5.1 Sammendrag

Det pekes i meldingen på at barna er framtida, men at barndommen også har egenverdi. Alle barn og unge, jenter og gutter, skal ha gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse.

Alle foreldre har ansvar for å veilede og støtte sine barn slik at de kan delta i skole- og fritidsaktiviteter, og slik at de får muligheter til å ta selvstendige valg. Regjeringen vil tilrettelegge for at viktige arenaer i det norske fellesskapet er åpne og tilgjengelige for alle barn og unge.

Regjeringen vil skape gode rammevilkår for alle familier i Norge, og bidra til at alle får like muligheter uavhengig av kjønn.

5.1.1 Oppvekst og levekår

Oppvekstpolitikken og innsats på politikkområder rettet mot familien skal legge til rette for en trygg økonomisk og sosial situasjon for barn, ungdom og deres familier. Barns rettigheter gjenspeiles i det norske lovverket, og FNs barnekonvensjon er inkorporert i norsk lov. Det pekes i meldingen på at de aller fleste barn i Norge i dag har gode oppvekstvilkår og en trygg barndom.

Det bor i underkant av 1,2 millioner barn og unge under 18 år i Norge. Av disse er ca. 5 prosent innvandrere og ca. 7 prosent norskfødte barn med innvandrerforeldre.

Det å ha bakgrunn fra eller kjennskap til ulike kulturtradisjoner, land og språk er ressurser for barna som vokser opp i Norge i dag og for samfunnet i fremtiden. Det er heller ingen motsetning mellom det å ha identitet og tilhørighet knyttet til et annet land og det å være norsk.

Samtidig kan barn og unge med erfaringer fra krig, barn med foreldre som ikke behersker norsk, eller barn med foreldre som ikke kommer inn i arbeidsmarkedet, ha noen ekstra utfordringer når det gjelder å delta og benytte seg av mulighetene i samfunnet. Regjeringen legger stor vekt på at alle barn og unge i Norge, både jenter og gutter, skal få likeverdig opplæring gjennom en god offentlig skole. Regjeringen legger videre vekt på å understøtte foreldre som ressurser for barna sine.

5.1.1.1 Fattigdom blant barn

Det pekes i meldingen på at det er en stor utfordring at antallet barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, har økt de siste årene. I et velferdssamfunn som det norske er det naturlig å ta utgangspunkt i en relativ fattigdomsforståelse, særlig når det gjelder fattigdom blant barn.

En stor velstandsutvikling i Norge i det siste tiåret har ført til større forskjell mellom barn som kan delta på hva de vil, og dem som ikke kan.

Regjeringen arbeider for at alle barn skal ha barnehage-, skole-, kultur- og fritidstilbud der de får muligheter til å utvikle seg. Det arbeides også for å gi gode tilbud til utsatte unge, som barn med tiltak i barnevernet og tiltak for ungdom som står i fare for å falle utenfor arbeidsliv og utdanning.

Blant barn og unge som lever i familier med vedvarende lavinntekt, er barn og unge med innvandrerbakgrunn overrepresentert. Fire av ti barn med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere og deres barn varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid i Norge.

For å forebygge og redusere fattigdom blant barn og barnefamilier må det legges til rette for økt yrkesdeltakelse blant foreldre. Regjeringen prioriterer en ekstra innsats for å øke sysselsettingen blant innvandrere med lav deltakelse i arbeidslivet, jf. meldingens kapittel 3.1. Dette vil ha stor betydning for barns oppvekst og levekår. Det vises også til Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen.

Berge-utvalget viser til at barnefamilier i mottak mest sannsynlig er de med dårligst økonomiske kår i Norge. Som varslet i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt, vil regjeringen følge med på barnas levekår i mottak, herunder hvordan ulike offentlige tjenester som helse og barnevern ivaretar barna. Regjeringen vil ta initiativ til at situasjonen til barn i mottak kartlegges og evalueres med jevne mellomrom. Barn er også en prioritert gruppe i bosettingsarbeidet.

5.1.1.2 Deltakelse i fritidsaktiviteter

Regjeringens mål er at alle barn og unge skal ha tilgang til og muligheter til å delta i ulike typer fritidsaktiviteter.

Interesser, ikke sosial bakgrunn, kjønn eller opplevelse av diskriminering, skal avgjøre i hvilken grad og hvor barn deltar.

Som gruppe deltar barn og unge med innvandrerbakgrunn i mindre grad i tradisjonelt norske fritidsaktiviteter. Gutter med innvandrerbakgrunn er nesten like aktive i organisert idrett som gutter uten innvandrerbakgrunn. Jenter med innvandrerbakgrunn er imidlertid klart mindre aktive i organisert idrett enn jenter uten innvandrerbakgrunn.

I gjennomsnitt deltar innvandrere som er foreldre i mindre grad enn andre foreldre i aktiviteter knyttet til barnas deltakelse.

5.1.1.3 Innsats for økt deltakelse

Det vises i meldingen til at kommunene har et særlig ansvar for å sikre at alle barn og unge har en god oppvekst, med et positivt fritidsmiljø og mulighet for deltakelse og innflytelse. Åpne og rimelige kultur-, ferie- og fritidstilbud i kommunene er av særlig betydning for barn og unge i familier med vedvarende lavinntekt. Det er særlig i de større byene det er utfordringer knyttet til barn og unges oppvekst og levekår.

Tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn er et slikt virkemiddel. Kulturdepartementet har styrket denne ordningen gjennom et eget program slik at flere barn og unge får muligheter til å delta i kultur- og fritidsaktiviteter, jf. Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking.

I tillegg forvalter Arbeids- og velferdsdirektoratet en tilskuddsordning til tiltak for å forebygge og redusere fattigdom blant barn, unge og barnefamilier som er i kontakt med de sosiale tjenestene i Nav-kontoret.

Lokale idrettslag er møteplasser på tvers av generasjoner og sosiale og kulturelle skillelinjer. Gjennom en økt satsing på å utvikle inkluderende idrettstilbud for både barn og ungdom, og gjennom en styrking av idrettslagenes rammebetingelser, ønsker regjeringen å legge til rette for en åpen og inkluderende idrett. Det vises til Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen.

Møre og Romsdal fylkeskommune innførte sommeren 2012 et opplevelseskort som gir barn og unge fra familier med lav inntekt mulighet til å delta på aktiviteter og kulturopplevelser. Regjeringen ønsker at ordningen skal bli et nasjonalt pilotprosjekt og støtter opplevelseskortet i Møre og Romsdal i en forsøksperiode på to år. Ordningen skal evalueres, jf. Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking.

De landsomfattende frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene er viktige aktører for å skape gode oppvekstmuligheter for barn og unge. Regjeringen gir en grunnstøtte til disse organisasjonenes nasjonale og internasjonale arbeid.

I 2011 ga Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) ut en rapport som viser medlemsvekst i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Noe av dette skyldes etablering av nye organisasjoner for og av barn og unge med innvandrerbakgrunn. Flere slike organisasjoner får grunnstøtte fra tilskuddsordningen til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.

Videre forvalter LNU prosjektstøtteordning Mangfold og inkludering på vegne av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Formålet med ordningen er å stimulere til prosjekter som setter fokus på mangfold, holdninger og deltakelse.

Det vises for øvrig til kapittel 11 i meldingen om innflytelse og frivillighet.

5.1.2 Et godt barnevern for alle barn

Det fremgår av meldingen at barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Et sentralt mål for regjeringen er likeverdige barnevernstjenester for alle barn, og et barnevern med tillit i befolkningen. Det handler også om å skape tillit i den enkelte sak.

5.1.2.1 Barnevernets arbeid

Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge. Omsorgssvikt og mishandling kan aldri bortforklares eller overses med henvisning til kulturelle forskjeller.

For å finne fram til hva som er det enkelte barns beste, kreves det differensiert kompetanse i barnevernet. Regjeringen har de senere årene iverksatt flere tiltak over hele landet for å styrke den flerkulturelle kompetansen i barnevernet.

I 2011 mottok 52 100 barn tiltak fra barnevernet. I 2009 var det tilsvarende tallet 46 487. Andelen innvandrerbarn og norskfødte barn med innvandrerforeldre økte fra 16 prosent (av alle barn med tiltak) i 2004 til 21 prosent i 2009. Denne økningen må sees i sammenheng med at det totale antallet barn og unge (0–22 år) med innvandrerbakgrunn har økt med hele 41 prosent i denne femårsperioden (Kalve og Dyrhaug 2009).

80 prosent av alle barn som mottok tiltak i barnevernet ved utgangen av 2009 mottok hjelpetiltak. I noen saker er ikke hjelpetiltak nok for å gi barn nødvendig beskyttelse, hjelp eller omsorg. I disse tilfellene kan barnevernet overta omsorgen for barn for kortere eller lengre tid. Iblant blir dette en varig løsning.

Av 6 600 barn og unge under barnevernets omsorg ved utgangen av 2009 var 89 prosent uten innvandrerbakgrunn, 6 prosent innvandrere og 5 prosent norskfødte med innvandrerforeldre.

Som alle andre barn i Norge har asylsøkere rett til å motta tjenester og tiltak etter lov om barnevernstjenester. Statlig regionalt barnevern skal gi alle enslige mindreårige asylsøkere under 15 år tilbud om opphold på et omsorgssenter. Utlendingsdirektoratet (UDI) er ansvarlig for å gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år tilbud om plass i mottak for enslige mindreårige eller i egne avdelinger tilknyttet ordinære asylmottak.

Dersom det kommunale barnevernet mottar en bekymringsmelding for et barn som har asylsøkerstatus, skal meldingen følges opp etter samme prosedyrer som gjelder for andre barnevernssaker.

Mindreårige ofre for menneskehandel er en særlig sårbar gruppe. Barnevernet har et særskilt ansvar for å beskytte barn mot denne formen for alvorlig overgrep. Stortinget har nylig vedtatt nye bestemmelser i barnevernloven om barn utsatt for menneskehandel.

Barnevernloven gjelder som nevnt for alle som oppholder seg i landet. Samtidig skal barnevernet ta familiens og barnas oppholdsstatus med i en helhetsvurdering når de bestemmer hvilke tiltak som bør settes inn for å ivareta barnets behov.

5.1.2.2 Innsats for et likeverdig barnevern

Barnevernet håndterer noen av de mest utfordrende sakene det offentlige står ovenfor. Regjeringen jobber kontinuerlig for å styrke barnevernets kompetanse i møte med barn og familier med innvandrerbakgrunn.

Dette er et langsiktig arbeid. Det er viktig med informasjon og dialog mellom myndigheter og ulike innvandrergrupper om barns rettigheter og barneoppdragelse i Norge, og barnevernets rolle og arbeidsmetoder. Informasjonsarbeidet må tilpasses målgruppenes behov, og ikke begrenses kun til skriftlig formidling. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) arbeider med en kommunikasjonsstrategi som vil ivareta utføringene knyttet til disse områdene. Regjeringen har gitt Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) et oppdrag om å ta kontakt med ulike innvandrermiljøer for å få innspill til hvordan informasjon og kunnskap om blant annet barnevernet kan spres på en best mulig måte. IMDi samarbeider med Bufdir om dette. Det skal foretas en kartlegging for å finne mer ut av den faktiske situasjonen når det gjelder skepsis til barnevernet, hvilket omfang dette har og årsaker til manglende tillit. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har også jevnlige møter med Oslo kommune om barnevernets arbeid med familier med innvandrebakgrunn. Å gi tilpasset informasjon om norsk lov ved ankomst i Norge er òg av stor betydning. Dette gjøres av politiet ved ankomst, i asylmottak og gjennom introduksjonsprogrammet for flyktninger.

I barnevernets arbeid med den enkelte familie er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene av det som blir sagt og skrevet. Informasjon må ofte gjentas, og det kan være hensiktsmessig å snakke med barnet og familien om og hvordan de forstår informasjonen som gis. Ved å komme tidlig inn i familien, gjennom veiledning, råd og støtte til foreldre, kan barnevernet også skape tillit og samtidig iverksette tiltak som er til barnet beste. Undersøkelser viser varierende bruk av tolk i den kommunale barnevernstjenesten og i forskjellige barnevernsinstitusjoner. Regjeringen vil at barnevernet alltid benytter kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer.

Regjeringen er også opptatt av at barn ikke skal brukes som tolk. Bufdir har utarbeidet egne retningslinjer for bestilling og bruk av tolk i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre.

Fosterhjem er det viktigste plasseringsalternativet når barnevernet overtar omsorgen for et barn.

Foreldreveiledning viser seg å nå fram til foreldre med innvandrerbakgrunn på en god måte.

Det er også et mål at ansatte i barnevernet gjenspeiler befolkningen, jf. Mål for inkludering, se omtale i kapittel 13.2 i meldingen.

Som en del av arbeidet med kompetanseheving og tjenesteutvikling i offentlige tjenester står lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT)-perspektivet sentralt. Ansatte i statlig og kommunal barnevernstjeneste må ha kompetanse i å møte særlige utfordringer som LHBT-ungdom kan møte i miljøer hvor det kan være lite toleranse for homofili og ikke-konvensjonelle kjønnsuttrykk.

I 2011 satte regjeringen i gang et barnevernsløft. Kommunalt barnevern får med dette det største løftet på 20 år. Regjeringen vil i 2013 legge fram en lovproposisjon med en meldingsdel med forslag til omorganisering av barnevernet. I regjeringens arbeid med å styrke og videreutvikle barnevernet vil også flerkulturell kompetanse bli prioritert.

5.1.3 Familieliv

Det vises i meldingen til at å bosette seg i et nytt land, uavhengig av årsak, i mange tilfeller kan være krevende. I tillegg til at individet må tilpasse seg det nye landet, lære nytt språk, finne jobb eller kvalifisere seg for å komme inn på arbeidsmarkedet, påvirker denne prosessen også familien og familielivet.

5.1.3.1 Kombinasjon arbeidsliv og familieliv

Sysselsettingen blant innvandrere er høy, både blant kvinner og menn, men ligger under nivået for gjennomsnittet i befolkningen. Det er imidlertid store variasjoner mellom innvandrere fra ulike land og årsaken til at de har kommet til Norge.

Kvinner født i utlandet er i større grad hjemmeværende enn kvinner som er født i Norge.

Det er mange årsaker til at kvinner i noen innvandrergrupper deltar i mindre grad i yrkeslivet.

Synet på kvinners arbeid utenfor hjemmet påvirkes både av hvilket tilsyn man synes passer best for små barn og utdanningsnivå, i tillegg til landbakgrunn. Det er lite som tyder på at det er klare holdningsforskjeller mellom kvinner og menn i de landgruppene som er med i undersøkelsen. Et stort flertall blant de som har innvandret og blant norskfødte med pakistanske foreldre mener at menn og kvinner er like egnet til å ta seg av barn. Det er noen variasjoner mellom ulike landgrupper.

Det pekes i meldingen på at økonomisk selvstendighet er en forutsetning for reell likestilling. Velferdssamfunnet er avhengig av at flest mulig deltar i yrkeslivet. Det er derfor et mål at både kvinner og menn i en familie så langt som mulig er tilknyttet arbeidslivet og har egen inntekt. Deltakelse i arbeidslivet gir viktige rettigheter til pensjoner, foreldrepenger, sykepenger mv. På den annen side er valgfrihet et faktum. Både kvinner og menn kan velge å være hjemme med barn, men skal kjenne til konsekvensene av tapte rettigheter til ulike ytelser ved ikke å være i inntektsgivende arbeid.

Regjeringen vil i 2013 legge fram en melding til Stortinget om likestilling. Meldingen vil følge opp Likestillingsutvalgets to utredninger NOU 2011:18 Struktur for likestilling og NOU 2012:15 Politikk for likestilling.

En vev av familie- og likestillingspolitiske ordninger gjør det lettere å kombinere yrkesarbeid med omsorg for barn, både for mor og far. Det er et mål at foreldre skal dele foreldrepermisjonen mer likt ved at fedrene tar en større andel av permisjonen.

Det pekes i meldingen på at den viktigste ordningen for å oppnå økt yrkesaktivitet blant mødre og et mer likestilt foreldreskap er foreldrepengeordningen. Sysselsettingsnivået blant innvandrere ligger under nivået for gjennomsnittet i befolkningen. Det betyr at en lavere andel blant innvandrere enn blant andre vil ha opptjent rett til foreldrepenger.

5.1.3.2 Engangsstønad, kontantstøtte og overgangsstønad

Engangsstønad gis til kvinner som føder barn og som ikke har opptjent rett til foreldrepenger. Engangsstønaden er per i dag 35 263 kroner. Kvinner med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant mottakere av engangsstønad.

I 2009 fikk far med egen opptjening rett til å ta ut foreldrepenger når mor deltar på heltid i introduksjonsprogrammet. Endringen har gjort det enklere for kvinner som får barn å delta i introduksjonsprogrammet, samtidig som det har styrket fedres rett til foreldrepenger. Fra og med september 2010 er også 10 uker av omsorgspermisjonen på inntil 10 måneder for deltakere i introduksjonsprogrammet forbeholdt faren (fars omsorgspermisjon). Regjeringen vil innføre en tredeling av omsorgspermisjonen for foreldre når begge er deltakere i introduksjonsprogram.

Regjeringen vil opprettholde aktivitetskravet, men samtidig se nærmere på grupper av fedre som i dag er forhindret fra å ta permisjon med tanke på å vurdere endringer i deres uttaksmuligheter. Dette gjelder fedre i familier der mor er i aktivitet og orienterer seg mot yrkeslivet, men som ikke har mulighet til å tilpasse seg lovens aktivitetskrav, jf. Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn.

Kontantstøtte gis for ettåringer som ikke har plass i barnehage eller som kun har en deltidsplass. Innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika har en høyere bruk av kontantstøtte enn den øvrige befolkningen, selv om også deres bruk av kontantstøtten er redusert de siste årene.

Det pekes i meldingen på at det er nødvendig å organisere overføringene til barnefamilier på en måte som både sikrer velferd og motiverer til arbeid. Det er i flere utredninger pekt på at kontantstøtten virker negativt med tanke på å motivere til arbeidsdeltakelse. Fra august 2012 er kontantstøtten avviklet for barn mellom to og tre år.

Personer som er alene om omsorgen for små barn kan få overgangsstønad.

For å stimulere til arbeid og aktivitet i stønadsperioden og styrke mulighetene for overgang til arbeid, har regjeringen skjerpet aktivitetskravet for enslig mor og far. Med virkning fra 1. januar 2012 ble det stilt krav om yrkesrettet aktivitet for rett til overgangsstønad når det yngste barnet fyller ett år. Fra 1. januar 2013 foreslår regjeringen å innføre begrensninger i varigheten på nye stønadsperioder, slik at enslige forsørgere som tidligere har mottatt en full periode med overgangsstønad, det vil si tre hele år, får begrenset varigheten på nye stønadsperioder til barnet har rett til barnehageplass. Begrensningen skal ikke endre gjeldende adgang til forlenget stønadsperiode. Fra 1. januar 2013 foreslår regjeringen også å stille krav om uforskyldt ledighet for rett til overgangsstønad når enslig mor eller far har hatt arbeid umiddelbart før han eller hun ble aleneforsørger.

5.1.3.3 Informasjon om familieliv og rettigheter

Regjeringen legger stor vekt på å understøtte foreldre som ressurser for sine barn. Informasjon om familieliv, foreldrerollen og barns rettigheter i en norsk kontekst er da viktig.

Gjennom de 50 timene med opplæring i samfunnskunnskap som gis til nyankomne innvandrere i forbindelse med opplæring i norsk, gis det informasjon om norsk lov og rettigheter og plikter. Et av målene for opplæringen er å få kunnskap om viktige lover, regler og verdier knyttet til likestilling og barns rettigheter.

Startpakken Ny i Norge skal videreutvikles, se også meldingens kapittel 3.4.2.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har i samarbeid med Utdanningsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet fått produsert en DVD med tittelen Oppvekst i Norge.

I handlingsplanen Likestilling 2014 inngår et tiltak om rettighetsinformasjon til innvandrerkvinner. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bevilget i 2011 midler til Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) til gjennomføring av en rettighetsturné. I 2012 fikk JURK midler til å utvikle og gjennomføre et kompetansehevende tiltak for å nå fram til et større antall kvinner med innvandrerbakgrunn etter modell av «train the trainers». Det jobbes med bedre tilrettelagt informasjon om relevante temaer i tråd med Klart språk-prosjektet og kompetanseutvikling av lærere som gir opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.

Reform – ressurssenter for menn – har arbeidet med ulike prosjekter og tiltak rettet mot menn med innvandrerbakgrunn. I 2011 samarbeidet Reform med de regionale sentrene for likestilling om prosjektet Regionale møteplasser for menn med minoritetsbakgrunn. Reform har også arrangert sinnemestringskurs rettet mot menn med innvandrerbakgrunn. I samarbeid med regionale likestillingssentre utvikler Reform standardiserte kurs rettet mot ansatte i kommunale tjenester for å styrke kompetansen om fedre og likestilt foreldreskap i offentlig tjenesteyting. Dette er et tiltak i handlingsplanen Likestilling 2014. Fra høsten 2012 vil det bli avholdt kurs rettet mot lærere i introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere.

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har de siste tre årene kurset mødre om barneoppdragelse, barns rettigheter og oppvekstvilkår.

5.1.3.4 Annet forebyggende familiearbeid

Det vises i meldingen til at å flytte til et nytt land og måtte lære et nytt samfunn og språk å kjenne kan være en utfordring i seg selv. Erfaringer viser at bruk av foreldreveiledningskurs og familiestøtteprogram er nyttig hjelp for at foreldre skal mestre sin nye situasjon på en god måte.

Som en del av arbeidet med å bidra til at foreldre er gode støttespillere for sine barn, støtter og oppfordrer regjeringen kommunene til å ta i bruk ulike former for foreldreveiledningsprogram. Blant disse er Program for foreldreveiledning og Home-Start Familiekontakten Norge.

5.1.3.5 Familievern for en mangfoldig befolkning

Familievernet har som en sentral målsetting å styrke parforhold og forebygge samlivsbrudd. Individer og familier med innvandrerbakgrunn er underrepresentert blant brukerne av familievernet, særlig i behandlings- og rådgivningssaker. Det foreligger ikke systematisk kunnskap om årsakene til dette. For å imøtekomme disse utfordringene er det de senere år iverksatt offentlige informasjonstiltak overfor ulike etniske minoriteter. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets informasjonsbrosjyrer om meklingsordningen og andre familierettslige ordninger er oversatt til flere aktuelle språk.

Bufdir foretok i 2009 en kartlegging av familievernets behov for kunnskap og arbeidsmetoder overfor familier med innvandrerbakgrunn. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil følge opp dette arbeidet videre.

Familievernkontorene driver blant annet mekling mellom par som skal separeres eller gå fra hverandre. Evaluering av meklingsordningen har vist at det er behov for økt kompetanse blant meklerkorpset om det å være mekler for en mer mangfoldig brukergruppe. Evalueringen viste videre at det er en større utfordring å oppnå en skriftlig avtale om bosted og samvær der foreldrene har innvandrerbakgrunn sammenliknet med etnisk norske par. Ved å legge mer tid og arbeid i meklingsprosessen vil det være større mulighet til at foreldrene oppnår enighet om en skriftlig avtale.

Informasjon som er bedre tilpasset innvandrere og etniske minoriteter er et prioritert område i Bufdirs informasjonsstrategi for familievernstjenesten.

Familievernet spiller også en viktig rolle i innsatsen mot tvangsekteskap. Regjeringen vil styrke familievernets arbeid med voldsproblematikk og utsatte barn.

5.1.3.6 Vold i nære relasjoner

Vold i nære relasjoner rammer kvinner og menn, og både kvinner og menn kan være utøvere. Kvinner er imidlertid i større grad enn menn utsatt for den alvorligste volden.

Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er former for vold i nære relasjoner som i all hovedsak finnes i familier med innvandrerbakgrunn, men som har de samme implikasjonene som annen vold for den som rammes. I Norge praktiseres dette bare av noen grupper innvandrere, ikke av majoritetsbefolkningen. Tiltakene er tilpasset og rettes mot de aktuelle gruppene.

Krisesentertilbudet er et tilbud for personer som utsettes for vold i nære relasjoner (lovfestet i 2009). Rapportering fra krisesentrene for 2011 viser at andelen beboere med innvandrerbakgrunn er fordoblet i løpet av en tiårsperiode – fra 32 prosent i 2001 til 62 prosent i 2011. Nesten alle disse er kvinner.

Studier om krisesenterbrukerne tegner et bilde av en gruppe kvinner med manglende tilknytning til arbeidslivet og med lite støtte fra familien eller manglende sosialt nettverk. Økningen i andelen kvinner med innvandrerbakgrunn på krisesentrene betyr ikke at det er mer vold i nære relasjoner i familier med innvandrerbakgrunn. Mange voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn har et svakere sosioøkonomisk utgangspunkt.

Beboere med innvandrerbakgrunn bodde lenger på krisesentrene enn beboere uten innvandrerbakgrunn i 2011, 30 mot 22 døgn (beboere utsatt for menneskehandel er ikke inkludert i disse tallene).

48 av totalt 79 menn som oppsøkte krisesentertilbudet i 2011 hadde utenlandsk opprinnelse. Grunnene til at de oppsøkte krisesentrene var tvangsekteskap, barnemishandling, voldtekt, seksuell vold, menneskehandel, kidnappingsfare med hensyn til barn, æresrelatert vold og frykt for frihetsberøvelse.

Tjenestetilbudet for både voldsutsatte og utøvere skal være tilpasset en mangfoldig befolkning og ivareta forskjellige gruppers behov. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT), samt personer med utviklingshemning og andre funksjonsnedsettelser kan være særlig utsatt for vold og tvang.

5.1.4 Unges frihet til å velge

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at unge jenter og gutter kan ta selvstendige valg om sitt liv og sin framtid, for eksempel når det gjelder utdanning, yrkesvalg og valg av ektefelle. At foreldre og omsorgspersoner støtter opp om unges selvstendige livsvalg, er sentralt for unges frihet til å velge.

5.1.4.1 Kontroll og alvorlige begrensninger av unges frihet

Gjennom det danske formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2010 ble former for kontroll som gir alvorlige begrensninger for jenter og gutters livsutfoldelse, satt på dagsordenen og sett i sammenheng med nordisk forskning om barn og unge med innvandrerforeldre.

Regjeringen vil arbeide mot former for kontroll som hindrer barn og unge i aktiv samfunnsdeltakelse, og som begrenser unges frihet til å ta egne livsvalg. Regjeringen har i handlingsplan for likestilling mellom kjønnene satt fokus på sosial kontroll, og i kraft av sitt formannskap i Nordisk Ministerråd i 2012 vil Norge arrangere et seminar om uønsket sosial kontroll i kjønnskonservative miljøer.

Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT-personer) med innvandrerbakgrunn kan møte betydelige utfordringer i det norske samfunn. Gjennom regjeringens handlingsplan Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009–2012 arbeider regjeringen med å forankre LHBT-perspektivet innenfor alle politikkområder og integrere kunnskap om denne gruppens behov og utfordringer i de ulike offentlige tjenester.

5.1.4.2 Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

Det pekes i meldingen på at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse bryter med norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Det finnes ingen sikre tall på hvor mange som utsettes for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse i Norge. Henvendelse til hjelpeapparatet viser imidlertid at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse berører en begrenset del av befolkningen. Både i internasjonal og norsk sammenheng er det tegn som tyder på positive endringsprosesser.

I Norge har arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i regi av myndighetene pågått siden slutten av 1990-tallet. Før dette gjorde frivillige organisasjoner en viktig innsats på feltet. Da Handlingsplan mot tvangsekteskap (2008–2011) og Handlingsplan mot kjønnslemlestelse (2008–2011) ble lansert i 2008, ble det bevilget betydelig mer midler til dette arbeidet. Det er iverksatt en rekke hjelpetiltak for dem som er utsatt eller står i fare for å utsettes for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Innsatsen har gitt resultater ved at bevisstheten i offentlig sektor og i befolkningen rundt disse problemstillingene har økt, og kompetanse og samarbeid i offentlig sektor er bedret.

5.1.4.3 Videreutvikling av innsatsen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

Regjeringen vil videreføre og utvikle innsatsen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Arbeidet skal ta utgangspunkt i erfaringer fra hjelpeapparatet, frivillige organisasjoner og forskning. Disse viser at de fleste tvangsekteskapssaker er kompliserte og dreier seg om en kombinasjon av lav sosioøkonomisk status og generasjonskonflikter, der utfordringer knyttet til migrasjon står sentralt. Dette taler for en tidlig forebyggende innsats, særlig rettet mot barn, ungdom og foreldre med lav sosioøkonomisk status.

Gjennom regjeringens langsiktige arbeid mot kjønnslemlestelse er det forebyggende arbeidet innenfor helsesektoren blitt styrket. Det er imidlertid behov for mer kunnskap, spesielt om betydningen for folkehelsen og levekårene for jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn. Kunnskap om og endrede holdninger til kjønnslemlestelse er fortsatt et mål.

Regjeringen er opptatt av en helhetlig innsats mot vold i nære relasjoner. Regjeringen vil i 2012 legge fram en ny fireårig handlingsplan for perioden 2013–2016, som viderefører og utvikler arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, til også å omfatte former for alvorlige begrensninger av unges frihet. Handlingsplanen skal supplere den øvrige innsatsen mot vold i nære relasjoner.

Regjeringen vil

• tilrettelegge for at alle barn og unge skal ha muligheter til å delta i fritidsaktiviteter

• tilrettelegge for at barnevernet yter gode og likeverdige tjenester til alle barn, og har tillit i befolkningen

• styrke informasjonsarbeidet om barnevernet til ulike grupper blant innvandrere

• foreta en kartlegging av innvandreres tillit til barnevernet

• bidra til at innvandrere kjenner plikter og rettigheter knyttet til familieliv og omsorg for barn i Norge

• legge fram en ny handlingsplan 2013–2016 om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet

• styrke stillingen til LHBT-personer med innvandrerbakgrunn

5.2 Komiteens merknader

Ressursbehov

Komiteen støtter regjeringens overordnede mål om at alle barn og unge, jenter og gutter, skal ha gode oppvekstsvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse. Mulighetene for å nå dette målet er avhengig av tiltak på en rekke sektorer, blant annet når det gjelder språk, arbeid, tilbudet i barnehage og skole, helsetilbudet mv. Komiteen viser til sine merknader til de foregående kapitlene og vil samtidig understreke det bekymringsfulle i at barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert med hensyn til å leve i en familie med vedvarende lavinntekt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til høringsuttalelse fra Fellesorganisasjonen (FO), som viser til overvekt av familier med mange barn blant fattige barnefamilier og ønsker gratis fritidsaktiviteter, økt barnetrygd, økte sosialhjelpssatser, styrkede barnetillegg i offentlige stønader. Utdanningsforbundet ønsker vesentlig styrking av barnetrygden. Flertallet viser i den forbindelse til særskilte oppgaver og prioriteringer i tildelingsbrevet for 2013 av 1. februar 2013 fra Arbeidsdepartementet til Arbeids- og velferdsdirektoratet, der det heter:

«Direktoratet skal ha god faglig kompetanse på sosial- og levekårsområdet. Direktoratet skal styrke sitt fagansvar gjennom å bidra til å videreutvikle og formidle statistikk og indikatorer for tilstandsbeskrivelser på området fattigdom og sosial eksklusjon, herunder den årlige sosiale rapporteringen fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Direktoratet skal følge utviklingen i antall mottakere av og utgifter til økonomisk og analysere utviklingen i langtidsmottak av sosialhjelp sett i sammenheng med andre ordninger og ytelser og i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet. Analysen skal inngå i den årlige rapporten for fattigdomsfeltet.»

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til høringsinnspill fra Røde Kors, som er takknemlig for støtten til tiltaket «Ferie for alle», men som hadde ønsket at flere kunne være med. Røde Kors ønsker dessuten flere aktivitetstilbud i tillegg til idrett, særlig for barn på asylmottak. Dette flertallet viser til oppfølgingen av NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet for asylsøkere.

Dette flertallet viser også til KS, som i høringen ønsket utvidelse av områdesatsingen, med sterkere forankring blant stats- og kommuneansatte, befolkningen, borettslag, frivillige organisasjoner og private. De mener dessuten at ressursbehovet knyttet til minoritetsspråklige ikke er tatt godt nok hensyn til i inntektssystemet. Dette flertallet viser til at spørsmålet om utvidelse av forsøkene med områdesatsing må vurderes i de årlige budsjettbehandlingene.

Når det gjelder spørsmål knyttet til inntektssystemet, viser komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, til Prop. 110 S (2011–2012) Kommuneproposisjonen 2013, der regjeringen viser til at inntektssystemet ble lagt om i 2009 og 2011, og at økt skatteutjevning og oppdaterte kostnadsnøkler har bidratt til at kommunene kan gi likeverdige tjenester over hele landet. Flertallet viser dessuten til at denne regjeringen nå har lagt opp til en regelmessig gjennomgang av kostnadsnøklene og forutsetter at KS på vanlig måte involveres. Spørsmålet om ressursbehovet knyttet til minoritetsspråklige kan da vurderes i sammenheng med andre kostnader.

Deltakelse i samfunnet

Komiteen understreker at god kjennskap til det samfunnet man skal oppdra barn i, er viktig for å kunne være gode veiledere for barna. Tiltak for å sikre at særlig innvandrerkvinner lærer språk og får muligheten til arbeid og samfunnsdeltakelse, er derfor også viktig for å gi neste generasjon gode muligheter i det norske samfunnet.

Komiteen viser også til at mange barn med innvandrerbakgrunn opplever å ha svært ulike rammer, avhengig av om de er gutter eller jenter. Jenter kan oppleve svært stramme rammer, som hindrer deltakelse i ulike fritidsaktiviteter og på ulike samfunnsarenaer. For gutter kan det være motsatt. Svært frie tøyler i ungdomsårene kan øke risikoen for å havne i destruktive miljøer, falle ut av utdanning osv. Bedre kjennskap til det norske samfunnet fra foreldrenes side, god norskopplæring og informasjon om rettigheter og plikter kan bidra til å forebygge slike forskjeller.

Komiteen viser til at jenter med innvandrerbakgrunn er klart mindre aktive i organisert idrett enn gutter. Dette er bekymringsfullt, både i et oppvekst- og et folkehelseperspektiv. Komiteen mener derfor at økt satsing på fysisk aktivitet innen rammen av skolehverdagen er et viktig tiltak for å motvirke slike forskjeller. Det samme gjelder tiltak for å involvere foreldre med innvandrerbakgrunn mer i idrettslagenes virksomhet.

Komiteen viser også til programmet «Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn» og til tiltak for økt inkludering i Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking og i Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen.

Komiteen støtter regjeringens mål om at interesser, og ikke sosial bakgrunn, kjønn eller diskriminering, er det som skal styre barns deltakelse i ulike aktiviteter.

Barnevernet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at alle barn i Norge har rett til beskyttelse fra barnevernet. Når det gjelder barn med innvandrerbakgrunn, reises det noen særlige utfordringer når det gjelder kommunikasjon og tillit. Dessuten er enslige mindreårige asylsøkere og ofre for menneskehandel særlig sårbare grupper. Flertallet støtter regjeringens satsing på informasjon og dialog mellom myndighetene og representanter for ulike innvandrergrupper og økt rekruttering av innvandrere til barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at alle barn i Norge har rett til beskyttelse fra barnevernet. Når det gjelder barn med innvandrerbakgrunn, er utfordringene mangfoldige. Barn med innvandrerbakgrunn er ingen ensartet gruppe og opplever ulike sett av utfordringer med basis i kultur, språk, gruppelojalitet, i tillegg til kommunikasjon og tillit. Utover dette kommer også ofre for menneskehandel og enslige mindreårige asylsøkere.

Disse medlemmer mener det er urovekkende at det nå fremkommer informasjon om at det er en høyere terskel for barnevernet å gå inn med tiltak i familier med fremmedkulturell bakgrunn enn i familier med norsk/vestlig bakgrunn. Selv om terskelen til dels handler om kultur, så aner disse medlemmer en annen forklaring: nemlig at man, som barnevernsansatt, kan bli oppfattet som «rasist» og dermed tar et skritt tilbake når en bekymringsmelding innkommer. Det er også bekymringsfullt at barnevernsansatte trues med vold eller hevnaksjoner i de tilfeller de går inn med tiltak.

Disse medlemmer mener alle barn, uavhengig av bakgrunn, har den samme lovmessige beskyttelsen, og at en slik innstilling som nevnt ovenfor i store deler av barnevernet også er en indikator på hvor kort man har kommet i integreringspolitikken.

Det er også fremkommet informasjon som tyder på at barn med bakgrunn fra visse land eller regioner vegrer seg for å ta kontakt med en kommunes barnevern på eget initiativ, da det finnes ansatte der som kommer fra samme land eller region, og at dette skaper utrygghet. Disse medlemmer er også blitt informert om at det skal ha forekommet brudd på taushetsplikten blant slike ansatte, noe som angivelig skal ha ført til at mindreårige er blitt utsatt for tvangsekteskap eller vold forbundet med æresbegreper.

Komiteen viser videre til det igangsatte barnevernsløftet fra 2011 og den varslede lovproposisjonen med egen meldingsdel om omorganisering av barnevernet, som kommer i 2013. Komiteen viser til sine tidligere merknader om at barn ikke skal brukes som tolk i offentlig sektor. Dette er viktig i alle sektorer, men barnevernet står om mulig i en særstilling.

Familieliv – vold i nære relasjoner

Likestilling mellom menn og kvinner er en viktig verdi i Norge, både i arbeidsliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Komiteen har merket seg at den kommende likestillingsmeldingen vil ta opp kombinasjonen arbeidsliv og familieliv med fokus på innvandrerkvinners situasjon, herunder muligheter for foreldrepermisjon for far i situasjoner der innvandrerkvinner er under kvalifisering til arbeid.

Forebyggende familiearbeid kan være en utfordring for familievernet i møtet med andre kulturer. Informasjon, kvalifisering og rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn er etter komiteens mening like viktig her som på andre samfunnsområder.

Vold i nære relasjoner reiser ekstra utfordringer. Komiteen viser til regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra januar 2012 og ny handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og begrensninger av unges frihet, fremlagt 27. februar 2013. Komiteen understreker betydningen av at handlingsplanen tar for seg situasjonen for både gutter og jenter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at ordningen ble opprettet fra 2012 gjennom en omlegging av den tidligere ordningen med tilskudd til landsdekkende organisasjoner på integreringsfeltet (se for eksempel Prop. 1 S (2012–2013) statsbudsjettet for 2013, Barne-, familie- og likestillingsdepartementet), og at hvilke ressursmiljøer som får støtte, er gjenstand for løpende vurdering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter en handlekraftig innsats mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og begrensninger av unges frihet. Disse medlemmer mener at slike overgrep fortjener å få et sterkere fokus, slik at unge som utsettes for dette, ikke blir glemt, men effektivt følges opp. Disse medlemmer vil likevel påpeke at tiltak for å avdekke kjønnslemlestelse synes å ha vært ineffektive, og at man vet altfor lite om omfanget av denne formen for overgrep i Norge. Dette til tross for at lov om forbud mot kjønnslemlestelse ble vedtatt av Stortinget i 1995, jf. Innst. O. nr. 9 (1995–1996), Ot.prp. nr. 50 (1994–1995). I løpet av de 18 årene som er gått siden loven ble vedtatt, er det kun registrert én eneste straffereaksjon på grunnlag av kjønnslemlestelse (Hønefoss-saken). Dette er ikke en indikasjon på at kjønnslemlestelse knapt forekommer, men manglende oppfølging fra norske myndigheter. Dette viser også at visse former for diskriminering godtas, ved at unge kvinner med innvandrerbakgrunn i praksis ikke har de samme rettigheter som norske kvinner. Disse medlemmer vil her understreke betydningen av å innføre regelmessig og pliktig underlivsundersøkelse av jenter, spesielt jenter med bakgrunn fra land eller regioner der kjønnslemlestelse praktiseres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å sikre en jevnbyrdig kontroll av underliv i forbindelse med helseundersøkelser for å avdekke kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av de mange tiltaksplaner som er blitt igangsatt for å forhindre tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold med utspring i æresbegreper, for å måle effekten av tiltakene enkeltvis og i en total sammenheng.»

Disse medlemmer mener det er positivt at regjeringen i sin nye handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016) erkjenner at dette er faktiske og alvorlige problemstillinger hos noen grupper i det norske samfunnet. Samtidig mener disse medlemmer at regjeringens erkjennelse ikke går langt nok når det gjelder å gi gode nok verktøy til essensielle tjenesteytere i offentlig sektor, for å bekjempe disse typer overgrep mot barn og unge.

Disse medlemmer etterlyser blant annet et spesifikt planmessig arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse, herunder bedre kunnskap for helsepersonell. Det er blitt påstått at helsepersonell ikke er kompetente til å avdekke dette ved ulike kontroller og undersøkelser, og disse medlemmer mener det skyldes unnfallenhet overfor en form for overgrep man ikke har tatt på stort nok alvor i det norske samfunn.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen senke terskelen for når yrkesgruppene som omfattes av avvergebestemmelsen i kjønnslemlestelsesloven, får en plikt til å melde fra.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en plikt for dem som jobber på asylmottak, til å informere om at kjønnslemlestelse er forbudt i Norge, hva dette lovforbudet går ut på og hvorfor kjønnslemlestelse er forbudt i Norge.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning som innebærer at alle de som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, må underskrive på at de er kjent med at kjønnslemlestelse er straffbart i Norge, og at vi har en straffesanksjonert avvergelsesplikt.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse blir et tema under helsestasjonsprogrammet for nyfødte.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse blir et tema under skolestartundersøkelsen.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de som jobber i skolehelsetjenesten, blir skolert i hva kjønnslemlestelse innebærer, hvem som står i fare for å bli utsatt for det og hvordan man bør snakke med foreldre om det.»

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll av jentebarn med formål å avdekke kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre ved gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak som sørger for straffeforfølgelse av personer som medvirker til kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for utarbeidelse av lettfattelig informasjonsmateriell til barnehagepersonell og skolepersonell i grunnskolen og videregående skole, for hvordan de skal gå frem hvis de mistenker en forestående kjønnslemlestelse, hvis de har mistanke om utført kjønnslemlestelse, eller har avdekket kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et internasjonalt samarbeid, slik at det kan bli mulig å straffeforfølge brudd på lover mot kjønnslemlestelse, og endre dagens lovverk slik at det blir mulig å straffeforfølge straffbare forhold begått i utlandet også i de tilfeller hvor kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det landet den straffbare handlingen blir utført.»

Komiteen vil spesielt framheve viktigheten av å belyse situasjonen for LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) med innvandrerbakgrunn. Dette er ei svært sårbar gruppe som utsettes for dobbel diskriminering. Komiteen viser i den forbindelse til «Lenket for livet?» – en erfaringsrapport om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn, som forteller sterke historier om ungdom som slites mellom kjærlighet, familie og kultur, og som blir mishandlet fysisk og psykisk fordi foreldrene får vite eller mistenker at barna er homofile. IMDis rapport fra 2011 «Ikke bare tvangsekteskap» tar også opp situasjonen til homofile med innvandrerbakgrunn. Komiteen viser dessuten til debatten i Stortinget 18. desember 2012 om interpellasjon fra stortingsrepresentant André Oktay Dahl om kampen mot tvangsekteskap i et LHBT-perspektiv og forutsetter at de problemstillingene som ble tatt opp i debatten blir fulgt opp i det videre arbeidet med ungdom og vold i nære relasjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt av at samfunnet gir muligheter for alle, og vil målrette innsatsen for å hjelpe de mest utsatte barna. Det er vesentlig å tette hullene i sikkerhetsnettet slik at flere av barna som faller utenfor, fanges opp. Disse medlemmer vil styrke prosjekter som gir barn i familier med lav inntekt en mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og satse på arbeidstreningsordninger for å få flere ut av varig fattigdom og inn i jobb.

Disse medlemmer ønsker å understreke betydningen av alt det viktige forebyggende arbeidet som gjøres av frivillige, familievernskontorene og av kommunene. For å sikre barn og unges oppvekstvilkår er det viktig at familien fungerer uavhengig av hvordan familien ser ut. Videre understreker disse medlemmer betydningen av at barn på en god måte skal kunne opprettholde nær kontakt med begge foreldre, selv om de bor hver for seg.

Kontantstøtte

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener kontantstøtten er viktig for å sikre at familier som ønsker det, kan velge ulike omsorgsløsninger for barna de første årene etter hva som er best for hvert enkelt barn. Disse medlemmer vil ha løsninger som styrker familienes valgfrihet fremfor å begrense dem, og vil gjøre det mulig for flere å ha samvær med barna i deres første leveår. Disse medlemmer vil derfor videreføre kontantstøtten for 1‑åringer, og gjeninnføre retten til kontantstøtte for barn mellom 2 og 3 år.

Fleksibel foreldrepermisjon og likestilt foreldreskap

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger som sikrer barn en trygg og god start på livet. Disse medlemmer mener det er viktig at foreldrene får ta del i denne verdifulle tiden sammen med barnet og vil anerkjenne mor og far som likeverdige omsorgspersoner, ved å gi foreldre mulighet til å dele hele permisjonstiden fritt mellom seg. For å sikre mor og far like rettigheter og fleksibilitet ved uttak av foreldrepermisjon har Høyre i Innst. 299 S (2010–2011) foreslått å be regjeringen foreta en full gjennomgang av foreldrepermisjonsordningen for å forenkle dagens ordning, samt gjøre den mer fleksibel for å likestille mor og far som omsorgspersoner. Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen i Dokument 1 (2012–2013) har påvist et uakseptabelt høyt nivå av feil ved Navs saksbehandling av foreldrepenger. Riksrevisjonen ser alvorlig på forholdet og påpeker at mange av feilene har sammenheng med et komplekst og detaljorientert regelverk som ikke er entydig. Disse medlemmer viser til at Høyre har foreslått en gjennomgang av hele foreldrepermisjonsordningen og andre omsorgsordninger for små barn for å forenkle og samordne disse, og vil i større grad likestille mors og fars rettigheter på dette området.

Overgangsstønaden

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er et viktig bidrag for å forhindre fattigdom at flest mulig deltar i arbeidslivet. Overgangsstønaden ble innført i en tid da det var lav barnehagedekning, og mange småbarnsforeldre var hjemmeværende. I dag er det, ifølge regjeringen, full barnehagedekning, og de aller fleste småbarnsforeldre er tilbake i arbeidslivet etter ett år i permisjon. En ordning med passiv stønad som bidrar til at unge arbeidsføre mennesker er ute av arbeidslivet i flere år, kan ha store følger, og mange som mottar overgangsstønad bruker lang til på å bli selvforsørgende. Mange som av ulike årsaker er ute av arbeidslivet i flere år har store problemer med å komme tilbake igjen, noe som også gjelder enslige forsørgere.

Disse medlemmer har merket seg at erfaringene som ble gjort ved den forrige omleggingen av overgangsstønaden, var overveiende positive. Ifølge en rapport fra Rikstrygdeverket resulterte omleggingen mellom 1998 og 2001 til at flere mennesker kom ut i arbeid og dermed også ut av fattigdom.

Disse medlemmer vil beholde unntaksbestemmelsene i loven slik de er i dag. Unntaksbestemmelsene innebærer at det fortsatt vil være mulig å motta stønad i en lengre periode enn hovedregelen tilsier dersom 1) man er i nødvendig utdanning; 2) man blir aleneforsørger før fylte 18 år; eller 3) barnet er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer. Denne gruppen vil i tillegg beholde retten til ekstra stønad til barnetilsyn i forbindelse med arbeid og utdanning.

Disse medlemmer vil påpeke at Nav vil spare inn betydelige administrative ressurser på omlegging av ordningen. Disse medlemmer forutsetter at disse ressursene brukes til oppfølging og veiledning av gruppen som tidligere mottok overgangsstønad for å hjelpe dem ut i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser på denne bakgrunn til Høyres alternative statsbudsjett for 2013, der det foreslås å redusere perioden med overgangsstønad til 1 år.