Jeg viser til Kommunal- og forvaltningskomiteens
brev av 14. januar 2015, hvor det bes om min vurdering av et forslag
fra representantene Karin Andersen, Audun Lysbakken og Torgeir Knag
Fylkesnes om umiddelbart å sikre at praksis for afghanske barnefamilier
som henvises til internflukt, er i tråd med og følger UNHCRs og Utlendingsdirektoratets
(UDIs) anbefalinger.
Jeg vil i det følgende kommentere hvert enkelt punkt
i representantenes forslag.
Forslagets punkt 1 lyder:
«Stortinget ber regjeringen umiddelbart sikre at praksis
for afghanske barnefamilier som henvises til internflukt, er i tråd
med og følger UNHCRs og Utlendingsdirektoratets anbefalinger.»
Innledningsvis vil jeg presisere at UNHCR i
sine anbefalinger fra august 2013 ikke tar til orde for en generell
stans av returer til Afghanistan. UNHCR uttaler at internflukt bare
anses å være rimelig:
«where the individual can expect to benefit from meaningful
support of his or her own (extended) family, community or tribe
in the area of prospective relocation. The only exception to this requirement
of external support are single able-bodied men and married couples
of working age without identified specific vulnerabilities as described
above, who may in certain circumstances be able to subsist without
family and community support in urban and semi-urban areas that
have the necessary infrastructure and livelihood opportunities to
meet the basic necessities of life and that are under effective
Government control.»
I forslaget omtales UDIs praksisforeleggelse
og UNHCRs anbefaling som om de var identiske. UDIs anbefaling til
instruks går imidlertid noe lenger i å henvise barnefamilier til
internflukt i Afghanistan enn det UNHCR gjør i sine anbefalinger
fra august 2013.
Både UDI og UNHCR anbefaler at barnefamilier
ikke returneres til internflukt i Afghanistan med mindre de har tilstrekkelig nettverk til å etablere
seg i internfluktområdet og dekke familiens grunnleggende behov.
I tillegg åpner UDI for at barnefamilier kan returneres til internflukt dersom
de har tilstrekkelige ressurser til å etablere
seg i internfluktområdet og dekke familiens grunnleggende behov
– altså selv om familien ikke har et nettverk i internfluktområdet. Forslagets
punkt 1 blir dermed noe upresist, i og med at det i noen tilfeller
ikke vil være helt i tråd med UNHCRs anbefaling å følge UDIs anbefaling.
Departementet har sluttet seg til UDIs vurdering i
dette spørsmålet.
Forslagets punkt 2 lyder:
«Stortinget ber regjeringen umiddelbart hente tilbake
afghanske barnefamilier til Norge som er sendt ut i perioden fra
1. januar 2014 til 18. desember 2014, i strid med praksisanbefalingene fra
Utlendingsdirektoratet når det gjelder internflukt.»
UDIs praksisforeleggelse ble sendt Justis- og
beredskapsdepartementet 1. juli 2014. Som Stortinget allerede er
gjort kjent med i mine svar på skriftlig spørsmål nr. 366 og 380,
opplyser Utlendingsnemnda (UNE) at «ingen har blitt sendt tilbake
i strid med UDIs anbefaling etter at den kom».
Når det gjelder returer gjennomført før UDIs praksisforeleggelse av 1. juli
2014, viser jeg til at det ikke er vanlig å gi praksisendringer
tilbakevirkende kraft, slik at man henter tilbake personer som er
returnert før praksisendringen kom. UNE har opplyst at i de sakene
der barnefamilier er returnert til internflukt i Afghanistan i perioden
1. januar til 1. juli 2014, fant nemnda i sin vurdering av asylsøknadene
at det ikke var urimelig å henvise familiene til Kabul fordi de
hadde ressurser og/eller nettverk å støtte seg til.
Oppdatert informasjon om behandlingen av UDIs
praksisforeleggelse
Jeg kan opplyse at Justis- og beredskapsdepartementet
samtykket i UDIs forslag til praksisforeleggelse i instruks GI-02/2015
av 30. januar 2015.