Statens innkrevingssentral er et offentlig forvaltingsorgan
som må være omfattet av et forvaltingsrettslig rammeverk. Det er
viktig at SI er underlagt saksbehandlingsregler som legger til rette
for at hver enkelt sak behandles på en betryggende måte og at hensynet
til skyldnerens rettssikkerhet ivaretas.
Forvaltningsloven er utformet med tanke på at den
skal passe i de fleste forvaltningssaker. Et hovedhensyn bak forvaltningslovens
regler er å sikre rettssikkerheten til private parter, når forvaltningen
behandler saker av inngripende betydning for disse. Loven har blant
annet regler om habilitet, veiledningsplikt, taushetsplikt, varsling,
partsinnsyn, klage og omgjøring. Lovens regler er på mange punkter
utslag av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, og suppleres
av ulovfestede regler om forsvarlighet og god forvaltningsskikk,
som stiller grunnleggende krav til forvaltningens saksbehandling.
Etter departementets syn er det naturlig at
forvaltningsloven på samme måte som i dag skal regulere SIs utenrettslige
innkrevingsvirksomhet. Departementet viderefører på denne bakgrunn
forslaget fra høringsnotatet om at forvaltningsloven skal regulere innkrevingssentralens
saksbehandling under det utenrettslige innkrevingsarbeidet. Departementet foreslår
en egen bestemmelse i loven om Statens innkrevingssentral som fastsetter
at forvaltningsloven gjelder. Dersom det skal gjøres unntak fra
loven, må dette fremgå av lov eller bestemmelser gitt i medhold av
lov.
Det vises til lovutkastet § 2 første ledd.
Spørsmålet om også inkassoloven skal gjelde
for Statens innkrevingssentral, behandles i kapittel 5 i proposisjonen.
Departementet foreslår der en bestemmelse om at SI skal opptre i
samsvar med god inkassoskikk. Denne bestemmelsen vil også stille krav
til SIs handlemåte under det utenrettslige innkrevingsarbeidet.
Forvaltningsloven kapittel IV–VI har regler
om enkeltvedtak. Disse vil i mange tilfeller ha begrenset betydning
når Statens innkrevingssentral utøver rollen som kreditor. Avgjørelser
som går ut på å iverksette innkreving er ikke enkeltvedtak i lovens
forstand. Det er for eksempel ikke behov for å fatte et nytt enkeltvedtak
for å påbegynne tvangsinnfordring, dersom et fastsatt krav ikke
blir betalt på ordinær måte. Det er da fastsettelsen som i tilfelle
utgjør enkeltvedtak etter forvaltningsloven, ikke den oppfølgende innkreving.
Det ville heller ikke være effektivt om innfordringstiltak kunne
påklages til overordnet organ etter forvaltningsloven. Ved tvangsinnfordring
er det i stedet klageregimet etter tvangsfullbyrdelsesloven (namsklage)
som ivaretar skyldnerens rettssikkerhet.
Departementet anser det ikke som hensiktsmessig
å gi detaljerte lovbestemmelser om utsendelse av fakturaer, betalingsoppfordringer
og purringer mv. Slike spørsmål er mer egnet for regulering i instruks og
i avtaler mellom Statens innkrevingssentral og den enkelte oppdragsgiver.
Departementet foreslår i proposisjonens kapittel 9
at Statens innkrevingssentral skal ha adgang til å gi betalingsutsettelse
eller ettergi krav når hensynet til innfordringen tilsier det. Lempning
på innfordringsgrunnlag har et preg av kreditorautonomi i den forstand
at det er hensynet til kreditor selv, og ikke skyldneren, som er
styrende for avgjørelsen. Derfor kan det reises spørsmål om avgjørelser
i slike saker (både avslag og innvilgelser) er enkeltvedtak i forvaltningslovens
forstand. Departementet legger likevel til grunn at forvaltningslovens
regler om enkeltvedtak skal praktiseres i denne typen saker.
Forvaltningsloven § 25 har regler om begrunnelse
for enkeltvedtak. Det følger av første og annet ledd at det skal
vises til de regler og faktiske forhold vedtaket bygger på. Videre
følger det av tredje ledd at de hovedhensyn som har vært avgjørende
ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes. Avslag på søknader
om lempning på innfordringsmessig grunnlag vil normalt være begrunnet
i at fortsatt innfordring vil gi bedre dekning enn lempning. Dersom
det kreves at Statens innkrevingssentral gjør rede for de hovedhensyn
som har vært avgjørende for slike avgjørelser, vil den kunne måtte
gi ut informasjon av betydning for innfordringsstrategien. Åpenhet
om denne strategien kan svekke grunnlaget for videre innfordring,
fordi skyldneren kan tilpasse sin økonomiske situasjon med sikte
på å unndra aktiva fra dekning.
Departementet foreslår derfor at Statens innkrevingssentral
i saker om lempning på innfordringsmessig grunnlag, skal kunne begrense
begrunnelsen for vedtak som organet fatter etter loven, til bare
å omfatte opplysninger etter forvaltningsloven § 25 første og annet
ledd. Vilkåret for slik begrensning av begrunnelsesplikten vil være
at en full begrunnelse antas å kunne svekke muligheten for fremtidig
dekning av kravet.
Det vises til lovutkastet § 2 annet ledd.
Forvaltningsloven § 6 tredje ledd bestemmer
at når en overordnet er inhabil, kan avgjørelse heller ikke treffes
av en direkte underordnet. Det kan reises spørsmål om det bør gjøres
unntak fra denne bestemmelsen i loven om Statens innkrevingssentral.
Innkrevingssentralen vil kunne ha innkrevingsoppdrag mot overordnede
ansatte i egen organisasjon eller mot deres nærstående. De overordnede
selv vil ikke kunne foreta seg noe på SIs vegne i en slik sak. Spørsmålet
blir hvor langt dette bør gjøre alle underordnede inhabile, slik
at det må oppnevnes stedfortreder i medhold av forvaltningsloven
§ 9.
Departementet legger til grunn at såfremt det bare
dreier seg om ordinære, frivillige betalingsoppgjør uten tvist eller
alvorlige misligholdsreaksjoner, vil en underordnet likevel være
habil, jf. unntaket i forvaltningsloven § 6 fjerde ledd. Departementet
finner det på denne bakgrunn ikke nødvendig å regulere habilitetsspørsmålet
særskilt i loven om Statens innkrevingssentral. Innkrevingssaker
overfor ansatte i Finansdepartementet (SIs overordnede fagdepartement)
vil i tilfelle normalt ikke innebære inhabilitet for personalet
i SI.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil
peke på at et hovedhensyn bak forvaltningslovens regler er å ivareta rettssikkerheten
til private parter når forvaltningen behandler saker av inngripende
betydning for disse. Flertallet merker seg at forvaltningsloven
regulerer SIs utenomrettslige innkrevingsvirksomhet, og støtter
at forvaltningsloven også videre regulerer SI utenomrettslige innkrevingsvirksomhet.
Det er naturlig, som foreslått, at det er en egen bestemmelse som
sier at forvaltningsloven gjelder. SI skal også opptre i tråd med
god inkassoskikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for Statens innkrevingssentral.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.