Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Torgeir Dahl og Svein Flåtten. fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 103 L (2012–2013) Endringer i akvakulturloven.

Komiteen har merket seg at fremleggelsen av denne proposisjonen fra regjeringen kommer som et resultat av den etterkontroll som er gjort av akvakulturloven. Lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) trådte i kraft 1. januar 2006 og har følgelig vært i funksjon i om lag syv år. Det foreslås en rekke endringer i lovens miljøkapittel blant annet for å kunne iverksette avbøtende tiltak mot rømming av oppdrettsfisk. Det er imidlertid, etter komiteens mening, viktig å merke seg at proposisjonen ikke omhandler problemene knyttet til sykdom hos akvatiske organismer, herunder lakselus (på villfisk og oppdrettsfisk), da dette forvaltes etter matloven og ikke akvakulturloven. Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår at departementet i en rekke forskjellige tilfeller skal gis hjemmel til å utarbeide forskrifter for å kunne ivareta proposisjonenes intensjoner uten at dette skal måtte fremgå som lovtekst.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er grunn til å iverksette tiltak for å sikre at miljøpåvirkningen ikke er uakseptabel.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det er grunn til å iverksette tiltak for å kunne sikre at man har en så lav negativ miljøpåvirkning som overhodet mulig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at en gjennom en årrekke har mottatt rapporter om både store og små rømninger av oppdrettsfisk som vil kunne finne veien til våre lakseførende vassdrag og derigjennom påvirke genmaterialet til villfisken.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at oppdrettsfisk som rømmer fra merdene kan ha uheldige konsekvenser for villfisk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at oppdrettsfisk som rømmer fra merdene er å anse som en forurensning av miljøet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg rapporten fra et ekspertutvalg satt ned av Fiskeri- og kystdepartementet i samråd med Miljøverndepartementet. Rapporten har undersøkt mulig påvirkning på vannkvalitet ved oppdrettsanlegg i to fjordsystem, og konkluderer med at vannkvaliteten ved de undersøkte oppdrettsanleggene generelt er god, og i et stort flertall av tilfellene meget god. Flertallet mener det er viktig at slik overvåkning fortsetter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at et ekspertutvalg nedsatt av Fiskeri- og kystdepartementet i samråd med Miljøverndepartementet har konkludert med at det ikke er negative effekter av næringssaltutslipp i to undersøkte fjordsystem med mye havbruksaktivitet, og at hav- og kyststrømmene gjør at næringssalter fra havbruk generelt sett ikke utgjør et problem. Overvåking under havbruksanleggene viser også meget god tilstand på over 90 pst. av anleggene. Disse medlemmer mener det er viktig at denne overvåkingen fortsetter.

Komiteen mener at dersom Norge skal kunne ha som intensjon å bli verdens fremste sjømatnasjon, slik det fremkommer i regjeringens sjømatmelding, Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon, så er det ikke til å komme bort ifra at mye av denne økningen i sjømatproduksjonen må komme gjennom havbruksnæringen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at oppdrettsnæringen i Norge har vært en suksesshistorie etter at man tidlig på 1970-tallet fikk til det første vellykkede utsett av oppdrettsfisk i Norge. Siden den gang har man hatt en formidabel vekst både når det gjelder sysselsetting langs kysten og verdiskaping.

Komiteen viser til at oppdrettsnæringen har hatt en kraftig vekst siden de første merdene ble satt ut på 1970-tallet. Næringen har blitt en av Norges største eksportnæringer, og den gir et viktig bidrag til sysselsetting og verdiskaping langs kysten. Det antas at havbruksnæringen i 2010 genererte over 21 000 arbeidsplasser, hvorav 4 600 direkte. Næringen står imidlertid overfor utfordringer når det gjelder miljømessig bærekraft.

Komiteen merker seg at regjeringen legger til grunn at miljømessig bærekraft er en forutsetning for langsiktig utvikling og vekst i havbruksnæringen. Komiteen støtter dette.

Formålet med akvakulturloven er å fremme havbruksnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten, jf. lovens § 1. Ved utarbeidelsen av akvakulturloven hadde Fiskeri- og kystdepartementet tatt utgangspunkt i fire særlige fokusområder, hvorav ett av områdene var «miljø – tidsriktig og helhetlig miljøregime». Med akvakulturloven ble det introdusert et eget miljøkapittel med et vidt handlingsrom for myndighetene til å fastsette bestemmelser for å ivareta en miljømessig bærekraftig akvakulturnæring.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, registrerer at regjeringen foreslår å endre reglene for eierkontroll i havbruksnæringa.

Komiteen er kjent med at ESA mener at dagens forskrift om kontroll med eiermessige endringer i selskapene er innrettet slik at den er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, og er kjent med at det i løpet av høsten 2012 har vært dialog med ESA knyttet til dette. Komiteen merker seg at staten har opprettholdt sitt prinsipielle syn på havbruk i forhold til EØS-avtalen. Komiteen merker seg videre at regjeringen foreslår at det i akvakulturloven gis hjemmel til senere endring av eierkontrollforskriften, for å åpne for at selskap kan eie mer enn 25 prosent av produksjonskapasiteten i lakseoppdrettsnæringa. Komiteen merker seg at det er sendt på høring utkast til ny forskrift om fordeling og avgrensing av produksjonskapasiteten i lakseoppdrettsnæringen, der det foreslås en trappetrinnsordning, hvor det kan søkes om erverv som medfører kontroll fra og med 15 prosent av produksjonskapasiteten og inntil 40 prosent. Komiteen registrerer at det i denne forbindelse vil bli stilt klarere krav for å sikre at de største selskapene bidrar til verdiskaping og aktivitet i kystdistriktene, og understreker betydningen av at en sterkere forankring av regionale og fordelingsmessige hensyn vektlegges. Komiteen registrerer at forslaget innebærer at jo større andel av produksjonskapasiteten et foretak eier over denne grensen, desto strengere krav vil stilles til foretakets FoU-virksomhet, bearbeidingsgrad og antall trainee- og lærlingplasser som tilbys. Komiteen viser også til at det stilles krav til spredning av foretakets aktivitet.

Komiteen understreker betydningen av å ha et mangfold av eierskap i havbruksnæringen, og ser det som viktig at Norge også i fremtiden har både store og små selskap i havbruksnæringa.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at havbruksnæringen er en global næring der tilgangen på fôr, produksjonskapasitet og videreforedlingskapasitet, i tillegg til markedsandeler i primærmarkedene, alle er faktorer som er relevante når man skal vurdere dominerende eierskap. Disse medlemmer viser også til konkurranselovgivningen både i Norge og EU som relevant i en slik sammenheng.

Disse medlemmer mener at dagens oppdrettsnæring er å anse som en grønn næring og må gis muligheter til å kunne vokse slik at etterspørselen etter norsk kvalitetsfisk kan dekkes i det lange løp. Denne veksten må imidlertid skje på en slik måte at også de miljømessige utfordringene hensyntas og at en også sikrer villaksens eksistensgrunnlag i elvene. Disse medlemmer er av den oppfatning at så å si all næringsvirksomhet setter sine avtrykk i naturen på ulike måter. Det er i den forbindelse grunn til å henvise til olje- og gassvirksomheten, gruvevirksomhet, landbruket, kraftkrevende industri osv. Dette gjelder selvsagt også oppdrettsnæringen. Det er derfor viktig at man klarer å balansere de ulike hensyn slik at en får et så optimalt resultat som mulig. Disse medlemmer mener det må være en sammenheng mellom de ulike tiltak en velger å iverksette overfor oppdrettsnæringen og de tiltak en iverksetter overfor andre næringsaktører, som f.eks. landbruket, som også driver med matproduksjon i stor skala.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg også at regjeringen i proposisjonen opphever eierskapsbegrensningen på 25 prosent som en konsekvens av den klagesaken som ble reist mot Norge i ESA. I den forbindelse mottok Norge et såkalt åpningsbrev fra ESA som påpeker at eierskapskontrollforskriften er i strid med EØS-avtalen. Regjeringen har valgt å etterkomme dette ved nå å endre denne forskriften. Disse medlemmer støtter dette syn.

Komiteen har merket seg de mange forslag til endringer som fremmes i proposisjonen. Dette være seg

• åpning for å kunne kreve merking av oppdrettsfisk

• åpning for å kunne kreve en solidarisk ordning der oppdretterne dekker kostnadene for utfisking av rømt oppdrettsfisk i prioriterte vassdrag

• innkreving av statlig avgift fra oppdretterne til miljøovervåking

• strengere sanksjonsregler

• åpning for at Fiskeridirektoratet lettere skal kunne utveksle opplysninger med andre myndigheter som fører tilsyn med akvakulturnæringen

• mulig fremtidig krav til bruk av steril fisk

Dette er noen av de forslag som ligger i proposisjonen. Komiteen vil komme tilbake til de enkelte forslag under de gjeldende kapitler.

Det er fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyres side viktig å påpeke at oppdrettsnæringens ønske om videre vekst må imøtekommes på en god og bærekraftig måte. Skal vi få dette til, må det foretas en helhetlig gjennomgang av de lover og forskrifter som omhandler dette feltet, og ikke bare en etterkontroll av en liten del. Dette dreier seg om tilgang til sjøarealer, forskning og utvikling, en mer markedsbasert regulering i stedet for dagens produksjonsbegrensninger og bruk av konsesjoner, klare bærekraftindikatorer etc. Disse medlemmer mener at regjeringen raskt må igangsette en slik gjennomgang dersom Norge skal kunne bli verdens fremste sjømatnasjon.

Disse medlemmer viser til at Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) nedsatte en arbeidsgruppe høsten 2012 med mandat til å komme med forslag til videreutvikling av MTB-systemet som vil kunne bidra til en mer industriell- og markedsrettet produksjon i lakse- og ørretoppdrettsnæringen. Arbeidsgruppen skulle ikke se på alternativer til MTB, men utrede og foreslå tilpasninger innenfor rammen av MTB-systemet. Arbeidsgruppens rapport «Videreutvikling av MTB-systemet» ble overlevert departementet 4. desember 2012.

Dagens MTB-regelverk sier at MTB gjelder kontinuerlig. Det vil si at en ikke på noe tidspunkt kan ha mer biomasse enn MTB tillater. En kan tenke seg at en i stedet for en «dag til dag»-maksimum lager en bestemmelse hvor en setter en MTB som gjelder som rullerende gjennomsnitt over året. Det vil si at en i visse perioder av året kan ha en høyere biomasse dersom en i andre perioder har en lavere biomasse. Med en rullerende gjennomsnitts-MTB vil oppdretterne, etter disse medlemmers mening, få mye større fleksibilitet hva gjelder planlegging av produksjon og slakting. Forslaget hensyntar også forslaget om «markedstilpasset MTB» slik det fremkommer i arbeidsgruppens rapport i den forstand at oppdretterne som ønsker å produsere på denne måten har mulighet til det. Samtidig kan noen oppdrettere velge en helt annen profil. Fra både et økonomisk og et rent prinsipielt standpunkt er fleksibilitet som gir rom for flere ulike strategier, i seg selv et gode for næringen.

Disse medlemmer er av den formening at det for regulerings- og kontrollmyndigheter ikke vil være vanskeligere å forholde seg til en rullerende gjennomsnitts-MTB enn til dagens MTB. For hver måned blir neste års MTB automatisk regnet ut, og det er denne oppdretteren blir testet opp mot.

Disse medlemmer viser til at FKDs nedsatte arbeidsgruppe bemerket følgende i sin oppsummering av rullerende gjennomsnitts-MTB:

«Et samlet utvalg stiller seg bak en anbefaling om rullerende gjennomsnitts-MTB. Fra et prinsipielt ståsted vil den uovertrufne fleksibiliteten som følger med et slikt system i seg selv være en stor styrke for næringen. Et fleksibelt system gir rom for ulike strategier som vil bidra til å utvikle næringen videre.»

Disse medlemmer støtter denne faglige vurderingen og ønsker å åpne for en ordning med rullerende gjennomsnitts-MTB.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å åpne for rullerende gjennomsnitts-MTB for oppdrettsnæringen.»

Disse medlemmer viser til at forutsigbar vekst over flere år kombinert med strenge krav til bærekraft gir gode insentiver for næringen både til å drive god FoU, pleie kjente markeder og utvikle nye markeder. Mulighet til langsiktig markedspleie og forutsigbare rammer for vekst øker muligheten for å skape den nødvendige robusthet næringen trenger for å ta sin plass i visjonen om verdens fremste sjømatnasjon.

Disse medlemmer mener havbruksnæringen har potensial til å flerdoble sin produksjon, og disse medlemmer mener det må legges til rette for en forutsigbar vekst. Disse medlemmer viser til at vekst kan og bør komme både gjennom at det tildeles flere konsesjoner i områder der dette er bærekraftig og gjennom en utvikling av MTB-regimet.

2.1 Endringer i lovens kapittel III Miljøhensyn

Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår en rekke endringer i lovens kapittel III om miljøhensyn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at formålet med endringene er å styrke virkemidlene i loven for å ivareta hensynet til miljøet. Flertallet støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener virkemidlene i loven bør styrkes for å ivareta hensyn til miljøet, og støtter flere av regjeringens forslag i den forbindelse. Disse medlemmer er imidlertid kritiske til enkelte forslag og viser i denne forbindelse til sine merknader i denne innstillingen.

Disse medlemmer mener det er svært viktig at man har et stort fokus på nettopp hvordan man skal klare å redusere eventuelle negative miljøpåvirkninger som akvakulturvirksomheten kan medføre. Det være seg rømming av oppdrettsfisk, for høyt nivå av næringssalter etc. Det er imidlertid viktig at de tiltak man velger å sette inn er å anse som rimelig og forståelig og ikke av symbolsk art. Det er også viktig at næringsutøvere behandles likt slik at en ikke kommer opp i situasjoner som kan oppfattes som konkurransevridende.

2.2 § 10 Miljønorm

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å endre § 10 annet ledd slik at kravet til å drive forebyggende miljøarbeid kommer klarere frem i lovteksten. Dette er etter komiteens mening fornuftig, og komiteen støtter dette synet.

Komiteen viser til at akvakulturloven § 10 inneholder en miljønorm som gir uttrykk for at akvakulturvirksomheten skal etableres, drives og avvikles forsvarlig i alle stadier for å unngå at miljøet påføres uakseptabel skade. Bestemmelsen hjemler krav nedfelt i forskrifter. Regjeringen foreslår nå et tillegg i bestemmelsens fjerde ledd som tydeliggjør at virksomheten har plikt til å drive forebyggende arbeid for å unngå uheldige følger for miljøet og at departementet gjennom forskrifter kan gi nærmere bestemmelser. Formålet med endringen er å tydeliggjøre elementene i miljønormen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter dette.

Komiteen vil peke på at Norge har et spesielt ansvar for å ivareta den nordatlantiske villaksen. Det er viktig å hindre rømming av oppdrettslaks som kan medføre innblanding av gener i villaksstammene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at FHL i høringen gav uttrykk for å være enig i at kravet om å drive forebyggende arbeid kan komme tydeligere frem i lovteksten. FHL foreslo dog en annen ordlyd.

2.2.1 Merking av fisk

Komiteen viser til at akvakulturloven i dag ikke inneholder noen egen hjemmel for å påby merking av fisk. Regjeringen foreslår å endre akvakulturloven § 10 siste ledd slik at departementet gis hjemmel til å innføre krav om merking av akvatiske organismer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter dette. Flere av høringsinstansene er opptatt av at dyrehelsehensyn blir ivaretatt.

Komiteen merker seg at departementet legger opp til en grundig høring som omfatter hensynet til fiskehelse og fiskevelferd før eventuell innføring av påbud om merking, og støtter dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at akvakulturloven i dag ikke inneholder noen egen hjemmel til å påby merking av fisk. Selv om § 10 etter en ordlydsfortolkning vil kunne hevdes å innebære adgang til å påby merking, vurderer departementet det slik at loven ikke hjemler et slikt påbud. Flertallet viser til at i forbindelse med årsmøtet i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) i april 2011 var en teknologi for fysisk merking av oppdrettsfisk som muliggjør sporing tilbake til en opprinnelig kilde ved rømningshendelser, et av tiltakene som ble presentert i en liste av tiltak for å redusere de negative miljøeffektene av virksomheten. Flertallet viser til at FHL i høringen er enig i at merking kan være hensiktsmessig, men at krav om merking må stilles i tett dialog og samarbeid med næringen. Flertallet legger til grunn at slik dialog vil finne sted.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det er viktig at Mattilsynet som faginstans på området i sitt løpende arbeid ser på metoder for å kunne skille oppdrettsfisk fra villfisk.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i dag finnes metoder for individmerking brukt under kultiveringsarbeidet for villaks i USA, i tillegg til at Norges Veterinærhøgskole nylig i en rapport bestilt av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) konkluderte med følgende sitat:

«Funnene i denne studien viser at fettfinnemerking kan gjennomføres uten å forårsake nevneverdig funksjonell påkjenning eller noe varig mén for fisken. Dermed tilsvarer metoden det som kalles «humane merkemetoder», slik det for eksempel nevnes i den europeiske konvensjon om beskyttelse av virveldyr som brukes til eksperimenter og andre vitenskapelige formål. Metoden er derfor etter vår mening godt egnet for rutinemessig merking av oppdrettslaks, forutsatt at den blir gjennomført på en kyndig måte og under velkontrollerte forhold.»

Disse medlemmer fremholder at synlig merking allerede på elvebredden kan identifisere hva som er oppdrettslaks og hva som er villaks, mens merkemetoder lignende den fra USA gir mulighet for sporing tilbake til hvilken merd fisken kommer fra, og når den er satt ut.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil imidlertid presisere at de kravene som stilles knyttet til forebyggende tiltak, må stå i forhold til hva en vil kunne oppnå, kostnadene knyttet til tiltakene og ikke minst hva som blir konsekvensene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at når det gjelder regjeringens videre forslag til endringer av paragrafens annet ledd, som omhandler krav til merking av akvatiske organismer og bruk av akvatiske organismer som ikke kan formere seg (steril fisk) og bruk av fremmede organismer, er disse medlemmer av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å lovhjemle bruken av dette per i dag all den tid det ikke er tilstrekkelig dokumentert ut ifra et fiskehelseperspektiv at dette bør gjøres.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener det er viktig å kunne finne frem til metoder som på en god og effektiv måte kan medvirke til at en lettere kan identifisere rømt oppdrettsfisk i elvene slik at disse kan tas ut. Det er imidlertid viktig at en her må vurdere de enkelte metoder både opp imot kostnader og ikke minst fiskehelsen. Det jobbes med flere ulike alternativer, herunder fettfinneklipping. I den forbindelse har Mattilsynet på oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet vurdert om fettfinneklipping bør innføres i stor skala. I Mattilsynets svarbrev til departementet av 2. juli 2012 konkluderte Mattilsynet med at det ikke var tilrådelig å innføre fettfinneklipping ut fra en vurdering der dyrevelferd og miljøhensyn er målt opp mot kostnader for oppdrettsnæringen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det allerede eksisterer moden merketeknologi for oppdrettsfisk, blant annet snutemerking i forbindelse med vaksinering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke at det, både for miljøet, næringen og kontrollmyndigheter er en stor fordel med merket oppdrettsfisk, da rømt oppdrettsfisk kan identifiseres og spores tilbake til riktig anlegg og oppdretter. På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens forslag om at departementet gis hjemmel til å innføre krav om merking av akvatiske organismer.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at Fiskeri- og kystdepartementet har bedt Mattilsynet løpende følge utviklingen av merke- og sporingssystemene, for å vurdere om det skjer en utvikling der kost-nytte-effekten kan tilsi at obligatorisk merking bør innføres.

Dette flertallet viser til at i forbindelse med årsmøtet til FHL i april 2011 lanserte foreningen en selvpålagt tiltaksliste for å redusere de negative miljøeffektene av sin virksomhet. En teknologi for fysisk merking av all oppdrettsfisk, som muliggjør sporing tilbake til en opprinnelig kilde ved rømmingshendelser, var ett av tiltakene som ble presentert.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter Mattilsynet i deres vurderinger og mener derfor at man ser på andre metoder for å kunne skille ut oppdrettsfisk fra villfisk og derigjennom kunne spore denne tilbake til det oppdrettsanlegget som fisken opprinnelig kommer ifra. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til det arbeidet som har pågått over en viss tid der en har igangsatt forskning på seks forskjellige prosjekter, finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Disse prosjektene er plukket ut etter en åpen utlysning og der søknadene ble evaluert av et ekspertpanel oppnevnt av Forskningsrådet og FHFs eget fagapparat. Disse medlemmer mener det er på høy tid at man får på plass et sporbarhetssystem slik at en kan sikre at det er de som har ansvaret knyttet til rømt fisk som også må betale for denne miljøforurensningen. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen medvirke til at arbeidet med å få på plass et sporbarhetssystem med å kunne spore laks tilbake til hvilket anlegg den har rømt ifra, blir sluttført, og at en tar sikte på en iverksettelse av dette systemet fra og med 1. januar 2015. Saken legges frem for Stortinget før endelig ikrafttredelse.»

Disse medlemmer mener at det per i dag gjenstår mye arbeid før en eventuelt kan få på plass en merking av oppdrettsfisk, og vil på denne bakgrunn ikke åpne for at det gis hjemmel til å kunne kreve dette før en vet hvilken metode en tenker å gjøre seg nytte av, hvordan dette vil påvirke dyrehelsen og hvilke kostnader dette vil kunne påføre næringen.

Disse medlemmer er av den oppfatning at regjeringen vil kunne fremme forslag til endringer i loven når en vet hvilke metoder og tiltak en ønsker å iverksette.

2.2.2 Steril fisk

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at regjeringen foreslår å endre § 10 fjerde ledd slik at det gis hjemmel til gjennom enkeltvedtak eller forskrift å påby bruk av akvatiske organismer som ikke kan formere seg, herunder steril fisk. Flertallet støtter dette.

Flertallet vil peke på at det er viktig å satse på forskning både på merking og bruk av steril fisk, blant annet for å ivareta fiskehelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det ikke bør åpnes for å lovhjemle pålegg om bruk av steril fisk før man har på plass en sikker metode som særlig ivaretar det dyrehelsemessige.

En har i dag ikke klart å komme frem til en god og sikker nok metode som sikrer dette. Disse medlemmer mener at slik hjemmel ikke kan gis før en har utredet hvilke effekter og konsekvenser bruken av steril fisk vil kunne få. Når man har fått på plass en god sikker teknologi på dette feltet som kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte, vil Stortinget kunne behandle dette spørsmålet på nytt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til § 10 annet ledd:

Ǥ 10 annet ledd skal lyde:

Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur, herunder stille krav til forebyggende tiltak.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til forslag om å endre § 10 fjerde ledd slik at det kommer tydeligere frem at det kan stilles krav om forebyggende tiltak, og at følgende tillegg foreslås i denne forbindelse: «bruk av akvatiske organismer som ikke kan formere seg». Disse medlemmer registrerer at det er enighet om at det vil være prematurt å innføre et slikt krav nå. Disse medlemmer mener imidlertid at et slikt krav kan få så store økonomiske, driftsmessige og markedsmessige konsekvenser at det bør avgjøres av det folkevalgte organ, og ikke ved forskrift. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til § 10 annet ledd:

Ǥ 10 annet ledd skal lyde:

Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur, herunder stille krav til forebyggende tiltak, krav om merking av akvatiske organismer og bruk av fremmede organismer.»

2.3 § 11 Miljøovervåking

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å endre § 11 slik at den som har eller søker om akvakulturtillatelse kan pålegges å foreta eller bekoste nødvendige miljøundersøkelser innenfor lokalitetens influensområde. Det innføres også en hjemmel for å gi forskrift om gebyr og avgift for gjennomføring av miljøundersøkelser i regi av det offentlige.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter dette. Det synes å være bred enighet blant høringsinstansene om at oppdrettsvirksomhet kan påvirke miljøet også utenfor det geografiske fastsatte området som utgjør lokaliteten. Flere høringsinstanser har imidlertid stilt spørsmål ved bruken av uttrykket «lokalitetens influensområde». Flertallet er enig med regjeringen i at uttrykket «influensområde» er det som er best egnet til å illustrere at plikten til miljøundersøkelser kan gjelde utover selve lokaliteten.

I § 11 tredje ledd gis hjemmel til å kreve gebyr og avgift for overvåking i regi av det offentlige. I første omgang vil det være aktuelt å overvåke innslaget av rømt oppdrettsfisk i utvalgte elver. Flertallet støtter dette.

Miljøovervåking er viktig for å minimalisere uheldig miljøpåvirkning og må derfor ha et sterkt fokus. Flertallet mener det er riktig at de som skaper behovet for denne overvåkingen, kan pålegges å bidra med midler for å gjennomføre den.

Flertallet viser til departementets vurdering og drøftelse, og er enig i at regjeringens forslag til endringer i akvakulturloven kapittel 7 er i tråd med de overordnede føringer i Grunnloven § 96 og EMK og anbefalingene som er kommet til uttrykk i NOU 2003:15 Fra bot til bedring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at regjeringen foreslår en betydelig endring av § 11 både når det gjelder ansvarsområdet til den enkelte innehaver av en akvakulturtillatelse når det gjelder miljøovervåking, og ikke minst utgiftene til dette. Når regjeringen nå foreslår at departementet i enkeltvedtak eller forskrift kan kreve at den som har eller søker om en akvakulturtillatelse skal foreta eller bekoste nødvendige miljøundersøkelser for å dokumentere miljøtilstanden innenfor lokalitetens influensområde ved etablering, drift og avvikling av akvakultur, åpner dette for en rekke spørsmål og problemstillinger om hvordan dette er å oppfatte.

Dersom man tar utgangspunkt i at rømt oppdrettsfisk kan finne veien til svært mange elver langs norskekysten, all den tid denne ikke har et naturlig gytested, dersom den finner tilbake til norskekysten når det er gytemoden, sier det seg selv at det ikke er mulig å forutse hvem som da skal ha ansvaret for denne typen overvåking, all den tid det er mange oppdrettere langs kysten. Det er imidlertid i den forbindelse grunn til å se for seg at gjennom denne endringen av § 11 vil en kunne kreve inn gebyr fra næringen, slik at staten eventuelt vil kunne få dekket kostnader ved et slikt arbeid. Disse medlemmer mener at den formen for miljøovervåking som det her legges opp til, kan ikke den enkelte akvakulturinnehaver pålegges å ta ansvar for, dette både ut ifra et kompetanse- og kostnadsperspektiv.

Det er imidlertid slik at staten per i dag tar inn relativt store beløp som vederlag ved tildeling av nye oppdrettskonsesjoner. Den siste tildelingen av de såkalte 45 grønne laksekonsesjonene som det ble åpnet for i forbindelse med statsbudsjettet for 2013, jf. Prop. 1 S (2012–2013) Tillegg 2, vil innbringe flere hundre millioner kroner til det offentlige.

Disse medlemmer mener det er svært viktig at det drives med miljøovervåking og at man har fokus på dette arbeidet i årene som kommer. Dette for å kunne sikre et godt samspill mellom næringens interesser og samfunnets krav til bærekraft og beskyttelse av villfisken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener imidlertid at kostnadene med dette bør finansieres av de midler som næringen allerede betaler inn i form av vederlag for nye oppdrettskonsesjoner.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme imot de foreslåtte endringer til § 11 og i stedet opprettholde dagens bestemmelser knyttet til den enkeltes ansvar for miljøovervåking ved lokaliteten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at blant andre FHL går imot forslaget til endring av lovens § 11. FHL frykter at bestemmelsen kan brukes til å avgiftsbelegge næringen for offentlige undersøkelser av påberopt miljøpåvirkning over hele landet, uavhengig av om det er noen sammenheng mellom den avgiftspliktige og den påståtte miljøskaden. Disse medlemmer viser til at departementet mener det i første omgang vil være aktuelt å overvåke innslaget av rømt oppdrettsfisk i utvalgte elver. Kostnadene til en slik overvåkning er av Havforskningsinstituttet anslått å bli mellom 30 og 36 mill. kroner i året. Dette utgjør rundt 3,5 øre per kilo produsert laksefisk med en produksjon på 1 million tonn i året. Disse medlemmer mener forslaget slik det ligger er for vidtrekkende, og viser til Kyllingstad Kleveland advokatfirma som i høringen gav uttrykk for at forslaget pålegger næringen en uklar og potensielt omfattende økonomisk forpliktelse. Disse medlemmer mener en bestemmelse som pålegger nødvendige miljøundersøkelser på lokaliteten bør bestå. Disse medlemmer mener derimot ikke at det bør innføres en generell regel om å pålegge næringen kostnaden ved miljøundersøkelser i influensområder som strekker seg langt utenfor lokalitetene.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener derimot at en overvåkning av innslaget av rømt fisk i influensområdene er en undersøkelse som er direkte knyttet til næringsvirksomheten og som er forutsigbar fordi den er avgrenset til en konkret form for undersøkelse.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til § 11 tredje ledd første punktum:

«§ 11 tredje ledd første punktum skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om gebyr og avgift for gjennomføring av programmer for overvåking av innslaget av rømt fisk i vassdrag.»

2.4 Ny § 13 Fellesansvar for fjerning av rømte organismer

Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår i proposisjonen at det skal innføres et økonomisk fellesansvar for å fjerne rømt oppdrettslaks i elvene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at regjeringen i proposisjonen foreslår at dette innføres ut fra et «forurenser betaler-prinsippet», men at forslaget går lenger enn dette, idet næringen som sådan kan holdes økonomisk ansvarlig for en enkelt virksomhet sine handlinger. Forslaget er også inspirert av prinsippet i bilansvarsloven, som blant annet innebærer at forsikringsselskapene i fellesskap dekker skader forvoldt av ukjent skadevolder. Det foreslåtte systemet innebærer at næringen får et solidarisk ansvar for å betale inn til en sammenslutning, som skal finansiere tiltakene med fjerning av rømte organismer.

Det foreslåtte systemet innebærer at hele næringen får et solidarisk ansvar for å betale inn til en offentlig ordning for å finansiere opprettelsen av og driften av denne ordningen med utfisking.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at regjeringen i proposisjonen bemerker at dette innføres ut fra et «forurenser betaler-prinsippet».

Komiteen merker seg at regjeringen i proposisjonen sier at opprettelsen av denne ordningen vil koste i størrelsesorden 7–21 mill. kroner i året. Dette beløpet vil imidlertid være avhengig av hvor store rømninger som vil finne sted. Det bemerkes videre at beløpet også er avhengig av hvilken påvirkning rømt oppdrettsfisk har på de ville bestandene, og kan således kunne øke betydelig. Komiteen mener at det er svært viktig å få løst problemene med rømt oppdrettsfisk i norske elver. Det er viktig at villfisken ikke blir fortrengt fra sitt naturlige oppvekstområde eller at genmaterialet blir for mye utvannet. Skal en kunne klare å få dette til, er det viktig at man klarer å stanse rømmingen fra norske oppdrettsanlegg.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget om at det innføres et fellesansvar for gjenfangst og utfisking av rømte organismer. Det er mest aktuelt å bruke bestemmelsen til å finansiere utfisking i utvalgte vassdrag som har et for høyt innslag av rømt oppdrettsfisk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at havbruksnæringen på eget initiativ har opprettet et fond som nettopp skal finansiere utfisking av uønsket oppdrettsfisk i norske vassdrag. Det er bevilget mange millioner kroner til dette formålet gjennom en rekke prosjekter. Disse medlemmer mener imidlertid at solidariske fond, der hele næringen må betale inn like andeler til fondet ut ifra virksomhetens størrelse, ikke er i tråd med «forurenser betaler-prinsippet», all den tid kostnadene for å rydde opp også rammer de som ikke har medvirket til forurensningen. Disse medlemmer mener at det ikke er akseptabelt i lengden at de som ikke har hatt rømming, skal måtte være med og betale for utfisking av rømt oppdrettsfisk som andre har ansvaret for. Disse medlemmer mener at dette arbeidet må ses i sammenheng med det arbeidet som nå gjøres for å få på plass et sporbarhetssystem slik at en ved å kunne ta f.eks. en skjellprøve vil kunne spore den rømte fisken tilbake til den konsesjonsinnehaver som fisken tilhørte før rømming. På denne måten vil en kunne pålegge den som har ansvaret for rømmingen også ansvaret for å rydde opp, slik som tilfellet er på andre områder. Disse medlemmer er kjent med at det innen rimelig kort tid er fullt mulig å kunne få på plass et system der fisken kan spores tilbake til den ansvarlige akvakulturtillatelsen. Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine merknader under § 11 og det forslag som der er fremmet når det gjelder sporbarhet. Disse medlemmer er av den oppfatning at inntil slikt sporbarhetssystem er på plass, videreføres dagens frivillige ordning fra næringen selv når det gjelder finansiering av utfisking av rømt oppdrettsfisk i elvene. Det er kun på denne måten at en vil kunne ivareta «forurenser betaler-prinsippet» uten at en rammer de som virkelig jobber med å forhindre rømming av fisk. Disse medlemmer legger til grunn at man kan ha på plass et sporbarhetssystem innen rimelig tid, og vil på denne bakgrunn stemme imot ny § 13 a.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti støtter «forurenser betaler-prinsippet», og mener det er nødvendig at ansvarlig oppdretter står ansvarlig for å betale for gjenfangst og opprydding i forbindelse med rømt oppdrettsfisk. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i proposisjonen foreslår at det skal innføres et økonomisk fellesansvar for å fjerne rømt oppdrettsfisk, der næringen får et solidarisk ansvar for å betale inn til en sammenslutning som skal finansiere tiltakene med fjerning av rømt oppdrettsfisk.

Disse medlemmer peker på at en slik ordning vil innebære at alle aktører må ta det samme ansvaret for opprydding, uavhengig av hvilke sikkerhetstiltak de forskjellige aktørene har iverksatt på anleggene.

Så lenge innbetalingene til oppryddingsfondet ikke differensieres på bakgrunn av sikkerhetstiltak og risiko for rømming, mener disse medlemmer at en slik ordning vil gi disinsentiver til å investere i teknologisk utvikling i form av tryggere anlegg, da byrden for rømming deles likt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener regjeringen bør innføre en ordning der innbetalingen til oppryddingsfondet differensieres på bakgrunn av faktorer som blant annet sikkerhetsnivå på anlegg, sporing av fisk, og andre sikkerhetstiltak.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, på egnet måte, regulere ansvaret for opprydding av rømt oppdrettsfisk, slik at næringsaktører med lavere risiko for rømming også bærer et mindre ansvar for opprydding av uidentifisert rømt oppdrettsfisk.»

2.5 Reaksjoner, administrative sanksjoner og straff

Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen fremmer forslag om å utvide listen over vurderingsmomenter som kan legges til grunn ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmåling av overtredelsesgebyrets størrelse. Listen er ikke uttømmende.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at regjeringen foreslår at øvre tak på overtredelsesgebyr ikke inntas i akvakulturloven, men at det gis hjemmel for å fastsette øvre tak på overtredelsesgebyr i forskrift. Flertallet støtter dette. Flertallet merker seg at et øvre tak ikke skal være en utmålingsregel, men en grense for fiskerimyndighetenes kompetanse til å ilegge gebyr. Flertallet viser videre til departementets vurdering og drøftelse, og er enig i at departementets forslag til endringer i akvakulturloven kapittel 7 er i tråd med de overordnede føringer i Grunnloven § 96, EMK og anbefalingene som er kommet til uttrykk i NOU 2003:15 Fra bot til bedring.

Komiteen viser til at det i loven foreslås en egen bestemmelse om administrativ inndragning av utbytte ved overtredelse av akvakulturregelverket. Komiteen merker seg departementets vurdering av at administrativ inndragning kan være aktuelt ved flere overtredelser av akvakulturregelverket, men særlig ved biomasseovertredelser eller produksjon av fisk før det er gitt akvakulturtillatelse eller lokalitetsklarering, når overtredelsen har ført til utbytte for virksomheten.

Komiteen støtter dette, men viser til brev fra Fiskeri- og kystministeren datert 31. mai. 2013 (vedlagt innstillingen), der det fremgår at det i forslaget til ny lovtekst foreligger en skrivefeil som gir uttrykk for en annen norm enn det som er hensikten.

På denne bakgrunn presiserer komiteen at ordlyden i § 29a første ledd skal lyde:

«Tilsynsmyndigheten kan helt eller delvis inndra utbytte som er oppnådd gjennom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Inndragning foretas overfor den som utbyttet har tilfalt. Inndragning kan bare skje så langt dette ikke vil være klart urimelig.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter øvrige forslag til lovendringer i proposisjonen uten ytterligere kommentarer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er skeptiske til ivaretakelsen av rettssikkerheten til næringsutøverne ved at det legges opp til forvaltningsadministrative sanksjoner gjennom overtredelsesgebyr uten en øvre grense fastsatt av lovgiver, men at det åpnes for å gi hjemmel for departementet til å utarbeide utfyllende forskrifter.

Disse medlemmer viser til Forskrift 29. mars 2007 nr. 361 om reaksjoner ved overtredelse av akvakulturloven, gitt med hjemmel i akvakulturloven § 30, hvor en finner dagens regelverk knyttet til utmåling av overtredelsesgebyr for overskridelse av lovlig biomasse, jf. forskriften § 10 annet ledd:

«… skal ikke overstige fortjenesten den ansvarlige har hatt ved overtredelsen med tillegg av inntil 15 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dersom den ansvarlige ikke har hatt fortjeneste ved overtredelsen skal overtredelsesgebyret ikke overstige 15 ganger folketrygdens grunnbeløp. Det tas utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp på overtredelsestidspunktet.»

Når det gjelder utmåling av overtredelsesgebyr ved andre overtredelser, jf. forskriften § 11 første ledd:

«… utgjør overtredelsesgebyret folketrygdens grunnbeløp multiplisert med en, tre, seks eller ti. Utmålingen tar utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp på overtredelsestidspunktet.»

Det følger videre av forskriften § 11 tredje ledd:

«Dersom det foreligger særlige grunner, kan overtredelsesgebyr etter første ledd forhøyes. Maksimalt overtredelsesgebyr må ikke overstige folketrygdens grunnbeløp multiplisert med femten.»

Disse medlemmer finner det rimelig at maks utmåling av overtredelsesgebyr satt til 15 G bør opprettholdes også etter lovendringen. Disse medlemmer er av den formening at terskelverdien på 15 G vil være avgjørende om saken skal behandles forvaltningsadministrativt, eller gjennom det ordinære rettssystemet i likhet med øvrige straffesaker.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 30 Overtredelsesgebyr skal lyde:

Et foretak kan ilegges overtredelsesgebyr dersom foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne, overtrer bestemmelser gitt i eller medhold av loven. Dette gjelder selv om ansvaret for overtredelsen ikke kan rettes mot noen enkeltperson.

Ved avgjørelsen av om foretaket skal ilegges overtredelsesgebyr og ved utmålingen av gebyret, kan det særlig legges vekt på:

• a) overtredelsesgebyrets preventive virkning,

• b) overtredelsens grovhet,

• c) om foretaket ved internkontroll, retningslinjer, instruksjon, opplæring eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,

• d) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser,

• e) om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen,

• f) foretakets økonomiske evne,

• g) om det foreligger gjentakelse,

• h) hvilke tiltak som er iverksatt for å forebygge eller avbøte virkningene av overtredelsen og

• i) om overtredelsen innebærer fare for eller har ført til alvorlig eller uopprettelig miljøskade.

Overtredelsesgebyrets størrelse kan ikke overstige 15 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Dersom den ansvarlige for overtredelsesgebyret er et foretak som inngår i et konsern, hefter foretakets morselskap og morselskapet i det konsern selskapet er en del av, subsidiært for beløpet.

Overtredelsesgebyret forfaller til betaling 2 måneder fra vedtak er fattet. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom foretaket går til søksmål mot staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften.

Retten kan prøve alle sider av saken. Retten kan avsi dom for realitet i saken, dersom den finner det hensiktsmessig og forsvarlig.

Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes 2 år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at tilsynsmyndigheten gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om utmålingen av overtredelsesgebyr.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er positivt at regjeringen nå ser behovet for avklaringer i bestemmelsene om reaksjoner og sanksjoner. Disse medlemmer mener næringens rettssikkerhet på enkelte områder har vært forsømt av den rød-grønne regjeringen. Disse medlemmer viser til Høyres representantforslag om dette, Representantforslag 25 S (2010–2011).

Disse medlemmer er enige med departementet i at straff forbeholdes alvorlige overtredelser.