Generelle utviklingstrekk

Komiteen merker seg, på bakgrunn av kartleggingen av tilstand, jf. meldingens Del II, at den overordnede tilstanden i norsk arbeidsliv er god både kvantitativt og kvalitativt. Norge har historisk sett lyktes bedre enn mange andre land i å holde arbeidsledigheten lav og sysselsettingen høy. Kvaliteten i arbeidslivet er også god for de aller fleste og preges av ryddige og gode arbeidsforhold. HMS-standarden er generelt sett god, mange opplever god medvirkning og innflytelse på arbeidet og får brukt og utvik-let sin kompetanse.

Komiteen viser til at man fortsatt har utford-ringer knyttet til blant annet sosial dumping, helseproblemer, utstøting og ufrivillig deltid i norsk arbeidsliv.

Komiteen er opptatt av å løse de mange utford-ringene tilstandsrapporten peker på, slik at man ikke bare kan bevare, men også forbedre norsk arbeidsliv ytterligere, både gi flere mulighet til arbeid, øke tilgangen på arbeidskraft samt sørge for at arbeidsforholdene holder høy standard og ikke skaper sykdom og utstøting.

Komiteen peker på de store oppgavene velferdssamfunnet vårt står overfor i årene som kommer. De forutsetter at flest mulig kan være i arbeid. Derfor er det viktig med tiltak for å minske utstøting og uførhet som følge av sykdom og skade, bekjempe useriøsitet i form av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Derfor blir det viktig å sikre at intensjonene i arbeidsmiljølovverket ivaretas. Komiteen imøteser derfor at denne meldingen fører til en bred drøftelse av regjeringens foreslåtte tiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen har klart å holde ledigheten lav og sysselsettingsraten høy, også gjennom finanskrisen. Videre peker flertallet på at det siden 2005 har blitt skapt 300 000 nye arbeidsplasser i Norge, derav 200 000 i privat sektor. Til sammenligning stod sysselsettingsøkningen under den høyredominerte regjeringen Bondevik II omtrent stille. Flertallet peker på at regjeringen prioriterer arbeidet for å hindre utstøting, og fremme inkludering i arbeidslivet, gjennom blant annet arbeidet med NAV-reformen, ny IA-avtale, sammenslåing av flere ytelser til arbeidsavklaring, kvalifiseringsprogrammet, uførereformen og jobbstrategien der unge under 30 år prioriteres. Flertallet viser også til at Brochmann-utvalgets rapport følges opp i de ulike departementer, blant annet gjennom innføringen av skjerpede aktivitetskrav til overgangsstønaden vedtatt i Innst. 15 S (2011–2012) noe komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti den gang stemte imot.

Videre viser flertallet til at andelen av den arbeidsføre delen av befolkningen som mottar helserelaterte ytelser ikke har økt, men holdt seg relativt stabilt siden 2005, mens den økte under regjeringen Bondevik II.

Flertallet peker på at ved utgangen av 2011 var det om lag 305 000 mennesker på uførestønad i Norge. Flertallet peker på at antallet uføre har økt moderat de siste årene, og at økningen hovedsakelig skyldes at befolkningen vokser.

Derimot påpeker flertallet at andel uføre i pst. av befolkningen falt fra 10,2 pst. i 2005 til 9,5 pst. i 2009. Videre merker flertallet seg at tallene pr. 1. kvartal 2012 viser at uføreandelen økte moderat, og at andelen uføre i prosent av befolkningen 18–66 år nå er 9,7 pst. (311 166 pers.). Flertallet peker på at noe av denne plutselige økningen skyldes at Nav har satt en ekstra innsats inn på å avklare deltakere på arbeidsavklaringspenger, og at dette derfor dreier seg om en økning som uansett hadde kommet noe mer gradvis dersom ekstrainnsatsen ikke hadde vært iverksatt.

Flertallet peker på at det er gledelig at sykefraværet går ned, og påpeker at reduksjon i sykefravær lover godt for den fremtidige uførestatistikken. Flertallet viser videre til sine generelle merknader for omtale av regjeringens strategi for å forebygge sykdom og uførhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at selv om antallet sysselsatte har økt blant annet grunnet innvandring, har sysselsettingsandelen ikke gått opp siden regjeringen Bondevik II. Samtidig har den falt blant personer med nedsatt funksjonsevne og i den yngste aldersgruppen. Disse medlemmer viser også til meldingens side 20 og 21, der departementet skriver at, sitat:

«Det har gjennom mange år vore ein sterk vekst i talet på mottakarar av helserelaterte ytingar. Det er ein kvart million fleire som får utbetalt uføretrygd, arbeidsavklaringspengar eller sjukepengar i dag enn for 15 år sidan.»

Disse medlemmer viser videre til at andelen personer i yrkesaktiv alder på helserelaterte ytelser stabiliserte seg under regjeringen Bondevik II etter å ha økt i flere tiår. Disse medlemmer har også merket seg at selv om andelen på permanent uføretrygd har vært stabil de siste årene, gjorde avgangen til uføretygd et kraftig hopp mellom 1. kvartal 2011 og 1. kvartal 2012. Antallet som gikk over på uføretrygd var i denne perioden på over 10 000, og har aldri vært høyere. Samtidig økte antallet uføre under 30 år med 10 pst. på kun ett år. Disse medlemmer mener dette samlet er bekymringsfulle trekk som regjeringen ikke har tatt tilstrekkelig alvorlig, og som på sikt kan undergrave den norske modellen.

Disse medlemmer viser også til Brochmann-utvalgets rapport (NOU 2011:7) som skisserer en rekke utfordringer knyttet til migrasjon og den norske modellen. Disse medlemmer har særlig merket seg at utvalgets påpekning om at kombinasjonen av en aldrende norsk befolkning og lav sysselsetting i betydelige innvandrergrupper kan utfordre modellens bærekraft på sikt. Disse medlemmer mener at deltakelse i arbeidslivet er et svært viktig virkemiddel til integrering, og at det derfor er av avgjørende betydning at så mange som mulig i denne gruppen deltar i arbeidslivet.

Arbeidstid, tilsettingsforhold, overvåking og varsling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at flere forhold knyttet til arbeidstid, tilsettingsforhold, overvåking og varsling utfordres i vår tid. Det er forventninger og krav til at arbeidslivet og de sivile oppgaver skal passe til hverandre. Omsorgsoppgaver, fritid og arbeid skal kombineres på en god måte. Fleksibilitet og tilrettelegging for den enkelte arbeidstaker må kombineres med krav til kvalitet og forutsigbarhet, ett trygt og ikke helseskadelig arbeid. Ny teknologi gjør det mulig å være «på» jobben også når man har fri. Disse utfordringene må møtes med en helhetlig og forutsigbar arbeidslivspolitikk som sikrer et arbeidsliv tilgjengelig for alle og som ikke ødelegger helsa. Et arbeidsliv der teknologi og fleksibilitet ikke fører til overvåking og angiveri og et arbeidsliv med klare ledelseslinjer med tydelig plassering av ansvar og myndighet. Flertallet er av den oppfatning at et godt og sterkt trepartssamarbeid er en forutsetning for å kunne møte disse utfordringene på en god måte.

Komiteen merker seg at de fleste arbeidstakere arbeider innenfor normalarbeidsdagen, og at andelen som arbeider utover alminnelig arbeidstid har vært stabil de siste ti årene. Samtidig er andelen kvinner som arbeider utenfor vanlig arbeidsdag høyere enn andelen menn, og varierer mellom ulike næringer. Videre merker komiteen seg at det siste tiåret har arbeidstiden blitt redusert med 1,5 time i uken for menn, mens den for kvinner er stabil.

Fordi kvinner står for 75 pst. av deltidsarbeidet, er likevel gjennomsnittlig arbeidstid for kvinner pr. uke lavere enn for menn. Komiteen viser til behovet for å redusere omfanget av ufrivillig deltid, og viser til sine merknader under Krafttak mot ufrivillig deltid.

Komiteen merker seg at omfanget av innleie av arbeidskraft har økt de siste årene. I overkant av 40 000 personer jobber i innleiebransjen i Norge. Komiteen merker seg videre at om lag 190 000 personer har midlertidige ansettelser, som tilsvarer en relativt stabil utvikling. (Kilde: SSB)

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at faste ansettelser skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet. Et arbeidsliv basert på faste ansettelser er, etter flertallets mening, bra for den enkelte arbeidstakers trygghet og forutsigbarhet, for bedriftene og derfor for samfunnet i sin helhet. Adgangen til å ansette midlertidig samt leie inn arbeidskraft skal derfor begrenses til å gjelde arbeid av midlertidig art, og i en begrenset periode, slik arbeidsmiljøloven § 14.9 fastslår. Flertallet peker på at det er stor grunn til å tro at bruken av midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft benyttes utover det arbeidsmiljøloven tillater, særlig i enkelte bransjer, og mener derfor det er nødvendig med et intensivert arbeid for å oppnå sterkere etterlevelse av arbeidsmiljølovens regler både gjennom bedre håndhevelse av lovverket samt tiltak for å begrense omfanget av midlertidige ansettelser og innleie i tråd med regelverket.

Flertallet peker på at det er av stor bekymring at ungdomsledigheten er høyere enn ledigheten ellers. Flertallet peker derfor på viktigheten av at ungdom prioriteres bredt og med ulike virkemidler, blant annet med tidlig innsats mot frafall i skolen, og i arbeidsmarkedspolitikken, blant annet gjennom Ungdomsgarantien. Flertallet mener det er avgjørende at oppfølgingsordningene rettet mot unge fungerer godt, og peker på regjeringens NY Giv satsing, samt det pågående arbeidet med evalueringen av Ungdomsgarantien, med tanke på å styrke innsatsen for at ungdom utenfor arbeid og utdanning får den oppfølgingen de trenger.

Flertallet ønsker at enda flere som mottar arbeidsavklaringspenger skal komme ut i arbeid, og viser til regjeringens forsøksordning lagt frem i revidert budsjett d.å. der deler av arbeidsavklaringspengene vil kunne brukes som lønnstilskudd til arbeidsgivere i noen forsøksfylker. Videre peker flertallet på at ungdom skal prioriteres i forsøket fordi det er ekstra viktig at unge ikke står lenge utenfor arbeid eller opplæring. Flertallet avviser derfor opposisjonens påstand om at denne forsøksordningen kun er en generell adgang til midlertidig ansettelse for denne gruppen, men en ordning med lønnstilskudd og oppfølging, i en gitt tidsperiode.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være ordinære faste ansettelser. Det er viktig for bedriftene og for de ansatte. Samtidig kan midlertidig ansettelse være en viktig inngangsport til arbeidslivet. Disse medlemmer merker seg i den sammenheng at regjeringen har åpnet for bruk av midlertidig ansettelser for mennesker med nedsatt arbeidsevne i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2012. Disse medlemmer mener det er bra at regjeringen med dette anerkjenner midlertidige ansettelser som et nyttig verktøy for å senke terskelen inn i arbeidslivet, men mener forslaget burde omfattet flere enn kun en liten gruppe slik regjeringen foreslår. At terskelen inn i arbeidslivet er lav, er særlig viktig for utsatte grupper som funksjonshemmede, ungdom og innvandrere. Samtidig er disse medlemmer opptatt av at det ikke må danne seg et A- og B-lag i arbeidslivet, der en betydelig andel av arbeidsstokken forblir permanent i midlertidige stillinger. Disse medlemmer vil derfor ha en arbeidsmiljølov som sikrer faste ansettelser ved faste behov.

Disse medlemmer viser også til behandlingen av Prop. 74 L (2011–2012) Endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv. (likebehandling ved utleie av arbeidstakere og tiltak i den forbindelse mv.), jf. Innst. 326 L (2011–2012). Disse medlemmer er opptatt av at likebehandlingsprinsippet følges og at en seriøs bemanningsbransje kan bidra til integrering, økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Ifølge NHO Services medlemsundersøkelse fra 2011/2012 oppgir de ansatte at de fleste var arbeidsledige eller studenter før de begynte i et bemanningsbyrå. 72 pst. av de ansatte er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. De jobber heltid og har jobbet mindre enn ett år.

Disse medlemmer vil understreke at en lønnsom privat sektor er en forutsetning for velferdssamfunnet, og at staten må legge til rette for denne sektoren gjennom gode, fleksible ordninger som gjør at norsk næringsliv kan hevde seg i det globale markedet.

Disse medlemmer ser med bekymring på den økende ungdomsarbeidsledigheten flere steder i Europa. Disse medlemmer vil understreke at selv om Norge har en relativt sett lav ungdomsledighet, er det svært viktig at ungdom og unge voksne, og særlig langtidsledige i denne gruppen, blir prioritert i Nav-systemet. Det vises i denne sammenheng til at regjeringens ungdomsgaranti ikke er tilfredsstillende fulgt opp.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at mange ungdommer faller ut av skole og arbeidsliv og får ikke alltid den hjelpen de har rett til, gjennom tett og individuell oppfølging.

Disse medlemmer uttrykker bekymring for økningen av unge som mottar uføretrygd. Dersom man legger sammen antallet unge på arbeidsavklaringspenger og antallet uføre, innenfor samme årsgruppe, viser tallene at nesten et helt årskull unge står utenfor arbeidslivet og et utdanningsløp. Disse medlemmer viser til at Vista analyse har gjort beregninger der marginalisert ungdom defineres som ungdom mellom 16 og 30 år, som ikke er i utdanning eller militærtjeneste, og har vært uten arbeid i minst 3 år. Ved hjelp av administrative registre kunne man observere andelen i et årskull som marginalisert. Ved å observere dem senere i livet vil man kunne se hvordan marginaliseringen i ungdomstiden påvirker arbeidsmarkedstilknytningen. Med bakgrunn i denne observasjonen, der en nedre grense er for eksempel 2 pst. av et marginalisert ungdomskull, vil om lag 1 000 personer (årskull på 50 000) jf .overnevnte definisjon, utgjøre 160 mill. kroner pr. år i kostnader for hvert årskull. Kostnaden er et forsiktig anslag når en vet at det i gruppen er hele 8 pst. i alderen 20 til 30 år som er marginalisert. Disse medlemmer mener at med dette blir de samfunnsøkonomiske kostnadene svært store. Derfor bør en hele tiden være i forkant for at ungdom ikke faller ut av utdanning og arbeidsliv. Samt at ulike tiltak både når det gjelder ungdom som slutter på skole, slutter i jobb eller blir sykmeldt over tid, evalueres jevnlig.

Komiteen har i komiteens høring merket seg innspillene om at omfanget av bruken av unntak for særlig uavhengige stillinger øker også utover det som reelt sett er arbeid av særlig uavhengig og ledende karakter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at loven praktiseres etter hensikten og at misbruk ikke forekommer. Flertallet viser til at for å komme inn under begrepet «særlig uavhengig stilling» i arbeidsmiljøloven, er det ikke nok å selv kunne kontrollere arbeidstiden. Stillingen må være tydelig selvstendig og ha stor frihet med hensyn til når eller hvordan arbeidsoppgaver skal organiseres og gjennomføres.

Det er, etter flertallets mening, ikke ønskelig at en større gruppe enn reelt sett nødvendig skal komme inn under bestemmelsen og ved det ikke omfattes av vern av arbeidstid etter arbeidsmiljøloven.

Komiteen ber regjeringen foreta en egen gjennomgang av praktiseringen og omfanget av bruken av unntak for særlig uavhengige stillinger og komme tilbake til Stortinget om dette i egnet form.

Komiteen peker på at det i meldingen, side 21, 1. kolonne, vises til at halvparten av arbeidstakerne opplever overvåking og kontroll på arbeidsplassen, og at dette innebærer en økning. Selv om de fleste opplever økt trygghet som følge av tiltakene, peker komiteen på utfordringer ved økningen og at kildene til personopplysninger om ansatte blir flere, og faren for misbruk øker.

Komiteen vil videre påpeke at det er særlig bekymringsfullt at mange arbeidstakere svarer at de ikke vet om epost, nettsider og telefon overvåkes av arbeidsgiver.

Komiteen fremhever at arbeidsmiljøloven og annet lovverk gir klare regler for når slike tiltak kan benyttes, men at dette ifølge høringsinstansene er for fragmentert. Komiteen ber regjeringen vurdere forbedringer på dette punktet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til evalueringen av varsling, varslingseffektivitet og konsekvenser av varsling, gjennomført i 2010, som avdekker at vilkårene for varsling er bedret. Likevel peker flertallet på det alvorlige at for få arbeidstakere og arbeidsgivere har god nok kjennskap til arbeidsmiljølovens regler og vern for varsling, og at for få varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Av forholdene som det varsles om, merker flertallet seg at i om lag halvparten av tilfellene rapporteres det om løsning eller forbedring av forholdene, mens 13 pst. av varslerne rapporterer om negative eller blandede reaksjoner.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, avventer evalueringen av lovverket som er varslet fra regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at varsling har fått et visst fokus i meldingen. Disse medlemmer har tidligere tatt opp sak om varsling i Stortinget senest i 2009, jf. Dokument nr. 8:151 S (2009–2010), Innst. 71 S (2010–2011). Forslaget om å få en evaluering av varslingsparagrafen senest innen utgangen av 2011, ble ikke tatt til følge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at varslerparagrafen ikke virker godt nok overfor den som varsler, og viser til tilbakemeldinger om arbeidstakere som vegrer seg for å varsle om kritikkverdige forhold, fordi en ikke blir ivaretatt som varsler.

Disse medlemmer viser til at NRK fortalte, den 11. oktober 2010, om en sikkerhetsvakt som ble fjernet fra jobben på Statoil Mongstad etter at vedkommende varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Resultatet var at varsleren opplevde trusler. Etter kort tid fikk varsleren beskjed både fra Statoil og arbeidsgiver G4S om at det ikke var trygt for vedkommende å jobbe på Mongstad lenger.

Disse medlemmer vil peke på at det kan synes som om dagens varslerparagraf gir et betydelig svakere vern for ansatte hos underleverandører eller på annen måte er innleid arbeidskraft, enn for varslere som er ansatt i det firmaet de varsler om.

Disse medlemmer mener det er behov for en evaluering av om varslerparagrafen fungerer tilfredsstillende, og at en slik evaluering også bør omhandle ansatte hos underleverandører eller på annen måte er innleid arbeidskraft. Disse medlemmer har merket seg at det fortsatt ikke foreligger en evaluering av varslerparagrafen, og mener det er uheldig at regjeringen ennå ikke har klart å få til dette.

Komiteen viser til at arbeidstidsbestemmelsene skal ivareta en rekke hensyn. Virksomheter skal kunne drive godt og lønnsomt, institusjoner skal på best mulig måte kunne ivareta brukernes interesser, og først og fremst skal arbeidstakere ha arbeidstidsordninger som ivaretar deres helse og velferd og som gjør det mulig å stå i arbeid til pensjonsalder. Komiteen peker videre på at arbeidsbestemmelsene skal verne mot helseskadelig arbeidstid, og at ønsker om lange arbeidsøkter og mange lange økter etter hverandre derfor må balanseres mot økt risiko for feil og arbeidsulykker og at arbeidstakerne dermed utsetter seg selv og andre for fare.

Komiteen peker på at dagens arbeidstidsordninger gir rom for mange ulike alternative og flek-sible ordninger og lokal tilpasning, enten gjennom avtale med den enkelte arbeidstaker, med lokale tillitsvalgte, med sentrale organisasjoner eller gjennom dispensasjoner fra Arbeidstilsynet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at arbeidstidsbestemmelsene kontinuerlig diskuteres med tanke på å møte nye utfordringer og behov for tilpasninger i et arbeidsliv i endring. Flertallet vektlegger at endringer i arbeidslivslovgivningen best skjer innenfor rammen av trepartssamarbeidet. Som et aktuelt eksempel på dette viser flertallet til at statsråden nylig har invitert partene i arbeidslivet til møte for sammen å se på muligheter for å gjøre det enklere og mer forutsigbart å bruke unntaksbestemmelsene fra arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven, samt hvordan myndighetene kan få en bedre oversikt over omfanget av avtaler som fraviker lovens normalordning. Flertallet imøteser disse drøftelsene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det ikke er grunnlag for å endre dagens ordning der omfattende unntak fra arbeidstidsbestemmelsene gjøres etter avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene.

Dette flertallet viser til at om en benytter de muligheter som ligger i loven med forsvarlig begrunnelse, blir søknadene om ulike arbeidstidsordninger imøtekommet.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener prinsippet om at arbeidstaker gjennom sine organisasjoner skal ha en avgjørende myndighet gjennom å kunne inngå avtaler om alternative ordninger, er viktig, og at de sent-rale forbundene dermed gjennom innstillingsretten innehar en svært viktig funksjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det i de senere år har blitt stadig mer utbredt å organisere virksomheter som et franchisesystem innenfor flere bransjer. Særlig i bransjer som handel og hotell og restaurant har dette konseptet fått en mer dominerende plass enn tidligere. Franchisegiver utøver sterk innflytelse overfor den enkelte virksomhet/franchisetaker. Videre viser flertallet til at flere forbund i arbeidet med meldingen har gitt uttrykk for at de ansatte opplever at eiermakten som utøves er sammenlignbar med den i konsern, men uten at man har tilsvarende innsyn og medbestemmelse. Flertallet viser på denne bakgrunn til at det er viktig at regjeringen i meldingen varsler et høringsnotat som vurderer utvidet HMS-ansvar i konsern og franchiseforhold. På denne måten gis det også et signal om at det aktivt vil motarbeides at ulike strukturendringer i norsk nærings- og arbeidsliv skal føre til forringet HMS-standard eller svekkede arbeidstakerrettigheter. Flertallet mener dette er en utfordring som krever kontinuerlig oppmerksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil beholde arbeidsmiljøloven som en grunnplanke i norsk arbeidsliv og understreker at loven også i dag gir betydelige muligheter til fleksibilitet. Loven i dag er svært komplisert, og det er grunn til å anta at den i stor utstrekning ikke etterleves i praksis. Det er derfor et mål å forenkle regelverket.

En moderne arbeidsmiljølov må ta hensyn til arbeidstakernes behov for beskyttelse, men også deres krav på fleksibilitet for å finne den rette balansen mellom arbeid og fritid. Samtidig må arbeidsmiljøloven så godt som mulig sikre at vi får utnyttet arbeidskraftsressursene våre. Disse medlemmer mener fast ansettelse for faste oppgaver er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, men ønsker også en harmonisering av regelverket for midlertidige ansettelser i tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer vil også påpeke at dersom terskelen inn i arbeidslivet blir for høy, vil det særlig ramme grupper som har problemer med å få arbeid. Det må derfor være et mål å redusere risikoen ved feilansettelser.

Disse medlemmer ønsker moderate oppmykninger av arbeidsmiljølovens bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og uttak av overtid. Disse medlemmer viser til at dagens regelverk i praksis har vist seg å ikke være fleksibelt nok. Dette reflekteres i en lang rekke regelbrudd, blant annet i departementene. For eksempel fremgår det av Stortingets Dokument 15:1217 (2011–2012) at Forsvarsdepartementet brøt arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser i sitt arbeid med Langtidsplanen for Forsvaret. Disse medlemmer viser også til flere titusen dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven i helseforetakene og i Trondheim kommune. For lite fleksible arbeidstidsbestemmelser bidrar dessuten til bruk av deltidsstillinger.

Som ett tiltak for å motvirke en praksis der arbeidstidsbestemmelsene rutinemessig brytes, ønsker disse medlemmer å gjøre det enklere for arbeidsgivere og arbeidstakere å ta i bruk alternative turnusordninger. Derfor ser disse medlemmer positivt på initiativet om å gjøre det enklere og mer forutsigbart å bruke unntaksbestemmelsene fra arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer ønsker samtidig å gi Arbeidstilsynet tilbake muligheten til å godkjenne såkalte alternative turnuser. Sammen vil disse tiltakene kunne stimulere til økt bruk av alternative turnusordninger, som igjen vil bidra til mer effektiv bruk av knappe arbeidskraftsressurser, mindre bruk av deltidsstillinger, lavere sykefravær og færre brudd på arbeidsmiljøloven.

Disse medlemmer registrerer at det er blitt mer utbredt å organisere virksomheter gjennom franchisesystemer. Disse medlemmer vil understreke at franchiseorganisering er en fullt lovlig og legitim organiseringsform i næringslivet. For mange representerer det en mulighet til å bli selvstendig næringsdrivende, og en mulighet til å skape arbeidsplasser i sitt nærmiljø.

Samtidig mener disse medlemmer at slike organiseringsformer ikke skal tas i bruk kun med den hensikt å omgå arbeidslovens bestemmelser, og forutsetter at departementet vil ta hensiktmessige steg for å forhindre en slik omgåelse av loven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til forslag fra Fremskrittspartiet i 2009 om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker og endringer i arbeidstidsbestemmelsene, jf. Dokument nr. 8:99 (2008–2009) om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker og endringer i arbeidstidsbestemmelsene, Innst. S. nr. 364 (2008–2009).

I dokumentet ble det fremmet følgende forslag, sitat:

«I

Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret for 2009 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft.

II

Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret for 2009 iverksette tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, med sikte på å redusere omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger.»

Slik disse medlemmer er kjent med, fikk representantforslaget bare tilslutning fra Fremskrittspartiet.

Disse medlemmer mener at ved å styrke grunnbemanningen innen helse- og omsorgssektoren så vil mye av deltidsproblematikken være løst, jf. Representantforslag 155 S (2010–2011) og Innst. 196 S (2011–2012), der denne problematikken også er tatt opp, og henvises til følgende ordlyd i forslaget;

«Helsepersonelloven stiller krav til helsepersonell om å yte faglig forsvarlig helsehjelp. Hvis helsepersonellet skal kunne gi forsvarlig pleie og omsorg til de pleietrengende eldre, må sykehjemmene ha en viss pleiebemanning. Skoler og barnehager har grenser for antall barn pr. ansatt. Eldre, pleietrengende sykehjemsbeboere må også sikres en forsvarlig bemanning. Underbemanning i sykehjemstjenesten har alvorlige følger for beboerne. For de ansatte fører underbemanning til dårligere arbeidsmiljø, sykmeldinger og utstøting fra arbeidet, og det forsterker rekrutteringssvikten til pleieyrkene generelt, og eldreomsorgen spesielt.»

Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet i tillegg foreslo å bevilge et øremerket driftstilskudd til sykehjemsplasser på 2 mrd. kroner totalt, jf. Innst. 3 S (2010–2011). Disse medlemmer vil påpeke at et slikt økt driftstilskudd ville medføre økt kvalitet, styrket grunnbemanning og at flere deltidsansatte hadde fått økte stillingshjemler. Selv om behovet åpenbart var til stede, valgte regjeringspartiene underlig nok å stemme ned Fremskrittspartiets forslag.

Disse medlemmer viser til at det vil være et stort behov for fagutdannet arbeidskraft innen helse- og omsorgssektoren, og at det derfor må settes inn andre tiltak for å løse fremtidens arbeidskraftbehov. Disse medlemmer mener at man må se mulighetene for mer bruk av videre- og etterutdanning, bedre studielåns- og stipendordninger, og eventuelle pliktår for dem som får betalt etter- og videreutdanning av arbeidsgiver.

Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader til Meld. St. 13 (2011–2013) om utdanning for velferd. Samspill i praksis.

Disse medlemmer viser til tall fra Utdanningsdirektoratet, som indikerer at antall søkere til helse- og omsorgsyrkene er gått ned. Slik disse medlemmer ser det, må det legges bedre til rette for tettere samarbeid mellom arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner slik at nyutdannede helsefagarbeidere kan tilbys hele og faste stillinger når de er ferdig utdannet.

Disse medlemmer mener at dette vil være med på å gjøre det mer attraktivt å utdanne seg innen omsorgsyrkene. Disse medlemmer mener det må legges til rette for, spesielt i omsorgsyrker, å kunne bruke deltidsstillinger mer fleksibelt, slik at man kan gå inn og ut av deltidsstillinger for å fylle opp hele stillinger etter behov.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag, jf. Representantforslag 55 S (2010–2011), Innst. 196 S (2011–2012) der det skrives følgende, sitat:

«skal omsorgen for de eldre og pleietrengende bli god nok, trengs det nok helsepersonell som kan gi dem den hjelpen de trenger. En del kommuner har klart å bygge opp eldreomsorgen med tilstrekkelig kapasitet og kvalitet, i andre kommuner er det stor svikt i tilbudet til de eldre pleietrengende.»

Disse medlemmer viser også til Innst. 11 S (2010–2011) hvor en enstemmig helse- og omsorgskomité uttalte, sitat:

«Komiteen mener det må være et klart mål at de ansatte i hjemmesykepleien skal være faglærte og at andelen med treårig helse- og sosialfaglig høgskole økes.»

Disse medlemmer viser også til regjeringens uttalte målsetting om at det skal være under 10 pst. ufaglærte i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten.

Disse medlemmer mener at arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere ulike hensyn. I mange yrker er det, og vil det bli, store endringer og utfordringer de neste årene.

Disse medlemmer viser til rapporten Arbeidsmarkedet for sosial- og helsepersonell frem mot 2035, som påpeker en betydelig underdekning av helsepersonell i 2035. Beregninger tilsier at hvis det ikke utdannes flere innen helsesektoren, vil det i 2035 være en underdekning på nær 57 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere.

Disse medlemmer viser til at rapporten påpeker at anslaget på underdekningen mot slutten av beregningsperioden øker sterkt fordi tallet på personer over 80 år forventes å øke sterkt fra 2020 og frem til 2035. Økningen i etterspørselen blir dermed sterkest for de personellgruppene som i stor grad er sysselsatt innen pleie og omsorg eller i spesialisthelsetjenesten.

Forholdsvis uavhengig av den fremtidige organiseringen av helsesektoren vil det på høgskolenivå etter hvert være nødvendig å øke utdanningskapasiteten for å unngå økende underdekning for bioingeniører, fysioterapeuter, helsesøstre og sykepleiere. Beregningen viser også at det kan ventes underskudd av sosialpersonell som barnevernspedagoger og sosio-nomer. Det samme gjelder vernepleiere og radiografer. For leger og tannleger går det trolig også mot underdekning, men resultatene for gruppene på universitetsnivå er klart avhengige av forutsetningene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å utrede en sysselsettingsstrategi for å få dekket opp det fremtidige behovet for helsepersonell.»

Arbeidslivet har endret seg betraktelig fra arbeidsmiljøloven ble innført og frem til i dag, slik disse medlemmer ser det. Teknologisk og global utvikling har ført til at behovet for, og muligheten til mer fleksibilitet i arbeidslivet utfordrer reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven.

Mange virksomheter har drift som gjør at arbeidstiden kan komme i konflikt med arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Spesielt har dette vist seg innen helseforetakene og omsorgssektoren, både privat og offentlig, der hensynet til pasien-ter, brukere og beboere har måttet gå foran, og at man ved det har brutt loven.

Disse medlemmer mener at arbeidsgiver og arbeidstaker må være i god dialog for å få til best mulige arbeidstidsordninger til det beste for alle parter.

Disse medlemmer mener det bør være slik at hver enkelt arbeidstaker skal kunne forhandle med arbeidsgiver om arbeidstidsordninger, uten at en organisasjon kan sette en stopper for dette. Den tilliten mener disse medlemmer en bør vise overfor de gjeldende parter, og arbeidstilsynet bør være den rette instansen for å godkjenne turnuser. Dette vil også skape en rettferdighet overfor de arbeidstakere som velger å være uorganiserte.

Disse medlemmer viser til Arbeidslivslovsutvalgets innstilling, (NOU 2004–2005), som fremhevet arbeidstid som et område der det er særlig behov for reformer. Spesielt la Arbeidslivslovsutvalget vekt på behovet for å forenkle og klargjøre, og for å vurdere enkelte endringer i regelverket med sikte på å gjøre det mer fleksibelt. Utvalget viser til at det fra arbeidsgivers side handler om fleksibilitet, først og fremst om muligheten til å tilpasse arbeidstiden etter virksomhetens aktivitet.

Disse medlemmer mener at det er på tide med en gjennomgang av arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven, og at det må gis mulighet for mer bruk av fleksible turnusordninger, for å få ned blant annet andelen ufrivillig deltid, minske antall lovbrudd og få flere til å klare å stå i jobb.

Disse medlemmer viser til at Norge trenger mer arbeidskraft i tiden fremover. En realistisk, men utfordrende måte å skaffe mer arbeidskraft på er blant annet å få flere til å jobbe heltid. Et viktig bidrag for å få dette til er å endre måten man i dag praktiserer arbeidstidsordningene på.

Disse medlemmer konstaterer at utfordringene knyttet til praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene er lite berørt i stortingsmeldingen.

Disse medlemmer foreslår at det nedsettes en arbeidstidskommisjon som skal se på praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene. En slik helhetlig og faglig gjennomgang har ikke vært gjennomført tidligere.

Disse medlemmer mener målet med kommisjonens arbeid må være å finne løsninger som kan

• utløse arbeidskraft på kort og lang sikt

• øke andelen heltidsstillinger

• sikre at virksomhetenes behov for drift ivaretas, samtidig som arbeidstiden bedre kan tilpasses den enkelte arbeidstaker

Disse medlemmer viser til at yttergrensene i loven når det gjelder arbeidstid er viktige vernegrenser, og at det ikke nødvendigvis er behov for å endre disse.

Disse medlemmer mener diskusjonen i hovedsak må gå på hvordan arbeidstidsbestemmelsene praktiseres innenfor disse vernegrensene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en arbeidstidskommisjon som får til oppgave å se på praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene, og hvor man blant annet legger frem forslag om

• mer fleksible regler for gjennomsnittsberegning av arbeidstid

• mer fleksible regler for uttak av overtid

• hvorvidt dagens regler for nattarbeid og søndagsarbeid er hensiktsmessige

• hvordan utløse mer arbeidskraft på kort og lang sikt

• øke andelen heltidsstillinger.»

Permittering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til at det ikke er behov for lovregulering av permitteringsinstituttet, men understreker at god informasjon og drøfting med de ansatte om forhold som kan føre til permittering, bør ivaretas av alle arbeidsgivere. Plikten til informasjon og drøfting i arbeidsmiljøloven er viktig for at tillitsvalgte skal kunne ivareta ansattes interesser, men omfatter også representanter for de ansatte i virksomheter uten tariffavtale.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det per dags dato ikke er lovregulert adgang til permittering for arbeidsgiver, men det fremgår av praksis i arbeidslivet, rettspraksis og tariffavtaler. I tillegg forutsettes det av en rekke bestemmelser en permitteringsadgang, jf. folketrygdloven § 4-7, samt permitteringsloven av 6. mai 1988 nr. 22.

Disse medlemmer mener det er positivt at bedrifter og ansatte organiserer seg, men vil understreke at medlemskap i både ansatte- og arbeidsgiverorganisasjoner er frivillig. Det betyr at selv om dagens permitteringsordninger fungerer godt i bedrifter med tariffavtale, er det rundt 600 000 ansatte i privat sektor som ikke er fagorganiserte. Permitteringsreglene i bedrifter uten tariffavtale baserer seg i dag ikke på et klart lovverk, men på praksis utviklet i domstolene.

Disse medlemmer mener det foreligger et behov for kodifisering av permitteringsreglene. Det er ikke nytt i Norge at avtaler mellom partene i arbeidslivet siden legger grunnlaget for lovgivning som gjelder for alle. Særlig er det viktig å sikre at alle ansatte har en rimelig rett til informasjon så tidlig som mulig dersom virksomheten planlegger permitteringer.

Disse medlemmer mener det er en vesensforskjell mellom kollektive samtaler mellom fagforening og bedrift, og en eventuell individuell rett til samtaler med arbeidsgiver i en permitteringssituasjon. De ansatte bør i alle tilfeller bli hørt, men en individuell rett til samtaler vil være både tidkrevende og byråkratisk, samt risikere å underminere permitteringsinstituttets nødvendige fleksibilitet. Disse medlemmer mener det bør være drøftelser med de ansatte også når disse er ikke-organisert, men mener ikke disse drøftingenes bestemte karakter bør fastsettes gjennom lovverket.

Disse medlemmer vil advare mot å gi ikke-organiserte arbeidstakere bedre vilkår enn ansatte som er organisert og omfattet av avtalefestede bestemmelser, men støtter samtidig en endring i lovverket som gir også ikke-organiserte en bedre beskyttelse enn i dag.

Disse medlemmer ønsker derfor at regjeringen utarbeider et lovforslag som er basert på avtaleverket, men som sikrer at man ikke får to forskjellige systemer for informasjon avhengig av om man er organisert eller ikke.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag som regulerer permitteringsreglene også for ikke-organiserte arbeidstakere.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiets forslag om endringer i arbeidsmiljøloven om lovfesting av permitteringer omtales i meldingen, og det konkluderes med at det ikke er behov for en lovregulering av permitteringsinstituttet.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen har foreslått at det vil bli sendt ut på høring, forslag om en endring i virkeområdet for reglene for å sikre alle arbeidstakere rett til god informasjon og drøfting. I dag gjelder drøftingsplikten bare for de med minst 50 arbeidstakere.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet tidligere har fremmet forslag om lovfestet rett til permittering. Dette er med bakgrunn i at uorganiserte arbeidstakere blir diskriminert, når de ikke har de samme rettigheter som arbeidstakere som er organisert, ved drøftelser og informasjon ved permittering, jf. Representantforslag 63 L (2010–2011) om lov om endringer i arbeidsmiljøloven (lovregulering av permitteringer), Innst. 247 L (2010–2011).

Disse medlemmer viser også til at regjeringen under finanskrisen i 2009 utvidet dagpenge- og permitteringsordningen, for å gjøre det lettere for arbeidsgiver å holde på kvalifisert arbeidskraft, i en periode med lav aktivitet og nedgangskonjunktur. I statsbudsjettet for 2012 valgte regjeringen å reversere ordningen, med begrunnelse i den bedrede situa-sjonen på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er uenig med regjeringen i reverseringen av dagpenge- og permitteringsordningen som ble utvidet i 2009.

Disse medlemmer mener at utvidelsen av permitteringsordningen må opprettholdes, nettopp fordi regjeringen viser til at den økonomiske uroen i finansmarkedet utenfor Norge også kan ramme oss.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2012, samt Innst. 2 S (2011–2012), fremmet følgende forslag, sitat:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regelverket for permitteringsordningen beholdes uendret.»

Disse medlemmer påpeker at det i januar i fjor kom en presisering om gjeldende regler for dagpenger under permittering ved sesongarbeid. Forskriften innehar en strengere fortolkning av sesongarbeid.

Disse medlemmer mener at det er forskjell på sesongbetonte yrker, som fiske og landbruk, hvor inntekten fordeles over hele året, og hotell- eller anleggsarbeid, som er mer sesongvariert. Disse medlemmer mener derfor at permisjon i henhold til lov om permittering må innebære at den permitterte gis rett til dagpenger.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget en gjennomgang av reglene for permittering sett opp mot reglene for dagpenger. »

To og trepartssamarbeidet-det organiserte arbeidslivet

Komiteen peker på at den norske arbeidslivsmodellen med sterke organisasjoner i arbeidslivet og godt trepartssamarbeid har lagt grunnlaget for det velfungerende arbeidslivet i Norge, kjennetegnet av høy kvalitet på helse, miljø og sikkerhet, høy sysselsetting, lav konfliktgrad, koordinert lønnsdannelse og attraktivitet og konkurransedyktighet. Komiteen påpeker at partssamarbeidet i norsk arbeidsliv er mangfoldig, og er av stor verdi både for samfunnet i sin helhet, arbeidsforholdene og produktiviteten i virksomhetene samt for medvirkningen og innflytelsen for den enkelte arbeidstaker.

Komiteen vil fremheve viktigheten av satsing på treparts bransjeprogram for å styrke trepartssamarbeidet og mobilisere partene til å ta tak i arbeidsmiljøutfordringer i spesielt utsatte bransjer. Komiteen merket seg i høringen til stortingsmeldingen ønsket om bransjeprogram for uteliv, fremmet av arbeidsgiverorganisasjonen Virke.

Komiteen merker seg at de ulike ordningene for medbestemmelse i arbeidslivet ikke følges opp i mange virksomheter, og at ordningene ofte ikke praktiseres etter hensikten. At to av ti virksomheter ikke har opprettet verneombud og at mange virksomheter ikke opererer med arbeidsmiljøutvalg, viser etter komiteens mening behovet for økt fokus og tiltak på dette området. Komiteen fremhever viktigheten av at de ulike ordningene for medvirkning og bedriftsdemokrati, som forankret i ulik lovgivning, følges, og at kunnskapen om ordningene og rettighetene og pliktene derfor styrkes med sikte på bedre oppfølging og dermed bedre medvirkning. Komiteen vil understreke at reelt og likestilt samarbeid og medvirkning er særlig viktig for å sikre omstillingsevne i virksomheter.

Komiteen peker videre økningen av arbeidsinnvandrere med lavere kunnskap om arbeidslivstandardene som en viktig utfordring. Komiteen merker seg regjeringens forslag til tiltak for å styrke omfanget av og etterfølgelsen av medvirkning og medbestemmelsesordningene, deriblant økt kunnskap, forenkling av regelverk, gjennomgang av og klargjøring av verneorganisasjonens rolle med tanke på styrking, undersøkelsesplikt for arbeidsgiver med henhold til styrerepresentasjon, etablering av konsernordninger, m.m.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at regjeringen vil tilrettelegge for gode samarbeidsarenaer mellom partene både lokalt, regionalt og nasjonalt. Flertallet støtter ønsket om å styrke partssamarbeidet ytterligere, som et av de viktigste virkemidlene for å fortsatt fremme et anstendig inkluderende og stabilt arbeidsliv og bærekraftig samfunn.

Flertallet viser til at et viktig virkemiddel i denne sammenheng er styrking av organisasjonsgraden, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Flertallet merker seg at til tross for at så mange som over halvparten av norske arbeidstakere er organiserte, har andelen jevnt gått ned siden 1995, men at den steg fra 2008–2009 med 1 prosentpoeng. Flertallet har merket seg at organisasjonsgraden øker med utdanningsnivået – særlig i privat sektor. Flertallet ser det som en utfordring at de som har de mest usikre arbeidsforholdene – for eksempel midlertidig ansettelse, lav ansiennitet eller ekstrajobb ved siden av studium, og som arbeider i bransjer som er preget av useriøsitet og sosial dumping – er blant de som sjeldnest er medlemmer i en fagforening eller en arbeidstakerorganisasjon.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter regjeringens arbeid for og forslag til tiltak for økt organisasjonsgrad. Dette flertallet viser til skattefradrag for fagforeningskontingent som ett godt virkemiddel for å høyne organisasjonsgraden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er bekymret for at trepartssamarbeidet svekkes under den rød-grønne regjeringen. NHO uttalte 26. november 2011 at regjeringens fremgangsmåte i arbeidet med arbeidslivsmeldingen «setter [trepartssamarbeidet] under kraftig press». Også arbeidstakerorganisasjoner har vært kritiske til det de ser som en urimelig favorisering av en bestemt fagorganisasjon. I Klassekampen 6. mars 2012 uttalte Tore Eugen Kvalheim, leder i YS følgende, sitat:

«Regjeringen legger mye vekt på dialog med «partene i arbeidslivet», men snakker mest og best med én part. (…) Det holder ikke å bare snakke med LO.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet er for organisasjonsfrihet. Disse medlemmer mener at det ikke skal være avgjørende at man er organisert i en fagforening, for å få like rettigheter i arbeidslivet.

Disse medlemmer vil ha mer lokal medbestemmelse, og mener at det er de lokale parter som best er i stand til å avgjøre lokale arbeidsforhold ved den enkelte arbeidsplass. Fremskrittspartiet vil derfor fjerne vetoretten til fagforeninger med innstillingsrett i arbeidsmiljøloven.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har støttet trepartssamarbeidet gjennom et styrket offentlig tilsyn, og støtter derfor ikke regional verneombudsordning i hotell- og restaurantbransjen og i renholdsbransjen. Innsatsen mot lovbrudd må skje ved at partene i arbeidslivet og det offentlige samarbeider tett. Tilsynsmyndighet er et offentlig ansvar som ikke kan privatiseres eller settes bort.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enige i at det er viktig å legge til rette for et velfungerende arbeidsmarked hvor det er ordnede forhold for arbeidstaker og arbeidsgiver. Disse medlemmer mener at fradragsretten er et verktøy for å ha en høy andel fagorganiserte i arbeidslivet og viser til at det er bred enighet på Stortinget om retten til å organisere seg, men vil påpeke at det har vært politisk uenighet om størrelsen på fradragsbeløpet.

Arbeidsmiljø, helse ,miljø og sikkerhet

Komiteen peker på at selv om kvaliteten i det norske arbeidslivet er god, og Norge scorer høyt i internasjonale arbeidsmiljøundersøkelser og en stadig færre andel arbeidstakere eksponeres for negative arbeidsmiljøbelastninger på mange områder, har Norge fortsatt store utfordringer. Komiteen understreker at høye arbeidsmiljøbelastninger kan føre til helseskader, sykefravær, utstøting og lavere produktivitet. Dette er ikke bare et alvorlig problem for den enkelte, men også for samfunnet og virksomhetene. Komiteen peker på at enkelte yrkesgrupper fortsatt har en vesentlig høyere arbeidsmiljøbelastning enn andre arbeidstakere, og at på enkelte arbeidsmiljøindikatorer går utviklingen i negativ retning. Komiteen merker seg at innvandrere oftere rapporterer om belastninger og ulykker i arbeidslivet enn resten av befolkningen.

Komiteen merker seg at tradisjonelle arbeidsmiljøpåkjenninger slik som eksponering for kjemikalier, skadelig støy og nattarbeid, fortsatt står for en stor andel av arbeidsrelaterte helseplager.

Komiteen peker på at selv om HMS-undersøkelsen fra 2009 viser en forbedring i virksomhetenes arbeid sammenlignet med undersøkelsen fra 1999, er det et stort forbedringspotensial og behov for styrking av HMS-opplæring, oppfølging av Internkontrollforskriften og HMS-arbeidet i praksis ute i virksomhetene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, peker på at trenden med endring i eier-, organisasjons- og styringsstrukturer fører til at andre enn arbeidsgiveren får økt innflytelse over virksomhetene, for eksempel i konsern og i franchisevirksomheter, eller virksomheter som stykkes opp ved utsetting av oppgaver til underleverandører. Dette utfordrer, etter flertallets mening, arbeidstakers rett til innflytelse på eget arbeidsforhold og arbeidsmiljø, og utviklingen kan på sikt undergrave den norske modellen.

Komiteen peker derfor på behovet for for-bedringer på ulike områder for på kort og lang sikt styrke virksomhetenes systematiske HMS-arbeid. Økt kunnskap om arbeidsmiljøkrav og opplæring i HMS-arbeid er etter komiteens mening avgjørende, noe også tilstandsrapporten i meldingen klart peker på.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regelverket og regelverksutformingen for å sikre godt arbeidsmiljø kan være en utfordring i bransjer som er preget av mange små virksomheter som for eksempel i landbruket. Hensynet til slike bransjer tilsier at man bør sikre et regelverk som både er enkelt å forstå og lett tilgjengelig.

Komiteen mener at det i tillegg er viktig å sikre at HMS-regelverket forankret i ulik lovgivning etterfølges bedre enn i dag. Komiteen har i høringen merket seg en økende bekymring rundt underrapportering av arbeidsulykker og skader grunnet mangelfull samlet registrering. Komiteen imøteser derfor regjeringens forslag til tiltak, deriblant nytt og forenklet helse-, miljø- og sikkerhetsregelverk under arbeidsmiljøloven, informasjons- og opplæringsarbeid forankret i trepartsamarbeidet, bedre HMS-opplæring i skolen, og mener regjeringen må forsterke arbeidsgivers plikt til å gjennomgå tilpasset HMS-opplæring.

Komiteen peker på bedriftshelsetjenestens viktige rolle i det langsiktige og akutte HMS-arbeidet i virksomheter, og mener det er nødvendig med en kontinuerlig oppdatering av bransjeforskriften slik regjeringen nå foreslår, slik at de reelle risikobransjene faller inn under forskriftens område.

Komiteen viser til den høye andelen inn-vandrere og arbeidsinnvandrere som utsettes for arbeidsmiljøbelastninger og skade, og peker på at mangelfull språkkompetanse ofte er årsak til dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre de foreslåtte tiltak på kjemikalieområdet, varslede endringer i støyforskriften og bedre kunnskap om og etterlevelse av arbeidstidsordningenes regulering av nattarbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har økt fokus på tiltak på kjemikalieområdet og varslede endringer i støyforskriften. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon for å se på arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven.

Komiteen påpeker videre viktigheten av forebygging av arbeidsrelatert skade og sykdom. Det er også viktig å sikre god gjennomføring av IA-avtalen, og oppdatert og kvalitetsmessig god kunnskap om bransjevis tilstand, utfordringer og historikk knyttet til skade. Dette er ikke minst avgjørende for tilsynenes mulighet til å drive effektivt og bruke sine ressurser målrettet. Komiteen har merket seg behovet for en bedre og mer samlet registrering av yrkesrelaterte skader, og mener dette er viktig for å gjøre arbeidet med forebygging og kontroll mer effektivt, oppdatert og relevant. Komiteen understreker at kunnskap for å forebygge stress og slitasje i service- og omsorgsyrker må vektlegges, med særlig vekt på de utbredte slitasjeplagene høy arbeidsintensitet fortsatt medfører. Komiteen imøteser at regjeringen nå varsler flere tiltak for å forbedre registrering, statistikk og dokumentasjon på området.

Komiteen understreker ambisjonen om at norsk petroleumsvirksomhet skal være verdensledende innen HMS. Komiteen mener at selv om helse-, miljø- og sikkerhetsstandarden på norsk sokkel i et tiårsperspektiv er forbedret og i all hovedsak er god, så gir enkelte alvorlige hendelser i den senere tid, sammen med visse utviklingstrekk, grunn til økt oppmerksomhet på sektoren. Komiteen støtter derfor en egen helhetlig gjennomgang av HMS-regimet i sektoren, som varslet i meldingen. Videre påpeker komiteen viktigheten av et reelt og godt fungerende likeverdig trepartssamarbeid i denne sektoren.

Komiteen viser til at Europakommisjonen i oktober 2011 la frem forslag til forordning om sikkerhet for offshore olje- og gassvirksomhet. Forslaget er fremmet som et ledd i kommisjonens arbeid med oppfølging etter ulykken i Mexicogulfen i april 2010. Komiteen viser til at forslaget ble tatt opp under høringen, og komiteens mener forslaget ikke plasserer ansvaret for sikker drift og beredskap i petroleumsvirksomheten på samme entydige måte som norsk lov og regelverk gjør. Et hovedprinsipp i det norske HMS-regimet er at ansvaret for sikker drift og beredskap i petroleumsvirksomheten er plassert hos næringen selv. HMS-nivået i norsk petro-leumsvirksomhet er høyt. Komiteen viser til at forordningen ikke anses som EØS-relevant, jf. utenriksministerens redegjørelse til Stortinget om relevante EØS-spørsmål 8. mai 2012.

Komiteen mener for øvrig at forslaget ikke vil bidra til å styrke sikkerhetsnivået på norsk sokkel, og ønsker derfor at forordningen ikke skal innlemmes i norsk rett.

Komiteen viser til at det under høringen ble pekt på problemet med vold og trusler mot ansatte i offentlig tjenesteyting, spesielt i yrker som ivaretar vanskelige helse- og sosialfaglige avgjørelser, grensedragninger og tvangstiltak.

Komiteen peker på at arbeidsmiljøloven har klare bestemmelser om at arbeidstaker skal beskyttes mot dette så langt det er mulig. Undersøkelser (AFI-rapporter fra 1996, Rapport 1/96 og J. Svalund i 2009) tyder på at omfanget av trusler og vold øker. I 2009 oppgav ca. 60 pst. av ansatte i barnevern og i arbeid med psykisk utviklingshemmede, at de hadde opplevd dette. Omkostningene kan være mange og ulike, som for eksempel fysiske og psykiske senskader, lange sykmeldinger og utrygt arbeidsmiljø. Å forebygge ved å ha klare retningslinjer og prosedyrer for å beskytte arbeidstakere, melde fra om og følge opp når skade har skjedd er, etter komiteens mening, nødvendig og i tråd med bestemmelsene i AML. Arbeidet med å redusere omfanget av dette bør, etter komiteens mening, intensiveres og følges opp med eventuelle nødvendige presiseringer i rundskriv, opplæring og kunnskap om faktorer som reduserer omfanget av vold og trusler mot ansatte samt økt tilsyn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Arbeidstilsynet har en viktig oppgave i å påse et forsvarlig og systematisk HMS- arbeid på norske arbeidsplasser.

Disse medlemmer viser til at Arbeidstilsynet er blitt pålagt flere oppgaver og har fått flere tilsynskontroller. Ressurser som er tilgjengelig skal også rekke til forebygging av arbeidsrelaterte sykdommer, skader og ulykker.

Disse medlemmer mener også at arbeidstilsynets arbeid har ført til en bedring i HMS-arbeidet i virksomheter der tilsynet ofte har utført kontroll.

Disse medlemmer viser til programmet «Brennpunkt» 27. september 2011 på NRK, der det ble nevnt at bekymringsmeldinger til Arbeidstilsynet ikke blir besvart, noe som er uheldig. Det kan føre til at mange vegrer seg for å melde ifra om alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven, og at useriøse bedrifter ikke blir avslørt.

Disse medlemmer mener at det fortsatt ligger et potensial til forenkling i lovverket som Arbeidstilsynet er satt til å forvalte.

Disse medlemmer mener at Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet har sammenfallende oppgaver selv om de forvalter ulike områder.

Disse medlemmer er imot sosial dumping og mener at et styrket tilsyn kan bidra til å luke ut useriøse aktører i arbeidslivet, og påpeker samtidig at Arbeidstilsynet har en viktig oppgave med å kontrollere at det offentlige ivaretar sine arbeidsrettslige forpliktelser på lik linje som private virksomheter.

Disse medlemmer mener at det er behov for å styrke tilsynskompetansen, samt sikre en mer robust tilsynsenhet. Disse medlemmer viser til at det ikke har vært dødsulykker innenfor Petroleumstilsynets myndighetsområde, noe som er positivt. Disse medlemmer påpeker derimot at det har vært flere nestenulykker innen tilsynets myndighetsområde, og at det fortsatt har vært alvorlige personskader i virksomheter til havs, selv om det er en reduksjon fra 32 i 2009 til 28 i 2010.

Disse medlemmer mener derfor at HMS-arbeidet må styrkes under Petroleumstilsynets myndighetsområde. Disse medlemmer mener også at Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet har sammenliknbare tilsynsoppgaver, og mener at det ligger et effektiviseringspotensial i en sammenslåing av Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, slik at man samler fagkompetansen på ett sted.

Forskningsbehov, utdanningstilbud og fagkompetanse

Komiteen understreker hvor viktig det er med oppdatert kunnskap om skadelige forhold i arbeidslivet. Kunnskap er nødvendig for å kunne iverksette forebyggende tiltak og bedre arbeidsmiljøet.

Komiteen ser på STAMIs koordinerende rolle på det medisinske feltet som en styrking for formidling av resultater til beslutningstakere både for virksomheter og myndigheter.

Komiteen mener at høyere utdanning må være preget av kompetanse, kvalitet, mangfold og like rettigheter. Det er viktig at utdanningspolitikken er fremtidsrettet og ivaretar viktige samfunnsmessige behov, samtidig som den legger til rette for at den enkelte får mulighet til å bruke sine evner på en best mulig måte. Frafallet i videregående skole er betydelig, spesielt når det gjelder de yrkesrettede fag.

Komiteen mener derfor at rådgivningstjenesten i ungdoms- og videregående skole bør styrkes for å hindre det store frafallet. Riktig veiledning som er tilpasset den enkelte elev, kan medføre at man kommer tidligere inn på riktig kurs og slipper å ta unødvendige omveier. Komiteen mener at dette både vil være et gode for det enkelte individ, samt at det vil være samfunnsøkonomisk.

Komiteen mener at for at Norge i fremtiden skal være et konkurransedyktig kunnskapssamfunn, må vi satse på forskning. Verdien av vår kunnskap er langt større enn verdien av oljeressursene, derfor er det helt nødvendig med en god høyere utdanning og satsing på forskning for å sikre landets fremtid. Universitetene må legge til rette for solide fagmiljøer som også danner grunnlaget for forskning og ny kunnskap. I en tid som preges av større mangfold, høy teknologisk utvikling og en større grad av internasjonalisering, er vi avhengige av å ha gode utdanningsinstitusjoner på høyt internasjonalt nivå. Frie, uavhengige og kritiske utdannings- og forskningsinstitusjoner vil ha stor betydning for samfunnsutviklingen i fremtiden. Komiteen vil derfor også påpeke viktigheten av internasjonalisering og uveksling av studenter. På den måten er man med og bidrar til økt verdiskaping, som i utgangspunktet ikke kan måles i kroner og ører, men som vil få stor betydning for nasjonen fremover ved å være en internasjonal aktør når det gjelder forskning og utdanning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at man bør ha en god rådgivningstjeneste på skolene. Man må ha kvalitet på tjenesten ut i fra behov hos eleven og ikke minst en grundig kjennskap til arbeidsmarkedstrender og behov. En bør også være positiv til å få inn andre yrkesgrupper som faglig kan være med og sikre denne kvaliteten, og ikke slik som i dag, at det stort sett er lærere som sitter i disse stillingene.

Tiltak for å styrke tilsynene

Komiteen peker på at foruten arbeidsgivers og virksomhetenes ansvar, og partenes viktige rolle for forsvarlige arbeidsforhold, er ulike statlige tilsynsorganer avgjørende verktøy i myndighetenes arbeid med å sikre et anstendig arbeidsliv i tråd med lovverket. Det er, etter komiteens mening, en utfordring at Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med private og offentlige virksomheter i svært mange ulike bransjer, med ulik størrelse og organisasjonsform, som igjen har svært forskjellige arbeidsforhold og arbeidsmiljøutfordringer, og at dette er en svært omfattende og krevende jobb som fordrer at tilsynet må prioritere sine tilsynsressurser på best mulig måte for å få et mest mulig effektivt tilsyn av virksomhetene.

Det har vært rettet oppmerksomhet mot Arbeidstilsynets ressurser særlig knyttet til bekjempelse av sosial dumping og forebygging av sykefravær, det siste i forbindelse med IA-arbeidet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at regjeringen de siste årene har styrket tilsynets ressurser, og mener dette har vært nødvendig. Flertallet ser at utfordringene rundt sosial dumping og arbeidslivskriminalitet øker i enkelte sektorer. Videre er behovene knyttet til reduksjon av sykefravær gjennom IA-arbeidet intensivert gjennom ny avtale fra 2010, og dette utløser behov for å kunne følge opp fra Arbeidstilsynets side.

Flertallet fremhever at brudd på arbeidslivets lovverk ofte har svært store konsekvenser for den enkelte arbeidstaker og for samfunnet som helhet. Brudd på lovverket skal derfor avstedkomme reaksjoner og konsekvenser for lovbryter.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at på grunn av at sosial dumping og brudd på lovgivning forekommer oftere, særlig innen visse utpekte bransjer, ser dette flertallet det som nødvendig at tilsynet får utvidet sine sanksjonsmuligheter og støtter forslaget som regjeringen har sendt ut på høring om hjemmel til å utstede overtredelsesgebyr ved brudd på arbeidsmiljøloven, allmenngjøringsloven og utlendingsloven. Dette flertallet støtter også forslaget om at Arbeidstilsynet skal ha tilsynskompetanse etter forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, og at det skal kunne ilegges overtredelsesgebyr også ved brudd på denne.

Dette flertallet vektlegger at bøtelegging ikke er noe mål i seg selv, men at det vil kunne ha en sterk forebyggende karakter når det gjelder arbeidslivskriminalitet samt være effektivt for å legge økt ulempe på gjengangerne. Dette flertallet påpeker at i vurderingen av om man skal ilegge gebyr, skal det legges vekt på forskjellige forhold som graden av skyld, fare for gjentakelse og om overtrederen har oppnådd noen fordeler ved å bryte loven, samt at det vil foreligge klagemuligheter. Dette flertallet er opptatt av at dette vil sikre rimelig forhold mellom overtredelse og reaksjon. I tillegg imøteser dette flertallet regjeringens varslede gjennomgang av håndhevingen av alvorlige brudd på arbeidsmiljøregelverket, deriblant nivået på strafferammene ved brudd, og kommer derfor tilbake til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at det er flere utfordringer knyttet til å gi Arbeidstilsynet hjemmel til å utstede overtredelsesgebyr ved brudd på blant annet arbeidsmiljøloven. Det vises i denne sammenheng til Arbeidsdepartementets høringsnotat om overtredelsesgebyrer datert 21. desember 2011, der det fremgår at departementet vil gi Arbeidstilsynet hjemmel til å ilegge bøter på opptil 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden. På høringstidspunktet tilsvarte det nesten 1,2 mill. kroner. Disse medlemmer vil peke på næringslivets behov for forutsigbarhet og rettssikkerhet, og at administrative gebyrer i en slik størrelsesorden vil kunne representere et stort risikomoment for små og mellomstore bedrifter.

Disse medlemmer merker seg at Justisdepartementet etter snart ti års saksbehandlingstid ikke har klart å fremme en sak for Stortinget der de følger opp NOU 2003:15 Fra bot til bedring med en helhetlig gjennomgang av området administrative sanksjoner. Stortinget avviste i 2001 et ønske om innføring av administrative sanksjoner med begrunnelse i at forholdet til Grunnloven § 96 ikke var avklart.

Disse medlemmer er av den oppfatning at når Justisdepartementet ikke har klart å konkludere saken i løpet av nær ti års saksbehandling, er dette et uryddig og uklart farvann å bevege seg inn i. Disse medlemmer mener derfor at en beslutning om å gi Arbeidstilsynet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr, bør utsettes til Justisdepartementet har konkludert og de prinsipielle sidene ved saken er debattert og vedtatt av Stortinget.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvente innføring av administrative sanksjoner for overtredelse av meldeplikt til etter at Stortinget har diskutert de overordnede problemstillinger knyttet til dette som virkemiddel.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser også til at Fremskrittspartiet ikke ønsker å redusere arbeidstakeres rettigheter ved sykdom og fravær, men er opptatt av å finne frem til tiltak som kan begrense sykefraværet og stimulere både arbeidsgivere- og takere til å unngå unødvendig fravær. Et godt arbeidsmiljø, god oppfølging fra arbeidsgiver og Nav, og medvirkning fra arbeidstakere er viktige ledd i å redusere fraværet og hindre utstøting fra arbeidslivet.

Disse medlemmer mener at det er viktig med tidlig innsats med sykefraværsoppfølgingen. Det er helt nødvendig at arbeidsgiver, arbeidstaker, lege og Nav er i dialog for å få redusert antall sykedager, samt hindre utstøting fra arbeidslivet. Undersøkelser viser at terskelen for å returnere til arbeidslivet blir høyere jo lengre tid det går, og at dette viser seg allerede etter 3 måneder.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet økte bevilgninger til helseområdet, til rehabilitering og til «Raskere tilbake» i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2012. Disse medlemmer mener at dette ville føre til en nedgang i sykefraværet, og at det vil kunne medføre at arbeidstakere kan komme tidligere tilbake i arbeid, og at antall sykedager blir redusert.

Disse medlemmer mener at det har vært mange tegn til at samfunnssikkerheten har blitt svekket. Dette bekreftes også i en rapport fra 2009 fra Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Norsk Samfunnssikkerhet og beredskapsrapport for 2009 viser at det er en økning av trusselnivået og en økt sårbarhet i samfunnet. Disse medlemmer viser til det store britiske tilsynsorganet Health and Safety Executive (HSE), som har samlede tilsynsoppgaver som tilsvarer ansvaret hos Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet, Jernbanetilsynet og Statens strålevern, en stor del av oppgavene i DSB og mindre deler av oppgavene som ligger til Mattilsynet. Tilsynsansvaret i HSE har blitt utvidet jevnlig, bl.a. ved at nye tilsynsoppgaver er lagt til, og noen mindre tilsynsorganer er blitt overført. HSE har en desentralisert organisasjon med omtrent 30 tilsynsorganer spredt rundt om på De britiske øyer.

Disse medlemmer viser til at allerede i dag samarbeides det i over 20 pst. av sakene mellom Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2011, der følgende forslag ble fremmet, sitat:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som har som mandat å se på sammenslåing av Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet. Sammenslåingen skal være gjennomført innen tre år.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av å ha en sterk og profesjonell tilsynsmyndighet i norsk arbeidsliv. Et velfungerende arbeidstilsyn er av avgjørende viktighet blant annet i kampen mot sosial dumping. Disse medlemmer viser til sine respektive partiers alternative statsbudsjetter fra og med 2006, der disse partier flere ganger har foreslått å øke bevilgningene til Arbeidstilsynet ut over det regjeringen har foreslått. Regjeringspartiene har stemt ned disse forslagene om økte bevilgninger.

Disse medlemmer anerkjenner den viktige rollen fagforeningene har i norsk arbeidsliv, også når det gjelder å avdekke tilfeller av sosial dumping. Disse medlemmer vil likevel understreke at tilsynsoppgaver er et offentlig ansvar som må tilligge en offentlig instans, og at det formelle tilsynet med norsk arbeidsliv derfor må tilligge Arbeidstilsynet.

Sosial dumping

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at arbeidet mot sosial dumping er en hovedutfordring på arbeidslivsområdet, særlig i forbindelse med den økende arbeidsinnvandringen.

Flertallet viser til regjeringens definisjon av sosial dumping som at utenlandske arbeidstakere ikke skal utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og for at de skal tilbys lønn og andre ytelser som er akseptable sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller som ikke er i tråd med gjeldende allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder.

Komiteen peker på at dersom useriøsitet og sosial dumping får fortsette å bre om seg i det norske arbeidslivet, vil dette ikke bare føre til et A- og B-lag av arbeidskraft med ulike sosiale standarder, men det vil svekke hele den utjevnende arbeidslivsmodellen vår og også grunnlaget for et effektivt næringsliv.

Komiteen vil også understreke at sosial dumping og svart arbeid er en trussel mot alle seriøse arbeidsgivere og bedrifter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker seg at arbeidet mot sosial dumping har vært et satsingsområde for regjeringen de siste årene, og at det siden 2006 har det vært lagt frem to handlingsplaner der en rekke tiltak er blitt iverksatt som beskrevet i meldingen. Flertallet peker på at FAFOs evaluering av regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping ikke var ferdigstilt da Meld. St. 29 (2010–2011) ble fremlagt, og at en slik beskrivelse av effekten av tiltakene i liten grad er med i meldingen. Flertallet påpeker at hovedfunnene i evalueringen som ble lagt frem, peker på at tiltakene mot sosial dumping har hatt en positiv virkning samt at det er overveiende sannsynlig at problemene med sosial dumping i Norge ville vært større uten de iverksatte tiltak.

Rapporten peker også på at det grenseløse arbeidsmarkedet gir økt spillerom for useriøse aktører, og at det ikke nødvendigvis er mangel på reguleringer, men mangel på etterlevelse av reguleringer som muliggjør useriøsitet i mange av tilfellene.

Flertallet støtter videre konklusjonen fra rapporten om at det er behov for sterkere virkemidler med hensyn til useriøse aktører; både når det gjelder bedrifter, oppdragsgivere og kunder, og støtter regjeringens foreslåtte tiltak samt varslingen om videre og kontinuerlig innsats mot sosial dumping også i tiden fremover. Flertallet vektlegger viktigheten av den bransjevise tilnærmingen og samspillet med partene i arbeidslivet om treffsikre tiltak, deriblant treparts bransjeprogrammer.

Flertallet viser til at allmenngjøring av tariffavtaler er et effektivt verktøy mot sosial dumping.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at siden allmenngjøring av tariffavtaler først ble tatt i bruk som virkemiddel i 2004, har man høstet erfaring av ordningen og sett en utvikling med mer omfattende arbeidsinnvandring enn man så for seg da ordningen ble innført. Dette flertallet har merket seg at allmenngjøringsordningen er omstridt og gjenstand for ulik kritikk fra partene i arbeidslivet. Dette flertallet mener på bakgrunn av dette at det er gode grunner til å gjennomgå ordningen, der både formålet med ordningen samt vilkårene for allmenngjøring, herunder alternativer til dagens dokumentasjonskrav, blir vurdert. Dette med sikte på å skape en mer effektiv allmenngjøringsordning med bredere legitimitet. Dette flertallet har merket seg at arbeidsministeren har varslet at det vil bli arrangert en nasjonal konferanse om evalueringen av handlingsplanene mot sosial dumping, med allmenngjøringsordningen som særlig tema, og hvor partene i arbeidslivet vil delta. Dette flertallet ber regjeringen foreta en slik gjennomgang og komme tilbake til Stortinget med resultatene i egnet form.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er alvorlig at utenlandske arbeidstakere blir utsatt for sosial dumping i Norge. Disse medlemmer er opptatt av at bedrifter i Norge skal konkurrere på like vilkår, og at bedrifter ikke skal ha et konkurransefortrinn på grunn av at de tilbyr uakseptable lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med det som er normen i norsk arbeidsliv. Det er særlig alvorlig dersom konkurranse fra denne typen arbeidskraft setter betingelsene til norske arbeidstakere i samme bransje under press.

Disse medlemmer vil derfor ønske velkommen og pragmatisk vurdere alle forslag som kommer fra regjeringen som har til hensikt å bekjempe sosial dumping. Disse medlemmer vil likevel understreke at tiltak mot sosial dumping først og fremst må settes i verk i bransjer der sosial dumping påviselig er et problem. Virkemidlene som er tatt i bruk, særlig i allmenngjorte bransjer, er til dels både praktisk og prinsipielt betenkelige, og bør derfor kun tas i bruk i begrenset omfang for å svare på konkrete problemstillinger. Disse medlemmer bemerker videre viktigheten av at det er bred oppslutning om de tiltakene man iverksetter i forbindelse med kampen om sosial dumping, på arbeidstakersiden, på arbeidsgiversiden, og blant de politiske partiene.

Disse medlemmer vil i tillegg minne om at det store flertallet av norske bedrifter er svært små, med fem eller færre ansatte. Dersom den samlede mengden av pålegg og krav kommer over et visst nivå, vil mindre bedrifter komme i en svært vanskelig konkurransesituasjon sammenliknet med større bedrifter, som ofte har større ressurser til å etterkomme administrative krav.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at regjeringens definisjon av begrepet «sosial dumping» er for vidt og lite konkret.

Disse medlemmer støtter ikke regjeringens definisjon av «sosial dumping», men vil understreke og tar sterk avstand fra et arbeidsliv hvor man tillater graverende utnyttelse av arbeidstakere i Norge.

Disse medlemmer har den klare oppfatning av at begrepet har blitt utvannet. Det er liten tvil om at det finnes graverende tilfeller av utnyttelse av arbeidstakere i Norge. Dette er noe man selvfølgelig må komme til livs. Men, det bør likevel ikke være slik at ethvert tilfelle av dårligere arbeidsvilkår enn det som fremgår av tariffavtalen kan kvalifisere for betegnelsen «sosial dumping».

Et relevant spørsmål vil fortsatt være om det er «sosial dumping» dersom utenlandske arbeidstakere følger arbeidsmiljølovens bestemmelser om f.eks. arbeidstid, og ikke bestemmelsen i tariffavtalen.

Disse medlemmer er av den klare oppfatning at svaret på dette spørsmålet er nei, og ikke kan kalles «sosial dumping» slik regjeringen definerer begrepet.

Disse medlemmer mener videre at mange av de tiltakene regjeringen har fremmet, strider mot sentrale og overordnede prinsipper som fri konkurranse og organisasjonsfrihet. I tillegg representerer ordningene en offentlig inngripen i den frie avtalerett og partenes ansvar for lønnsdannelse. Dette gjelder spesielt tiltaket allmenngjøring.

Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmet derfor følgende forslag som et alternativ til allmenngjøring, i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 56 (2006–2007), Innst. O. nr. 92 (2006–2007):

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en sjekkliste med konkrete kontrollpunkter som oppdragsgiver skal kreve dokumentert hos et bemanningsforetak eller en underentreprenør ved kontraktsinngåelse. Listen kan blant annet bygge på følgende punkter:

Dokumentasjon for at underentreprenøren har avgitt løfte om å følge kravene til lønns- og arbeidsvilkårene i allmenngjøringsforskriftene

Dokumentasjon for at underentreprenørene er registrert hos og har sendt opplysninger til skattemyndighetene

Dokumentasjon for at underentreprenøren er registrert i Brønnøysundregistrene

Krav om fremleggelse av skatteattest

Krav om fremleggelse av firmaattest fra hjemlandet.»

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet blant annet har støttet følgende forslag:

• ID-kort i byggebransjen og renholdsbransjen

• godkjenningsordninger i renholdsbransjen og krav om at de som selger tjenester til kommunen skal følge norske lønns- og arbeidsvilkår

• sjekkliste med konkrete kontrollpunkter som oppdragsgiver skal kreve dokumentert hos et bemanningsforetak eller underentrepenør ved kontraktsinngåelser

Disse medlemmer viser også til Representantforslag 6 S (2011–2012) om å nedsette et offentlig utvalg for å utrede lovfestet minstelønn – tiltak mot uønsket arbeidsbetingelser i det norske arbeidsmarkedet, som et alternativ til allmenngjøring. Disse medlemmer mener dette vil være et langt bedre og enklere system for å forhindre uønskede forhold i det norske arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag om å innføre ROT-fradrag, jf. Representantforslag 95 S (2011–2012) om skattefradrag for håndverkstjenester og serviceoppdrag utført i egen bolig og fritidsbolig, for å bekjempe svart arbeid, grov utnyttelse av arbeidskraft («sosial dumping») og tilrettelegge for økt sysselsetting.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre har støttet en rekke forslag mot sosial dumping. Blant disse er krav om ID-kort i byggebransjen og renholdsbransjen, krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i kommunale anbudsprosesser, og en egen godkjennings- og kontrollordning for bemanningsforetak. Høyre har også foreslått at en sjekkliste med konkrete kontrollpunkter som oppdragsgiver skal kreve dokumentert hos et bemanningsforetak eller underentreprenør ved kontraktsinngåelser. Disse medlemmer mener dette er et mer treffsikkert forslag enn den gjeldende påseplikten, og at en slik ordning ville vært lettere håndterbar for små- og mellomstore aktører i de allmenngjorte bransjene.

Disse medlemmer vil også understreke at det er enighet om at de særlige reglene for allmenngjorte bransjer skal følges. Utfordringen består derfor i å håndheve disse reglene. I arbeidet mot sosial dumping er det av særlig viktighet å bygge opp kapasitet hos tilsynsmyndigheten. Disse medlemmer vil peke på at Høyre hvert år siden 2006 har foreslått økte bevilgninger til Arbeidstilsynet ut over regjeringens forslag, men at regjeringspartiene har stemt disse forslagene ned.

Krafttak mot ufrivillig deltid

Komiteen peker på behovet for et krafttak mot ufrivillig deltid. Deltid er for svært mange et gode, men den ufrivillige deltiden mange blir hensatt til skaper problemer ikke bare for den enkelte i form av manglende økonomisk frihet og selvstendighet, men for samfunnet i sin helhet. Statistikken viser at 62 000 arbeidstakere opplyser å være undersysselsatt. Av disse ønsker noen høyere stillingsbrøk, andre heltid. Komiteen henviser til SSB sin AKU–undersøkelse for 2011 som viser at 54,5 pst. av de som jobber i salgs- og serviceyrker, jobber deltid. Komiteen påpeker at utfordringene med å redusere uønsket deltid er særlig omfattende innenfor helse- og omsorgssektoren og innenfor varehandel. Arbeidet med å redusere den ufrivillig deltiden øker livskvaliteten for den enkelte, den reelle likestillingen i arbeidslivet og samfunnet som helhet, samt øker også tilgangen på arbeidskraft, og er derfor et av regjeringens prioriterte områder.

Komiteen imøteser gjennomgangen og høringsrundene på de omtalte tiltakene i meldingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, peker spesielt på regjeringens varslede lovparagraf om rett til høyere stillingsprosent som følge av jevnlig bruk av mertid som et kraftfullt redskap mot langvarig ufrivillig deltid, og avventer utarbeidelsen av denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er mange som ønsker å arbeide frivillig deltid av ulike årsaker. Disse medlemmer mener at det i dagens arbeidsliv må være rom for deltidsarbeid for de som har behov for eller måtte ønske det.

Disse medlemmer viser til regjeringens bevilgninger til prosjekt for å få ned ufrivillig deltid. Slik disse medlemmer ser det, vil ikke prosjekter som er satt i gang med bakgrunn i ekstrabevilgninger til ulike deltidsprosjekter i kommunene, løse bemanningsbehovet i helsesektoren i fremtiden. Prosjektet er ment å være for tre år, og deretter må kommunene selv ta kostnaden med å få ned ufrivillig deltidsarbeid, noe som kan føre til at det blir økonomisk vanskelig å fortsette dette arbeidet. Disse medlemmer mener derfor at dette ikke er løsningen for å få flere over i heltidsarbeid.

Disse medlemmer viser til regjeringens forslag om å lovfeste retten til heltid, og mener at dette er ivaretatt i arbeidsmiljøloven § 14-3 som gir fortrinnsrett til høyere stillingsbrøk. Disse medlemmer mener at å lovfeste retten til heltid vil være med å gjøre det vanskelig for små virksomheter som ikke har mulighet til å kunne gi høyere stillingsbrøk.

Disse medlemmer viser til Arbeidslivslovutvalget (NOU 2004:5), der utvalget har lagt vekt på at det særlig er kvinner som jobber deltid, og som utgjør en stor andel av de midlertidige ansatte. Arbeidslivslovutvalget fremhever arbeidstid som et område der det er særlig behov for reformer.

Disse medlemmer viser til en undersøkelse foretatt av Norstat på vegne av arbeidsgiverforeningen Spekter, som viser at nesten halvparten av de spurte kvinnene ønsket å jobbe mer, dersom de hadde hatt en arbeidstidsordning som var mer tilpasset deres livssituasjon. For kvinner under 40 år er det 59 pst. av de spurte som ønsker flere arbeidstimer i bytte mot mer fleksibilitet.

Disse medlemmer er imot regjeringens forslag om å lovfeste retten til heltid, da dette er ivaretatt i arbeidsmiljøloven § 14.3, slik disse medlemmer ser det.

Disse medlemmer viser til sitt forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon for å se på arbeidstidsordningene, noe disse medlemmer mener vil være med på å redusere blant annet ufrivillig deltid.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, fremhever viktigheten av at fortrinnsretten i arbeidsmiljøloven § 14.3 virker etter intensjonene slik at den er et reelt verktøy for arbeidstakere som ønsker utvidet stilling, og viser til innspill fra ulike arbeidstakerorganisasjoner som vektlegger at fortrinnsretten i dag ikke virker etter hensikten, at unntaksbestemmelsene på arbeidsgivers premisser er for vide og brukes i for stor grad. Flertallet avventer regjeringens gjennomgang av paragrafen, og imøteser endringer som vil styrke fortrinnsretten og gjøre den reell for de ansatte, samtidig som bedriftenes behov for unntak imøtekommes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til meldingens side 21, der departementet understreker at, sitat:

«Det er stor gjennomstrøyming i gruppa av undersysselsette, og det er forholdsvis få som blir verande undersysselsette over lengre tid. Den forventa tidslengda som undersysselsett er om lag to kvartal.»

Disse medlemmer mener at undersysselsetting og ufrivillig deltid først og fremst er et problem for de som opplever deltiden som vedvarende problematisk. For det store flertallet er situasjonen forbigående og svært kortvarig. Disse medlemmer mener at tiltakene må rettes inn mot den ifølge meldingen lille gruppen som ufrivillig forblir i deltidsstillinger over tid, og understreker den avgjørende rollen kommunene som arbeidsgivere har i denne sammenheng.

Disse medlemmer vil dessuten peke på at en viktig årsak til deltid – både frivillig og ufrivillig – er dagens arbeidsmiljølov og de fremforhandlede avtaler om arbeidstid. Disse medlemmer peker på at den største gruppen deltidsarbeidende finnes i pleie- og omsorgssektoren der det kreves 24 timers bemanning hele uken. Disse medlemmer viser til at forsøk med alternative turnusordninger har vist at slike turnusordninger kan redusere deltidsproblematikken, redusere sykefraværet og øke trivselen blant ansatte og brukere. Disse medlemmer er av den grunn skuffet over at meldingen ikke signaliserer en liberalisering av regelverket som ville kunne gjort slike turnusordninger lettere tilgjengelig. Disse medlemmer vil respektere fremforhandlede resultater mellom partene, men imøteser initiativ fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden som kan forbedre situasjonen og redusere bruken av ufrivillig deltid.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i viktigheten av at fortrinnsretten deltidsansatte har i arbeidsmiljøloven § 14-3 virker etter intensjonene. Men disse medlemmer vil understreke at unntaksbestemmelsene i loven har en legitim funksjon, og at det er av avgjørende betydning at arbeidstaker fortsatt ikke bør ha rett til økt stillingsprosent dersom det innebærer vesentlige ulemper for virksomheten.

Inkludering i arbeidslivet

Komiteen legger avgjørende vekt på at et arbeidsliv for alle forutsetter et godt arbeidsmiljø. Komiteen understreker viktigheten av avtalen om inkluderende arbeidsliv.

Komiteen vil videre understreke viktigheten av «Jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne» og peker på at den er en langsiktig innsats.

Komiteen peker på at tilgangen til hjelpemidler som kan bidra til at mennesker kan bli værende i arbeid eller komme inn i arbeid er svært viktig for å inkludere flere i arbeidslivet. Komiteen mener det er viktig å øke kompetansen innen dette feltet for å redusere de barrierene som hindrer muligheter til deltakelse.

Komiteen understreker at regjeringen i denne stortingsperioden har økt antall tiltaksplasser, og peker videre på at regjeringen har varslet en prøveordning hvor AAP kan brukes som lønnstilskudd, i forbindelse med revidert statsbudsjett for 2012. Komiteen understreker betydningen at man kommer tidlig inn med tilrettelegging og tiltak for å bidra til at flere raskere kommer tilbake til, eller inn i, arbeid. Videre viser komiteen til regjeringens kontinuerlige arbeid med å identifisere barrierer for arbeidsdeltakelse samt tiltak for å overkomme disse.

Komiteen peker på at regjeringens jobbstrategi prioriterer kompetanseheving i Nav for å sikre bedre oppfølging av mennesker med nedsatt funksjonsevne i relasjon til arbeid. Det må også gjøres tiltak for å øke kompetansen blant arbeidsgivere i forhold til muligheter for å redusere eller fjerne barrierer som funksjonshemmede møter i arbeidslivet. Holdningsskapende arbeid er svært viktig for å øke kunnskapen om hva som er reelle barrierer og hva som bunner i manglende kunnskap om funksjonshemmedes liv. Videre peker komiteen på at samarbeidstiltak mellom partene i arbeidslivet, slik som for eksempel prosjektet «Ringer i vann», er viktige tiltak for å redusere diskrimineringen av funksjonshemmede arbeidstakere.

Komiteen peker på at det er viktig fra Navs side å følge opp arbeidsgiverne tettere for å sikre at de kan iverksette riktige tiltak og få rask, avklaringer om regelverk og støtteordninger.

Komiteen vil påpeke at alle mennesker skal ha mulighet til å leve selvstendige liv. Komiteen mener det er bekymringsverdig at om lag halvparten av alle med nedsatt funksjonsevne ikke er i arbeid. Fysisk utestengelse betyr for mange sosial isolasjon og svekket livskvalitet, det er derfor viktig å redusere menneskeskapte barrierer som stenger mennesker ute fra aktiv deltakelse. Mennesker med nedsatt funksjonsevne viser stor vilje til å være en del av arbeidslivet, og dette er ingen ensartet gruppe, noe som vektlegger behovet for individuell tilpasning. Avstanden mellom den enkeltes forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon avgjør konsekvensene av nedsatt funksjonsevne. Undersøkelser viser at mennesker med nedsatt funksjonsevne har dårligere levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. I tillegg har de gjennomgående lavere inntekter, og mange har høyere utgifter til blant annet helse- og omsorgstjenester og legemidler.

Komiteen mener derfor at det offentlige bør legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan få mulighet til å være en del av arbeidslivet. Det foreligger i dag mange gode tilbud som kan være med å hjelpe folk ut i arbeid, men et av problemene er at denne kunnskapen ikke foreligger hos arbeidsgiver eller arbeidstaker. Det bør derfor gis bedre informasjon om hvilke tiltak som allerede foreligger for å hjelpe mennesker med nedsatt funksjonsevne ut i arbeidslivet. Komiteen ønsker å arbeide for bedre tilgjengelighet, bedre samordning av rettigheter og økt brukermedvirkning for personer med nedsatt funksjonsevne. Det må legges til rette for at flere mennesker med nedsatt funksjonsevne kan være yrkesaktive. Komiteen vil påpeke viktigheten av at det offentlige er en aktiv pådriver for å rekruttere personer med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet. Komiteen ser med uro på at sysselsettingsgraden blant mennesker med nedsatt funksjonsevne har sunket de siste årene. Tall fra SSB viser at den har sunket fra 43,1 pst. til 42,3 pst., noe som er en negativ utvikling som må snus.

Komiteen mener at alle mennesker skal ha mulighet til å leve selvstendige liv. Samtidig er det grunnleggende viktig å arbeide for et samfunn som er universelt utformet, spesielt innenfor samferdsel og bygg.

Komiteen vil påpeke at mennesker kan oppleve at arbeidsevnen kan bli nedsatt i visse faser av livet, og at det da må foreligge gode ordninger som kan ivareta mennesket på en slik måte at det ikke faller helt ut av arbeidslivet. Komiteen vil påpeke at det sentrale er å finne ordninger som er tilpasset den enkeltes behov, samtidig som det er praktisk gjennomførbart for samfunnet å tilrettelegge.

Komiteen vil minne om en samlet uttalelse fra arbeids- og sosialkomiteen i forbindelse med NAV-reformen i 2005, sitat:

«I tillegg til god tilgjengelighet vil komiteen legge stor vekt på at førstelinjetjenesten må inneha et kompetansenivå og beslutningsansvar som gjør disse kontorene til et sted der folk reelt opplever å få den veiledning og bistand de har behov for, i størst mulig grad uten å måtte henvises til andre kontorer, instanser og "dører". Den felles førstelinjetjenesten må oppfylle klare krav om rask avklaring, fjerning av gråsoner og kasteballtendenser og rask igangsetting av tiltak.»

Komiteen mener det er av avgjørende betydning at hjelpeapparatet fungerer så godt som overhodet mulig. Det er spesielt viktig å prioritere de unge som står i fare for å falle permanent utenfor arbeidslivet, slik at de i denne gruppen får rask og effektiv hjelp på et tidlig tidspunkt. Komiteen vil videre påpeke behovet for et systematisk arbeid innenfor attføringssektoren.

Aftenposten skrev 20. april 2012 at det foreligger store forskjeller mellom fylkene i hvor stor grad de lykkes med arbeidsmarkedstiltak. I 2010 var andelen av de som har gjennomført «arbeid med bistand» i Telemark på 67,2 pst., mens andelen i Sogn og Fjordane var på bare 15,5 pst. Det viser at dette kan være svært effektive tiltak, og at man må ta lærdom av de fylkene som har klart å få til så gode resultater.

Komiteen viser til at forskning tyder på at det er muskel- og skjelettplager sammen med psykiske lidelser, som er de største gruppene som dominerer sykefravær og uførestatistikken. Slik komiteen ser det, vil et bredt og godt behandlingstilbud bidra til en raskere og mer effektiv behandling, og redusere langtidssykefraværet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Navs arbeid med ytterligere å øke kvaliteten i behandlingen av uføresøknader. Flertallet er positivt til de store kompetansehevende tiltakene Nav har gjennomført og gjennomfører blant Nav-ansatte. Flertallet mener at dette sammen med ny saksflyt på uføre som ble iverksatt 1. januar 2012 for ytterligere å sikre at alle arbeidsmuligheter er vurdert før uføretrygd innvilges, sammen med innføring av et ekstra kvalitetssikringsledd på Nav-kontorene i form av innføring av en ekstra beslutterrolle på arbeidsevnevurderingene i relasjon til uførekravet, er viktige tiltak som vil øke kvaliteten på behandlingen av uførekravene.

Flertallet peker videre på ressursbruksundersøkelsen i Nav høsten 2011 som viser at Nav stadig bruker mer tid på oppfølging av brukere, og at Navs brukerundersøkelse fra 2012 viser at brukerne er mer fornøyd med Navs service og tjenester på alle områder. Videre viser flertallet til at Nav vant den anerkjente nordiske «Kundeserviceprisen for 2012» for offentlig sektor og fikk tiendeplass totalt for alle kundesentrene, og at alt dette viser at Nav har en positiv utvikling. Flertallet understreker viktigheten av at denne utviklingen fortsetter og at ytterligere frigjort tid i Nav brukes til mer individuelt tilpasset oppfølging for å øke overgangen av mennesker fra trygd til arbeid.

Flertallet viser til at familier med barn der foreldre har vært langvarige mottakere av økonomisk sosialhjelp, og der tilknytningen til arbeidslivet har vært liten, kan ha tilleggsutfordringer som dårligere helse og svakere sosiale nettverk. Nav har en viktig rolle i å bidra til tidlig innsats overfor barna for å forebygge sosial ekskludering og at svak tilknytning til arbeidslivet videreføres til neste generasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at bevilgningene til hjelpemidler som gjør det lettere for personer med nedsatt funksjonsevne å stå i ordinært arbeid, bør økes. I tillegg bør egenandelen på hjelpemidler for selvstendig næringsdrivende reduseres.

Disse medlemmer har i inneværende perio-de økt bevilgninger til tiltaksplasser som er rettet spesielt mot personer med behov for lengre og sammensatte attføringstiltak. I tillegg har disse medlemmer økt tilskudd til arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner.

Disse medlemmer viser til at dette er noe som ikke er fulgt opp av regjeringen, og vil derfor påpeke at regjeringen bør sette i verk tiltak for å heve kompetansen til Nav-ansatte på dette punkt.

Disse medlemmer ser med bekymring på at en betydelig andel i yrkesaktiv alder støtes ut av arbeidslivet og over på sykepenger, arbeidsavklaringspenger og, i verste fall, permanent uføretrygd. Avgangen til uføretygd gjorde et kraftig hopp mellom 1. kvartal 2011 og første kvartal 2012. Antallet som gikk over i permanent uføretrygd var i denne perioden på over 10 000, og har aldri vært høyere. Tilstrømningen til denne ordningen var spesielt sterk blant unge, og antallet uføretrygdede under 30 år økte med hele 10 pst. på ett år.

Disse medlemmer vil understreke at det å havne i et permanent utenforskap først og fremst er en tragedie for de enkeltindividene det gjelder. Som meldingen beskriver, trives det store flertall av norske arbeidstakere svært godt i jobben sin, mens de som står utenfor arbeidslivet ikke har mulighet til å ta del i det gode sosiale fellesskapet de aller fleste opplever på arbeidsplassen. I tillegg vil de aller fleste være bedre stilt økonomisk dersom de hadde vært i arbeid. Disse medlemmer vil også påpeke at høye uføretall representerer en stor samfunnsøkonomisk byrde, både i form av trygdeutbetalinger og i form av tapte skatteinntekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, peker på at menneskene som mottar helserelaterte ytelser er en mangfoldig gruppe mennesker med ulike livssituasjoner, og at de har ulike typer helserelaterte ytelser. Flertallet vil derfor understreke viktigheten av ikke å fremstille det som at alle på helserelaterte ytelser står permanent utenfor arbeidslivet. Flertallet peker på at statistikken omfatter både de som har gått helt ut av arbeidslivet, og som utelukkende eller i hovedsak forsørges av en varig offentlig stønad, slik som uførepensjonister og alderspensjonister, men at de fleste av de som telles inn i statistikken har en formell tilknytning til arbeidslivet og mottar en midlertidig ytelse og vil derfor komme tilbake til arbeidslivet igjen. Flertallet viser til at opposisjonens bruk av begrepet utenforskap der alle omtales som parkert utenfor fellesskapet er misvisende. Flertallet viser videre til sine generelle merknader for omtale av regjeringens innsats for å forebygge sykefravær og uførhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser nødvendigheten av et fleksibelt arbeidsliv, hvor retten til å jobbe deltid også er et viktig virkemiddel for at flest mulig skal få mulighet til å utnytte sin arbeidsevne. Disse medlemmer mener det er viktig at arbeidslivet legger til rette for at det går an å oppnå begge deler, både å arbeide deltid og heltid.

Disse medlemmer er opptatt av at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få muligheter, på lik linje som andre, til å komme i arbeid. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i Innst.15 S (2011–2012) har fremmet forslag om en egen jobbstrategi, samt foreslått en økning på 3 000 plasser for personer med moderat bistandsbehov. Den markante økningen i antall plasser for personer med størst bistandsbehov må sees i sammenheng med Fremskrittspartiets jobbstrategi for personer med nedsatt arbeidsevne.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2012 inneholder en betydelig økt satsing på rehabilitering, både helsereiser, rehabiliteringstiltak for rusmiddelbrukere og rehabiliteringsinstitusjoner. Disse medlemmer mener at denne satsingen vil føre til kortere rehabiliteringsløp for mange, og redusert behov for arbeidsavklaringspenger.