5. Behandlingen av barns søknader om beskyttelse
- 5.1 Sammendrag
- 5.2 Komiteens merknader
Det vises i meldingen til at barnekonvensjonen er sentral ved alle sider av myndighetenes håndtering av utlendingssaker hvor barn er involvert.Hensynet til barn ble grundig vurdert ved utarbeidelsen av ny utlendingslov, som trådte i kraft 1. januar 2010. Det pekes i meldingen på at et godt juridisk rammeverk er viktig for å kunne ivareta barns rettigheter, samtidig er det svært viktig hvordan hensyn til barnet ivaretas i praksis.
FNs barnekomités generelle kommentar nr. 6 fra september 2005 gjelder behandlingen av enslige barn som befinner seg utenfor sitt opprinnelige hjemland og deres spesielt utsatte situasjon, og omtaler blant annet hvilke prinsipper som skal anvendes, hvordan generelle og spesifikke behov for beskyttelse skal vurderes og tilgang til asylprosedyrer og rettigheter for asylsøkere. Videre er spørsmål som familiegjenforening, tilbakesending til barnets opprinnelsesland, lokal integrering, adopsjon og ny bosetting i tredjeland omtalt. Komiteen uttaler også at oppsporing av familie er en vesentlig del av ethvert forsøk på å finne en varig løsning, og at dette arbeidet skal prioriteres.
Det pekes i meldingen på at barneperspektivet og barnets beste skal ivaretas under hele asylsaksbehandlingen.
Barnekomiteen uttrykte i januar 2010 bekymring for lang saksbehandlingstid før vedtak fattes og anbefalte tiltak for å forkorte ventetiden. Det arbeides kontinuerlig for å redusere saksbehandlingstiden, og UDI og UNE er tilført midler for dette formålet. Den pågående satsingen på IKT-løsninger innenfor utlendingsforvaltningen (EFFEKT-programmet) er et sentralt tiltak for å få til mer effektiv ressursbruk, hurtigere saksbehandling og bedre service for brukerne.
I meldingen redegjøres nærmere for de krav som er satt til saksbehandlingstid i UDI og UNE.
Etter utlendingsforskriften § 8-2 kan det, på visse vilkår, innvilges oppholdstillatelse hvis UDI bruker mer enn 15 måneder på å behandle en asylsøknad. Regjeringen vil innføre en tilsvarende bestemmelse for behandlingen av barnefamilier i UNE.
UNE mottar hvert år et stort antall anmodninger om omgjøring av endelige vedtak, 3 700 i 2011. At det er sendt en omgjøringsanmodning, betyr ikke at utreiseplikten suspenderes. I de fleste sakene om omgjøring gir UNE ikke utsatt iverksetting av avslagsvedtaket. UNE utsetter imidlertid iverksettingen dersom nye opplysninger kan tilsi omgjøring, det er vesentlige tvilsspørsmål av betydning for utfallet eller det er behov for å innhente ytterligere opplysninger.
I forbindelse med oppfølgingen av NOU 2010:12 om ny klageordning for utlendingssaker (Mæland-utvalget), vil departementet vurdere tiltak som kan begrense de ressurser som i dag går med til å behandle omgjøringsanmodninger.
Det pekes i meldingen på at utvikling av barnefaglig kompetanse er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig behandling av barns asylsak.
UDI etablerte i januar 2009 en egen barnefaglig enhet i asylavdelingen, med særskilt kompetanse på intervju av barn, identifisering og vurdering av barnespesifikke former for forfølgelse, avveining av barnets beste, aldersvurdering og oppsporing av omsorgspersoner.
UDI og UNE legger vekt på at saksbehandlere og nemndledere skal ha kompetanse på menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner, herunder barnekonvensjonen. UNE har fem menneskerettighetsrådgivere, hvorav to har et særlig ansvar for barnekonvensjonen og dens betydning for nemndas saker. UNE har utarbeidet et fagnotat om barnekonvensjonen art. 3 (barnets beste), og publisert et eget praksisnotat om betydningen av barnets beste i asylsaker.
Politiets utlendingsenhet (PU) har gjennomført en rekke tiltak for å ivareta barns behov og hensynet til barnets beste, både under registreringsfasen av en asylsøknad, under et eventuelt opphold ved Politiets utlendingsinternat og ved retur. Det er etablert egne lokaler hvor asylintervjuet foretas som er særskilt tilrettelagt for barn, og det er utdannet rundt 20 ansatte i en intervjuteknikk som er spesielt egnet for dette. Utlendingsinternatet Trandum har en egen avdeling som er tilrettelagt for barn. PU har også avholdt møter med Barneombudet for å imøtekomme ombudsmannens innspill.
Etter barnekonvensjonen art. 12 har barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, rett til fritt å gi uttrykk for dem. FNs barnekomité skrev i sine merknader fra januar 2010 at Norge må fremme respekt for barnets synspunkter i administrative og rettslige prosesser, herunder i utlendingssaker.
Det fremgår av forvaltningsloven § 17 at forvaltningen skal påse at barn som er part i en sak får mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter.
I utlendingsloven § 81 annet ledd er det fastsatt at det skal gis regler i forskrift om barns rett til å bli hørt, og slike regler er gitt i utlendingsforskriften §§ 17-3 til 17-5.
I forskriftens § 17-3 er det fastsatt at barn som har fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å bli hørt før det treffes avgjørelse i saker som vedrører dem etter utlendingsloven.
Samtale med barn i asylsaker er regulert særskilt i utlendingsforskriften § 17-4.
UDI og UNE har gitt retningslinjer for hvordan høring av barn skal gjennomføres. Se meldingens kapittel 5.5.2 for nærmere omtale av bestemmelsene og av retningslinjene.
Gjennom en presisering i utlendingsforskriften § 17-4 kommer det klart fram at formålet med samtaler med barn «skal være å belyse barnets situasjon og klarlegge om barnet kan ha et selvstendig asylgrunnlag.» Formålet er ikke å avdekke eventuelle uoverensstemmelser med foreldrenes forklaring. Dersom det likevel fremkommer opplysninger i samtalen med barnet som undergraver foreldrenes asylforklaring, må dette eventuelt følges opp med grundigere undersøkelser i foreldrenes sak. Det fremgår av Prop. 141 L (2010–2011), kapittel 2.5, at departementet vil gi nærmere retningslinjer.
Utlendingsloven § 81 gir adgang til å gjennomføre en samtale med barn selv om foreldrene ikke samtykker til det eller tillates å være til stede. Forutsetningen er at barnet selv ønsker å snakke med utlendingsmyndighetene, og at det er nødvendig med en slik samtale for å ivareta barnets rett til å bli hørt etter barnekonvensjonen. Setteverge eller annen fullmektig skal være til stede.
Det vises i meldingen til at det er en kjensgjerning at en del asylsøkere oppgir å være mindreårige uten å være det. Både av juridiske og økonomiske grunner, og av hensyn til dem som er reelt mindreårige, er det viktig å ha så gode metoder som mulig for å avklare søkernes alder.
I praksis er UDI sjelden sikker på oppgitt alder, fordi et fåtall av søkerne dokumenterer sin identitet. Fra 1. juni 2011 har UDI gjennomført en ankomstsamtale med asylsøkeren og hjelpevergen straks etter registrering hos politiet. Dette innebærer en mulighet til å ta søkere ut av prosedyren for enslige mindreårige på et tidlig tidspunkt, dersom UDI mener det er åpenbart at søkeren er over 18 år. Ved vurderingen av om det skal foretas aldersundersøkelse legger UDI blant annet vekt på om undersøkelsen kan gi verdifull informasjon av betydning for sakens utfall, og om det er så stor tvil om oppgitt alder at denne ikke kan legges til grunn i vedtaket.
Høsten 2009 ble den medisinske aldersundersøkelsen utvidet fra kun tannrøntgen til også å omfatte røntgen av håndrot. Undersøkelsen gir ikke nøyaktig svar på en persons alder, men anslår en sannsynlig alder. Den utvidede aldersundersøkelsen har, sammen med et større fokus på alder i asylintervjuet, gitt UDI og UNE et bedre grunnlag for å vurdere alder enn tidligere.
Utlendingsmyndighetene fastsetter alderen etter å ha sammenholdt konklusjonene i den medisinske aldersundersøkelsen med andre momenter som inngår i en helhetsvurdering, som identitetspapirer, aldersobservasjoner, opplysninger gitt i asylintervju mv. Selv om resultatet av aldersundersøkelsen er et tungtveiende moment, er den ikke alene avgjørende for utfallet av aldersvurderingen. Rimelig tvil kommer søkeren til gode. Dersom det etter en helhetsvurdering er klar sannsynlighetsovervekt for at søkeren er over 18 år, legger UDI til grunn at søkeren ikke er mindreårig.
FNs barnekomité anbefaler at prosedyrene for aldersfastsettelse blir utført på en vitenskapelig, trygg, barne- og kjønnssensitiv måte, og ikke krenker barnets integritet. Det har vært reist kritikk, fra Barneombudet og Norsk Folkehjelp m.fl., mot bruken av og metodene for dagens medisinske aldersundersøkelse. Nærmere omtale av kritikken og av regjeringens standpunkt finnes i meldingens kapittel 5.6.
Som en klar hovedregel må en utlendings identitet være klarlagt før det er aktuelt å innvilge oppholdstillatelse i Norge. Dette gjelder også barn. Kun 5–10 pst. av dem som søker beskyttelse legger fram identitetsdokumenter på søknadstidspunktet. Manglende avklaring av identitet medfører blant annet lengre saksbehandlingstid, kan utgjøre et sikkerhetsproblem og gjør det vanskeligere å returnere dem som ikke får innvilget opphold. Regjeringen har derfor styrket arbeidet med identitetsavklaring. Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID) ble opprettet høsten 2010 og skal styrke arbeidet med å avklare identiteten til utlendinger som søker seg til, kommer til, eller oppholder seg i riket. Barnekomiteen anbefaler i generell kommentar nr. 6 (2005) at barnets identitet bør utredes så raskt som mulig etter ankomst til Norge.
Tvil om barns identitet kan skyldes at foreldrene ikke har klarlagt sin og barnas identitet. Barna vil være uten skyld i den identitetstvil som har oppstått. Fordi det er strengere krav til dokumentert identitet for å oppnå norsk statsborgerskap enn for å oppnå permanent oppholdstillatelse, vil enkelte barn som har permanent oppholdstillatelse kunne bli nektet norsk statsborgerskap.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) vedtok i desember 2011 å endre statsborgerforskriften, slik at flere personer som er født i Norge eller som har kommet til Norge i ung alder kan bli norske statsborgere. Regjeringen tar sikte på at endringene i statsborgerforskriften trer i kraft i 2012.
Som en følge av at asylsøkere i all hovedsak mangler tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet, vil det heller ikke foreligge noen dokumentasjon på at de voksne faktisk er foreldrene til de medfølgende barna. Det er ikke dokumentert at det er et utbredt problem at relasjonen mellom foreldre og barn ikke er riktig, men bosetting av et barn sammen med andre voksenpersoner enn foreldrene kan føre til at barnet ikke gis tilfredsstillende omsorg. Det foreligger også en fare for utnytting og menneskehandel.
Utlendingsloven § 87 gir hjemmel for å anmode søkeren om å avlegge en DNA-test dersom det er nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon og de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å fastslå familierelasjonen. UDI arbeider med en rutinebeskrivelse.
Registrering av fingeravtrykk kan avsløre om enslige mindreårige asylsøkere har vært asylsøkere som en del av en familie tidligere, eller at medfølgende barn har opplyst å være del av en annen familie tidligere. Utlendingsloven §§ 100 og 101 gir hjemler for å ta fingeravtrykk.
Forvaltningsloven § 25 inneholder generelle regler om begrunnelse av vedtak i enkeltsaker. Departementet skrev følgende i utlendingslovens forarbeider:
«Det er særlig viktig at vedtakene synliggjør hvilke vurderinger som har vært foretatt i forhold til barns rettigheter, herunder barnets beste etter barnekonvensjonen art. 3, og hvordan hensynet til barnet er vurdert i forhold til eventuelle motstridende hensyn.»
Det vises i meldingen til at både UDI og UNE har retningslinjer i samsvar med dette.
Departementet vedtok den 20. juni 2011 en endring i utlendingsforskriften med en presisering av at hensyn som gjelder barn skal fremgå særskilt av vedtakene.
Det følger av barnekonvensjonen artikkel 22 at Norge skal bidra til at flyktningbarn blir gjenforent med sin familie. Gjenforening med foreldre eller andre omsorgspersoner vil som hovedregel være til barnets beste. Utlendingsloven § 43 fastsetter at foreldre til barn som har fått opphold etter beskyttelsesbestemmelsene, har rett til familiegjenforening med barnet etter nærmere fastsatte vilkår.
Barn som har fått opphold av andre grunner enn at det foreligger et beskyttelsesbehov, har ikke en tilsvarende rett til familiegjenforening. I de sakene hvor en enslig mindreårig har fått oppholdstillatelse etter bestemmelsen om opphold på humanitært grunnlag, vil innvilgelsen oftest være begrunnet med at foreldrene ikke har latt seg oppspore. Når foreldrene lokaliseres, vil det normalt ligge til rette for en gjenforening av familien i hjemlandet. Det fremgår av utlendingslovens forarbeider at det i unntakstilfeller kan innvilges oppholdstillatelse til foreldrene i disse tilfellene. I henhold til utlendingsloven § 49 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Problemstillingen som her nevnes er ofte omtalt som «ankerbarnproblematikk».
Det redegjøres i meldingen nærmere for forarbeider og rettspraksis.
Det pekes i meldingen på at det er uklart hvor omfattende problemet med ankerbarn er. Norske myndigheter ser imidlertid i større grad tendenser til at barna benyttes som økonomiske ankerpunkter, slik at barnet opplever en forpliktelse om å sende penger til familien i hjemlandet.
Hvis foreldre eller søsken til en enslig mindreårig som har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, men som ikke har beskyttelsesbehov, søker om familiegjenforening, vil myndighetene vurdere om vilkårene for tilbakekall eller avslag på fornyelse av barnets tillatelse er til stede på grunn av uriktige opplysninger eller bristende forutsetninger.
Utlendingsloven § 51 gir adgang til å nekte familiegjenforening hvis gjenforening vil være i strid med forutsetningene for barnets oppholdstillatelse.
Norske myndigheter arbeider med oppsporing primært med tanke på gjenforening i barnets hjemland dersom barnet ikke har et beskyttelsesbehov. Det er klare fordeler for et barn å vokse opp et sted barnet allerede har sterk tilknytning til gjennom kultur, språk og et større nettverk. Satsing på gjenforening i hjemlandet kan også ha en forebyggende effekt, ved at færre barn i utgangspunktet blir sendt bort fra sin familie.
Dersom UDI i asylintervjuet mistenker at barnet har nær familie i Norge, vil forholdet undersøkes nærmere.
Arbeidet med oppsporing er svært ressurskrevende og vanskelig.
Oppsporingsarbeidet inngår også som en del av returarbeidet. I 2010 iverksatte UDI nye rutiner og tiltak for å jobbe mer systematisk og målrettet med oppsporing, blant annet gjennom en utsending tilknyttet en ambassade.
Fra januar 2011 ble Norge tilsluttet et europeisk samarbeidsprosjekt som har som mål å utvikle arbeidet med oppsporing av omsorgspersoner til enslige mindreårige, samt se på øvrige returløsninger for denne gruppen, ERPUM.
Meldingas kapittel 5 inneholder en gjennomgang av måten barns søknader om beskyttelse behandles på. Komiteen viser til regjeringens kontinuerlige arbeid for å forkorte ventetiden, blant annet gjennom økte ressurser til UDI og UNE og satsing på bedre IKT-løsninger gjennom EFFEKT-programmet.
Komiteen viser også til det pågående arbeidet med oppfølging av NOU 2010:12 om ny klageordning for utlendingssaker, der formålet blant annet er å se på tiltak for å begrense antall omgjøringsbegjæringer, og der spørsmålet om instruksjonsmyndighet overfor UNE på lik linje med den som regjeringen i dag har overfor UDI, skal vurderes. I Stortingets høring til Meld. St. 27 (2011–2012) var det noen av høringsinstansene som uttrykte skepsis mot slik instruksjonsmyndighet og heller ville ha en uavhengig, domstollignende klageinstans med styrket barnefaglig kompetanse. Komiteen forutsetter at slike spørsmål vurderes i forbindelse med egen sak om ny klageordning.
Komiteen viser i den forbindelse til statsrådens svarbrev, datert 10. august 2012 til kommunal- og forvaltningskomiteen om representantforslag 8:127 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Morten Ørsal Johansen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim om å begrense mulighetene for gjenopptakelse av utlendingssaker, jf. Innst. 48 S (2012–2013). Statsråden opplyser i brevet at klagesaksutvalgets forslag har vært på høring til oktober 2011, og at regjeringen nå arbeider med oppfølging av utredningen og svarene fra høringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er ulike oppfatninger om dagens forskrifter ivaretar barns beste på en tilstrekkelig måte. Disse medlemmer deler regjeringens oppfatning om at det først og fremst er behov for en tydeliggjøring av hvordan gjeldende lovgivning og øvrig regelverk skal forstås, snarere enn endringer i regelverket for å sikre en praksis i tråd med lovgivers hensikt.
Disse medlemmer vil imidlertid peke på at det i spesielle tilfeller kan være behov for raskt å endre kurs, derfor har regjeringen en adgang til gjennom instruks å be UDI endre praksis, ikke i enkeltsaker, men i prinsipielle spørsmål.
Disse medlemmer mener at regjeringen også må ha denne adgangen til å instruere Utlendingsnemnda (UNE), og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til nødvendige lovendringer for å etablere en instruksjonsmyndighet for regjeringen overfor UNE i prinsippspørsmål, tilsvarende ordningen som eksisterer overfor UDI.»
Komiteen deler regjeringens understreking av betydningen av barnefaglig kompetanse i alle ledd av saksbehandlingen. Spesielt er dette viktig i de første fasene av saksbehandlingen, herunder i registrerings- og intervjufasen. Se også punkt 12 under komiteens generelle merknader.
Komiteen deler regjeringens syn på behovet for rask avklaring av søkernes identitet, både for å korte ned saksbehandlingstiden og for å styrke mulighetene for retur i saker med avslag. Sikker identitet er også viktig for dem som får innvilget opphold i Norge, spesielt for barn, fordi identitetstvil får konsekvenser for framtidige rettigheter, blant annet når det gjelder muligheten for norsk statsborgerskap. Komiteen viser i den forbindelse til endringer i statsborgerforskriften (trådt i kraft 1. juli 2012) som gjør at noen flere av dem som er født i Norge eller kom til Norge som barn, kan bli norske statsborgere. Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID) ble opprettet i 2010 for å styrke arbeidet med identitetsavklaringer. Komiteen regner med at regjeringen på vanlig måte rapporterer om oppnådde resultater av dette arbeidet.
I saker som omhandler barn uten sikker identitet, er det utviklet metoder for aldersundersøkelse, både gjennom samtaler og medisinske undersøkelser. Det vises imidlertid til at disse metodene har vært gjenstand for kritikk. Komiteen forutsetter at det arbeides videre med å forbedre disse metodene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til FNs barnekonvensjon som definerer alle under 18 år som barn. Dette er en definisjon Norge er bundet av, og som man bruker til å definere barn for alle typer formål, ikke bare når det gjelder hvem som skal regnes som mindreårige asylsøkere. Flertallet viser videre til stortingsmeldinga, som skiller mellom medfølgende barn (barn som søker asyl sammen med voksne) og enslige mindreårige asylsøkere. Dersom behandlingen av søknaden fra en enslig mindreårig asylsøker viser at det er grunnlag for å få beskyttelse i Norge, spiller det ingen rolle om det finnes kjente omsorgspersoner i et annet land. Når det ikke er grunnlag for beskyttelse, foretas det en vurdering av om opphold skal innvilges på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. I en slik vurdering vil spørsmålet om det finnes kjente omsorgspersoner i opprinnelseslandet kunne få betydning for vurderingen av innvilgelse eller avslag på søknaden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil i tillegg anføre at det knytter seg mange ubesvarte spørsmål til problematikken omkring barn på flukt. I Meld. St. 27 (2011–2012) deles barn på flukt inn i to hovedgrupper. Den ene gruppen er barn som medfølger voksne som søker om asyl i Norge. Disse medlemmer finner det naturlig at barna følger de voksne, således at familiene ikke splittes, uansett utfallet av asylsøknadene. Dette er i liten grad omstridt, skjønt noen mener at lang oppholdstid i Norge burde gi oppholdstillatelse. Dette er disse medlemmer imot.
En annen gruppe er de enslige mindreårige asylsøkerne. I FNs barnekonvensjon anses alle under 18 år for barn, og denne aldersgrensen er den som brukes i Norge for å skille barn fra voksne i denne sammenheng. Disse medlemmer er noe i tvil om hvor fruktbar en så grov inndeling er, da det i prinsippet ikke skilles mellom en ettåring og en 17-åring. Både i dagligtale og i skoleverket skilles det mellom barn og ungdommer, og det forutsettes da at ungdommer er noe mer funksjonsdyktige enn det barn er.
Disse medlemmer har liten tro på at enslige mindreårige asylsøkere faktisk er enslige. Tvert imot demonstrerer så vel det faktum at de har reist til Norge og det faktum at de søker om asyl nettopp at de har et sosialt nettverk. I Meld. St. 27 (2011–2012) er det ikke publisert noen statistikk over opphavslandene til de enslige mindreårige asylsøkerne, men land som Afghanistan er nevnt og likeledes Irak. Det refereres også til Afrikas horn, som synes å være en omskrivning for Somalia. Noe som kjennetegner disse tre landene er et relativt lavt lønnsnivå i tillegg til relativt stor arbeidsledighet. Det er lite sannsynlig at en ung asylsøker selv har klart å finansiere reisen til Norge, noe som tilsier at noen har betalt reisen for den unge asylsøkeren. Dette viser også at den unge asylsøkeren har et nettverk, i hvert fall i hjemlandet og i mange tilfeller også i Norge. Dermed synes det ikke å være overensstemmende med de faktiske forhold når asylsøkeren betegnes som enslig.
Disse medlemmer vil også fremheve at det i mange tilfeller er tvil både om alder og identitet. Begge forhold taler i asylsøkerens disfavør. Det er berettiget å stille spørsmål ved hva som er de reelle grunnene til at asylsøkeren ikke ønsker å fremstå med sin rette identitet.
Disse medlemmer har registrert at det har forekommet kritikk mot fysisk testing av alder, men mye tyder på at de røntgenundersøkelser som i dag foretas av tenner og håndrot, er gode nok. Disse medlemmer har merket seg at antallet av asylsøknader fra enslige mindreårige gikk påfallende mye ned etter at testene konsekvent ble gjennomført.
I lys av de ovennevnte anmerkninger og det som ellers fremgår av Meld. St. 27 (2011–2012), vil disse medlemmer konkludere med at grundige tester med henblikk på å avdekke alder må opprettholdes, samtidig med at søknader fra gruppen enslige mindreårige asylsøkere prioriteres.
Se også punkt 14 under komiteens generelle merknader.
Når det gjelder utformingen av vedtak i enkeltsaker, er det viktig at det gis en begrunnelse som er etterprøvbar. Komiteen viser til forarbeidene til ny utlendingslov, der det tydelig framgår at vedtakene skal synliggjøre hvilke vurderinger som er foretatt når det gjelder barns rettigheter, herunder barnets beste-vurderinger og hvordan disse er vurdert i forholdet til eventuelle motstridende hensyn. Komiteen viser videre til endring i utlendingsforskriften av 20. juni 2011, der det presiseres at hensyn som gjelder barn, skal framgå særskilt av vedtakene. Se også punktene 1–3 under komiteens generelle merknader.
Komiteen viser til Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen om å bidra til at flyktningbarn gjenforenes med sin familie. Foreldre til barn med opphold etter beskyttelsesbestemmelsene har rett til familiegjenforening i Norge på visse vilkår, mens grunnlaget for opphold etter andre bestemmelser normalt vil falle bort ved oppsporing av foreldre. Se også punktene 6 og 7 under komiteens generelle merknader.