Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag om endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.). Forslaget
innebærer en lovfesting av visse unntak fra taushetsplikten for
ansatte i asylmottak, barnevernets omsorgssentre og andre barneverninstitusjoner
når utlendingsmyndighetene er mottaker av opplysningene.
Forslaget innebærer at ansatte i mottak og barnevernets
omsorgssentre mv. får plikt til å utlevere opplysninger om en beboer
til utlendingsmyndighetene når dette etterspørres. Forslaget innebærer
også en rett for ansatte i asylmottak og barnevernet til å gi opplysninger av
eget tiltak til utlendingsmyndighetene.
For mottaks- og barnevernsansatte som jobber med
enslige, mindreårige asylsøkere, foreslår departementet at unntaket
fra taushetsplikten avgrenses til opplysninger som kan belyse visse forhold;
beboerens opprinnelsesland, identitet, omsorgspersoner, alder og
om det er forhold ved den mindreårige som gjør vedkommende særlig sårbar.
I NOU 2004:20 Ny utlendingslov ble det fremmet
forslag om at det for utlendingsforvaltningen skulle gjøres unntak
for bestemmelsene om taushetsplikt i sosialtjenesteloven og barnevernloven.
I Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Om lov om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven), uttalte
Arbeids- og inkluderingsdepartementet at det syntes klart ønskelig
å fastsette videre unntak fra ulike taushetspliktsbestemmelser enn
hva man har i dag, men at dette burde utredes nærmere.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet sendte
i juni 2009 på høring et forslag om endring av reglene for taushetsplikt
for mottaksansatte.
Det ble også foreslått å lovfeste en rett for ansatte
i mottak og barnevernets omsorgssentre mv. til å gi utlendingsmyndighetene
opplysninger av eget tiltak.
Det vises i proposisjonen til NOU 2011:10 I velferdsstatens
venterom, hvor også reglene om taushetsplikt for mottaksansatte
ble gjennomgått.
I NOU 2011:10 anbefaler utvalget at taushetsplikt
for mottaksansatte bør reguleres av forvaltningsloven, uansett driftsoperatør,
og at taushetsplikten også bør gjelde overfor utlendingsmyndighetene.
Utredningen har vært på høring, og flere av innspillene fra høringsinstansene
knytter seg til reglene om taushetsplikt for mottaksansatte.
Asylmottak og omsorgssentre er statens botilbud til
personer som har søkt om beskyttelse (asyl). Det følger av utl.
§ 95 at «en utlending som søker beskyttelse, skal gis tilbud om
innkvartering». Videre fremgår det av barnevernloven (bvl.) § 5A-1
at barnevernet «skal gi barn som har kommet til riket og søkt asyl
uten foreldre eller andre med foreldreansvar, tilbud om opphold
på et omsorgssenter for mindreårige». Dersom barnevernet finner
grunn til å sette inn særlige tiltak overfor barn som har søkt beskyttelse,
kan andre av barnevernets botiltak være aktuelle, herunder plassering
i andre barneverninstitusjoner som er regulert i bvl. §§ 4-24, 4-26,
4-27 og 4-29.
Med «mottak» menes i dag transittmottak, ordinære
mottak og mottak for enslige mindreårige mellom 15–18 år. Med «omsorgssenter»
menes barnevernets sentre for enslige, mindreårige asylsøkere under
15 år.
UDI har det overordnede ansvaret for driften
av statlige mottak. Det utøvende ansvaret for mottaksdriften er
imidlertid tillagt kommuner og private aktører, hvor sistnevnte
også omfatter ideelle organisasjoner. Private aktører er desidert
størst, nesten 3/4 av alle mottak i Norge drives av privat driftsoperatør.
Felles retningslinjer for drift av mottak er
nedfelt i ulike rundskriv og rutinebeskrivelser, utarbeidet av UDI.
Retningslinjer for hvilke opplysninger som skal og kan registreres, nedtegnes
og oppbevares om den enkelte beboer fra vedkommende ankommer mottaket
og frem til bosetting eller retur, fremgår blant annet av RS 2008-026
Krav til databehandling og taushetsplikt i statlige mottak.
Reglene om taushetsplikt for forvaltningsorganer
reguleres av forvaltningsloven (fvl.) §§ 13–13 f. Utlendingsforvaltningen,
herunder UDI, UNE og Politiets utlendingsenhet (PU), anses som forvaltningsorganer
etter fvl. § 1 og er underlagt taushetspliktsreglene i loven. Etter
fvl. § 13 b første ledd nr. 3 kan taushetsbelagte opplysninger i
en viss utstrekning gjøres tilgjengelige for andre tjenestemenn
«innen organet eller etaten».
I en prinsipputtalelse av 4. august 2005 uttalte Justis-
og politidepartementets Lovavdeling at det ikke er «naturlig å anse
et kommunalt asylmottak for å ligge innenfor den «etaten» som den statlige
utlendingsforvaltningen utgjør».
Mottak med kommunal driftsoperatør er å anse som
forvaltningsorganer etter forvaltningsloven (fvl.), og er dermed
underlagt taushetspliktreglene i fvl. §§ 13–13 f. Disse bestemmelsene oppstiller
taushetsplikt om opplysninger de ansatte eller andre som utfører
tjenester for forvaltningsorganet mottar om «noens personlige forhold».
Opplysningene kan gjøres kjent for andre dersom den opplysningene
gjelder samtykker, jf. fvl. § 13 a nr. 1. I de tilfellene der det
ikke foreligger samtykke, beror adgangen til å formidle opplysninger
på en tolkning av de øvrige bestemmelsene i loven om unntak fra
taushetsplikt, jf. fvl. §§ 13 a flg. Unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven
gir de ansatte i visse tilfeller en rett til å videreformidle informasjon
om beboerne i kommunale mottak, men de pålegges ikke en opplysningsplikt.
Det følger av fvl. § 13 b første ledd nr. 5
første alternativ at taushetsplikten ikke er til hinder for at et
organ opplyser et annet organ «om en persons forbindelse med organet
og om avgjørelser som er truffet».
Det andre alternativet i fvl. § 13 b første
ledd nr. 5 gjelder utlevering av taushetsbelagte opplysninger som
er nødvendige for å fremme avgiverorganets oppgaver. Med hjemmel
i denne bestemmelsen kan i utgangspunktet alle typer opplysninger
utleveres, men bare i den utstrekning dette er nødvendig for å fremme
mottakets oppgaver. Det vil ikke være et tilstrekkelig grunnlag
for utlevering at opplysningene kan ha interesse for UDI i deres
saksbehandling.
Etter fvl. § 13 b nr. 6 er taushetsplikten heller ikke
til hinder for at mottakene anmelder eller gir politiet eller andre
kontrollmyndigheter opplysninger om lovbrudd, når det finnes ønskelig av
allmenne hensyn eller forfølgingen av lovbruddet har naturlig sammenheng
med avgiverorganets oppgaver.
Mottak med privat driftsoperatør anses ikke
som forvaltningsorganer, og i utgangspunktet er de derfor ikke omfattet
av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikt for
ansatte i slike mottak reguleres i RS 2011-003 Reglement for drift
av statlige mottak (driftsreglementet). Rettslig sett er driftsreglementet
å anse som en avtale mellom den private operatøren og UDI. Driftsreglementet
pålegger de mottaksansatte samme taushetsplikt som etter fvl. §§ 13–13
f. Det er imidlertid gjort et eksplisitt unntak fra taushetsplikten
overfor UDI i RS 2008-026 Krav til databehandling og taushetsplikt
i statlige mottak.
Ansatte i mottak med privat driftsoperatør har således
adgang til å formidle taushetsbelagte opplysninger til UDI, enten
på forespørsel fra UDI eller av eget tiltak. De har likevel ikke
en aktiv informasjons- eller rapporteringsplikt overfor UDI. Det
er ikke utformet nærmere retningslinjer eller rutiner for hvilke
opplysninger eller på hvilken måte de aktuelle opplysningene skal
videreformidles til UDI.
Innad i mottaket, altså mellom de ansatte, og overfor
andre organer, gjelder forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt,
med de unntak som er omtalt under kapittel 3.3 i proposisjonen om
mottak med kommunal driftsoperatør.
Det går frem av proposisjonen at ansatte i barnevernet,
herunder ansatte i barnevernets omsorgssentre og i andre barneverninstitusjoner, har
taushetsplikt etter barnevernloven (bvl.) § 6-7, jf. fvl. §§ 13–13
e. Det følger av bvl. § 6-7 at «[e]nhver som utfører tjeneste eller
arbeid for (…) et omsorgssenter for mindreårige etter denne loven,
har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e». Det følger
videre av bvl. § 6-7 tredje ledd første punktum at «[o]pplysninger
til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr.
5 og 6, bare kan gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens,
institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret
for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare
for liv eller alvorlig skade for noens helse».
Adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer
er således mer begrenset etter barnevernloven enn etter forvaltningsloven.
Dette innebærer at det som hovedregel må foreligge samtykke fra
den mindreåriges representant for at barnevernsansatte kan videreformidle
taushetsbelagte opplysninger om barnet til utlendingsmyndighetene.
Barne- og likestillingsdepartementet uttalte
i Ot.prp. nr. 28 (2007–2008) Lov om endringer i lov 17. juli 1992
nr. 100 om barneverntjenester mv. (Omsorgen for enslige mindreårige
asylsøkere inntil bosetting eller retur), side 49 at:
«Ut i fra en generell vurdering av hva som kan anses
å være nødvendig for å fremme omsorgssenterets oppgaver, mener departementet
at § 6-7 tredje ledd første punktum gir omsorgssenteret en adgang
til å formidle opplysninger til utlendingsmyndighetene i visse tilfeller.
Adgangen vil kunne foreligge dersom omsorgssenteret finner at formidling
av opplysningene etter en konkret vurdering er nødvendig for å ivareta
barnets beste, herunder å ivareta barnets beste ved behandlingen
av asylsøknaden eller å sikre barnet en best mulig bosetting eller
retur».
I henhold til bvl. § 5A-6 skal omsorgssenteret
i løpet av barnets opphold på senteret foreta en kartlegging av
barnets situasjon og behov som grunnlag for etterfølgende bosetting
i en kommune. Denne kartleggingen skal gjøres i samarbeid med barnet.
Kartleggingsmappen eller innholdet i denne kan ikke uten samtykke
fra representanten oversendes andre myndigheter. For øvrig gjelder
også her unntaket i bvl. § 6-7, slik at disse opplysningene kan
utleveres til utlendingsmyndighetene dersom det vurderes å være
til barnets beste.
Mottaksansatte og ansatte i barnevernet kan
også være underlagt taushetsplikt etter særlover. Et eksempel på
slik særlovgivning er taushetsplikt for helsepersonell etter helsepersonelloven
§ 21. Taushetsplikt etter særlover gjelder for ansatte i alle typer
mottak.
I visse tilfeller foreligger det også en opplysningsplikt
eller meldeplikt til andre forvaltningsorganer uten hensyn til taushetsplikt
etter forvaltningsloven.
I UDIs rundskriv RS 2011-003 Reglement for drift
av statlige mottak (driftsreglementet), fremgår det at «mottaksansattes
rolle skal primært være å veilede beboerne, samt legge til rette
for å realisere målsettingene i dette dokumentet». Videre fremgår
det at mottakene skal ivareta beboernes behov for trygghet og sikkerhet.
I de ordinære mottakene skal de mottaksansatte bidra til at beboerne
kan ivareta egen livssituasjon under mottaksoppholdet, samt forberede
dem på bosetting i Norge eller retur til hjemlandet. Mottaksansatte
har ingen rolle i selve asylsaksbehandlingen. Ansatte i mottak har
ulik bakgrunn, både med hensyn til utdanning, arbeidserfaring, alder
og nasjonalitet.
I NOU 2011:10Velferdsstatens
venterom, ble blant annet mottaksansattes kompetanse og rolle drøftet.
Her fremgår det at mottaksansatte i relasjon til beboere skal være
veiledere og tilretteleggere, men at de ikke skal være deres hjelpere. Samtidig
skal mottakene sikre den enkelte beboers behov for trygghet. Videre
skal de ansatte tilrettelegge for trivsel og aktivitet, og bidra
til at beboerne, ved hjelp av tilstrekkelig informasjon, kan ivareta
sin egen livssituasjon. Mottak skal ikke betraktes som en institusjon,
men som et botilbud for mennesker i en spesiell livssituasjon, der
enkeltindivider kan ha spesielle behov.
Siden botilbudet til enslige, mindreårige asylsøkere
også omfatter nødvendig omsorg, er kravene til bemanning og kompetanse
strengere for mottak for enslige mindreårige og omsorgssentre enn
for andre mottak. Det kreves blant annet døgnbemanning i mottak
for enslige, mindreårige asylsøkere. I tillegg er det krav om at
enkelte av de ansatte skal ha barnefaglig kompetanse. UDI har utarbeidet
en rekke retningslinjer for arbeid med barn i mottak.
I kapittel 4 i proposisjonen gis en omtale av rettstilstanden
i andre land, for henholdsvis Sverige og Danmark.
I høringsbrev av 11. juni 2009 foreslo departementet
å lovfeste unntak fra taushetspliktsreglene for mottaksansatte,
uavhengig av driftsoperatør, og for ansatte i omsorgssentre og andre
tiltak etter barnevernloven. Forslaget gikk ut på at ansatte ikke
skal ha taushetsplikt overfor utlendingsmyndighetene for relevante
personopplysninger om personer som har søkt beskyttelse og som er
innkvartert i mottak, i barnevernets omsorgssentre og andre tiltak
etter barnevernloven. Det er informasjon i saker om beskyttelse (asyl)
som er mest relevant. Forslaget omfattet imidlertid også innhenting
av opplysninger til bruk i andre saker etter utlendingsloven, for
eksempel dersom en beboer har søkt om familiegjenforening eller
utlendingsmyndighetene vurderer å fatte vedtak om utvisning.
Opplysninger som de ansatte besitter kan være egnet
til å bekrefte eller avkrefte opplysninger asylsøkeren har gitt
til utlendingsmyndighetene, og eventuelt gi grunnlag for å igangsette
videre undersøkelser. Det ble foreslått at det skal være en plikt
for ansatte i mottak og barnevernets omsorgssentre mv. til å gi
opplysninger når dette blir etterspurt av utlendingsmyndighetene.
Samtidig foreslo departementet å innføre en rett for de ansatte
til å gi opplysninger om beboere på eget initiativ.
For ansatte i barnevernets omsorgssentre og
andre tiltak etter barnevernloven, foreslo departementet at unntaket
fra taushetsplikten kun skulle gjelde opplysninger om en beboers
opprinnelsesland, identitet, omsorgspersoner og alder. Opplysninger
som var mottatt under behandling av beboeren, skulle likevel ikke
kunne overleveres utlendingsmyndighetene.
Reglene som ble foreslått utgjør en klargjøring og
lovfesting av allerede gjeldende rett og praksis for mottak med
privat driftsoperatør, men de medfører også en utvidelse ved at
unntaket fra taushetspliktsreglene gjelder for hele utlendingsforvaltningen,
ikke bare UDI slik det er i dag. I tillegg innebærer forslaget en
opplysningsplikt for de mottaksansatte, ikke bare en opplysningsrett. For barnevernet er forslaget en
endring sammenlignet med dagens rettstilstand. Barnevernsansatte
vil få en opplysningsrett og -plikt som går lenger enn bvl. § 6-7.
Bakgrunnen for forslaget er et behov for å utvide adgangen
til informasjonsinnhenting fra mottak, for at utlendingsmyndighetene
skal ha et best mulig grunnlag for å behandle, avgjøre og ellers følge
opp en sak etter utlendingsloven.
Videre fremgikk det av høringsbrevet at utlendingsmyndighetenes
behov for opplysninger må veies mot beboernes behov for tillit til
de ansatte. Departementet mente at unntak fra taushetsplikten for
ansatte i mottak ikke er et uforutsigbart eller uforholdsmessig
inngrep overfor beboeren. Det ble vist til at personer som bor i
mottak er i Norge fordi vedkommende har søkt om beskyttelse. Formålet
med oppholdet er med andre ord at norske myndigheter skal behandle
beboerens søknad om beskyttelse. Dersom opplysninger ikke kan videreformidles
til utlendingsmyndighetene, kan det bli fattet vedtak på mangelfullt
beslutningsgrunnlag.
24 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget
i høringsbrevet, hvorav åtte uttrykker støtte. 9 høringsinstanser
uttaler at de er uenige i forslaget.
Det gis i proposisjonen nærmere omtale av høringsinstansenes
syn under hvert forslag.
23 høringsinstanser uttalte seg om mottaksansattes
taushetsplikt da utredningen var på høring. Av disse uttaler 6 at
de er uenige i utvalgets anbefaling.
Departementet opprettholder i proposisjonen
i hovedsak forslaget slik det ble skissert i høringsbrevet fra 2009.
I dag varierer reglene for taushetsplikt etter om mottaket har privat,
ideell eller kommunal driftsoperatør. I likhet med mange av høringsinstansene,
mener departementet at reglene for taushetsplikt for mottaksansatte
bør være enhetlige, slik at mottaksansatte og beboere i alle mottak
har like regler å forholde seg til.
Departementet fastholder forslaget om at det lovfestes
en tydelig plikt for ansatte i mottak til å gi opplysninger til
utlendingsmyndighetene når dette etterspørres. En plikt for den
mottaksansatte til å gi informasjon vil gi klarere rammer for den
ansatte, og forutsigbarhet for beboeren. Det fremgår av proposisjonen
at mottaksansatte også bør ha rett, men ikke plikt, til å gi opplysninger
til utlendingsmyndighetene på eget initiativ.
Flere høringsinstanser har fremhevet viktigheten av
at utlendingsmyndighetene har tilstrekkelig informasjon om saken
før vedtak fattes. Tilgang til informasjon fra mottakene vil gi
utlendingsmyndighetene et bedre grunnlag å fatte vedtak på. Dessuten
kan bedre tilgang til personopplysninger gi mulighet for å avdekke ulike
former for kriminalitet, herunder svært alvorlige lovbrudd som krigsforbrytelser
og menneskehandel.
Det følger av utl. § 93 fjerde ledd at asylsøkere «plikter
å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke
til innhentingen av nødvendige opplysninger». Konsekvensen av at
viktig informasjon ikke kommer frem til beslutningstakerne i utlendingsforvaltningen,
kan være at tillatelse blir gitt på mangelfullt grunnlag eller at
saker avslås selv om det foreligger sterke humanitære grunner. En annen
konsekvens kan være at det blir vanskeligere for utlendingsmyndighetene
å returnere beboere som har fått endelig avslag på søknad om opphold.
Tungtveiende hensyn taler derfor for at slik informasjon skal videreformidles
til utlendingsmyndighetene.
Departementet mener gode rutiner vedrørende informasjon
til beboerne kan veie opp for mulige uheldige virkninger av et unntak
fra taushetspliktsreglene. Beboeren bør ved tildeling av plass på
mottak informeres om at utlendingsmyndighetene kan innhente informasjon
fra mottaket, og at de ansatte har plikt til å gi slik informasjon
på forespørsel. Viktigheten av at utlendingsmyndighetene får tilgang
til relevante opplysninger i utlendingssaken oppveier etter departementets
mening i de vesentlige ulempene ordningen får for beboerne. Det
er dessuten en begrenset tidsperiode asylsøkere bor på mottak før
de skal bosettes eller returnere til hjemlandet.
Det fremgår av proposisjonen at UDI mener det bør
vurderes om lovbestemmelsen om unntak fra taushetsplikt også bør
gjelde saker om tilrettelegging og oppfølging av beboere i mottak. Dette
var ikke en del av departementets forslag i høringsbrevet og faller
således utenfor forslaget her. Det bemerkes for øvrig at mottaksansatte, som
tidligere nevnt, enten gjennom driftsreglementet eller som kommunal
instans, er pålagt taushetsplikt etter forvaltningsloven. For private mottak
gjelder et generelt unntak for opplysninger som gis til UDI. Dette
vil fremdeles gjelde, selv om unntaket om informasjon til bruk i
sak etter utlendingsloven lovfestes. For kommunale mottak vil det
være vid adgang til å oversende opplysninger til UDI, jf. forvaltningsloven § 13
b nr. 5 (at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger
om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet
og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme
avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag),
eventuelt at beboeren selv samtykker til informasjonsutvekslingen.
Forslaget medfører en utvidelse av hvem som kan
innhente opplysninger fra mottak, sammenlignet med dagens praksis.
I dag gjelder dette kun UDI, mens forslaget omfatter «utlendingsmyndighetene».
Med begrepet «utlendingsmyndighetene» menes i denne sammenheng UDI,
UNE og PU. IMDi har oppgaver knyttet til integrering og bosetting
etter at søknad om beskyttelse er behandlet, og er ikke på samme måte
en naturlig del av behandlingen av utlendingssaken. IMDi omfattes
derfor ikke av unntaket fra taushetsplikten. Innad i de ulike delene
av utlendingsforvaltningen, utlendingsmyndighetene imellom og utad,
vil alminnelige regler om taushetsplikt gjelde.
Departementet fremhevet i høringsbrevet at det er
viktig for ansatte i mottak og barnevernet å ha klarhet omkring
hva som tilligger deres rolle.
Det går frem av proposisjonen at flere høringsinstanser
har etterlyst en klargjøring av mottaksansattes rolle. I proposisjonen
fremgår det at departementet mener en lovfesting av reglene kan
bidra til større tydelighet og forutsigbarhet for mottaksansatte,
med hensyn til hvilken rolle de skal ha. Enhetlige regler og praksis
når det gjelder taushetsplikt vil også kunne være med på å bidra
til dette.
Mottaksansattes rolle er hovedsakelig å drifte mottaket
og å veilede og legge til rette for beboerne i mottaket. Omsorgsoppgaver
er ikke en av primæroppgavene i ordinære mottak. Departementet legger
til grunn at mottaksansatte ved å utføre sine primæroppgaver vanligvis
ikke vil komme i etiske, juridiske eller praktisk vanskelige situasjoner,
der unntak fra taushetsplikt overfor utlendingsmyndighetene påfører
den ansatte en uforholdsmessig stor byrde. For enslige, mindreårige
asylsøkere derimot, har mottaksansatte omsorgsoppgaver. Det er derfor
gjort unntak for opplysninger om enslige, mindreårige asylsøkere,
slik at kun enkelte opplysninger kan utleveres til utlendingsmyndighetene.
Forslaget innebærer ikke en vesentlig endring
i de mottaksansattes rolle. Departementet understreker i proposisjonen
at den nye ordningen med økt utlevering av opplysninger ikke er
ment å ha et slikt omfang at det er grunn til å frykte at den vil
medføre økt sikkerhetsrisiko for de ansatte, eller at mottaksansatte
vil bli oppfattet som å ha vesentlig innflytelse på utfallet av
saksbehandlingen. Forslaget legger ikke opp til at de ansatte skal
foreta undersøkelser eller overvåke beboerne, verken på eget initiativ
eller etter henvendelse fra utlendingsmyndighetene. Mottaksansatte
pålegges ikke en aktiv, undersøkende rolle for informasjonsinnhenting,
se nærmere om dette i kapittel 5.3 i proposisjonen.
Flere høringsinstanser mener forslaget setter
de mottaksansatte i en vanskelig lojalitetskonflikt. Etter departementets
mening vil enhetlige regler skape forutberegnelighet både for mottaksansatte
og beboere, og motvirke at de ansatte opplever at de kommer i en
slik konflikt. Det vil også klargjøre de mottaksansattes lojalitetsplikt overfor
UDI som oppdragsgiver, slik også Hero fremhever. Det presiseres
at forslaget ikke innebærer at de ansatte på eget initiativ skal
gi opplysninger til utlendingsmyndighetene. Plikten til å gi opplysninger
til utlendingsmyndighetene oppstår først når utlendingsmyndighetene
har sendt en forespørsel knyttet til en konkret beboer. Først på
dette tidspunktet oppstår plikten til å nedtegne eventuell informasjon
den mottaksansatte måtte besitte om den navngitte beboeren. Departementet
har likevel valgt å innføre en rett for mottaksansatte til å gi
utlendingsmyndighetene opplysninger på eget initiativ, blant annet
fordi mottaksansatte i sin utøvelse av arbeidet kan få informasjon
om forhold som de selv mener det er viktig at utlendingsmyndighetene
får kjennskap til.
Flere høringsinstanser mener mottaksansatte ikke
har den nødvendige kompetanse for å foreta de etterspurte vurderinger
når utlendingsmyndighetene ber om det. Opplysningsplikten stiller etter
departementets mening ikke spesielle krav til kompetanse. Mottaksansatte
skal kun nedtegne og oversende etterspurt informasjon, og ikke foreta
en vurdering av hvorvidt informasjonen er relevant for utlendingsmyndighetene
i deres saksbehandling.
Om en mottaksansatt innehar relevante opplysninger
om en beboer, må det vanligvis avklares i linjen på det enkelte
mottak om informasjonen på eget initiativ skal bringes videre til utlendingsmyndighetene.
Overbringelsen bør vanligvis skje via mottaksleder eller den han/hun bemyndiger.
Spørsmålet om hvorvidt svar på henvendelser fra utlendingsmyndighetene
skal anonymiseres av hensyn til den ansattes sikkerhet, blir et
spørsmål om unntak fra partsinnsyn, jf. forvaltningsloven § 19.
Dette må avgjøres konkret i hvert tilfelle.
Informasjon fra mottaksansatte vil uansett sjelden
kunne benyttes direkte i vedtak uten ytterligere undersøkelser eller
kvalitetssikring. Det forutsettes i forslag til ny bestemmelse at
bare opplysninger som er relevante for avgjørelsen av en sak etter
utlendingsloven er omfattet, jf. formuleringen «opplysninger (…)
til bruk i sak etter loven her». Dette medfører at de mottaksansattes
opplysningsplikt avgrenses mot vage og skjønnsmessige antagelser
som er lite etterprøvbare, se nærmere om dette i kapittel 5.3.3.
Fellesorganisasjonen viser i sin høringsuttalelse til
at yrkesetikken til visse grupper tilsier at den primære lojaliteten
skal være overfor den mest utsatte parten, og at unntaket fra taushetsplikten derfor
vil kunne bli svært problematisk. Departementet mener det ikke er
grunn til å tro at lovforslaget vil bli særlig problematisk i praksis. Ansatte
som ikke er bundet av yrkesmessig taushetsplikt vil måtte rette
seg etter de reglene som fremgår av utlendingsloven og forvaltningsloven.
Leger og annet helsepersonell vil imidlertid være bundet av særlover
knyttet til deres profesjon.
Det fremgår av proposisjonen at det er av avgjørende
betydning for riktig og effektiv behandling av utlendingssaker at
sakene er tilstrekkelig opplyst og bygger på et korrekt faktisk grunnlag.
Det er derfor ønskelig med regler som sikrer tilgang til relevante
opplysninger som finnes hos mottaksansatte. For å sikre notoritet, og
for å etablere et etterprøvbart system, foreslo departementet at
det blir gitt utfyllende forskriftsbestemmelser om hvilke opplysninger som
er relevante og på hvilken måte disse skal innhentes. Forskriftsbestemmelsene
skal bidra til å gi ansatte og beboere forutsigbarhet med hensyn
til hvilke opplysninger som kan viderebringes til utlendingsmyndighetene.
Bare opplysninger som er relevante for avgjørelsen
av en konkret sak etter utlendingsloven omfattes av høringsbrevets
forslag til unntak fra taushetsplikten, jf. formuleringen «opplysninger
(…) til bruk i sak etter loven her». For eksempel kan opplysninger
som mottaksansatte har om en asylsøker være egnet til å bekrefte
eller avkrefte opplysninger asylsøkeren selv har gitt til utlendingsmyndighetene,
og eventuelt gi grunnlag for å igangsette videre undersøkelser.
Videre kan politiet ha behov for ellers taushetsbelagte opplysninger
om beboeren i forbindelse med uttransportering etter endelig avslag
på søknad om beskyttelse.
Departementets forslag omfatter kun informasjon
som mottaket eller omsorgssenteret allerede besitter. Forslaget
åpner derfor ikke for at utlendingsmyndighetene kan pålegge ansatte
i mottak eller omsorgssentre å ta etterforskningslignende skritt
eller iverksette aktiv observasjon av beboerne. Utlendingsmyndighetene
skal imidlertid kunne kreve at ansatte i mottak eller omsorgssentre
nedtegner informasjon som ikke tidligere er nedtegnet.
Det fremgikk av høringsbrevet at forespørsler om
utlevering av opplysninger skal være skriftlig, inneholde en referanse
til den aktuelle sak/beboer, og konkret angi hva som etterspørres. Svaret
fra mottaket skal også være skriftlig.
Av forslag til ny bestemmelse fremgår det at bare
opplysninger som er relevante for en sak etter utlendingsloven er
omfattet. Vage, skjønnsmessige antagelser og usikker informasjon
som er lite etterprøvbar bør ikke oversendes utlendingsmyndighetene.
Opplysninger som vil kunne gi grunnlag for å iverksette videre undersøkelser kan
imidlertid overbringes utlendingsmyndighetene. Alle innkomne opplysninger
skal kvalitetssikres på samme måte som opplysninger innhentet fra
andre kilder og gjennom ulike verifiseringsmetoder.
Flere høringsinstanser etterlyser en liste over hva
som er «relevante opplysninger». Departementet mener det er lite
hensiktsmessig og ikke praktisk mulig å gi en uttømmende liste om
hvilke opplysninger utlendingsmyndighetene skal kunne innhente.
I proposisjonen nevnes en rekke eksempler.
FAD foreslår at unntaket fra taushetsplikten
skal begrenses til bare å gjelde informasjon tilsvarende som for
omsorgssentre. Departementet mener dette i for stor grad begrenser
hvilke opplysninger som kan utleveres. Selv om begrepet «identitet»
kan tolkes vidt og vil omfatte mange av de opplysningene utlendingsmyndighetene ønsker
overlevert, er det likevel viktig at utlendingsmyndighetene også
får kjennskap til andre relevante opplysninger. De hensyn som tilsier begrensninger
i hvilke opplysninger som skal overleveres for barn, gjør seg dessuten
ikke gjeldende for voksne i samme grad. Departementet har derfor
valgt ikke å foreslå en slik begrensning i hva slags informasjon
som kan bringes videre til utlendingsmyndighetene.
Det presiseres i proposisjonen at utlendingsmyndighetene
i den enkelte sak står fritt til å velge om det skal innhentes opplysninger
fra mottaket. Det beror på en konkret vurdering i den enkelte sak
om informasjon skal innhentes og hvilken betydning den skal få i
saksbehandlingen. Ved bruken av opplysningene må det ses hen til
de svakheter slik informasjon kan ha.
Det vises i proposisjonen til at PU og POD ber om
en klarlegging av hvordan vilkåret «opplysninger om en beboer» skal
avgrenses mot opplysninger om tredjeperson. Utgangspunktet er at
utlendingsmyndighetene ikke kan kreve å få utlevert taushetsbelagte
opplysninger om tredjepersoner som besøker mottak eller omsorgssenter,
jf. formuleringen «opplysninger om en beboer til bruk i sak etter
loven her». Mottaksansatte vil uansett sjelden besitte relevante
og taushetsbelagte opplysninger om tredjepersoner.
Departementet mener det ikke bør være en tidsbegrensning
i adgangen til å innhente informasjon; den bør gjelde uavhengig
av om det er innvilget oppholdstillatelse eller ikke og uavhengig
av om vedkommende fremdeles bor i mottaket. Nye opplysninger i saken
kan tilsi at en oppholdstillatelse må vurderes trukket tilbake, eller
PU kan ha behov for opplysninger i forbindelse med gjennomføring
av tvangsretur. Departementet mener det ikke er nødvendig å klargjøre dette
nærmere i lovteksten.
Flere høringsinstanser har tatt opp problemstillinger
knyttet til kontradiksjon. Etter departementets mening vil skriftlighetskravet
bidra til å løse mange av de problemene høringsinstansene har tatt
opp knyttet til informasjonsinnhentingen. Dokumentasjonen journalføres
på saken, i tråd med regler for dette. Asylsøkere vil kunne be om
partsinnsyn på vanlig måte. Videre fremgangsmåte og rutiner for
sikker kommunikasjon ved informasjonsinnhenting må utarbeides av mottaksapparatet
og utlendingsmyndighetene, i tråd med ny lovbestemmelse om taushetsplikt for
mottaksansatte, samt personopplysningsloven. Dette gjelder også
bruk av elektronisk post for å formidle opplysningene til utlendingsmyndighetene.
Det vises i proposisjonen til at forvaltningen
har plikt til å gjøre parten kjent med «opplysninger om parten eller
av betydning for parten», jf. fvl. § 17 annet ledd. Dette innebærer
ikke at utlendingsmyndighetene må videreformidle enhver opplysning
til asylsøkeren, men informasjon som det legges vekt på i behandlingen
av saken skal alltid forelegges søkeren for kommentar.
Informasjon fra mottaksansatte alene, som ikke er
kvalitetssikret, og hvor asylsøkeren ikke er gitt mulighet til å
imøtegå informasjonen, kan ikke brukes som en del av begrunnelsen
i vedtaket. Departementet presiserer at opplysninger som utlendingsmyndighetene
ønsker å legge vekt på i vedtak må være kvalitetssikret.
I høringsbrevet 11. juni 2009 foreslo departementet
at det for ansatte i omsorgssentre for enslige, mindreårige asylsøkere,
og for ansatte ved andre tiltak etter barnevernloven, skal være
begrenset opplysningsplikt sammenlignet med opplysningsplikten som
gjelder opplysninger om voksne asylsøkere. Det ble vist til at omsorgssentrenes
rolle er annerledes enn for ordinære mottak, idet de ansatte også
fungerer som omsorgspersoner for barn som er i en særlig sårbar situasjon.
Departementet foreslo derfor at ansatte i omsorgssentre bare kan
gi opplysninger om beboerens opprinnelsesland, identitet, omsorgspersoner
og alder. Det ble også foreslått unntak fra opplysningsplikten dersom
opplysningene er mottatt «under behandling».
Departementets begrunnelse for å innføre en
opplysningsplikt og -rett for ansatte i omsorgssentre, med de ovennevnte
begrensningene, var at det som regel vil være til barnets beste
at disse opplysningene videreformidles til utlendingsmyndighetene,
slik at de kan tas hensyn til ved behandling av barnets utlendingssak.
Det vises i proposisjonen til at flere høringsinstanser
i sine tilbakemeldinger har vist til at hensynet til barn og deres
behov for trygghet og omsorg må tillegges stor vekt. Departementet
er enig i dette, men mener det er viktig at enkelte opplysninger
om barn kan videreformidles til utlendingsmyndighetene. Dette fordi
det er av avgjørende betydning for en riktig og effektiv behandling
av utlendingssaker at sakene er tilstrekkelig opplyst og bygger
på et korrekt faktisk grunnlag. Det vil også som regel være til
det beste for barnet at opplysninger videreformidles slik at de
kan tas med i vurderingen ved behandling av saken, for eksempel
i vurderingen av om det bør innvilges opphold eller om det beste for
barnet er å returnere til omsorgspersoner i hjemlandet.
Departementet foreslår å utvide mottakenes og barnevernets
plikt til på anmodning også å videreformidle opplysninger som gjelder
særlig sårbarhet, slik som opplysninger om at barnet er eller står
i fare for å bli utsatt for menneskehandel, tvangsekteskap eller
kjønnslemlestelse. Dette er forhold som kan ha stor betydning for barnets
beskyttelsesbehov, og det fremstår urimelig og lite hensiktsmessig
dersom slike opplysninger kun kan formidles om voksne, men ikke
om barn uten representantens samtykke.
SMR mener at ved å innføre en opplysningsplikt til
utlendingsmyndighetene fratas ansatte i mottak og omsorgssentre
muligheten til å foreta en egen vurdering av barnets beste. Departementet mener
den mest sentrale barnets beste-vurderingen i disse tilfellene vil
være den som foretas i utlendingssaken; om det beste for barnet
er å bli Norge eller returnere til familie i hjemlandet, og at en
opplysningsplikt vil gjøre utlendingsmyndighetene bedre i stand
til å vurdere hva som er barnets beste.
Departementet mener videre at det er viktig
å gi utlendingsmyndighetene mulighet til å vurdere barnets beste
ut i fra alle relevante saksforhold, for eksempel kunnskap om den
mindreåriges kontakt med foreldre i hjemlandet og foreldrenes oppholdssted.
Utlendingsmyndighetene vil i mange tilfeller kunne gjøre vurderinger
og undersøkelser som barnevernet ikke har tilsvarende mulighet for
å gjøre, blant annet på grunn av erfaring fra oppsporingsarbeid,
kunnskap om den mindreåriges hjemland samt bedre verifiseringsmuligheter.
Det pekes i proposisjonen på at dersom det ikke skal gjelde en opplysningsplikt, vil
arbeid med å oppspore den mindreåriges omsorgspersoner kunne bli
vanskeligere, kanskje umulig. Departementet mener at dersom den ansatte
blir anmodet om å gi utlendingsmyndighetene relevante opplysninger,
for eksempel om kontakt med omsorgspersoner, bør den ansatte være
pliktig til å gi slike opplysninger.
Departementet mener at forslaget ikke vil endre de
ansattes, herunder de som arbeider med enslige, mindreårige asylsøkere,
rolle i vesentlig grad. Det legges ikke opp til en omfattende innhenting
av opplysninger, og de ansatte har heller ingen plikt til å oversende
opplysninger på eget initiativ.
Departementet foreslår å utvide reglene som
ble foreslått i høringsbrevet om ansatte som arbeider i barnevernets
omsorgssentre og andre barneverninstitusjoner, til også å omfatte
ansatte som jobber med enslige, mindreårige asylsøkere mellom 15–18
år som bor i mottak. Mange av de samme hensynene knyttet til tillit
til de ansatte og omsorgsbehov gjør seg også gjeldende for barn mellom
15–18 år.
Barn som bor i mottak sammen med sine foreldre,
er ikke omfattet av reglene for enslige, mindreårige asylsøkere.
Disse barna vil i hovedsak motta sin omsorg fra foreldrene, og har
derfor ikke det samme forholdet til eller behov for omsorg fra de
mottaksansatte.
Det fremgikk av forslaget til ny § 84 a i utlendingsloven
at utlendingsmyndighetene kan anmode om opplysninger om en beboers opprinnelsesland,
identitet, omsorgspersoner og alder, med «mindre opplysningene er
mottatt under behandling». Departementet er enig med de høringsinstansene
som har påpekt at begrepet «under behandling» kan være egnet til
å skape forvirring rundt hvem som utfører behandleroppgaver i mottak,
og hva slags opplysninger som kan bringes videre til utlendingsmyndighetene. Det
er grunn til å tro at en situasjonsbestemt taushetsplikt vil bli
svært vanskelig å praktisere, og departementet har derfor valgt
ikke å opprettholde forslaget.
Lovforslaget vil utgjøre et unntak fra dagens
regler om taushetsplikt i barnevernloven (bvl.) § 6-7. Av pedagogiske
grunner foreslår departementet derfor også å endre bvl. § 6-7, ved
at det inntas en henvisning til den foreslåtte utl. § 84 b, for
å synliggjøre sammenhengen i reglene om taushetsplikt for barnevernsansatte.
Personopplysningsloven skiller mellom «personopplysninger»
og «sensitive personopplysninger». De opplysningene det i foreliggende
forslag er tale om vil i det vesentligste trolig være ikke-sensitive
personopplysninger, men noen opplysninger vil kunne være av sensitiv
karakter. Et mulig grunnlag for å kunne behandle «personopplysninger»
og «sensitive personopplysninger», er at det er hjemmel i lov. Dette
vilkåret anses oppfylt ved den nye bestemmelsen som nå er foreslått.
Etter departementets mening må bruken av opplysninger
som er samlet inn i mottak, eller observasjoner fra mottaksansatte,
anses saklig begrunnet i utlendingsmyndighetenes virksomhet. Det
vises til at formålet med innsamling og bruk av informasjon i mottak
er begrunnet i at utlendingssaken skal være så godt opplyst som mulig
før vedtak fattes. Beboere i mottak vil på forhånd bli gjort kjent
med at informasjon på forespørsel kan bli videreformidlet til utlendingsmyndighetene.
Dette må anses å være innenfor utlendingslovens formål, jf. utl.
§ 1, nemlig regulering av og kontroll av utlendingers inn- og utreise
samt opphold i Norge.
Det vises i proposisjonen til at nødvendighetsprinsippet
er et gjennomgående personvernprinsipp, og at det innebærer at behandling av
personopplysninger ikke skal være mer omfattende enn det som er
nødvendig ut fra formålet. Det er av avgjørende betydning for en
riktig og effektiv saksbehandling av utlendingssaker at sakene er
tilstrekkelig opplyst. Konsekvensen av at viktig informasjon ikke
kommer frem til beslutningstakerne kan være at oppholdstillatelse
blir gitt på mangelfullt grunnlag, eller at saker feilaktig avslås.
Mottaksansatte kan besitte viktig informasjon knyttet til alle faser
i utlendingssaken, alt fra fastsettelse av identitet, selve saksbehandlingen
og eventuell retur til hjemlandet. Mye av informasjonen som er basert
på observasjoner fra mottaksansatte kan ikke skaffes på annen måte,
og den er derfor nødvendig for å sikre en så god og rettferdig saksbehandling
som mulig.
Nødvendighetsprinsippet stiller videre krav
til opplysningenes kvalitet og relevans. Departementet mener disse
hensynene er tilstrekkelig ivaretatt i lovforslaget.
Personopplysningsloven § 19 gir regler for informasjonsplikt
når det samles inn opplysninger fra den registrerte. For å oppfylle
vilkårene i bestemmelsen er det etter departementets oppfatning
viktig at det opprettes gode rutiner for informasjon til beboerne.
Beboerne må ved innflytting informeres om at utlendingsmyndighetene
kan innhente informasjon fra mottak, og at informasjonen vil kunne
bli brukt i vedtak eller til å foranledige nye undersøkelser. Det
bør også klart komme frem at de mottaksansatte har plikt til å overlevere
informasjon ved etterspørsel fra utlendingsmyndighetene.
For behandling av personopplysninger kreves det
melding til Datatilsynet, jf. personopplysningsloven § 31, mens
det for behandling av sensitive personopplysninger kreves konsesjon
fra Datatilsynet, jf. lovens § 33. Søknad om konsesjon er ikke nødvendig
i forbindelse med den foreliggende lovendringen, da innhenting av
opplysninger fra mottakene vil bli hjemlet i lov gjennom forslaget
her.
Etter departementets vurdering i proposisjonen er
ikke forslag til ny bestemmelse i utlendingsloven i strid med kravene
til behandling av personopplysninger i personopplysningsloven.
For en oversikt over regler knyttet til internasjonale
forpliktelser, se kapittel 3.8.2 i proposisjonen.
Det vises i proposisjonen til at departementet
har vurdert lovforslaget opp mot de folkerettslige regler som Norge
er bundet av. Departementet har særlig vurdert om forslaget er i
tråd med EMK artikkel 8, men også forholdet til SP og barnekonvensjonen
er vurdert, se nedenfor.
I henhold til EMK artikkel 8 må et inngrep i
enkeltmenneskers privatliv være «i samsvar med loven». Departementet
mener forslaget til lovbestemmelse tilfredsstiller dette kravet.
Det er en forutsetning etter EMK artikkel 8
at inngrep i privatlivet anses som «nødvendig i et demokratisk samfunn».
Hensynene for å lagre og utlevere informasjon om beboere i mottak
må derfor veies mot belastningen beboeren vil bli påført gjennom
inngrepet. Etter departementets mening kan opplysningene som fremskaffes
fra mottaksansatte være svært viktige i saksbehandlingen. Utlendingsmyndighetene
har dessuten en opplysnings- og undersøkelsesplikt i utlendingssaken,
se utl. § 93 fjerde ledd, jf. forvaltningsloven § 17. Opplysninger
fra mottak kan bidra til at utlendingssaken blir bedre opplyst. Dersom
beboerne opplyses om at opplysninger om vedkommende vil kunne bli
overlevert til utlendingsmyndighetene, vil ikke byrden for beboeren
etter departementets mening bli for stor sett hen til fordelene
det medfører i saksbehandlingen.
Ved vurderingen av hvorvidt Norge oppfyller sine
menneskerettslige forpliktelser etter EMK, må det tas særskilt hensyn
til at asylsøkeren er enslig mindreårig. Det betyr ikke at også
informasjon angående enslige, mindreårige asylsøkere i mottak ikke
kan overleveres til utlendingsmyndighetene, men departementet mener
det er gode grunner for å begrense hvilke opplysninger som kan innhentes.
Etter EMK artikkel 8 må inngrepet i retten til privatliv
fremme ett eller flere av følgende formål: Nasjonal sikkerhet, offentlig
trygghet, landets økonomiske velferd, forebygge uorden eller kriminalitet,
beskytte helse eller moral, eller andres rettigheter og friheter.
Innføringen av et unntak fra taushetsplikt for mottaksansatte kan
etter departementets mening begrunnes i flere av disse formålene.
Vilkåret om at inngrepet må forfølge ett eller flere av de opplistede
formålene i EMK artikkel 8, må derfor anses oppfylt.
Samlet mener departementet at vilkårene i EMK artikkel
8 er oppfylt, og den aktuelle innsamlingen av informasjon medfører
derfor ikke et brudd på retten til privatliv vernet i EMK artikkel
8.
SP artikkel 17 fastslår at ingen må utsettes
for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv,
hjem eller korrespondanse, eller ulovlige inngrep på ære eller omdømme.
SP artikkel 17 er ikke ansett å gi en videre rett til privatliv enn
EMK artikkel 8, det vises derfor i proposisjonen til vurderingen
av EMK artikkel 8 ovenfor.
Som det fremgår ovenfor, mener Juss-Buss at barn
i omsorgssentre vil få et dårligere rettslig vern enn barn på barnehjem.
Departementet mener det er lite hensiktsmessig å sammenligne denne
gruppen med norske barn som bor på barneverninstitusjoner. Barn
som bor i asylmottak eller omsorgssentre lever i en uavklart situasjon med
hensyn til om de skal bli i landet eller returnere til en omsorgssituasjon
i hjemlandet. Departementet mener det ikke er i strid med artikkel 2
om diskriminering å innhente enkelte opplysninger om barn som bor
på omsorgssentre eller mottak, blant annet for å få opplysninger om
barnets omsorgspersoner.
I henhold til barnekonvensjonen artikkel 3 annet ledd,
påtar partene seg «å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
er nødvendig for barnets trivsel». Etter departementets mening oppfyller
Norge sine forpliktelser til omsorg for enslige, mindreårige asylsøkere
ved å iverksette spesielle tiltak som sikrer at barna får tilstrekkelig
omsorg i omsorgssentre eller i ordinære mottak (for enslige, mindreårige
asylsøkere over 15 år).
Omsorgsarbeidet for enslige, mindreårige asylsøkere
under 15 år ivaretas av barnevernet i henhold til barnevernloven.
Det at ansatte i mottak og omsorgssentre gis adgang til å bringe
videre informasjon om mindreårige beboerne til utlendingsmyndighetene
endrer etter departementets syn ikke dette.
Et grunnleggende prinsipp i barnekonvensjonen, jf.
artikkel 3 første ledd, er hensynet til barnets beste. Departementet
har sett hen til vurderingen av barnets beste på generelt grunnlag
og foreslår derfor en begrenset opplysningsplikt for ansatte i omsorgssentre
og mottaksansatte som jobber med enslige, mindreårige asylsøkere.
Den informasjon som gjenstår, og som kan bringes videre til utlendingsmyndighetene,
er kun informasjon som det er særlig viktig at utlendingsmyndighetene
kan få kjennskap til, for eksempel informasjon om omsorgspersoner
i hjemlandet, og som utlendingsmyndighetene trenger for å vurdere
hva som er det enkelte barns beste i den konkrete saken. Det vises
for øvrig til at også etter gjeldende rett kan ansatte i barnevernet
til en viss grad overlevere informasjon til utlendingsmyndighetene
om barn, uten at dette utgjør et brudd på reglene om taushetsplikt,
se kapittel 3.5 i proposisjonen. Departementet mener derfor at innføringen
av en opplysningsplikt med hensyn til de angitte opplysningene ikke
vil være i strid med artikkel 3 om barnets beste.
Bestemmelsen i barnekonvensjonen artikkel 16 dekker
samme rett til privatliv som EMK artikkel 8 og SP artikkel 17. Det
som fremgår ovenfor vil derfor også gjelde for barn. Det bemerkes
at forslaget ikke innebærer at mottakene pålegges å innhente ny
informasjon eller på noen måte følge med på enslige, mindreårige
asylsøkere. Departementet mener derfor at det ikke vil være tale om
en form for overvåkning som vil kunne innebære et brudd på barnets
rett til privatliv vernet i artikkel 16.
På bakgrunn av det ovennevnte mener departementet
at lovforslaget ikke er i strid med de internasjonale forpliktelser
Norge er bundet av.
Departementet skrev i høringsbrevet at forslaget kan
medføre behov for ytterligere rutiner og opplæring i UDI og noe
lenger saksbehandlingstid. På den annen side kan innhentet informasjon bidra
til å belyse uklare forhold, og dermed redusere behovet for annen
utredning. Etter departementets syn er det derfor grunn til å tro
at forslaget totalt sett kan føre til kortere saksbehandlingstid.
Det vises i proposisjonen til at det er et mindretall
av mottakene som i dag er kommunalt drevne, og som derfor etter
forslaget vil få andre regler om taushetsplikt å forholde seg til.
I hovedsak er det tale om lovfesting av allerede gjeldende praksis
i flertallet av mottak, og konsekvensene må dermed antas å være
beskjedne. Departementet mener forslaget vil ha begrenset innvirkning
på antall asylsøkere som bor i mottak. Det er allerede mulig for
de fleste mottakene å overlevere informasjon. På grunn av de begrensingene
som ligger i unntaket for taushetsplikten antas heller ikke forslaget
å påvirke andelen asylsøkere som bor i mottak i særlig grad.
Det vises i proposisjonen til at lovendringen
kan medføre noe økt administrasjon i forbindelse med opplæring og
innføring av rutiner. Endringer i retningslinjer for innhenting
av informasjon og mulighet for kontradiksjon vil også kunne øke
kostnadene noe. Siden informasjonsinnhentingen i hovedsak skal gjelde
allerede registrerte opplysninger, antas det ikke at endringene medfører
store konsekvenser for mottakene.
Enkelte høringsinstanser har pekt på at saksbehandlingstiden
og ressursene brukt i hver enkelt sak i utlendingsforvaltningen
kan bli påvirket av lovendringen. Departementet legger imidlertid til
grunn at informasjonsinnhenting og kvalitetssikring av informasjon
i vesentlig grad uansett er en nødvendig del av saksbehandlingen.
Lovendringen gjør disse opplysningene lettere tilgjengelig. I så
måte kan endringen medføre en effektivisering, samtidig som man sikrer
at vedtak blir fattet på et best mulig grunnlag.
Det vises i proposisjonen til at endringene
i lovverket samlet sett ikke antas å ha vesentlige økonomiske eller
administrative konsekvenser. Eventuelle økte kostnader forutsettes
dekket innenfor gjeldende rammer.
Komiteen har i brev av 18. november 2014 bedt om
statsråd Anundsens vurdering av Arbeiderpartiet og Senterpartiets
forslag til endret lovtekst for ny § 82 b annet og tredje ledd. Svarbrev
fra statsråd Anundsen av 20. november 2014 er vedlagt innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
Prop. 104 L (2013–2014) om endringer i utlendingsloven m.m. (unntak
fra taushetsplikt).
Komiteen understreker at det
er et felles ønske om å bevare asylinstituttet. Norge skal forvalte dette
innenfor de konvensjoner og internasjonale avtaler som Norge har
undertegnet og er bundet av. Dette innebærer at behandlingen av
asylsøkere og deres rettigheter skal skje innenfor rammene av de
til enhver tid gjeldende rettssikkerhetsprinsipper.
Komiteen understreker at det
er norske utlendingsmyndigheter som avgjør hvorvidt det foreligger
grunnlag for opphold i Norge. Avgjørelsen skal bygge på faktiske
opplysninger og en konkret individuell vurdering av hver enkelt
sak. Søkeren har plikt til å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig
dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger.
Konsekvensen av å gi uriktige opplysninger kan ha konsekvenser for
muligheten for å få opphold i riket. Utlendingsmyndighetene har
et selvstendig ansvar for å innhente nødvendige og tilgjengelige
opplysninger før avgjørelsen blir truffet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener utlendingsmyndighetene skal ha nødvendig
tilgang til opplysninger som er av betydning for saker som er til
behandling, for å avdekke og forhindre at noen får opphold på feilaktig
grunnlag.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det
er legitimt for myndighetene å regulere innvandringen og sikre at
utlendingsmyndighetene får et best mulig grunnlag for å avgjøre
hver enkelt sak.
Dette flertallet viser til at
dersom mange får uberettiget opphold, vil det svekke legitimiteten til
asylinstituttet. Det bør derfor være i alles interesse å avdekke
om en asylsøker bevisst kan ha gitt uriktige opplysninger til myndighetene. Dette
kan være opplysninger som kan inneholde alder, identitet og/eller
bakgrunn og som har direkte betydning for vurderingen av retten
til asyl. Forslaget fra regjeringen kan isolert sett gi større rom
for å avdekke ulike former for kriminalitet knyttet til asyl og
opphold. Manglende tilgang på riktig informasjon gjør det vanskeligere
for myndighetene å returnere beboere som har fått avslag.
Komiteen viser til
at forslaget var sendt ut på høring i 2009. Departementet opprettholder
i hovedsak forslaget slik det ble skissert i høringsbrevet fra 2009.
Komiteen viser til at reglene
for taushetsplikt for mottaksansatte også ble gjennomgått i NOU 2011:10
I velferdsstatens venterom, i kapittel 18. Komiteen har
merket seg at utvalget mener at taushetsplikten for mottaksansatte
reguleres av forvaltningsloven, uansett driftsoperatør. Videre har komiteen merket
seg at utvalget mente at taushetsplikten også bør gjelde overfor
utlendingsmyndighetene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, og Senterpartiet,
viser til at bakgrunnen for forslaget er et behov for å utvide adgangen
til informasjonshenting fra mottak, for at utlendingsmyndighetene
skal ha et best mulig grunnlag for å behandle, avgjøre og ellers
følge opp en sak etter utlendingsloven.
Flertallet viser til at forslaget
er begrunnet med at opplysninger som de ansatte besitter kan være
egnet til å bekrefte eller avkrefte opplysninger asylsøkeren har
gitt til utlendingsmyndighetene, og eventuelt gi grunnlag for videre
undersøkelser. Det kan for eksempel være opplysninger om hvilket
språk beboeren snakker til daglig eller andre forhold som er egnet
til å si noe om beboerens identitet eller tilknytning til det område
eller land vedkommende har oppgitt å komme fra. Videre at det kan
dreie seg om opplysninger av betydning for fastsettelse av alder, eller
hvilken kontakt søkeren har med eventuell familie.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ni høringsinstanser
uttaler at de er uenige i forslaget. Innvendingene omfatter flere
forhold.
Dette flertallet er enig med
Advokatforeningen om behovet for en klargjøring av reglene for taushetsplikt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, har merket seg at høringsinstansene er svært
delt i synet på lovforslaget.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at Politiets fellesforbund, Justisdepartementet, Politidirektoratet
og Politiets Utlendingsenhet støtter forslaget. Videre vises det
til at Utlendingsdirektoratet mener at forslaget imøtekommer utlendingsforvaltningens
behov i all hovedsak, men at forslaget bør utvides til å omfatte
tilrettelegging og oppfølging av beboere. Dette flertallet har
merket seg at Utlendingsnemnda mener at forslaget bør endres fra
«kan anmode om» til «har rett til å få».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet
mener at mottaksansatte kan få tilgang til informasjon som er av
betydning av saken.
Komiteen viser til
at personopplysningsloven angir minimumsstandarder for behandling
av personopplysninger. Formålet er å beskytte den enkelte mot krenkelser
av personvernet gjennom behandling av personopplysninger. Loven
stiller krav i § 11 om formålsbestemthet. Det fremgår av forarbeidene
til personopplysningsloven (Ot.prp. nr. 92 (1998–1999)) at «formålet
må være tilstrekkelig konkret og avgrenset til at det skaper åpenhet
og klarhet om hva behandlingen skal tjene til».
Komiteen har merket seg at flere
av høringsinstansene problematiserer hvilken betydning opplysningene
som er foreslått unntatt taushetsplikten kan ha for å opplyse saken.
Vesentlige momenter som er framkommet er tvil om relevansen av opplysningene,
hvordan opplysningene framstår når de blir tatt ut av konteksten,
de ansattes kompetanse til å vurdere hva som er relevante opplysninger
og kvaliteten på de opplysninger som nedtegnes.
Komiteen viser til at flere av
høringsinstansene etterlyser en liste over hva som er «relevante
opplysninger». Departementet mener i sin vurdering at det er lite
hensiktsmessig og ikke praktisk mulig å gi en uttømmende liste om
hvilke opplysninger utlendingsmyndighetene skal kunne innhente. Komiteen merker
seg at det heller ikke er gitt noen tidsavgrensning for ansattes
opplysningsplikt og adgang.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg
at flere av høringsinstansene og departementet selv mener det bør
være et enhetlig regelverk for taushetsplikt for kommunale og private
driftsoperatører. Flertallet slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det er et mål å sikre rettssikkerheten
i behandlingen av asylsøker, samtidig som det er tverrpolitisk enighet
om raskere saksbehandling og avklaring av identitet. Det taler isolert
sett for å oppheve taushetsplikten overfor utlendingsmyndighetene.
I tillegg er det i dag ulik praksis ved private og kommunale mottak,
noe som i seg selv er prinsipielt vanskelig. De fleste er enige
i at praksisen bør være enhetlig. Disse medlemmer anser
det som uaktuelt å endre praksis og dermed skjerpe inn taushetsplikten
ved de private mottakene. Alternativet er da å endre og lovfeste
samme praksis i kommunale mottak med utgangspunkt i gjeldende praksis
i private mottak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
vil vektlegge at prosedyrene for informasjonsinnhenting fra ansatte
ved mottak og omsorgssentre skal bygge på skriftlighet, slik det
er beskrevet i høringsforslaget fra 2009 og i regjeringens lovforslag. Utlendingsmyndighetene
skal ikke kunne pålegge de mottaksansatte å samle inn ny informasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet finner etter en samlet vurdering at
det er proporsjonalitet mellom begrunnelsene for lovforslaget på
den ene side, og hensynet til vern av privatlivet og personvernet på
den andre side. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet støtter regjeringens forslag om at ansatte
på asylmottak får plikt og rett til å utlevere opplysninger om voksne
beboere til utlendingsmyndighetene når dette etterspørres, slik
det er foreslått i ny § 84 b første ledd.
Disse medlemmer viser til at
begrunnelsen for å innføre en opplysningsplikt og rett for ansatte
i omsorgssentre, er at det som regel vil være til barnas beste at
opplysningene videreformidles til utlendingsmyndighetene. Disse medlemmer viser
til at forslaget avgrenser hvilke opplysninger som kan gis om mindreårige asylsøkere.
Det er bare opplysninger som er relevante for saken som er til behandling
og gjelder den mindreåriges opprinnelsesland, identitet, omsorgspersoner,
alder og særlige sårbarhet. Oppramsingen er uttømmende. Disse
medlemmer viser til at flere av høringsinstansene er bekymret
for barnas behandlingstilbud, fordi unntak fra taushetsplikten kan
komme i konflikt med omsorgsrollen, og tilliten mellom de ansatte og
barna.
Disse medlemmer støtter derfor
ikke regjeringens forslag til ny § 84 b annet ledd. Som en konsekvens
av dette, støtter disse medlemmer heller ikke forslaget
til endring i lov om barnevernstjenester § 6-7 tredje ledd og viser
til brev av 20. november d.å. fra statsråd Anundsen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«I lov av 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her skal ny § 84 b annet og tredje
ledd lyde:
For beboere som er enslige, mindreårige asylsøkere,
kan utlendingsmyndighetene ikke anmode ansatte som nevnt i første
ledd, og ansatte i omsorgssentre for mindreårige og barnevernsinstitusjoner,
jf. barnevernloven kapittel 5 og 5 A, om opplysninger etter første
ledd.
Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som
skal gis etter første ledd, om fremgangsmåten for innhenting av
opplysninger etter første ledd, og den videre behandling av de innhentede
opplysninger.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke endringene
som er foreslått, og viser til de alvorlige innvendingene i høringssvar
fra bl.a. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, IMDI,
Likestillings- og diskrimineringsombudet, Fagforbundet, Barneombudet
og Folkehelseinstituttet.
For å illustrere alvoret i disse innsigelsene
finner disse medlemmer det nødvendig å sitere fra noen
av høringssvarene angitt i proposisjonen:
«Fornyings- og administrasjonsdepartementet(FAD)
mener integritets- og personvernhensyn tilsier at en rekke opplysninger
ikke deles med utlendingsmyndighetene.
Datatilsynet
frykter at loven legger til rette for ukvalifisert gjetning, med
derpå dårlig opplysningskvalitet, noe som kan få alvorlige følger
for den enkelte.
Advokatforeningen mener forslaget
bryter med all annen forvaltningspraksis det offentlige har for
innsamling av personopplysninger, der nedtegnelse i journal avgrenser
muligheten til videreformidling av opplysninger.
Advokatforeningen
mener videre at foruten dokumenterte opplysninger om at en søker
benytter ulike identiteter, synes opplysningene som kan utveksles
å ha liten informativ verdi og være uten noen saklig sammenheng
med avgjørelsen av en asylsøknad. Siden informasjonen er innhentet
uten tolk, vil det knytte seg stor usikkerhet til opplysningene
og de etterlyser en problematisering av spørsmålet om innsyn og kontradiksjon.
Juss-Buss mener det er en fare for at opplysningene
som skal kunne utleveres kan være basert på vage antagelser om særdeles
viktige spørsmål, og at kvaliteten på disse opplysningene svekker
nødvendigheten av å utlevere dem. Juss-Buss mener det grunnleggende
hensynet til kontradiksjon ikke er ivaretatt hvis beboerne ikke
får innsikt i eller mulighet til å kommentere hvilke opplysninger
som blir gitt ut om dem.
Fagforbundet stiller spørsmål
ved kvaliteten av den informasjon som eventuelt vil blir gitt fra
de ansatte i mottakene, og viser til at betydningen av hva som observeres
alltid er avhengig av kontekst og forståelsesramme.
NOAS
anser det som rettssikkerhetsmessig klart betenkelig at forvaltningen
skal basere vurderingene på tilfeldig informasjon, kanskje basert
på misforståelser og andre uheldige forhold, fra mottaksansatte.
Organisasjonen savner en problematisering av spørsmålet om innsyn
og kontradiksjon. De ønsker også at departementet problematiserer
spørsmålet om innsyn og eventuell mulighet for å kommentere opplysningene det
gjelder.
Vergeforeningen Følgesvennen mener at dersom det
ikke stilles strenge krav til etterprøvbarhet, frykter de at rykter,
misforståelser og personlige motsetninger får fritt spillerom, noe
som vil være en fare for den enslige, mindreårige asylsøkerens rettsikkerhet.
Norsk Folkehjelp mener informasjonen det legges
opp til å samle inn, vil være tolkningsavhengig, sensitiv, dels
spekulativ og lite etterprøvbar. Norsk Folkehjelp problematiserer
også muligheten for kontradiksjon og innsyn i opplysningene.
Norsk
forening for asylmottaksarbeidere viser til at de mottaksansatte
har varierende kvalifikasjoner, utdannelse, nasjonaliteter og erfaring.
Når enhver har rett til å rapportere, vil kvaliteten av opplysningene
være preget av tilfeldigheter og basert på subjektive oppfatninger.
Foreningen mener derfor at lovforslaget strider mot likebehandlingsprinsippet,
som bør råde i utlendingssaker.
LDO mener det kan
være fare for misbruk av personlige og sensitive opplysninger, særlig
hvis ansatte baserer sin informasjon på etniske, kjønns-, alders-
og adferdsstereotyper, noe som kan forekomme. Ombudet mener at de
opplysningene det legges opp til som relevante, kan gi grunnlag
for feilslutninger.
Redd Barna er skeptisk til at
mye av den type informasjon som det legges opp til å samle inn,
er tolkningsavhengig, dels spekulativ og lite etterprøvbar og etterlyser
kontradiksjon knyttet til informasjonsutvekslingen.
BLD
viser i forbindelse med sin høringsuttalelse til NOU 2011: 10 til
at det er viktig at asylsøkeren har tillit til de mottaksansatte,
dette er særlig viktig for barn og deres følelse av tilhørighet og
trygghet. I sitt daglige arbeid med barna vil de ansatte i mottak
bli kjent med personlige forhold, og av hensyn til barnas integritet
og personvern bør det ikke åpnes for at opplysningene kan formidles
til utlendingsmyndighetene uten samtykke.
LDO mener
omsorgssituasjonen til barn tilsier at kun en begrenset mengde opplysninger
kan overføres til utlendingsmyndighetene.
Vergeforeningen
Følgesvennen mener opplysningsplikten fremstår som vilkårlig overvåkning av
barna, og at konsekvensen av forslaget vil være at barn regulerer
sin sosiale kontakt med barn som er fra andre områder.
Fagforbundet
mener det vil være uheldig om barnevernet kommer i en dobbeltrolle
i forhold til sin innsats for barnets beste.
Norsk
senter for menneskerettigheter(SMR) mener at ved å innføre en opplysningsplikt
til utlendingsmyndighetene, fratas medarbeidere i mottak og omsorgssentre
muligheten til å foreta en egen vurdering av barnets beste.
Barneombudet
mener det er meget betenkelig at ansatte i mottak skal ha plikt
til å videreformidle informasjon tatt ut av sin sammenheng. Ansatte vil
komme i en enda vanskeligere mellomposisjon, som fører til en ytterligere
sammenblanding av roller som omsorgsarbeider og som en del av utlendingsmyndighetene.
Folkehelseinstituttet viser i sin høringsuttalelse
i forbindelse med NOU 2011: 10 til at de reagerer spesielt på sammenblandingen
av rollene blant de mottaksansatte som både omsorgspersoner og kontrollører.
Dette kan føre til utrygghet blant barna, samtidig som det vil være
et hinder for en rask normalisering av deres hverdag.»
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti mener det er svært alvorlig
at det foreslås å oppheve taushetsplikten angående barn. Tillit
er et problematisk område allerede i dag og en konsekvens av forslaget
vil kunne være at barn i en sårbar situasjon lukker seg ytterligere.
Disse medlemmer viser til at
barns behov for omsorg, tillit og trygghet må være styrende for hvordan
dette feltet lovreguleres. En slik endring av regelverket som er
foreslått vil kunne være svært ødeleggende for å skape nødvendig
tillit.
Disse medlemmer mener forslaget
derfor også vil innebære en svekkelse av omsorgstilbudet til barna.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
I lov av 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket
og deres opphold her skal ny § 84 b annet og tredje ledd lyde:
For beboere som er enslige, mindreårige asylsøkere,
kan utlendingsmyndighetene ikke anmode ansatte som nevnt i første
ledd, og ansatte i omsorgssentre for mindreårige og barnevernsinstitusjoner,
jf. barnevernloven kapittel 5 og 5 A, om opplysninger etter første
ledd.
Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som
skal gis etter første ledd, om fremgangsmåten for innhenting av
opplysninger etter første ledd, og den videre behandling av de innhentede
opplysninger.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens største
fraksjon, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven m.m.
(unntak fra taushetsplikt)
I
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her skal ny § 84 b lyde:
§ 84 b. Unntak
fra taushetsplikt for ansatte i mottak og omsorgssentre mv.
Ansatte som utfører arbeid eller tjeneste i mottak, skal
etter anmodning gi utlendingsmyndighetene opplysninger om en beboer
til bruk i sak etter loven her, herunder iverksetting av vedtak
som innebærer at beboeren må reise ut av landet. De ansatte har
adgang til å gi opplysninger om beboeren på eget initiativ. Opplysninger
etter første og annet punktum kan gis uten hinder av reglene om
taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 flg.
For beboere som er enslige, mindreårige asylsøkere,
kan utlendingsmyndighetene bare anmode ansatte som nevnt i første
ledd, og ansatte i omsorgssentre for mindreårige og barneverninstitusjoner,
jf. barnevernloven kapittel 5 og 5 A, om opplysninger som gjelder
den mindreåriges opprinnelsesland, identitet, omsorgspersoner, alder
og særlige sårbarhet. De ansatte har adgang til å gi disse opplysningene
på eget initiativ. Opplysninger etter første og annet punktum kan
gis uten hinder av taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 flg.
og barnevernloven § 6-7.
Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som
skal gis etter første ledd, om fremgangsmåten for innhenting av
opplysninger etter første og annet ledd, og den videre behandling
av de innhentede opplysninger.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester skal
§ 6-7 tredje ledd nytt femte punktum lyde:
For barn som har kommet
til riket og søkt beskyttelse (asyl) uten foreldre eller andre med
foreldreansvar, og som har opphold i omsorgssenter for mindreårige,
jf. lovens kapittel 5 A, eller i barneverninstitusjon etter lovens
kapittel 5, gjelder reglene om utlevering av opplysninger i utlendingsloven
§ 84 b annet ledd.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Jeg viser til brev fra kommunal- og forvaltningskomiteen
18. november 2014 vedrørende komiteens behandling av Prop. 104 L
(2013–2014) Endringer i utlendingsloven m.m.
(unntak fra taushetsplikt). Det opplyses at komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har foreslått en endring i
forslaget til ny § 84 b annet og tredje ledd, og det bes om min
vurdering av dette forslaget. Forslaget innebærer at utlendingsmyndighetene
ikke skal kunne anmode mottaksansatte eller ansatte i omsorgssentre
for mindreårige og barnevernsinstitusjoner om opplysninger vedrørende
enslige, mindreårige asylsøkere overhodet – uten noen form for differensiering
mht. hvilke opplysninger det er tale om.
Det er av avgjørende betydning for en riktig
og effektiv behandling av utlendingssaker, og for asylinstituttets
legitimitet som sådan, at sakene er tilstrekkelig opplyst og bygger
på et korrekt, faktisk grunnlag. Formålet med forslaget om unntak
fra taushetsplikt for mottaksansatte mv. er å tilrettelegge for
at utlendingsmyndighetene får et best mulig beslutningsgrunnlag.
Jeg mener dette er svært viktig, først og fremst for å sikre beskyttelse
til de menneskene som har behov for det, men også for å forhindre
at personer får oppholdstillatelse i Norge på falskt eller uriktig grunnlag.
Når det gjelder enslige, mindreårige asylsøkere vil
det blant annet være særlig viktig å få kjennskap til eventuell
kontakt med omsorgspersoner i hjemlandet, og omsorgspersoners oppholdssted.
Dette er nødvendig for at utlendingsmyndighetene skal kunne gjøre
en vurdering av barnets beste utfra alle relevante saksforhold,
herunder om det er best for søkeren å få oppholdstillatelse i Norge
eller å returnere til familie i hjemlandet. Etter min mening blir
det ikke riktig at ansatte i mottak mv. skal kunne holde tilbake
slik relevant informasjon under henvisning til de ansattes taushetsplikt.
Som det fremgår av lovproposisjonen, vil utlendingsmyndighetene
i mange tilfeller kunne gjøre vurderinger og undersøkelser som barnevernet ikke
har tilsvarende mulighet for å gjøre, blant annet på grunn av erfaring
fra oppsporingsarbeid, kunnskap om den mindreåriges hjemland samt
bedre verifiseringsmuligheter. Dersom det ikke skal gjelde en opplysningsplikt
for de ansatte, vil arbeidet med å oppspore den mindreåriges omsorgspersoner
kunne bli vanskeligere, kanskje umulig.
Jeg er enig i at hensynet til den mindreåriges
behov for trygghet og omsorg må tillegges stor vekt. Jeg mener likevel
at hensynet til å få belyst sakene så godt som mulig bør gå foran
hensynet til mulige negative konsekvenser av forslaget, som at tillitsforholdet
mellom de ansatte og beboerne kan svekkes. Dessuten kan gode rutiner når
det gjelder informasjon til beboerne bidra til at uheldige virkninger
reduseres. For nettopp å beskytte tillitsforholdet mellom ansatte
og enslige, mindreårige asylsøkere, er Regjeringens forslag også
begrenset til kun å gjelde opplysninger som det er særlig viktig
at utlendingsmyndighetene får kjennskap til.
Jeg mener for øvrig at forslaget i Prop. 104
L (2013–2014) ikke vil endre de ansattes rolle i vesentlig grad.
Det legges ikke opp til en omfattende utveksling av opplysninger,
og de ansatte har heller ingen plikt til å oversende opplysninger
på eget initiativ. Det legges ikke opp til at de ansatte skal foreta
undersøkelser eller ha overvåkningsoppgaver overfor beboerne.
Lovteknisk vurdering av forslaget fra komiteenes
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Rent lovteknisk fremstår forslaget hensiktsmessig,
med unntak av et komma som er feilplassert, noe det for øvrig også
er i utkastet som er oversendt Stortinget i Prop 104 L (2013–2014).
I ny § 84 b annet ledd første punktum skal det være komma etter
«første ledd», ikke etter «ansatte» noen ord tidligere i setningen.
Jeg ber om at denne kommafeilen rettes i Regjeringens forslag til
lovtekst.
For øvrig medfører forslaget fra komiteenes medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet at endringen som er foreslått
i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester § 6-7 tredje
ledd nytt femte punktum er overflødig.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen,den
4. desember 2014
Helge André Njåstad | Eirik Sivertsen |
leder | ordfører |