Det pekes i meldingen på at alle skal kunne
bo godt og trygt. Boligen er viktig for en stabil tilknytning til
arbeidslivet, for å ta utdanning, for å ivareta et sosialt nettverk,
for å delta i lokaldemokratiet og for god helse. Boligpolitikken
er derfor et viktig ledd i regjeringens politikk for mer rettferdig
fordeling og i kampen mot fattigdom.
Som andre i Norge flytter innvandrere i større grad
til urbane og tett befolkede strøk enn til distriktene, selv om
de også bidrar til å opprettholde folketallet i mange mindre kommuner.
Regjeringen vil videreføre den særlige innsatsen i noen områder
for å øke sysselsettingen, sikre gode boforhold, legge forholdene
til rette for god kvalitet i skolene og for trygge lokalmiljøer.
I slike særlige områdesatsinger er det nødvendig med en felles innsats
fra kommune og stat.
Regjeringen ønsker å bidra til å gjøre det attraktivt
å bosette seg i alle deler av landet. Mange distriktskommuner har
behov for innbyggere og arbeidskraft.
De fleste flyktninger som får opphold i Norge, oppholder
seg i et asylmottak til de med statens hjelp finner en kommune å
bo i. Regjeringen ønsker å forbedre bosettingsordningen for å få
ned tiden den enkelte må oppholde seg i asylmottak i påvente av
bosetting.
Ett av regjeringens Mål for inkludering er at
innvandrere skal ha trygge boforhold og like muligheter på boligmarkedet
som befolkningen generelt. Innvandrere eier i stadig større grad egen
bolig, og de bor også mer spredt og i mer varierte områder enn innvandrere
i mange andre land. I befolkningen generelt eier om lag 75 prosent
boligen sin, og blant innvandrere og deres barn over 60 prosent
(Blom og Henriksen 2008). Botid i Norge har betydning for arbeidstilknytning
og inntekt, og derfor stor betydning for andelen som eier egen
bolig blant innvandrere.
Et offentlig utvalg har vurdert hvordan sentrale oppgaver
i den boligsosiale politikken kan løses i årene framover, jf. NOU
2011:15 Rom for alle. Utvalget så blant annet på vanskeligstilte
på boligmarkedet. Det at innvandrere er overrepresentert blant vanskeligstilte
på boligmarkedet, kan dels forklares med at de også er overrepresentert blant
dem med lav inntekt, men det kan også skyldes at innvandrere i større
grad opplever diskriminering på både arbeids- og boligmarkedet. Utvalget
fant videre at innvandrere betaler gjennomgående høyere husleie
og i større grad opplever vilkårlige oppsigelser og leieforhøyelser. Dette
gjør at den boligpolitiske innsatsen fra både kommune og stat, herunder
de økonomiske ordningene rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet,
er særlig viktig for innvandrere.
Regjeringen vil følge opp NOU 2011:15 Rom for
alle med en melding til Stortinget om boligpolitikken.
Kommunene har hovedansvaret for å gjennomføre
norsk boligpolitikk og har forholdsvis stor frihet til å organisere
arbeidet ut fra lokale forhold. Gjennom faglige og økonomiske virkemidler
stimulerer Husbanken kommunene til å utvikle et strategisk, helhetlig
og effektivt boligpolitisk arbeid.
Kommunalt disponerte boliger er et viktig virkemiddel
i arbeidet med å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet.
Særlig i pressområder er det viktig at kommunalt disponerte
boliger er geografisk spredt, noe Husbankens tilskudd til utleieboliger
skal stimulere til.
Arbeidsinnvandrere fra EØS-land har et jevnere bosettingsmønster
enn andre innvandrere og mer lik den øvrige befolkningen (Søholt
og Ødegård m.fl. 2012). Det bor polske arbeidsinnvandrere i nesten
alle landets kommuner.
Husbanken har satt ut et oppdrag for å se nærmere
på framtidens leiemarked i et internasjonalt arbeidsmarked.
Forholdet mellom tilbud og etterspørsel i markedet
legger føringer for boligpriser og boligbygging. Kommunenes arealplanlegging
kan sikre nødvendige og hensiktsmessige områder til boligformål.
Regjeringen vil bedre rammene for kommunenes
boligpolitiske arbeid. I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen
å styrke flere av Husbankens økonomiske ordninger, blant annet tilskudd
til etablering i egen bolig og tilskudd til utleieboliger, jf. Prop.
1 S (2012–2013) for Kommunal- og regionaldepartementet.
Det vises i meldingen til at Oslo har en mer mangfoldig
befolkning enn andre kommuner. Nesten 30 prosent av befolkningen
var ved inngangen til 2012 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.
En regional befolkningsframskrivning fra SSB anslår at samlet andel Osloboere
med innvandrerbakgrunn kan bli 47 prosent i 2040 (Texmon 2012).
Også større byer som Drammen, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand,
Sandnes, Skien, Porsgrunn, Fredrikstad og Sarpsborg og nabokommuner
til Oslo, har fått en økende befolkningsandel med innvandrerbakgrunn
de siste tiårene.
Byene har på grunn av sin størrelse særskilte
utfordringer. For eksempel trenger ikke andelen arbeidsledige eller
store barnefamilier avhengig av offentlig hjelp være spesielt høy
før de utgjør et betydelig antall mennesker. Samtidig har byene
med sine stordriftsfordeler og en kommunal førstelinjetjeneste med
erfaring fra å håndtere mangfold et godt utgangspunkt for å møte
slike utfordringer.
Det pekes i meldingen på at det ikke er en nødvendig
og direkte årsakssammenheng mellom levekårsutfordringer i et område
og en høy andel innvandrere.
Samtidig har de fire bydelene i Groruddalen
og bydel Søndre Nordstrand høyest andel av befolkningen som enten
selv har innvandret eller har to innvandrerforeldre, sammenliknet
med andre bydeler i Oslo. Foreløpige tall tyder på at flertallet
av befolkningen i bydel Søndre Nordstrand vil ha innvandrerbakgrunn
innen utgangen av 2012.
Innvandrere fra for eksempel Afrika og Asia
i Groruddalen har høyere sysselsetting enn de samme gruppene i resten
av landet. Også andre innvandrergrupper har høyere sysselsetting
i Groruddalen enn i resten av landet (Nadim 2008). Sysselsettingen
blant dem som ikke er innvandrere i Groruddalen, er som gjennomsnittet for
resten av landet.
I et nordisk og europeisk perspektiv kommer Groruddalen
og andre norske drabantby- og forstadsområder godt ut på levekårsindikatorer (Brattbakk
m.fl. 2006).
Undersøkelser fra Groruddalen viser at beboerne i
stor grad trives der de bor, uavhengig av bakgrunn.
Befolkningen med innvandrerbakgrunn er gjennomgående
yngre enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Dårligere helse
er imidlertid et gjennomgående trekk hos alle grupper i Groruddalen
og Søndre Nordstrand, uavhengig av bakgrunn.
Noen grupper møter særlige utfordringer. God levestandard
i Norge forutsetter i de fleste hushold to inntekter. Mange kvinner
fra land i Afrika og Asia er etter lengre tid i Norge verken i arbeid eller
utdanning, og mange av disse er verken registrert som arbeidssøkere
eller mottakere av stønad til livsopphold. Mange av disse kvinnene er
bosatt i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Kvinnene kan grovt sett
deles i to grupper: De som er hjemmeværende og forsørges av ektemannen,
og de som har søkt jobb, men som ikke lykkes på grunn av lav utdanning
og lite kunnskap om arbeidsmarkedet. Begge gruppene hindres av svake
norskferdigheter. De har behov for individuelle løp bestående av
norskopplæring, kvalifiserings- og helsefremmende tiltak (IMDi 2009).
Media reiser gjerne spørsmålet om Oslo er på
vei til å «gettoiseres» på linje med for eksempel områder i Paris,
eller andre europeiske byer.
Innvandringen til Norge og befolkningen i Oslo med
innvandrerbakgrunn er svært sammensatt. Det finnes ikke byområder
hvor en bestemt gruppe med innvandrerbakgrunn er i flertall, men
det finnes områder der flertallet av beboerne har bakgrunn fra svært
mange ulike land. Selv om det bor en del med lav inntekt og dårlige levekår
i disse områdene, er det feil å kategorisere dem som gettoer.
Et byområde betegnes som segregert dersom en minoritetsgruppe
– definert ved demografiske, sosioøkonomiske eller etniske kjennetegn
– er bosatt i noen deler av byen, mens den øvrige befolkningen er
bosatt andre steder i byen. I områdene der minoritetsgruppen er overrepresentert,
foreligger det bokonsentrasjon. Områdene er ikke sjelden også preget
av levekårsproblemer. Det finnes slike områder i Oslo og Drammen.
Segregeringen etter innvandrerkjennetegn er gjennomgående noe mindre
i norske byer enn i enkelte storbyer i Norden (Blom 2006, Andersson
m.fl. 2010). Det er imidlertid ikke uproblematisk å sammenlikne
mål på segregering mellom ulike land da målingene tar utgangspunkt
i forskjellige administrative oppdelinger av territoriet.
Ressursfordelingen i befolkningen påvirker boligvalg
og bosettingsmønster.
Byutvikling og innflyttere fra middelklassen
har presset boligprisene opp i bydelene i Oslo indre øst. Mange
innvandrere har flyttet fra relativt små (leie)boliger i indre by
til egen, større bolig med høyere standard i Groruddalen og Søndre Nordstrand.
Dette er for mange et uttrykk for sosial mobilitet på boligmarkedet. De
positive drivkreftene er blant annet bedre økonomi og ønske om større
og bedre boliger. Det å kjøpe bolig er et uttrykk for etablering
og tilknytning. De norske drabantbyene har en høyere andel eieboliger,
og en mer variert sammensetning av boligtyper enn tilsvarende boligområder
i Danmark eller Sverige, for eksempel Rosengård i Malmø eller Rinkeby
i Stockholm.
Det pekes i meldingen på at deltakelse i lokalsamfunnet
styrker fellesskapsfølelsen. Skolen er en svært viktig institusjon
og møteplass i denne sammenheng.
Andel elever med innvandrerbakgrunn i Oslo, ofte
betegnet som minoritetsspråklige, har vært et hyppig tema i den
offentlige debatten. Andelen elever med innvandrerbakgrunn varierer
mellom bydelene.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) sitt
integreringsbarometer for 2009 viser at flertallet i befolkningen
ikke ønsker at egne barn skal gå på skole med høy andel elever med
innvandrerbakgrunn, men at det er skolens resultater som betyr mest
for valg av skole. En spørre- og intervjuundersøkelse om skolebytte
viser at grunnen til at foreldre søker skolebytte, som oftest er
at skole- og lokalmiljøene ikke kan tilfredsstille de forventningene
foreldrene har til fritidsaktiviteter, vennerelasjoner og norskspråklige
miljøer. Andelen elever med innvandrerbakgrunn er kun én av mange
faktorer som påvirker foreldrenes skolebytte (Morken 2012).
Andel elever med innvandrerbakgrunn ved skolene
har i seg selv lite å si for skolens resultater. De påvirkes først
og fremst av foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå. Sosial bakgrunn
og språk er de to variablene som til sammen forklarer ulikheten
i læringsresultater mellom elever med og uten innvandrerbakgrunn
(OECD 2012).
Oslo kommune melder om at det er elever med størst
behov for en utvidet læringsarena som ikke benytter seg av aktivitetsskolen.
Kommunen viser videre til at skolene med lavest deltakelse har størst
andel elever med behov for særskilt språkopplæring. Østbergutvalget
foreslo gratis skolefritidsordning for å motvirke at barn i familier
med lav inntekt går glipp av tilbudet.
Regjeringen ønsker å motvirke at dårlige levekår preger
enkelte byområder. Aktiv byutvikling i områder med store levekårsutfordringer
er en forutsetning for å bygge ned forskjeller.
At innbyggere i et nabolag møtes, er viktig
for å bygge et fellesskap. Det pekes i meldingen på ulike mulige
møteplasser. I forbindelse med satsingene i Groruddalen og Søndre
Nordstrand har regjeringen satt av midler til lokal frivillig virksomhet
i bydelene.
I noen områder kan tidsavgrensede, særlige innsatser
være løsningen. Områdesatsingen i Oslo er et samarbeid mellom staten
og Oslo kommune.
Gratis kjernetid i barnehage et bærende element på
levekårsområdet i det statlige bidraget til områdesatsingene.
Skoleutviklingsprosjektet i bydelene i Groruddalen
og i bydel Søndre Nordstrand startet i 2012. Regjeringen støtter
et slikt helhetlig og målrettet prosjekt, der tiltakene rettes inn
mot økt kvalitet i opplæringen, elevadferd, skole-hjem-samarbeid
og styrket ledelse. Det skal settes i gang følgeforskning innenfor
rammen av prosjektet. Det skal avsluttes ved utgangen av 2016.
Regjeringen vil prøve ut om deltakelse i aktivitetsskole
kan legge til rette for at elever får bedre forutsetninger for å
lykkes i skolen.
De universelle velferdstjenestene er de viktigste virkemidlene
for å møte de sammensatte utfordringene som finnes i noen områder.
Gjennom plan- og bygningsloven har kommunene
ansvar for å sette mål for samfunnsutviklingen, jf. kap. 7.1 i meldingen.
Gjennom planlegging skal det legges til rette for god utforming
av bebyggelsen, gode bomiljø og oppvekst- og levekår. I meldingen
til Stortinget om boligpolitikken, som kommer i 2013, vil blant annet
boligutfordringene i pressområder bli drøftet.
Selv om Norge i større grad enn andre land har livskraftige
små og store samfunn i hele landet, er den vedvarende sentraliseringsprosessen
en utfordring for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
I 2011 hadde 118 flere kommuner vekst i folketallet enn i 2006.
Dette skyldes ikke minst økt tilflytting fra utlandet. Innvandrere
utgjør en viktig ressurs for både store og små lokalsamfunn.
For mange nyankomne innvandrere kan distrikts-Norge
tilby muligheter som ikke byene har. Regjeringen er opptatt av å
synliggjøre disse mulighetene, slik at alle får brukt sine ressurser
og kan bli en del av et lokalmiljø.
En rekke distriktskommuner opplever utfordringer
med å holde innbyggertallet oppe. I 2012 lyste Kommunal- og regionaldepartementet
ut inntil 32 mill. kroner til satsingen Bolyst. Kommunene kan aktivt
påvirke innvandrere til å bli værende og sikre kommunen arbeidskraft.
Regjeringen lanserte i 2012 en treårig satsing
for å bidra i utviklingen av attraktive lokalsamfunn i distriktene
gjennom å stimulere til økt tilbud av ulike typer boliger, herunder
en ny tilskuddsordning.
Kommunene gjennomfører en rekke tiltak med mål
om å få flere innbyggere og mer arbeidskraft til kommunen, såkalte
inkluderingsprosjekter.
EØS-avtalen innebærer at arbeidstakere kan flytte
dit det er behov for arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsinnvandrere
fra EU-land i stadig større antall etablerer seg i norske kommuner.
En rapport fra 2012 tar for seg hva som gjør
at innvandrere blir boende i distriktskommuner (Søholt og Aasland
mfl. 2012). Det redegjøres nærmere for denne i meldingen.
For å se mulighetene i distriktskommuner må
innvandrere få informasjon om blant annet boligmuligheter og arbeidsmarked.
Kommunenes tjenester må samordnes slik at de sammen bidrar til at
innvandrere får brukt sine ressurser.
Det er et mål for regjeringen at innvandrere trives
og deltar aktivt i arbeids- og organisasjonslivet. Regjeringen mener
at et bredere samarbeid i kommunene kan gi resultater som både gagner
tilflyttere, innvandrere og andre, samt samfunnet som helhet.
Bosetting av flyktninger er en varig oppgave
for kommunesektoren. Det pekes i meldingen på at jo raskere en flyktning
får etablert seg i en kommune, jo raskere kommer hun eller han i
gang med introduksjonsprogram og veien mot arbeid eller utdanning.
Personer som er innvilget oppholdstillatelse
etter søknad om asyl/beskyttelse, og overføringsflyktninger, bosettes
som hovedregel etter avtale med kommunene og med offentlig hjelp.
IMDi har ansvaret for å finne bosettingskommuner til disse.
Flyktninger som ikke har behov for offentlig
bistand kan, på samme måte som andre innvandrere og befolkningen
for øvrig, bosette seg hvor de vil og skaffe seg bolig selv, uten
at dette skjer etter avtale mellom IMDi og kommunene.
Basert på prognoser over hvor mange flyktninger
det er behov for å bosette kommende år, fastsetter et nasjonalt
utvalg fra staten og kommunesektoren hvor mange flyktninger kommunene
totalt, fordelt på fylkene, skal anmodes om å bosette. Dernest avgjør
IMDi i forståelse med KS hvilke kommuner som skal anmodes om hvor
mange flyktninger. Den enkelte kommune fatter vedtak om hvor mange
flyktninger som skal bosettes kommende år. IMDi finner en egnet
kommune for den enkelte flyktning innenfor de disponible kommuneplassene.
Nivået på bosettingen har variert fra år 2000
til i dag. I 2012 er det forventet at det er behov for å bosette
om lag 7 600 flyktninger, og i 2013 er tallet 7 900 flyktninger,
ikke medregnet familiegjenforente. Svingninger i antallet som bosettes
er en utfordring for kommunene, som hele tiden må tilpasse sitt
tilbud til det antallet flyktninger som kommer.
En vedvarende utfordring i bosettingsarbeidet
er at planleggingshorisonten til kommunene ofte har vært for kort.
Det pekes i meldingen på at av hensyn til flyktningene
er det viktig at de blir bosatt raskere enn i dag. En forutsetning
for god bosetting av flyktninger er et gjennomført planarbeid i
kommunene.
Det vises i meldingen til at den samlede tidsbruken
og ventetiden ved bosetting av flyktninger er for lang. I en undersøkelse Riksrevisjonen
foretok i 2009/2010 blir det påpekt at målene som departementet
har satt til IMDi, langt fra ble nådd i 2008 og 2009. Bare 68 prosent
av dem som ble bosatt i første halvår 2012, ble bosatt innen regjeringens
mål om bosetting innen seks måneder.
Kvinner og barn er særlig sårbare i mottak.
Som et tiltak i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt, har regjeringen
vedtatt at barnefamilier skal prioriteres i bosettingsarbeidet,
og at de skal bosettes innen tre måneder etter vedtak om oppholdstillatelse.
Noen grupper tar det lengre tid å bosette i
en kommune. Enslige menn venter lenger i mottak enn familier. Noen
få personer med varige og omfattende hjelpebehov venter svært lenge
på bosetting, ofte over 12 måneder.
Det vises i meldingen til at lang ventetid fra
en flyktning får vedtak om opphold i Norge til bosetting skjer i
en kommune, har store menneskelige og økonomiske omkostninger.
Det pekes i meldingen på at god bosetting av
flyktninger henger sammen med en effektiv innvandringspolitikk.
Noen grupper (ikke dem med flyktningstatus) har i løpet av de siste
årene blitt værende i asylmottak fordi de har fått oppholdstillatelser
som er begrensede hva gjelder fornying og grunnlag for familieinnvandring. Formålet
med ordningen er å motivere asylsøkere til å dokumentere sin identitet
når det er mulig. Begrensningen i tillatelsen medfører at de faller
utenfor målgruppen for dem som bosettes. Det er viktig for livet
i Norge at identitet kan avklares så tidlig som mulig i søknadsprosessen. Regjeringen
har derfor styrket innsatsen for identitetsavklaring gjennom etableringen
av Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID).
Det vises i meldingen til at en av de største
utfordringene i bosettingsarbeidet ligger i at en del kommuner ikke
iverksetter bosetting av så mange som de vedtar. Det er også en
utfordring at mange kommuner knytter bestemte betingelser eller
vilkår til sine bosettingsvedtak.
Langsiktighet og forutsigbarhet forutsetter flerårige
kommunale vedtak basert på gjensidig forpliktende avtaler mellom
stat og kommune. Regjeringen vil foreslå å inngå en ny bosettingsavtale
med kommunesektoren ved KS. Avtalen skal vare i tre år og skal inneholde
klare mål for antall bosettingsplasser som må stilles til rådighet
i kommunene.
Regjeringen vil utrede konsekvensene av å endre introduksjonsloven
slik at nyankomne flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid,
får rett til introduksjonsprogram og utløser integreringstilskudd.
For å unngå press og belastning på de største bysentraene bør det
vurderes om slike områder bør unntas fra ordningen.
Å finne egnet bolig til bosettingsklare flyktninger
har i alle år vært en utfordring for kommunene. Gjennom strategisk
og effektiv bruk av Husbankens ordninger kan kommuner forbedre boligmassen
slik at flere kan få den hjelpen de trenger til riktig tid. Tilskudd
til utleieboliger ble styrket i 2011. For å få til økt og raskere
bosetting er flyktninger, særlig enslige mindreårige flyktninger,
prioriterte grupper i satsingen.
Husbanken og IMDi har inngått samarbeidsavtaler
både nasjonalt og regionalt om bruk av virkemidler for å framskaffe
boliger for flyktninger. Et forskningsprosjekt, blant annet for
å identifisere hvilke forhold som fremmer kommunenes arbeid med
å skaffe boliger til flyktninger (Thorshaug m.fl. 2011), viser at kommunene
i større grad må ha en langsiktig strategi for boliganskaffelse.
Kommunene må se på den enkeltes mulighet for boligkarriere, herunder
bruk av blant annet startlån fra Husbanken. Videre er gjennomstrømning
i kommunale boliger og bruk av det private leiemarkedet mulige strategier
for å skaffe tilstrekkelig med boliger.
Det pekes i meldingen på at flyktningene så
langt som mulig også bør være aktive ved bosetting og boliganskaffelse.
Det vises i meldingen til at det knytter seg
spesielle utfordringer til bosetting av gruppen enslige mindreårige
flyktninger. Det har vært en stor økning i antallet enslige mindreårige
asylsøkere, og også i antallet som får opphold her, og skal bosettes.
Siden 2009 er det bosatt rundt 600 enslige mindreårige årlig. Kommunene
har de siste årene bosatt langt flere enslige mindreårige, og kompetansen
og kapasiteten i kommunene har økt. Likevel har for mange enslige
mindreårige ventet for lenge. Mange av de yngste barna trenger fosterhjem
når de skal bosettes i kommunene, noe det fortsatt er mangel på.
Enslige mindreårige utløser et eget tilskudd
ved bosetting i en kommune i tillegg til en høyere sats enn andre
barn i integreringstilskuddsordningen. Videre får kommunene refundert
utgifter til kommunale barnevernstjenester utover en kommunal egenandel
dersom kommunene fatter et barnevernsvedtak for vedkommende.
Enslige mindreårige bosettes gjerne hos slekt,
i fosterhjem eller i bofellesskap med andre enslige mindreårige.
Gjennom Husbankens tilskudd til utleieboliger får kommunene dekket
opptil 40 prosent av investeringskostnadene ved etablering av boliger
til personer med et helhetlig oppfølgingsbehov. Dette vil som regel
gjelde for boliger til enslige mindreårige flyktninger.
For å få opp kapasiteten i kommunene til å bosette
enslige mindreårige flyktninger fikk kommunene i 2009 et ekstra
tilskudd på 100 000 kroner per enslige mindreårige de bosatte det året.
I 2011 ble satsen for integreringstilskuddets første år økt for
denne gruppen. I tillegg har enslige mindreårige vært prioritert
av kommunene i bosettingsarbeidet de siste årene. Det går derfor i
2012 raskere å bosette gruppen enn det har gjort de siste årene.
Regjeringen vil
sikre raskere bosetting
av flyktninger gjennom et mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren
utrede rett til introduksjonsprogram for
flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid i en kommune
styrke flere av Husbankens ordninger som
er viktige for mange innvandrere, blant annet tilskudd til etablering
i egen bolig og tilskudd til utleieboliger
fortsette områdesatsingen for bedre miljø
og levekår i Oslo i samarbeid med kommunen
prøve ut effekten av økt deltakelse i skolefritidsordning
gjennom forsøk med gratis deltids skolefritidsordning på én skole
i Oslo
videreføre støtten til et flerårig skoleutviklingsprosjekt
i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand
videreføre Bolyst-satsingen
Komiteen viser til
NOU 2011:15 Rom for alle og regjeringens oppfølging av utredningen
i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve, der også situasjonen
for arbeidsinnvandrere, flyktninger og deres familier blir omtalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen i boligmeldingen (Meld.
St. 17 (2012–2013) varsler en ny nasjonal strategi for boligsosialt
arbeid, der flyktningboliger blir et av innsatsområdene. Regjeringen viser
i den forbindelse til nødvendigheten av et mer forpliktende samarbeid
med kommunesektoren for å få til en raskere bosetting av personer som
har fått innvilget opphold i Norge.
Flertallet mener en av hovedutfordringene
i dagens boligmarked er at det bygges for få boliger, herunder boliger
til personer som ikke har mulighet til å kjøpe sin egen bolig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en av hovedutfordringene i dagens boligmarked
er at det bygges for få boliger.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med sterk bekymring på
at denne situasjonen også får konsekvenser for kommunenes vilje
til å bosette flyktninger. Resultatet er at asylsøkere som har fått
innvilget sin søknad om beskyttelse eller opphold på humanitært
grunnlag, blir sittende i mottak lenger enn nødvendig. Denne situasjonen
er uverdig og bidrar til å hemme integreringsarbeidet. Flyktningene
kommer ikke i gang med introduksjonsprogram. Det tar lengre tid
å kvalifisere seg for arbeid. Motivasjonen synker. Barn har ikke
godt av å bo lenge i mottak.
Dette flertallet mener denne
situasjonen krever nytenkning når det gjelder bosetting av flyktninger
og ser positivt på at regjeringen er i dialog med kommunenes interesseorganisasjon, KS,
for å finne en løsning. Dette flertallet viser i
den forbindelse til Stortingets behandling av budsjettet for 2013,
der det fra flertallet (alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet)
heter:
«Flertallet har merket seg at regjeringen ser arbeidet
med bosetting, rask overgang fra introduksjonsprogram til arbeid
og utdanning og økt sysselsetting, særlig blant kvinner, som de viktigste
utfordringene for IMDi i 2013. Flertallet deler regjeringens bekymring
over manglende tempo i bosetting av flyktninger og viser til at
foreløpige tall antyder at det ved årsskiftet kan være nærmere 3 500
personer med oppholdstillatelse i mottak, og som venter på bosetting
i en kommune. Flertallet minner om at dette er personer som har
krav på beskyttelse etter internasjonale konvensjoner, eller som
har fått opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn, og mener
at manglende tilbud om bosetting er en uverdig situasjon. At personer
blir boende lenge i mottak, virker svært demotiverende på den enkelte
og hemmende for integreringsarbeidet i sin helhet. Flertallet ser
derfor positivt på at regjeringen er i drøfting med kommunenes interesseorganisasjon,
KS, om en treårig samarbeidsavtale som skal bidra til raskere bosetting.
Flertallet viser til at den største utfordringen i dag er mangel
på bosettingsplasser i kommunene, men vil samtidig understreke betydningen
av at både staten og kommunene gjennomgår sine rutiner, slik at
man sammen kan forkorte ventetida fra vedtak om opphold til bosetting
i en kommune. Flertallet understreker behovet for raske resultater
og forutsetter at regjeringen følger dette arbeidet nøye. Om nødvendig
bør regjeringen komme tilbake med ytterligere tiltak og vurdering
av behovet for en ny bosettingsordning, dersom det ikke oppnås konkrete
resultater i løpet av prosjektets første år. Flertallet har merket
seg at kommunene gjennom kartlegginger i regi av IMDi (Se for eksempel
http://www.imdi.no/no/Kunnskapsbasen/Innholdstyper/Rapporter/2012/Kommunelederundersokelse-2011/
)opplyser at den viktigste hindringen for rask bosetting er mangel
på egnede boliger. Husbanken har som en av sine oppgaver å bistå
kommunene med økonomiske virkemidler som kan brukes til bosetting
av flyktninger. Flertallet viser i den forbindelse til den varslede
stortingsmeldingen om boligpolitikken og ber om at tiltak for raskere
bosetting av flyktninger også vurderes der.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til Bosettingskonferansen 22. januar 2013
på Gardermoen, i regi av IMDI, der et av målene var raskere bosetting
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/nyheter/2013/alle-ma-ha-en-kommune-a-bo-i.html?id=712988).
Av materialet fra konferansen fremgår det at
KS vil be kommunene vurdere muligheten for å bosette flere i 2013
og 2014 og arbeide for bedre rammer innenfor flyktningfeltet. Flertallet viser
også til NTNU-rapport 2013, Tidsbruken i bosettingsarbeidet. En
studie av prosessen fra positivt vedtak til bosetting (Thorshaug,
Paulsen og Berg), som er bestilt av KS. Ett av formålene med rapporten
er å svare på hvordan en kan oppnå en raskere bosetting fra asylmottak,
fortrinnsvis uten at kommuners selvråderett i bosettingsarbeidet
reduseres. Rapporten inneholder en rekke anbefalinger, både til
KS og kommunene og til statlige myndigheter. Flertallet ser
svært positivt på den dialogen som er opprettet mellom partene i
bosettingsarbeidet, og har forventninger til at dette arbeidet vil
munne ut i en dugnad for å få bosatt dem som nå har ventet lenge
i mottak, og en avtale som gir en forutsigbar vei videre, der bosetting
av flyktninger blir en enda viktigere del av den løpende planleggingen
i stat og kommune.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til regjeringens
ønske om bosetting av flyktninger i hele landet. Dette flertallet viser
i den forbindelse også til artikkelen «Få har mange, mange har få»
(av Vebjørn Aalandsli og Lars Østby, SSB samfunnsspeilet, 2007),
som blant annet bygger på en undersøkelse av innvandreres demografi
og levekår i de tolv kommunene med flest ikke-vestlige innvandrere,
utført på oppdrag fra IMDi. I artikkelen slås det fast at «alle
bor i en kommune – ikke bare i Norge», og at tiltak for utjevning
av levekår må bygge på kunnskap om sammensetningen av innvandrerbefolkningen
i den enkelte kommune, som varierer forholdsvis mye, både når det
gjelder alderssammensetning, landbakgrunn og botid. I artikkelen
understrekes det også at det bor flere innvandrere med ikke-vestlig
bakgrunn utenfor de tolv største kommunene, enn i Oslo. Andre undersøkelser
(Silje Vatne Pettersen (red): Innvandrere i norske kommuner. Demografi,
levekår og deltakelse i arbeidsstyrken, SSB-rapport 2009/36) viser
at integreringen generelt lykkes bedre for bygdeinnvandreren enn
for innvandrere i de store byene. Dette flertallet mener
derfor det må være et mål å få flere kommuner i Distrikts-Norge
til å bosette flyktninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at flere av høringsinstansene
var opptatt av raskere bosetting. KS ønsker sterkere satsing på
tilskudd til etablering i egen bolig og vil ha muligheter til å
øke boligtilskuddet fra 20 til 40 prosent for å få flere kommuner
til å bruke ordningen, avhengig av boligkostnadene. De advarer mot
egenbosetting og rett til introduksjonsprogram for disse. Særlig
fryktes konsentrasjon i de større byene, dårlig boligstandard, større usikkerhet
for kommunene og dermed redusert vilje til å ta imot nye flyktninger.
Når det gjelder bostandard, vises det også til uttalelse fra Caritas som
spesielt viser til uverdige og farlige boforhold for arbeidsinnvandrere,
og at stor mangel på utleieboliger åpner markedet for hushaier.
KS ønsker mer fleksible bosettingsavtaler enn dagens
ettårige avtaler, herunder både kvartalsvise og flerårige. De viser
til press på boligmarkedet på grunn av arbeidsinnvandring, flere flyktninger,
familiegjenforeninger og desentraliserte mottak, som bakgrunn for
at kommunene er tilbakeholdne med å ta imot nye flyktninger. KS viser
også til forslag i den nye NTNU-rapporten (se ovenfor) om svakheter
i prosessen både på statlig og kommunal side.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg disse synspunktene og viser til sine merknader ovenfor
om de pågående drøftingene mellom KS og regjeringen.
Dette flertallet ser det som
svært positivt at regjeringen allerede i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje
– bu – leve (lagt fram 8. mars 2013) tok hensyn til innspillene
fra KS og varslet at regjeringen gjennom Husbanken vil styrke kommunenes
arbeid med å bosette flyktninger og samtidig åpne for å kunne gi
inntil 40 prosent tilskudd til utleieboliger til flyktninger og
andre prioriterte grupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at Fellesorganisasjonen
(FO) ønsker kommunale planer for sosial boligpolitikk. Flertallet viser
til boligmeldingen, som nylig ble lagt fram for Stortinget (Meld.
St. 17 (2012–2013)).
Redd Barna viser til målsettingen i «Barn på flukt»
om tre måneder for barnefamilier fra innvilget opphold til bosetting
og støtter den. De viser til barnefamilier med begrenset oppholdstillatelse
og til enslige mindreårige og savner barneperspektivet i bosettingsdebatten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Redd Barna foreslår tre merknader:
«Asylsøkere med begrenset opphold på humanitært grunnlag
inkluderes i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger,
blir bosatt i en kommune og får norskopplæring.»
Dette flertallet viser til at
regjeringen 8. februar 2013 bestemte at flyktninger med begrenset
opphold nå kan bli bosatt og dermed også omfattet av introduksjonsprogram
og rett og plikt til norskopplæring (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/nyheter/2013/apner-for-at-flere-kan-bosettes.
html?id=714283).
«Tiltaket i meld St. 27 (2011–2012) Barn på flukt
om å prioritere barnefamilier i bosettingsarbeidet og at de skal
bosettes innen tre måneder, følges opp.»
Dette flertallet viser til Stortingets
behandling av nevnte stortingsmelding og støtter dette målet.
«Pilotprosjektet om direkteplasseringer av enslige
mindreårige asylsøkere videreføres og utvides til å gjelde en større
gruppe enslige mindreårige.»
Dette flertallet viser til regjeringens
redegjørelse i integreringsmeldingen om at målet for enslige mindreårige
er at de skal bosettes innen tre måneder. I 2012 har ventetiden
for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen har vært prioritert
i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 61 prosent
innen målet. Dette flertallet viser også til at regjeringen
vil vurdere hvordan de positive erfaringene fra pilotprosjektet
om direkteplassering av enslige mindreårige fra transittmottak kan
brukes i det videre arbeidet med bosetting av denne gruppa og støtter
forslaget fra Redd Barna.
Dette flertallet viser også til
høringsinnspill fra LIM, som foreslår at det må vurderes tiltak innen
bosettingspolitikken som motvirker sterk konsentrasjon av innvandrere
i Oslo og andre store byer. De foreslår at det innføres insentiver som
gjør det mer attraktivt å bo i distriktene, i eksempelvis fem til
ti år etter ankomst til Norge. Dette flertallet viser
til oppfølgingen av NOU 2011: 3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft
for vekst i hele landet og til Meld. St. 13 (2012–2013) Ta heile
Noreg i bruk, om distrikts- og regionalpolitikken.
Dette flertallet viser også til
at en rekke prosjekter får støtte til å arbeide med prosjektet Bolyst.
Det vises i den forbindelse til pressemelding fra Kommunal- og regionaldepartementet
7. september 2011 («3 millionar til prosjektet «Kysten er klar»
i Sør-Trøndelag»), der statsråden viste til at over 70 prosent av
folketilveksten i Norge kommer fra innvandring fra utlandet, at
det i distriktsområder er mange kommuner som de siste årene har
hatt en mer positiv folketallsutvikling, nettopp av den grunn, og
at det derfor er en klar målsetting å sørge for at tilflyttere trives
og blir boende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er bekymringsfullt at norske kommuner
ikke klarer å bosette de mange som har fått opphold som konvensjonsflyktninger
eller på annet grunnlag. Disse medlemmer ser en sammenheng
mellom en altfor lav boligproduksjon og svak kommuneøkonomi, og
manglende bosetting.
Disse medlemmer vil peke på at
ansvaret ikke bare ligger på kommunene, men at innvandringspolitikken
er et nasjonalt anliggende. Norge er blant dem som gir opphold til
flest asylsøkere fordelt pr. innbygger i Europa – dette gir effekter
lokalt. Kostnadene forbundet med mottak av flyktninger ligger betydelig
over de bevilgninger som kommer fra staten. Dermed synes ikke disse
medlemmer det er spesielt besynderlig at bosettingsproblematikken
er økende. Effekten av nasjonalt fattede vedtak har langsiktige
konsekvenser, noe disse medlemmer har en klar oppfatning
av.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at ankomsttallene for flyktninger i Norge har svingt kraftig,
fra å være lave under regjeringen Bondevik II til å øke kraftig
i løpet av den rød-grønne regjeringens første periode, for så å
synke igjen etter tverrpolitiske grep i asylpolitikken. Den siste
store ankomsttoppen ble nådd i 2009, da i overkant av 17 000 søkte
asyl i Norge (NOU 2011:10), mot omtrent 9 000 i 2011 og 2012. Til sammenligning
var det tilsvarende antallet i 1985, 829 asylsøknader. Disse
medlemmer viser til at på grunn av denne store økningen
i asylstrømmen har norske myndigheter bygget opp et stort apparat
for å ta imot asylsøkere og flyktninger, behandle søknader om asyl
og legge til rette for god bosetting i norske kommuner.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å opprettholde den tradisjonelle eierlinjen i norsk
politikk, hvor en veldig stor andel av oss eier sin egen bolig.
En tilsvarende stor andel bor i enebolig eller andre småhus. Det
har positive virkninger for Norge og nordmenn, og på samme måte
har innvandrernes boligstruktur og boligeierskap positive virkninger
for innvandrerne og bidrar til å integrere dem i det norske samfunnet.
Rundt 80 prosent av oss eier vår egen bolig, hvilket er høyere enn
de fleste andre land i Europa.
Disse medlemmene viser til at
boligkjøp er den største investeringen de fleste familier noen gang
gjør. Det betyr at eierskap gir økt finansiell stabilitet og trygghet.
For disse medlemmer er det et mål at alle skal få
mulighet til å eie sitt eget hjem.
Det er en tydelig forbindelse mellom selveie
og vedlikehold, som sikrer god standard mens man bor og at verdier
er i behold når og hvis man selger. Denne korrelasjonen eksisterer
ikke i samme grad der man leier boligen. Innvandrere tenderer, i
de fleste land, til å eie bolig i mindre grad enn befolkningen for
øvrig. Det kommer delvis av at innvandrere har lavere inntekt enn gjennomsnittsbefolkningen,
og de med lavere inntekter i mindre grad eier egen bolig enn de som
tjener mer. Samtidig ser en at innvandrerbefolkningen i Norge eier
oftere enn innvandrerne i andre land. Andelen som eier øker også
med botid, og nærmer seg over tid majoritetens boligvaner.
Disse medlemmer viser til de
gode resultatene fra en av kommunene i landet med høyest andel innbyggere
med minoritetsbakgrunn, Drammen, hva gjelder bosetting og boligutvikling.
Drammen kommune er i 2013 nominert til Bosettingsprisen for sitt
arbeid på feltet. Disse medlemmer vil spesielt trekke
frem prosjektet «Fjell 2020», hvor Drammen kommune har startet opp
et utviklingsarbeid for drabantbyområdet Fjell. Prosjektet er et
langsiktig folkehelse- og stedsutviklingsarbeid for å bedre bo-
og levekår.
Disse medlemmer mener det bør
satses mer på tilskudd til etablering i egen bolig, slik at kommunale
boliger kan frigjøres til nye bosettinger. Disse medlemmer viser
til suksessen i Drammen kommune, med deres «Fra leie til eie»-prosjekt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at rask bosetting etter at oppholds-
og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning for den
enkeltes tilpasning til og deltakelse i det norske samfunn. Dette
medlem viser til at kommunene i dag bosetter færre enn det
UDI anmoder om, og andelen av kommuner som sier nei til bosetting
øker. I 2013 er det behov for bosetting av 7 900 flyktninger.
Dette medlem viser til at bare
68 prosent av dem som ble bosatt i første halvår 2012, ble bosatt
innen målet om bosetting innen seks måneder. For enslige mindreårige
er målet at de skal bosettes innen tre måneder. I 2012 har ventetiden
for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen har vært prioritert
i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 61 prosent innen
målet. Dette medlem mener det er uakseptabelt at
ikke bosettingsmålene oppfylles.
Dette medlem ser at det er mange
og sammensatte årsaker til at flere kommuner har utfordringer knyttet
til bosetting. Mangel på bolig, skoletilbud, arbeidsplasser, tidligere
erfaringer og fare for omfattende familiegjenforening kan være mulige
årsaker. En hovedårsak som stadig trekkes frem, er for lavt investeringstilskudd
til bygging av boliger, samt et for lavt integreringstilskudd. Integreringstilskuddet
på 616 800 kroner er i dag lavere enn kommunenes kostnader knyttet
til tilretteleggingen som behøves.
Dette medlem mener det er behov
for å styrke Husbankens ordninger slik at kommunene gis anledning
til å forbedre boligmassen, og at integreringstilskuddet bør økes. Dette
medlem mener det er positivt at regjeringen i boligmeldingen
(Meld. St. 17 (2012–2013)) har fulgt opp KS’ forslag om å styrke
investeringstilskuddet fra 20 prosent til 40 prosent.