Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen lovendringer
som skal gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF
av 21. april 2004 om ansvar for miljøskade (miljøansvarsdirektivet)
i norsk rett. Miljøansvarsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen gjennom
EØS-komiteens beslutning 17/2009 av 5. februar 2009. Lovendringene
og proposisjonen her er utarbeidet i samarbeid med Olje- og energidepartementet.
Det er i proposisjonen gjort rede for bakgrunnen for
lovforslaget og lovens virkeområde.
Det foreslås i proposisjonen – forurensningsloven
§ 76 nytt femte ledd – en utvidet foreldelsesfrist på fem år for
erstatning for utgifter til forebyggende og avbøtende tiltak ved
betydelig miljøskade, samt at den absolutte foreldelsesfristen settes
til 30 år i slike saker.
Videre foreslås det i proposisjonen – forurensningsloven
ny § 84 – en lovfestet anmodningsrett for enhver som berøres – eller
ventes å berøres – av en betydelig skade på miljøet eller en overhengende
fare for slik skade. Anmodningsretten gjelder også for aktuelle
ikke-statlige organisasjoner. Det foreslås å benytte begrepet «fysisk eller
juridisk person som berøres eller ventes å bli berørt, eller som
har tilstrekkelig interesse i saken» i samtlige av lovene for angivelse
av kretsen som har adgang til å anmode myndighetene om å iverksette
tiltak, samt til å påklage myndighetenes avgjørelse og eventuelt
forfølge dette rettslig.
Departementet viser til at miljøansvarsdirektivet –
på enkelte punkter – er mer detaljert enn forurensningsloven, og
at dette nødvendiggjør enkelte utfyllende forskriftsbestemmelser
som foreslås inntatt i forurensningsforskriften.
Det vises videre til at de foreslåtte lovendringene vil
ha mindre betydning ettersom publikum allerede i dag står fritt
til å anmode myndighetene om å sørge for tiltak mot en miljøskade
eller fare for slik skade. Myndighetene vil også i dag vurdere slike
henvendelser i tråd med hva som følger av lovendringene. En forskjell
vil ligge i at de som berøres eller ventes å bli berørt, kan påklage
og prøve for retten også avgjørelser som går ut på at myndighetene
ikke foretar seg noe. Forlengelsen av foreldelsesfristen ventes
også å ha mindre betydning ettersom myndighetene allerede i dag følger
opp mulige krav og avbryter foreldelse med fristavbrytende søksmål.
Med de nye fristene vil myndighetene ha noe bedre tid til å avklare
saksforholdene før saken eventuelt må bringes inn for retten for
å avbryte foreldelsesfristen.
Når det gjelder foreldelse foreslås det i forurensningsloven
en presisering av femårsfristens utgangspunkt, og ordlyden endres
i samsvar med dette. Tilsvarende endringer foreslås i genteknologiloven
og vannressursloven. De foreslåtte justeringene vil innebære at
det vil komme tydeligere frem at der myndighetene har truffet vedtak
om tilbakebetaling, begynner foreldelsesfristen å løpe fra tidspunktet
for endelig vedtak. I vannressursloven presiseres det samtidig at
krav om refusjon alltid skal treffes ved enkeltvedtak.
Det vises til at en utvidet foreldelsesfrist
i de relevante lovene i større grad vil muliggjøre at forurenser
holdes økonomisk ansvarlig for forebygging og eventuelt avbøting
av miljøskader og gir dermed en samfunnsgevinst. Ut over dette antas
det at det i liten grad vil skje en endring av dagens praksis, og
at konsekvensene i forhold til dagens praksis vil være små.
Når det gjelder forslag om innføring av en anmodningsrett
i forurensningsloven ny § 84, genteknologiloven ny § 21 a og vannressursloven
§ 59, legges det til grunn at etablert praksis er at det tas kontakt
med myndighetene om overhengende fare for, eller en realisert, betydelig miljøskade.
Det antas at en formell klageadgang ikke vil føre til en nevneverdig
økning i antallet henvendelser til forvaltningen.
De foreslåtte endringene i lovverket som følge av
direktivet vil ifølge departementet i realiteten innebære liten
eller ingen endring av dagens praksis og vil ikke medføre særlig
økte økonomiske og administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm
og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn
Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, vil peke på at de foreslåtte lovendringene gjelder
implementering av EUs såkalte miljøansvarsdirektiv som ble innlemmet
i EØS-avtalen i 2009. Noen EU-land har tradisjonelt hatt lite regulering
på dette området, mens andre land, som Norge, allerede har lovfestet
det grunnleggende prinsippet om at forurenseren skal betale. Det betyr
at for Norge innebærer implementeringen av direktivet bare mindre
endringer i nasjonal rett.
Komiteen har merket seg at Miljøansvarsdirektivet
innfører en hovedregel om et objektivt ansvar som et viktig ledd
i forurenser betaler-prinsippet. Dette er i tråd med gjeldende nasjonale
bestemmelser, og komiteen er enig i at dette ikke
krever endringer i forurensningsloven § 7 om tiltaksplikt. Komiteen gir
også sin tilslutning til presiseringene med hensyn til foreldelse,
som regjeringen har foreslått i tråd med regjeringsadvokatens forslag.
Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår
en utvidelse av anmodningsrett og utvidet prøvingsadgang i saker
der forvaltningen har unnlatt å pålegge eller gjennomføre tiltak. Komiteen er
enig i dette. Komiteen har merket seg at det innføres
den samme betegnelsen på hvem som har anmodningsrett i henhold til
forurensningsloven, genteknologiloven og vannressursloven, og at
dette omfatter den samme kretsen som i dag har anmodningsrett etter
forvaltningsloven.
Komiteen har merket seg at regjeringen
mener at endringene i lovverket som her foreslås i realiteten vil
innebære liten eller ingen endring av dagens praksis, og ikke vil
medføre særlig økte økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen viser til svar fra miljøvernministeren
på spørsmål fra komiteen, datert 16. april 2013. Statsråden skriver
her at:
«Formålet med Prop 64 L (2012-2013) om endringer
i vassdragsreguleringsloven, forurensningsloven, genteknologiloven
og vannressursloven er å sørge for at norsk lov blir i samsvar med
miljøansvarsdirektivet. Generelt går forurensningsloven lenger i
å ilegge ansvar enn det som følger av direktivet. For eksempel er ikke
ansvaret i forurensningsloven begrenset til betydelig skade eller
bestemte aktiviteter.»
Videre skriver han at:
«I direktivets unntaksbestemmelse i artikkel 4 er det
ikke gjort unntak for betydelig skade som skyldes lovlig forurensning.
Det innebærer at den ansvarlige for forurensningen i utgangspunktet
også har plikt til å gjennomføre tiltak selv om forurensningen var
tillatt. Direktivet åpner imidlertid bl.a. i artikkel 8 nr. 4 bokstav
a) for at medlemsstatene kan tillate at den ansvarlige ikke bærer
kostnadene ved tiltak når skaden skyldes utslipp som har tillatelse.»
Komiteen viser videre til at
statsråden skriver at:
«Forurensningsloven åpner for at den ansvarlige for
forurensning som er tillatt også kan ha plikt til å gjennomføre
tiltak. Dersom forurensningen har vært lovlig kan dette ha betydning
for tiltakspliktens omfang. Det er dermed vår vurdering at reglene
i miljøansvarsdirektivet er i tråd med forurensningsloven og det
er dermed ikke vurdert som nødvendig å endre forurensningsloven
§ 7 for å gjennomføre direktivet på disse punktene. I lys av dette
er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvordan
forurensningsmyndighetene praktiserer adgangen direktivet gir myndighetene
til å tillate at den ansvarlige ikke bærer kostnader ved tiltak
når forurensningen er tillatt. Dette vil på vanlig måte vurderes
fra sak til sak.»
Komiteen har merket seg svarene
fra statsråden, og legger til grunn at proposisjonen dermed ikke
endrer praksis hva gjelder forurensers plikt til å gjennomføre tiltak
selv om forurensningen er tillatt.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i vassdragsreguleringsloven,
forurensningsloven, genteknologiloven og
vannressursloven
I
I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer
oppheves § 12 nr. 21 første ledd annet punktum.
II
I lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger
og om avfall gjøres følgende endringer:
§ 76 nytt femte ledd skal lyde:
Krav etter paragrafen her foreldes 5 år etter
den dag da tiltakene ble gjennomført. Dersom den ansvarlige ikke
var kjent da tiltakene ble gjennomført, foreldes kravet 5 år etter
den dagen da fordringshaveren fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig
kunnskap om den ansvarlige. Har forurensningsmyndigheten truffet
vedtak om krav på refusjon, løper fristen fra tidspunktet da endelig
vedtak ble truffet. Kravet foreldes likevel senest 30 år etter at
tiltakene ble gjennomført. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven
så langt de passer.
Ny § 84 skal lyde:
§ 84 (anmodning om å gjennomføre
tiltak mot
betydelige miljøskader eller overhengende fare for slike)
Enhver kan anmode forurensningsmyndigheten om
å treffe tiltak etter § 7.
Forurensningsmyndigheten har plikt til å vurdere
en anmodning som er fremsatt av en fysisk eller juridisk person,
som berøres eller ventes å bli berørt av betydelig miljøskade, eller
som har tilstrekkelig interesse i saken. Anmodningen må underbygges
med opplysninger som sannsynliggjør at det foreligger betydelig
miljøskade i vann eller på land eller overhengende fare for slik
skade.
Forurensningsmyndighetens avgjørelse på grunnlag
av anmodning som nevnt i annet ledd er enkeltvedtak også dersom
pålegg ikke gis.
§ 85 første ledd skal lyde:
Forvaltningsloven gjelder med de særlige bestemmelser
som er gitt i loven her.
III
I lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av
genmodifiserte organismer m.m. gjøres følgende endringer:
§ 10 sjette ledd skal lyde:
Det kreves ikke godkjenning for omsetning av et produkt
som er godkjent for omsetning i et annet EØS-land etter reglene
fastsatt i EØS-avtalen vedlegg XX punkt 25d (rådsdirektiv
2001/18/EF). Myndighetene etter loven her kan likevel
forby eller begrense omsetningen dersom den etter deres syn medfører
risiko for helse eller miljø, eller omsetningen for øvrig er i strid
med denne lovs formål.
§ 21 nytt tredje ledd skal lyde:
Krav etter paragrafen her foreldes 5 år etter
den dag da tiltakene ble gjennomført. Dersom den ansvarlige ikke
var kjent da tiltakene ble gjennomført, foreldes kravet 5 år etter
den dagen da tilsynsmyndigheten fikk eller burde ha skaffet seg
nødvendig kunnskap om den ansvarlige. Har tilsynsmyndigheten truffet
vedtak om krav på refusjon, løper fristen fra tidspunktet da endelig
vedtak ble truffet. Kravet foreldes likevel senest 30 år etter at
tiltakene ble gjennomført. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven
så langt de passer.
Ny § 21 a skal lyde:
§ 21 a (Anmodning om å gjennomføre
tiltak)
Enhver kan anmode tilsynsmyndigheten om å gi pålegg
eller treffe tiltak etter §§ 20 til 21. Tilsynsmyndigheten har plikt
til å vurdere en anmodning som er fremsatt av en fysisk eller juridisk
person, som berøres eller ventes å bli berørt av helse- eller miljømessige
skadevirkninger, eller som har tilstrekkelig interesse i saken.
Anmodningen må underbygges med opplysninger som sannsynliggjør at
det foreligger helse- eller miljømessige skadevirkninger eller overhengende
fare for slike.
Tilsynsmyndighetens avgjørelse på grunnlag av anmodning
som nevnt i første ledd annet punktum er enkeltvedtak også dersom
pålegg ikke gis.
IV
I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann
gjøres følgende endringer:
§ 59 tredje nytt ledd skal lyde:
Vassdragsmyndigheten har plikt til å vurdere en anmodning
om iverksettelse av tiltak ved betydelig miljøskade i vann som omfattes
av EØS-avtalen vedlegg XX punkt 1 i (Europaparlaments- og rådsdirektiv
2004/35/EF), når anmodningen er fremsatt av en fysisk eller juridisk
person som berøres eller ventes å bli berørt av skaden, eller som
har tilstrekkelig interesse i saken. Anmodningen må underbygges
med opplysninger som sannsynliggjør at det foreligger betydelig
miljøskade.
Nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd.
§ 59 nytt fjerde ledd skal lyde:
Vassdragsmyndighetens avgjørelse på grunnlag av
anmodning som nevnt i tredje ledd er enkeltvedtak også dersom pålegg
ikke gis.
§ 61 tredje ledd skal lyde:
Det kan ved enkeltvedtak bestemmes at utgiftene til
iverksettingen skal dekkes av den ansvarlige. Vedtaket er
tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 61 nytt fjerde ledd skal lyde:
Har vassdragsmyndigheten truffet vedtak med krav
på refusjon etter tredje ledd, løper foreldelsesfristen for kravet
fra tidspunktet da endelig vedtak ble truffet. Vassdragsmyndighetens
krav om dekning av utgifter knyttet til betydelig miljøskade som
nevnt i § 59 tredje ledd, eller knyttet til overhengende fare for
slik skade, foreldes 5 år etter tidspunktet for endelig vedtak,
men likevel senest 30 år etter at tiltakene var gjennomført. Øvrige
krav etter tredje ledd foreldes senest 10 år etter at tiltakene
var gjennomført. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven så
langt de passer.
V
Loven trer i kraft straks.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 8. mai 2013
Erling Sande |
Lars Egeland |
leder |
ordfører |