Jeg viser til brev fra kommunal- og forvaltningskomiteen
18. november 2014 vedrørende komiteens behandling av Prop. 104 L
(2013–2014) Endringer i utlendingsloven m.m.
(unntak fra taushetsplikt). Det opplyses at komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har foreslått en endring i
forslaget til ny § 84 b annet og tredje ledd, og det bes om min
vurdering av dette forslaget. Forslaget innebærer at utlendingsmyndighetene
ikke skal kunne anmode mottaksansatte eller ansatte i omsorgssentre
for mindreårige og barnevernsinstitusjoner om opplysninger vedrørende
enslige, mindreårige asylsøkere overhodet – uten noen form for differensiering
mht. hvilke opplysninger det er tale om.
Det er av avgjørende betydning for en riktig
og effektiv behandling av utlendingssaker, og for asylinstituttets
legitimitet som sådan, at sakene er tilstrekkelig opplyst og bygger
på et korrekt, faktisk grunnlag. Formålet med forslaget om unntak
fra taushetsplikt for mottaksansatte mv. er å tilrettelegge for
at utlendingsmyndighetene får et best mulig beslutningsgrunnlag.
Jeg mener dette er svært viktig, først og fremst for å sikre beskyttelse
til de menneskene som har behov for det, men også for å forhindre
at personer får oppholdstillatelse i Norge på falskt eller uriktig grunnlag.
Når det gjelder enslige, mindreårige asylsøkere vil
det blant annet være særlig viktig å få kjennskap til eventuell
kontakt med omsorgspersoner i hjemlandet, og omsorgspersoners oppholdssted.
Dette er nødvendig for at utlendingsmyndighetene skal kunne gjøre
en vurdering av barnets beste utfra alle relevante saksforhold,
herunder om det er best for søkeren å få oppholdstillatelse i Norge
eller å returnere til familie i hjemlandet. Etter min mening blir
det ikke riktig at ansatte i mottak mv. skal kunne holde tilbake
slik relevant informasjon under henvisning til de ansattes taushetsplikt.
Som det fremgår av lovproposisjonen, vil utlendingsmyndighetene
i mange tilfeller kunne gjøre vurderinger og undersøkelser som barnevernet ikke
har tilsvarende mulighet for å gjøre, blant annet på grunn av erfaring
fra oppsporingsarbeid, kunnskap om den mindreåriges hjemland samt
bedre verifiseringsmuligheter. Dersom det ikke skal gjelde en opplysningsplikt
for de ansatte, vil arbeidet med å oppspore den mindreåriges omsorgspersoner
kunne bli vanskeligere, kanskje umulig.
Jeg er enig i at hensynet til den mindreåriges
behov for trygghet og omsorg må tillegges stor vekt. Jeg mener likevel
at hensynet til å få belyst sakene så godt som mulig bør gå foran
hensynet til mulige negative konsekvenser av forslaget, som at tillitsforholdet
mellom de ansatte og beboerne kan svekkes. Dessuten kan gode rutiner når
det gjelder informasjon til beboerne bidra til at uheldige virkninger
reduseres. For nettopp å beskytte tillitsforholdet mellom ansatte
og enslige, mindreårige asylsøkere, er Regjeringens forslag også
begrenset til kun å gjelde opplysninger som det er særlig viktig
at utlendingsmyndighetene får kjennskap til.
Jeg mener for øvrig at forslaget i Prop. 104
L (2013–2014) ikke vil endre de ansattes rolle i vesentlig grad.
Det legges ikke opp til en omfattende utveksling av opplysninger,
og de ansatte har heller ingen plikt til å oversende opplysninger
på eget initiativ. Det legges ikke opp til at de ansatte skal foreta
undersøkelser eller ha overvåkningsoppgaver overfor beboerne.
Lovteknisk vurdering av forslaget fra komiteenes
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Rent lovteknisk fremstår forslaget hensiktsmessig,
med unntak av et komma som er feilplassert, noe det for øvrig også
er i utkastet som er oversendt Stortinget i Prop 104 L (2013–2014).
I ny § 84 b annet ledd første punktum skal det være komma etter
«første ledd», ikke etter «ansatte» noen ord tidligere i setningen.
Jeg ber om at denne kommafeilen rettes i Regjeringens forslag til
lovtekst.
For øvrig medfører forslaget fra komiteenes medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet at endringen som er foreslått
i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester § 6-7 tredje
ledd nytt femte punktum er overflødig.