Det vises i meldingen til at innvilgelsesprosenten for
enslige mindreårige asylsøkere er langt høyere enn for medfølgende
barn.
Det vises i meldingen til at uavhengig av om
barnet søker beskyttelse alene eller i følge med sine foreldre eller
andre voksenpersoner, har det rett til å få en individuell vurdering
av asylgrunnlaget. Dersom barnets foreldre innvilges beskyttelse
i Norge, vil medfølgende barn også ha rett til oppholdstillatelse som
flyktning.
Barnekonvensjonen art. 2 forplikter Norge til
å sikre rettigheter for alle barn innenfor norsk jurisdiksjon, og
barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, jf. barnekonvensjonen
art. 3. Det fremgår av barnekonvensjonen art. 22 nr. 1 at Norge
«skal treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som søker flyktningstatus
eller som anses som flyktning […] får behørig beskyttelse og humanitær
hjelp i utøvelsen av rettighetene anerkjent i denne konvensjon og
i andre internasjonale instrumenter om menneskerettigheter eller
humanitære forhold.» Det fremgår også av barnekonvensjonens fortale
at barn på grunn av sin fysiske og mentale umodenhet har behov for
spesielle vernetiltak og særskilt omsorg. Barnekomiteen har i sine
merknader fra januar 2010 anbefalt at Norge foretar en grundig vurdering
av om asylsøkende barn har vært offer for væpnet konflikt.
I utlendingsloven er det synliggjort at det
ved vurderingen av søkerens behov for beskyttelse skal tas hensyn
til at søkeren er barn, jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd. Bestemmelsen
sikrer en barnesensitiv anvendelse av beskyttelsesbestemmelsene.
I bevisvurderingen må utlendingsmyndighetene ta
hensyn til at både barnets alder, modenhet og psykiske helse kan
ha innvirkning på evnen til å underbygge forklaringer og anførsler.
Hva som anses som forfølgelse eller umenneskelig
eller nedverdigende behandling mv. kan også være annerledes når
vurderingen gjelder et barn enn når den gjelder en voksen. Norske
myndigheter må vurdere hvordan barnets rettigheter blir berørt.
Overgrep kan ramme et barn særlig hardt. Menneskerettighetsbrudd
som ikke innebærer returvern for en voksen, kan likevel innebære
det for et barn. Et barn kan også risikere overgrep som følge av
at det mangler beskyttelse fra en voksen.
Forfølgelse kan blant annet ta form av handlinger som
er rettet særskilt mot barn. Dette er understreket i utlendingsloven
§ 29 andre ledd bokstav f. Handlinger som typisk er rettet mot barn,
er for eksempel kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, handel med barn og
utnyttelse av barn i prostitusjon, tvangsarbeid eller som barnesoldater.
I meldingen gis en nærmere omtale av tvangsrekruttering og kjønnslemlestelse.
Dersom et barn fyller vilkårene for beskyttelse
i utlendingsloven § 28 ved en vurdering av retursituasjonen for
vedkommende på hjemstedet, må norske myndigheter vurdere om det
er en mulighet for å unngå forfølgelse ved å ta opphold i andre
deler av hjemlandet (internflukt). Utlendingsmyndighetene må vurdere
om internfluktområdet er trygt og tilgjengelig, og om det er rimelig
å sende barnet dit. UDI og UNE må ved vurderingen ta hensyn til
om sakene omfatter barn.
Det pekes i meldingen på at barnekonvensjonens bestemmelse
om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, er av sentral
betydning når man vurderer om det bør gis oppholdstillatelse på
grunn av sterke menneskelige hensyn. Også prinsipper i eksempelvis
Palermo-protokollen om bekjempelse av menneskehandel kan være av
betydning når man vurderer hvor terskelen skal ligge.
Utlendingsloven § 38 tredje ledd viser uttrykkelig
til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og fastsetter
at barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke har
et slikt alvor at det ville blitt gitt oppholdstillatelse til en
voksen.
Det pekes i meldingen på at vurderingen av hva som
er barnets beste i en sak, kan by på vanskelige avveininger. Det
kan ikke legges til grunn at det alltid vil være til barnets beste
at barnet (eventuelt også familien) innvilges opphold i Norge. Det
er også tydelige verdier knyttet til å vokse opp et sted hvor røttene,
nettverket og tilhørigheten er sterk, språklig og kulturelt. Mange
enslige mindreårige i Norge sliter med ensomhet og savn.
Det pekes i meldingen på at det er viktig at
UDI og UNE foretar en grundig vurdering av alle sider ved barnets
situasjon som kan ha betydning for saken. De vurderinger som er
foretatt må framkomme tydelig av vedtaket.
UNE har publisert et praksisnotat om betydningen
av barnets beste i asylsaker. Der fremgår det at forhold som har
vært tillagt vekt ved vurderingen av barnets beste, blant annet
er oppvekstsvilkår i Norge og hjemlandet, barnets helsetilstand
og behandlingsmuligheter i Norge og hjemlandet, foreldrenes omsorgsevne
og barnets tilknytning og integrering. Videre vil den sosiale og
menneskerettslige situasjonen ved retur ha betydning. Hensynet til
barnets beste er utførlig drøftet i utlendingslovens forarbeider.
Proposisjonen er et kjent og viktig grunnlagsdokument for saksbehandlere
og beslutningsfattere som treffer vedtak i UDI og UNE.
Det vises i meldingen til at flere organisasjoner har
bedt om at departementet tar initiativ til en juridisk gjennomgang
av forholdet mellom utlendingsloven og barnekonvensjonen. Regjeringen
mener det ikke er nødvendig å foreta en slik gjennomgang, utover
det som er gjort i forbindelse med ny utlendingslov og arbeidet
med denne meldingen samt i den løpende evalueringen av regelverk
og praksis.
Det fremgår i meldingen at barnekonvensjonen ikke
gir noe absolutt direktiv for hvordan den enkelte sak skal avgjøres.
Motstående hensyn, som for eksempel hensynet til en kontrollert
og regulert innvandring, kan i utgangspunktet tillegges like stor
eller større vekt enn hensynet til barnets beste. Det vil imidlertid
kunne innebære en krenkelse av barnekonvensjonen å legge avgjørende
vekt på innvandringsregulerende hensyn dersom dette ikke kan anses
å være forsvarlig ut fra en vurdering av hensynet til barnet. Jo
større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer
skal til for å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn.
I meldingen vises det i den forbindelse til
Høyesteretts uttalelser i Rt. 2009 side 1261 om barnekonvensjonen
art. 3 og til konvensjonens forarbeider.
UDI og UNE må foreta en helhetsvurdering av alle
hensyn som gjør seg gjeldende i en sak om opphold på humanitært
grunnlag.
Utlendingsloven § 38 fjerde ledd fastsetter
at det ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan legges vekt
på innvandringsregulerende hensyn. Dette er en samlebetegnelse som
omfatter ulike hensyn, men et sentralt element er å sikre en kontrollert
og begrenset innvandring. Bestemmelsen gir en ikke uttømmende eksemplifisering
av hva som kan være innvandringsregulerende hensyn.
Presedensvirkninger som i sin tur kan føre til
en økning i antallet søknader, kan tale mot innvilgelse i den konkrete
saken. Hensynet til samfunnsmessige konsekvenser er særlig relevant
overfor personer som er kriminelle eller av andre grunner utgjør
en trussel for samfunnet, og kan også være relevant dersom personen
vil utgjøre en stor belastning for helse- og sosialvesenet. Hensynet
til kontroll innebærer blant annet at det ikke er ønskelig med en
praksis der det innvilges tillatelser basert på opplysninger det
vil være umulig eller ressurskrevende å kontrollere. Hensynet til
respekt for lovens øvrige regler er sentralt.
I mange saker hvor det er aktuelt å innvilge
oppholdstillatelse, foreligger det en kombinasjon av sikkerhetshensyn
og mer rendyrkede humanitære hensyn. I utlendingsloven § 38 er det
vist til fire hensyn som blant annet kan tillegges vekt, i tillegg
til hensynet til utlendingens eventuelle tilknytning til riket.
Enslige mindreårige asylsøkere kan møte en spesielt
vanskelig situasjon ved retur. Etter § 38 kan det være et sterkt
menneskelig hensyn at en enslig mindreårig står uten forsvarlig
omsorg ved retur. I praksis vil enslige mindreårige få oppholdstillatelse
hvis det ikke kan legges til grunn at de vil bli tatt hånd om av
foreldre, andre omsorgspersoner eller forsvarlige omsorgsløsninger
ved retur. Dersom den enslige mindreårige er mellom 16 og 18 år,
kan utlendingsmyndighetene gi en tidsbegrenset tillatelse frem til
fylte 18 år, se kapittel 6.3.6 i meldingen.
I tilfeller hvor utlendingsmyndighetene ikke
klarer å oppspore foreldre, eller hvor foreldrene nekter å motta
barnet, må det vurderes om det er aktuelt å returnere et barn til
andre enn dem som har foreldreansvaret. Etter 2009 må det ses hen
til om søkeren kommer fra et land og en kultur hvor det er vanlig
at storfamilien tar ansvar. Det vises i meldingen til at det er verdt
å merke seg at alternativet som regel vil være at barnet vokser
opp i Norge med liten eller ingen kontakt med familiemedlemmer og
øvrig nettverk i hjemlandet. Regjeringen arbeider også med muligheten
for retur til omsorgstiltak i enslige mindreåriges opprinnelsesland.
Dersom retur til foreldre eller andre omsorgspersoner
ikke er aktuelt, må det avklares om myndighetene i returlandet kan
gi barnet et omsorgstilbud.
Helsemessige lidelser av fysisk eller psykisk
art, med ulik alvorlighetsgrad, påberopes ofte i kombinasjon med
andre forhold. Praksis er restriktiv, og regjeringen mener at det
er grunn til å videreføre en streng linje. Terskelen for å gi en
tillatelse til barn på grunn av særlig alvorlige helselidelser er
imidlertid lavere enn for voksne.
Forhold knyttet til økonomisk nød, boligmangel, mangel
på infrastruktur mv. vil som hovedregel ikke i seg selv gi grunnlag
for oppholdstillatelse. I noen tilfeller kan imidlertid personer
som anses som særlig sårbare etter konkrete vurderinger få tillatelse hvis
retur anses utilrådelig. Dette kan gjelde barnefamilier, eldre og
syke.
Det vises til kapittel 7 i meldingen hvor det
er gitt en egen omtale av barn som har vært ofre for menneskehandel.
Regjeringen innførte i 2009 regelendringer i
utlendingsforskriften som begrenset muligheten til varig opphold
for enslige mindreårige asylsøkere som er mellom 16 og 18 år på
vedtakstidspunktet, og som ikke har et beskyttelsesbehov.
Økningen i antallet enslige mindreårige asylsøkere
fra 2007 til 2009 medførte store kostnader til mottak, saksbehandling
mv.
Samlet sett kan hensynet til det enkelte barns
beste tilsi at barnet får en oppholdstillatelse uten begrensninger,
men sterke innvandringsregulerende hensyn kan likevel være utslagsgivende.
Hensynet til å beskytte andre barn mot å havne i en belastende og alvorlig
situasjon er blant de hensyn som i henhold til Høyesterett kan legitimere
begrensninger i barns rettigheter i utlendingsrettslig sammenheng.
Reglene går ut på at enslige mindreårige asylsøkere
som har fylt 16 år på vedtakstidspunktet, og som ikke har annet
grunnlag for opphold enn at norske myndigheter mener barnet er uten
forsvarlig omsorg ved retur, kan gis begrenset oppholdstillatelse
fram til fylte 18 år. Det fremgår av høringsbrevet til bestemmelsen
at:
«Hvorvidt det i den enkelte sak skal gis midlertidig
tillatelse eller ikke, vil bero på en konkret helhetsvurdering hvor
flere forhold kan spille inn. Hensynet til barnets beste skal alltid
vurderes. Søkers alder kan også tillegges vekt i denne vurderingen.
Det skal mindre til for å falle ned på at en midlertidig tillatelse
ikke bør gis, der søkeren nettopp er fylt 16 år enn for en søker
som er 17 1/2. Helsemessige problemer som ikke er av tilstrekkelig
alvorlig karakter til i seg selv å gi grunnlag for opphold, vil
også kunne være et moment i skjønnsvurderingen.»
I alt 30 mindreårige mellom 16 og 18 år ble
gitt slik begrenset tillatelse i 2011 av UDI.
Uten at det er mulig å konstatere hvilken direkte sammenheng
det er mellom innstramningstiltakene som er satt i verk og utviklingen
i ankomsttall, viser statistikken at antallet enslige mindreårige
asylsøkere ble kraftig redusert i 2010. Det totale antallet i 2011
er på om lag samme nivå som i 2010.
Bestemmelsen innebærer en ulik behandling av barn
over og under 16 år, og det har fra enkelte organisasjoner blitt
stilt spørsmål ved om praksis derfor er diskriminerende. Det pekes
i meldingen på at diskrimineringsvernet i barnekonvensjonen art.
2 ikke innebærer at alle barn skal behandles likt, men sikre alle
barn lik tilgang til barnekonvensjonens rettigheter.
Begrensede tillatelser i stedet for avslag kan
skape en forventning om videre opphold. Det kan derfor være av betydning
at barna mottar et tilbud under det midlertidige oppholdet som er
reelt kvalifiserende med tanke på retur etter fylte 18 år.
Det er i utgangspunktet et vilkår for oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag at utlendingen framskaffer dokumentasjon
på sin identitet. Selv om dokumentasjon ikke fremlegges, kan myndighetene
likevel gi en tillatelse, men da med begrensninger. Det forhold
at en sak omfatter barn kan tilsi at det, i stedet for avslag på
grunn av manglende dokumentasjon på identitet, gis en begrenset
tillatelse.
Ordningen med begrensede tillatelser ble innført i
juni 2009 og er senere tatt inn i utlendingsforskriften § 8-12.
Formålet med ordningen er å motivere utlendingen til å skaffe til
veie dokumentasjon på sin identitet.
Det pekes i meldingen på at en begrenset tillatelse
kan virke integreringshemmende. Foreldrene vil ikke ha rett eller
plikt til opplæring i norsk eller samfunnskunnskap, jf. introduksjonsloven
§ 17. Om en innvilget tillatelse danner grunnlag for permanent tillatelse
eller ikke, kan også få betydning for om familiene bosettes i en
kommune. Departementet har i utlendingslovens forarbeider understreket
at det vil være uheldig å etablere en omfattende praksis med å innvilge
begrensede tillatelser. Regjeringen har satt av midler til et forskningsoppdrag
som skal kartlegge nærmere effekten av ordningen, og vurdere eventuelle
endringstiltak.
Det er i dag mange barn som har bodd lenge i Norge,
uten at verken de eller familiene deres har fått en oppholdstillatelse.
Pr. 31. mai 2012 har 544 barn med endelig avslag bodd i norske asylmottak
i mer enn tre år, hvorav 90 barn har bodd i mottak i mer enn fem
år. I tillegg kommer de som bor utenfor mottak. Om lag 350 barn
med endelig avslag har tilhold på kjent adresse utenfor mottak,
men dette tallet er noe usikkert. Det må også legges til grunn at
det oppholder seg en del barnefamilier med utreiseplikt her i landet
uten at myndighetene kjenner til hvor de bor.
Det pekes i meldingen på at det å bo mange år
i Norge uten oppholdstillatelse kan ramme barn og unge sterkt.
Barn knytter seg raskt til nye steder og mennesker.
Barnas tilknytning til Norge er derfor av særlig betydning når norske
myndigheter vurderer om et barn og dets familie skal innvilges oppholdstillatelse av
humanitære grunner. Samtidig kan disse sakene reise vanskelige dilemmaer,
især knyttet til avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn.
Det pekes i meldingen på at for å hindre at
barn blir værende lenge i Norge uten en tillatelse, er det viktig
at sakene behandles hurtig, og at de og familiene deres returnerer
til hjemlandet så raskt som mulig etter et eventuelt avslag. Tiden
fra en asylsøknad blir registrert og frem til et eventuelt avslag
i klageinstansen er i dag gjennomsnittlig 18 måneder. Dagens saksbehandlingstider
er derfor sjelden isolert sett årsaken til at barn blir boende i
Norge i årevis uten oppholdstillatelse.
Ved et endelig avslag er utgangspunktet at familien
skal returnere frivillig. Flere velger frivillig retur enn tidligere,
og det gjennomføres flere tvangsreturer.
Regjeringen har styrket returarbeidet de senere
år og vil fortsatt styrke dette arbeidet. Rask retur etter endelig
avslag er i mange tilfeller svært vanskelig og til noen land umulig
å gjennomføre, uten at familien selv medvirker. Enkelte familier
velger også å gå i skjul for å unngå tvangsmessig retur.
Mange av familiene med lang botid har anmodet om
omgjøring av det endelige avslaget flere ganger. Normalt gis det
ikke utsatt iverksettelse i påvente av UNEs avgjørelse.
Personer som har fått endelig avslag på asylsøknaden,
kan med hjemmel i utlendingsforskriften § 8-7 gis oppholdstillatelse
etter tre år, dersom søkeren har bidratt til å muliggjøre egen retur,
men hvor retur av praktiske årsaker likevel ikke har latt seg gjennomføre.
Det er gitt svært få tillatelser etter denne bestemmelsen.
Etter utlendingsloven § 38 kan det innvilges
oppholdstillatelse dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn.
Barnekonvensjonen pålegger ikke statene å gi oppholdstillatelse
til barn etter en viss oppholdstid. I visse sammenhenger vil hensynet
til barnets beste være så tungtveiende at det ikke vil være adgang
til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn.
I utlendingsforskriften § 8-5 er det presisert
at ved denne vurderingen skal barns tilknytning til riket tillegges
særlig vekt. Med «tilknytning til riket» menes tilknytning som følge
av lang botid/oppholdstid. Bestemmelsen er en videreføring av en
bestemmelse som kom inn i tidligere forskrift i 2007. Bakgrunnen for
denne bestemmelsen var et representantforslag (dokument 8-forslag).
Om forslaget uttalte et flertall av komiteens medlemmer (medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre):
«Dette flertallet viser for det første til at det
understrekes i brevet at barnets beste i Barnekonvensjonens artikkel
3 (1) ifølge loven skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser
som berører barn. Dette flertallet er tilfreds med at statsråden
presiserer at det er Regjeringens politikk at det ved vurdering
av sterke menneskelige hensyn skal foretas en selvstendig behandling
basert på barnas situasjon, der det kan gis opphold dersom barna
har opparbeidet sterk tilknytning til riket som følge av lang botid. Dette
flertallet er enig i at kravet til botid ikke kan fastsettes absolutt,
men at det må ligge til grunn at barn ofte vil opparbeide slik tilknytning
raskere enn voksne. Dette flertallet viser for det andre til at
Regjeringen vil starte arbeidet med å foreta endringer i regelverket
for å senke terskelen for å kunne få oppholdstillatelse etter anmodning
om omgjøring av endelige vedtak, slik at det ved behandling av omgjøringsanmodninger
i UNE igjen kan innvilges opphold når det foreligger ’sterke menneskelige
hensyn’. Dette fordi en blant annet ønsker at barns tilknytning til
riket skal tillegges mer vekt enn i dag.»
I Justisdepartementets rundskriv om utlendingsforskriftens
ikrafttredelse er det vist til at kravet til oppholdstid ikke kan
fastsettes absolutt. Samtidig som det sies at oppholdstid på under
tre år som utgangspunkt ikke vil være tilstrekkelig, uttales det
at lang oppholdstid ikke uten videre vil tilsi «tilknytning til
riket». Det må blant annet ses hen til barnets alder i oppholdsperioden,
da det for eksempel må legges til grunn at et barn i skolepliktig
alder lettere vil opparbeide tilknytning til Norge enn et barn som har
bodd her i sine aller første leveår. Det må videre ses hen til om
barnet har gått i barnehage/skole, om barnet snakker norsk, om barnet
deltar i fritidsaktiviteter og om situasjonen for øvrig tilsier
at barnet er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Videre heter det i rundskrivet:
«[…] også eventuell oppholdstid etter at barnet har
fått endelig avslag må telle med. Det må likevel vurderes om barnet
i den perioden det har oppholdt seg i Norge etter endelig vedtak,
kan sies å ha opparbeidet tilknytning til riket eller opprettholdt
den tilknytningen det allerede hadde fått. Det er ikke gitt at opphold
etter endelig avslag har gitt seg utslag i sterkere tilknytning
til Norge, særlig ikke dersom barnet har flyttet fra mottak, sluttet
i skolen eller kanskje levd i skjul.»
I rundskrivet presiseres det også at foreldrenes eller
andre omsorgspersoners eventuelle mangel på samarbeid med tanke
på å muliggjøre retur, avklare identitet mv. kan innebære at innvandringsregulerende
hensyn taler imot at det innvilges tillatelse.
Av UNEs praksisnotat om betydningen av barnets
beste i asylsaker fremgår det hvilke forhold som tas i betraktning
i saker der barnets beste anføres som grunnlag for å gi oppholdstillatelse.
Sosiale forhold kan ha betydning. Blant annet er oppvekstsvilkår
i Norge og i hjemlandet, foreldrenes omsorgsevne og barnets tilknytning
og integrering relevante momenter. Det påpekes at i noen tilfeller
kan barnets beste være å returnere til hjemlandet. Også den menneskerettslige
situasjonen ved retur vil ha betydning.
UNE har lagt seg på en praksis der barnets alder og
hvor lenge det har vært i Norge, er de sentrale momentene i tilknytningsvurderingen
etter forskriftens § 8-5. Det redegjøres i meldingen nærmere for
den praksis som ble etablert i UNE for de saker som ble stilt i
bero i påvente av nevnte forskriftsendring i 2007.
I de sakene som er behandlet i UNE etter at
de berostilte sakene var behandlet, har relativt sett langt færre
endt med oppholdstillatelse. Spørsmålet om barns tilknytning har
i årene etter 2007 i all hovedsak vært vurdert i forbindelse med
anmodninger om omgjøring av endelig avslag. Disse sakene skiller
seg fra de ordinære klagesakene og sakene som ble stilt i bero ved
at familiene har hatt lengre perioder uten lovlig opphold. UNE har
i sin praksis fastholdt at ett års skolegang og minst 4 1/2 års
oppholdstid isolert kan tilsi at barnet har en tilknytning til Norge
som gjør at oppholdstillatelse bør gis. Når tillatelse i flere saker
likevel ikke er innvilget, er det med henvisning til at innvandringsregulerende
hensyn taler mot en innvilgelse, i praksis særlig brudd på utlendingsloven,
som oversittet utreisefrist og ulovlig opphold. Mange familier har
fremmet gjentatte omgjøringsanmodninger, og de har hatt til dels
langvarige ulovlige opphold i Norge. Videre er det i flere av avgjørelsene lagt
vekt på manglende samarbeid eller aktiv motarbeidelse av å avklare
identiteten/få til retur mv., og i noen tilfeller kriminelle forhold.
UNE har gitt flere eksempler på at avslag har blitt opprettholdt,
også i saker med opptil 9 års oppholdstid. UNE mener at praksis
har beveget seg i strengere retning, ved at det nå oftere legges
avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn, men understreker
at i mange saker har hensyn som taler mot innvilgelse vært særlig sterke.
UNE mener videre at det også har hatt betydning for senere tids
praksis at regjeringen i 2009 ga en forskriftsbestemmelse om at
oppholdstillatelse «som hovedregel» bare skal gis hvis «utlendingen framskaffer
dokumentasjon på sin identitet». Praksis med å avslå omgjøringsanmodninger
ut fra innvandringsregulerende hensyn er imidlertid ikke entydig; det
er også gitt oppholdstillatelse i en del saker i tråd med den praksis
som utviklet seg for de berostilte sakene.
For å legge grunnlag for en mer enhetlig praksis startet
UNE høsten 2010 en praksisavklaringsprosess. I om lag 1/3 av sakene
er avslagsvedtaket omgjort, mens i ca. 2/3 er avslaget opprettholdt.
Praksisavklaringen er imidlertid p.t. ennå ikke fullført. Det pekes
i meldingen på at ulikt utfall i saker med tilsynelatende lik tilknytning
kan skyldes at hver sak er unik.
Gjennom flere dommer er det slått fast at utlendingsmyndighetenes
lovforståelse i disse sakene ikke er i strid med nasjonalt eller
internasjonalt regelverk.
Det vises i meldingen til at mange europeiske land
kan sies å ha gjennomført en eller annen form for regularisering.
Adgangen til å begjære et endelig avslag omgjort, med mulighet for
å få opphold på humanitært grunnlag, kan ses på som en regulariseringsmekanisme.
Det store flertallet av personer som har fått regularisert sitt
opphold i Europa, har fått det som følge av omfattende amnestier,
særlig i søreuropeiske land. I de nordeuropeiske landene har det
vært gjennomført regulariseringer helt eller delvis begrunnet med
humanitære forhold. Mange land har også, som Norge, ulike varianter
av det man kan kalle regulariseringsmekanismer, det vil si regler
som på individuelt grunnlag kan danne grunnlag for oppholdstillatelse
i visse tilfeller.
I meldingens kapittel 6.4.3 gis en gjennomgang av
enkelte lands praksis.
Antall personer som har søkt asyl i Norge har
variert mye de siste 25 årene. Det vises i meldingen til at endringene
kan skyldes flere forhold, som endringer i opprinnelsesland og i
viktige transittland, eller endringer i regelverk og praksis i Norge
eller i våre naboland.
Med henvisning til Dokument nr. 8:69 (2005–2006)
varslet regjeringen Stoltenberg II våren 2006 tre permanente regelendringer
som ville komme barn til gode. Saker ble berostilt i påvente av
endringer, og fra 1. juni 2007 ble utlendingsforskriften endret,
slik at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt.
Sakene til om lag 1 100 personer ble behandlet i 2007/2008, hvorav
over 900 personer fikk opphold.
Fra 2006 til 2009 økte antall nye asylsøkere
i Norge fra 5 300 til 17 200. Den langt sterkere økningen i Norge
enn i andre land kan ha flere årsaker, men omleggingen av praksis
for barnefamilier i 2007–2008 kan ha hatt betydning.
Dersom en barnefamilie har fått endelig avslag på
søknaden om beskyttelse, innebærer dette at norske myndigheter anser
det som trygt for dem å returnere til hjemlandet, samtidig som det
etter en totalvurdering av saken ikke anses å foreligge sterke menneskelige
hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Familiene må derfor forholde
seg til plikten til å returnere, og det er foreldrene som har hovedansvaret.
Det pekes i meldingen på at regjeringen har
lagt stor vekt på å utvikle gode returprogrammer som skal stimulere
til frivillig retur og som innebærer at utlendingen får støtte til
å reetablere seg i hjemlandet, og at den ser at antallet frivillige
returer øker. Regjeringen mener det vil sende uheldige og motstridende signaler
hvis det innføres faste ordninger for at oppholdstillatelse skal
gis etter et visst antall år i Norge.
Regjeringen mener dagens regelverk om oppholdstillatelse
til barn på grunn av tilknytning opparbeidet gjennom lang botid
i Norge er hensiktsmessig. For å sikre likebehandling og en praksis
som ivaretar hensynet til barnets beste i tråd med lovgivers hensikt,
ønsker imidlertid regjeringen å klargjøre intensjonen bak regelendringen
i 2007 (se avsnitt 6.4.6 i meldingen). Den nærmere grensedragningen
i hver enkelt sak må foretas av UDI og UNE.
Det vises i meldingen til at regjeringen ser
behov for å tydeliggjøre hvordan bestemmelsen skal forstås, også
ved behandling av omgjøringsanmodninger:
Hensynet til barnets
beste skal være et grunnleggende hensyn i alle vedtak som berører
barn, jf. blant annet barnekonvensjonen artikkel 3.
Utlendingsforskriften § 8-5 fastslår at
barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt når det tas
stilling til opphold på humanitært grunnlag.
Det innebærer at det i alle sakene må foretas
en individuell vurdering, hvor barnets alder og samlet oppholdstid
i landet står sentralt.
Det må legges til grunn at et barn i skolepliktig alder
lettere vil opparbeide tilknytning til Norge enn et barn som har
bodd her i sine aller første leveår.
Videre må det ses hen til om barnet har
gått i barnehage/skole, om barnet snakker norsk, om barnet deltar
i fritidsaktiviteter og om situasjonen for øvrig tilsier at barnet
er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Både oppholdstid som asylsøker og oppholdstid etter
endelig avslag teller med.
Tilknytning gjennom fritidsaktiviteter,
språk og venner er også relevant, selv om det er bevismessig krevende
å gå inn i en detaljert vurdering av slike forhold.
I saker som gjelder lengeværende barn og
deres familier, kan det dessuten ofte foreligge andre sterke menneskelige
hensyn enn kun barnas tilknytning (anførsler knyttet til helse,
omsorgssituasjon, situasjonen i hjemlandet osv.). Slike hensyn vil
også inngå i en helhetsvurdering etter utlendingsloven § 38.
Det vises for øvrig til Justisdepartementets
rundskriv om utlendingsforskriftens ikrafttredelse, se punkt 6.4.2
i meldingen.
Det vises i meldingen til at tilknytningen imidlertid
må vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn som gjør seg
gjeldende i saken. Det er særlig når det gjelder vurderingen av
oversittet utreisefrist og ulovlig opphold regjeringen mener at
deler av praksis befinner seg i grenseland for hva som var formålet
med bestemmelsen:
Innvandringsregulerende
hensyn kan få avgjørende betydning, også i saker som gjelder barn. På
et tidspunkt vil likevel hensynet til barnets beste måtte gå foran
andre hensyn.
Barn med en botid som i seg selv tilsier
at oppholdstillatelse bør gis, vil nesten alltid ha lengre perioder
uten lovlig opphold. Regjeringen mener at utlendingsforskriften
§ 8-5 må forstås slik at ulovlig opphold og oversittet utreisefrist
i seg selv skal tillegges mindre vekt enn aktiv motarbeidelse av
retur, når barnet har en tilknytning til Norge som tilsier at oppholdstillatelse
bør innvilges. Oversittet utreisefrist og ulovlig opphold er i denne
sammenheng å betrakte som mindre tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn.
Ulovlig opphold bør følgelig tillegges
mindre vekt dersom familien for eksempel hele tiden har vært «tilgjengelig»
for hjemsendelse i politiets regi og har sannsynliggjort sin identitet.
Bruk av falsk identitet (ulike identiteter,
uekte dokumenter osv.) for å skjule identitet i Norge eller villede
norske myndigheter, er imidlertid et tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn, som taler mot at tillatelse gis. Som nevnt i kapittel 6.3.7
i meldingen er det som hovedregel et vilkår for oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag at utlendingen framskaffer dokumentasjon
på sin identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-12. Bestemmelsen
åpner imidlertid for at det kan gis en tillatelse, for eksempel
av hensyn til barn, selv om identiteten ikke er dokumentert. Det
bemerkes at selv om identiteten ikke er dokumentert kan den likevel
anses sannsynliggjort.
Det anses videre som et tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn dersom utlendingen aktivt unndrar seg tvangsmessig retur
eller har hatt opphold i skjul for norske myndigheter. En utlending
som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse plikter iht.
utlendingsloven § 19 å melde fra til politiet om skifte av bopel
frem til utreise. Ved ikke å overholde denne plikten vanskeliggjøres
gjennomføringen av tvangsmessig retur, selv om utlendingens bosted
kan være kjent for skole, barnehage mv. Dette er et forhold som etter
regjeringens syn kan tale mot å innvilge en tillatelse, men i mindre
grad enn der familien har gått i skjul.
Videre vil eventuelle brudd på straffeloven
fra foreldrenes side være å regne som tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn, men dette er også avhengig av forholdets karakter.
Regjeringen legger i meldingen til grunn at
denne omtalen er klargjørende for utlendingsmyndighetenes arbeid
og vil følge praksisutviklingen framover.
UDI og UNE vil bli bedt om å redegjøre for sin praksis
i saker med lengeværende barn ett år etter fremleggelsen av meldingen.
Regjeringen vil innføre en bestemmelse om at asylsøkere
med barn som ikke har fått sin klagesak avgjort av UNE innen 15
måneder etter at UNE mottok saken, kan innvilges oppholdstillatelse.
Søkerens identitet må være sannsynliggjort på søknadstidspunktet,
og søkeren må ikke kunne lastes for at søknaden ikke er avgjort.
I revidert nasjonalbudsjett for 2012 har regjeringen
foreslått å styrke både UDI og UNE, med sikte på raskere behandling
av sakene til barnefamilier. Regjeringens ambisjon på sikt er at
saksbehandlingstiden i de fleste asylsaker skal være under ett år.
Tiltakene forutsetter ca. 10 000 asylsøkere
årlig.
Det pekes i meldingen på at rask retur er nødvendig
for å lette tilpasningen til et liv i opprinnelseslandet. Inngåelse
av returavtaler åpner for retur til land det tidligere ikke har
vært mulig å returnere til, og det bidrar til å gjøre de praktiske
sidene ved retur enklere. I revidert nasjonalbudsjett for 2012 har
Justis- og beredskapsdepartementet foreslått å styrke departementets
arbeid med nye returavtaler ved å omdisponere 500 000 kroner over
eget budsjett. Regjeringen har også foreslått å styrke politiets
budsjett med 16 mill. kroner i 2012 for å legge til rette for flere tvangsreturer.
For å motivere barnefamilier til å returnere frivillig er det besluttet
å øke returstøtten med kr 10 000 pr. barn.
Regjeringen vil vurdere tiltak som kan effektivisere
politiets arbeid med identitetsfastsettelse, herunder utvidede hjemler.
Å motivere personer med avslag på søknad om beskyttelse
til å returnere til hjemlandet er en prioritert oppgave for utlendingsmyndighetene.
Regjeringen vil be UDI vurdere om informasjonen om retur som gis
til asylsøkere gjennom hele søkeprosessen kan målrettes bedre, med
sikte på at barn skal få relevant og god informasjon.
Som omtalt i kapittel 9 i meldingen skal tvangsmessig
retur, spesielt i tilfeller hvor barn er til stede, gjennomføres
så skånsomt som mulig. Hensynet til barnets beste skal vektlegges.
Politiet skal vurdere om personell med barnefaglig kompetanse skal
bistå ved transporten. Det skal brukes minst mulig makt. Politiet
skal i størst mulig utstrekning ikke være uniformert. Dersom det
er nødvendig å benytte tvang, skal dette foregå på en mest mulig
skånsom måte. Barn skal ikke brukes som tolk for foreldre.
Standard og tilbud i mottak er i utgangspunktet basert
på at botiden i mottak skal være relativt kort. Når barn blir boende
lenge i mottak, gir det grunn til bekymring. Det er derfor de siste
årene satt i verk flere tiltak for å bedre situasjonen for barn
som bor lenge i mottak. Se nærmere omtale i kapittel 8 i meldingen.
Regjeringen vil ta initiativ til at situasjonen
til barn i mottak kartlegges med jevne mellomrom.
Barn er en prioritert gruppe i bosettingsarbeidet, enten
de kommer med familie eller alene. Generelt går det raskere å bosette
familier med barn, enn enslige voksne.
Målet er at 90 pst. av flyktningene skal bosettes innen
6 måneder og at resterende andel skal bosettes innen 12 måneder
etter vedtak om opphold. Mellom 75 og 80 pst. av barnefamilier blir
bosatt innen 6 måneder etter vedtak. Dette er en høyere andel enn
for hele gruppen med flyktninger som bosettes. Et mindre antall
barn må vente lenge i mottak. I 2011 ventet mellom 60 og 70 av 1 262
bosatte barn i mer enn ett år på bosetting.
At noen barn venter lenge på bosetting, kan
forklares dels med at det finnes noen saker hvor forhold i familien
vanskeliggjør bosetting, herunder særlig helsemessige forhold. I
tillegg er det saker hvor barn i familien skal bosettes, mens foreldre
har begrensning i sitt vedtak og dermed ikke skal bosettes på samme
måte som barna gjennom IMDi. En avtale med UDI om alternativ mottaksplassering
for foreldrene kan være tidkrevende å få på plass. For enslige mindreårige
mellom 15 og 18 år er målet at 90 pst. skal bosettes innen 3 måneder
og at resterende andel skal bosettes innen 6 måneder. Måloppnåelsen
for denne gruppen er sterkt forbedret.
Regjeringen vil vurdere ytterligere tiltak som
kan sikre raskere bosetting av alle.
Barnefaglig kompetanse er nødvendig for å sikre at
hensynet til barn ivaretas. Regjeringen vil arbeide for å sikre
god barnefaglig kompetanse i alle ledd av utlendingsforvaltningens
arbeid med asylsaker som omfatter barn, herunder stille som krav
at det tas hensyn til forvaltningsorganets barnefaglige kompetanse ved
ansettelser. Se nærmere omtale i kapittel 5.4 i meldingen.
UNE foretar i dag en konkret vurdering av om
ytterligere opplysninger om barnet bør innhentes i klageomgangen,
se kapittel 5.5 i meldingen. I saker hvor det har gått lang tid
siden saken ble utredet i UDI eller hvor vurderingstemaet er et
annet enn ved forrige behandling, er det særlig viktig å vurdere
behovet for ytterligere opplysninger og høring av barn, herunder vurdere
behovet for muntlig høring. Regjeringen bemerker at dette særlig
kan gjøre seg gjeldende ved behandling av anmodninger om omgjøring
begrunnet i barns tilknytning til Norge. Regjeringen vil videre
initiere en ekstern kartlegging og evaluering av hvordan barns situasjon
blir belyst i saksbehandlingen i UNE.
Alle statene som er tilsluttet Dublin II er
også forpliktet av barnekonvensjonen. Norge legger dermed i utgangspunktet
til grunn at retur av barn iht. Dublin-regelverket ikke er i strid
med barnekonvensjonen. Utlendingsmyndighetene foretar likevel en konkret
og individuell vurdering av om retur i det enkelte tilfelle kan
anses å være i strid med barnekonvensjonen. EU-landene er også bundet
av EUs direktiv om mottaksforhold, asylprosedyrer og felles kriterier
for å fastslå om en asylsøker oppfyller kravene til beskyttelse
eller ikke.
Etter dagens Dublin-regelverk og norsk lovgivning
kan Norge velge å realitetsbehandle en sak selv om et annet land
er ansvarlig etter Dublin-forordningen. Det følger av utlendingsloven
at dette skal gjøres dersom asylsøkeren har en tilknytning til Norge som
tilsier at Norge er nærmest til å behandle søknaden. I andre tilfeller
skal adgangen til å ta søknaden til realitetsbehandling bare benyttes
dersom det foreligger «særlige grunner». Norge må også alltid vurdere
barnets beste i samsvar med barnekonvensjonen.
I oktober 2010 ble det besluttet å stanse alle
returer til Hellas i medhold av Dublin-regelverket, på bakgrunn
av en anmodning fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
I dom av 21. januar 2011 ble Hellas dømt for brudd på EMK art. 3
og art. 13, blant annet på grunn av uholdbare fengslingsforhold
og de levekårene saksøkeren som asylsøker levde under i Hellas.
Videre ble Belgia dømt for brudd på EMK art. 3 for å ha returnert
saksøkeren til Hellas.
EØS-landene vil arbeide for å bistå Hellas på asyl-
og migrasjonsområdet, hvor Hellas er under sterkt press.
Dublin II-forordningen gir særregler for enslige mindreårige
asylsøkere. Dersom barnet har familie med lovlig opphold i et medlemsland,
er dette landet forpliktet til å behandle barnets asylsøknad, forutsatt at
dette er til det beste for barnet. Dersom barnet ikke har søkt om
beskyttelse i et annet land tidligere, skal saken ikke underlegges
Dublin-behandling, dvs. at asylsaken skal realitetsbehandles i Norge.
UNEs stornemnd uttalte i oktober 2009 generelt og
enstemmig at det å være enslig mindreårig i seg selv ikke er en
«særlig grunn» som tilsier at en asylsøknad skal behandles i Norge,
og at det således må foretas en konkret vurdering. Det at barnets
interesser skal være et grunnleggende hensyn, utelukker imidlertid
ikke at innvandringsregulerende og andre hensyn kan være relevante
og også avgjørende i en sak.
Komiteen viser til at alle barn
har rett til en individuell vurdering av asylgrunnlaget sitt, uavhengig av
foreldrene. Menneskerettighetsbrudd som ikke gir returvern for voksne,
kan likevel gjøre det for barn. Noen former for forfølgelse er også
spesielt rettet mot barn, som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, menneskehandel
og prostitusjon, tvangsarbeid eller utnyttelse som barnesoldater.
Samtidig gir rett til beskyttelse for foreldrene automatisk rett
til oppholdstillatelse som flyktning for medfølgende barn. Også ved
vurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn, kan barn
gis opphold, selv om den samme situasjonen ikke ville gitt opphold
til en voksen. Med ny utlendingslov fra 1. januar 2010 gis alle
som får opphold på grunn av behov for beskyttelse, flyktningstatus,
uavhengig av om grunnlaget er behov for beskyttelse etter flyktningkonvensjonen
eller vern mot retur etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Komiteen viser til at noen av
de vanskeligste vurderingene når det gjelder barn, er i saker der
barn ikke er funnet å ha grunnlag for beskyttelse, og så skal vurderes
for opphold med utgangspunkt i sterke menneskelige hensyn. I slike
saker skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at hva
barnets beste er, må vurderes individuelt. I tillegg skal barnets
beste også veies opp mot andre viktige hensyn, som innvandringsregulerende
hensyn og andre barns beste, i betydningen av at praksis ikke bør
oppmuntre flere barn til å søke asyl i Norge uten behov for beskyttelse.
Komiteen viser til meldinga som
lister opp eksempler på hvilke kriterier som bør inngå i barnets beste-vurderingene,
slik de framgår i forarbeidene til ny utlendingslov, som trådte
i kraft 1. januar 2010. I tillegg til tilknytningen til riket, skal
det legges vekt på om utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig
omsorg ved retur, helsemessige lidelser (men med streng praksis),
sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen og om personen
har vært offer for menneskehandel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at det
kan gis begrenset tillatelse til enslige mindreårige mellom 16 og
18 år og begrenset tillatelse i saker med manglende dokumentasjon
av identitet.
Komiteen viser til at når saker
med manglende dokumentasjon av identitet også omfatter barn, kan
hensynet til barn tilsi at det gis tillatelse i stedet for avslag
i saker som omhandler opphold på humanitært grunnlag.
Komiteen viser til at barns beste skal vektlegges, mens det kan legges
vekt på innvandringsregulerende hensyn, der et sentralt element
er å sikre en kontrollert og begrenset innvandring, uten at dette
er ment å være avgjørende for vektingen mellom dem i saker der begge
hensyn anses relevante. Regelverket pålegger imidlertid utlendingsmyndighetene
å synliggjøre de vurderingene og avveiningene som er gjort mellom
ulike hensyn, i det endelige vedtaket. Se også punktene 1-3 under
komiteens generelle merknader.
Dersom barnet heller ikke får innvilget opphold på
bakgrunn av sterke menneskelige hensyn, plikter vedkommende søker
å returnere til opprinnelseslandet innen en fastsatt frist. I mange
tilfeller overholdes ikke denne fristen. Resultatet er at det i
dag er mange barn som har bodd lenge i Norge, uten at verken de eller
familiene deres har fått en oppholdstillatelse. Situasjonen for
lengeværende barn uten lovlig opphold er gjenstand for et bredt
engasjement i samfunnet.
Komiteen viser til at mange barn
uten beskyttelsesbehov på denne måten havner i en situasjon der livet
deres blir satt på vent, med den usikkerheten og mangelen på rettigheter
som dette medfører. Tall i meldinga viser at pr. mai 2012 har 544
barn med endelig avslag bodd i norske asylmottak i mer enn tre år,
hvorav 90 barn i mer enn fem år. I tillegg kommer 350 barn med endelig
avslag på kjent adresse utenfor mottak, mens det sannsynligvis også
befinner seg barn med utreiseplikt på ukjent adresse, herunder barn
som er forsvunnet fra mottak. Se også punktene 15-17 under komiteens
generelle merknader.
Komiteen er enig i regjeringens
oppfatning om at seinere tids praksis i UNE tyder på at det i en del
saker legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva
som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, samtidig som praksis
framstår som lite entydig. Komiteen har merket seg
at regjeringen vil bidra til at færre barn blir lenge i en uavklart
situasjon, gjennom ulike tiltak. Ett av tiltakene er en klargjøring
av utlendingsforskriften § 8-5, der barnets alder og samlede oppholdstid
i landet står sentralt. Det skal legges vekt på at et barn i skolepliktig alder
antas å ha en sterkere tilknytning til landet enn yngre barn, om
barnet har gått i barnehage/skole, snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter,
har venner og for øvrig har en særlig tilknytning til det norske samfunnet.
En annen viktig presisering er at både oppholdstid som asylsøker
og oppholdstid etter endelig avslag skal telle med.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser dessuten
til regjeringens presisering av at hensynet til barnet på et tidspunkt
vil måtte gå foran innvandringspolitiske hensyn, og videre at ulovlig
opphold og oversittet utreisefrist i seg selv skal tillegges mindre
vekt enn aktiv motarbeidelse av retur, bruk av falsk identitet,
aktiv unndragelse av retur, manglende melding til politiet om skifte
av bolig og brudd på straffeloven. Det presiseres samtidig at det
å unnlate å melde fra om skifte av bolig, er mindre alvorlig enn
å gå i skjul, og at det ved konsekvenser av brudd på straffeloven samtidig
må legges vekt på forholdets karakter. Flertallet støtter
en slik presisering av innholdet i forskriftens § 8-5.
Komiteen viser til at regjeringen
også nevner andre tiltak for å forebygge at flere barn kommer i
en tilsvarende situasjon, kortere saksbehandlingstid, herunder at
asylsøkere med barn, som ikke har fått sin klage avgjort i UNE innen
15 måneder, kan innvilges opphold, tilsvarende den bestemmelsen
som gjelder for UDI, løpende kartlegging og evaluering av situasjonen
for barn på mottak, rask retur etter endelig avslag, fortrinnsvis
frivillig, en økning av returstøtten med 10 000 kroner pr barn,
bedre dialog med foreldrene om retur, styrking av politibudsjettet
for gjennomføring av flere tvangsreturer, raskere bosetting av dem
som får opphold, barnefaglig kompetanse i alle ledd, vurdering av
muntlig høring av barn i klagesaker og saker med begjæring om omgjøring, der
det er lenge siden saken ble utredet i UDI, og en ekstern evaluering
av hvordan barns situasjon blir belyst i UNE. Komiteen støtter
disse tiltakene. Se også punktene 1 og 2 under komiteens generelle merknader.
I forbindelse med Dublin II-forordningen viser komiteen til
Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2009–2010) om norsk flyktning-
og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, der Stortinget
ga sin tilslutning til at regjeringen kunne delta i reforhandling av
avtalene, for å avlaste de landene som mottar flest asylsøkere,
jf. Innst. 327 S (2009–2010). Komiteen er kjent med
at slike forhandlinger ikke er kommet i gang på grunn av motstand
i større EU-land som for eksempel Tyskland og Frankrike. Det vises imidlertid
til at det før retur av barn etter Dublin II-forordningen skal foretas
en vurdering av om slik retur bryter med hensynet til barnets beste
etter barnekonvensjonen. Se også punktene 8, 18, 5 og 10 under komiteens
generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti merker
seg at det i meldingen erkjennes at praksis har vært for streng
hva gjelder vurderingen av hensynet til barnets beste opp mot innvandringsregulerende
hensyn, samt at praksis fremstår som lite entydig. Samtidig savner dette
medlem en redegjørelse for hvilke konsekvenser denne erkjennelsen
vil ha.
Dette medlem viser til at det
fra et stort flertall av høringsinstansene anbefales at det utarbeides en
forskrift som klargjør hvordan vurderingen av barnets beste skal
foretas og som tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges
i større grad i forhold til innvandringsregulerende hensyn, i samsvar
med Norges menneskerettslige forpliktelser og for øvrig i tråd med
utlendingslovens intensjoner. Dette medlem støtter
dette og mener det vil være en rask og effektiv måte å sikre at
praksis blir i samsvar med lovgivers opprinnelige intensjon.
Dette medlem viser til høringsinnspillet
fra Norsk senter for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon)
der det går frem at i spørsmål om hvilken vekt hensynet til barnets
beste skal ha i forhold til andre hensyn, må utgangspunktet tas
i barnekonvensjonen artikkel 3, og at det ifølge Wien-konvensjonen
om tolking av traktater skal tas utgangspunkt i en naturlig språklig
forståelse av ordlyden. Dette medlem viser til at
artikkel 3 slår fast at ved alle handlinger som berører barn «skal
barnets beste være et grunnleggende hensyn», eller «a primary consideration»,
som det står i den offisielle engelske versjonen, noe som må bety
at hensyn til barnets beste «skal» tillegges vekt – i motsetning
til at det «kan» tillegges vekt. Dette medlem viser
til at ordlyden også sier noe om vekten som skal gis hensynet. Hensynet
til barnets beste er ikke bare ett blant flere hensyn, men skal
altså være det primære hensynet. Dette medlem forstår
det slik at det primære hensynet som hovedregel skal gå foran andre
hensyn og at unntak må begrunnes særskilt.
Dette medlem mener det også er
behov for at regjeringen understreker overfor utlendingsmyndighetene
at barnets beste-vurderingen fremgår av enkeltvedtaket og at begrunnelsen
for vektlegging av de ulike hensyn tydeliggjøres i vedtakene. Dette
for at vurderingen skal kunne etterprøves.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en forskrift som
klargjør hvordan vurderingen av barnets beste skal foretas, og som
tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges i større
grad når det gjelder innvandringsregulerende hensyn, i samsvar med Norges
menneskerettslige forpliktelser og for øvrig i tråd med utlendingslovens
intensjoner.»
«Stortinget ber regjeringen understreke overfor utlendingsmyndighetene
at barnets beste-vurderingen fremgår av enkeltvedtaket og at begrunnelsen
for vektlegging av de ulike hensyn tydeliggjøres i vedtakene.»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sine merknader under punkt 5 under komiteens generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at flere organisasjoner har påpekt at det er behov for en juridisk
gjennomgang av forholdet mellom bestemmelsene i utlendingsloven og
FNs barnekonvensjon, og praktiseringen av gjeldende regelverk opp
mot de folkerettslige forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon. Dette medlem mener
en slik juridisk gjennomgang kunne bidratt med viktige avklaringer.
Debatten som har versert rundt de lengeværende barna, avgjørelser
i EMD og kommentarer fra FNs barnekomité viser at det er behov for
en nærmere utredning om spørsmålet.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en redegjørelse
for det nærmere innholdet i barnets beste-vurderingen basert på
internasjonale og nasjonale rettskilder.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sine merknader under punkt 17 under komiteens generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at regjeringen høsten 2008 innførte flere innstrammingstiltak.
Blant disse tiltakene var innføring av begrensede tillatelser uten
rett til fornyelse, for enslige mindreårige søkere over 16 år. Dette
medlem viser til at det i utlendingsforskriften § 8-8 fremgår
at enslige mindreårige asylsøkere som har fylt 16 år på vedtakstidspunktet
og som ikke har annet grunnlag for opphold enn at norske myndigheter
anser at søkeren er uten forsvarlig omsorg ved retur, kan gis oppholdstillatelse
etter lovens § 38 første ledd til fylte 18 år.
Dette medlem viser til at det
store flertallet av høringsinstansene, herunder Røde Kors, Redd Barna,
NOAS, Juss-buss og PRESS, var svært kritiske til gjennomføringen
av dette. Dette medlem er kritisk til at regjeringen
har innført en praksis som medfører at ungdommer lever i uforutsigbarhet,
med livet på vent, noe som går ut over blant annet skole, sosialt
liv og psykisk helse. Blant annet viser studier at mange av ungdommene
lever med store psykiske lidelser. Dels som følge av tidligere traumer
fra hjemlandet, fra opplevelser under flukten, og senere også på
grunn av den vanskelige livssituasjonen det er å leve med begrensede
tillatelser i Norge. Dette medlem stiller seg uforstående
til at disse utfordringene ikke er trukket frem i meldingen.
Dette medlem mener utlendingsforskriften må
endres, slik at det ikke lenger er anledning til å gi begrensede
tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere. Dette medlem ser
på ordningen med begrensede tillatelser til enslige mindreårige
asylsøkere som en ordning som er i strid med hensynet til barns beste,
og som en ordning som har påført unge mennesker unødige og alvorlige
lidelser.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften
§ 8-8 slik at det ikke lenger blir anledning til å gi begrensede
tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere.»