Det vises i meldingen til at barn er særlig
utsatte for å bli ofre for menneskehandel i forbindelse med migrasjon.
Barn kan komme i et avhengighetsforhold til menneskesmuglere eller
andre voksne, som kan gi grunnlag for utnytting i menneskehandel.
Enkelte barn blir også utnyttet av sine omsorgspersoner. Stor gjeld
til menneskesmugleren kan medføre at personen blir presset inn i
prostitusjon eller tvangsarbeid. Den norske strategien i kampen
mot menneskehandel har hatt et bredt perspektiv og vært nedfelt
i regjeringens handlingsplaner. Regjeringen har som målsetting å
bidra til å bekjempe alle former for menneskehandel, både nasjonalt
og internasjonalt.
Utenriksdepartementet (UD) har stått i spissen for
en bred, norsk, internasjonal innsats for å forebygge menneskehandel,
ved å støtte prosjekter blant annet i land der ofre rekrutteres.
Regjeringen vil i henhold til handlingsplanen for perioden 2011–2014 prioritere
tiltak i opprinnelsesland for ofre som utnyttes i Norge og for øvrig
i land med særlige utfordringer. UD har i perioden 2000–2011 bevilget
om lag 467 mill. kroner til tiltak mot menneskehandel, herunder
mange som har et barnefokus.
Palermo-protokollen er det sentrale internasjonale
dokument på området, og har fått bred tilslutning fra FNs medlemsland.
Arbeidet mot menneskehandel er ytterligere styrket ved Europarådets
konvensjon mot menneskehandel som Norge ratifiserte i 2008. Den
inneholder en rekke bestemmelser knyttet til barn. Se nærmere omtale
i meldingen. EU vedtok 21. mars 2011 et nytt direktiv i kampen mot
menneskehandel.
I Norge har det i flere tilfeller oppstått mistanke om
menneskehandel med barn som kommer til landet alene. Barn som kommer
sammen med foreldre eller andre følgepersoner kan også være utsatt
for menneskehandel. Mistanke har også oppstått overfor barn som
ikke søker om beskyttelse.
FNs barnekomités anbefaling om å forsikre seg om
at barn ikke forsvinner og faller i hendene på menneskehandlere
og andre som utnytter dem, samt å etterforske tilfeller der barn
forsvinner, er ivaretatt i handlingsplanen mot menneskehandel. Planens
tiltak om barn som forsvinner fra omsorgssenter eller asylmottak,
følges opp av flere departementer (se boks 7.2 i meldingen). Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet
skal se nærmere på tiltak for å forebygge at og oppklare om barn
og unge i mottak blir ofre for menneskehandel iht. tiltak 25 i regjeringens
handlingsplan. For mer informasjon om barn som forsvinner fra mottak,
se kapittel 8.3.7 i meldingen.
Barn kan bli utnyttet på mange måter, herunder
i prostitusjon, tvangsarbeid, tigging, tyveri og narkotikahandel.
Oppsøkende tjenester har rapportert om unge utlendinger som påtreffes
i Oslos rusmiljø. Det er sterk mistanke om at disse er styrt av
bakmenn.
Det er grunn til å anta at det er mørketall
med hensyn til omfanget av handel med barn i Norge, men også usikkerhet
knyttet til om personer som antas å være mindreårige ofre for menneskehandel
kan være over 18 år. Økt erfaring og kunnskap kan bidra til at flere
ofre identifiseres.
Det er viktig at hjelpeapparatet er oppmerksomme
på faresignaler som kan tilsi at et barn er utsatt for menneskehandel.
Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har utarbeidet
en veileder med tilhørende liste over indikatorer for identifisering
av mulige mindreårige ofre for menneskehandel.
Barn står fritt til å forlate mottak og omsorgssenter.
I enkelte saker kan det imidlertid være grunn til å frykte at barn
som forsvinner har vært utsatt for kriminelle forhold og kan være
et offer for menneskehandel.
Politiet, barnevernsmyndighetene, utlendingsmyndighetene
m.fl. har et ansvar for å sikre mulige ofre tilrettelagt oppfølging.
Ofte er det politi, asylmottak, helsetjenester eller oppsøkende
virksomheter som først kommer i kontakt med barn som kan være utsatt
for menneskehandel. Disse har plikt til å melde fra til det lokale
barnevernet dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet
eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.
Mindreårige antatte ofre for menneskehandel skal
ha en verge. Den nye representantordningen for enslige mindreårige
asylsøkere vil ved sin ikrafttredelse også omfatte mindreårige ofre
for menneskehandel som er innvilget begrenset oppholdstillatelse (refleksjonsperiode).
Politiet skal blant annet identifisere offeret,
utarbeide trusselvurdering, iverksette eventuelle sikkerhetstiltak,
sikre at barnets rettigheter som fornærmet i straffesaken ivaretas
og etterforske og straffeforfølge bakmenn. Barnet har rett til advokat
som, i samråd med vergen, skal vurdere om anmeldelse skal leveres.
Barnet har også rett til bistandsadvokat i forbindelse med en eventuell
straffesak.
Et offer for menneskehandel kan samtidig ha
begått straffbare handlinger, eksempelvis solgt narkotika. Artikkel
26 i Europarådskonvensjonen om tiltak mot menneskehandel pålegger
statene å sikre at ofre for menneskehandel ikke i urimelig utstrekning
selv blir utsatt for straffeforfølgning.
Barnevernets ansvar følger av barnevernloven. Dersom
barnevernet mottar en melding om bekymring om mistanke om menneskehandel,
skal barnevernstjenesten følge opp meldingen etter samme prosedyrer
og saksbehandlingsrutiner som gjelder for andre barnevernssaker.
Det er utarbeidet et eget rundskriv om barnevernets ansvar for mindreårige som
er utsatt for menneskehandel og om samarbeid med andre etater.
Stortinget har nylig besluttet å innføre et
særskilt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven for å beskytte mindreårige
ofre for menneskehandel. Endringen innebærer at det kan iverksettes
beskyttelsestiltak uten samtykke. Regjeringen har bevilget 17 mill. kroner
til å bygge opp et tilrettelagt institusjonstilbud til denne gruppen
utsatte barn.
Det er etablert tiltak i regi av kommuner og
det sivile samfunn med oppsøkende virksomhet og egne lavterskeltiltak
med blant annet helsetjenester.
UDI har retningslinjer og rutiner for oppfølging av
mulige ofre for menneskehandel, for saksbehandlere i utlendingsforvaltningen
og for mottakere.
Mindreårige med midlertidig opphold (refleksjonsperiode)
er den lokale barnevernstjenestens ansvar.
Inntil høsten 2011 hadde de få straffesakene
som er gjennomført i Norge hvor barn er ofre for menneskehandel,
handlet om barn som er utnyttet innen prostitusjon. Samtidig viser
rapporteringer at mindreårige i størst grad utnyttes i tvangsarbeid
eller tvangstjeneste. I hjelpeapparatet har kompetanse om menneskehandel
i Norge til nå i stor grad vært knyttet til utnytting i prostitusjon.
KOM peker på at dette kan være en av flere årsaker til at menneskehandel
med barn for andre former for utnytting ikke straffeforfølges. Et
par straffesaker etterforsket ved Hordaland politidistrikt den senere
tid viser likevel at politiet har evnet å avdekke menneskehandel
med mindreårige til tvangsarbeid/tvangstjeneste.
Antatte ofre for menneskehandel kan gis en begrenset
oppholdstillatelse i Norge på inntil 6 måneder, en refleksjonsperiode,
jf. utlendingsforskriften § 8-3 første ledd.
I 2011 søkte 11 mindreårige om slik tillatelse, hvorav
syv fikk innvilget refleksjonsperiode og én fikk innvilget begrenset
opphold. Én søknad ble trukket og to fikk avslag. Ved utarbeidelsen
av utlendingsforskriften mente enkelte høringsinstanser at refleksjonsperioden
i liten grad er tilpasset barn. Det ble blant annet bemerket at
barna må få rett til å oppholde seg i landet i påvente av en varig
løsning, uavhengig av om barnet samarbeider med politiet eller ikke.
Slik refleksjonsperioden er organisert i Norge
må det antatte offeret for menneskehandel være innstilt på å motta
hjelp, men det stilles ikke krav om kontakt med politiet eller at
barnet følger opp konkrete tiltak. Refleksjonsperioden skal gi det
antatte offeret tid til å restituere seg, og god oppfølging tilpasset
den mindreårige er viktig. En tidlig kontakt med politiet kan imidlertid
også bidra til å beskytte barnet.
Dersom barnet skal innvilges videre opphold
på grunn av pågående straffesak, må forholdet anmeldes. Hvis barnet
ikke ønsker å anmelde, men heller ikke kan returnere til sitt hjemland,
kan barnet istedenfor søke om beskyttelse og opphold på humanitært
grunnlag, jf. nedenfor. Det sentrale i denne sammenheng er å sikre
barnet kontinuitet i oppfølgingen i overgangen fra refleksjonsperiode
til opphold som asylsøker.
Ofre for menneskehandel kan søke om beskyttelse
(asyl). Dersom det er mistanke om at et barn som søker om beskyttelse
er utsatt for menneskehandel, skal barnet så langt det lar seg gjøre
intervjues av personer med spesialkompetanse på menneskehandel. UDI
har videre personer med særskilt ansvar for menneskehandel i sin
barnefaglige enhet.
Det er presisert i utlendingsloven at tidligere
ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell
sosial gruppe, og dermed kan ha rett på anerkjennelse som flyktning
etter flyktningkonvensjonen. Det fremgår også av utlendingsloven
at det ved vurderingen av oppholdstillatelse av humanitære grunner
skal ses hen til om utlendingen har vært offer for menneskehandel.
Utlendingsforskriften fastsetter at ofre for
menneskehandel som avgir vitneforklaring som fornærmet i straffesak
mot bakmennene, som hovedregel har rett til oppholdstillatelse som
danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge. Tilsvarende tillatelse
kan gis andre som vitner i slik straffesak.
Norge kan i saker som omhandler menneskehandel
gjøre unntak fra tilbakeføring etter Dublin II-forordningen, slik
at asylsaken behandles i Norge.
Utlendingsmyndighetene må foreta en konkret og
individuell vurdering av om barnet risikerer å bli utsatt for menneskehandel
på nytt ved retur til det ansvarlige Dublin-landet, og om retur
i det enkelte tilfelle kan anses å være i strid med barnekonvensjonen.
Dersom barnet ikke har krav på beskyttelse mot retur til ansvarsstaten,
kan Norge likevel velge å unnta saken fra Dublin-prosedyre. Det
vil kunne være særlig aktuelt der søkeren har avgitt vitneforklaring
i straffesak om menneskehandel. En sak kan også unntas fra Dublin-behandling
dersom det er igangsatt etterforskning i en menneskehandelsak og
politiet har behov for søkerens tilstedeværelse i Norge under etterforskningen
eller gjennomføringen av straffesaken.
Også andre forhold kan tilsi at Norge realitetsbehandler
saken selv om vi ikke er forpliktet til det.
Utlendingsforskriften åpner for at barn av antatte ofre
for menneskehandel kan få familiegjenforening selv om mor eller
far bare har en begrenset oppholdstillatelse, dersom det anses å
være en alvorlig fare for barnets sikkerhet i hjemlandet og det
ikke er mulig for barnet å få beskyttelse der.
Et økende antall kvinner som identifiseres som ofre
for menneskehandel i Norge, har med seg barn eller føder barn her.
Det fremgår av handlingsplanen mot menneskehandel at situasjonen
for denne gruppen vil ha høy oppmerksomhet fremover, og tiltak for mor
og barn vil bli prioritert.
Flere aktører har meldt at det er betydelige
utfordringer knyttet til å følge opp denne gruppen tilstrekkelig,
blant annet fordi barna ofte ikke har hatt noen form for formalisert
opphold i perioden moren har refleksjonsperiode.
Høsten 2011 ble derfor utlendingsforskriften
endret, slik at disse barnas rettigheter blir bedre ivaretatt. Endringen
innebærer at barn som oppholder seg i Norge sammen med en forelder
med refleksjonsperiode, kan innvilges oppholdstillatelse i medhold
av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-3 tredje
ledd. Se nærmere omtale i meldingens kapittel 7.
Komiteen viser til regjeringens
redegjørelse i meldinga om bekjempelse av menneskehandel med barn
eller menneskehandel der barn er involvert og de utvidede rettighetene
ofre for menneskehandel har til beskyttelse eller opphold ut fra
sterke menneskelige hensyn, og vil understreke behovet for å sikre
egnede botilbud for disse ofrene for menneskehandel.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Redd Barnas rapport «Menneskehandel med barn», utgitt september
2012, der det kommer frem urovekkende opplysninger om store mangler
i behandling av asylsøknader til enslige mindreårige migranter som
av oppsøkende tjenester, mottak eller andre, er identifisert som
mulige offer for menneskehandel. Det skal ha blitt påvist at enslige
mindreårige asylsøkere som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel,
skal ha blitt returnert til andre europeiske land i henhold til
Dublin II-avtalen uten at det har blitt foretatt noen sikkerhetsvurderinger
knyttet til risiko for videre utnyttelse («re-trafikkering»), og
uten at verge eller barnevernstjeneste ble varslet, eventuelt varslet
for sent eller i etterkant. Dette medlem peker på
at dette er i strid med forpliktelser Norge har etter internasjonale konvensjoner
som omhandler bistand til ofre for menneskehandel, og forventer
at regjeringen gjennomgår denne prosessen og gjør de nødvendige
endringene for at også Norge handler i tråd med de forpliktelsene
Norge har påtatt seg.
Dette medlem viser også til at
rapporten påpeker at det er grunn til å tro at frykt for å returneres til
et annet europeisk land bidrar til at en del mindreårige ofre anser
det som tryggest å holde seg unna myndighetenes søkelys. Dette kan
føre til at barn og unge som kan være utnyttet i menneskehandel,
unndrar seg omsorg, noe som kan vanskeliggjøre identifiseringen
av mulige ofre for menneskehandel. Dette medlem viser
til at enslige mindreårige asylsøkere tidligere var unntatt fra
ordningen med retur etter Dublin II-forordningen, og at dette ble
omtalt som «best practice» og noe som andre europeiske land så hen
til.