Stortingsrepresentantene Hans Fredrik Grøvan, Olaug
V. Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad fremmet 10. februar 2015 følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve muligheten for kommunale forbud mot tigging.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til forslaget i Dokument 8:61 S
(2014–2015).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet ser med bekymring på de siste års
utvikling med stadig mer organisert tigging og kriminalitet knyttet
til det miljøet. Organisert tigging bringer ofte med seg kriminalitet
i form av alvorlige forbrytelser som tvang, menneskehandel og vinningskriminalitet. Disse
medlemmer er derfor glad for at kommunene har fått verktøy
for å regulere og forby tigging etter lokale behov ved vedtakelsen
av Prop. 83 L (2013–2014).
Disse medlemmer vil påpeke at
fri bevegelse over landegrensene gjennom EØS og Schengen-avtalen
medfører at dagens tiggere i stor grad er tilreisende EØS-borgere.
Disse medlemmer vil vise til
høringsuttalelsene i Prop. 83 L (2013–2014), der det fremkommer
at det gjennomgående er de største byene som har de mest omfattende
utfordringene med organisert tigging. Oslo-politiet meldte i sin høringsuttalelse
at de hadde mottatt mange klager på aggressiv tigging, forsøpling,
avføring og tilnærmet okkupering av områder. Disse medlemmer viser
videre til at politiet selv meddeler at den organiserte formen for
tigging ofte utgjør et skalkeskjul for mer alvorlige former for
kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener
et tiggeforbud ikke står i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), og støtter
vurderingene regjeringen foretok i tilknytning til Prop. 83 L (2013–2014).
Flertallet viser videre til at
Norge inntil 2005 hadde et nasjonalt tiggeforbud, og en rekke europeiske
land praktiserer i dag et tiggeforbud, deriblant Danmark.
Flertallet mener det er en viktig
del av det lokale selvstyret at kommunene gis de verktøyene de trenger
for å regulere og forby tigging i tråd med lokale behov.
Flertallet mener at spørsmålet
om en skal forby tigging er sammensatt. Grensene mellom sosial-
og justispolitikk blir satt på spissen. Veien ut av fattigdom går
imidlertid ikke gjennom tigging, men gjennom utdanning og arbeid.
Komiteen vil understreke
at gruppen av tiggere ikke er ensartet. På den ene siden er det
personer som sliter med rusproblemer og sosial nød, og på den andre
siden er det en stadig økende gruppe av tilreisende tiggere. Personer
som har krav på sosiale ytelser, må få tilstrekkelige midler til
at de kan livnære seg av disse. Videre er det viktig med en ansvarlig
ruspolitikk, helsehjelp, tilpassede bo- og aktivitetstilbud, utdanningstilbud og
tilrettelagte arbeidsplasser.
Komiteen mener regjeringen må
sikre at Norges bidrag gjennom EØS-midlene går til målrettede tiltak
for å bedre økonomiske og sosiale kår for de fattigste. Gjennom
systematisk satsing på skole- og utdanningsmuligheter sikrer man
varig forbedring av økonomiske kår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet registrerer
at medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet igjen bruker omtrentligheter
i argumentasjonen vedrørende tiggingens utbredelse og omfang. Disse
medlemmer viser til Advokatforeningens innspill og notat
til komiteen i forbindelse med høringen 22. mai 2014 om saken, der
de skriver:
«Advokatforeningen holder fast ved at det ikke er
dokumentert noen sammenheng mellom tigging og kriminalitet, og opplever
heller ikke at det fra Justisdepartementets side er blitt underbygget
at det forekommer en slik sammenheng.»
Verken i høringen til Prop. 83 L (2013–2014), eller
i de høringssvarene som er referert til fra departementets side,
finnes det, etter disse medlemmers syn, dokumentasjon
for å fremsette påstander om at tigging øker i omfang og at denne
i stadig større grad er en del av organisert kriminalitet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Stortingets behandling av Prop. 83 L (2013–2014) og de merknader disse
medlemmer skrev da. Disse medlemmer opprettholder
synspunkter og argumentasjon fra denne saken. Disse medlemmer viser
til at regjeringen Stoltenberg II i juni 2013 gjorde endringer i
politiloven § 14 om at kommunene gjennom politivedtektene kan sette
vilkår for pengeinnsamling eller bemyndige politiet til å gjøre
det, jf. Prop. 152 L (2012–2013) og Innst. 427 L (2012–2013). Dette
gir stor lokal handlefrihet. Det er ikke fremkommet nye opplysninger
som tilsier at det er kommet flere tiggere til Norge siden forrige
regelendring, eller at det av andre grunner er behov for forbud mot
tigging, etter at Stortinget lovregulerte tigging i 2013. Kommunene
har i dag stort handlingsrom når det gjelder å regulere tigging,
og det synes ikke å være et reelt behov for et forbud mot tigging.
Disse medlemmer vil derfor støtte
at forbudet oppheves.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til forslaget i Dokument 8:60
L (2014–2015) og sin støtte til dette i innstillingen om saken.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringen, med støtte fra Senterpartiet,
i 2014 innførte en mulighet for kommunalt forbud mot tigging. I
tillegg inngikk partiene en avtale om at det også skulle innføres et
nasjonalt forbud. Senterpartiet valgte etter høringsrunden å trekke
sin støtte til innføring av et nasjonalt tiggerforbud. Bakgrunnen
for det var at «høringen avklarer at dagens lovverk er godt nok
til å bekjempe menneskehandel og kriminalitet». Dette medlem oppfordrer
derfor Senterpartiet til å slutte seg til motstanden mot et forbud
mot tigging, også kommunalt og oppfordrer til at den justispolitiske
innsatsen og tiltakene rettes mot å bekjempe menneskehandel og kriminalitet,
mens de sosialpolitiske tiltakene rettes mot å bekjempe den sosiale
nøden.
Dette medlem viser til at da
et samlet storting valgte å oppheve tiggerforbudet, var det med bakgrunn
i blant annet at fattigdom må møtes med andre virkemidler enn straff.
I Innst. O. nr. 10 (2005–2006) uttalte en samlet komité blant annet:
«Komiteen viser til at det under behandlingen av ny
generell del av straffeloven i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), er lagt
til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunnvilkår
for kriminalisering. Som departementet legger vekt på i sin begrunnelse
for lovforslaget, bør handlinger som i vår tid ikke er egnet til
å medføre skade eller fare for skade, avkriminaliseres.
Komiteen
viser til at høy levestandard og godt utbygde velferdsordninger
har gjort at tigging har vært et lite problem de siste tiår. Dette
til tross for at antallet som ber forbipasserende om penger, de
siste årene har økt noe i de største byene. Komiteen vil i likhet
med departementet fremheve viktigheten av at tigging avkriminaliseres
først og fremst av hensyn til at de som tigger ofte er i en vanskelig
livssituasjon. Komiteen viser til at for å unngå at medmennesker
skal tigge er det et viktig mål å redusere fattigdom. Videre vil
komiteen vise til at det bør benyttes sosialpolitiske virkemidler,
ikke kriminalpolitiske, for å gjøre noe med utfordringen knyttet
til tigging.»
Dette medlem viser til at det
var tiltakende forekomst av tigging i de største byene i Norge da
løsgjengerloven ble opphevet i 2005. Etter dette medlems mening
kan det ikke påvises store forskjeller fra den gangs utfordringer
knyttet til tigging sammenlignet med dagens situasjon, selv om det
er blitt flere tilreisende tiggere. Utgangspunktet for tiggerne
selv, den sosiale nøden, er fremdeles den samme, og må løses med
andre virkemidler enn straff.
Dette medlem viser til at det
ikke er dokumentert noen sammenheng mellom tigging og kriminalitet,
slik det også fremkom i Prop. 83 L (2013–2014) samt i tilbakemeldingene
fra landets politidistrikter. Det er andre kriminalpolitiske virkemidler
som må til for å avdekke og bekjempe menneskehandel og organisert
kriminalitet, enn å innføre et nasjonalt forbud mot tigging.
Dette medlem mener at et forbud
mot tigging ikke løser de sosiale utfordringene som mange av dem
som tigger i Norge i dag står overfor. Flesteparten av dem som tigger
er enten rusmisbrukere eller tilreisende personer fra Øst-Europa.
Hvert enkelt menneske har sin historie og sine utfordringer, og
må etter dette medlems mening møtes med andre virkemidler
enn straff for å kunne komme seg ut av den nøden som de er i. Det
er derfor blant annet viktig med internasjonalt samarbeid, for på
den måten å hjelpe dem som er i nød på en god måte.
Dette medlem viser til at regjeringen
i Prop. 83 L (2013–2014) i noen grad drøfter hvorvidt et tiggerforbud
kan være i strid med ytringsfriheten som er hjemlet i EMK artikkel
10. Blant annet påpekes det at:
«Med det vide nedslagsfeltet EMK artikkel 10 er gitt
i EMDs praksis kan det argumenteres for at det å be forbipasserende
om penger eller annen hjelp trolig også vil være omfattet, selv
om det kan sies å være i randsonen for den type ytringer som er
beskyttet av bestemmelsen. Med det vide ytringsbegrep som EMD har
lagt til grunn, må i så fall også enhver form for tigging anses
som en ytring, enten det skjer verbalt, skriftlig eller gjennom
kroppsspråk. Det kan nevnes at den østerrikske forfatningsdomstol
i to dommer av 30. juni og 6. desember 2012 har kommet til at lokale,
generelle tiggerforbud er i strid med retten til ytringsfrihet i
EMK artikkel 10.»
Dette medlem viser til at EMK
artikkel 10 nr. 2 legger til grunn at inngrep i ytringsfriheten
må være foreskrevet ved lov, ha et særlig formål og være nødvendig
i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet,
territoriale integritet eller offentlig trygghet for å forebygge uorden
og/eller kriminalitet. Når bare noen få politidistrikt melder om
at det enkelte steder i noen grad forekommer aggressiv tigging,
synes det ikke grunnlag for å konkludere med at det er nødvendig
å innføre et tiggerforbud for å forebygge uorden eller kriminalitet.
Dette medlem mener derfor at
kommunalt tiggerforbud bør oppheves, samt at det ikke bør innføres
et nasjonalt tiggerforbud.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at den rød-grønne regjeringen
initierte lovendringen som åpnet for lokale tiggeforbud i 2013,
hvor kommunene ble gitt mulighet til å forby tigging til bestemte
tider og på bestemte steder.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
lovendringen i 2014 som åpnet for kommunale tiggeforbud, langt på
vei er en videreføring av det Stortinget vedtok i 2013. Dette
medlem mener kommunene fortsatt bør ha muligheten til å
vedta lokale forbud i tråd med lovendringen fra 2014.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:61 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Hans Fredrik Grøvan, Olaug V. Bollestad
og Kjell Ingolf Ropstad om å oppheve muligheten for kommunalt forbud
mot tigging – vedlegges protokollen.
Oslo, i justiskomiteen, den 28. april 2015
Hadia Tajik | Ulf Leirstein |
leder | ordfører |