Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet legger med dette frem forslag til lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Loven vil erstatte gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett (lov 21. desember 2000 nr. 105 (angrerettloven)).

Det legges også frem forslag til endringer i markedsføringsloven, avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og forbrukertvistloven. Endringsforslagene i de fem sistnevnte lovene legges frem i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet.

Lovforslagene gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirektivet). Direktivet erstatter rådsdirektiv 85/577/EØF av 20. desember 1985 om forbrukervern ved avtaler som inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted (dørsalgsdirektivet) og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF av 20. mai 1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler (fjernsalgsdirektivet). Disse direktivene bygget på prinsippet om minimumsharmonisering. Forbrukerrettighetsdirektivet er imidlertid basert på prinsippet om totalharmonisering, som innebærer at medlemsstatene innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale regler som avviker fra direktivets regler. Direktivet gjør imidlertid enkelte unntak fra dette utgangspunktet.

Direktivets formål er blant annet å lette handelen over landegrensene. Medlemsstatene skal ha ensartede regler når det gjelder visse aspekter ved avtaler som inngås mellom forbrukere og næringsdrivende. Det er også et formål å oppnå et høyt nivå på forbrukervernet. Direktivet omhandler alle avtaler om varer og tjenester mellom forbrukere og næringsdrivende, uansett om avtalen inngås i butikk, ved fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Proposisjonens punkt 2 omtaler forbrukerrettighetsdirektivet, heretter omtalt som «direktivet» og bakgrunnen for lovforslaget.

Direktivets bestemmelser som gjelder avtaler som inngås ved fjernsalg og ved salg utenom faste forretningslokaler, foreslås gjennomført i ny lov om opplysningsplikt og angrerett. Forslaget omhandles i proposisjonens punkt 3. Forslaget om en helt ny lov skyldes at direktivet nødvendiggjør omfattende strukturelle endringer i gjeldende lov. Lovforslaget vil ikke redusere det høye forbrukervernet som følger av gjeldende lov.

Formålet med ny lov er i likhet med gjeldende lov å sikre at forbrukeren får relevant og nødvendig informasjon før avtale inngås ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Eksempler på salg utenom faste forretningslokaler er gatesalg, messesalg og oppsøkende dørsalg. Fjernsalg er salg ved bruk av fjernkommunikasjon, for eksempel TV, Internett og telefon. Lovforslaget inneholder krav til avtalen, og gir som gjeldende lov forbrukeren rett til å gå fra avtalen i 14 dager (angrerett).

Unntakene fra gjeldende lovs virkeområde foreslås videreført. I samsvar med direktivet foreslås det også å unnta avtaler som omfattes av lov om pakkereiser og reisegaranti (pakkereiseloven), avtaler om persontransporttjenester, og visse avtaler inngått med ekomtilbyder. Avtaler på disse områdene er godt dekket opp av annet regelverk.

Etter lovforslaget får forbrukeren krav på flere opplysninger før avtale inngås. Reglene forenkles, ved at bestemmelser om angrerett blir felles for avtaler inngått ved fjernsalg og ved salg utenom faste forretningslokaler. Det blir også felles regler for varer og tjenester. Det blir strengere krav til den næringsdrivende, som blant annet ikke kan kreve dekket kostnader det ikke er opplyst om før avtale inngås. Det foreslås også økt adgang til å angre kjøp av vare, selv om den ikke kan returneres i samme stand og mengde. Se for øvrig nærmere beskrivelse av endringene under punkt 3.1.

Proposisjonens punkt 4 omhandler forslag til opplysninger som skal gis forbrukeren før avtale inngås på områder som ikke dekkes av forslaget til ny lov om opplysningsplikt og angrerett. Punkt 5 gjelder forslag om andre forbrukerrettigheter som følger av direktivet. Dette er blant annet forslag om begrensning i den næringsdrivendes adgang til å kreve gebyrer og tilleggsbetaling for avtalt ytelse, samt bestemmelser om leveringstidspunkt når dette ikke er avtalt, og risikoens overgang ved sendekjøp.

Etterfølgende sammendrag gir en forkortet fremstilling av lovendringene. For nærmere redegjørelse av de enkelte bestemmelsene og høringsinstansenes synspunkter vises det til proposisjonen.

I proposisjonen er det også redegjort for økonomiske og administrative konsekvenser.

Lovforslaget gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirektivet). Direktivet erstatter direktiv 85/577/EØF (dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF (fjernsalgsdirektivet). Direktivene ble gjennomført i norsk rett ved angrefristloven, som senere ble erstattet av angrerettloven.

Forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert, noe som vil si at EØS-statene i sin nasjonale lovgivning ikke kan innføre eller opprettholde regler som avviker fra direktivet, med mindre direktivet selv åpner for avvikende nasjonale regler.

Fristen for gjennomføring av direktivet i EU-landenes nasjonale rett var 13. desember 2013. For Norge er gjennomføringsfristen 1. februar 2014. Bestemmelsene som gjennomfører direktivet skal tre i kraft fra og med 13. juni 2014, jf. direktivet artikkel 28.

Forbrukerrettighetsdirektivet nødvendiggjør omfattende strukturelle endringer i gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Derfor foreslås en ny lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Det foreslås at også ny lov får kortformen «angrerettloven», da denne er godt innarbeidet, selv om en vesentlig del av loven også gjelder den næringsdrivendes opplysningsplikt. Med angrerett forstås adgang til å gå fra en avtale uten å oppgi noen grunn.

Hovedendringene i ny lov sammenlignet med gjeldende lov er:

  • felles regler for varer og tjenester

  • utvidet adgang til å angre kjøp av vare, selv om den har fått redusert verdi

  • utvidet plikt for forbrukeren til å betale for retur av vare

  • forbrukeren skal som hovedregel returnere mottatt ytelse før vederlaget betalt til den næringsdrivende er mottatt i retur

  • brudd på visse opplysningskrav får økonomiske konsekvenser for den næringsdrivende

  • reglene om opplysningsplikt og angrerett gjelder også når forbrukeren tilkaller den næringsdrivende, med mindre samlet vederlag ikke overstiger 1 500 kroner

  • fjernsalg per telefon likebehandles med annet fjernsalg

  • bestemmelser om håndheving og sanksjoner inntas i loven

  • økte krav til opplysninger fra den næringsdrivende før avtale inngås

  • særbestemmelsene som gjennomfører fjernsalgsdirektivet om finansielle tjenester samles i én del av loven.

Direktivets bestemmelser får i utgangspunktet anvendelse på alle avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker. Unntak fra virkeområdet er inntatt i artikkel 3 nr. 3. Det står i direktivets fortale punkt 13 at medlemsstatene er berettiget til å anvende bestemmelsene i direktivet på områder som ikke omfattes av direktivets virkeområde, i samsvar med unionsretten. Derfor er det opp til statene om de helt eller delvis vil gjennomføre direktivets unntak fra virkeområde i sin nasjonale rett.

I det følgende omhandles spørsmål om unntakene i direktivet skal gjennomføres i ny lov om angrerett. Når det gjelder ny lovs stedlige virkeområde, legger departementet til grunn at gjeldende bestemmelse videreføres, se forslag til ny lov om angrerett § 1 tredje ledd.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre unntaket for salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler. Forslaget ble begrunnet med at markedsføringslovens mer generelle regler er tilstrekkelig til å ivareta forbrukerhensynene.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav a.

Angrerettloven § 2 bokstav b gjør unntak fra lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted når den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren skal betale, er under kr 300.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav g.

I motsetning til angrerettloven unntar ikke direktivet auksjonssalg fra sitt virkeområde. Som følge av dette er bestemmelsen som unntar visse auksjoner fra lovens virkeområde, ikke foreslått videreført i ny lov om angrerett.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre gjeldende rett og ikke gjøre bruk av direktivets adgang til å gjøre unntak for utleie av bolig.

Forslaget innebærer at all utleie av fast eiendom omfattes av angrerettloven. Se forslag til § 2 bokstav b.

For avtaler om rettigheter i fast eiendom, vil imidlertid reglene i den foreslåtte avtaleloven § 38 b gjelde.

Departementet foreslo å videreføre unntaket fra virkeområdet for avtaler som omfattes av tidspartloven. Det ble også foreslått å gjøre unntak for avtaler som omfattes av lov om pakkereiser.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstavene c og d.

Angrerettloven § 2 bokstav f gjør unntak fra lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted, dersom selgeren eller tjenesteyteren oppsøker forbrukeren etter dennes uttrykkelige anmodning.

Direktivet gjør ikke tilsvarende unntak fra sitt virkeområde for tilkalt selger eller tjenesteyter.

Det er dermed ikke adgang til å videreføre gjeldende lovs generelle unntak for tilkalt næringsdrivende fra virkeområdet i ny lov.

Departementet slutter seg til Samferdselsdepartementets synspunkt om at det er praktisk vanskelig å gjennomføre direktivets informasjons- og formkrav for slike avtaler. Etter en samlet vurdering foreslår departementet derfor å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett, dvs. at slike avtaler unntas fra lovens anvendelsesområde.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav f.

Direktivet artikkel 3 bokstav nr. 3 bokstav k gjør unntak fra direktivets virkeområde for avtaler om persontransporttjenester.

Unntak for persontransport fra angrerettlovens virkeområde vil innebære en svekkelse for forbrukeren ved avtaler hvor det ikke er fastsatt tidspunkt for når tjenesten skal utføres. Dette gjelder for eksempel kjøp av klippekort, eller tog- eller bussbilletter som ikke fastsetter bestemt gyldighetsdato eller ‑periode. For disse avtalene er det i dag angrerett. Etter en vurdering av høringsuttalelser og hensynet bak direktivets unntak for persontransporttjenester foreslår departementet likevel å unnta persontransport fra angrerettlovens virkeområde. Departementet legger til grunn at forbrukeren blir ivaretatt av det omfattende regelverket som gjelder ved persontransport. Også Danmark og Sverige har gjennomført direktivets unntak for persontransporttjenester.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav e.

Direktivet artikkel 6 gjelder opplysninger som den næringsdrivende skal gi forbrukeren i forbindelse med fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler.

Opplysningskravene i artikkel 6 er utdypet i artiklene 7 og 8 om formelle krav til avtaler.

Departementet foreslår at tredelingen av ytelser, i varer, tjenester og ytelser som verken er varer eller tjenester, ikke gjennomføres i ny angrerettlov.

Til tross for at forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert er det frivillig for den enkelte medlemsstat å gjennomføre enkelte av kravene i artikkel 6 i nasjonal rett. Det kan etter artikkel 6 nr. 8 også innføres ytterligere opplysningskrav i tillegg til direktivets bestemmelser, så lenge disse kravene er i overensstemmelse med kravene i tjenestedirektivet og e-handelsdirektivet. Disse direktivene er minimumsharmonisert, og gjennomført i norsk rett ved henholdsvis tjenesteloven og ehandelsloven.

Departementet mente i høringsnotatet at det ikke er behov for ytterligere opplysningskrav ved gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet. Samme konklusjon har man trukket i Danmark.

Det vises for øvrig til høringsuttalelse fra Nærings- og handelsdepartementet (NHD, nå NFD).

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. En naturlig forståelse av ordlyden sammenholdt med de hensyn opplysningsplikten bygger på, tilsier at forbrukeren må få mulighet til å sette seg inn i opplysningene før avtalen blir bindende, slik at han eller hun kan foreta en beslutning på kvalifisert grunnlag.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd.

Departementet opprettholder forslaget om språkkrav i tråd med gjeldende rett, dvs. at det gjelder et norskkrav for både forhåndsopplysninger og selve avtalen, så fremt markedsføringen er rettet mot norske forbrukere.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 tredje ledd og § 11 første ledd siste punktum.

Departementet legger til grunn at opplysningenes detaljeringsnivå om egenskaper må tilpasses hva som er relevant og av nødvendig betydning for kjøpsbeslutningen. At direktivet ikke stiller krav om uttømmende opplysninger om en vares eller tjenestes egenskaper, følger av at opplysningskravet kun gjelder «de viktigste» egenskapene.

Forslaget om å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett opprettholdes. Se forslag til § 8 første ledd bokstav a.

Opplysninger om særskilte forhold ved digitalt innhold vil være nødvendig for at forbrukeren skal få en tilstrekkelig forståelse av om produktet kan benyttes som forutsatt.

Ved at det inntas særlige krav knyttet til opplysninger om digitalt innhold, synliggjøres det i loven at slike ytelser er omfattet av lovens bestemmelser. Departementet presiserer at også de øvrige opplysningskravene i forslaget til § 8 gjelder for avtaler om digitalt innhold. Etter departementets syn foreligger det en alminnelig forståelse av begrepet «digitalt innhold» som ikke direktivets definisjon bidrar til å utdype. Ettersom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet ber om at digitalt innhold defineres i loven, foreslår departementet likevel at direktivets definisjon inntas i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett §§ 5 første ledd bokstav i og 8 første ledd bokstav b og c.

Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 skal den næringsdrivende opplyse om sin identitet. Opplysninger om den næringsdrivendes identitet vil lette forbrukerens mulighet til å komme i kontakt med den næringsdrivende. Direktivets bestemmelse om hvilke opplysninger som skal gis, er noe mer detaljerte enn etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav e, som bare stiller krav om selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse.

Kravet i direktivet som foreslås gjennomført i angrerettloven § 8 gjelder både ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. I sistnevnte tilfelle er det ikke gitt at den næringsdrivende har e-postadresse. Det betyr at ordlyden i ehandelsloven som krever at elektronisk postadresse alltid skal oppgis, favner for vidt.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav d.

Departementet foreslo at en bestemmelse tilsvarende direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e om den samlede prisen på varene eller tjenestene inntas i ny angrerettlov.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e første punktum skal sikre at forbrukeren før avtalen inngås får fullstendig informasjon om prisen på varen eller tjenesten. Prisen skal oppgis som én samlet pris.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav e.

Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f skal den næringsdrivende opplyse om kostnader ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel for inngåelse av avtalen, når disse kostnadene beregnes på annen måte enn etter grunntaksten.

Begrepet «grunntakst» eksisterer ikke i dag innen telekommunikasjon. Departementet foreslo i høringsnotatet at den næringsdrivende skal opplyse forbrukeren dersom det koster noe ekstra utover vanlig bruk av fjernkommunikasjonsmiddelet å inngå avtale.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav f.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g krever at den næringsdrivende gir informasjon om ordningene for betaling, levering, utførelse, innen hvilken frist den næringsdrivende påtar seg å levere varene eller utføre tjenesten.

Departementet foreslo at direktivets bestemmelse ble gjennomført i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav g.

Direktivets bestemmelser om krav til opplysninger om angreretten høyner opplysningskravene og er en forbedring av forbrukervernet, fordi flere opplysninger skal gis før avtale inngås enn etter gjeldende rett. Når det gjelder overgivelsen av standard angreskjema, blir det lite hensiktsmessig å kreve at dette skal være gitt før avtale inngås. Brudd på dette opplysningskravet foreligger først dersom avtale blir inngått, og skjemaet ikke er gitt.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav h og annet ledd.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav i skal den næringsdrivende, der det er relevant, gi forbrukeren opplysninger om at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere varene dersom denne bruker angreretten. Når det gjelder fjernsalgsavtaler, og dersom varene etter sin art ikke kan returneres med post på normal måte, skal det også gis informasjon om kostnadene.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav i og annet ledd.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav j skal den næringsdrivende opplyse om at forbrukeren har ansvar for å betale den næringsdrivende et rimelig beløp dersom han eller hun har bedt om oppstart av tjeneste og deretter bruker angreretten.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav j og annet ledd.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k skal den næringsdrivende opplyse forbrukeren om at angreretten ikke får anvendelse, dersom avtalen omfattes av unntak fra angreretten.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav k.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l pålegger den næringsdrivende å opplyse om sin juridiske forpliktelse til å levere en kontraktsmessig vare.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav l.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav m skal det gis opplysninger om hvorvidt det finnes og vilkårene for å få kundestøtte etter salg og ettersalgsservice, samt om kommersielle garantier.

Departementet foreslo i høringsnotatet at reglene nedfelles samlet i ny angrerettlov, selv om det isolert sett ikke er nødvendig å dekke opp opplysninger om kommersielle garantier for tjenesteytere, som allerede er nedfelt i tjenesteloven. Departementet foreslo at det ikke ble inntatt definisjon av kommersielle garantier i loven.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav l.

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse om relevante atferdsregler gjennomføres i ny lov om angrerett. Nærings- og handelsdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet) foreslår at forslaget harmoniseres med ehandelsloven § 11 bokstav a som lyder: «relevante atferdsregler som tjenesteyteren følger og om og hvor disse er tilgjengelig elektronisk».

Departementet viser bl.a. til at forbrukerrettighetsdirektivet går lenger enn tjenestedirektivet ved at det skal opplyses, uavhengig av anmodning fra forbrukeren, om relevante atferdsregler. Departementet opprettholder sitt forslag til ordlyd.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav m.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav o pålegger den næringsdrivende å informere forbrukeren om avtalens varighet, der dette er relevant. Dersom avtalen ikke er tidsbegrenset eller den forlenges automatisk, skal forbrukeren ha opplysning om vilkårene for å kunne gå fra avtalen.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav n.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav p skal den næringsdrivende, der det er relevant, opplyse om korteste varighet for forbrukerens forpliktelser etter avtalen. Det antas at det siktes til bindingstider.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav n.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav q skal den næringsdrivende, dersom det er relevant, gi forbrukeren opplysninger om eventuelle beløp som skal deponeres eller andre økonomiske garantier som skal betales eller gis av forbrukeren på anmodning fra den næringsdrivende, samt vilkårene for disse.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav o.

Dersom det er relevant, skal den næringsdrivende i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t opplyse forbrukeren om muligheten for å kunne benytte seg av en utenrettslig klage- og erstatningsordning som den næringsdrivende er underlagt, samt forutsetningene for å få tilgang til denne.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav p.

Etter nærmere vurdering har departementet funnet å likevel anvende unntaksbestemmelsen i direktivet. Ved vurderingen er det også sett hen til at bestemmelsen er anvendt blant annet i dansk og svensk rett.

Departementet bemerket i høringsnotatet at definisjonen av offentlig auksjon vil ha betydning for å fastlegge virkeområdet for direktivets bestemmelser om angrerett for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Etter nærmere overveielse foreslår departementet likevel å innta en definisjon av begrepet i ny lov om angrerett.

Se forslag til § 5 bokstav h og § 8 fjerde ledd.

Direktivet artikkel 6 nr. 6 bestemmer at dersom den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningskravene om tilleggskostnader eller andre kostnader som omhandlet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e, skal forbrukeren ikke betale disse.

Se forslag til ny lov om angrerett § 9.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 9 er det den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningskravene som oppstilles i direktivets kapittel III, dvs. artiklene 6 flg. er oppfylt.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre bestemmelsene i direktivet artikkel 6 nr. 9 i ny lov om angrerett. I forslaget ble imidlertid regelen om bevisbyrde kun knyttet til bestemmelsene om opplysningsplikt før avtaleinngåelse. I ettertid ser departementet at forslaget var for snevert sammenlignet med direktivets bestemmelse. Forslaget justeres, slik at også øvrige bestemmelser om opplysningskrav i angrerettloven §§ 8-16 og 18 omfattes av bestemmelsen om beviskrav.

Se forslag til ny lov om angrerett § 7.

Direktivet definerer avtale utenom faste forretningslokaler i artikkel 2 nr. 8 som:

«enhver avtale mellom den næringsdrivende og forbrukeren

  • a. som inngås med både den næringsdrivende og forbrukeren fysisk til stede samtidig, på et sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler,

  • b. der forbrukeren har kommet med et tilbud under samme omstendigheter som omhandlet i bokstav a),

  • c. som inngås i den næringsdrivendes forretningslokaler eller ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter at forbrukeren er blitt kontaktet personlig og individuelt på et sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler og der den næringsdrivende og forbrukeren samtidig er fysisk til stede, eller

  • d. som inngås under en utflukt organisert av den næringsdrivende der formålet er å presentere og selge varer eller tjenester til forbrukeren.»

En gjennomføring av direktivets definisjon innebærer en styrking av forbrukervernet, idet flere avtaler vil anses inngått utenom faste forretningslokaler.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav d.

Direktivet artikkel 2 nr. 9 definerer faste forretningslokaler som:

  • alle faste forretningslokaler for detaljsalg der den næringsdrivende utøver sin faste virksomhet, og

  • alle flyttbare forretningslokaler for detaljsalg der den næringsdrivende vanligvis utøver sin virksomhet.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav c.

Direktivet artikkel 2 nr. 10 definerer «varig medium» som:

«enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger som er rettet til disse personlig, på en slik måte at opplysningene er tilgjengelige for bruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede opplysningene.»

Departementet vil bemerke at etter en vanlig forståelse av begrepet «varig medium» dreier det seg om mulighet for oppbevaring av informasjon som kan gjenfinnes i uendret versjon etter lengre tids forløp.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav f.

Direktivets artikkel 7 omhandler formelle krav til avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokale.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2 i ny lov om angrerett. Man viste til at formålet med kravet til opplysninger på papir eller annet varig medium både er hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for å ha dem tilgjengelig for fremtidig bruk.

Også etter gjeldende angrerettlov er det krav om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren opplysninger på varig medium ved inngåelse av avtale, samt bekrefte inngått avtale. Forslaget om å gjennomføre direktivets krav i artikkel 7 nr. 1 og 2 om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren avtalevilkårene skriftlig i forbindelse med inngåelse av avtalen vil likevel bedre forbrukerens rettsstilling, fordi omfanget av opplysninger etter direktivet er noe mer omfattende enn etter gjeldende lov.

Se forslag til ny lov om angrerett § 11.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivets bestemmelse i artikkel 7 nr. 3 gjennomføres i ny lov om angrerett. Den næringsdrivende kan kreve at forbrukeren anmoder om oppstart av levering på et varig medium, dersom levering av tjenesten skal begynne før angrefristen er utløpt. Forbrukeren kan for eksempel sende en anmodning om oppstart til den næringsdrivende per e-post. Bestemmelsen vil styrke stillingen til den næringsdrivende som får rett til å få betalt for utført arbeid, selv om forbrukeren angrer seg.

Se forslag til ny lov om angrerett § 12.

Direktivets generelle opplysningskrav kan ved avtaler for vedlikeholds- og reparasjonstjenester som ikke koster mer enn 200 euro og som utføres umiddelbart etter at avtalen inngås, fremstå som uforholdsmessig tyngende. Forbrukeren kan ønske rask bistand til vedlikehold eller reparasjon, og ha særlig interesse i at det ikke tar for mye tid å få en avtale i stand. Det er frivillig for medlemsstatene å gjøre unntak fra de alminnelige kravene til informasjon i disse tilfellene.

Departementets utgangspunkt har vært at gjeldende rett skal videreføres i den utstrekning direktivet åpner for det. Departementet opprettholder derfor forslaget om å videreføre ordningen med unntak fra visse formelle krav ved inngåelse av avtaler, selv om unntaket antagelig får begrenset praktisk betydning.

Se forslag til ny lov om angrerett § 13.

Direktivets definisjon i artikkel 2 nr. 7 oppstiller følgende krav for at det skal foreligge fjernsalg: 1) næringsdrivende og forbruker er ikke fysisk til stede samtidig, 2) avtalen inngås utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler, 3) den eksklusive bruk av fjernkommunikasjonsmidler må skje fram til og med tidspunktet for avtaleinngåelsen, og 4) avtalen inngås innenfor en organisert ordning for fjernsalg.

Kravene gjelder ikke bare selve avtaleinngåelsen, men også prosessen i forkant. Det synes å ligge en forskjell mellom gjeldende rett og direktivets definisjon av fjernsalg i kravene til organisert ordning, og utelukkende bruk av fjernkommunikasjon.

Departementet opprettholder forslaget til definisjon av avtale om fjernsalg i ny lov om angerett. Etter departementets syn vil definisjonen utvide virkeområdet noe i forhold til gjeldende rett, ved at det er rom for noe mer kontakt mellom kjøper og selger før avtalen inngås ved fjernkommunikasjonsmiddel, uten at kontakten fratar avtalen karakter av å være fjernsalgsavtale. Reglene i direktivet innebærer en styrking av forbrukervernet i forhold til gjeldende norsk rett, ved at flere avtaler vil anses som fjernsalg.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav b.

Direktivet artikkel 8 nr. 1 gir utgangspunktet for opplysningskravene ved fjernsalgsavtaler. Den næringsdrivende skal gi de opplysningene som er fastsatt i artikkel 6 nr. 1 eller gjøre disse tilgjengelige for forbrukeren på en måte som er tilpasset det benyttede fjernkommunikasjonsmiddelet.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre bestemmelsen i ny lov om angrerett.

Direktivets bestemmelse i artikkel 8 nr. 1 er totalharmonisert, dvs. det er ikke adgang for medlemsstatene til å innføre avvikende regler. Imidlertid følger det av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 2 at direktivet viker for annen sektorspesifikk EU-lovgivning ved motstrid, og at direktivet kan suppleres av opplysningskrav i ehandelsdirektivet og tjenestedirektivet, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 8. Eventuelle behov for å tilpasse ekomregelverket på forskriftsnivå som følge av innføringen av forbrukerrettighetsdirektivet vil bli vurdert av Samferdselsdepartementet.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 1 i ny lov om angrerett, som da vil gjelde i tillegg til bestemmelsene i ehandelsloven.

Se forslag til ny lov om angrerett § 14.

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets artikkel 8 nr. 2 i ny lov om angrerett. Forslaget gjaldt fjernsalg per elektronisk kommunikasjonsmiddel, ikke ved fjernsalg på andre måter, for eksempel via telefon.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivet artikkel 8 nr. 2 i ny lov om angrerett. Det sentrale i direktivet artikkel 8 nr. 2 synes å være at forbrukeren skal få klart for seg de vesentligste avtalevilkår før vedkommende gir sin elektroniske bestilling. Det skal også sikres at forbrukeren er klar over at bestillingen utløser en betalingsforpliktelse. Hvordan dette kan gjøres i praksis må variere med hvilket medium/kommunikasjonsmiddel det er snakk om. Forbrukeren skal gjøres klar over på hvilket tidspunkt hun eller han faktisk inngir en bindende bestilling. Forslaget innebærer at det ikke er tilstrekkelig å huke av i en rute etter «dobbeltklikkmetoden», som bekreftelse på at informasjon annet sted er lest. Tvert imot krever direktivet at tilstrekkelig informasjon skal fremgå nær bestill-knappen, slik at gjennomsnittsforbrukeren ikke kan unngå å få med seg informasjonen. Departementet slutter seg til Forbrukerombudets forslag om at det presiseres i lovteksten at opplysningene skal fremgå tydelig og i fremhevet form. Bestemmelsen vil bedre forbrukervernet og bidra til å avverge misforståelser som for eksempel uønsket inngåelse av abonnement, derunder bidra til å forhindre at forbrukeren tror vedkommende bestiller gratisytelser.

Dersom kravet til merking av bestillingsfunksjonen ikke er overholdt, blir virkningen i henhold til direktivet at forbrukeren ikke blir bundet av avtalen eller bestillingen.

Se forslag til ny lov om angrerett § 16.

Etter direktivet artikkel 8 nr. 3 skal nettsteder for elektronisk handel klart og tydelig og senest på det tidspunkt bestillingsprosessen begynner, angi om det eksisterer eventuelle leveringsbegrensninger.

Kravet til opplysninger om leveringsbegrensninger vil føre til at forbrukeren kan unnlate å fullføre sin bestilling, dersom opplysningene medfører at tilbudet blir uinteressant.

Se forslag til ny lov om angrerett § 17.

I tilfeller hvor fjernkommunikasjonsmiddelet har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, skal visse nærmere bestemte opplysninger gis før avtale inngås. De opplysningene som uansett skal gis før avtalen inngås, er varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper, den næringsdrivendes identitet, den samlede prisen, angreretten, avtalens varighet og eventuelle vilkår for å gå fra avtalen dersom den ikke er tidsbegrenset.

Se forslag til ny lov om angrerett § 15.

Direktivet artikkel 8 nr. 5 gjelder salgsfremstøt/markedsføring per telefon. Den næringsdrivende som ringer til forbrukere med sikte på å inngå en fjernsalgsavtale, skal oppgi sin identitet, eventuelt identiteten til den person samtalen skjer på vegne av. I tillegg skal det kommersielle formålet med samtalen oppgis. Disse opplysningene skal gis ved telefonsamtalens begynnelse.

Departementet viste i høringsnotatet til at forholdet som direktivet artikkel 8 nr. 5 omtaler er regulert i markedsføringsloven § 16. Denne bestemmelsen inneholder imidlertid ikke krav om at det skal opplyses om hvem det eventuelt ringes på vegne av. Departementet foreslo at markedsføringsloven § 16 endres, slik at den blir i overensstemmelse med direktivet.

Se forslag til endret markedsføringslov § 16.

Telefonsalg er en salgsform hvor kjøperen kan ha behov for ekstra beskyttelse mot pågående selgere. I gjeldende rett gis det særlig beskyttelse av forbrukeren ved telefonsalg som skjer ved «uanmodet oppringning». Det er krav om at forbrukeren skal få muntlig tilbud bekreftet skriftlig, og at forbrukeren først blir bundet av avtalen etter at tilbudet fra den næringsdrivende er akseptert skriftlig.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det ikke er anledning til å kreve at den næringsdrivende i sitt tilbud opplyser forbrukeren om at skriftlig aksept fra forbrukeren er et vilkår for at bindende avtale skal være inngått. Et slikt opplysningskrav står verken i direktivets artikkel 6 eller 8. Når man velger å kreve at den næringsdrivende skal gi forbrukeren en rekke opplysninger skriftlig før avtale inngås, synes det imidlertid inkonsekvent om den næringsdrivende ikke også skal pålegges å opplyse om virkningen av forbrukerens manglende skriftlige aksept. Departementet har endret syn, og legger til grunn at et slikt krav kan tolkes inn i den valgfrie bestemmelsen i direktivet artikkel 8 nr. 6.

Departementet foreslår at krav om at den næringsdrivende skriftlig skal bekrefte sitt tilbud til forbrukeren og opplyse at vedkommende først blir bundet av avtalen etter at et tilbud er akseptert skriftlig på et varig medium, inntas i ny lov om angrerett.

Den næringsdrivende skal bekrefte sitt tilbud etter telefonsamtalen. Dermed får forbrukeren anledning til å tenke seg om. Departementet foreslår at både bekreftelsen på tilbudet fra den næringsdrivende og aksepten fra forbrukeren skal gis skriftlig på et varig medium. Hva som skal anses som varig medium må vurderes konkret, ettersom teknologien utvikler seg.

Departementet foreslår å videreføre kravet til forbrukerens skriftlige aksept ved uanmodet telefonsalg. Departementet foreslår at slik aksept skal gis på varig medium. Et krav om aksept på varig medium vil i praksis ikke skjerpe kravene til telefonsalg vesentlig sammenlignet med gjeldende rett. I mange tilfeller vil tekstmelding kunne anses som varig medium.

Det er siden markedsføringsloven trådte i kraft i 2009 gjennomført årlige undersøkelser om hvordan reglene for telefonmarkedsføring virker og blir etterlevd. En sluttrapport vil bli utarbeidet i 2014. Departementet vil deretter evaluere bestemmelsene. Departementet foreslår at unntaksordningene videreføres i ny lov. Det foreslås også at hjemmel til å stille krav i forskrift om registrering i frivillighetsregisteret for å anses som frivillig organisasjon, videreføres i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 10.

Det følger av direktivet artikkel 8 nr. 7 at den næringsdrivende skal gi forbrukeren en bekreftelse på den inngåtte avtalen innen rimelig tid etter inngåelse av avtalen, og senest på leveringstidspunktet for varene eller før utførelsen av tjenesten begynner. Bekreftelsen skal gis på et varig medium.

Formålet med kravet til bekreftelse på varig medium er både hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for fremtidig bruk. Et krav til bekreftelse vil medføre at alle opplysninger som er relevante og dermed gitt forbrukeren i forkant av en avtale, også skal bekreftes skriftlig i forbindelse med inngått avtale. I praksis vil dette utgjøre en skriftlig kontrakt.

Kravet i direktivet er stort sett som kravet etter gjeldende rett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 18.

Artikkel 8 nr. 8 om oppstart av levering før angrefristen er utløpt avviker noe fra gjeldende rett. Én forskjell er at direktivet ikke stiller krav om at forbrukerens anmodning om fremskutt oppstart skjer skriftlig eller på varig medium. Den næringsdrivendes rett til å få oppgjør for levert ytelse vil avhenge av om vedkommende har startet levering før angrefristen utløper av eget tiltak, eller etter anmodning fra forbrukeren. Det er kun dersom tidlig levering skjer etter anmodning av forbrukeren at den næringsdrivende har rett til forholdsmessig oppgjør for levert ytelse.

Departementet viser til direktivet artikkel 8 nr. 6 og forslaget om at gjeldende regler om bekreftelse på varig medium ved telefonsalg videreføres. Departementet antar at i praksis må forbrukeren ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om oppstart, slik at den næringsdrivende har dokumentasjon på at anmodning fra forbrukeren er gitt.

Se forslag til ny lov om angrerett § 19.

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse om bruk av angreretten og at forbrukeren har bevisbyrden for brukt angrerett gjennomføres i ny lov om angrerett. Til forskjell fra gjeldende rett er bestemmelsen felles for varer og tjenester.

Ved tvil om melding om bruk av angreretten faktisk er sendt og om angrefristen er overholdt, vil det være vesentlig hvem som har bevisbyrden. Forbrukeren er nærmest til å sannsynliggjøre overholdelse av lovens krav.

Se forslag til ny lov om angrerett § 20.

Direktivets bestemmelser om rett til å angre seg, angrefristens lengde og utgangspunkt står i artikkel 9. Forbrukeren skal ha en frist på 14 dager til å kunne gå fra en fjernsalgsavtale, eller en avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, uten å måtte oppgi noen grunn til dette. 14-dagersfristen gjelder både varer og tjenester.

Departementet foreslo at direktivet artikkel 9 ble gjennomført i ny lov om angrerett. Departementet slo fast at det er en rekke likhetspunkter mellom direktivets bestemmelser om angrefrist og gjeldende rett. Imidlertid er det forskjeller mellom gjeldende rett og direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b, underpunkt i og iii som begge gjelder levering av varer i flere forsendelser. Direktivets løsning innebærer en henholdsvis forbedring og forverring av forbrukervernet i forhold til gjeldende angrerettlov.

Angrefristens lengde og beregningsmåte i direktivet er i overensstemmelse med gjeldende angrerettlov. Også direktivets bestemmelser om at fristberegningen i utgangspunktet løper fra en vare er i forbrukerens fysiske besittelse, synes å være i overensstemmelse med gjeldende rett. Denne fristberegningen foreslås videreført. Det samme gjelder dersom det ikke er forbrukeren selv, men en representant som mottar varen. Også direktivets bestemmelser om utgangspunktet for angrefristen ved salg av tjenester som ikke er finansielle tjenester, er i overensstemmelse med gjeldende rett.

Se forslag til ny lov om angrerett §§ 6 og 21 første og annet ledd.

Direktivet artikkel 10 regulerer virkningen av at den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger om angrerett, vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke angreretten, samt angreskjema.

Departementet foreslo å gjennomføre direktivet artikkel 10 i ny lov om angrerett. Reglene i direktivet om angrerettens absolutte grense avviker fra gjeldende rett. Direktivets regler er vesentlig enklere å forholde seg til enn gjeldende bestemmelser. Direktivet opererer med kun én maksimumsfrist, som kan utgjøre 12 måneder pluss 14 dager fra fristens start. Den absolutte grensen gjelder både varer og tjenester. Det sondres ikke mellom avtaletype; fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Dette innebærer at det i norsk rett må innføres maksimumsgrense for angrefristen også ved salg utenom faste forretningslokaler. Det samme gjelder telefonsalg.

Innføring av begrensning for angrerettens maksimale utstrekning i tid ved salg utenom faste forretningslokaler betyr en svekkelse for norske forbrukere. Departementet antar likevel at endringen ikke får stor praktisk betydning, og at bestemmelsen vil medføre større klarhet og forutsigbarhet. På den annen side utvides maksimumsfristen fra ett år til 12 måneder og 14 dager. I motsetning til gjeldende rett, er det kun manglende opplysninger om angrerett som får betydning for angrerettens utstrekning i tid.

Se forslag til ny lov om angrerett § 21 tredje og fjerde ledd.

Ved visse avtaler om varer og tjenester bør det av ulike årsaker ikke være angrerett. Dette kan være fordi angrerett er uegnet, ut fra arten av varene eller tjenestene. Dersom varer er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller er klart personlige, slik at de vanskelig kan selges til andre, kan det være urimelig for den næringsdrivende om det er adgang til å angre seg. Det samme vil være tilfelle der tjenesteavtalen innebærer at den næringsdrivende må sette til side kapasitet, som kan være vanskelig å fylle dersom avtalen frafalles, for eksempel bestilt selskapslokale til mange personer.

En gjennomføring av direktivets bestemmelse om fullførte tjenester vil innebære en utvidelse av unntak fra angreretten, ved at unntaket også vil gjelde tjenesteavtaler inngått ved telefonsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler.

Det er ikke tilstrekkelig at levering av tjenesten er startet opp for at angreretten skal bortfalle. Tjenesten må være fullstendig levert. Inntil dette tidspunktet kan angreretten brukes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav c.

Direktivet artikkel 16 bokstav b gjør unntak fra angreretten for levering av varer eller tjenester der prisen er avhengig av svingninger i finansmarkedet som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende, og som skjer innen utløpet av angrefristen.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav d.

Gjennomføring av direktivets unntak fra angrerett for varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller har et tydelig personlig preg, innebærer en svekkelse av forbrukervernet i forhold til gjeldende rett.

Direktivets unntak gjelder to forskjellige tilfeller, som kan overlappe hverandre; varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner i henhold til definisjonen i artikkel 2 nr. 4, og varer som har fått et tydelig personlig preg. Begrunnelsen for bestemmelsen er at angrerett kan påføre den næringsdrivende store tap, fordi det ikke er mulig, eller er svært vanskelig å selge varen til andre. Formålet med unntaksbestemmelsen er imidlertid ikke å omfatte standardvarer som den næringsdrivende, for å unngå lagringskostnader, først tilvirker etter bestilling fra forbrukeren som gjør visse mindre valg. Som eksempel på vare som ikke anses omfattet av definisjonen i artikkel 2 nr. 4 kan nevnes nye biler, som settes sammen av forbrukeren ved valg mellom en rekke standardelementer.

Se forslag til § 22 bokstav e.

Direktivet artikkel 16 bokstav d gjør unntak fra angreretten for varer som kan forringes eller foreldes raskt.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav b.

Direktivets unntaksbestemmelse om legemidler, medisinsk utstyr og forseglede varer må ses i sammenheng med bestemmelsen om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett i direktivet artikkel 14 nr. 2. Etter denne bestemmelsen er utgangspunktet at varer kan leveres tilbake, men at forbrukeren blir ansvarlig for en eventuell redusert verdi som følge av håndteringen av varene.

En del varer bør av hygieniske årsaker ikke selges på nytt etter at de er returnert til selgeren etter at forseglingen er brutt. Dette kan for eksempel være helsekostprodukter, legemidler og kosmetikk. Andre eksempler er under- eller badetøy. Dersom slike varer kan returneres, vil det innebære et økonomisk tap for selgeren, dersom varene ikke kan selges på nytt. Gjennomføring av direktivet innebærer en innsnevring i forbrukervernet, fordi man etter gjeldende rett har angrerett, selv om forseglingen er brutt.

Departementet har som utgangspunkt at bestemmelsene i gjeldende angrerettlov skal videreføres, i den utstrekning direktivet muliggjør. Direktivet gir som nevnt medlemsstatene adgang til å anvende direktivets bestemmelse på områder som unntas fra direktivets virkeområde. Legemidler og medisinsk utstyr er ikke unntatt fra angreretten i dag. I praksis har ikke dette utgjort noe problem for næringsdrivende, idet fjernsalg i svært liten grad har funnet sted. Departementet antar at det kan være behov for særlig nettsalg av medisinsk utstyr, for eksempel diagnostiseringsverktøy som graviditetstest, insulinmålingsinstrumenter mv. Departementet antar at økt bruk av fjernsalg vil medføre økt handel også med legemidler. Spørsmålet er derfor om det er forhandlerne som skal ta tapet ved at returnerte varer ikke kan selges på nytt, eller om varene skal unntas fra angrerett.

Departementet foreslår at legemidler og medisinsk utstyr unntas fra angreretten. Dermed vil man fjerne et hinder for fjernsalg av slike produkter, og øke tilgjengeligheten for forbrukerne. Departementet presiserer at forslaget om unntak for legemidler og medisinsk utstyr ikke omfatter salg av helseprodukter som kosttilskudd, kroppspleieprodukter og lignende artikler. Forbrukerrådet har opplyst at det årlig mottar en rekke klagesaker på helsekostprodukter. Klagene begrunnes med ulike forhold, blant annet med uklare og ulovlige avtalevilkår, mangelfulle opplysninger om blant annet angrerett, og manglende vilje til å gjøre opp for seg. Det er derfor vesentlig å opprettholde angreretten for slike produkter så fremt forseglingen ikke er brutt, og ha en klar avgrensning i loven av hva som er legemidler og legemiddelutstyr.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavene f og g.

Direktivet artikkel 16 bokstav f gjør unntak fra angreretten når «levering av varer som på grunn av sin art etter levering blandes med andre varer på en slik måte at de ikke kan skilles fra hverandre».

I høringsnotatet ble det vist til at direktivets bestemmelse samsvarer med gjeldende rett, som ble foreslått videreført.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav a.

Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse tilsvarende direktivet artikkel 16 bokstav g.

I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav h.

Direktivet artikkel 16 bokstav h unntar fra angrerett avtaler der forbrukeren har anmodet om et besøk av den næringsdrivende med det formål å utføre reparasjoner eller vedlikehold som haster. Dersom den næringsdrivende ved et slikt besøk yter tjenester i tillegg til de som forbrukeren særlig har anmodet om, eller leverer andre varer enn erstatningsdeler som er nødvendig for å utføre vedlikeholdet eller foreta reparasjonene, får angreretten anvendelse på disse tilleggstjenestene eller varene.

Direktivet gir i utgangspunktet forbrukeren vesentlig større angrerett enn gjeldende lov om angrerett. Både etter direktivet og etter gjeldende rett er vilkåret for unntak fra angrerett at forbrukeren tilkaller den næringsdrivende. Mens loven unntar alle varer eller tjenester som omfattes av forbrukerens uttrykkelige anmodning fra hele loven, og derunder også fra angreretten, unntar direktivet kun avtaler om reparasjoner og vedlikehold fra angreretten, mens resten av direktivet gjelder for disse avtalene. Direktivet stiller dessuten det tilleggskrav at reparasjonene eller vedlikeholdet haster. Hvorvidt noe haster, må vurderes konkret.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav i.

Direktivet artikkel 16 bokstav i gjør unntak fra angreretten ved avtaler om levering av forseglede lyd- eller bildeopptak eller forseglet edb-programvare der forbrukeren har brutt forseglingen. Direktivets løsning innebærer en innsnevring av angreretten i forhold til gjeldende rett. Unntaket etter direktivet omfatter i motsetning til gjeldende rett også telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen omfatter digitalt innhold som leveres på et fysisk medium, for eksempel en CD, DVD eller lignende. Direktivets bestemmelse inneholder ikke krav om at det skal fremgå av forseglingen at angreretten bortfaller når den blir brutt. Fordi direktivet er totalharmonisert, er det ikke adgang til å videreføre dette opplysningskravet i norsk rett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav j.

Direktivet artikkel 16 bokstav j gjør unntak fra angrerett for avtale om levering av en avis, et tidsskrift eller et magasin. Unntaket gjelder ikke abonnementsavtaler for levering av slike publikasjoner.

Se forslag til § 22 bokstav k.

Direktivet artikkel 16 bokstav k unntar avtaler som inngås ved offentlig auksjon, slik denne er definert i direktivet artikkel 2 nr. 13, fra angreretten. For alle andre auksjonstyper er det i utgangspunktet angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav l.

Departementet foreslo at man ikke benytter direktivets adgang til å gjøre unntak fra angrerettlovens virkeområde for avtaler om hasardspill.

Det er klart at man ikke kan angre på kjøp av spilltjenester etter at vinner er kåret, gevinst er trukket, loddet er skrapet etc. Unntak fra angrerett følger her av forslaget til unntak for tjenester som er fullt utført.

På den annen side kan det være ønskelig med en mulighet til å angre et kjøp før hesteløpet eller lottotrekningen starter mv., særlig dersom forbrukeren har satset større beløp. Dette tilsier at man ikke innfører et særlig unntak fra angreretten for hasardspill.

Forslaget innebærer en styrking av forbrukervernet, ved at gjeldende angrerett utvides til å gjelde også ved fjernsalg som ikke er telefonsalg. Endringen innebærer også en regelteknisk forenkling. Forslaget opprettholdes, dvs. at det ikke gjøres unntak fra angreretten. Som følge av departementets forslag om at det ikke er nødvendig med særlig unntak fra angreretten for hasardspill, er det heller ikke nødvendig med en nøyaktig avgrensning av begrepet.

Direktivet artikkel 16 bokstav l gjør unntak fra angreretten for enkelte tidsbestemte tjenester, dvs. tjenester som skal utføres på et bestemt tidspunkt eller i løpet av en nærmere bestemt periode. Foruten nærmere opplistede tjenester, gjelder unntaket tjenester knyttet til fritidsaktiviteter. Tidskravet gjelder alle alternativene. Unntaket er snevrere enn gjeldende angrerettlov § 19 bokstav b, som gjelder enkeltstående tjenester generelt, som skal leveres på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom. Direktivets bestemmelse vil dermed styrke forbrukervernet.

Departementet foreslår på bakgrunn av innspill i høringsrunden, at persontransport unntas helt fra angrerettlovens virkeområde. Det legges vekt på at forbrukerne blir ivaretatt ved regler i markedsføringsloven, spesiallovgivning for persontransport, samt standardvilkår for transport med rutegående busstrafikk i Norge. Som følge av dette blir det uaktuelt å innta unntak fra angrerett for persontransport i ny lov om angrerett.

Departementet foreslår at direktivets ordlyd i størst mulig grad gjenspeiles i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav m.

Direktivet artikkel 16 bokstav m unntar avtale om levering av digitalt innhold, som ikke leveres på et fysisk medium, fra angrerett, dersom leveringen er begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt.

Departementet slutter seg til Forbrukerrådets og Forbrukerombudets syn om at angrerettloven bør være pedagogisk og lett tilgjengelig, derunder at unntaket fra angrerett for avtaler om digitale ytelser bør synliggjøres i loven. Som følge av departementets forslag om at digitale ytelser som ikke leveres på fysisk medium, skal anses som tjeneste, omfattes avtale om levering av digitalt innhold av unntaket fra angreretten for fullførte tjenester, så fremt leveringen er fullført. Direktivets unntak fra angreretten for avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dvs. som lastes ned på en eller annen måte, avviker imidlertid fra direktivets unntak for tjenester. Mens angrerett for tjenester avskjæres først når tjenesten er fullført, avskjærer direktivet unntak fra angrerett av digitalt innhold allerede når leveringen er begynt, så fremt kravene til forhåndssamtykke og erkjennelse foreligger. Dette innebærer at selv om forbrukeren avbryter nedlastingen før den er fullført, er angrerett likevel avskåret. Som følge av dette foreslår departementet at unntaket fra angrerett for avtale om levering av digitalt innhold, inntas i en egen bestemmelse i ny lov om angrerett.

Se forslag til § 22 bokstav n.

Direktivet bestemmer i artikkel 12 bokstav a at dersom angreretten brukes, bortfaller partenes forpliktelser til å gjennomføre avtalen. Dette gjelder uansett om avtalen er inngått ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler.

Se forslag til ny lov om angrerett § 23.

Det fremgår av direktivet at dersom forbrukeren bruker sin angrerett i samsvar med artiklene 9–14, skal den tilknyttede avtalen automatisk heves uten kostnader for forbrukeren. Etter direktivet artikkel l5 er det ikke bare tilknyttede kredittavtaler som bortfaller ved bruk av angreretten, men også andre tilknyttede avtaler som er omfattet av en fjernsalgsavtale eller avtale inngått utenom faste forretningslokaler. Dersom forbrukeren bruker angreretten, vil han eller hun ikke ha behov for den tilknyttede varen eller tjenesten.

At det skal foregå en tilbakeføring eller et oppgjør av mottatte tilknyttede ytelser, følger av henvisningen til direktivets artikkel 13 og 14 om den næringsdrivendes og forbrukerens forpliktelser ved bruk av angreretten.

Som følge av at finansielle tjenester omfattes av ny lov om angrerett, til forskjell fra direktivets virkeområde, vil bestemmelsen om tilknyttede ytelser også gjelde finansielle tjenester, derunder kredittavtaler, uavhengig av direktivets henvisning til forbrukerkredittdirektivet.

Etter departementets syn er det hensiktsmessig å innta en definisjon av tilknyttet avtale i ny lov om angrerett. Dermed vil det klargjøres at det dreier seg om en tilleggsavtale til en hovedavtale.

Virkningene for tilknyttede avtaler etter direktivet artikkel 15 avviker noe fra gjeldende rett. Ved angrerettoppgjøret etter direktivet kan det gjøres fradrag for kostnader ved retur av de tilknyttede varene og tjenestene. Det kan også gjøres fradrag for redusert verdi/mottatt tjeneste tilsvarende som ved tilbakeføring av hovedytelsen i henhold til direktivet artikkel 14 og forslag til ny lov om angrerett §§ 24 og 25. Adgangen til å gjøre slike fradrag er ikke regulert i gjeldende angrerettlov. Selv om adgangen svekker forbrukervernet, er det ikke urimelig at forbrukeren gjør opp for mottatte tjenester og reduksjon i verdi av varer som skal returneres, på samme måte som for hovedytelsen. Bestemmelsen bidrar til å balansere forholdet mellom den næringsdrivende og forbrukeren. Utfordringen med å fastsette fradrag blir tilsvarende som for hovedytelsen og må avklares i praksis, med mindre Kommisjonen gir retningslinjer.

Se forslag til §§ 5 første ledd bokstav g og 27.

Direktivet skiller ikke mellom avtaler som gjelder varer og avtaler som gjelder tjenester, ved gjennomføring av angrerett. Direktivet har i stor grad også like regler for ulike salgsformer. Reglene om gjennomføring av angreretten innebærer en vesentlig forenkling i forhold til gjeldende angrerettlov. For forbrukeren innebærer imidlertid direktivets regler et svakere vern enn etter gjeldende rett, mens den næringsdrivendes posisjon er styrket.

Når det gjelder hva som skal tilbakebetales til forbrukeren, er direktivet i stor grad i overensstemmelse med gjeldende angrerettlov. Dette innebærer at den næringsdrivende skal returnere til forbrukeren alle mottatte betalinger, inkludert kostnader for varen og levering. Dekning av kostnadene ved å returnere varen til den næringsdrivende ved salg utenom faste forretningslokaler (og telefonsalg), blir i større grad lagt på forbrukeren etter direktivet. Unntaket er der varen etter sin art ikke kan returneres pr. post. Når det gjelder ansvaret for utgifter til retur ved fjernsalgsavtaler som ikke er telefonsalg, er direktivets regler i hovedsak i overensstemmelse med gjeldende rett.

Den næringsdrivende kan vente med retur av mottatt vederlag til varen er tilbakelevert eller vedkommende mottar dokumentasjon på at varen er sendt.

Fristen for tilbakebetaling er 14 dager, både etter direktivet og gjeldende rett, uansett avtaletype. Ved avtaler som er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, er det tilsynelatende ulikt hvordan fristen for tilbakelevering skal beregnes. Etter gjeldende rett begynner 14-dagersfristen å løpe den dag den næringsdrivende har mottatt enten varen eller henteseddelen, eller den dag varen er stilt til rådighet. Direktivets 14-dagersfrist begynner imidlertid å løpe den dag den næringsdrivende får melding om forbrukerens beslutning om å bruke angreretten. Som følge av bestemmelsen i direktivet artikkel 13 nr. 3, om at den næringsdrivende kan holde tilbake tilbakebetalingen inntil de returnerte varene er mottatt, eller til forbrukeren har lagt frem dokumentasjon på at varene er sendt tilbake, blir det ingen reell forskjell mellom direktivets ordning og gjeldende rett. Direktivet oppstiller imidlertid ikke mottak av henteseddel som tidspunkt for fristberegning. Det er tilstrekkelig at forbrukeren dokumenterer at varen er innlevert til for eksempel postkontoret eller befrakter.

Kravet til hvordan den næringsdrivendes tilbakebetaling kan foregå, og til at forbrukeren ikke skal pådras noen form for gebyrer i forbindelse med tilbakebetalingen, medfører en styrking av forbrukervernet.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel 13 og artikkel 14 nr. 1 annet og tredje ledd gjennomføres i ny lov om angrerett. Departementet opprettholder også forslaget om å videreføre bestemmelsen om at en vare som ikke blir hentet av den næringsdrivende innen tre måneder etter at vedkommende har mottatt melding om at forbrukeren vil bruke angreretten, tilfaller forbrukeren vederlagsfritt.

Se forslag til ny lov om angrerett § 24.

Som følge av direktivets ordning, må det innføres én hovedregel for tilbakeføring av varer. Sondringen mellom ulike salgsformer i gjeldende angrerettlov kan ikke videreføres. Gjeldende rett avviker fra direktivet når det gjelder gjennomføringen av angreretten ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Også ved disse salgsformene må varene etter direktivet tilbakeføres uten unødig opphold, og i alle tilfeller senest 14 dager fra den dag forbrukeren meddelte den næringsdrivende sin beslutning om å bruke angreretten.

Direktivets løsning innebærer en svekkelse av forbrukervernet når det gjelder utveksling av ytelser, idet forbrukeren ikke lenger kan vente på tilbakebetaling fra selgeren før varene må returneres. Endringen innebærer både kortere tidsrom før varene må returneres når det gjelder telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, samt at risikoen for å sitte igjen uten motytelse er flyttet fra den næringsdrivende til forbrukeren.

Når det gjelder begrepene «innen rimelig tid» (gjeldende rett) og «uten unødig opphold» (direktivet) om forbrukerens frist for retur av vare til næringsdrivende, gir direktivets ordlyd mindre fleksibilitet enn gjeldende rett. Som følge av at direktivet er totalharmonisert, er det ikke adgang til å opprettholde kravet «innen rimelig tid».

Når det gjelder virkningen av at forbrukeren ikke oppfyller forpliktelsene knyttet til angreretten, følger det av fortalen punkt 48 at sanksjoner fastsatt i nasjonal lovgivning i samsvar med direktivet og avtalerettslige bestemmelser, får anvendelse.

I motsetning til etter gjeldende rett, skal forbrukeren etter direktivet dekke de direkte kostnadene ved retur av varene, også ved salg utenom faste forretningslokaler og telefonsalg. Unntak gjøres ved salg utenom faste forretningslokaler der varene er levert til forbrukerens hjem på tidspunktet for inngåelsen av avtalen, og varene etter sin art normalt ikke kan returneres pr. post. Som eksempel kan tenkes en stor støvsuger som er solgt og levert på døren hos forbrukeren. Det fremgår ikke av direktivet hva som forstås med direkte kostnader. Departementet antar at det siktes til leveringskostnader, samt emballasje, dersom originalemballasjen ikke kan gjenbrukes.

Etter gjeldende rett mister forbrukeren angreretten dersom varen ikke kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand og mengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyldes uaktsomhet eller manglende omsorg fra forbrukerens side. Direktivet har ikke unntak fra angreretten i slike situasjoner. Direktivet legger imidlertid til grunn en erstatningsrettslig løsning. Det fremgår ikke av direktivet hvordan erstatningsberegningen skal foregå. Departementet antar at Kommisjonen vil gi nærmere anvisninger om erstatningsberegning i sine retningslinjer til direktivet, som forventes våren 2014.

Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester, synes selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett. Ettersom det blir mulig å avtale oppstart også av tjenester inngått ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, i motsetning til etter gjeldende rett, kan forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør bli noe utvidet. Unntakene som foreslås fra regelen om at forbrukeren skal betale forholdsmessig for påbegynt tjeneste, er noe mer omfattende enn etter gjeldende rett, derunder særreglene for digitale ytelser.

Departementet foreslår at direktivets bestemmelser om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett, gjennomføres i ny lov om angrerett §§ 25 og 26.

Etter gjeldende lov er det angrerett ved avtaler om finansielle tjenester, både ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted. Det er noen unntak, blant annet for realkreditt og korttidsforsikringer.

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav d gjør unntak fra sitt virkeområde for avtaler om finansielle tjenester. Det fremgår av fortalen punkt 32 at eksisterende unionsregelverk inneholder en rekke bestemmelser om forbrukervern for finansielle tjenester. Direktivet bør derfor ikke få anvendelse på slike avtaler.

Departementet foreslo i høringsnotatet å innta en definisjon av finansielle tjenester i ny lov om angrerett. Det ble foreslått å videreføre definisjonen i gjeldende lov, som synes å være i samsvar med definisjonen i direktivet.

Departementet foreslo at bestemmelsene om finansielle tjenester videreføres i ny lov om angrerett, selv om direktivet gjør unntak for finansielle tjenester (artikkel 3 nr. 3 bokstav d).

Realitetsendringer er i utgangspunktet ikke tilsiktet ved videreføring av bestemmelsene om finansielle tjenester i ny lov om angrerett. Noen justeringer av ordlyden, sammenlignet med ordlyden i gjeldende lov, er likevel nødvendig grunnet lovens endrede struktur.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav e og lovens kapittel 7 og 8.

Etter direktivet artikkel 23 skal medlemsstatene påse at det finnes egnede og effektive midler til å sikre at bestemmelsene i direktivet overholdes.

Uten bestemmelser om håndheving og sanksjoner i ny angrerettlov må man benytte markedsføringslovens tilsyns- og sanksjonsapparat. Det avgjørende vil da være om brudd på angrerettlovens bestemmelser også strider mot markedsføringslovens bestemmelser.

Tidligere er det lagt til grunn at det gjelder et såkalt lovstridsprinsipp. Dette går ut på at praksis som er i strid med spesialregelverk alltid vil være urimelig, og dermed også i strid med markedsføringslovens materielle regler.

Departementet legger til grunn at lovstridsprinsippets rekkevidde er begrenset, og anvendelsen av prinsippet på enkeltsaker forutsetter en konkret vurdering.

Forslaget i høringsnotatet om å ikke innta egne bestemmelser om tilsyn, håndheving og sanksjoner kan sies å reise uklarheter, være vanskelig tilgjengelig for dem som skal etterleve regelverket, og også lite forutsigbart. Departementet er derfor enig med Forbrukerombudet i at det bør synliggjøres i den nye loven at Forbrukerombudet har ansvar for å håndheve regelverket. Dette vil i større grad ivareta formålet om å sikre en effektiv etterlevelse av loven.

Departementet foreslår en bestemmelse som tar sikte på å sikre at Forbrukerombudets tilsynsarbeid etter angrerettloven skal skje på samme måte som etter markedsføringsloven. Dette kan – som Forbrukerombudet foreslår – gjøres ved å ta utgangspunkt i samme modell som i markedsføringsloven § 34. Det er likevel behov for å gjøre nødvendige tilpasninger. Saksbehandlingen etter markedsføringsloven bygger på den såkalte forhandlingsmodellen, som går ut på at Forbrukerombudet skal forsøke å få den næringsdrivende til å inngå en frivillig ordning om at en ulovlig praksis skal opphøre før Forbrukerombudet går inn for andre tiltak. Dette gjelder ikke uten unntak, og markedsføringsloven § 36 oppstiller regler for når det ikke er nødvendig å forsøke frivillig ordning. Så lenge departementets forslag går ut på at samme regler skal gjelde ved tilsynsarbeidet etter angrerettloven, er det nødvendig å ta stilling til ved hvilke brudd på angrerettloven det ikke er nødvendig å forsøke frivillig ordning. Departementet foreslår å unnta brudd på de samme bestemmelsene som foreslås sanksjonert med overtredelsesgebyr, fra kravet til frivillig ordning.

Departementet foreslår at det skal gå uttrykkelig fram av angrerettloven hvilke sanksjoner som skal kunne brukes i håndhevingen. Dette foreslås gjort i en egen bestemmelse.

Det vises til forslag til ny lov om angrerett §§ 41 og 42.

Direktivet inneholder ikke bestemmelser om verneting.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke inntas bestemmelse om verneting i ny lov om angrerett.

Departementet slutter seg til synspunktet fra høringsinstansene om at det er behov for klargjøring av reglene om lovvalg og verneting, men at dette eventuelt må gjøres uavhengig av ny lov om angrerett.

Etter departementets syn har det ikke betydning for spørsmål om lovvalg at bestemmelser om dette er inntatt i angrerettloven. Det at man ikke viderefører bestemmelsen om lovvalg i angrerettloven, vil derfor ikke innebære svekket forbrukervern. Departementet slutter seg til synspunktet om at det er behov for klargjøring av reglene om lovvalg og verneting. Spørsmålet vil derfor ikke bli foreslått regulert i ny lov om angrerett.

Etter angrerettloven § 23 skal varen eller tjenesten leveres innen rimelig tid og senest 30 dager etter den dagen da forbrukeren innga kjøpetilbud (ordre), dersom ikke annet er opplyst og avtalt.

Direktivet har bestemmelser om levering for sendekjøp i artikkel 18. Direktivet stiller ikke krav til leveringstid for tjenester.

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene i gjeldende angrerettlov om leveringstidspunkt for varer og tjenester (§ 23) videreføres i ny lov om angrerett.

Departementet har i utgangspunktet lagt opp til at bestemmelser som tjener forbrukerne i gjeldende angrerettlov, skal videreføres i ny lov om angrerett, med mindre direktivet er til hinder for det. Når det gjelder gjennomføring av direktivet artikkel 18 om levering, er det etter departementets syn likevel ikke nødvendig å innta bestemmelse i angrerettloven i tillegg til gjennomføringen av bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven.

Departementet foreslår ikke at bestemmelsen om leveringstid for varer og tjenester videreføres i ny lov om angrerett. Problemstillinger knyttet til levering av bestilte varer og tjenester stiller seg stort sett likt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, som for eksempel salg i butikk. Etter departementets syn hører reguleringen hjemme i alminnelig kontraktsrett, og ikke i angrerettloven. Det at bestemmelsen ikke videreføres, innebærer ikke at forbrukerens rettsstilling svekkes.

Direktivet artikkel 5 oppstiller en plikt for den næringsdrivende til å gi forbrukeren opplysninger om en rekke nærmere angitte forhold av betydning for avtalen, før bindende avtale inngås. Formålet med opplysningsplikten er å gi forbrukeren tilstrekkelig informasjon om avtaleforholdet før avtalen inngås, slik at forbrukeren kan gjøre et informert valg om hvorvidt han eller hun ønsker å inngå den aktuelle avtalen.

Det gjelder regler om virkeområde, unntak for daglige avtaler, adgang til å oppstille ytterligere opplysningskrav, hvordan opplysningene skal gis, og sanksjoner.

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets regler om plikt til å gi opplysninger før avtale inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker gjennomføres ved en egen bestemmelse i avtaleloven og utformes slik at reglene i utgangspunktet vil gjelde for forbrukeravtaler i alminnelighet. Bakgrunnen for valg av avtaleloven er at denne loven er den eneste alminnelige avtalerettslige loven i norsk rett som dekker alle de avtaletyper som direktivet omfatter. Avtaleloven gjelder avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, i tillegg til avtaler mellom næringsdrivende, og avtaler mellom forbrukere – altså alle avtaler i sin alminnelighet. Direktivet omfatter bare førstnevnte avtaletype. Et sentralt poeng er videre at avtaleloven gjelder så vel salgsavtaler som tjenesteavtaler, uansett salgsform. Ingen andre privatrettslige lover i norsk rett har et slikt virkeområde. Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre et nytt kapittel 4 i avtaleloven som gir særlige regler om forbrukeravtaler.

I høringsnotatet argumenterte departementet for at Norge i begrenset grad bør benytte medlemsstatenes frihet til å unnta visse kontraktstyper fra reglene om forhåndsopplysninger. Departementet anså at det ut fra hensynet til de næringsdrivende og forbrukerne ikke var ønskelig å gjøre unntak fra reglene med mindre det foreligger gode grunner for å gjøre unntak. Departementets syn var at unntak ville føre til et mer fragmentert regelverk og dermed kunne gjøre det vanskeligere å praktisere for den næringsdrivende. Departementet antok at det enkleste utgangspunktet vil være at reglene om forhåndsopplysninger gjelder ved alle forbrukeravtaler, med unntak av de forbrukeravtaler hvor det foreligger gode grunner for å gjøre unntak.

Departementet foreslo i høringsnotatet å benytte muligheten til å unnta fra opplysningsplikten avtaler som omfatter dagligdagse transaksjoner som oppfylles umiddelbart ved avtaleinngåelsen.

Opplysningene skal etter artikkel 5 nr. 1 gis forbrukeren «før forbrukeren er bundet» av avtalen uten at tidspunktet presiseres nærmere. Departementet antok i høringsnotatet at en naturlig forståelse av ordlyden sammenholdt med de hensyn kravene til forhåndsopplysninger bygger på, tilsier at informasjonen må gis slik at forbrukeren får en mulighet til å sette seg inn i opplysningene før avtalen blir bindende for forbrukeren – altså før avtalen blir sluttet – og slik at forbrukeren kan foreta sin beslutning på et kvalifisert grunnlag.

Det vises her til opplysningskravene i artikkel 5 nr. 1 om egenskaper ved varen eller tjenesten, næringsdrivers identitet, pris, betalings- og leveringsordninger, mv.

Se nærmere om høringsinstansenes synspunkter i proposisjonen side 87.

I høringen har enkelte av høringsinstansene uttalt at de er uenig i den lovtekniske løsningen departementet har foreslått til gjennomføring av direktivet artikkel 5 ved å gjennomføre de prekontraktuelle informasjonskravene i avtaleloven.

Departementet viser i den forbindelse til at vi i norsk rett ikke har en generell sivilrettslig lov som kun gjelder avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, og som samtidig omfatter alle typer avtaler en forbruker og næringsdrivende kan inngå. Direktivet artikkel 3 nr. 1, jf. artikkel 5 nr. 1 og nr. 2, medfører at de prekontraktuelle informasjonsforpliktelsene som utgangspunkt skal gjelde alle typer avtaler inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker, med mindre avtaletypen er positivt unntatt. Forbrukerkjøpsloven gjelder riktignok for avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker, men den er saklig begrenset til kjøp av ting, jf. lovens § 1.

Når bestemmelsene ikke er foreslått gjennomført i angrerettloven, er det fordi denne loven er saklig begrenset til avtaler inngått ved fjernsalg eller utenom selgers faste forretningslokale. Et alternativ kunne være markedsføringsloven, men denne loven er i hovedsak av offentligrettslig karakter. Departementet vurderer det av den grunn slik at loven er lite egnet til å benyttes til gjennomføring av de prekontraktuelle informasjonsforpliktelsene siden brudd på forpliktelsene vil kunne ha sivilrettslige konsekvenser.

En egen lov som har som sitt virkeområde alle avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere – en «forbrukeravtalelov» – kunne ha vært egnet, men departementet anser at vurdering av hvorvidt man i norsk rett skal innføre en slik lov ligger utenfor rammene for gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet.

Avtaleloven er en generell lov som gjelder alle privatrettslige avtaler, uansett avtaletype og avtaleparter. Avtaleloven er derfor en sentral «forbrukerlov» som næringsdrivende må forholde seg til ved inngåelse av avtaler med forbrukere. Sentrale avtalerettslige regler om tilbud og aksept, fullmaktsforhold og avtalers gyldighet finnes i avtaleloven. Sentral er også generalklausulen i avtaleloven § 36 som kan brukes mot urimelige avtalevilkår. Denne bestemmelsen er særlig relevant for forbrukeravtaler grunnet ubalansen i partsforholdet mellom en næringsdrivende og en forbruker. Departementet viser også til den særlige regelen i avtaleloven § 37, som gjelder urimelige avtalevilkår i standardavtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker. Avtaleloven er en sentral lov som næringsdrivende må ha kunnskap om, og som kommer direkte til anvendelse ved alle forbrukeravtaler.

Departementet er blitt stående ved at de prekontraktuelle informasjonsforpliktelsene ved andre forbrukeravtaler enn avtaler inngått ved fjernsalg eller salg utenom næringsdrivendes faste forretningslokaler bør gjennomføres i avtaleloven. Departementet foreslår at det opprettes et nytt kapittel 4 i avtaleloven med ny § 38 a og § 38 b, i tråd med departementets forslag i høringsnotatet, som vil være avgrenset til å gjelde avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker.

De prekontraktuelle opplysningenes ufravikelige karakter følger i utgangspunktet av ordlyden i den foreslåtte § 38 b hvor opplysninger «skal» gis til forbrukeren, og vil således ivareta kravet til ufravikelig forbrukervern etter direktivet artikkel 25. Departementet har imidlertid funnet det ønskelig å synliggjøre reglenes ufravikelige karakter mer uttrykkelig enn det som var foreslått i høringsnotatet. Det vises til forslag til ny § 38 a første ledd annet punktum.

Det har i høringsrunden kommet enkelte kritiske merknader om at departementet ikke i tilstrekkelig grad har vurdert konsekvensene av å ikke innføre enkelte av unntakene for visse avtaletyper som direktivet oppstiller i artikkel 3 nr. 3. Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes synspunkter på behovet for å unnta de avtaletypene som er nevnt i artikkel 3 nr. 3 fra direktivets virkeområde.

Når det gjelder unntakene omfattet av artikkel 3 nr. 3 bokstav k (persontransporttjenester) og m (avtaler inngått med ekomtilbyder ved offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse eller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-, internett-, eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker), slutter departementet seg til synspunktene i høringsuttalelsen fra Samferdselsdepartementet. Departementet foreslår derfor i lovforslaget § 38 b annet ledd nr. 6 og 7 at disse avtaletypene skal unntas fra virkeområdet til bestemmelsene som gjennomfører informasjonskravene i artikkel 5.

Departementet har forståelse for synspunktet Næringslivets Hovedorganisasjon har gitt uttrykk for under høringen om å unnta avtaler omfattet av bokstav l (avtaler inngått ved salgsautomater og automatiserte forretningslokaler). Når det gjelder salgsautomater, antar departementet at de fleste avtaletyper det her vil dreie seg om, er omfattet av unntaket for «daglige transaksjoner» – eksempelvis ved kjøp av næringsmidler som brus og godterier fra automater. Potensielt er det imidlertid ingen grense for hvilke type varer som kan falle inn under unntaket i bokstav l. Det finnes i dag eksempler på at kunden selv både skanner og betaler for varene sine med betalingskort i forretningen, uten bistand fra personalet. Slike avtaler vil ikke være omfattet av angrerettlovens opplysningskrav. Det virker lite hensiktsmessig at forbrukernes rett til informasjon skal være forskjellig avhengig av hvilken kasse (betjent eller ubetjent, dvs. automatisert forretningslokale) man velger å benytte. På samme vis vil avtaler inngått ved bruk av IKT-utstyr i den næringsdrivendes forretningslokaler kunne være omfattet av unntaket. Departementet er dermed blitt stående ved at unntaksbestemmelsen ikke bør benyttes. Når det gjelder bekymringene Næringslivets Hovedorganisasjon gir uttrykk for, synes disse langt på vei ivaretatt av unntaket for «daglige transaksjoner». For avtaletyper som ikke kan anses som dagligdagse, har departementet vanskelig for å se noen grunn til at forbrukeren skal være dårligere beskyttet når avtalen er inngått ved salgsautomater og automatiserte forretningslokaler enn ved mer ordinære kjøpssituasjoner. Tvert imot kan det anføres at forbrukeren i disse tilfellene kan ha særlig nytte av direktivets opplysningspliktbestemmelser.

Departementet har i lovforslaget § 38 b annet ledd nr. 8 også hensyntatt innspillet fra Hovedorganisasjonen Virke om å unnta avtaler etter artikkel 3 nr. 3 bokstav j om levering av matvarer til husholdningenes løpende forbruk og som leveres fysisk av den næringsdrivende på hyppige og regelmessige runder til forbrukerens hjem, bolig eller arbeidsplass.

Departementet har også merket seg at Næringslivets Hovedorganisasjon tar til orde for at unntaket for avtaler vedrørende oppføring av nye bygninger, jf. direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav f, bør innføres i norsk rett. Departementet er enig i at norsk rett allerede inneholder en rekke informasjonskrav vedrørende oppføring av ny bolig og ombygging av eksisterende boliger. Departementet har ikke tatt sikte på å endre de eksisterende opplysningskravene som følger av denne lovgivningen, eksempelvis håndverkertjenesteloven § 32. Departementet viser imidlertid til at direktivet inneholder en rekke opplysningskrav som vil supplere gjeldende lovgivning.

Departementet har valgt å legge vekt på næringens synspunkter, samt sett hen til at unntaket for oppføring av bygninger er gjennomført i dansk rett. Departementet har derfor i lovforslaget § 38 b annet ledd nr. 5 tatt inn et unntak for avtaler om oppføring av bygninger. Unntaket omfatter ikke arbeid som utføres på eksisterende bygninger.

Departementet går inn for å innføre unntaket for daglige transaksjoner i samsvar med direktivet artikkel 5 nr. 3. Det vises til § 38 b annet ledd nr. 1 i departementets lovforslag. Det er ikke kommet motforestillinger i høringsrunden. Imidlertid har flere høringsinstanser bedt om at det klargjøres hvordan unntaket skal forstås. Europakommisjonen har foreløpig ikke utgitt retningslinjer for tolking av direktivet.

Departementet legger til grunn at unntaket er snevert og bare omfatter avtaler en gjennomsnittforbruker kjøper ofte og regelmessig. Departementet foreslår at direktivets unntaksbestemmelse inntas i lovforslaget. Ved tvil om en vare eller tjeneste faller innenfor unntaket, vil departementet bemerke at den næringsdrivende har anledning til å overoppfylle sin informasjonsforpliktelse på frivillig grunnlag og gi opplysninger i tvilstilfeller. Departementet har forståelse for behovet som er uttrykt i høringen om en nærmere presisering av unntaket, men kan ikke se at direktivet gir adgang til dette.

Etter direktivet skal opplysningene gis forbrukeren «før forbrukeren er bundet av […]avtale», jf. artikkel 5 nr. 1 første punktum. Bestemmelsen angir tidspunktet eller tidsrommet opplysningene skal gis. At opplysninger ikke er gitt, betyr ikke at gyldig avtale ikke er inngått. Hvorvidt forbrukeren er bundet av avtalen beror på alminnelige avtalestiftende momenter. For å unngå tvil foreslår departementet at formuleringen «før det blir inngått avtale» som tydeliggjør tidsaspektet, inntas i lovteksten. Se forslaget til avtaleloven § 38 b første punktum første ledd.

Den næringsdrivende må etter lovforslaget gi opplysningene «før» forbrukeren blir bundet, dette i motsetning til å gi forbrukeren informasjonen i etterkant av at avtale er inngått.

Departementet har ikke foreslått regler om krav til hvordan opplysningene skal gis (formkrav). Departementet mener at det bør gjelde et prinsipp om formfrihet.

Enkelte høringsinstanser på næringssiden har uttalt at de er imot forslaget i høringsnotatet om at enkelte av opplysningskravene utformes likt for avtaler generelt og avtaler inngått ved fjernsalg og salg utenom næringsdrivendes faste forretningslokaler.

I høringsnotatet foreslo departementet at i tillegg til de opplysningene om identitet som fremkommer av artikkel 5 nr. 1 bokstav b, skal den næringsdrivende opplyse om sitt eventuelle telefaksnummer og e-postadresse, samt identitet og geografisk adresse til den næringsdrivende han eller hun opptrer på vegne av. Disse opplysningene skal gis ved salg utenom faste forretningslokaler og fjernsalg.

Departementet slutter seg til synspunktet Forbrukerrådet har gitt uttrykk for i høringen om at dette kan være praktiske opplysninger for en forbruker å få. Den næringsdrivende må uansett opplyse om sitt telefonnummer etter artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Etter departementets syn fremstår det som lite byrdefullt for den næringsdrivende å gi de ekstra opplysningene, idet det lett opplyses om disse opplysningene på samme måte som den næringsdrivende velger å gi opplysninger om sitt telefonnummer.

Departementets forslag til ny § 38 b nr. 3 som gjennomfører artikkel 5 nr. 1 bokstav c om prisopplysninger, går på enkelte punkter lenger enn det direktivet krever. Departementet foreslår å formulere kravet til prisopplysning likt som for avtaler inngått ved fjernsalg og salg utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e.

Opplysningskravene foreslås gjennomført i ny avtalelov § 38 b første ledd nr. 1 til 7 og gjelder i utgangspunktet alle avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker, jf. forslaget til avtaleloven § 38 a første punktum. Unntakene fra opplysningsplikten fremkommer av annet ledd nr. 1 til 8. Unntakene i annet ledd er uttømmende angitt.

Direktivets regler om sanksjoner må ses i sammenheng med direktivets alminnelige virkeområde etter artikkel 3. Direktivets regler om sanksjoner kommer derfor bare til anvendelse i de tilfellene det rent faktisk er inngått en avtale mellom en næringsdrivende og en forbruker. Etter departementets syn står dermed medlemsstatene fritt til å vurdere nasjonale sanksjoner i de tilfeller hvor det ikke er inngått en konkret avtale mellom en næringsdrivende og en forbruker, idet slike sanksjoner faller utenfor direktivets virkeområde. Departementet anser at norsk rett inneholder sanksjonsmuligheter overfor den næringsdrivende også i de tilfeller hvor det ikke er inngått en konkret avtale med en forbruker.

I lys av høringen, har departementet kommet til at det vil være behov for en noe mer utvidet adgang til sanksjoner ved brudd på reglene i avtaleloven § 38 b enn det som ble lagt til grunn i høringsnotatet.

Brudd på informasjonsforpliktelsene vil kunne medføre sanksjoner i henhold til alminnelige avtalerettslige regler og prinsipper, som avtaleloven § 33 om ugyldighet og § 36 om urimelige avtalevilkår eksempelvis gir anvisning på. Hvorvidt en avtale kan settes til side som ugyldig fordi den næringsdrivende ikke har oppfylt et informasjonskrav, vil etter departementets syn måtte bero på de konkrete omstendighetene og hvor alvorlig bruddet anses for å være. Den konkrete avveiningen må det bli opp til tvisteløsningsorganene å ta stilling til – gitt de konkrete forholdene i den enkelte sak.

Forbrukerombudet fører etter markedsføringsloven § 34 tilsyn med urimelig handelspraksis, jf. markedsføringsloven § 6. Forbrukerombudet skal etter markedsføringsloven § 35 veilede og forsøke å oppnå frivillig ordning med den næringsdrivende. Sanksjoner dersom frivillig ordning ikke oppnås, følger av markedsføringsloven § 35 tredje ledd med videre henvisninger.

Forbrukerombudet vil kunne ta de foreslåtte opplysningskravene i avtaleloven § 38 b i betraktning når ombudet på selvstendig grunnlag vurderer hva som utgjør en urimelig handelspraksis etter markedsføringsloven § 6. Departementet legger derfor til grunn at det offentligrettslige sanksjonssystemet etter markedsføringsloven vil kunne få anvendelse når brudd på opplysningskravene etter avtaleloven § 38 b kan sies å utgjøre en «urimelig handelspraksis». Et slikt offentligrettslig tilsyn utenfor de konkrete tilfellene der det er inngått en konkret avtale mellom en næringsdrivende og en forbruker, bidrar etter departementets syn til å gjøre reglene mer effektive i norsk rett.

Direktivet har regler om tilleggsvederlag i artikkel 22, der det heter at før forbrukeren blir bundet av avtalen eller tilbudet skal den næringsdrivende be om forbrukerens uttrykkelige samtykke til eventuelle tilleggsbetalinger utover den betaling som er avtalt for den næringsdrivendes viktigste avtaleforpliktelse.

På bakgrunn av Forbrukerombudets innspill i høringsrunden har departementet kommet til at regelen om tilleggsbetalinger bør plasseres i markedsføringsloven § 11 i stedet for i avtaleloven slik det var foreslått i høringsnotatet. Det vises til forslaget om et nytt fjerde ledd i markedsføringsloven § 11. Som Forbrukerombudet peker på, vil forbudet mot tilleggsvederlag som ikke er uttrykkelig godkjent av forbrukeren, kunne håndheves privatrettslig på samme måte som forbudet mot negativt salg i markedsføringsloven § 11, samt medføre offentligrettslige sanksjoner etter markedsføringsloven.

Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel 20 om risikoens overgang får anvendelse på «salgsavtaler», jf. direktivet artikkel 17 nr. 1. Salgsavtaler er i artikkel 2 nr. 5 definert som «enhver avtale der den næringsdrivende overfører eller påtar seg å overføre eiendomsretten til varer til forbrukeren og forbrukeren betaler eller påtar seg å betale prisen for disse, herunder alle avtaler som omhandler både varer og tjenester». Salgsavtaler i direktivets forstand omfatter etter dette både avtaler om kjøp av varer og kombinerte avtaler som både inneholder et kjøps- og et tjenesteelement. Salgsavtaler er imidlertid betinget av at det eksisterer en salgsgjenstand – en vare.

De kjøpsrettslige reglene i direktivet får i utgangspunktet et begrenset virkeområde som følge av at en rekke avtaletyper er unntatt direktivets anvendelsesområde i artikkel 3 nr. 3 bokstav a til m. Medlemsstatene kan bestemme at direktivets regler også skal anvendes på de avtaletypene som i utgangspunktet faller utenfor direktivets virkeområde.

I høringsnotatet la departementet til grunn at direktivet fordret et ubetinget skille mellom tjeneste- og vareelementet av kombinerte avtaler, slik at man måtte la varedelen av en kombinert tjeneste- og vareavtale følge de kjøpsrettslige reglene.

Europakommisjonen har i løpet av 2013 arrangert implementeringskonferanser for å bistå medlemsstatene i gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett, samtidig som dette gir medlemsstatene et forum for å drøfte tvilsspørsmål ved tolkning av direktivet. På bakgrunn av uttalelser fra Kommisjonen i denne sammenheng, legger departementet nå til grunn at det vil være forsvarlig å tolke direktivet slik at dersom vareelementet bare utgjør en liten del av en kombinert avtale, kan avtalen anses som en tjenesteavtale. Departementet antar derfor at det ikke er grunnlag for å opprettholde den lovtekniske løsningen som ble foreslått i høringsnotatet (se proposisjonen punkt 5.2.1).

Etter departementets vurdering innebærer Kommisjonens syn på begrepene «tjenesteavtale» og «salgsavtale» i direktivet at man i norsk rett kan opprettholde gjeldende rett med hensyn til hvilke avtaler som faller inn under forbrukerkjøpslovens virkeområde, jf. forbrukerkjøpsloven § 2 annet ledd bokstav d som slår fast at loven ikke gjelder for «avtale som pålegger den part som skal levere tingen, også å utføre et arbeid eller annen tjeneste, dersom dette utgjør den overveiende del av hans eller hennes forpliktelser». På samme vis kan man i norsk rett dermed opprettholde den nåværende reguleringen i håndverkertjenesteloven § 2.

Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å opprettholde forslaget fra høringsnotatet om at det ved gjennomføringen av artikkel 18 og 20 i norsk rett ikke innføres noen unntak etter artikkel 3 nr. 3.

I henhold til direktivet artikkel 18 nr. 1 skal den næringsdrivende levere varene til forbrukeren uten unødig opphold, men senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen.

Direktivets artikkel 18 har også nærmere regler om heving grunnet forsinket levering.

I høringsnotatet ble det slått fast at direktivet artikkel 18 nr. 1 om tidspunktet for levering på enkelte punkter avviker fra gjeldende norsk rett:

«Utgangspunktet for levering både etter direktivet og forbrukerkjøpsloven er partenes avtale. Har partene avtalt når levering skal skje, legges dette til grunn.

Forskjellen viser seg der så ikke er tilfellet. Da fastsetter direktivet at levering skal skje uten unødig opphold og senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen. Forbrukerkjøpsloven på sin side fastsetter at levering skal skje innen rimelig tid etter kjøpet. Så langt departementet kan se, er direktivets leveringsplikt noe skjerpet sammenliknet med gjeldende norsk rett. Rent språklig synes 'uten unødig opphold' å stille strengere krav til selgers levering enn 'innen rimelig tid'. Forskjellen i praksis er derimot neppe vesentlig.

En ytterligere forskjell er direktivets krav om at i mangel av avtale om leveringstiden skal levering under enhver omstendighet skje senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen. Et slikt krav finnes ikke i forbrukerkjøpsloven. For en forbruker som ønsker å påberope seg forsinket levering fra selgerens side, vil det kunne fremstå som uklart hva skjønnsmessige termer som 'innen rimelig tid' og 'uten unødig opphold' innebærer. Selgerens forpliktelse til å levere innen 30 dager fra inngåelsen av kjøpsavtalen avhjelper dette.

Utgangspunktet for fristberegningen etter direktivet og forbrukerkjøpsloven antas å være den samme, nemlig avtaletidspunktet.

Fristen for levering uten opphold og innen 30 dager fra avtaleinngåelsen gjelder absolutt når ikke annet er avtalt.

Direktivet begrenser ikke partenes frihet til å selv å fastsette leveringstiden ved å avtale en konkret leveringstid, herunder en leveringstid som strekker seg utover 30 dager fra avtaleinngåelsen. (…)

En ytterligere forskjell er direktivets bestemmelse om at forbrukeren skal fastsette en rimelig tilleggsfrist for levering dersom selgeren ikke leverer i tråd med avtalen og ellers uten unødig opphold og senest innen 30 dager fra avtaleinngåelsen. Forbrukerkjøpsloven oppstiller også regler om tilleggsfrist for levering i § 23 tredje ledd, men disse reglene forutsetter at forbrukeren selv velger å oppstille en slik tilleggsfrist. Etter direktivet gjøres ordningen med tilleggsfrist obligatorisk.»

Når det gjelder hevingsretten ved forsinket levering, la departementet til grunn at direktivet innebærer at de norske reglene må endres. Departementet foreslår å gjennomføre direktivets regler om heving ved forsinket levering ved endringer i forbrukerkjøpsloven § 23.

Departementet foreslår i lys av høringen, med unntak av den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler som det er redegjort for i proposisjonens punkt 5.2.1, å opprettholde forslaget fra høringsnotatet om endringer i forbrukerkjøpsloven §§ 6 og 23.

Direktivet artikkel 20 regulerer risikoens overgang ved sendekjøp. Bestemmelsens første punktum slår fast at ved avtaler hvor den næringsdrivende sender varene til forbrukeren, går risikoen for tap av eller skade på varene over på forbrukeren når forbrukeren eller en tredjeperson forbrukeren har pekt ut, og som ikke er transportøren, fysisk har fått varene i besittelse.

Bestemmelsen annet punktum fastslår:

«Risikoen skal imidlertid gå over til forbrukeren ved levering til transportøren dersom forbrukeren har anmodet transportøren om å transportere varene, og dette ikke ble tilbudt av den næringsdrivende, men uten at dette berører forbrukerens rettigheter overfor transportøren.»

I forslaget til gjennomføringen av artikkel 20 i høringsnotatet heter det:

«Direktivet artikkel 20 oppstiller en spesialregulering av risikoens overgang ved sendekjøp. Bestemmelsen i artikkel 20 første punktum er, så langt departementet kan se, i samsvar med hovedregelen om risikoovergang i forbrukerkjøpsloven § 14 første ledd første punktum. Derimot er direktivets regel om at risikoen går over på forbrukeren først når forbrukeren eller en tredjeperson forbrukeren har pekt ut, og som ikke er fraktføreren, fysisk har fått varene i besittelse, ikke forenelig med unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven § 14 første ledd annet punktum.

For sendekjøp er det etter dette nødvendig å ta inn en spesialregel i forbrukerkjøpsloven som svarer til direktivet artikkel 20. Departementet foreslår at en slik regel tilføyes som et nytt fjerde ledd i § 14, og at nåværende fjerde ledd med det blir nytt femte ledd. Ettersom regelen er avgrenset til sendekjøp, vil den ikke berøre de eksisterende reglene om andre typer kjøp.»

I lys av høringen foreslår departementet, med unntak for den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler (se proposisjonen punkt 5.2.1), å opprettholde forslaget fra høringsnotatet.

Direktivets artikkel 20 foreslås dermed gjennomført ved et nytt fjerde ledd i forbrukerkjøpsloven § 14. Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

Direktivet artikkel 19 slår fast at medlemsstatene skal «forby næringsdrivende å pålegge forbrukere gebyrer som overstiger de kostnadene som den næringsdrivende har for bruken av disse midlene».

I høringsnotatet foreslo departementet en regel tilsvarende artikkel 19 som et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39 b første ledd.

Departementet tok også opp spørsmålet om hvordan et tilbud om rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument skal forstås i lys av den begrensning i adgangen til å avkreve gebyr for bruk av et betalingsinstrument som direktivet oppstiller.

Departementet foreslår, i tråd med forslaget i høringsnotatet, at artikkel 19 gjennomføres i norsk rett ved at det inntas et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39 b første ledd.

Det har også vært drøftet om artikkel 19 er til hinder for at selgeren tilbyr rabatt dersom kunden betaler med direktedebitering, eksempelvis avtalegiro i Norge. Løsningen på spørsmålet må i utgangspunktet følge synspunktene som er gjengitt for gebyr. Vurderingen av om en slik rabatt faller utenfor virkeområdet til artikkel 19, må bero på en konkret vurdering av selgerens gebyrpraksis.

Markedsføringsloven fastslår i § 11 at det i næringsvirksomhet er forbudt å kreve betaling for varer, tjenester og andre ytelser uten etter avtale. Bestemmelsen dekker forbud mot å ta betaling utover grunntaksten for samtalen som går til teleselskapet, så lenge dette ikke er avtalt. Departementet foreslo at forbudet i direktivets artikkel 21 om å ta betaling utover grunntaksten, uansett avtale, inntas i markedsføringsloven.

I henhold til direktivet artikler 5 og 6 skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om en rekke forhold før avtalen inngås, derunder den samlede prisen på varen eller tjenesten. En konsekvens av artikkel 21 blir at den næringsdrivende ikke kan unnlate å oppfylle opplysningskravene, og tjene på å gi opplysningene per telefon i etterkant.

Direktivet artikkel 21 annet ledd fastslår at første ledd ikke berører retten for tilbyder av ekomtjenester til å ta betalt for slike samtaler. Bestemmelsen presiserer første ledd. Departementet forstår dette slik at bestemmelsen om forbud om å ta mer enn grunntaksten, også gjelder der den næringsdrivende er en ekomtilbyder. En ekomtilbyder vil imidlertid kunne innkreve grunntakst på oppringningen til kontakttelefonen etter inngått avtale. Dvs. at dersom en kunde ringer opp teleselskapet etter inngått avtale om for eksempel mobilabonnement, kan tilbyderen av ekomtjenester ta betalt på vanlig måte, dvs. at forbrukeren må betale ordinær samtaleavgift til ekomtilbyderen, men ikke mer enn dette. Departementet foreslår ikke å innta innholdet i direktivet annet ledd i lovteksten.

Når det gjelder innholdet av begrepet «grunntakst», er det viktig at dette forstås likt i hele EØS-området, slik at forbrukerrettighetsdirektivet når sin intensjon om like regler over landegrensene. Ettersom direktivet ikke inneholder en definisjon, slik definisjon heller ikke er inntatt i annen EU-lovgivning, og det per i dag ikke er helt klart hvordan begrepet skal avgrenses, foreslår departementet at begrepet foreløpig ikke defineres nærmere i norsk rett.

Se forslag til markedsføringsloven § 11 nytt tredje ledd.

Neste kapittel