I dokumentet fremmes følgende forslag:
Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at det palestinske
folket har rett til selvbestemmelse. Dette har også den internasjonale
domstolen i Haag (ICJ) slått fast. Selvbestemmelsen innebærer at
palestinerne har rett til å opprette en egen stat dersom det er
dette de ønsker.
Forslagsstillerne ser med bekymring på mangelen
på fremgang i de siste års fredsforhandlinger i konflikten mellom
Israel og Palestina. Et premiss i norsk utenrikspolitikk har vært
at en fremforhandlet fredsavtale skal komme forut for en anerkjennelse
av Palestina. Forslagsstillerne mener det nå er gode argumenter
for å anerkjenne Palestina som stat, selv om det ikke foreligger
en ferdigforhandlet fredsavtale.
FN-paktens artikkel fire fastsetter at medlemskap
bare er åpent for stater. Det har tradisjonelt vært stilt fire krav
til en stat:
Palestina har en fast befolkning og gjør krav
på grensene fra 1967, i tråd med en rekke FN-resolusjoner. De har
i flere år opptrådd på det diplomatiske planet gjennom PLO, og inngått folkerettslige
avtaler, eksempelvis Oslo-avtalen. Palestinerne har ikke indre selvstyre
på grunn av Israels ulovlige okkupasjon. Det er ikke heldig at folkerettsstridige
handlinger fra en annen stat skal hindre FN-medlemskap for palestinerne.
En palestinsk stat vil heller ikke krenke en annen stats suverenitet.
Den 23. september 2011 leverte president Mahmoud
Abbas Palestinas formelle søknad om status som fullverdig FN-medlem.
PLO hadde da siden 1974 hatt observatørstatus i FNs generalforsamling.
Den 29. november 2012 ble Palestinas status oppgradert til «observatørstat
uten medlemskap» etter resolusjon 67/19 i FNs generalforsamling.
Norge har allerede langt på vei gitt en anerkjennelse
av en palestinsk stat gjennom oppgraderingen av den palestinske
representasjonen i Norge til ambassadørs rang. Målet om en selvstendig palestinsk
stat har vært en utvetydig sentral del av norsk utenrikspolitikk
i flere år, og er også den nåværende regjeringens uttalte mål. Likevel har
norsk politikk frem til i dag vært basert på et premiss om at staten
Palestina ikke kan anerkjennes før det foreligger en fremforhandlet avtale
mellom partene. Argumentene for dette har vært basert på en genuin
tro på at forhandlingssporet ville kunne føre frem til en fredelig løsning.
I tillegg har det vært lagt vekt på at statsdannelse vil ha en rekke
begrensninger før en fredsavtale er på bordet. Selv om Palestina
blir anerkjent som stat, vil staten fremdeles ikke ha kontroll over
egne grenser eller ha en bærekraftig økonomi. Dette er riktige innvendinger;
Palestina vil ha enorme utfordringer på tross av anerkjennelse.
Likevel mener forslagsstillerne at dette er den beste strategien
Norge har for å bidra til å bevege konflikten mot en fredelig løsning.
Forslagsstillerne ser på anerkjennelsen av Palestina
som et ledd i å styrke forhandlingssporet, ikke svekke det. Det
er i dag ingen reelle fredsforhandlinger med et snarlig håp om en
avtale som får slutt på okkupasjonen, og som gir Israel og Palestina
sikkerhet. En rekke aktører i prosessen, for eksempel USAs president
Barack Obama, har sagt at det skjeve maktforholdet mellom partene
er et hovedproblem i forhandlingene. Ved å anerkjenne Palestina
forut for en fremforhandlet løsning vil man redusere dette skjeve
maktforholdet.
I dag har de fleste stater (133 av FNs 193 medlemsland)
anerkjent Palestina. Sverige varslet 5. oktober 2014 at de vil anerkjenne
Palestina. Det britiske underhuset vedtok 13. oktober 2014 et ikke-bindende
forslag om anerkjennelse. Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius svarte
14. oktober 2014 på et spørsmål i det franske parlamentet at Frankrike
ville anerkjenne Palestina dersom forhandlingssporet ikke førte frem.
Han presiserte at det da ikke ville være snakk om en symbolsk handling
slik som i Storbritannia, men en reell anerkjennelse. Ifølge internasjonale
medier sirkuleres det i disse dager et utkast til en sikkerhetsrådsresolusjon
som setter en tre års frist for israelsk tilbaketrekking fra områdene
som ble okkupert i 1967, og opprettelsen av en palestinsk stat.
Forslagsstillerne mener det er viktig at Palestinas status blir
hevet, og det haster. Utsiktene til en tostatsløsning blir stadig svekket
på grunn av de økende ulovlige israelske bosettingene.
Forslagsstillerne mener et sterkere politisk
press på Israel er nødvendig for å sikre framgang mot en avtale.
Dette er nødvendig for å styrke forhandlingsprosessen og Norges
mål. Anerkjennelsen er et skritt for å styrke forhandlingsprosessen,
og oppgradere Palestina til større grad av likeverdighet med Israel.