelpetiltak, underveis og i etterkant av at tiltaket iverksettes. Dette er elementært for å sikre at tiltakene fungerer etter sin hensikt. Trondheim kommune påpeker i sin høringsuttalelse til departementet:

«Flere av tiltakene i kategorien «kompenserende tiltak» innebærer at barn må etablere nye relasjoner mot foreldrenes ønske, og dermed medføre emosjonelle belastninger for barnet. Barn bør ikke bli skadelidende i slike situasjoner, og det vil være behov for retningslinjer som sikrer at barnets egne ønsker blir hørt og tatt hensyn til.»

Disse medlemmer vil understreke dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er oppmerksom på at flere høringsinstanser, blant annet Bufdir, FO, Barneombudet og Redd Barna, har gitt innspill om at listen om kompenserende tiltak ikke bør være uttømmende. Flertallet er enig i regjeringens intensjon med en uttømmende liste av rettssikkerhetshensyn for å sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter, men ser samtidig at det kan oppstå uforutsette tilfeller hvor barnet har behov for at det pålegges kompenserende tiltak som ikke står opplistet. Flertallet ser derfor verdien av å inkludere «andre, lignende kompenserende tiltak» i listen over kompenserende tiltak som kan pålegges. Flertallet viser til at det er et forsvarlighetskrav i loven slik at det det bare kan pålegges tiltak som bygger på et faglig og allment akseptert kunnskapsgrunnlag, og mener barnevernet har dette.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Ny § 4-4 tredje ledd skal lyde:

Fylkesnemnda kan, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner, beslutte at opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre, lignende kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg til foreldrene. Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De omsorgsendrende tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.»

Komiteen er enig i at det skal kunne pålegges opphold på senter for foreldre og barn for å hindre et behov for omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12. Komiteen viser til regjeringens begrunnelse for dette i Prop. 72 L (2014–2015). Komiteen forutsetter at opphold på senter for foreldre og barn er et omsorgsendrende tiltak som er ment å være veiledende for foreldrene slik at de kan bli gode omsorgspersoner, og at et slikt opphold dermed kan anses som et hjelpetiltak, og ikke kun som et kartleggingsverktøy. Komiteen mener samtidig at pålegg om hjelpetiltak ikke må bidra til at terskelen for omsorgsovertakelse svekkes eller utsettes unødig, og til at hensikten med å kunne pålegge hjelpetiltak er å hindre behov for omsorgsovertakelser. Komiteen mener at formuleringen av lovtekst ikke samsvarer med argumentasjonen om hvorfor tiltaket tas inn i loven, og mener at lovverket burde gi muligheten til å være i forkant og forebygge behovet for omsorgsovertakelser. Komiteen mener derfor at det er for strengt å oppstille som vilkår at vilkårene i barnevernloven § 4-12 er tilstede for å pålegge opphold i senter for foreldre og barn.

Komiteen foreslår at opphold på slike sentre underlegges samme vilkår som for øvrige omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak, og viser til følgende ordlyd i forslaget til ny § 4-4 tredje ledd i Prop. 72 L (2014–2015):

«Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De omsorgsendrende tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.».

Komiteen mener pålegg om opphold på senter for foreldre og barn underlagt disse vilkårene støtter intensjonen om at lovforslaget ikke skal heve terskelen for omsorgsovertakelse, men forebygge behovet for omsorgsovertakelse. Ettersom pålegg om opphold på senter for foreldre og barn er et omsorgsendrende tiltak, som komiteen mener skal kunne pålegges etter samme vilkår som øvrige omsorgsendrende tiltak, mener komiteen at det ikke er nødvendig at pålegg om opphold på senter for foreldre og barn fremgår i et eget ledd i loven.

Komiteen mener at kompetanse og faglig godt tilbud må være viktigst.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Ny § 4-4 fjerde ledd slettes.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at barnevernet selv kan vurdere nødvendige hjelpetiltak som har effekt, uten at det nødvendigvis bør være en uttømmende liste.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at departementet mener at pålegg av hjelpetiltak er å anse som såpass inngripende at en liste over kompenserende tiltak bør være uttømmende av rettssikkerhetshensyn. Departementet mener dette vil sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter. Dette medlem slutter seg til departementets vurderinger på dette punktet og mener Stortinget heller bør vurdere eventuell utvidelse eller endring av tiltaksbruken etter noe tid.

Komiteen er enig i at det er fylkesnemndene som skal avgjøre om pålagt hjelpetiltak skal iverksettes.

Komiteen er opptatt av at det å legge avgjørelsesmyndigheten til fylkesnemndene ikke fører til lang ventetid som vil gå på bekostning av det enkelte barn som behøver hjelpetiltak. Komiteen viser til Prop. 72 L (2014–2015) hvor regjeringen foreslår forenklet behandling med skriftlig saksbehandling som utgangspunkt, og endring av barnevernloven § 7-14, slik at det kan treffes vedtak uten forhandlingsmøte når nemndleder finner dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til forsvarlig saksbehandling. Komiteen støtter regjeringens vurdering om at forenklet saksbehandling vil ivareta både hensynet til rettssikkerheten for brukerne, uavhengighet for barneverntjenesten og rask saksbehandling. Komiteen bemerker at et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om at det er fylkesnemnda som skal fatte vedtak om å pålegge hjelpetiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag allerede er ventetid på behandling i nemndene, og vil påpeke at ytterligere oppgaver vil kunne øke ventetiden. Disse medlemmer mener at dette er noe som bør følges nøye, og eventuelt styrke fylkesnemndene ytterligere dersom køen øker på grunn av dette.

Komiteen viser til proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak til lov

om endringer i barnevernloven (utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak)

I

I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres følgende endringer:

§ 4-4 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Fylkesnemnda kan, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner, beslutte at opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg til foreldrene. Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De omsorgsendrende tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.

Hjelpetiltak etter tredje ledd kan opprettholdes inntil ett år fra vedtakstidspunktet. For pålegg om opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud gjelder ingen tidsbegrensning.

§ 4-4 tredje ledd tredje til femte punktum blir nytt femte ledd.

§ 4-4 fjerde ledd blir nytt sjette ledd.

§ 7-5 tredje ledd skal lyde:

Når saken gjelder krav om endring i forhold til et tidligere vedtak eller dom, eller saken gjelder pålegg om hjelpetiltak etter § 4-4 tredje og fjerde ledd, kan nemndsleder avgjøre saken alene dersom dette er ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling.

§ 7-14 annet ledd skal lyde:

Det kan treffes vedtak uten forhandlingsmøte:

a) når sakens parter samtykker og hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det, eller

b) når saken gjelder krav om endring i forhold til et tidligere vedtak eller dom, eller saken gjelder pålegg om hjelpetiltak etter § 4-4 tredje og fjerde ledd, og nemndsleder finner dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling.

II

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Jeg viser til brev av 4. juni 2015, der komiteen i forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak ber om departementets vurdering av endringsforslag i barnevernloven § 6-4 andre ledd. Komiteen ber departementet eventuelt om forslag til ny lovtekst.

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. For å ivareta denne oppgaven er barnevernet avhengig av opplysninger fra andre som kjenner barnet og situasjonen til barnet og familien. Det generelle utgangspunktet er at opplysninger så langt som mulig skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernloven § 6-4 første ledd.

For å sikre at barnevernet har tilgang til nødvendig informasjon, har alle offentlige myndigheter, og en rekke yrkesutøvere opplysningsplikt til barnevernet i mer alvorlige tilfeller. Opplysningsplikten er begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger om barn i alvorlige livs- og omsorgssituasjoner.

Plikten innebærer at de uten hinder av taushetsplikt skal gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, utsatt for alvorlig omsorgssvikt, samt når de barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg, og er hjemlet både i barnevernloven § 6-4 annet ledd og i en rekke andre lover som gjelder for den enkelte tjeneste og yrkesutøver.

Opplysningsplikten bygger på en avveining av flere hensyn. På den ene siden er barnevernet avhengig av opplysninger fra andre som kjenner barnet og familien for å kunne ivareta sine oppgaver på en god måte. På den andre siden må det også tas hensyn til foreldrenes og familiens personlig integritet, personvern og tillitsforholdet mellom dem og det offentlige.

Åpenhet og god dialog er i mange tilfeller en forutsetning for et godt og tillitsfullt forhold mellom den enkelte og de ulike offentlige tjenestene. Foreldre og barn må derfor i en viss utstrekning kunne stole på at det de forteller om sin egen situasjon ikke formidles til andre tjenester uten at de samtykker til dette. Manglende tillit kan føre til at den enkelte kan velge å holde tilbake opplysninger som er viktige for at det offentlige skal kunne gi god hjelp og oppfølgning.

Etter departementets oppfatning er hensynet til informasjontilgang, integritet, personvern og tillit i hovedsak avveid og ivaretatt på en god måte i dagens bestemmelser om taushetsplikt og opplysningsplikt. Man bør derfor være varsom med å endre terskelen for opplysningsplikten. En slik vesentlig endring forutsetter uansett en grundig utredning.

I den forbindelse vil jeg minne om at opplysningsplikten ikke bare omfatter barnevernloven og barnevernet selv. Opplysningsplikten er også regulert i en rekke andre lover, og har stor betydning for andre tjenester og deres ansatte. Jeg vil derfor nevne at opplysningsplikten både omfatter tjenester med alminnelig forvaltningsmessig taushetsplikt og yrkesutøvere med langt strengere profesjonsbestemt taushetsplikt. Særlig når det gjelder den sistnevnte gruppen, vil forslaget fra komiteen innebære en vesentlig endring.

Jeg vil også påpeke at det verken lovteknisk eller pedagogisk vil være heldig dersom barnevernloven skulle få en ordlyd som i vesentlig grad skiller seg fra bestemmelser om opplysningsplikt i andre lover.

Komiteen viser i henvendelsen til en tidligere endring i barnevernloven § 6-4 annet ledd som ble behandlet i Ot.prp nr. 64 (2004-2005) og i Innst.O nr. 115 (2004-2005). Ved denne lovendringen ble opplysningsplikten ved pålegg utvidet til også å gjelde samvær, fratakelse av foreldreansvar og oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Departementet vil påpeke at denne endringen i utgangspunktet ikke hadde som formål å endre terskelen for opplysningsplikt, men å forhindre at barn havner i en situasjon der de kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Jeg mener derfor at denne lovendringen ikke er et argument for å endre opplysningsplikten som foreslått av komiteen.

Jeg vil også nevne at den ovennevnte lovproposisjonen også inneholdt en vurdering av utvidet opplysningsrett ved behov for hjelpetiltak. Bakgrunnen for denne vurderingen var et forslag fra Befringutvalget i NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge.

Både i høringsnotatet og i lovproposisjonen gikk departementet imot forslaget fra Befringutvalget. Det ble blant annet vist til at en slik bestemmelse kunne føre til at foreldrene i mindre grad ville søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet av frykt for at opplysningene ville bli gitt videre til barneverntjenesten. Dette ville kunne føre til at barn og familier ikke ville få den hjelpen de hadde behov for blant annet fra skole, barnehage og sosialtjenesten.

Et stort flertall av høringsinstansene var enig med departementet i at tungtveiende hensyn talte mot en slik utvidelse. Etter min oppfatning er argumentene for å ikke utvide opplysningsretten som ble beskrevet Ot. prp. 64 (2004-2005), også relevante i denne saken.

Jeg vil også nevne at det etter dagens regelverk ikke er noe i veien for at barneverntjenesten kontakter andre tjenester med forespørsel om opplysninger. Det er da opp til den andre tjenesten å vurdere muligheten for å gi opplysninger innenfor det regelverket som gjelder for den enkelte tjeneste. En rekke samarbeidende tjenester har sin taushetsplikt nedfelt i forvaltningsloven, og vil kunne gi opplysninger til barnevernet i henhold til denne lovgivningen, jf. særlig forvaltningsloven § 13 b nr. 5. I tillegg kan de alltid gi opplysninger dersom foreldrene samtykker til dette.

Dersom komiteen likevel ønsker å utvide opplysningsplikten ved pålegg til også å omfatte saker om pålagte hjelpetiltak i henhold til de foreslåtte endringene i barnevernloven § 4-4, forslår jeg følgende siste setning i barnevernloven § 6-4 annet ledd:

"Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter i forbindelse med sak om pålegg av hjelpetiltak etter § 4-4 tredje og fjerde ledd å gi nødvendige opplysninger".

Endringen fra komiteens forslag fremgår i kursiv, og innebærer at det kommer klart frem kompetansen til å gi pålegg også omfatter saker der sentre for foreldre og barn blir vurdert som mulig tiltak. Endringen forutsetter således at sentre for foreldre og barn er omhandlet i bestemmelsens fjerde ledd.

Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at det, som i andre saker om pålegg, i utgangspunktet vil være det organet som gir pålegget som vurderer om vilkårene for pålegg er oppfylt, og hvilke opplysninger som skal gis. Jeg gjør også oppmerksom på at den av komiteen foreslåtte endringen i § 6-4 annet ledd, også vil omfatte yrkesutøvere som nevnt i bestemmelsens tredje ledd.

Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 2. juni 2015

Svein Harberg

Morten Stordalen

leder

ordfører

Første kapittel