Dette er første gongen det blir lagt fram ei
melding til Stortinget om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit
i norsk arbeidsliv. Meldinga inviterer til ei drøfting av grunnleggjande
forhold og utfordringar i det norske arbeidslivet. Meldinga drøftar
også ei rekkje aktuelle arbeidslivsspørsmål og korleis dei kan følgjast
opp.
Meldinga understreker kor viktig det er med
eit godt og anstendig arbeidsliv for samfunnsutviklinga i brei forstand.
Det er ein føresetnad for den norske velferdsmodellen
at vi har eit arbeidsliv prega av samarbeid, respekt, medbestemming,
utjamning og anstendige arbeidsvilkår.
Eit viktig formål med meldinga har vore å vidareutvikle
det faktabaserte og analytiske grunnlaget for arbeidsmiljøpolitikken
og leggje dette fram for drøfting i Stortinget.
Tilstandsbeskrivelsen i meldinga, som er utarbeidd
i dialog med partane i arbeidslivet, viser at arbeidsforholda i
Noreg er gode for det store fleirtalet. Arbeidsforholda er jamt
over betre enn i andre land, og dei seinare åra har også svært mange
opplevd ei ytterlegare forbetring av arbeidsmiljøet og arbeidsvilkåra.
Arbeidstakarane sine rettar er vidareførte eller styrkte
under den raud-grøne regjeringa. Til dømes er det gjennomført ei
likestilling av arbeidstida for dei som arbeider skift og turnus.
Tilstandsrapporten identifiserer likevel utfordringar
som er viktige både for enkeltmenneske og for samfunnet:
Enkelte bransjar,
til dømes reinhaldsbransjen og restaurantbransjen, er prega av mange
useriøse verksemder og sosial dumping.
Delar av arbeidslivet er prega av høgt langtidssjukefråvær
og utstøyting, til dømes innanfor helse- og omsorgssektoren og transportsektoren.
I tillegg kjem faren framover for at useriøsitet
og sosial dumping skal breie om seg i det norske arbeidslivet og
slik svekkje den utjamnande arbeidslivsmodellen vår og grunnlaget
for eit effektivt næringsliv. Dette problemet må ein sjå i lys av
at vi kan vente at den norske arbeidsmarknaden blir ein stadig meir
integrert del av ein langt større europeisk arbeidsmarknad, der det
er store forskjellar i lønns- og arbeidsvilkår frå land til land.
Regjeringa vil ta tak i desse utfordringane,
og samtidig sikre den norske arbeidslivsmodellen, ved å følgje opp
mellom anna desse politiske retningslinjene:
Forsterka medverknad
og partssamarbeid
Bransjeretting av innsatsen
Ei aktiv gjennomføring av IA-avtalen
Større ansvar, særleg for store og mellomstore arbeidsgivarar,
til å bidra til eit seriøst arbeidsliv
Sterkare offentlege tilsyn
Meir kunnskap om arbeidslivsspørsmål
Framleis stor merksemd mot sosial dumping
Arbeid med særskilte HMS-utfordringar,
til dømes nattarbeid og kjemikaliar.
Det er eit mål å redusere ufrivillig deltid,
og at dei som ønskjer det får arbeide heiltid. Det er nødvendig
med eit krafttak mot ufrivillig deltid og for meir heiltid.
Ein ser ikkje for seg ei utvikling med stadig strengare
lovreguleringar av arbeidslivet. Dagens lovverk er i hovudsak godt
nok for å verne arbeidstakarane og sikre dei nødvendige samfunnsmessige
omsyna. Ei utvikling med meir lovregulering kan også gjere næringslivet
mindre fleksibelt og konkurransedyktig. Den store utfordringa er
å sørgje for at intensjonane i lovverket og i IA-avtalen blir følgde
opp i praksis på den enkelte arbeidsplassen.
Ansvaret for eit godt og anstendig arbeidsliv
er felles. Trepartssamarbeidet mellom arbeidstakarane, arbeidsgivarane
og styresmaktene om arbeidslivsspørsmål fungerer stort sett godt.
Den norske modellen krev ansvarlege og sterke organisasjonar i arbeidslivet.
Når det gjeld oppfølging av den nye IA-avtalen, er samarbeidet styrkt.
Arbeidsdepartementet har initiert ei uavhengig evaluering
av dei to handlingsplanane mot sosial dumping, som er klar om kort
tid. Ein vil gå igjennom denne evalueringa saman med partane i arbeidslivet
og vurdere eventuelle konsekvensar for verkemiddelbruken på dette
området. Arbeidsgivarorganisasjonane er ein viktig part i arbeidet
mot sosial dumping, og regjeringa vil leggje vekt på å trekkje desse
organisasjonane godt med i det vidare arbeidet.
Ein ser ikkje behovet for å liberalisere føresegnene
i arbeidsmiljølova om arbeidstid. Reglane gir tiltrekkeleg høve
til å etablere ulike typar arbeidstidsordningar. Men systemet er
samansett og kan opplevast som vanskeleg tilgjengeleg for mange
arbeidsgivarar. Det vises til kapittel 23 i meldinga som inneheld
ein gjennomgang av arbeidstidsføresegnene. Regjeringa vil møte utfordringar
knytte til arbeidstid for såkalla særleg uavhengige arbeidstakarar
med kontroll og tilsyn, og ikkje følgje opp det lovendringssporet
som har vore utgreidd.
Meldinga vurderer utgreiinga frå Medverknads- og
medbestemmingsutvalet og er spesielt oppteken av å sikre større
utbreiing og betre utnytting av dei gjeldande medverknads- og medbestemmingsordningane
gjennom betre informasjon og kunnskap om ordningane.
Meldinga følgjer opp Stortinget sin føresetnad om
regelmessige meldingar om HMS i petroleumssektoren. HMS-tilstanden
i petroleumssektoren er forbetra sedd i eit tiårsperspektiv og er
i hovudsak god, mellom anna som følgje av eit særleg utvikla trepartssamarbeid.
Enkelte alvorlege hendingar den seinare tida og visse utviklingstrekk
gir likevel grunn til særleg merksemd. Petroleumstilsynet har bede
næringa om å utarbeide ein strategi for å snu den negative utviklinga.
Det vil bli sett i gang eit arbeid med sikte på ein brei gjennomgang
av tilsynsstrategi og regelverk for HMS i petroleumssektoren. I
arbeidet med sikkerheita på sokkelen blir det også trekt vekslar
på erfaringar frå den alvorlege hendinga i Mexicogolfen i april
2010.
Blant andre tiltak og signal i meldinga kan
ein nemne:
Departementet vil
setje i gang ei brei og heilskapleg utgreiing av handhevinga av
alvorlege brot på arbeidsmiljøregelverket.
Departementet vil sende på høyring eit
forslag der ein vurderer å innføre lovbrotsgebyr for brot på arbeidsmiljøregelverket.
Departementet vil sende på høyring eit
forslag om å gi Arbeidstilsynet tilsynskompetanse etter forskrift
om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter (ILO 94).
Det blir vurdert å gi tilsynsorgana ei
meir formalisert rolle i kartlegginga av om det er grunnlag for
allmenngjering av lønnsvilkåra i ein bransje.
Departementet vil utarbeide eit høyringsnotat der
det blir vurdert å innføre eit «utvida HMS-ansvar» i konsern- og
franchiseforhold, jf. at arbeidsmiljølovgivinga må vere tilpassa
den strukturelle utviklinga i næringslivet. Det blir ikkje foreslått
noka generell utviding av arbeidsgivaromgrepet i arbeidsmiljølova.
Det blir sett i verk ei rekkje tiltak for
å forbetre registrering og statistikk for arbeidsulykker, arbeidsskadedødsfall
og yrkessjukdommar, der den situasjonen vi har i dag, er klart utilfredsstillande.
Saman med partane i arbeidslivet vil departementet
foreslå å gjennomføre eit informasjons- og opplæringsarbeid innanfor
arbeidsmiljøområdet.
Det blir teke initiativ til eit tettare
og meir aktivt samarbeid for å forbetre HMS-opplæringa i skulen.
Det er etter regjeringa sitt syn ikkje
grunn til å lovregulere permitteringsreglane.
Regjeringa viser også til oppfølginga av
fleire tiltak mot ufrivillig deltid omtalt i kapittel 22 i meldinga.
Regjeringa vil også framover ha ei aktiv haldning
til arbeidslivsområdet og vil løpande vurdere om det er behov for
nye tiltak, under dette tiltak som ikkje er tekne opp i denne meldinga.
Til dømes er det nedsett ei partssamansett gruppe for å sjå på tiltak
mot use-riø-sitet og sosial dumping i tilknyting til offentleg sektor
i etterkant av Adecco-saka, som vil bli følgde opp. Det er vidare
aktuelt å foreslå tiltak for å sikre ein meir seriøs bemanningsbransje,
som delvis kan sjåast i samanheng med vurderingane som no blir gjennomførte
når det gjeld vikarbyrådirektivet.
Det er arbeidet som er grunnlaget for velferda vår.
Eit arbeidsliv med plass til alle er eit hovudmål. Ein viktig føresetnad
for å nå dette målet er at arbeidsforhold og arbeidsmiljø medverkar
til god helse og arbeidsevne for den enkelte gjennom heile yrkeslivet.
Det er viktig å leggje forholda til rette slik at flest mogleg får
høve til og er motiverte til å bli verande i arbeid, at dei som er
i ferd med å falle ut av arbeidslivet, blir trekte inn att, og at
dei som ikkje er i arbeid, får seg jobb. Gode arbeidsvilkår og eit
godt arbeidsmiljø er viktige verktøy for å oppnå målet om at flest
mogleg skal delta i arbeidslivet.
Rettane til arbeidstakarane vil bli sikra og
styrkja og det vil bli ført ein ambisiøs politikk for eit godt arbeidsmiljø
i både privat og offentleg sektor. For den enkelte er arbeidet ei
kjelde til inntekt, økonomisk tryggleik, sosial inkludering og sjølvutvikling.
For innvandrarar som kjem til Noreg, er arbeidslivet den viktigaste
arenaen for integrering. Det er 2,6 millionar menneske som går på
jobb i Noreg. Korleis den enkelte har det på jobben og balansen
mellom arbeid og fritid har mykje å seie for livskvaliteten. Alle
skal oppleve si deltaking i arbeidslivet som god og meiningsfull.
Å leggje til rette for gode og trygge arbeidsvilkår er
eit viktig verkemiddel for eit inkluderande arbeidsliv. Eit godt
arbeidsliv er viktig for å sikre at folk ikkje blir sjuke av jobben
og fell ut av arbeidslivet. Det er også ein føresetnad for at personar
med nedsett arbeidsevne skal kunne delta og møte krava i arbeidslivet.
Samarbeidet med partane i arbeidslivet om oppfølging av IA-avtalen
står sentralt i satsinga på å auke deltakinga i arbeidslivet. Avtalen
byggjer på det partane veit verkar: tett oppfølging av den sjukmelde
frå arbeidsgivaren, sjukmeldaren og Arbeids- og velferdsetaten og
betre tilrettelegging for nærvær. I tillegg understrekar avtalen
i større grad verdien av førebyggjande innsats og systematisk helse-,
miljø- og sikkerheitsarbeid i verksemdene.
Arbeidslivet har vore prega av store endringar dei
siste tiåra. Desse endringane påverker korleis folk har det på jobb,
og forholdet mellom jobb og privatliv. Endringar i næringsstrukturen
og i samansetjinga av yrkesbefolkninga, utvikling av moderne informasjons-
og kommunikasjonsteknologi, større konkurranse, omstillingar og
utvikling av eit meir fleksibelt arbeidsliv er faktorar som har
innverknad på arbeidsforhold, arbeidsmiljø, trivsel og helse. Samtidig
er det mange yrke som blir verande ved det same, eller endringa
går sakte. Mange held seg til tradisjonelle organisasjonsstrukturar
også i dagens arbeidsliv.
Fleire og fleire arbeidstakarar får større fleksibilitet
i arbeidskvardagen, og det verkar som om dette skjer innanfor rammene
av dei tradisjonelle strukturane. 2 av 3 sysselsette har ei normalarbeidstid
mellom klokka 06.00 og 18.00, og 2 av 3 sysselsette har ikkje fleksitid.
Eit fleirtal av dei sysselsette er fagorganiserte og får lønns-
og arbeidsvilkåra sine fastsette gjennom tariffavtale. Dei fleste
er fast tilsette, prosentdelen mellombels tilsette er stabil, og
blant dei med fast tilsetjing seier 95 pst. at dei har ein skriftleg tilsetjingskontrakt
med arbeidsgivaren sin. Omfanget av trepartsrelasjonar (innleige
av arbeidskraft etc.) er estimert til om lag 6 pst. av dei sysselsette.
Det er servicemedarbeidarane som i størst grad held
seg til dei tradisjonelle organisasjonsstrukturane. Arbeidstakarar
i yrke som krev høgre utdanning, utgjer gjerne det andre ytterpunktet. Dei
er meir involverte i prosjektarbeid og samarbeid ut over bedriftsgrensene,
har oftare fleksitid og arbeider i liten grad utanfor normalarbeidsdagen.
Men sjølv om mange arbeider innanfor dei tradisjonelle strukturane,
blir dei påverka av det nye arbeidslivet til dømes gjennom ny informasjons-
og kommunikasjonsteknologi.
Norsk arbeidsliv er mangfaldig og variert. Utford-ringane
knytte til arbeidsmiljø og arbeidsforhold, blir opplevde og er forskjellige
i ulike delar av arbeidslivet, i ulike bransjar og yrke, i små og
store verksemder. Den viktigaste erfaringa og kompetansen om arbeidsmiljøet
og arbeidsforholda finst først og fremst på den enkelte arbeidsplassen.
Arbeidsmiljøreguleringane legg til rette for at arbeidsmiljøproblem
kan løysast på lokalt nivå, tilpassa storleiken på verksemda, risikobiletet
og kompleksiteten.
Petroleumsnæringa er ei sentral næring for Noreg,
både økonomisk og som ei utviklingsdriven høgteknologisk næring
som bidreg til utvikling av sterke nasjonale kompetansemiljø. Den
rolla næringa har som føregangsnæring, inneber òg at det er svært
viktig at ho kan vise til gode HMS-resultat.
Tiltaksområda i meldinga er dels retta inn mot
å styrkje det systematiske HMS-arbeidet i den enkelte verksemda,
inklusive petroleumsverksemda, og dels skreddarsydd mot bransjar
og yrkesgrupper som slit med særlege utfordringar og/eller useriøse
aktørar. Meldinga ser nærmare på verkemiddel for å styrkje trepartssamarbeidet,
tilsyna, medverknadsinstituttet, HMS-arbeidet i verksemdene og ansvarsområdet
til arbeidsgivarar. Praktiseringa av HMS-regelverket blir gjennomgått
særskilt. Meldinga gir også ei særskild beskriving av arbeidsforholda
til arbeidsinnvandrarar og andre innvandrarar, og dessutan status
for arbeidet mot sosial dumping. Meldinga drøftar i tillegg kunnskapsgrunnlaget på
arbeidsmiljøområdet og behovet for å styrkje dokumentasjonsgrunnlaget
og forskingsinnsatsen.
Ein del tema på arbeidsmiljøområdet blir ikkje drøfta
i denne meldinga, mellom anna stillingsvernreglane, reglane om verksemdsoverdraging, regelverket
knytt til regulering av konkurranse-, kunde- og ikkje-rekrutteringsklausular, regelverksendringar
som følgje av IA-avtalen og konsekvensar av EUs «vikarbyrådirektiv» (2008/104/EC
eller andre EØS-reguleringar. Meldinga beskriv omfanget av arbeidsinnvandring
frå EØS-området og arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrarar. I tillegg
vert funn frå den einaste arbeidsmiljøundersøkinga som samanliknar
arbeidsmiljøforholda i Noreg og EU-presenterte.
Arbeidsdepartementet har gjennomført ei høyring
om forslag til regulering av konkurranse-, kunde- og ikkje-rekrutteringsklausular
i arbeidsmiljølova, høyring av forskrift om lønns- og arbeidsvilkår
i offentlige kontrakter og ei høyring om vikarbyrådirektivet. Regulering
av konkurranse-, kunde- og ikkje-rekrutteringsklausular vil bli
behandla i ein eigen lovproposisjon. Regjeringa fremja våren 2011
ein lovproposisjon om endringar i arbeidsmiljølova og folketrygdlova,
som ledd i oppfølginga av IA-avtalen og protokollen mellom partane
i arbeidslivet og styresmaktene om felles innsats for å førebyggje
og redusere sjukefråværet og styrkje inkluderinga til denne avtalen,
jf. Prop. 89 L (2010–2011) om endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven
mv. (raskere oppfølging og sanksjonering av brudd på regelverket
ved arbeidstakers sykdom) og Innst. 394 L (2010–2011). Lovendringane
blei sette i verk 1. juli 2011.
Ei arbeidsgruppe med aktuelle partar og styresmakter
har i rapporten «Pengehåndtering i kollektivtransporten – tiltak
for å redusere risiko for ran og vold» drøfta tiltak knytta til
dette.
Reglane om verksemdsoverdraging blei grundig vurderte
i samband med ny arbeidsmiljølov i 2005. Regjeringa meiner likevel
at det er grunn til å sjå nærmare på enkelte spørsmål og vil eventuelt
ta initiativ til ein ny gjennomgang av dette regelverket. Arbeidsdepartementet
har også sett i gang ei kartlegging av kontroll og overvaking i
arbeidslivet for å vurdere eventuelle behov for regelendringar.
Det blei i 2011 fremja ein proposisjon om ny
arbeidstvistlov, jf. Prop. 134 L (2010–2011), Lov om arbeidstvister
(arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m.
og Innst. 91 L (2011–2012).
Sjøfart er ikkje omfatta av arbeidsmiljølova
og blir derfor ikkje drøfta i denne meldinga.
Det blir gjennomført ei evaluering av handlingsplanene
mot sosial dumping. Evalueringa er ferdig om kort tid.
Meldinga drøftar ikkje lønnsdanninga og partane si
rolle i den.
Meldinga legg fram omfattande dokumentasjon om
arbeidsforholda og arbeidsmiljøtilstanden i norsk arbeidsliv. Tilstandsbeskrivinga
i del II i meldinga viser at dei aller fleste arbeider under gode
og forsvarlege arbeidsforhold i Noreg. Ni av ti yrkesaktive seier
at dei er tilfredse med jobben. Dei fleste har fast arbeidskontrakt
og kjenner seg trygge for jobben. Arbeidstakarane rapporterer at
arbeidstida er godt tilpassa familielivet og sosiale plikter, og
dei fleste opplever at dei i høg grad kan påverke sin eigen arbeidskvardag.
Noreg er blant dei landa der flest sysselsette seier at dei har
høve til betalt fagleg utvikling. Ein mindre del av arbeidstakarane
er utsette for negative arbeidsmiljøbelastningar i dag enn for 20
år sidan.
Likevel står vi overfor utfordringar for å sikre gode
arbeidsforhold og eit godt arbeidsmiljø for alle. Dei to viktigaste
utfordringane er:
Enkelte bransjar,
til dømes reinhaldsbransjen og restaurantbransjen, er prega av mange
useriøse verksemder og sosial dumping.
Delar av arbeidslivet er prega av høgt langtidssjukefråvær
og utstøyting.
Desse utfordringane er ikkje nye, men dei representerer
ein situasjon vi ikkje kan slå oss til ro med. I tillegg kjem faren
for at useriøsitet og sosial dumping skal breie om seg i det norske
arbeidslivet, noko som må møtast med aktive tiltak og ei føre-var-haldning.
Enkelte yrkesgrupper opplever ei vesentleg høgre
arbeidsmiljøbelastning enn den yrkesaktive befolkninga elles, og
enkelte bransjar er prega av uakseptable arbeidsforhold og sosial dumping.
Sjølv om dette er unntaka i norsk arbeidsliv, er det alvorleg for
dei det gjeld, og alvorleg for samfunnet. Høge arbeidsmiljøbelastningar
kan føre til helseskadar, sjukefråvær og lågare produktivitet. Kvar den
enkelte arbeider, og kva han eller ho arbeider med, har mykje å
seie for kor lenge vedkomande står i arbeid. Dårlege arbeidsvilkår
kan også undergrave konkurransevilkåra til verksemder som etterlever
den etablerte norske arbeidslivsstandarden, og svekkje Noregs omdømme som
ein attraktiv arbeidsmarknad for utanlandsk arbeidskraft. Gode arbeidsvilkår,
eit godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsplassar er ein føresetnad for
å realisere målet om eit inkluderande arbeidsliv.
Vinteren 2011 blei det avdekt grove brot på
arbeidsmiljølova hos enkelte leverandørar av sjukeheimstenester
i fleire kommunar. Arbeidsmiljøkriminalitet er alvorleg for den
enkelte arbeidstakaren som blir ramma, og er med på å undergrave
arbeidstakarrettar og viktige velferdstenester i samfunnet vårt.
Samarbeid mellom det offentlege og private om velferdstenester skal
ikkje gå på kostnad av lønns- og arbeidsvilkåra til dei tilsette.
Det er viktig å sikre at tilsette i tenesteleverandørverksemder
og tilsette i bemanningsverksemder får gode og trygge arbeidsvilkår.
Som ei oppfølging av avsløringane er det etab-lert ei partssamansett
arbeidsgruppe som skal vurdere tiltak mot sosial dumping og andre
regelbrot i tilknyting til offentleg sektor.
Regjeringa vil vidareføre sentrale element i
arbeidsmiljøpolitikken som har gjort sitt til at tilstanden i det
norske arbeidslivet er svært god for dei fleste.
Ansvaret for eit forsvarleg arbeidsmiljø ligg
hos den enkelte arbeidsgivaren. Eit systematisk HMS-arbeid føreset
at arbeidsgivaren går igjennom alle sider ved verksemda og har eit
vake auge for kva som kan gå gale, og det handlar om å innarbeide
gode rutinar og vanar.
Det er viktig å framheve at det gode arbeidsmiljø-
og sikkerheitsarbeidet som går føre seg på mange arbeidsplassar,
må halde fram og vidareutviklast av verksemdene, av organisasjonane og
frå styresmaktene si side. Dette dreiar seg om kontinuerleg arbeid,
og for dei aller fleste verksemder er det både eit forbetringspotensial
og ein klar gevinst ved å gjere betre arbeid. Ei aktiv og engasjert
leiing og medverknad frå dei tilsette er dei viktigaste føresetnadene
for å skape eit godt arbeidsmiljø.
Det er likevel behov for ein forsterka og fornya innsats
for å møte hovudutfordringane som er nemnde ovanfor.
Ein viser til kapittel 12 i meldinga der dette
er nærmare drøfta.
Ein sterk offentleg sektor, universelle velferdsordningar
og eit godt samarbeid mellom styresmaktene, arbeidsgivarane og fagrørsla
er viktige kjenneteikn for den norske arbeids- og velferdsmodellen.
Modellen har vore med på å gi ein stadig høgre levestandard, høg
produktivitet, jamne levekår, høg sysselsetjing, låg arbeidsløyse
og betre likestilling mellom kjønna.
Høg yrkesdeltaking er ein føresetnad for betre velferdsfordeling,
og for å kunne finansiere den framtidige auken i pensjonsutgifter.
Ei av dei grunnleggjande utfordringane er å få fleire i arbeid og
færre på stønader. Arbeidslinja i velferdspolitikken byggjer på
ei oppfatning om at det er ein fordel for den enkelte å halde oppe
ei tilknyting til arbeidslivet. Arbeid aukar livskvaliteten og førebyggjer
fattigdom.
Arbeidsmiljøpolitikken er eit viktig verkemiddel for
å oppnå høg deltaking i arbeidslivet, dels ved å leggje til rette
for gode arbeidsvilkår som fremjar god arbeidshelse, og dels ved
å leggje til rette for ein velfungerande arbeidsmarknad med god omstillingsevne
og god tilgang på arbeidskraft.
Det systematiske HMS-arbeidet i verksemdene er
ein føresetnad for å realisere målet om eit inkluderande og helsefremjande
arbeidsliv. Samtidig er enkelte bransjar prega av så alvorlege utfordringar
at det er nødvendig med eit sterkare samarbeid mellom arbeidslivet
og styresmaktene for å forbetre arbeidsforholda, både av omsyn til
arbeidstakarane som blir ramma, og av omsyn til konkurransevilkåra
for verksemdene som driv seriøst og lovleg. Dei alvorlege forholda
omfattar dårlege lønns- og arbeidsvilkår, fråverande eller uforsvarleg
risikostyring på HMS-området og svart arbeid. Det er viktig å hindre
at useriøsitet og sosial dumping får fotfeste og breier om seg innanfor
den norske arbeidsmarknaden.
I europeisk perspektiv er det sterke og tillitsbaserte
samarbeidet mellom arbeidstakar- og arbeidsgivarsida i nordisk og
norsk arbeidsliv unikt. Det er viktig at dette samarbeidet og tilliten
mellom partane ikkje forvitrar, men består og blir vidareutvikla
i åra framover. Regjeringa vil synleggjere og lyfte fram verdien
av partssamarbeidet, både på lokalt og nasjonalt nivå. Regjeringa
vil byggje vidare på prinsippet om at partane lokalt er dei viktigaste
aktørane for å fremje gode arbeidsforhold og eit godt arbeidsmiljø
på eigen arbeidsplass. Godt samarbeid mellom partane i arbeidslivet
og offentlege styresmakter legg grunnlaget for eit velfungerande
arbeidsliv. I nokre samanhengar blir det hevda at arbeidstakarane
i kunnskapssamfunnet ikkje er opptekne av fagorganisering og medverknadsordningar.
Studiar viser likevel at arbeidstakarar med høgre utdanning oftare
enn andre er medlem av ein arbeidstakarorganisasjon. Arbeidstakarane
i kunnskapssamfunnet sluttar med andre ord godt opp om det organiserte arbeidslivet.
Regjeringa er oppteken av at dei ulike medverknadsordningane
er tilpassa utviklinga i samfunnet og arbeidslivet.
Samanhengen mellom arbeid, sjukdom og helse er
kompleks og samansett. For å kunne arbeide effektivt med å redusere
og førebyggje helseskadar i arbeidslivet er det behov for eit solid
dokumentasjonssystem og eit forskingsbasert kunnskapsgrunnlag. Kunnskapsgrunnlaget
skal gi styresmakter, dei sentrale aktørane i arbeidslivet og andre
informasjon om omfanget, kva sektorar, yrke eller grupper som er
særleg utsette, og grunnlaget for prioritering av førebyggingsinnsats.
Derfor er styrking av dokumentasjonsgrunnlaget og forskinga eit
viktig tiltak på arbeidsmiljøområdet.
Å ta tak i dei arbeidslivsutfordringane regjeringa har
identifisert i denne meldinga, vil også bidra til å sikre og vidareutvikle
den norske samfunnsmodellen i åra framover.
Som ledd i komiteens arbeid med innstillingen ble
det 6. februar 2012 avholdt høring i saken. Følgende deltok på høringa:
KS
NHO
Abelia
Hovedorganisasjonen Virke
Norsk Industri
LO
Fellesforbundet
Handel og Kontor i Norge
Industri Energi
NTL
EL og IT Forbundet
Fellesorganisasjonen FO
Norsk Transportarbeiderforbund
Forbundet for Ledelse og Teknikk
UNIO
YS
Akademikerne
Norsk Sykepleierforbund
NITO
Lederne
Den norske jordmorforening
Norges Bondelag
Juss-Buss
Arbeidsgiverforeningen Spekter.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Frøydis
Elisabeth Sund, fra Senterpartiet, Arne Bergsvåg, og fra Kristelig
Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til oversendelsen
av Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig
arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at for den rød-grønne regjeringen er arbeid til alle den
viktigste målsettingen. Slik bygges velferden, bekjempes fattigdom,
skapes likestilling og integrering. Flertallet peker
på at når flere er i arbeid, skaper vi mer og kan satse mer på helse, skole
og eldre. Samtidig er arbeid for den enkelte en kilde til inntekt,
økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Et godt samarbeid
mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget
for et velfungerende og reelt inkluderende arbeidsliv, og utgjør sammen
med sterke faglige rettigheter og arbeidsmiljølovgivning en grunnplanke
i den norske modellen, forutsetninger for en bærekraftig velferdsstat
og et livskraftig næringsliv. Folk yter etter flertallets mening
best under skikkelige arbeidsforhold.
Flertallet peker på at arbeidsforholdene
i Norge er gode, både kvalitativt og kvantitativt. Flere går på
jobb i Norge enn i noe annet land, og den jobben vi går til er stort
sett trygg og god og preget av trivsel for de fleste.
Flertallet understreker at til
tross for at det overordnede bildet er godt, har vi likevel store utford-ringer.
I deler av arbeidslivet er det stort sykefravær og utstøting, det
forekommer sosial dumping og useriøsitet og press mot bestemmelser
som skal verne arbeidstakere og som skaper ufrivillighet. Dette
er bekymringsfullt fordi det rammer den enkelte og hemmer kvalitet og
produktivitet i arbeidslivet.
Utstøting fra arbeidslivet gjennom sykefravær og
til uførhet som kunne vært forebygget, er etter flertallets mening
sløsing med menneskelige ressurser. Med bedre og tidligere oppfølging
og forebygging kan flere få og beholde arbeidet. Derfor er forebygging
viktig, og også tiltak for og mer oppmerksomhet på arbeidsnærvær
fremfor fravær.
Mange opplever å være ufrivillig deltids eller midlertidig
ansatt, noe som ofte fører til økonomisk ufrihet og manglende rettigheter.
Flertallet peker på den arbeidskraftressursen disse
menneskene utgjør, og prioriterer derfor arbeidet mot ufrivillige
tilknytningsformer i arbeidslivet.
Useriøsitet gjennom sosial dumping og arbeidslivskriminalitet
er en økende utfordring i enkelte bransjer. Sosial dumping er utnytting
av den enkelte arbeidstaker, det truer det anstendige arbeidslivet,
de seriøse virksomhetene og hele velferdsmodellen vår. Derfor er
kampen mot sosial dumping og for at også utenlandske arbeidstakere
som jobber i Norge skal ha skikkelig lønn, kontrakter og arbeidsforhold
en prioritert oppgave for flertallet.
Flertallet peker på viktigheten
av at regjeringen gjennom å føre en aktiv politikk har holdt ledigheten
lav i en periode med finanskrise og store utford-ringer i den internasjonale
økonomien. Flertallet peker på at i det store bildet vil
Norge på sikt oppleve et stort arbeidskraftbehov. Flertallet mener
vi må få flere hender og hoder i bruk ved å gjøre arbeidslivet inkluderende
nok til at flere kan få bidra med det de kan yte. Mange mennesker
med nedsatt arbeids- og funksjonsevne ønsker og kan jobbe, men får
ikke. Flertallet peker derfor på at regjeringen fornyer
og forsterker arbeidslinjen for å gjøre den mer inkluderende slik
at vi kan få flere med. NAV-reformen, pensjonsreformen, uførereformen,
IA-arbeidet og Jobbstrategien er alle eksempler på arbeid for å
få flere som kan og vil, inn i arbeidslivet. Flertallet vektlegger
at dette arbeidet skal fortsette, slik at arbeidslinjen blir mer
inkluderende og flere kommer i arbeid og aktivitet.
Flertallet vektlegger at forvaltningen
og ordningene skal bidra til å nå målet om flere i arbeid.
Flertallet understreker at det
ikke er tilfeldig at tilstandsrapporten i meldingen viser at vi
overordnet har et svært godt arbeidsliv i Norge, ei heller at det
skal forbli slik i framtiden. Hva slags arbeidsliv vi skal ha, er
etter flertallets mening et resultat av politiske
valg. Flertallet viser til at regjeringen vil sikre
og styrke arbeidstakernes rettigheter og føre en ambisiøs politikk
for et godt arbeidsmiljø både i privat og offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener meldingen viser at svært
mye er bra i norsk arbeidsliv. Dette er også i tråd med andre undersøkelser,
som for eksempel YS’ arbeidslivsbarometer. Samtidig har norsk arbeidsliv noen
utford-ringer. Mange arbeidstakere savner noe større fleksibilitet
som gjør det lettere å finne balansen mellom arbeid og privatliv. Disse medlemmer mener
derfor vi bør ha et livsfasetilpasset arbeidsliv slik at familieliv
og omsorg for barn, syke eller eldre familiemedlemmer kan kombineres
med arbeid. Disse medlemmer vil også understreke
viktigheten av at man har en lav terskel inn i arbeidslivet for
grupper som tradisjonelt har hatt vanskeligheter med å komme seg
inn i arbeidsmarkedet, som for eksempel personer med nedsatt funksjonsevne,
utviklingshemmede, innvandrere og unge med lav utdannelse. Den økonomiske
krisen gjør at kravene til konkurransekraft og omstilling blir større.
Med eldrebølgen får vi betydelige bemanningsutfordringer særlig
innenfor pleie- og omsorgssektoren.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av et godt og velfungerende trepartssamarbeid. At norsk
arbeidsliv er preget av et godt og konstruktivt forhold mellom myndighetene og
ansvarlige organisasjoner på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden,
er et viktig konkurranseforttrinn internasjonalt. Disse medlemmer peker
på at et godt og velfungerende trepartssamarbeid forutsetter at
alle berørte parter, både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden,
blir hørt. Disse medlemmer vil uttrykke bekymring
over de signaler som er kommet fra arbeidsgiversiden og deler av
arbeidstakersiden om at dette ikke alltid er tilfellet.
Disse medlemmer viser til at
man i enkelte deler av norsk arbeidsliv, som i deler av renholdsbransjen
og bygg- og anleggsbransjen, har sett eksempler på sosial dumping. Disse
medlemmer viser til at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti har støttet eller delvis støttet det store flertallet
av forslagene regjeringen har fremmet mot sosial dumping, og at
de har fremmet forslag om alternativer til de tiltakene de ikke
har støttet.
Disse medlemmer mener den norske
modellen hviler på vår felles arbeidsinnsats. For å sikre velferden
også i fremtiden er vi ikke bare avhengige av å opprettholde en
høy sysselsetting, men å mobilisere mer arbeidskraft. Arbeidslivspolitikken
må derfor innrettes slik at lovverket er oversiktlig og så enkelt
som mulig å følge, samtidig som det sikrer at arbeidstakerne beskyttes mot
uforholdsmessig høy arbeidstid, usikkerhet og, i verste fall, rent
misbruk. Disse medlemmer ønsker derfor å bevare arbeidsmiljøloven samtidig
som det foreslås forsiktige oppmykninger.
Disse medlemmer mener det er
viktig at norske arbeidstakere kjenner til reglene for organisering
i arbeidslivet, slik at de kan ta en informert beslutning om hvorvidt
de ønsker å organisere seg eller ikke.
Disse medlemmer mener arbeidstidsrammene
for individuelle avtaler og avtaler med lokale tillitsvalgte bør
justeres noe opp, men slik at det fortsatt er et skille mellom disse
to. Disse medlemmer ønsker også et mer fleksibelt
regelverk for gjennomsnittsberegning.
Disse medlemmer ser svært positivt
på forsøk med såkalt alternativ turnus eller ønsketurnus som har
hatt gode resultater både for brukere og ansatte flere steder i
landet. Forsøk med alternativ turnus har gitt brukerne en mer forutsigbar
hverdag, samtidig som de ansatte har fått lengre friperioder. Mye
kan også tyde på at slike turnusordninger bidrar til bedre ressursutnyttelse,
lavere sykefravær og færre deltidsstillinger. Disse medlemmer ønsker
å gjeninnføre Arbeidstilsynets generelle adgang til å dispensere
fra lovens krav om daglig og ukentlig arbeidstid dersom det er lokal
enighet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidstilsynets adgang
til å dispensere fra lovens krav vil da være på linje med den muligheten fagforeninger
med innstillingsrett har. Ved å åpne en ny vei til alternativ turnus
ved siden av dagens praksis vil alternativ turnus kunne brukes i større
utstrekning enn i dag. Disse medlemmer mener det
er svært viktig at alternativ turnus planlegges sammen med de ansatte. Disse medlemmer ønsker
at godkjenningsperioden for alternativ turnus skal være på inntil
fire år.
Disse medlemmer viser til at
overtidsarbeidet i dag ikke må overstige ti timer i løpet av sju
dager, 25 timer i fire sammenhengende uker og 200 timer innenfor
en periode på 52 uker. Dette kan utvides ved samarbeid med lokale tillitsvalgte
til 300 timer per år og noe mer intensitet, og utvides ytterligere
etter søknad til Arbeidstilsynet, som ved særlige tilfeller kan
gi adgang til 200 timer i løpet av et halvt år. Disse medlemmer mener
det er viktig å forene hensynet til fleksibiliteten som kan være
avgjørende i både det private og det offentlige, med klare og tydelige
regler som sikrer arbeidstakerne. Disse medlemmer vil
også påpeke at både arbeidsmiljøloven og avtalene i arbeidslivet
sikrer arbeidstakerne lønnskompensasjon ved overtid. Disse
medlemmer mener det er viktig å ha grenser for hvor mye
overtidsarbeid som kan pålegges arbeidstakerne. Regler for uttak
av overtid bør gjøres noe mer flek-sible.
Disse medlemmer mener faste ansettelser
er og fortsatt skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. I dag
er det en forskjell mellom tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven
hva gjelder anledningen til midlertidig ansettelse av personer som
«bare trengs for et begrenset tidsrom eller for å utføre et bestemt
oppdrag». Disse medlemmer ser ingen grunn til at
staten skal ha større fleksibilitet enn andre virksomheter i så måte,
og ønsker derfor å åpne for midlertidige ansettelser i det private
i samme grad som det tjenestemannsloven åpner for i det offentlige. Samtidig
vil disse medlemmer understreke at faste behov skal
dekkes gjennom faste ansettelser i alle deler av arbeidslivet, og
at Arbeidstilsynet bør påse at disse reglene følges. Disse medlemmer mener
det er viktig at terskelen inn i arbeidslivet er lav, ikke minst
for grupper som kan ha problemer med å komme inn i arbeidslivet. Disse
medlemmer understreker at enhver åpning for økt bruk av
midlertidig ansettelse må kombineres med et sterkt og klart vern som
sikrer at arbeidstakere ikke blir gående som midlertidig ansatte
på ubestemt tid. Dette bør sikres ved at loven har tydelige rammer
for når en ansatt har rett til fast stilling, og ved at loven presiserer
at midlertidig ansettelse som hovedregel skal brukes for å fylle
midlertidige behov.
Disse medlemmer konstaterer at
en stor andel arbeidstakere i såkalt særlig uavhengig stilling,
er unntatt arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Regjeringen
Bondevik II endret dette slik at også disse arbeidstakerne i utgangspunktet
ble inkludert i lovens bestemmelser, men denne endringen ble senere reversert
av regjeringen Stoltenberg II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen bekrefter i meldingen at arbeidsforholdene i
Norge er svært gode. Ni av ti arbeidstakere er fornøyde med jobben
sin. Arbeidsforholdene er stort sett bedre enn i andre land, og
de senere årene har også svært mange opplevd en ytterligere forbedring
av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. Disse medlemmer er
tilfreds med at meldingen dokumenterer at arbeidsforholdene for
det store flertall av ansatte i Norge er gode.
Disse medlemmer vil påpeke at
meldingen ikke, på en tilfredsstillende måte, berører sentrale utviklingstrekk
som for eksempel:
Overgangen fra et
industrisamfunn til et tjenestesamfunn og konsekvensene av dette.
Yngre arbeidstakeres forventning til karriere
og et fleksibelt arbeidsliv er ikke drøftet.
Utviklingen i retning av langt flere seniorer/eldre
i deler av arbeidslivet vil utfordre organisering og regulering
av arbeidslivet.
Et globalt utdannings- og arbeidsmarked
for stadig flere gir et mangfold av muligheter og utford-ringer
ut over problemstillinger som sosial dumping.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Norge trenger mer arbeidskraft i tiden fremover. I nasjonalbudsjettet
for 2012 understreker regjeringen at aldringen av befolkningen innebærer
at arbeidsinnsatsen per innbygger må øke betydelig fremover, dersom
vi skal opprettholde dagens velferdssamfunn.
Disse medlemmer viser til tall
fra Spekter og EUROSTAT hvor det fremgår at at norske menn jobber
i snitt 37,2 timer i uka, mens norske kvinner jobber 30,5 timer
i uka. Til sammen jobber nordmenn i snitt 33,8 timer i uka. Det
inkluderer overtid. Sammenliknet med Sverige, Danmark, Tyskland,
Frankrike og Storbritannia jobber nordmenn nest minst. Danskene
jobber litt mindre enn oss, med sine 33,5 timer. Franskmennene jobber
mest med 38 timer i uka. Tyskerne jobber 35,7 timer i uka, mens
britene jobber 36,4 timer i uka. Svenskene jobber 4,4 timer mer
enn oss i uka og 210 timer mer enn oss i året. Hadde en lagt svenskenes
arbeidsinnsats til grunn, ville nasjonen Norge fått en ekstrainntekt
på flere tusen milliarder.
Disse medlemmer mener dette underbygger det
faktum at Norge har et enormt behov for å utløse mer arbeidskraft
i fremtiden, og måten man kan få det til på, er blant annet ved
å redusere sykefraværet, få flere funksjonshemmede i arbeid og ved
å få flere av dem som jobber deltid til å jobbe heltid.
Disse medlemmer vil også peke
på at nye arbeidsoppgaver, endringer i familieliv, teknologiske
hjelpemidler og en stadig utvikling av nye tjenester bidrar til
at mange ser annerledes på arbeidslivets krav og forventninger.
Mange av reguleringene i norsk arbeidsliv er basert på industrisamfunnets
organisering, mens det faktiske arbeidsliv er i større og større
grad gått i retning av å være basert på tjenesteyting i privat og offentlig
sektor.
Disse medlemmer konstaterer at
det norske arbeidslivet er i stadig forandring, men arbeidstidsbestemmelsene
er de samme.
Disse medlemmer mener det er
arbeid som bærer velferdssamfunnet og at det er nasjonens evne til
å mobilisere arbeidskraft som vil være suksesskriterium nummer én.
Derfor mener disse medlemmer at
tiden er inne for at man nedsetter en arbeidstidskommisjon som får
i oppgave å se på praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene. En
slik helhetlig og faglig gjennomgang har ikke vært gjennomført tidligere.
Disse medlemmer mener videre
at målet med en slik kommisjon må være å finne løsninger som kan
utløse arbeidskraft
på kort og lang sikt
øke andelen heltidsstillinger
sikre at virksomhetenes behov for drift
ivaretas, samtidig som arbeidstiden bedre kan tilpasses den enkelte
arbeidstaker
Disse medlemmer er videre opptatt
av å skape et trygt og fleksibelt arbeidsliv med plass til alle.
Fortsatt er det alt or mange personer mellom 16–67 år som ufrivillig
faller utenfor arbeidslivet. I statsbudsjettet for 2012 er tallet
anslått til ca. 600 000 personer. Å overføre unge mennesker til
en permanent, inaktiv tilværelse med passive ytelser fra folketrygden
som livsgrunnlag, er en fallitterklæring. For alle dem som har en
mulighet til å utnytte eller opparbeide en arbeidsevne – stor eller
liten – må det utvik-les bedre prosesser for oppfølging, kvalifisering
og trening som kan bidra til å styrke deres muligheter til deltakelse
i det ordinære arbeidslivet.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av
statsbudsjettet for 2012, jf. Innst. 15 S (2011–2012), hvor Fremskrittspartiet
fremmet forslag om en egen jobbstrategi med fokus på å skape et
arbeidsliv for de med nedsatt arbeidsevne.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at den norske modellen har mange kjennetegn. Norge er et lite
land med en internasjonalisert økonomi, et stabilt folkestyre og
en rettsstat som sikrer innbyggerne. Det preges av stor sosial tillit og
sterk vilje til å hjelpe de som trenger en håndsrekning. Norge er
et land hvor folk flest har det godt. Disse medlemmer vil
understreke at velferden alle nyter godt av, ikke bare skyldes politiske
vedtak. Velferd må skapes før den kan deles. Norges velferd sikres
først og fremst av alle de som hver dag går på jobb. Arbeid er bærebjelken
til det norske velferdssamfunnet.
Disse medlemmer mener de aller
fleste nordmenn er villige til å betale skatt for å sikre gode, trygge
ordninger for dem som faller utenfor og ikke kan jobbe. Samfunnsmodellen
forutsetter samtidig at de som kan jobbe, jobber, og at de som kan
jobbe litt, jobber litt. Disse medlemmer mener derfor
det er svært viktig at nordmenn flest i det store og hele trives
på jobben. Det bekreftes både av Meld. St. 29 (2010–2011) og av
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbunds faste undersøkelser om norsk
arbeidsliv.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av et godt og velfungerende trepartssamarbeid. At norsk
arbeidsliv er preget av et godt og konstruktivt forhold mellom myndighetene og
ansvarlige organisasjoner på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden
er et viktig konkurranseforttrinn internasjonalt og en bærebjelke
i vårt velferdssamfunn.
Disse medlemmer vil påpeke at
alle organisasjonene i arbeidslivet, både på arbeidstakersiden og
arbeidsgiversiden, må bli hørt. Disse medlemmer ser
derfor med bekymring på de signaler som kommer fra flere arbeidsgiverorganisasjoner
om at regjeringens manglende vilje til å lytte langt ifra styrker
trepartssamarbeidet. Det vises blant annet til svar fra Virke i
komiteens høring om tiltakspakken for Vikarbyrådirektivet 13. april
2012. Disse medlemmer viser også til uttalelser som
lederen i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund kom med i Klassekampen
6. mars, der han gir uttrykk for at man opplever en urimelig forskjell
mellom hvordan regjeringen forholder seg til LO sammenliknet med
hvordan man forholder seg til andre.
Disse medlemmer mener allikevel
at norsk arbeidsliv står overfor noen store utfordringer:
1. Verdensøkonomien
er i ulage, og selv om Norge foreløpig har klart seg godt, vil utfordringene
dette skaper også påvirke oss. Land som opplever sviktende vekst
vil satse sterkt på å bedre sin konkurransekraft, noe som igjen
vil påvirke oss. Slike endringer kan komme brått. Samtidig vet man
at Norge har et høyt kostnadsnivå og at man er avhengige av å jobbe
smartere og mer effektivt for å sikre arbeidsplassene. Derfor er
det viktig at arbeidslivet har den nødvendige fleksibilitet til
å gjøre raske omstillinger, bedre konkurranseevnen og sikre norske
arbeidsplasser.
2. Eldrebølgen gir flere eldre og pleietrengende, noe
som igjen vil øke ressursbehovet i offentlig sektor. Både av hensyn
til de eldre og av hensynet til arbeidsplasser i privat sektor krever
dette løftet ikke bare flere ressurser, men større fleksibilitet
både for arbeidstaker og arbeidsgiver når det gjelder å ta i bruk
arbeidskraften – menneskene – best mulig.
3. Hverdagen for norske familier har endret
seg de siste tiårene. Det skyldes blant annet at langt flere kvinner
er kommet i jobb, at samlivsformene endres og at nye næringer og
nye arbeidsplasser har andre behov enn de tradisjonelle industriarbeidsplassene.
Fleksibilitet er et gode for mange arbeidstakere fordi det gir større
mulighet til å kombinere arbeid og fritid på en god måte, og dermed
kunne ivareta både familieliv og arbeid.
4. Respekt for loven er grunnleggende,
og omfattende brudd på arbeidsmiljøloven er dokumentert i både offentlige
og private virksomheter. Norsk lov skal selvfølgelig følges, men
samtidig kan det store antallet lovbrudd både i offentlig og privat
sektor indikere at loven ikke er godt nok tilpasset virkelighetens
verden.
5. Arbeidsinnvandring kan være et gode
og det er avgjørende at arbeidsinnvandrere har de samme rettigheter
og plikter som andre. Samtidig har arbeidsinnvandringen etter 2004
skutt fart, og det meldes i deler av arbeidslivet om uverdige forhold
og useriøse aktører. Disse medlemmer ønsker et fritt
arbeidsmarked, men ikke sosial dumping gjennom uakseptable lønns-
og arbeidsvilkår.
Disse medlemmer mener et godt
utgangspunkt for diskusjonen om et moderne, trygt og fleksibelt
arbeidsliv er statsminister Jens Stoltenbergs innlegg i Dagens Næringsliv
21. mai 2011 hvor han skrev om at arbeidsmiljøloven, sitat:
«[h]eller ikke denne loven er hugget i stein. Vi skal
modernisere loven i takt med utviklingen i arbeidslivet.»
Disse medlemmer merker seg samtidig
at regjeringen Stoltenberg I satte ned Arbeidslivslovutvalget som
skulle gjennomgå og se på modernisering av reglene i arbeidslivet,
og viser til Dagens Næringsliv 5. juni 2001 hvor statsminister Stoltenbergs
daværende arbeidsminister, Jørgen Kosmo, blant annet uttaler følgende,
sitat:
«Våre behov og muligheter når vi er 20 og 65 år, er
ulike. Vi ønsker å se på muligheter for å se arbeidslivsløpet mer
under ett. Vi ønsker større grad av fleksibilitet, både for arbeidstagere
og arbeidsgivere»
og
«Bestemmelsen om maksimalt 300 timer overtid i året
sier også noe om hvor mye man kan ta ut per uke og måned. Det er
et spørsmål om dette er litt for firkantet. Vi må for eksempel se
på om det skal bli anledning til å jobbe mer overtid et år, for
så å jobbe mindre et annet.»
Disse medlemmer er enige i at
dagens lov i noen tilfeller er for lite fleksibel, men vil samtidig
understreke at arbeidsmiljøloven må gi grunnleggende beskyttelse
til alle arbeidstakere, herunder inkludert beskyttelse fra et urimelig stort
arbeidspress. Et slikt arbeidspress vil kunne resultere i en større
avgang til helserelaterte ytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger
og uføretrygd. Det vil være ødeleggende både for individene som
blir rammet av det og for vår samfunnsmodells økonomiske bærekraft, og
er derfor en situasjon som disse medlemmer vil unngå. Disse
medlemmer konstaterer at de rød-grønne partiene har unntatt
store grupper av arbeidstakere fra vernet i arbeidsmiljøloven og
mener dette er en problemstilling som må vurderes nøye.
Disse medlemmer vil legge vekt
på det følgende i sitt arbeid med arbeidslivspolitikken:
1. Arbeidsmiljølovens
vern av arbeidstakerne som en grunnplanke i norsk arbeidsliv skal sikres.
Samtidig er det viktig å understreke at dagens lov også gir et betydelig
rom for fleksibilitet dersom ansatte og arbeidsgivere blir enige.
2. Det er ønskelig med moderate endringer
som gir både arbeidstakere og arbeidsgivere mer fleksibilitet. I
større grad enn i dag bør beslutninger desentraliseres og avgjøres
på den enkelte arbeidsplass.
3. Det er avgjørende med et sterkt og effektivt
arbeidstilsyn som kan kontrollere at loven etterleves i praksis.
Arbeidstilsynet må styrkes som faglig organ og som kontrollorgan.
4. Et godt og bredt organisert arbeidsliv
er et gode. Derfor bør arbeidsmiljøloven fortsatt oppmuntre til
et organisert arbeidsliv både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden,
herunder fordelen ved tariffavtaler og god dialog med de ansatte.
Dette innebærer at disse medlemmer blant annet
ønsker klare grenser for hvor mye overtidsarbeid som er tillatt,
sikring av de tillitsvalgtes medvirkning, fortsatt lovfesting av
overtidsbetaling og sterke garantier mot usaklig oppsigelse. Moderate
endringer av arbeidsmiljøloven skal bygge videre på den norske modellen,
ikke bryte med den.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er glad for at det i store hovedtrekk står bra
til med norsk arbeidsliv, og merker seg at det er stor tilslutning
til dette blant høringsinstansene. Dette medlem mener
at det er særdeles viktig å ha et arbeidsliv som er konkurransedyktig
på det internasjonale markedet, og høy kompetanse i arbeidsmarkedet
er avgjørende for å få dette til. Fokus på utdanning og forskning
er viktig for at Norge skal være i verdenstoppen.
Dette medlem vil ha et arbeidsliv
der alle som har mulighet til å arbeide, kan delta, og hvor det føres
en aktiv innsats for å inkludere alle, og for-hindre utstøting.
Myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne må samarbeide aktivt
for å nå dette målet. Det er viktig at myndighetene legger til rette
for at ordningene skal ivareta hensyn til arbeidsgiver med tanke
på utvikling, lønnsomhet, bærekraft og innovasjon, samt at arbeidstakervernet
blir ivaretatt. Velferdsordningene må utformes slik at det lønner
seg å arbeide, samtidig må personer som ikke makter å stå helt eller
delvis i arbeid, sikres et verdig liv med tilstrekkelig inntekt.
Dette medlem påpeker at et godt
arbeidsmiljø forutsetter et godt samarbeid mellom myndighetene,
arbeidsgiver og arbeidstaker. Det bør derfor jobbes aktivt for at
trepartssamarbeidet opprettholdes og utvikles på en god måte. Det
er viktig at det er en god balanse i forholdet, slik at man kan
få et bærekraftig arbeidsliv som gagner både det enkelte individ
og samfunnet.
Dette medlem vil også bemerke
at arbeid er viktig for menneskets egenverdi og selvfølelse. Mennesket
er skapt med ulike egenskaper, og ved å få bruke disse får mennesket
en følelse av verdi og nytte.Tilrettelegging for at mennesker får
bidra med sine evner og anlegg, er menneskeverd. På arbeidsplassen
møter man ulike mennesker og får tilgang til et sosialt nettverk, noe
som er helsebringende. Arbeid motvirker fattigdom, noe som er svært
viktig for den enkeltes utvikling og selvrespekt, og det gir den
enkelte frihet og mulighet til å være en del av samfunnslivet og
på den måten få lov til å være med og påvirke.
Familien er grunncellen i samfunnet og dermed en
stor ressurs for fellesskapet. Dette medlem mener
at det er viktig at myndighetene legger til rette for gode vilkår
for familien, hvilket er av stor betydning for samfunnet. Ulike
faser i livet krever mer fleksibilitet med hensyn til arbeidstider
og arbeidsmengde. Dette medlem mener det derfor må
være et livsfasetilpasset arbeidsliv, så sant arbeidets art tillater
det, slik at familieliv kan kombineres med arbeid, det være seg
omsorg for barn, syke eller eldre familiemedlemmer.
Dette medlem vil også påpeke
at mange innretter seg slik at den ene av foreldrene er hjemme eller
har redusert stilling når barna er små. Hvis denne forelderen blir
syk eller skadet, medfører dette ofte store problemer i hverdagen. Dette
medlem vil derfor bedre ordningene for rett til å være hjemme
med små barn ved sykdom til også å omfatte den andre forelderens
sykdom utover egenmeldingsdagene.
Dette medlem deler situasjonsbeskrivelsen som
legger til grunn at en har en vei å gå for at arbeidslivet skal
være helt tilfredsstillende på alle områder. Dette medlem er
enig i at Norge har utfordringer knyttet til blant annet sosial dumping,
helseproblemer, utstøting og ufrivillig deltid i norsk arbeidsliv. Dette
medlem vil i tillegg påpeke at det foreligger store problemer knyttet
til innpass i arbeidslivet for de som har nedsatt arbeidsevne og
funksjonsevne, samt for de med fremmedkulturell bakgrunn. I tillegg
vil dette medlem påpeke at det foreligger utfordringer
knyttet til gode ordninger for familier, seniorer og selvstendig
næringsdrivende. Dette medlem mener at disse gruppene
innehar verdifull kompetanse som man ikke har råd til å gå glipp
av, og det bør derfor foreligge gode ordninger for å inkludere alle
i arbeidslivet.
Levealderen i Norge øker, samtidig som mange personer
i pensjonsalder har gode forutsetninger for å være i arbeidslivet. Dette
medlem mener derfor at det bør legges mye bedre til rette
for at disse gruppene står i arbeid og får innpass i arbeidslivet
etter å ha falt utenfor. Norge vil på sikt trenge mange nye arbeidstakere,
og alle som ønsker og kan være i arbeid bør derfor få muligheten
til dette. Dette medlem mener at samfunnet ikke har
råd til å gå glipp av den kompetansen som seniorene besitter.
Det har i den senere tid vært ulike undersøkelser som
viser at det er store utfordringer knyttet til minoritetsspråkliges
mulighet til å få innpass i arbeidslivet. Med tanke på befolkningsveksten som
blant annet vil komme på grunn av økt innvandring, mener dette
medlem at det derfor er viktig å iverksette ulike tiltak
som kan utjevne forskjellene med tanke på tilgang til arbeidslivet. På
den måten kan man da også hindre sosial dumping.
I tillegg vil dette medlem legge
til grunn at det er viktig å ha gode ordninger som styrker rettighetene
til selvstendig næringsdrivende. Dette er viktig for å skape flere
bedrifter og arbeidsplasser og også for å sikre innovasjon. Dette medlem har
tidligere kommet med ulike forslag som skal bidra til å likestille
selvstendig næringsdrivende med vanlige arbeidstakere. Dette er
særdeles viktig for å sikre norsk konkurransekraft og opprettholde
et godt velferdssamfunn og bidra til økt levestandard i resten av
verden.
Dette medlem vil påpeke at Kristelig Folkeparti
tidligere har foreslått å gi selvstendig næringsdrivende rett til
100 pst. dekning av sykepenger, omsorgspenger og pleie- og opplæringspenger
fra første dag, når fraværet har bakgrunn i graviditet/fødsel.
Dette medlem viser til at arbeidsviljen
er stor blant mennesker med nedsatt funksjonsevne. Likevel møter
de store hindringer på veien. Manglende kunnskap om hvilke hjelpemidler
og tiltak som finnes for å inkludere dem i arbeidslivet, foreligger
både hos de med nedsatt funksjonsevne og arbeidsgivere. Det offentlige
må være en større pådriver for å hjelpe flere i jobb, og skal ikke
sette en stopper for mennesker som ønsker å være en del av arbeidslivet.
Dette medlem viser til at en
del mennesker opplever at arbeidsevnen til tider kan være nedsatt
på grunn av sykdom eller annet. Det er foruroligende at andelen
med nedsatt arbeidsevne øker, og for å hind-re at disse menneskene
blir stående utenfor arbeidslivet er det svært viktig å få dem inn
på tiltak som er tilpasset det enkelte menneskets behov og anlegg.
Arbeidsavklaring er derfor noe som bør satses mer på, for å sikre at
man ikke faller helt ut og blir gående uten kontakt med andre mennesker.
Arbeid kan i mange tilfeller være helsebringende, og det er mange gode
eksempler på at man har fått til velfungerende løsninger ved å knytte
sammen det offentlige og det private næringsliv. Dette medlem mener
at man må benytte seg av disse erfaringene, og på den måten være
med og bidra til at det enkelte mennesket får brukt sine evner.
Dette medlem viser til at det
er store problemer knyttet til sosial dumping, og at det bør tas flere
grep når det gjelder useriøse bransjer. Det foreligger fremdeles
alvorlige utfordringer knyttet til oppsigelser uten grunn, lønn
under tariff, for lange arbeidsdager og uforsvarlige boforhold.
Arbeidsinnvandringen er svært høy, og behovet for å gjøre noe med
det er presserende.
Dette medlem viser til at mange
mennesker opplever ufrivillig deltid, og at flesteparten av disse
er kvinner. En del arbeidsplasser spekulerer i å ansette mennesker
i deltidsstillinger for å redusere overtidsbruken. Det er svært
viktig at det finnes gode regler som ivaretar arbeidstakeren, som
opplever at arbeidsgivere bevisst ansetter folk på deltid for å
omgå regelverket. Dette medlem mener at ufrivillig
deltid er noe som må tas på alvor, for å sikre at arbeidsføre mennesker
skal få utnytte sin kapasitet.
Dette medlem merker seg også
at mange overføres fra ledighetsstatistikken til trygdestatistikken.
Det betyr at selv om ledigheten er tilsynelatende lav, er det mange
som står utenfor arbeidslivet. De som ikke har mulighet til å jobbe
skal sikres gode ordninger, men de som ønsker og kan være i arbeid
skal få tilrettelagt dette på en god måte. Myndighetene skal ikke
være et hinder på veien for de som ønsker å være i arbeid. Det er
derfor viktig å tilrettelegge for at flest mulig som ønsker og kan
være i arbeid, skal kunne arbeide.
Det blir her gjort greie for sentrale utviklingstrekk
i arbeidslivet og næringslivet, mellom anna når det gjeld yrkesdeltaking,
arbeidsløyse, demografi, utdanningsnivå i arbeidsstyrken, omfang
av sjukefråvær, uførepensjon, næringsstruktur, bedriftsstruktur,
omfang av utleige av arbeidskraft, omfang av omorganiseringar i
norsk arbeidsliv, omfang av arbeidsinnvandring og arbeidsmarknadstilknyting
blant innvandrarar.
Deltakinga i arbeidslivet er høg. Sysselsetjinga
i Noreg er høg og arbeidsløysa er låg både i historisk perspektiv
og samanlikna med andre land. Etter EU/EØS-utvidinga i 2004 auka
arbeidsinnvandringa kraftig. Nettoinnvandringa gjekk markert ned
i 2009, men har auka i 2010. Polakkar utgjer den største gruppa
av arbeidsinnvandrarar. Innvandrarar kjem godt ut på den norske arbeidsmarknaden
når det gjeld sysselsetjingsgrad samanlikna med innvandrarar i mange
andre land, men her er det store variasjonar når det gjeld landbakgrunn.
Mange blir råka av omstillingar i arbeidslivet. Generelt
ser det ut til å vere størst omorganiseringsgrad innanfor yrkesgrupper
med høgre utdanning og i bransjar som helse- og sosialtenester og
i undervisningssektoren. Også tilsette i prosessindustrien rapporterer
om høg førekomst av omorganiseringar.
Sjølv om yrkesdeltakinga er høg, er likevel
enkelte næringar prega av høgt sjukefråvær og stor uføretilgang.
Det har gjennom mange år vore ein sterk vekst i talet på mottakarar
av helserelaterte ytingar. Det er ein kvart million fleire som får
utbetalt uføretrygd, arbeidsavklaringspengar eller sjukepengar i
dag enn for 15 år sidan.
Det blir her gjort greie for omfanget av arbeidstidsordningar,
også ufrivillig deltid og undersysselsetjing, omfanget av ulike
typar tilsetjingsforhold og omfanget av kontroll, overvaking og
varsling.
I 2010 arbeidde to av tre yrkesaktive mellom
kl. 0600 og 1800. Prosentdelen personar som arbeider utanom alminneleg
arbeidstid, har vore relativt stabil dei ti siste åra. I 2010 var
det 67 000 deltidstilsette, som tilsvarer om lag 10 pst. av dei
deltidstilsette som ønskte og hadde prøvd å få lengre arbeidstid.
Deltidstilsette som ønskjer å få lengre arbeidstid, uavhengig av
andre føresetnadar, utgjer om lag 19 pst. av dei deltidstilsette.
Om lag 8 pst. av heiltidstilsette kvinner ønskjer kortare arbeidstid
(gjennomsnitt for årene 2006–2007). Det er stor gjennomstrøyming
i gruppa av undersysselsette, og det er forholdsvis få som blir
verande undersysselsette over lengre tid. Den forventa tidslengda
som undersysselsett er om lag to kvartal.
I motsetning til i mange andre land er prosentdelen
mellombels tilsette i Noreg blitt redusert sidan midten av 1990-talet
og har vore relativt stabil det siste tiåret. I underkant av ti
pst. av norske arbeidstakarar er mellombels tilsette. Fleirtalet
av dei mellombels tilsette vil ende opp med fast tilsetjing i løpet
av ein toårsperiode.
Dei siste åra har det vore ein auke i prosentdelen bedrifter
som nyttar innleigd arbeidskraft. Næringa utleige av arbeidskraft
utgjer likevel ein relativt liten del av arbeidsmarknaden, i underkant
av 2 pst. av dei sysselsette totalt.
Dei fleste arbeidstakarar i Noreg har skriftleg tilsetjingskontrakt.
Om lag 6 pst. var utan skriftleg tilsetjingskontrakt i 2009.
Dei mest vanlege formene for kontroll og overvaking
i norsk arbeidsliv er bruk av tilgangskontroll/tilgangskort. I ein
studie frå 2007 svarte nærmare éin av to at det var slik kontroll
på arbeidsplassen, medan det i 2001 var éin av fem som svarte det
same. Dei fleste oppgir at dei kjenner seg tryggare med tilgangskontroll
og kameraovervaking. Ein liten prosentdel meiner at direkte overvaking
av arbeidsplassen i form av tilgangskontroll og kameraovervaking
verkar krenkjande. I 2005 var det 5 pst. som opplevde tilgangskontroll
som krenkjande. I 2007 svarte 4 pst. at dei opplevde tilgangskontroll
som krenkjande. I underkant av éin av fem svarer at telefon, e-post
eller nettsidebruk blir kontrollert. Samtidig er det relativt mange
som svarer «veit ikkje» på desse spørsmåla.
Ein studie viser at 34 pst. av eit utval på
6 000 arbeidstakarar oppgir at dei i løpet av dei siste 12 månadene
har vore vitne til, har avdekt eller har opplevd kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen som burde ha vore stoppa. I overkant av halvparten
av desse arbeidstakarane varsla om forholda. Brot på HMS-instruksar
blir oftast oppgitt. Nesten 50 pst. svarer at forholdet blir løyst eller
forbetra ved varslinga. 13 pst. seier at dei har fått negative eller
blanda reaksjonar.
Arbeidsmiljøtilstanden i Noreg blir her samanlikna
med tilstanden i andre europeiske land. Noreg kjem godt ut i den
einaste arbeidsmiljøundersøkinga som samanliknar arbeidsmiljøforhold
i Noreg og EU. Samtidig kjem det fram at ein har nokre utfordringar.
Noreg er blant dei landa som skårar høgst på jobbintensitet. Noreg
er òg blant dei landa der flest arbeidstakarar seier at arbeidstempoet
er styrt av direkte krav frå kundar, klientar eller liknande. Ein
noko større prosentdel opplever også at dei blir utsette for vald
frå pasientar, klientar eller liknande. Nærmare éin av fire arbeidstakarar
i dei nordiske landa seier at arbeidet påverkar helsa negativt, samtidig
som desse landa rapporterer lågt på risikofaktorar i arbeidet generelt.
Undersøkinga viser òg at Noreg, saman med dei andre nordiske landa,
er blant dei landa der det i størst grad blir rapportert om helserelatert
fråvær.
Det blir her gjer greie for arbeidsmiljøtilstanden i
Noreg, og samanhengen mellom arbeid, sjukdom og helse blir drøfta.
Den generelle trenden dei siste 20 åra er at ein stadig mindre prosentdel av
arbeidstakarane er utsette for negative arbeidsmiljøfaktorar. Kapitlet
ser nærmare på psykososiale, organisatoriske, fysiske, kjemiske
og biologiske risikofaktorar i arbeidsmiljøet.
Det blir her gjer greie for arbeidsforhold,
arbeidsmiljø og helse i desse næringane og bransjane: industrien,
bergverksdrift og utvinning, bygg og anlegg, overnatting og servering,
reinhaldsbransjen, helse- og sosialtenester, transportnæringane,
primærnæringane og bemanningsbransjen. Fleire av desse næringane
er prega av høgt sjukefråvær og/eller høg uføretilgang.
Det blir her gjort greie for arbeidsvilkår og
arbeidsmiljøforhold for arbeidsinnvandrarar, mellom anna omfanget
av sosial dumping og arbeidsmiljøforhold for innvandrarar frå Aust-Europa utanom
EU og frå Asia (inklusive Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika
og Oseania utanom Australia og New Zealand.
Kunnskapen om arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrarar
er mangelfull og vanskeleg å kartleggje. Fleire studiar viser at
det har vore ei svak positiv utvikling frå 2006 til 2010 når det
gjeld lønnsnivået til polske bygningsarbeidarar og omfanget av normal
arbeidstid for denne gruppa. Det er også ein vesentleg auke frå
2006 til 2010 når det gjeld prosentdelen bedrifter som rapporterer
om fast tilsetjing som tilknytingsform for austeuropeisk arbeidskraft.
Innvandrarar rapporterer oftare enn den yrkesaktive
befolkninga elles at dei er utsette for belastningar og ulykker
i arbeidslivet. 11 pst. av innvandrarane rapporterer at dei har
vore utsette for så alvorlege ulykker at det førte til fråvær frå arbeidsplassen
utover sjukedagen. Tilsvarande tal for alle sysselsette er 4 pst.
60 pst. av dei sysselsette innvandrarane arbeider i dei seks næringane
som har høgst uføretilgang.
Her blir det gitt ei statusbeskriving av storulykkesrisikoen
i petroleumsverksemda. Faktorar som bidreg vesentleg til storulykkerisiko
er hydrokarbonlekkasjar, brønnkontrollhendingar og skip på kollisjonskurs.
Måling av risiko relatert til storulykker har dei fem siste åra
generelt sett vist ei positiv utvikling når ein studerer risiko
på eit overordna nivå, men vi kan spore ei svakt negativ utvikling
i 2010. Den negative utviklinga som kan sporast, kjem særleg av
ein auke i talet på hydrokarbonlekkasjar og brønnkontrollhendingar.
Det blir her gjort greie for omfanget av organisering
og tariffavtaledekning i norsk arbeidsliv. Litt over halvparten
av norske arbeidstakarar er organiserte i ein lønnstakarorganisasjon.
Organisasjonsgraden nådde ein topp i 1989 og heldt seg ganske stabil
fram til 1995. Deretter har organisasjonsgraden i hovudsak gått
litt ned kvart år. Frå 2008 til 2009 steig likevel organisasjonsgraden
frå 51 til 52 pst. Også i tidlegare periodar med sysselsetjingsnedgang
har organisasjonsgraden gått opp. Tariffavtaledekninga er etter berekningsmetoden
som er brukt, i overkant av 50 prosent, noko som gir rundt 70 pst.
for alle arbeidstakarar når ein reknar med at offentleg sektor er
fullt dekt av tariffavtalar.
Det blir her gjort greie for kor god kjennskap verksemdene
har til HMS-krava, korleis det systematiske HMS-arbeidet blir gjennomført
i praksis, og erfaringar med internkontrollsystemet. Det har vore
ei positiv utvikling når det gjeld kjennskapen til internkontrollforskrifta
og innføring av internkontroll i perioden frå 1999 til 2009. Ei
undersøking viser likevel at det er eit godt stykke att før alle
oppfyller krava i internkontrollforskrifta. 70 pst. av verksemdene har
formulert ei målsetjing for HMS-arbeidet, 73 pst. har gjennomført
HMS-kartleggingar i 2009, 71 pst. har utarbeidd ein handlingsplan
for HMS-arbeidet, og 85 pst. har utarbeidd og dokumentert ein skriftleg
HMS-plan. Det systematiske HMS-arbeidet blir styrkt dersom verksemdene har
verneleiar, verneombod, bedriftshelseteneste og er IA-bedrift. Dette
er forhold som er viktigare for å forklare høg grad av systematikk
i HMS-arbeidet enn talet på tilsette, bransje og geografisk tilhøyrsel.
Berre halvparten av norske arbeidstakarar svarer at dei har fått
opplæring i HMS.
Ei undersøking blant bedriftsleiarar i byggjebransjen
og delar av industrien viser at tre av fire i stor eller til ein
viss grad meiner at allmenngjeringsforskrifta blir etterlevd av
bedriftene i deira bransje. Men det er ein forskjell mellom byggjenæringa
og industrien. Høvesvis 38 og 49 pst. seier at vedtaket i stor grad
blir etterlevd i deira bransje. I begge bransjane meiner rundt éin
av fire at forskrifta i liten eller ingen grad blir etterlevd i
deira bransje.
Det blir her gjort greie for utbreiinga av dei
ulike medbestemmingsordningane i norsk arbeidsliv. Ordningane har
stor oppslutning både hos leiinga og dei tilsette i arbeidslivet,
men kunnskapen om ordningane er svak. Ein studie viser at åtte av ti
tilsette i verksemder med 10 tilsette og fleire rapporterer å ha
etablert ordninga med verneombod. Etter lova skal alle verksemder
ha verneombod. To av tre tilsette i verksemder med 50 tilsette og
fleire svarer at arbeidsmiljøutval er etablert. Det er ein relativt
stor prosentdel som ifølgje lova skal ha arbeidsmiljøutval, men
som ikkje har det.
Her blir arbeidslivs- og arbeidsmiljøpolitikken drøfta,
samt hovudutfordringar knytte til arbeidsforhold, arbeidsmiljø og
sikkerheit, basert på tilstandsbeskrivinga. I tillegg blir aktuelle
tiltak presenterte for å møte desse utfordringane.
Eit hovudfunn i tilstandsbeskrivinga er at ein mindre
del av arbeidstakarane er utsette for negative arbeidsmiljøbelastningar
i dag enn for 20 år sidan. Tilstanden i det norske arbeidslivet
er generelt sett god. Likevel meiner regjeringa at det finst to
hovudutfordringar for å sikre gode arbeidsforhold, eit inkluderande
arbeidsliv og eit godt arbeidsmiljø for alle.
For det første er delar av enkelte bransjar,
til dømes reinhaldsbransjen og restaurantbransjen, prega av mange
useriøse verksemder og sosial dumping. Bransjane er ofte kjenneteikna
ved mykje bruk av ufrivillig deltid, ein høg prosentdel som rapporterer
om negativ arbeidsmiljøbelastning og førekomst av arbeidsrelaterte helseskadar,
og ein stor prosentdel utan skriftleg tilsetjingskontrakt.
For det andre er det òg store utfordringar i
delar av arbeidslivet som ikkje er prega av useriøse aktørar. Høgt
sjukefråvær, tidleg pensjonering og utstøyting førekjem mellom anna
i delar av offentleg sektor.
I delar av arbeidslivet, i enkelte bransjar,
næringar og/eller yrke, er forholda ikkje gode, og der finst det
større utfordringar enn elles. Det gjeld både dårlegare arbeidsforhold,
fleire tilfelle av uklare kontraktsforhold, for mange useriøse aktørar
og eit stort omfang av sosial dumping. Dette synest mellom anna
å henge saman med at arbeidsgivarar og arbeidstakarar i desse delane av
arbeidslivet sjeldnare er organiserte, og at arbeidstakarane oftare
har lausare tilknyting til arbeidsplassen. Bransjane har ofte ein
høg prosentdel innvandrarar.
Ei kjelde til erfaring på dette området er arbeidet mot
sosial dumping. Etter regjeringa si vurdering er det sosial dumping
når utanlandske arbeidstakarar blir utsette for brot på helse-,
miljø- og sikkerheits-reglar, mellom anna reglar om arbeidstid og
krav til bustandard, og/eller når dei blir tilbydde lønn og andre
ytingar som er uakseptabelt låge samanlikna med det norske arbeidstakarar
normalt tener, eller som ikkje er i tråd med allmenngjeringsforskrifter,
der slike gjeld.
Arbeidsinnvandringa har vore positiv for Noreg, men
har skapt utfordringar for det norske arbeidslivsregimet. Det er
gjennomført ei rekkje tiltak for å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår
for arbeidsinn-vand-rarane. Men framleis er det uryddige forhold
i form av brot på helse-, miljø- og sikkerheitsregelverket, allmenngjeringsforskrifter
og dessutan svart arbeid. Arbeidsmiljøkriminalitet og dårlege arbeidsforhold rammar
ikkje berre arbeidsinnvandrarar. Det er også viktig å sikre gode
og trygge vilkår for det mindretalet i norsk arbeidsliv som er i
jobbar med høg arbeidsmiljøbelastning, useriøse vilkår og høg ulykkesrisiko.
Det er viktig å sikre at sosial dumping ikkje breier om seg i det
norske arbeidslivet, mellom anna i lys av lønnskostnadsforskjellane
på den europeiske arbeidsmarknaden.
Eit hovudmål er eit arbeidsliv som har plass
til alle. Det handlar om å skape eit arbeidsliv der det er plass
til fleire, og der færre fell ut og må leve på offentlege stønader.
Arbeidsmiljøet er avgjerande for om dette skal lykkast. Samanlikna
med andre land er yrkesdeltakinga i Noreg høg. Samtidig er for mange
i yrkesaktiv alder på ulike helserelaterte trygdeytingar, slik det
er gjort greie for i lovforslaget om uførereform, jf. Prop. 130
L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon
til uføre) og Innst. 80 L (2011–2012). Det er godt dokumentert at
arbeidsmiljø og arbeidsforhold har stor innverknad på helsa for
mange arbeidstakarar. Arbeidsplassen er den viktigaste arenaen for
å førebyggje utstøyting av arbeidslivet, og det er her utstøyting
skal hindrast og inkludering verkeleggjerast.
Ein brei sosial dialog mellom partane og gode ordningar
for medverknad og medbestemming skaper grunnlag for ein felles innsats
for eit godt og inkluderande arbeidsliv.
Regjeringa har mellom anna desse retningslinjene
for å møte dei to hovudutfordringane:
Forsterka medverknad
og partssamarbeid nasjonalt, regionalt/lokalt og på den enkelte
arbeidsplassen
Bransjeretting av innsatsen
Ei aktiv gjennomføring av IA-avtalen
Større ansvar, særleg for store og mellomstore arbeidsgivarar,
for å bidra til eit seriøst arbeidsliv, spesielt overfor underleverandørar
og dotterselskap
Sterkare offentlege tilsyn
Meir kunnskap hos alle aktørar om arbeidslivsspørsmål
Framleis stor merksemd overfor utviklinga
på arbeidsmarknaden med omsyn til sosial dumping og å sikre at tiltaka
som er sette i verk, er effektive nok
Arbeid med særskilde HMS-utfordringar,
til dømes nattarbeid og kjemikalier.
I tillegg er det nødvendig med eit krafttak
mot ufrivillig deltid.
Ein fellesnemnar for tiltaka er å støtte opp
om HMS-aktiviteten i den enkelte verksemda ved å styrkje trepartssamarbeidet
og medverknadsordningane, arbeidsgivaren sitt ansvar og tilsyna. Det
er også behov for å drøfte tiltak som kan auke kunnskapen og praktiseringa
av HMS-regelverket i arbeidslivet, og dessutan tiltak som fører
til at regelverket blir meir tilgjengeleg for brukarane.
Her er verdien av partssamarbeidet på HMS-området
drøfta gjennom ei styrking av organisasjonsgrad og tariffavtaledekning,
IA-samarbeid, treparts bransjeprogram, trepartsmodellen i petroleumsverksemda
og Arbeidstilsynet sitt samarbeid med partane.
Partssamarbeidet er eit nødvendig verkemiddel for
å fremje gode og trygge arbeidsforhold i praksis. Partssamarbeidet
har stor verdi både for samfunnet, for arbeidsforholda og produktiviteten
i verksemdene og for høvet til medverknad for den enkelte arbeidstakaren.
Det vil derfor leggjast til rette for gode samarbeidsarenaer mellom
partane, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Eit verkemiddel for
å styrkje partssamarbeidet er å auke organisasjonsgraden i arbeidslivet
– både på arbeidstakarsida og arbeidsgivarsida.
Norsk arbeidsliv har lang tradisjon for eit
velfungerande og institusjonalisert partssamarbeid. Dette gjeld
likevel ikkje alle delar av arbeidslivet. Samarbeidsarenaene er
spesielt svake i bransjar som er prega av sosial dumping og uforsvarlege
arbeidsforhold. I nokre av desse bransjane er organisasjonsgraden
og tariffavtaledekninga langt lågare enn i resten av arbeidslivet.
Samarbeidet med partane i arbeidslivet om oppfølging
av IA-avtalen står sentralt i regjeringa si satsing på å auke deltakinga
i arbeidslivet. Det er etab-lert eit treparts bransjeprogram for
å styrkje trepartssamarbeidet og mobilisere partane til å ta fatt
i arbeidsmiljøutfordringar i utsette bransjar. Ramma for bransjeprogramma
kan vere arbeidsforhold, medbestemming, arbeidsmiljø og sikkerheit
i brei forstand. Departementet har i samarbeid med partane etablert
eit pilotprosjekt i reinhaldsbransjen.
Det blir her gjort greie for utbreiinga av ordningane
for medverknad og medbestemming og understreka kor viktige dei er.
Kapitlet følgjer opp NOU 2010:1, Medvirkning og medbestemmelse i
arbeidslivet.
Gode samarbeidsrelasjonar mellom arbeidstakarar
og arbeidsgivarar er ein føresetnad for å oppnå eit godt arbeidsmiljø
og gode og trygge arbeidsforhold. Det partsbaserte samarbeidet står
sterkt i det organiserte norske arbeidslivet, men kunnskapane om
dei formelle medverknads- og medbestemmingsordningane er ikkje gode
nok hos leiarar og tillitsvalde.
Eit demokratisk arbeidsliv er ein viktig del
av eit demokratisk samfunn. Norsk arbeidsliv er rekna som eit av
dei mest demokratiske i verda, og norske arbeidstakarar rapporterer
om høg innverknad på eigen arbeidssituasjon. Medverknad og medbestemming
kan vere eit viktig bidrag til større produktivitet og verdiskaping,
og til å legitimere vedtak og hindre ressurskrevjande konfliktar.
Medverknad og medbestemming er ei viktig side ved den norske modellen,
som er med på å gjere norske verksemder konkurranse- og omstillingsdyktige, samtidig
som rettane til arbeidstakarane blir tekne hand om på ein god måte.
Medbestemming kan også bidra til eit meir inkluderande arbeidsliv
ved at det styrkjer sikkerheitsprosessane og det førebyggjande HMS-arbeidet
i verksemdene gjennom mellom anna verneombodsordninga og arbeidsmiljøutvala.
Innføringa av medverknads- og medbestemmingsordningane
var omstridde og møtte mykje motstand. I dag er ordningane ein heilt
naturleg del av det norske arbeidslivet og blir framheva som eit
konkurransefortrinn.
Ordningane som eksisterer for medverknad og medbestemming
i arbeidslivet, er i hovudsak gode og velfungerande. Ordningane
sikrar rettane til arbeidstakarane på ein god måte, ved at dei blir
involverte i drifta av verksemda. Samtidig er dei eit viktig bidrag
til å gjere norske verksemder konkurranse- og omstillingsdyktige.
Det blir også vist til at det er brei oppslutning om ordningane,
både blant leiarar og tilsette.
Sjølv om det er etablert ordningar for medverknad
og medbestemming i ein stor del av verksemdene, viser undersøkingar
at det likevel er mange stader dette ikkje er gjort. Det har òg vist
seg at ordningane heller ikkje alltid blir praktiserte slik det
var tenkt.
Ei av hovudutfordringane er derfor å auke utbreiinga
og forbetre utnyttinga av dei gjeldande medverknads- og medbestemmingsordningane. Eit
av dei viktigaste tiltaka/verkemidla for å få dette til er å auke
kunnskapen og medvitet om dei.
Meldinga drøftar tiltak som kan føre til meir kunnskap
og større medvit om ordningane, og som kan auke utbreiinga og forbetre
utnyttinga av dei. Mellom anna drøftar meldinga grensa for når dei
tilsette har rett til informasjon og drøfting, og ein eventuell
felles verneorganisasjon i konsern- og avtaleforhold og på arbeidsplassar med
meir enn éin arbeidsgivar. I samband med informasjonsarbeidet om
den nye regelverkstrukturen (jf. kapittel 15 i meldinga) vil det
også bli lagt vekt på ordningane for arbeidstakermedverknad.
Tiltak:
Departementet vil
vurdere om det er behov for å klargjere oppgåvene til verneorganisasjonen
i rettleiingar til regelverket.
Departementet vil fremje forslag om å innføre høve
til å etablere konsernordning etter avtale mellom konsernet og dei
tilsette.
Departementet vil vurdere ei plikt for
arbeidsgivarar til å undersøkje om dei tilsette ønskjer å vere representerte
i styret når vilkåret for representasjon er oppfylt.
Eit aktivt og systematisk helse-, miljø- og
sikkerheitsarbeid i verksemdene er nøkkelen til eit godt arbeidsmiljø.
Det er likevel mange verksemder som framleis ikkje arbeider systematisk, noko
Arbeidstilsynet også har erfart gjennom tilsyn.
Departementet er oppteke av å bidra til å vidareutvikle
arbeidet med å skape gode arbeidsforhold og eit godt arbeidsmiljø.
Det er viktig at arbeidsgivaren, saman med verneorganisasjonen og
den enkelte arbeidstakaren, tenkjer systematisk igjennom kva det
er i drifta av verksemda som kan utgjere ein risiko for helse og
sikkerheit for arbeidstakarane, og driv systematisk førebyggjande
arbeid. Vidare er det i ein god del tilfelle behov for tilrettelegging
og samarbeid om gode løysingar for arbeidstakarar som er sjuke, har
redusert arbeidsevne eller som har ulike omsorgsoppgåver.
Både ved overvaking av arbeidsmiljøet, førebygging
av helseskadar og ved tilrettelegging for arbeidstakarar med redusert
arbeidsevne vil bedriftshelsetenesta i mange tilfelle vere ein svært verdifull
samarbeidspartnar. Bedriftshelsetenesta har fått eit lyft ved at
ei godkjenningsordning for bedriftshelsetenester er innført, og
ved å gjere bedriftshelseteneste obligatorisk i fleire bransjar.
Departementet vil følgje opp at desse tiltaka verkar slik dei er
tenkte.
Det er viktig at dei verksemdene som har plikt
til å knyte til seg bedriftshelseteneste, gjer det og aktivt bruker
tenesta i HMS-arbeidet sitt.
Det er behov for endring eller forbetring på
fleire område, som både på kort og lang sikt kan styrkje verksemdene
sitt eige systematiske HMS-arbeid. Kapittel 15 i medlinga drøftar
korleis verksemdene sitt arbeid på desse felta kan forbetrast.
Det er viktig å auke kunnskapen om arbeidsmiljøkrav
og gjere HMS-regelverket meir tilgjengeleg. Det blir arbeidd med
sikte på eit informasjons-, opplærings- og haldningsopplegg om det
førebyggjande arbeidsmiljøarbeidet i norsk arbeidsliv. Ein viktig
grunn til å setje i gang eit slikt arbeid er at eit nytt helse-,
miljø- og sikkerheitsregelverk under arbeidsmiljølova etter planen
skal vere ferdig i løpet av 2011. Dei fleste HMS-forskriftene under
arbeidsmiljølova vil inngå i ein heilt ny struktur, og det gir høve
til å styrkje kunnskapen om det materielle innhaldet i regelverket,
noko som er ein føresetnad for HMS-arbeidet. Opplæringa skal planleggjast
og gjennomførast i samarbeid med partane.
Det er grunn til å stille spørsmål ved om den
reguleringa som gjeld i dag, der arbeidsgivaren åleine har ansvar
for at krava til arbeidsmiljø og arbeidsforhold er oppfylte, er
tilstrekkeleg. Endringar i eigar-, organisasjons- og styringsstrukturar
har ført til at andre enn arbeidsgivaren kan ha betydeleg innverknad
over verksemda, til dømes i konsern og franchiseforhold. Tilsvarande
gjeld der det som tidlegare var organisert som éi verksemd, er stykkja
opp gjennom til dømes utsetjing av oppgåver til underleverandørar.
Dette er former for organisering som har blitt meir og meir vanlege,
og som omfattar ei betydeleg mengd arbeidstakarar. Det er ikkje urimeleg
at retten til innverknad som har konsekvensar for arbeidsmiljøet
til den enkelte arbeidstakaren, bør få følgje av eit visst ansvar
for HMS, særleg i konsern og til ein viss grad i franchiseforhold.
Ved bruk av anbod kan dessutan kontraktvilkåra vere
viktige for arbeidsforholdet og arbeidsmiljøet til dei arbeidstakarane
som skal utføre arbeidet. Eit tiltak, som til dømes er ei eller
anna form for bestillaransvar, blir omtalt i meldinga.
Dette inneber at det ikkje vil foreslåast ei
generell utviding av arbeidsgivaromgrepet i arbeidsmiljølova.
Det vil derfor bli utarbeidd eit høyringsnotat
der ein vurderar å innføre eit «utvida HMS-ansvar» i konsern- og
franchiseforhold.
Vidare blir behovet for å styrkje lovføresegna sitt
krav om tilpassing av HMS-opplæringa til den enkelte verksemda drøfta.
Ei undersøking frå 2009 viser at berre éin av fire arbeidsgivarar har
gjennomført lovpålagt HMS-opplæring, og at innhaldet og lengda på
opplæringa varierer. Det er derfor sett i gang ei kartlegging og
ein analyse av opplæringstilbodet. Vurdering av behovet for å styrkje
HMS-kompetansen til arbeidsgivarane vil bli vurdert når kartlegginga
ligg føre.
Også blant arbeidstakarane er HMS-opplæringa mangelfull.
Mange unge fullfører ikkje vidaregåande opplæring og går rett ut
i arbeidslivet utan gode nok HMS-kunnskapar. Det er bekymringsfullt
at dei yngste arbeidstakarane har ein mykje større risiko enn eldre
arbeidstakarar for å bli utsette for ei arbeids-ulykke.
Behovet for å styrkje HMS-kompetansen til arbeidsgivarane
og lovføresegna sitt krav om tilpassing av HMS-opplæringa til den
enkelte verksemda vil bli vurdert når kartlegginga av HMS-opplæringstilbodet
ligg føre.
I kapitlet blir behovet for ein meir målretta innsats
innanfor HMS-opplæringa i skulen drøfta. Arbeidstilsynet har sett
i verk ei rekkje tiltak for å styrkje HMS i fagopplæringa. Det vil
bli teke initiativ til eit tettare og meir aktivt samarbeid for
å forbetre HMS-opplæringa i skulen, mellom anna eventuelt ein samarbeidsavtale mellom
Arbeidstilsynet og Samarbeidsrådet for yrkesopplæring.
I kapittel 15.7 i medlinga blir det drøfta om
arbeidstakaromgrepet i arbeidsmiljølova bør utvidast. Spesielt ser
ein på om lova gir rom for omgåingar. Det er mange verksemder som
brukar sjølvstendige oppdragstakarar framfor arbeidstakarar, og
det kan stillast spørsmål ved om dei gjer dette for å unngå å bli
fanga opp av arbeidstakaromgrepet i arbeidsmiljølova. Problemstillinga
blir særleg sett på spissen der personar er organiserte som eit
enkeltmannsføretak og utfører oppdrag hovudsakleg for éin oppdragsgivar.
Oppdragsgivaren vil her i realiteten utøve arbeidsgivarfunksjonar,
slik at oppdragstakaren ikkje har sjølvstendig ansvar for utføringa
av arbeidet. Dette synest spesielt å vere aktuelt i bygg- og anleggsbransjen
og for enkelte stillingar i kommunal sektor. Ved å bruke oppdragstakarar
i staden for arbeidstakarar unngår ein langt på veg at føresegnene
i arbeidsmiljølova kan brukast på forholdet. Med andre ord inneber dette
ein fare for omgåing av reglane om stillingsvern, arbeidstid og
permisjon, for å nemne noko.
Det avgjerande for å bli fanga opp av arbeidsmiljølova
er om ein person reelt er arbeidstakar, ikkje korleis partane har
innretta seg. Rettstilstanden i dag fangar opp dei som reelt sett
er arbeidstakarar, og vil derfor ikkje foreslå endringar i arbeidsmiljølova
på dette punktet.
Tiltak:
Departementet vil
utarbeide eit høyringsnotat der ein vurderer å innføre eit «utvida
HMS-ansvar» i konsern- og franchiseforhold.
Departementet vil i samarbeid med partane
og Arbeidstilsynet foreslå å planleggje og gjennomføre eit informasjons-
og opplæringsarbeid.
Departementet vil vurdere om det er behov
for å forsterke føresegna om arbeidsgivaren si plikt til å gjennomgå
opplæring, for å tydeleggjere formålet med føresegna. Dette gjeld
krav om tilpassing av opplæringa til den enkelte verksemda.
Det vil bli teke initiativ til eit tettare
og meir aktivt samarbeid for å forbetre HMS-opplæringa i skulen,
mellom anna eventuelt ein samarbeidsavtale mellom Arbeidstilsynet
og Samarbeidsrådet for yrkesopplæring.
Sjølv om det er arbeidsgivaren som har ansvaret for
at krava i lova blir etterlevde, og sjølv om departementet i denne
meldinga understrekar partane sitt ansvar for å bidra i endå sterkare
grad, er også styresmaktene si handheving av lova viktig. Særleg
viktig er dette når det gjeld den meir useriøse delen av arbeidslivet.
Kapittel 16 i meldinga handlar i hovudsak om verksemda
til Arbeidstilsynet. Kapitlet blir derfor innleidd med ein generell
omtale av strategien og arbeidet i Arbeidstilsynet, og korleis dette
har utvikla seg dei siste åra. Dei tre konkrete tiltaka som blir
drøfta, kan likevel også omfatte Petroleumstilsynet. Petroleumstilsynet
er omtalt i eit eige kapittel (kapittel 20 i medlinga).
Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet samarbeider
med ei rekkje offentlege etatar for å oppnå størst mogleg effekt
av ressursar og handheving og for å sikre god informasjonsutveksling.
Særleg gjeld dette i arbeidet mot sosial dumping. Også ei rekkje
tilsyn eller direktorat følgjer opp regelverket på HMS-området.
Styresmaktene si oppfølging av HMS-arbeidet i verksemdene bør vere
einskapleg og effektiv. Etatane som har ansvaret for dei ulike helse-,
miljø- og sikkerheitsføresegnene og skal bidra til at verksemdene
driv forsvarleg, har til dels same målgruppe, men ulike ansvarsområde.
Dette inneber ein risiko for at verksemdene det blir ført tilsyn
med, får besøk av ulike etatar til ulike tider, at avgjerder blir tekne
av ulike etatar utan at ein sikrar at dei ikkje kjem i motstrid
med kvarandre, og at regelverket samla sett trekkjer i ulike retningar.
Samtidig har brukarundersøkingar vist at verksemdene ønskjer kompetente
tilsyn, som har fagkunnskap om dei enkelte områda. Det er derfor
eit mål for tilsynsetatane på HMS-området at det utoverretta tilsynsarbeidet
er mest mogleg samordna og einskapleg. Dette punktet behandlar Arbeidstilsynet
og Petroleumstilsynet sine koordineringsroller og koordineringsarbeidet
mellom HMS-etatane som blir gjennomført for å følgje opp desse utfordringane.
Offentleg sektor har eit særleg ansvar for å
bidra til ryddige forhold i norsk arbeidsliv, motverke dårlege arbeidsforhold
og sosial dumping og medverke til at utanlandske arbeidstakarar
ikkje blir utnytta på den norske arbeidsmarknaden. Dette ansvaret
blir oppfylt mellom anna ved å sikre at lønn og andre arbeidsvilkår
er i samsvar med minimumsvilkåra i tariffavtalar eller allmenngjeringsforskrifter.
Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet fører
tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår etter utlendingslova og allmenngjeringsforskrifter. Arbeidstilsynet
bør få tilsynskompetanse etter forskrifta om lønns- og arbeidsvilkår
i offentlege kontraktar. Sjølv innanfor allmenngjorde område, der
tilsynsetatane kan ha kontakt med kvar enkelt arbeidsgivar, og også
har rett til å kontrollere om hovudleverandøren har oppfylt informasjons-
og samsvarsplikta, vil det vere for-måls-tenleg å kunne vende seg
direkte til det offentlege som oppdragsgivar/byggherre og kontrollere
at dei har følgt opp ansvaret sitt etter forskrifta.
Departementet vil på denne bakgrunn sende på høyring
eit forslag om å gi Arbeidstilsynet tilsynskompetanse etter forskrift
om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter (ILO 94).
I kapittel 16.4 i medlinga blir det drøfta om
Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet bør kunne ha høve til å påleggje
verksemder som har brote eller bryt arbeidsmiljøregelverket, eit
lovbrotsgebyr administrativt. Det er reist spørsmål ved om dei verkemidla
Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet rår over, er tilstrekkelege
til at etatane kan føre eit formålstenleg tilsyn med lovverket,
og om arbeidsgivarane gjer nok for å etterleve krava i arbeidsmiljølovgivinga.
Særleg er spørsmålet reist i lys av kampen mot sosial dumping.
For at reglane skal verke slik dei var tenkte,
må dei respekterast og etterlevast. Derfor må Arbeidstilsynet og
Petroleumstilsynet ha tilstrekkelege og formålstenlege reaksjonsmiddel
til rådvelde. Dei reaksjonsmidla etatane har i dag, er som regel
gode nok til at etatane kan følgje opp at verksemdene etterlever
regelverket. Det store fleirtalet av verksemdene respekterer og følgjer
både regelverket og pålegga frå etatane. Likevel finst det verksemder
som neglisjerer pålegg, eller som stadig tek opp att tidlegare lovbrot.
Konkrete erfaringar frå Arbeidstilsynet viser at enkelte bransjar
og enkeltverksemder er overrepresenterte på statistikken over brot
på arbeidsmiljøregelverket. I mange tilfelle kan det òg vere ein
samanheng mellom mykje bruk av utanlandsk arbeidskraft og hyppige
lovbrot. Arbeidstilsynet sine erfaringar viser at det er ein tendens
til at utanlandske arbeidstakarar er meir utsette for brot på arbeidsmiljø-
og sikkerheitsregelverket enn innanlandsk arbeidskraft.
For stadige likearta lovbrot i den same verksemda
kan lovbrotsgebyr vere eit meir effektivt sanksjonsmiddel enn pålegg,
tvangsmulkt, stansing eller melding til politiet. Ein rett for etatane
til å skrive ut lovbrotsgebyr vil såleis innebere at det er knytt
ein større økonomisk risiko for tilsynsobjekta til det å gjere seg
skuldig i brot på arbeidsmiljøregelverket enn det som er tilfellet
i dag. Slik sett kan lovbrotsgebyr vere eit effektivt sanksjonsmiddel
for å få bukt med gjengangartilfella.
Det finst eit udekt sanksjonsbehov, og departementet
vil sende på høyring forslag om å innføre lovbrotsgebyr som eit
reaksjonsmiddel for brot på arbeidsmiljøregelverket.
I kapittel 16.5 i medlinga blir det drøfta om
dei handhevingsmåtane Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet har
i dag når det gjeld alvorlege brot på arbeidsmiljølova og allmenngjeringslova,
er gode nok. God og effektiv handheving er viktig for å sikre at
allmenngjeringslova og arbeidsmiljølova blir etterlevde. Både allmenngjeringslova
og arbeidsmiljølova er straffesanksjonerte.
Enkelte har teke til orde for at ein bør vurdere
å sjå på fleire måtar å handheve dei meir alvorlege brota på arbeidsmiljøregelverket
på. Av forslag som er blitt trekte fram, kan nemnast inndraging av
overskot i verksemder som bryt arbeidsmiljøregelverket, og høve
til kollektivt søksmål for fagforeiningar. I tillegg har Riksadvokaten og
Økokrim peikt på at strafferammene i både allmenngjeringslova og
arbeidsmiljølova er blitt hengande etter utviklinga i andre miljølover
dei seinare åra, og dei meiner at arbeidsmiljølovgivinga ikkje bør
ha lågare strafferammer enn anna miljølovgiving.
Det skal ha konsekvensar å gjere seg skuldig
i brot på arbeidsmiljøregelverket, og det er viktig at det finst
gode system som sikrar dette. Kampen mot arbeidsmiljøkriminalitet
er viktig. Di større sjanse det er for at arbeidsmiljøkriminalitet
blir oppdaga, og får ein formålstenleg reaksjon, di større blir
også den avskrekkande effekten.
Departementet vil setje i gang ei brei og heilskapleg
utgreiing av handhevinga av alvorlege brot på arbeidsmiljøregelverket,
der mellom anna behovet for auka strafferammer skal vurderast.
Tiltak:
Departementet vil
sende på høyring eit forslag om å gi Arbeidstilsynet tilsynskompetanse
etter forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter
(ILO 94).
Arbeidstilsynet vil styrkje arbeidslivsrettleiinga overfor
innvandrarar.
Departementet vil sende på høyring eit
forslag om å innføre ein heimel for Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet
til å skrive ut lovbrotsgebyr for brot på arbeidsmiljøregelverket.
Departementet vil setje i gang ei brei
og heilskapleg utgreiing av handhevinga av alvorlege brot på arbeidsmiljøregelverket.
Her blir det mellom anna gjort greie for at
den noverande registreringa av arbeidsulykker, yrkessjukdommar og
arbeidsskadedødsfall er for fragmentert og gir ei mangelfull oversikt
over omfanget og utviklinga av arbeidsrelaterte ulykker, skadar
og sjukdom i Noreg.
Det er viktig at aktørane på arbeidsmiljøområdet har
oppdatert kunnskap og dokumentasjon over status og utviklinga på
området. Dette er avgjerande for at dei som har ansvar og oppgåver,
både i verksemdene og på nasjonalt nivå, skal kunne følgje opp ansvaret
sitt og oppgåvene sine. Manglande eller mangelfull statistikk og dokumentasjon
inneber ein fare for at risikoforhold og utviklingstrendar ikkje
blir fanga godt nok opp, og det gir eit for dårleg grunnlag for førebyggings-
og oppfølgingsarbeidet hos ulike aktørar og etatar.
Det er behov for å setje i verk fleire tiltak
for å forbetre registrering, statistikk og dokumentasjon knytt til
nøkkelinformasjon på arbeidshelse- og arbeidsmiljøområdet.
Tiltak:
Den nasjonale statistikken
over yrkesskadar og yrkessjukdommar skal forbetrast gjennom eit
utviklingsarbeid i regi av SSB, Arbeids- og velferdsdirektoratet,
Arbeidstilsynet og NOA som alt er sett i gang, og som også skal
følgje opp norske- forpliktingar etter ei EU-forordning.
Arbeidstilsynet skal etablere eit nytt
«Register for arbeidsulykker med alvorleg personskade».
Legar skal på lengre sikt kunne melde arbeidsrelatert
sjukdom til Arbeidstilsynet via ein elektronisk pasientjournal.
I regi av Helse- og omsorgsdepartementet
går det føre seg ei rekkje utviklingsarbeid som vil for-betre ulike
register og dokumentasjon som er viktig for arbeidsmiljø- og arbeidshelseområdet, mellom
anna modernisering og forbetringar av Dødsårsaksregisteret, Norsk
Pasientskaderegister og andre sentrale helseregister.
Her vert drøfta det store kunnskaps- og forskingsbehovet
innanfor områda arbeidsforhold, arbeidsrett, arbeidsmiljø og sikkerheit.
Oppdatert kunnskap om forhold i norsk arbeidsliv
som er årsak til helseskade eller på annan måte påverkar deltakinga
i arbeidslivet, er nødvendig for at verksemdene og partane i arbeidslivet
skal kunne følgje opp ansvaret sitt på arbeidsmiljøområdet. For
å kunne førebyggje helseskadelege påverknader effektivt er det òg svært
viktig med kunnskap om kva for førebyggjande tiltak som verkar.
Kunnskap om risikoforhold, årsakssamanhengar, utbreiing og førebyggjande
tiltak er også avgjerande for styresmaktene si evne til gode reguleringar
og innretning av tilsynsverksemda.
Kunnskapsbehovet på arbeidshelse- og arbeidsmiljøområdet
er breitt og samansett, og det omfattar mellom anna teknologisk,
medisinsk, kjemisk, biologisk, juridisk og samfunnsvitskapleg forsking.
På grunn av høg endringstakt, dei svært ulike og samansette forholda
og komplekse, samverkande eksponeringsforhold og effektar i arbeidslivet,
er det spesielt utfordrande å utvikle kunnskap på området. Det er
behov for å adressere dei viktige kunnskapsbehova på arbeidshelse-
og arbeidsmiljøområdet, og departementet har derfor teke initiativ
til ei nærmare drøfting både med partane i arbeidslivet og med Noregs
forskingsråd.
Tiltak:
Departementet har
teke initiativ til ei nærmare drøfting med Forskingsrådet om korleis
arbeidsmiljø- og arbeidshelseforskinga betre kan sikrast innanfor
ramma av Noregs forskingsråd og departementet sine løyvingar til
Forskingsrådet. Det er allereie sett i gang eit arbeid med å revidere
mandatet og profilen for Sjukefraværsprogrammet, slik at dette programmet
også skal dekkje arbeidshelse- og arbeidsmiljøforsking.
Departementet tek sikte på å vidareføre
sine rammer til HMS-forsking i petroleumssektoren i regi av Forskingsrådet.
Det skal drøftast nærmare mellom departementet, OED og Forskingsrådet
korleis HMS-satsinga skal organiserast for å sikre ei god kopling
og integrering med petro-leumsforskinga elles.
Den faglege og økonomiske styrkinga av
utdanningskapasiteten ved dei arbeidsmedisinske avdelingane og STAMI
si koordinerande rolle på det arbeidsmedisinske feltet, som er sett
i verk i eit samarbeid mellom styresmaktene og hovudorganisasjonane,
har sikra dei uttalte behova for betre koordinering og styrking
av den arbeidsmedisinske kompetansen.
Som det er peikt på i innleiinga i meldinga
og i det overordna drøftingskapitlet (kapittel 12 i medlinga) er
sosial dumping ei av hovudutfordringane i det norske arbeidslivet,
og fleire kapittel i meldinga behandlar sider ved denne problemstillinga.
Arbeidsinnvandring har vore eit positivt bidrag til
det norske arbeidslivet i ei tid då det i mange bransjar har vore
eit stort behov for arbeidskraft. Samtidig har det vist seg at utanlandske
arbeidstakarar i mange tilfelle får lønns- og arbeidsvilkår som
ikkje er akseptable samanlikna med det som er standarden elles i
norsk arbeidsliv.
Dette er uheldig, både fordi det inneber ei
forskjellsbehandling, og fordi ein risikerer at dårlege vilkår for
arbeidsinnvandrarar fører til negative konsekvensar også for norske
arbeidstakarar når dei opparbeidde rettane deira blir sette under
press. Samtidig risikerer ein at seriøse verksemder blir utkonkurrerte
fordi dei blir dyrare å bruke.
Det er siden 2005 arbeidd systematisk for å
hind-re sosial dumping og er sett i verk to handlingsplanar mot
sosial dumping, som har vore målretta – og dels bransjeretta – tiltaksplanar.
I tråd med desse planane er tilsyna styrka vesentleg, både økonomisk
og ved å gi dei fleire sanksjonsmiddel.
Andre viktige tiltak har vore innføring av id-kort i
byggje- og reinhaldsbransjen, regionale verneombod i hotell- og
restaurantbransjen og reinhaldsbransjen, solidaransvar for lønn
etter allmenngjeringsforskrifter, informasjons- og samsvarsplikt
for oppdragsgivarar, innsynsrett for tillitsvalde og etableringa
av eit servicesenter for arbeidsinnvandring. Kapitlet gir ei oversikt over
alle tiltaka som er sette i verk i tråd med handlingsplanane.
Arbeidet mot sosial dumping så langt har gitt nokre
viktige erfaringar, og dette arbeidet er eit sentralt element i
bransjesamarbeidet som er omtalt i kapittel 13 i meldinga. Der blir
det trekt vekslar på dei erfaringane som er gjorde i arbeidet mot
sosial dumping.
Når det gjeld allmenngjeringslova, blir det
her ikkje signalisert noka stor endring i ordninga slik ho har utvikla
seg dei seinare åra. Kapitlet drøftar nokre utfordringar med ordninga,
til dømes problemstillingar knytte til vilkåra for å gjere vedtak
om allmenngjering og forholdet til EØS-retten.
Eit potensielt viktig tiltak som blir vurdert,
er å gi tilsynsstyresmaktene ei meir formalisert rolle i kartlegginga
av om det er grunnlag for allmenngjering i ein bransje.
Arbeidsdepartementet har initiert ei evaluering av
dei to handlingsplanane mot sosial dumping. Evalueringa vil vere
klar i løpet av kort tid. Departementet vil gå igjennom evalueringa
saman med partane i arbeidslivet og vurdere eventuelle konsekvensar
for verkemiddelbruken på dette området.
Tiltak:
Stortinget bad i 2001 om at det skulle leggjast fram
ei melding om HMS-tilstanden i petroleumssektoren kvart fjerde år.
Den førre meldinga blei lagd fram i april 2006. Denne nye meldinga
handlar om HMS-tilstanden i heile det norske arbeidslivet – også
storulykkesrisikoen i petroleumsverksemda, som er omtalt i kapittel 20.
Petroleumsverksemda er òg framheva for å synleggjere risikonivå,
HMS-tilstand og ansvarsplassering i ei verksemd som er svært viktig
for Noreg.
Ambisjonen er at norsk petroleumsverksemd skal
vere verdsleiande innanfor HMS. Kapittel 20 i meldinga gjer greie
for handtering av risiko i petroleumsverksemda. Sjølv om petroleumsverksemda
har eit relativt høgt ulykkespotensial, skjer det svært få arbeidsulykker
og dødsfall, og få alvorlege og akutte utslepp. Det har likevel vore
ein auke av tilløp til hendingar innanfor området for gasslekkasjar
og brønnkontrollhendingar som kunne ha ført til ei storulykke. Dette
krev ekstra merksemd. Petroleumstilsynet har teke kontakt med næringa
og har bede om at det blir utarbeidd ein strategi for å snu den
negative utviklinga.
Petroleumsverksemda er generelt prega av systematisk
innsats for å forbetre risikonivået. Eit velfungerande partssamarbeid,
ansvarlege aktørar og eit sterkt tilsyn er avgjerande suksessfaktorar
for dagens situasjon. Utfordringa ligg i å kunne vidareføre den
positive utviklinga som har skjedd dei siste ti åra, og motivere
til ytterlegare forbetringar. Ei særleg utfordring ligg i å snu
den negative utviklinga når det gjeld gasslekkasjar og brønnhendingar
dei siste par åra, og igjen sørgje for ein redusert hendingsfrekvens
på desse viktige områda. Næringa har sjølv ansvaret for at sikkerheita
heile tida er god, og har lansert fleire handlingspunkt for å oppnå forbetringar
på dei områda der det har vore ei negativ utvikling. Frå styresmaktene
si side er det viktig å følgje opp at forbet-ringsaktivitetane i
næringa er effektive, og at dei blir tekne i bruk av heile næringa.
Ei positiv utvikling i risikobiletet føreset
at det ligg ei stadig oppfordring til alle partar om å halde fram
med det gode arbeidet og leite etter område der ein kan oppnå forbetringar.
I tillegg er det svært viktig at rollefordelinga der partane samarbeider
med Petroleumstilsynet, ikkje blir undergraven.
Det blir òg gjort greie for den alvorlege hendinga i
Mexicogolfen i april 2010 og oppfølginga nasjonalt og internasjonalt,
med vekt på Petroleumstilsynet og Arbeidsdepartementet sine roller
og vurderingar.
For å auke kunnskapen om korleis tilsynsstyresmaktene
si oppfølging er tilpassa dei utfordringane vi står overfor i dag
og i framtida, meiner departementet at det er behov for ein brei
gjennomgang og ei grundig vurdering av dagens HMS-regime på petroleumsområdet.
Ein slik gjennomgang bør særleg rettast mot strategiar, prioriteringar,
verkemiddelbruk og HMS-regelverk.
Tiltak:
Kapitlet tek for seg særlege HMS-utfordringar
i arbeidslivet som kan få alvorlege helsemessige konsekvensar for
dei som blir ramma. Tema er valde ut frå at det på desse områda
er eit stort potensial for forbetring eller ny kunnskap. Det blir gjort
greie for status når det gjeld arbeidsskadedødsfall og alvorlege
skadar i arbeidslivet, kjemisk arbeidsmiljø, skadar og plager på
grunn av støy og helserisiko ved nattarbeid.
Arbeidsulykker har alvorlege konsekvensar for den
enkelte, for verksemda og for samfunnet. Trass i krav om systematisk
HMS-arbeid, og mellom anna førebyggjande tiltak mot skadar, er arbeidsulykker
framleis eit stort samfunnsproblem. For tilsynsetatane er det viktig
å vite kvar det er størst risiko for arbeidsskadedødsfall og alvorlege
arbeidsskadar, slik at dei kan bruke denne kunnskapen i vurderingane
ved risikobasert tilsyn. Det er potensial for forbetring av både melderutinar
og datakvalitet i denne samanhengen.
Det er mange arbeidstakarar som dagleg er eksponerte
for kjemikaliar, sjølv om prosentdelen har gått ned i takt med at
tradisjonelle industriarbeidsplassar er blitt færre.
Det blir derfor foreslått nye tiltak på kjemikalieområdet.
Mellom anna blir det vurdert ei tilpassing av gjeldande normer for
forureining av arbeidsatmosfære til endra arbeidstidsordningar, samtidig
som det blir lagt opp til innføring av korttidsverdiar ved arbeid
i forureina atmosfære. Det blir lagt opp til ein koordinert innsats
for å skaffe nødvendig kunnskap om eventuell helsefare ved bruk
av nanomateriale. Det er sett i gang eit arbeid for å auke kunnskapstilfanget
gjennom å etablere ein nasjonal database der bedrifter kan registrere
eksponeringsmålingane sine direkte. Det er vidare sett i gang eit
arbeid for å sikre at historiske eksponeringsdata ikkje går tapt
når ei verksemd opphøyrer.
Høyrselsskadeleg støy er ei arbeidsmiljøutford-ring
på mange arbeidsplassar i Noreg. Om lag 11 pst. av alle yrkesaktive
seier at dei har nedsett høyrsel eller øyresus i større eller mindre
grad, og ein tredjedel av dei meiner at det er jobben som har skulda.
Det vil seie at om lag 70 000 arbeidstakarar har det dei meiner
er arbeidsutløyst høyrselsskade. Det er behov for betre informasjon
om regelverket, meir heilskapleg handtering frå styresmaktene si
side og bransje-spesifikk rettleiing. I arbeidet med å førebyggje
høyrselsskadar bør det leggjast meir vekt på informasjon om risiko
ved impulsstøy. Det bør utgreiast korleis ein kan oppnå reduksjon
av impulslyd frå verktøy og utstyr som gir høyrselsskadelege nivå
ved normal bruk.
Arbeidsmiljølova har ei rekkje føresegner som vernar
arbeidstakarane mot dei negative verknadene av nattarbeid. Men det
er ein viktig føresetnad for å etterleve regelverket at verksemdene
har tilstrekkeleg kunnskap og medvit om både risikofaktorane ved
nattarbeid og korleis arbeidet på best mogleg måte kan leggjast
til rette for å unngå desse risikofaktorane. Utfordringane som er
knytte til nattarbeid er eit eige tema i meldinga, for å setje søkjelys
på dei helse- og sikkerheitsmessige verknadene og for å peike på
tiltak som kan føre til ei betre tilrettelegging av bruk og organisering
av nattarbeid i verksemdene for å redusere dei negative effektane.
Tiltak:
Betre samarbeid mellom
Arbeidstilsynet og vegstyresmaktene for å få betre kunnskap om arbeidsskadar
i trafikken.
Arbeidstilsynet planlegg å utarbeide kommentarar
til støyforskrifta og vurderer om ein skal lage bransjespesifikke
rettleiingar om mellom anna støy, i samarbeid med partane i ulike
bransjar.
Det blir foreslått å tilpasse gjeldande
normer for forureining av arbeidsatmosfære til endra arbeidstidsordningar,
samtidig som det blir lagt opp til innføring av kortidsverdiar ved
arbeid i forureina atmosfære.
Styrkje kunnskapsgrunnlaget om eventuell helsefare
ved bruk av nanomateriale.
Det er i meldinga ei oversikt over kva
arbeidsgivarar særleg bør ta omsyn til ved utforming av arbeidstidsordningar
som inkluderer nattarbeid.
Departementet vil
vurdere informasjonskampanjar
om nattarbeid retta mot risikoutsette bransjar
i samarbeid med partane i arbeidslivet
og styresmaktene utarbeide ei rettleiing om verknadene av nattarbeid
og avhjelpande tiltak
vurdere om helseundersøkingar etter arbeidsmiljølova
bør tilbydast fleire arbeidstakarar enn i dag.
Her blir det kort gjort greie for årsaker til
og omfanget av deltid og ufrivillig deltid, deretter blir ulike
tiltak mot ufrivillig deltid drøfta og omtalte.
Deltid er noko mange arbeidstakarar sjølve ønskjer,
til dømes for å kunne tilpasse arbeidsmengda i forhold til andre
forpliktingar og ønske i kvardagen eller i forhold til eiga arbeidsevne
etter sjukdom.
Ein del deltidstilsette ønskjer å arbeide meir
utan at dei får høve til det, og det er for mange som ikkje får
den heiltidsstillinga dei ønskjer seg. Ufrivillig deltid og manglande
heiltid er ei form for deltidsarbeidsløyse, og det er eit alvorleg problem
både for den enkelte og for samfunnet, særleg når det varer ved.
Ufrivillig deltid, og at ein ikkje får heiltidsstilling dersom ein
ønskjer det, er eit samansett fenomen. Å redusere ufrivillig deltid
krev derfor eit sett av verkemiddel og innsats frå mange aktørar,
sentralt, men ikkje minst lokalt på den enkelte arbeidsplassen.
Varig reduksjon av ufrivillig deltid krev dessutan innsats over
tid. Det er eit mål for regjeringa å redusere ufrivillig deltid,
og at dei som ønskjer det får arbeide heiltid. I meldinga signaliseras
eit krafttak mot ufrivillig deltid.
Det er viktig at fortrinnsretten etter arbeidsmiljøloven
§ 14-3 er reell, slik at deltidstilsette som ønskjer det, og som
er kvalifiserte, kan få utvida stilling, i staden for at det blir
tilsett nye personar. Ei kartlegging av kor kjend føresegna er blant
arbeidstakarar og arbeidsgivarar vil setjast i gang, om ho har hatt
innverknad på oppførselen til arbeidstakarar og arbeidsgivarar,
og i kva grad tvisteløysingsmodellen er kjend. Kunnskapen vil gi
betre føresetnader for å vurdere om føresegna har bidrege til å
redusere omfanget av ufrivillig deltid.
Ei ny evaluering av praksisen i Tvisteløysingsnemnda
som behandler klagesaker knytta til fortrinnsretten er også sett
i gang. Gjennomgangen av praksisen i Tvisteløysingsnemnda vil innebere
ein gjennomgang og ei systematisering av sakene som er knytte til
fortrinnsretten. Ein analyse av utfallet av sakene og ei systematisering
av typar vil gi ei samla oversikt over korleis føresegna blir praktisert,
og gi grunnlag for å kunne vurdere om, og i kva grad, føresegna
om fortrinnsrett er med på å redusere ufrivillig deltid.
Målet med desse gjennomgangane er å auke kunnskapen
om føresegna. Ein vil ha særleg merksemd retta mot at kravet om
at fortrinnsrett ikkje skal vere til vesentlig ulempe for verksemdene,
ikkje blir brukt usakleg av arbeidsgivarane.
Det blir drøfta om lovregulert plikt for arbeidsgivarar
til jamleg å drøfte bruken av deltidsstillingar med dei tillitsvalde
er eit mogleg verkemiddel for å redusere omfanget av ufrivillig
deltid. Ei drøftingsplikt vil innebere ei plikt for arbeidsgivarar
til, i samarbeid med dei tillitsvalde, systematisk og regelmessig
å setje bruken av deltidsstillingar på dagsordenen. Eit slikt forslag
vil bli sendt på høyring.
Det kan vere ønskjeleg å vurdere om arbeidstakarar
som ønskjer ein høgre stillingsprosent, og som over tid har arbeidd
utover avtalt arbeidstid, skal ha rett til større stillingsprosent,
tilsvarande det arbeidstakaren gjennomsnittleg har hatt av «meirarbeid»
i ein bestemt periode. Eit døme på ein slik situasjon er der ein
arbeidstakar har vore tilsett i 60 pst. stilling, men kan påvise
at den reelle stillinga over tid faktisk tilsvarer ei 80 pst. stilling.
Nærmare innhald i ei eventuell føresegn, inkludert kva som er meint
med ein bestemt periode, må vurderast i den vidare utgreiinga.
Det er avgjerande at arbeidet mot ufrivillig
deltid blir prioritert også av partane ved at det blir sett i verk
tiltak som kan vere med på å redusere ufrivillig deltid.
Eit anna aktuelt tiltak er at Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet vil vurdere korleis verksemdene sitt arbeid
mot ufrivillig deltid best kan inngå som eit ledd i arbeidsgivaren
si aktivitets- og rapporteringsplikt etter likestillingslova. Vidare
kan det vere aktuelt å sjå på korleis arbeidsplanar (jf. arbeidsmiljølova
§ 10-3) kan brukast som eit verktøy mot ufrivillig deltid.
Tiltak:
Det skal arbeidast
vidare med tiltak knytte til eit treårig forsøksprogram og innsats
i «Saman for ein betre kommune».
Departementet arbeider med ei evaluering
av fortrinnsretten for deltidstilsette, med sikte på at denne retten
skal vere reell, og vil i evalueringa ha særleg merksemd retta mot
at føresegna om vesentleg ulempe for verksemda ikkje blir brukt usakleg
av arbeidsgivarane.
Departementet vil sende på høyring eit
forslag om drøftingsplikt ved bruk av deltidsstillingar.
Departementet vil greie ut eit forslag
om rett til høgre stillingsprosent som følgje av jamleg bruk av
meirarbeid over tid.
Departementet vil sjå dei ulike tiltaka
som har vore og som blir sette i verk, i samanheng, og i dialog
med partane følgje utviklinga i arbeidslivet på dette området nøye.
Her blir det drøfta om arbeidstidsrammene og unntaka
frå dei sikrar arbeidstakarane sitt behov for vern, og om dei samtidig
gir nok rom for tilpassing til behova hos verksemdene og hos brukarane/kundane
deira. Kapitlet omfattar ei særskilt drøfting av langturnus-, medlevar-
og rotasjons-/innarbeidingsordningar. Vidare blir unntaket i lova
for arbeidstakarar i særleg uavhengig stilling drøfta særskilt.
Partane har omfattande høve til å inngå avtale om
slike arbeidstidsordningar der partane er einige og dei finn det
formålstenleg. Det er positivt at partane finn fram til fleksible
løysingar, ikkje minst der dette er spesielt viktig for brukarane
og klientane i til dømes helse- og omsorgssektoren.
Det er frå arbeidsgivarhald blitt framheva at
det er problematisk at fagforeiningane på sentralt nivå seier nei
til ordningar som er ønskte lokalt, og at avtalemekanismen gjer
at det blir vanskeleg å vite om avtalte ordningar kan vidareførast når
ein avtalepe-riode går ut.
Reglane om arbeidstid i arbeidsmiljølova skal tene
og balansere mange ulike omsyn. Eit hovudformål er å sikre at arbeidstakarane
har ei arbeidstid som ikkje påfører dei og den nærmaste familien
deira unødige helsemessige eller sosiale belastningar. Lova gir
ikkje berre rett til vern mot helseskadelege belastningar, men skal
òg sikre arbeidstakarane velferd gjennom tilstrekkeleg fritid og
fritid på slike tider av døgnet at dei får høve til å vere saman
med familie og venner, og at dei har tid til fritidsaktivitetar.
På denne måten gir reglane også uttrykk for eit ønskt velferdsnivå.
Regelverket må vidare fremje arbeidslivsinkludering ved at dei arbeidstidsordningane
samfunnet legg opp til generelt, blir utforma slik at flest mogleg
kan ta del i arbeidslivet og stå i arbeid fram til pensjonsalderen.
Desse omsyna må avvegast mot behovet for at verksemdene
skal kunne organisere drifta si effektivt og lønnsamt, og at offentlege
verksemder skal kunne fylle sine funksjonar.
Dagens system legg, med hovudrammer som kan
fråvikast ved avtalar eller dispensasjon frå tilsyna, godt til rette
for løysingar tilpassa forholda i den enkelte verksemda. Løysinga
er ein styrke for arbeidslivet generelt, fordi ho byggjer på og
styrkjer partssamarbeidet og partane si rolle som ein viktig og
positiv del av det norske arbeidslivet. Det norske arbeidslivet
byggjer på at det er partane saman som er best eigna til å finne
gode og tilpassa løysingar. Partane har ei særleg viktig rolle når
det gjeld arbeidstidsregulering, ettersom avvik frå normalarbeidstidsramma
i arbeidsmiljølova som hovudregel skal etab-lerast gjennom avtale
mellom partane. Det gir avtalane legitimitet, samtidig som det styrkjer
den rolla organisasjonane speler, og det gir partane reell innverknad
på viktige tema i norsk arbeidsliv.
Det vises til Fafo-rapporten om arbeidstidsordningar
som fråvik arbeidsmiljølova. Fafo-rapporten gir uttrykk for at dei
aller fleste avtalane byggjer på eit lokalt initiativ og er tilpassa
eit lokalt behov for turnus eller rotasjon, og at arbeidstakarorganisasjonane
på sentralt nivå svært sjeldan avslår lokale avtaleforslag.
Prinsippet om at avtalar om dei mest vidtgåande arbeidstidsordningane
må inngåast av ei fagforeining med innstillingsrett, vil etter departementet
sitt syn på ein god måte sikre at det blir teke omsyn til helse,
velferd og meir langsiktige interesser, og at avtalar ikkje blir
etablerte som resultat av press frå arbeidsgivaren eller kortsiktige
ønske frå enkelte arbeidstakarar. Det må òg forventast at organisasjonane
sentralt har større kunnskap om helse- og velferdsmessige konsekvensar
av ulike arbeidstidsordningar og ei oversikt som gjer det mogleg
å ha ein einskapleg praksis overfor alle arbeidsgivarar som driv
den same typen verksemd.
At partane har høve til å avtale ordningar som passar
i den enkelte verksemda eller bransjen, og at tilsyna kan gi dispensasjonar,
gir god fleksibilitet i lovverket. I tillegg kan departementet gi særlege
reglar dersom arbeidet er av ein så særeigen art at det ikkje lèt
seg tilpasse dei ordinære lovføresegnene. Eit anna viktig moment
er at i det norske avtalesystemet kan partane sine sentrale avtalar
i ein del tilfelle sette grenser for kva som kan avtalast lokalt
innanfor det gjeldande avtaleområdet.
Arbeidsgivarorganisasjonane har teke til orde for
at Arbeidstilsynet bør få høve til å gi dispensasjon der partane
ikkje blir einige, og der arbeidstidsordninga partane ikkje blir
einige om, må reknast som helse- og velferdsmessig forsvarleg. Dei
avvegingane som skal gjerast, er samansette og består av fleire
element enn spørsmålet om i kva grad unntaket er helse- og arbeidsmiljømessig
forsvarleg. Det vises til at forhandlingar om arbeidstid ofte er
samanvovne med forhandlingar om lønn. Det vil setje tilsyna i ei
vanskeleg tvisteløysingsrolle å skulle ta avgjerder i slike saker.
Det kan òg gå ut over legitimiteten deira som uavhengig tilsyn.
Ei slik utviding av dispensasjonsretten vil truleg også vere svært
ressurskrevjande, og vil gå ut over andre viktige tilsynsoppgåver.
Elles er gjeldande praksis at tilsynet truleg er strengare enn partane
når det gjeld dispensasjonar.
Det regelverket og det systemet som eksisterer
i dag, er ett godt balansert og fleksibelt i den forstand at det
gir høve til tilpassing til forholda og behova i dei ulike verksemdene.
Det opnar også for å etablere ulike typer arbeidstidsordningar, både
spesielle det kan være behov for i særlege tilfelle og arbeidstidsordningar
som kan vere med på å redusere ufrivillig deltid. Systemet er likevel
sett saman av mange element, og kan opplevast som vanskeleg tilgjengeleg
av mange arbeidsgjevarar. Med den rolla partane har både på lokalt
og sentralt nivå, er det viktig at dei tek eit heilskapleg ansvar
for at reguleringa av arbeidstid og lønn dekkjer behov og interesser
både hos arbeidstakarane, brukarane og verksemdene.
Det er derfor ikkje grunn til å gjere større
endringar i den ordninga som gjeld i dag. Det vil bli sett i verk
tiltak for å kunne følgje utviklinga i partane sin avtalepraksis,
for avtalar som er inngått etter arbeidsmiljølova § 10-12 (4). Det
er viktig at avtalane gir verksemdene, brukarane og dei tilsette
nødvendig føreseielege retningslinjer. Det vil bli vurdert å stille
krav om at partane opprettar offentleg tilgjengeleg statistikk for bruken
av høvet til å inngå avtale. Ein vil gå i dialog med partane for
å sjå om dei kan gjere det enklare og meir føreseieleg å bruke desse
arbeidstidsordningane over tid.
Utfordringane knytte til arbeidstida for arbeidstakarar
i særlig uavhengig stilling er ei viktig oppgåve framover. Det er
ikkje føremålsteneleg å forfølgje sporet med lovendring på dette
området. Det viktigaste er at Arbeidstilsynet held fram med kontrollverksemda
si. Arbeidstilsynet sitt arbeid ser ut til å ha gitt gode resultat
så langt.
Arbeidstilsynet må i tillegg vidareføre arbeidet med
å spreie kunnskap og informasjon om rett forståing av regelen om
arbeidstakarar i særleg uavhengig stilling. Det er viktig å følgje
utviklinga på feltet. Derfor blir det teke sikte på å gjennomføre
ei ny evaluering av tilstanden i arbeidslivet på dette området.
Tiltak:
Departementet vil
følgje utviklinga i partane sin avtalepraksis og vil vurdere å stille
krav om at partane opprettar offentlig tilgjengelig statistikk for
avtalar som er inngått etter arbeidsmiljølova § 10-12 (4).
Departementet vil gå i dialog med partane
for å sjå om dei kan gjere det enklare og meir føreseie-leg å bruke
desse arbeidstidsordningane over tid.
Arbeidstilsynet si kontroll- og rettleiingsverksemd
i samband med unntaket for særleg uavhengige arbeidstakarar blir
vidareført.
Det blir teke sikte på å gjennomføre ei
ny evalue-ring av tilstanden i arbeidslivet på desse områda.
Her blir den rettslege situasjonen ved permittering
og enkelte fakta om permittering drøfta. Mellom anna blir det reist
spørsmål om dei sedvanerettslege reglane bør lovfestast, men konklusjonen
er at det ikkje ser ut til å vere grunnlag for dette.
Ei permittering inneber ein mellombels suspensjon
av partane sine forpliktingar i eit arbeidsforhold og gir verksemdene
høve til å tilpasse arbeidsstyrken dersom det mellombels ikkje er arbeid
å utføre, utan at arbeidstakarane av den grunn må seiast opp. Arbeidsforholdet
består i permitteringsperioden, sjølv om lønns- og arbeidsplikta
fell bort. Det er i dag ingen lovreglar som uttrykkjeleg regulerer
bruken av permittering, verken når det gjeld sjølve høvet til å
permittere, eller korleis arbeidsgivaren skal gå fram i samband
med ei permittering. Høvet til permittering har likevel sikker forankring
i sedvanerett, som er utvikla gjennom praksis i arbeidslivet og gjennom
rettspraksis. Dei sedvanerettslege reglane har gitt og gir framleis
dei uorganiserte arbeidstakarane eit godt vern. Det er, etter ei samla
vurdering, ikkje behov for ei lovregulering av permitteringsinstituttet.
Komiteen merker seg,
på bakgrunn av kartleggingen av tilstand, jf. meldingens Del II,
at den overordnede tilstanden i norsk arbeidsliv er god både kvantitativt
og kvalitativt. Norge har historisk sett lyktes bedre enn mange
andre land i å holde arbeidsledigheten lav og sysselsettingen høy.
Kvaliteten i arbeidslivet er også god for de aller fleste og preges
av ryddige og gode arbeidsforhold. HMS-standarden er generelt sett
god, mange opplever god medvirkning og innflytelse på arbeidet og
får brukt og utvik-let sin kompetanse.
Komiteen viser til at man fortsatt
har utford-ringer knyttet til blant annet sosial dumping, helseproblemer,
utstøting og ufrivillig deltid i norsk arbeidsliv.
Komiteen er opptatt av å løse
de mange utford-ringene tilstandsrapporten peker på, slik at man ikke
bare kan bevare, men også forbedre norsk arbeidsliv ytterligere,
både gi flere mulighet til arbeid, øke tilgangen på arbeidskraft
samt sørge for at arbeidsforholdene holder høy standard og ikke
skaper sykdom og utstøting.
Komiteen peker på de store oppgavene
velferdssamfunnet vårt står overfor i årene som kommer. De forutsetter
at flest mulig kan være i arbeid. Derfor er det viktig med tiltak
for å minske utstøting og uførhet som følge av sykdom og skade,
bekjempe useriøsitet i form av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Derfor blir det viktig å sikre at intensjonene i arbeidsmiljølovverket
ivaretas. Komiteen imøteser derfor at denne meldingen
fører til en bred drøftelse av regjeringens foreslåtte tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har klart å holde ledigheten lav og sysselsettingsraten
høy, også gjennom finanskrisen. Videre peker flertallet på
at det siden 2005 har blitt skapt 300 000 nye arbeidsplasser i Norge,
derav 200 000 i privat sektor. Til sammenligning stod sysselsettingsøkningen
under den høyredominerte regjeringen Bondevik II omtrent stille. Flertallet peker
på at regjeringen prioriterer arbeidet for å hindre utstøting, og fremme
inkludering i arbeidslivet, gjennom blant annet arbeidet med NAV-reformen,
ny IA-avtale, sammenslåing av flere ytelser til arbeidsavklaring,
kvalifiseringsprogrammet, uførereformen og jobbstrategien der unge
under 30 år prioriteres. Flertallet viser også til
at Brochmann-utvalgets rapport følges opp i de ulike departementer,
blant annet gjennom innføringen av skjerpede aktivitetskrav til
overgangsstønaden vedtatt i Innst. 15 S (2011–2012) noe komiteens
medlem fra Kristelig Folkeparti den gang stemte imot.
Videre viser flertallet til at
andelen av den arbeidsføre delen av befolkningen som mottar helserelaterte
ytelser ikke har økt, men holdt seg relativt stabilt siden 2005,
mens den økte under regjeringen Bondevik II.
Flertallet peker på at ved utgangen
av 2011 var det om lag 305 000 mennesker på uførestønad i Norge. Flertallet peker
på at antallet uføre har økt moderat de siste årene, og at økningen
hovedsakelig skyldes at befolkningen vokser.
Derimot påpeker flertallet at
andel uføre i pst. av befolkningen falt fra 10,2 pst. i 2005 til
9,5 pst. i 2009. Videre merker flertallet seg at
tallene pr. 1. kvartal 2012 viser at uføreandelen økte moderat,
og at andelen uføre i prosent av befolkningen 18–66 år nå er 9,7
pst. (311 166 pers.). Flertallet peker på at noe
av denne plutselige økningen skyldes at Nav har satt en ekstra innsats
inn på å avklare deltakere på arbeidsavklaringspenger, og at dette
derfor dreier seg om en økning som uansett hadde kommet noe mer
gradvis dersom ekstrainnsatsen ikke hadde vært iverksatt.
Flertallet peker på at det er
gledelig at sykefraværet går ned, og påpeker at reduksjon i sykefravær
lover godt for den fremtidige uførestatistikken. Flertallet viser
videre til sine generelle merknader for omtale av regjeringens strategi
for å forebygge sykdom og uførhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at selv om antallet
sysselsatte har økt blant annet grunnet innvandring, har sysselsettingsandelen
ikke gått opp siden regjeringen Bondevik II. Samtidig har den falt
blant personer med nedsatt funksjonsevne og i den yngste aldersgruppen. Disse
medlemmer viser også til meldingens side 20 og 21, der departementet skriver
at, sitat:
«Det har gjennom mange år vore ein sterk vekst i
talet på mottakarar av helserelaterte ytingar. Det er ein kvart
million fleire som får utbetalt uføretrygd, arbeidsavklaringspengar
eller sjukepengar i dag enn for 15 år sidan.»
Disse medlemmer viser videre
til at andelen personer i yrkesaktiv alder på helserelaterte ytelser
stabiliserte seg under regjeringen Bondevik II etter å ha økt i
flere tiår. Disse medlemmer har også merket seg at
selv om andelen på permanent uføretrygd har vært stabil de siste årene,
gjorde avgangen til uføretygd et kraftig hopp mellom 1. kvartal
2011 og 1. kvartal 2012. Antallet som gikk over på uføretrygd var
i denne perioden på over 10 000, og har aldri vært høyere. Samtidig
økte antallet uføre under 30 år med 10 pst. på kun ett år. Disse
medlemmer mener dette samlet er bekymringsfulle trekk som regjeringen
ikke har tatt tilstrekkelig alvorlig, og som på sikt kan undergrave
den norske modellen.
Disse medlemmer viser også til
Brochmann-utvalgets rapport (NOU 2011:7) som skisserer en rekke
utfordringer knyttet til migrasjon og den norske modellen. Disse
medlemmer har særlig merket seg at utvalgets påpekning om
at kombinasjonen av en aldrende norsk befolkning og lav sysselsetting
i betydelige innvandrergrupper kan utfordre modellens bærekraft
på sikt. Disse medlemmer mener at deltakelse i arbeidslivet
er et svært viktig virkemiddel til integrering, og at det derfor
er av avgjørende betydning at så mange som mulig i denne gruppen
deltar i arbeidslivet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
flere forhold knyttet til arbeidstid, tilsettingsforhold, overvåking
og varsling utfordres i vår tid. Det er forventninger og krav til
at arbeidslivet og de sivile oppgaver skal passe til hverandre.
Omsorgsoppgaver, fritid og arbeid skal kombineres på en god måte.
Fleksibilitet og tilrettelegging for den enkelte arbeidstaker må kombineres
med krav til kvalitet og forutsigbarhet, ett trygt og ikke helseskadelig
arbeid. Ny teknologi gjør det mulig å være «på» jobben også når
man har fri. Disse utfordringene må møtes med en helhetlig og forutsigbar
arbeidslivspolitikk som sikrer et arbeidsliv tilgjengelig for alle og
som ikke ødelegger helsa. Et arbeidsliv der teknologi og fleksibilitet
ikke fører til overvåking og angiveri og et arbeidsliv med klare
ledelseslinjer med tydelig plassering av ansvar og myndighet. Flertallet er
av den oppfatning at et godt og sterkt trepartssamarbeid er en forutsetning
for å kunne møte disse utfordringene på en god måte.
Komiteen merker seg
at de fleste arbeidstakere arbeider innenfor normalarbeidsdagen,
og at andelen som arbeider utover alminnelig arbeidstid har vært
stabil de siste ti årene. Samtidig er andelen kvinner som arbeider
utenfor vanlig arbeidsdag høyere enn andelen menn, og varierer mellom
ulike næringer. Videre merker komiteen seg at det
siste tiåret har arbeidstiden blitt redusert med 1,5 time i uken
for menn, mens den for kvinner er stabil.
Fordi kvinner står for 75 pst. av deltidsarbeidet, er
likevel gjennomsnittlig arbeidstid for kvinner pr. uke lavere enn
for menn. Komiteen viser til behovet for å redusere
omfanget av ufrivillig deltid, og viser til sine merknader under
Krafttak mot ufrivillig deltid.
Komiteen merker seg at omfanget
av innleie av arbeidskraft har økt de siste årene. I overkant av
40 000 personer jobber i innleiebransjen i Norge. Komiteen merker
seg videre at om lag 190 000 personer har midlertidige ansettelser, som
tilsvarer en relativt stabil utvikling. (Kilde: SSB)
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at faste ansettelser skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet.
Et arbeidsliv basert på faste ansettelser er, etter flertallets mening,
bra for den enkelte arbeidstakers trygghet og forutsigbarhet, for
bedriftene og derfor for samfunnet i sin helhet. Adgangen til å
ansette midlertidig samt leie inn arbeidskraft skal derfor begrenses
til å gjelde arbeid av midlertidig art, og i en begrenset periode,
slik arbeidsmiljøloven § 14.9 fastslår. Flertallet peker
på at det er stor grunn til å tro at bruken av midlertidige ansettelser
og innleie av arbeidskraft benyttes utover det arbeidsmiljøloven
tillater, særlig i enkelte bransjer, og mener derfor det er nødvendig
med et intensivert arbeid for å oppnå sterkere etterlevelse av arbeidsmiljølovens
regler både gjennom bedre håndhevelse av lovverket samt tiltak for
å begrense omfanget av midlertidige ansettelser og innleie i tråd
med regelverket.
Flertallet peker på at det er
av stor bekymring at ungdomsledigheten er høyere enn ledigheten ellers. Flertallet peker
derfor på viktigheten av at ungdom prioriteres bredt og med ulike virkemidler,
blant annet med tidlig innsats mot frafall i skolen, og i arbeidsmarkedspolitikken, blant
annet gjennom Ungdomsgarantien. Flertallet mener
det er avgjørende at oppfølgingsordningene rettet mot unge fungerer
godt, og peker på regjeringens NY Giv satsing, samt det pågående
arbeidet med evalueringen av Ungdomsgarantien, med tanke på å styrke
innsatsen for at ungdom utenfor arbeid og utdanning får den oppfølgingen
de trenger.
Flertallet ønsker at enda flere
som mottar arbeidsavklaringspenger skal komme ut i arbeid, og viser
til regjeringens forsøksordning lagt frem i revidert budsjett d.å.
der deler av arbeidsavklaringspengene vil kunne brukes som lønnstilskudd
til arbeidsgivere i noen forsøksfylker. Videre peker flertallet på
at ungdom skal prioriteres i forsøket fordi det er ekstra viktig
at unge ikke står lenge utenfor arbeid eller opplæring. Flertallet avviser
derfor opposisjonens påstand om at denne forsøksordningen kun er
en generell adgang til midlertidig ansettelse for denne gruppen,
men en ordning med lønnstilskudd og oppfølging, i en gitt tidsperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at hovedregelen i norsk
arbeidsliv skal være ordinære faste ansettelser. Det er viktig for bedriftene
og for de ansatte. Samtidig kan midlertidig ansettelse være en viktig
inngangsport til arbeidslivet. Disse medlemmer merker
seg i den sammenheng at regjeringen har åpnet for bruk av midlertidig
ansettelser for mennesker med nedsatt arbeidsevne i sitt forslag til
revidert nasjonalbudsjett for 2012. Disse medlemmer mener
det er bra at regjeringen med dette anerkjenner midlertidige ansettelser som
et nyttig verktøy for å senke terskelen inn i arbeidslivet, men
mener forslaget burde omfattet flere enn kun en liten gruppe slik
regjeringen foreslår. At terskelen inn i arbeidslivet er lav, er særlig
viktig for utsatte grupper som funksjonshemmede, ungdom og innvandrere.
Samtidig er disse medlemmer opptatt av at det ikke
må danne seg et A- og B-lag i arbeidslivet, der en betydelig andel
av arbeidsstokken forblir permanent i midlertidige stillinger. Disse
medlemmer vil derfor ha en arbeidsmiljølov som sikrer faste
ansettelser ved faste behov.
Disse medlemmer viser også til
behandlingen av Prop. 74 L (2011–2012) Endringer i arbeidsmiljøloven
og tjenestemannsloven mv. (likebehandling ved utleie av arbeidstakere
og tiltak i den forbindelse mv.), jf. Innst. 326 L (2011–2012). Disse
medlemmer er opptatt av at likebehandlingsprinsippet følges
og at en seriøs bemanningsbransje kan bidra til integrering, økt
sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Ifølge NHO Services medlemsundersøkelse
fra 2011/2012 oppgir de ansatte at de fleste var arbeidsledige eller
studenter før de begynte i et bemanningsbyrå. 72 pst. av de ansatte
er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. De jobber heltid
og har jobbet mindre enn ett år.
Disse medlemmer vil understreke
at en lønnsom privat sektor er en forutsetning for velferdssamfunnet,
og at staten må legge til rette for denne sektoren gjennom gode,
fleksible ordninger som gjør at norsk næringsliv kan hevde seg i
det globale markedet.
Disse medlemmer ser med bekymring
på den økende ungdomsarbeidsledigheten flere steder i Europa. Disse
medlemmer vil understreke at selv om Norge har en relativt
sett lav ungdomsledighet, er det svært viktig at ungdom og unge voksne,
og særlig langtidsledige i denne gruppen, blir prioritert i Nav-systemet.
Det vises i denne sammenheng til at regjeringens ungdomsgaranti
ikke er tilfredsstillende fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at mange ungdommer faller ut av skole og arbeidsliv og får ikke
alltid den hjelpen de har rett til, gjennom tett og individuell
oppfølging.
Disse medlemmer uttrykker bekymring
for økningen av unge som mottar uføretrygd. Dersom man legger sammen
antallet unge på arbeidsavklaringspenger og antallet uføre, innenfor samme
årsgruppe, viser tallene at nesten et helt årskull unge står utenfor
arbeidslivet og et utdanningsløp. Disse medlemmer viser
til at Vista analyse har gjort beregninger der marginalisert ungdom
defineres som ungdom mellom 16 og 30 år, som ikke er i utdanning
eller militærtjeneste, og har vært uten arbeid i minst 3 år. Ved
hjelp av administrative registre kunne man observere andelen i et
årskull som marginalisert. Ved å observere dem senere i livet vil
man kunne se hvordan marginaliseringen i ungdomstiden påvirker arbeidsmarkedstilknytningen.
Med bakgrunn i denne observasjonen, der en nedre grense er for eksempel
2 pst. av et marginalisert ungdomskull, vil om lag 1 000 personer
(årskull på 50 000) jf .overnevnte definisjon, utgjøre 160 mill.
kroner pr. år i kostnader for hvert årskull. Kostnaden er et forsiktig
anslag når en vet at det i gruppen er hele 8 pst. i alderen 20 til
30 år som er marginalisert. Disse medlemmer mener
at med dette blir de samfunnsøkonomiske kostnadene svært store.
Derfor bør en hele tiden være i forkant for at ungdom ikke faller
ut av utdanning og arbeidsliv. Samt at ulike tiltak både når det
gjelder ungdom som slutter på skole, slutter i jobb eller blir sykmeldt
over tid, evalueres jevnlig.
Komiteen har i komiteens
høring merket seg innspillene om at omfanget av bruken av unntak for
særlig uavhengige stillinger øker også utover det som reelt sett
er arbeid av særlig uavhengig og ledende karakter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at
loven praktiseres etter hensikten og at misbruk ikke forekommer. Flertallet viser
til at for å komme inn under begrepet «særlig uavhengig stilling»
i arbeidsmiljøloven, er det ikke nok å selv kunne kontrollere arbeidstiden.
Stillingen må være tydelig selvstendig og ha stor frihet med hensyn
til når eller hvordan arbeidsoppgaver skal organiseres og gjennomføres.
Det er, etter flertallets mening,
ikke ønskelig at en større gruppe enn reelt sett nødvendig skal komme
inn under bestemmelsen og ved det ikke omfattes av vern av arbeidstid
etter arbeidsmiljøloven.
Komiteen ber regjeringen
foreta en egen gjennomgang av praktiseringen og omfanget av bruken
av unntak for særlig uavhengige stillinger og komme tilbake til
Stortinget om dette i egnet form.
Komiteen peker på at det i meldingen,
side 21, 1. kolonne, vises til at halvparten av arbeidstakerne opplever
overvåking og kontroll på arbeidsplassen, og at dette innebærer
en økning. Selv om de fleste opplever økt trygghet som følge av tiltakene,
peker komiteen på utfordringer ved økningen og at
kildene til personopplysninger om ansatte blir flere, og faren for
misbruk øker.
Komiteen vil videre påpeke at
det er særlig bekymringsfullt at mange arbeidstakere svarer at de
ikke vet om epost, nettsider og telefon overvåkes av arbeidsgiver.
Komiteen fremhever at arbeidsmiljøloven
og annet lovverk gir klare regler for når slike tiltak kan benyttes,
men at dette ifølge høringsinstansene er for fragmentert. Komiteen ber regjeringen
vurdere forbedringer på dette punktet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til evalueringen
av varsling, varslingseffektivitet og konsekvenser av varsling,
gjennomført i 2010, som avdekker at vilkårene for varsling er bedret.
Likevel peker flertallet på det alvorlige at for
få arbeidstakere og arbeidsgivere har god nok kjennskap til arbeidsmiljølovens
regler og vern for varsling, og at for få varsler om kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen. Av forholdene som det varsles om, merker flertallet seg
at i om lag halvparten av tilfellene rapporteres det om løsning
eller forbedring av forholdene, mens 13 pst. av varslerne rapporterer
om negative eller blandede reaksjoner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
avventer evalueringen av lovverket som er varslet fra regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at varsling har fått et visst fokus i meldingen. Disse
medlemmer har tidligere tatt opp sak om varsling i Stortinget senest
i 2009, jf. Dokument nr. 8:151 S (2009–2010), Innst. 71 S (2010–2011).
Forslaget om å få en evaluering av varslingsparagrafen senest innen
utgangen av 2011, ble ikke tatt til følge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at varslerparagrafen ikke
virker godt nok overfor den som varsler, og viser til tilbakemeldinger
om arbeidstakere som vegrer seg for å varsle om kritikkverdige forhold,
fordi en ikke blir ivaretatt som varsler.
Disse medlemmer viser til at
NRK fortalte, den 11. oktober 2010, om en sikkerhetsvakt som ble
fjernet fra jobben på Statoil Mongstad etter at vedkommende varslet
om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Resultatet var at varsleren
opplevde trusler. Etter kort tid fikk varsleren beskjed både fra
Statoil og arbeidsgiver G4S om at det ikke var trygt for vedkommende
å jobbe på Mongstad lenger.
Disse medlemmer vil peke på at
det kan synes som om dagens varslerparagraf gir et betydelig svakere
vern for ansatte hos underleverandører eller på annen måte er innleid arbeidskraft,
enn for varslere som er ansatt i det firmaet de varsler om.
Disse medlemmer mener det er
behov for en evaluering av om varslerparagrafen fungerer tilfredsstillende,
og at en slik evaluering også bør omhandle ansatte hos underleverandører
eller på annen måte er innleid arbeidskraft. Disse medlemmer har
merket seg at det fortsatt ikke foreligger en evaluering av varslerparagrafen,
og mener det er uheldig at regjeringen ennå ikke har klart å få
til dette.
Komiteen viser til
at arbeidstidsbestemmelsene skal ivareta en rekke hensyn. Virksomheter
skal kunne drive godt og lønnsomt, institusjoner skal på best mulig
måte kunne ivareta brukernes interesser, og først og fremst skal arbeidstakere
ha arbeidstidsordninger som ivaretar deres helse og velferd og som
gjør det mulig å stå i arbeid til pensjonsalder. Komiteen peker videre
på at arbeidsbestemmelsene skal verne mot helseskadelig arbeidstid,
og at ønsker om lange arbeidsøkter og mange lange økter etter hverandre
derfor må balanseres mot økt risiko for feil og arbeidsulykker og
at arbeidstakerne dermed utsetter seg selv og andre for fare.
Komiteen peker på at dagens arbeidstidsordninger
gir rom for mange ulike alternative og flek-sible ordninger og lokal
tilpasning, enten gjennom avtale med den enkelte arbeidstaker, med
lokale tillitsvalgte, med sentrale organisasjoner eller gjennom
dispensasjoner fra Arbeidstilsynet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at arbeidstidsbestemmelsene kontinuerlig diskuteres med tanke på
å møte nye utfordringer og behov for tilpasninger i et arbeidsliv
i endring. Flertallet vektlegger at endringer i arbeidslivslovgivningen
best skjer innenfor rammen av trepartssamarbeidet. Som et aktuelt
eksempel på dette viser flertallet til at statsråden
nylig har invitert partene i arbeidslivet til møte for sammen å
se på muligheter for å gjøre det enklere og mer forutsigbart å bruke unntaksbestemmelsene
fra arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven, samt hvordan myndighetene
kan få en bedre oversikt over omfanget av avtaler som fraviker lovens
normalordning. Flertallet imøteser disse drøftelsene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det ikke er grunnlag for å endre dagens ordning der omfattende
unntak fra arbeidstidsbestemmelsene gjøres etter avtale mellom arbeidsgiver
og arbeidstakerorganisasjonene.
Dette flertallet viser til at
om en benytter de muligheter som ligger i loven med forsvarlig begrunnelse,
blir søknadene om ulike arbeidstidsordninger imøtekommet.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener prinsippet
om at arbeidstaker gjennom sine organisasjoner skal ha en avgjørende
myndighet gjennom å kunne inngå avtaler om alternative ordninger,
er viktig, og at de sent-rale forbundene dermed gjennom innstillingsretten
innehar en svært viktig funksjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i de senere år har blitt stadig mer utbredt å organisere virksomheter
som et franchisesystem innenfor flere bransjer. Særlig i bransjer
som handel og hotell og restaurant har dette konseptet fått en mer
dominerende plass enn tidligere. Franchisegiver utøver sterk innflytelse
overfor den enkelte virksomhet/franchisetaker. Videre viser flertallet til
at flere forbund i arbeidet med meldingen har gitt uttrykk for at
de ansatte opplever at eiermakten som utøves er sammenlignbar med den
i konsern, men uten at man har tilsvarende innsyn og medbestemmelse. Flertallet viser på
denne bakgrunn til at det er viktig at regjeringen i meldingen varsler
et høringsnotat som vurderer utvidet HMS-ansvar i konsern og franchiseforhold.
På denne måten gis det også et signal om at det aktivt vil motarbeides
at ulike strukturendringer i norsk nærings- og arbeidsliv skal føre
til forringet HMS-standard eller svekkede arbeidstakerrettigheter. Flertallet mener
dette er en utfordring som krever kontinuerlig oppmerksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil beholde arbeidsmiljøloven
som en grunnplanke i norsk arbeidsliv og understreker at loven også
i dag gir betydelige muligheter til fleksibilitet. Loven i dag er
svært komplisert, og det er grunn til å anta at den i stor utstrekning ikke
etterleves i praksis. Det er derfor et mål å forenkle regelverket.
En moderne arbeidsmiljølov må ta hensyn til
arbeidstakernes behov for beskyttelse, men også deres krav på fleksibilitet
for å finne den rette balansen mellom arbeid og fritid. Samtidig
må arbeidsmiljøloven så godt som mulig sikre at vi får utnyttet
arbeidskraftsressursene våre. Disse medlemmer mener
fast ansettelse for faste oppgaver er og skal være hovedregelen
i norsk arbeidsliv, men ønsker også en harmonisering av regelverket
for midlertidige ansettelser i tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer vil
også påpeke at dersom terskelen inn i arbeidslivet blir for høy,
vil det særlig ramme grupper som har problemer med å få arbeid.
Det må derfor være et mål å redusere risikoen ved feilansettelser.
Disse medlemmer ønsker moderate
oppmykninger av arbeidsmiljølovens bestemmelser om gjennomsnittsberegning
av arbeidstid og uttak av overtid. Disse medlemmer viser
til at dagens regelverk i praksis har vist seg å ikke være fleksibelt
nok. Dette reflekteres i en lang rekke regelbrudd, blant annet i
departementene. For eksempel fremgår det av Stortingets Dokument
15:1217 (2011–2012) at Forsvarsdepartementet brøt arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser
i sitt arbeid med Langtidsplanen for Forsvaret. Disse medlemmer viser
også til flere titusen dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven i
helseforetakene og i Trondheim kommune. For lite fleksible arbeidstidsbestemmelser
bidrar dessuten til bruk av deltidsstillinger.
Som ett tiltak for å motvirke en praksis der
arbeidstidsbestemmelsene rutinemessig brytes, ønsker disse
medlemmer å gjøre det enklere for arbeidsgivere og arbeidstakere
å ta i bruk alternative turnusordninger. Derfor ser disse
medlemmer positivt på initiativet om å gjøre det enklere
og mer forutsigbart å bruke unntaksbestemmelsene fra arbeidstidsordningene
i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer ønsker samtidig
å gi Arbeidstilsynet tilbake muligheten til å godkjenne såkalte
alternative turnuser. Sammen vil disse tiltakene kunne stimulere
til økt bruk av alternative turnusordninger, som igjen vil bidra
til mer effektiv bruk av knappe arbeidskraftsressurser, mindre bruk
av deltidsstillinger, lavere sykefravær og færre brudd på arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer registrerer at
det er blitt mer utbredt å organisere virksomheter gjennom franchisesystemer. Disse
medlemmer vil understreke at franchiseorganisering er en
fullt lovlig og legitim organiseringsform i næringslivet. For mange
representerer det en mulighet til å bli selvstendig næringsdrivende,
og en mulighet til å skape arbeidsplasser i sitt nærmiljø.
Samtidig mener disse medlemmer at
slike organiseringsformer ikke skal tas i bruk kun med den hensikt
å omgå arbeidslovens bestemmelser, og forutsetter at departementet
vil ta hensiktmessige steg for å forhindre en slik omgåelse av loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslag fra Fremskrittspartiet i 2009 om sikring av økt lønn
i kvinnedominerte lavtlønnsyrker og endringer i arbeidstidsbestemmelsene,
jf. Dokument nr. 8:99 (2008–2009) om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker
og endringer i arbeidstidsbestemmelsene, Innst. S. nr. 364 (2008–2009).
I dokumentet ble det fremmet følgende forslag, sitat:
«I
Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen
av lønnsoppgjøret for 2009 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft
for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene i offentlig sektor, og som
følge av dette sikre at kommunene blir økonomisk kompensert for
et slikt lønnsløft.
II
Stortinget ber
Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret for 2009 iverksette
tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene
innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, med sikte på å redusere
omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger.»
Slik disse medlemmer er kjent
med, fikk representantforslaget bare tilslutning fra Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer mener at ved
å styrke grunnbemanningen innen helse- og omsorgssektoren så vil
mye av deltidsproblematikken være løst, jf. Representantforslag
155 S (2010–2011) og Innst. 196 S (2011–2012), der denne problematikken
også er tatt opp, og henvises til følgende ordlyd i forslaget;
«Helsepersonelloven stiller krav til helsepersonell
om å yte faglig forsvarlig helsehjelp. Hvis helsepersonellet skal
kunne gi forsvarlig pleie og omsorg til de pleietrengende eldre,
må sykehjemmene ha en viss pleiebemanning. Skoler og barnehager
har grenser for antall barn pr. ansatt. Eldre, pleietrengende sykehjemsbeboere
må også sikres en forsvarlig bemanning. Underbemanning i sykehjemstjenesten
har alvorlige følger for beboerne. For de ansatte fører underbemanning
til dårligere arbeidsmiljø, sykmeldinger og utstøting fra arbeidet,
og det forsterker rekrutteringssvikten til pleieyrkene generelt,
og eldreomsorgen spesielt.»
Disse medlemmer viser også til
at Fremskrittspartiet i tillegg foreslo å bevilge et øremerket driftstilskudd
til sykehjemsplasser på 2 mrd. kroner totalt, jf. Innst. 3 S (2010–2011). Disse medlemmer vil
påpeke at et slikt økt driftstilskudd ville medføre økt kvalitet,
styrket grunnbemanning og at flere deltidsansatte hadde fått økte
stillingshjemler. Selv om behovet åpenbart var til stede, valgte
regjeringspartiene underlig nok å stemme ned Fremskrittspartiets
forslag.
Disse medlemmer viser til at
det vil være et stort behov for fagutdannet arbeidskraft innen helse-
og omsorgssektoren, og at det derfor må settes inn andre tiltak
for å løse fremtidens arbeidskraftbehov. Disse medlemmer mener
at man må se mulighetene for mer bruk av videre- og etterutdanning,
bedre studielåns- og stipendordninger, og eventuelle pliktår for
dem som får betalt etter- og videreutdanning av arbeidsgiver.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets merknader til Meld. St. 13 (2011–2013) om
utdanning for velferd. Samspill i praksis.
Disse medlemmer viser til tall
fra Utdanningsdirektoratet, som indikerer at antall søkere til helse-
og omsorgsyrkene er gått ned. Slik disse medlemmer ser
det, må det legges bedre til rette for tettere samarbeid mellom
arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner slik at nyutdannede helsefagarbeidere
kan tilbys hele og faste stillinger når de er ferdig utdannet.
Disse medlemmer mener at dette
vil være med på å gjøre det mer attraktivt å utdanne seg innen omsorgsyrkene. Disse
medlemmer mener det må legges til rette for, spesielt i
omsorgsyrker, å kunne bruke deltidsstillinger mer fleksibelt, slik
at man kan gå inn og ut av deltidsstillinger for å fylle opp hele
stillinger etter behov.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
forslag, jf. Representantforslag 55 S (2010–2011), Innst. 196 S
(2011–2012) der det skrives følgende, sitat:
«skal omsorgen for de eldre og pleietrengende bli
god nok, trengs det nok helsepersonell som kan gi dem den hjelpen
de trenger. En del kommuner har klart å bygge opp eldreomsorgen
med tilstrekkelig kapasitet og kvalitet, i andre kommuner er det
stor svikt i tilbudet til de eldre pleietrengende.»
Disse medlemmer viser også til
Innst. 11 S (2010–2011) hvor en enstemmig helse- og omsorgskomité
uttalte, sitat:
«Komiteen mener det må være et klart mål at de ansatte
i hjemmesykepleien skal være faglærte og at andelen med treårig
helse- og sosialfaglig høgskole økes.»
Disse medlemmer viser også til
regjeringens uttalte målsetting om at det skal være under 10 pst.
ufaglærte i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten.
Disse medlemmer mener at arbeidstidsordningene
i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere ulike hensyn. I mange
yrker er det, og vil det bli, store endringer og utfordringer de
neste årene.
Disse medlemmer viser til rapporten
Arbeidsmarkedet for sosial- og helsepersonell frem mot 2035, som
påpeker en betydelig underdekning av helsepersonell i 2035. Beregninger
tilsier at hvis det ikke utdannes flere innen helsesektoren, vil
det i 2035 være en underdekning på nær 57 000 helsefagarbeidere
og 28 000 sykepleiere.
Disse medlemmer viser til at
rapporten påpeker at anslaget på underdekningen mot slutten av beregningsperioden
øker sterkt fordi tallet på personer over 80 år forventes å øke
sterkt fra 2020 og frem til 2035. Økningen i etterspørselen blir
dermed sterkest for de personellgruppene som i stor grad er sysselsatt
innen pleie og omsorg eller i spesialisthelsetjenesten.
Forholdsvis uavhengig av den fremtidige organiseringen
av helsesektoren vil det på høgskolenivå etter hvert være nødvendig
å øke utdanningskapasiteten for å unngå økende underdekning for
bioingeniører, fysioterapeuter, helsesøstre og sykepleiere. Beregningen
viser også at det kan ventes underskudd av sosialpersonell som barnevernspedagoger
og sosio-nomer. Det samme gjelder vernepleiere og radiografer. For
leger og tannleger går det trolig også mot underdekning, men resultatene
for gruppene på universitetsnivå er klart avhengige av forutsetningene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å utrede en sysselsettingsstrategi
for å få dekket opp det fremtidige behovet for helsepersonell.»
Arbeidslivet har endret seg betraktelig fra
arbeidsmiljøloven ble innført og frem til i dag, slik disse
medlemmer ser det. Teknologisk og global utvikling har ført
til at behovet for, og muligheten til mer fleksibilitet i arbeidslivet
utfordrer reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven.
Mange virksomheter har drift som gjør at arbeidstiden
kan komme i konflikt med arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.
Spesielt har dette vist seg innen helseforetakene og omsorgssektoren,
både privat og offentlig, der hensynet til pasien-ter, brukere og
beboere har måttet gå foran, og at man ved det har brutt loven.
Disse medlemmer mener at arbeidsgiver
og arbeidstaker må være i god dialog for å få til best mulige arbeidstidsordninger
til det beste for alle parter.
Disse medlemmer mener det bør
være slik at hver enkelt arbeidstaker skal kunne forhandle med arbeidsgiver
om arbeidstidsordninger, uten at en organisasjon kan sette en stopper
for dette. Den tilliten mener disse medlemmer en
bør vise overfor de gjeldende parter, og arbeidstilsynet bør være
den rette instansen for å godkjenne turnuser. Dette vil også skape
en rettferdighet overfor de arbeidstakere som velger å være uorganiserte.
Disse medlemmer viser til Arbeidslivslovsutvalgets
innstilling, (NOU 2004–2005), som fremhevet arbeidstid som et område
der det er særlig behov for reformer. Spesielt la Arbeidslivslovsutvalget
vekt på behovet for å forenkle og klargjøre, og for å vurdere enkelte endringer
i regelverket med sikte på å gjøre det mer fleksibelt. Utvalget
viser til at det fra arbeidsgivers side handler om fleksibilitet,
først og fremst om muligheten til å tilpasse arbeidstiden etter
virksomhetens aktivitet.
Disse medlemmer mener at det
er på tide med en gjennomgang av arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven,
og at det må gis mulighet for mer bruk av fleksible turnusordninger,
for å få ned blant annet andelen ufrivillig deltid, minske antall
lovbrudd og få flere til å klare å stå i jobb.
Disse medlemmer viser til at
Norge trenger mer arbeidskraft i tiden fremover. En realistisk, men
utfordrende måte å skaffe mer arbeidskraft på er blant annet å få
flere til å jobbe heltid. Et viktig bidrag for å få dette til er
å endre måten man i dag praktiserer arbeidstidsordningene på.
Disse medlemmer konstaterer at
utfordringene knyttet til praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene
er lite berørt i stortingsmeldingen.
Disse medlemmer foreslår at det
nedsettes en arbeidstidskommisjon som skal se på praktiseringen
av arbeidstidsbestemmelsene. En slik helhetlig og faglig gjennomgang
har ikke vært gjennomført tidligere.
Disse medlemmer mener målet med
kommisjonens arbeid må være å finne løsninger som kan
utløse arbeidskraft
på kort og lang sikt
øke andelen heltidsstillinger
sikre at virksomhetenes behov for drift
ivaretas, samtidig som arbeidstiden bedre kan tilpasses den enkelte
arbeidstaker
Disse medlemmer viser til at
yttergrensene i loven når det gjelder arbeidstid er viktige vernegrenser,
og at det ikke nødvendigvis er behov for å endre disse.
Disse medlemmer mener diskusjonen
i hovedsak må gå på hvordan arbeidstidsbestemmelsene praktiseres
innenfor disse vernegrensene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette en arbeidstidskommisjon
som får til oppgave å se på praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene,
og hvor man blant annet legger frem forslag om
mer fleksible regler
for gjennomsnittsberegning av arbeidstid
mer fleksible regler for uttak av overtid
hvorvidt dagens regler for nattarbeid og
søndagsarbeid er hensiktsmessige
hvordan utløse mer arbeidskraft på kort
og lang sikt
øke andelen heltidsstillinger.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til at det ikke er behov for lovregulering av permitteringsinstituttet,
men understreker at god informasjon og drøfting med de ansatte om
forhold som kan føre til permittering, bør ivaretas av alle arbeidsgivere.
Plikten til informasjon og drøfting i arbeidsmiljøloven er viktig
for at tillitsvalgte skal kunne ivareta ansattes interesser, men omfatter
også representanter for de ansatte i virksomheter uten tariffavtale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det per dags
dato ikke er lovregulert adgang til permittering for arbeidsgiver,
men det fremgår av praksis i arbeidslivet, rettspraksis og tariffavtaler.
I tillegg forutsettes det av en rekke bestemmelser en permitteringsadgang,
jf. folketrygdloven § 4-7, samt permitteringsloven av 6. mai 1988
nr. 22.
Disse medlemmer mener det er
positivt at bedrifter og ansatte organiserer seg, men vil understreke
at medlemskap i både ansatte- og arbeidsgiverorganisasjoner er frivillig.
Det betyr at selv om dagens permitteringsordninger fungerer godt
i bedrifter med tariffavtale, er det rundt 600 000 ansatte i privat
sektor som ikke er fagorganiserte. Permitteringsreglene i bedrifter
uten tariffavtale baserer seg i dag ikke på et klart lovverk, men
på praksis utviklet i domstolene.
Disse medlemmer mener det foreligger
et behov for kodifisering av permitteringsreglene. Det er ikke nytt
i Norge at avtaler mellom partene i arbeidslivet siden legger grunnlaget
for lovgivning som gjelder for alle. Særlig er det viktig å sikre
at alle ansatte har en rimelig rett til informasjon så tidlig som
mulig dersom virksomheten planlegger permitteringer.
Disse medlemmer mener det er
en vesensforskjell mellom kollektive samtaler mellom fagforening
og bedrift, og en eventuell individuell rett til samtaler med arbeidsgiver
i en permitteringssituasjon. De ansatte bør i alle tilfeller bli hørt,
men en individuell rett til samtaler vil være både tidkrevende og
byråkratisk, samt risikere å underminere permitteringsinstituttets
nødvendige fleksibilitet. Disse medlemmer mener det bør
være drøftelser med de ansatte også når disse er ikke-organisert,
men mener ikke disse drøftingenes bestemte karakter bør fastsettes
gjennom lovverket.
Disse medlemmer vil advare mot
å gi ikke-organiserte arbeidstakere bedre vilkår enn ansatte som
er organisert og omfattet av avtalefestede bestemmelser, men støtter
samtidig en endring i lovverket som gir også ikke-organiserte en
bedre beskyttelse enn i dag.
Disse medlemmer ønsker derfor
at regjeringen utarbeider et lovforslag som er basert på avtaleverket,
men som sikrer at man ikke får to forskjellige systemer for informasjon
avhengig av om man er organisert eller ikke.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag som
regulerer permitteringsreglene også for ikke-organiserte arbeidstakere.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiets forslag om endringer i arbeidsmiljøloven
om lovfesting av permitteringer omtales i meldingen, og det konkluderes
med at det ikke er behov for en lovregulering av permitteringsinstituttet.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen har foreslått at det vil bli sendt ut på høring, forslag
om en endring i virkeområdet for reglene for å sikre alle arbeidstakere
rett til god informasjon og drøfting. I dag gjelder drøftingsplikten
bare for de med minst 50 arbeidstakere.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet tidligere har fremmet forslag om lovfestet rett
til permittering. Dette er med bakgrunn i at uorganiserte arbeidstakere
blir diskriminert, når de ikke har de samme rettigheter som arbeidstakere
som er organisert, ved drøftelser og informasjon ved permittering,
jf. Representantforslag 63 L (2010–2011) om lov om endringer i arbeidsmiljøloven
(lovregulering av permitteringer), Innst. 247 L (2010–2011).
Disse medlemmer viser også til
at regjeringen under finanskrisen i 2009 utvidet dagpenge- og permitteringsordningen,
for å gjøre det lettere for arbeidsgiver å holde på kvalifisert
arbeidskraft, i en periode med lav aktivitet og nedgangskonjunktur.
I statsbudsjettet for 2012 valgte regjeringen å reversere ordningen,
med begrunnelse i den bedrede situa-sjonen på arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer er uenig med regjeringen i reverseringen av dagpenge-
og permitteringsordningen som ble utvidet i 2009.
Disse medlemmer mener at utvidelsen
av permitteringsordningen må opprettholdes, nettopp fordi regjeringen
viser til at den økonomiske uroen i finansmarkedet utenfor Norge også
kan ramme oss.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2012, samt Innst.
2 S (2011–2012), fremmet følgende forslag, sitat:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at regelverket
for permitteringsordningen beholdes uendret.»
Disse medlemmer påpeker at det
i januar i fjor kom en presisering om gjeldende regler for dagpenger
under permittering ved sesongarbeid. Forskriften innehar en strengere
fortolkning av sesongarbeid.
Disse medlemmer mener at det
er forskjell på sesongbetonte yrker, som fiske og landbruk, hvor
inntekten fordeles over hele året, og hotell- eller anleggsarbeid,
som er mer sesongvariert. Disse medlemmer mener derfor
at permisjon i henhold til lov om permittering må innebære at den
permitterte gis rett til dagpenger.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget
en gjennomgang av reglene for permittering sett opp mot reglene
for dagpenger. »
Komiteen peker på
at den norske arbeidslivsmodellen med sterke organisasjoner i arbeidslivet
og godt trepartssamarbeid har lagt grunnlaget for det velfungerende
arbeidslivet i Norge, kjennetegnet av høy kvalitet på helse, miljø
og sikkerhet, høy sysselsetting, lav konfliktgrad, koordinert lønnsdannelse
og attraktivitet og konkurransedyktighet. Komiteen påpeker
at partssamarbeidet i norsk arbeidsliv er mangfoldig, og er av stor
verdi både for samfunnet i sin helhet, arbeidsforholdene og produktiviteten
i virksomhetene samt for medvirkningen og innflytelsen for den enkelte
arbeidstaker.
Komiteen vil fremheve viktigheten
av satsing på treparts bransjeprogram for å styrke trepartssamarbeidet
og mobilisere partene til å ta tak i arbeidsmiljøutfordringer i
spesielt utsatte bransjer. Komiteen merket seg i
høringen til stortingsmeldingen ønsket om bransjeprogram for uteliv,
fremmet av arbeidsgiverorganisasjonen Virke.
Komiteen merker seg at de ulike
ordningene for medbestemmelse i arbeidslivet ikke følges opp i mange
virksomheter, og at ordningene ofte ikke praktiseres etter hensikten.
At to av ti virksomheter ikke har opprettet verneombud og at mange
virksomheter ikke opererer med arbeidsmiljøutvalg, viser etter komiteens mening
behovet for økt fokus og tiltak på dette området. Komiteen fremhever
viktigheten av at de ulike ordningene for medvirkning og bedriftsdemokrati,
som forankret i ulik lovgivning, følges, og at kunnskapen om ordningene
og rettighetene og pliktene derfor styrkes med sikte på bedre oppfølging
og dermed bedre medvirkning. Komiteen vil understreke
at reelt og likestilt samarbeid og medvirkning er særlig viktig
for å sikre omstillingsevne i virksomheter.
Komiteen peker videre økningen
av arbeidsinnvandrere med lavere kunnskap om arbeidslivstandardene
som en viktig utfordring. Komiteen merker seg regjeringens
forslag til tiltak for å styrke omfanget av og etterfølgelsen av
medvirkning og medbestemmelsesordningene, deriblant økt kunnskap,
forenkling av regelverk, gjennomgang av og klargjøring av verneorganisasjonens
rolle med tanke på styrking, undersøkelsesplikt for arbeidsgiver
med henhold til styrerepresentasjon, etablering av konsernordninger,
m.m.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at regjeringen
vil tilrettelegge for gode samarbeidsarenaer mellom partene både
lokalt, regionalt og nasjonalt. Flertallet støtter
ønsket om å styrke partssamarbeidet ytterligere, som et av de viktigste
virkemidlene for å fortsatt fremme et anstendig inkluderende og
stabilt arbeidsliv og bærekraftig samfunn.
Flertallet viser til at et viktig
virkemiddel i denne sammenheng er styrking av organisasjonsgraden,
både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Flertallet merker
seg at til tross for at så mange som over halvparten av norske arbeidstakere
er organiserte, har andelen jevnt gått ned siden 1995, men at den
steg fra 2008–2009 med 1 prosentpoeng. Flertallet har
merket seg at organisasjonsgraden øker med utdanningsnivået – særlig
i privat sektor. Flertallet ser det som en utfordring
at de som har de mest usikre arbeidsforholdene – for eksempel midlertidig ansettelse,
lav ansiennitet eller ekstrajobb ved siden av studium, og som arbeider
i bransjer som er preget av useriøsitet og sosial dumping – er blant
de som sjeldnest er medlemmer i en fagforening eller en arbeidstakerorganisasjon.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
regjeringens arbeid for og forslag til tiltak for økt organisasjonsgrad. Dette
flertallet viser til skattefradrag for fagforeningskontingent
som ett godt virkemiddel for å høyne organisasjonsgraden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er bekymret for at trepartssamarbeidet
svekkes under den rød-grønne regjeringen. NHO uttalte 26. november
2011 at regjeringens fremgangsmåte i arbeidet med arbeidslivsmeldingen «setter
[trepartssamarbeidet] under kraftig press». Også arbeidstakerorganisasjoner
har vært kritiske til det de ser som en urimelig favorisering av
en bestemt fagorganisasjon. I Klassekampen 6. mars 2012 uttalte
Tore Eugen Kvalheim, leder i YS følgende, sitat:
«Regjeringen legger mye vekt på dialog med «partene
i arbeidslivet», men snakker mest og best med én part. (…) Det holder
ikke å bare snakke med LO.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet er for organisasjonsfrihet. Disse
medlemmer mener at det ikke skal være avgjørende at man
er organisert i en fagforening, for å få like rettigheter i arbeidslivet.
Disse medlemmer vil ha mer lokal
medbestemmelse, og mener at det er de lokale parter som best er
i stand til å avgjøre lokale arbeidsforhold ved den enkelte arbeidsplass.
Fremskrittspartiet vil derfor fjerne vetoretten til fagforeninger
med innstillingsrett i arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har støttet trepartssamarbeidet gjennom et styrket
offentlig tilsyn, og støtter derfor ikke regional verneombudsordning
i hotell- og restaurantbransjen og i renholdsbransjen. Innsatsen mot
lovbrudd må skje ved at partene i arbeidslivet og det offentlige
samarbeider tett. Tilsynsmyndighet er et offentlig ansvar som ikke
kan privatiseres eller settes bort.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enige i at det er viktig å legge til rette for et velfungerende
arbeidsmarked hvor det er ordnede forhold for arbeidstaker og arbeidsgiver. Disse medlemmer mener
at fradragsretten er et verktøy for å ha en høy andel fagorganiserte
i arbeidslivet og viser til at det er bred enighet på Stortinget
om retten til å organisere seg, men vil påpeke at det har vært politisk
uenighet om størrelsen på fradragsbeløpet.
Komiteen peker på
at selv om kvaliteten i det norske arbeidslivet er god, og Norge
scorer høyt i internasjonale arbeidsmiljøundersøkelser og en stadig
færre andel arbeidstakere eksponeres for negative arbeidsmiljøbelastninger
på mange områder, har Norge fortsatt store utfordringer. Komiteen understreker
at høye arbeidsmiljøbelastninger kan føre til helseskader, sykefravær,
utstøting og lavere produktivitet. Dette er ikke bare et alvorlig
problem for den enkelte, men også for samfunnet og virksomhetene. Komiteen peker
på at enkelte yrkesgrupper fortsatt har en vesentlig høyere arbeidsmiljøbelastning
enn andre arbeidstakere, og at på enkelte arbeidsmiljøindikatorer
går utviklingen i negativ retning. Komiteen merker seg
at innvandrere oftere rapporterer om belastninger og ulykker i arbeidslivet
enn resten av befolkningen.
Komiteen merker seg at tradisjonelle
arbeidsmiljøpåkjenninger slik som eksponering for kjemikalier, skadelig
støy og nattarbeid, fortsatt står for en stor andel av arbeidsrelaterte
helseplager.
Komiteen peker på at selv om
HMS-undersøkelsen fra 2009 viser en forbedring i virksomhetenes
arbeid sammenlignet med undersøkelsen fra 1999, er det et stort
forbedringspotensial og behov for styrking av HMS-opplæring, oppfølging
av Internkontrollforskriften og HMS-arbeidet i praksis ute i virksomhetene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, peker på
at trenden med endring i eier-, organisasjons- og styringsstrukturer
fører til at andre enn arbeidsgiveren får økt innflytelse over virksomhetene,
for eksempel i konsern og i franchisevirksomheter, eller virksomheter
som stykkes opp ved utsetting av oppgaver til underleverandører.
Dette utfordrer, etter flertallets mening, arbeidstakers
rett til innflytelse på eget arbeidsforhold og arbeidsmiljø, og
utviklingen kan på sikt undergrave den norske modellen.
Komiteen peker derfor
på behovet for for-bedringer på ulike områder for på kort og lang sikt
styrke virksomhetenes systematiske HMS-arbeid. Økt kunnskap om arbeidsmiljøkrav
og opplæring i HMS-arbeid er etter komiteens mening
avgjørende, noe også tilstandsrapporten i meldingen klart peker
på.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regelverket og regelverksutformingen for å sikre godt arbeidsmiljø
kan være en utfordring i bransjer som er preget av mange små virksomheter
som for eksempel i landbruket. Hensynet til slike bransjer tilsier
at man bør sikre et regelverk som både er enkelt å forstå og lett
tilgjengelig.
Komiteen mener at
det i tillegg er viktig å sikre at HMS-regelverket forankret i ulik
lovgivning etterfølges bedre enn i dag. Komiteen har
i høringen merket seg en økende bekymring rundt underrapportering
av arbeidsulykker og skader grunnet mangelfull samlet registrering. Komiteen imøteser
derfor regjeringens forslag til tiltak, deriblant nytt og forenklet
helse-, miljø- og sikkerhetsregelverk under arbeidsmiljøloven, informasjons-
og opplæringsarbeid forankret i trepartsamarbeidet, bedre HMS-opplæring
i skolen, og mener regjeringen må forsterke arbeidsgivers plikt
til å gjennomgå tilpasset HMS-opplæring.
Komiteen peker på bedriftshelsetjenestens viktige
rolle i det langsiktige og akutte HMS-arbeidet i virksomheter, og
mener det er nødvendig med en kontinuerlig oppdatering av bransjeforskriften
slik regjeringen nå foreslår, slik at de reelle risikobransjene
faller inn under forskriftens område.
Komiteen viser til den høye andelen
inn-vandrere og arbeidsinnvandrere som utsettes for arbeidsmiljøbelastninger
og skade, og peker på at mangelfull språkkompetanse ofte er årsak
til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre de
foreslåtte tiltak på kjemikalieområdet, varslede endringer i støyforskriften
og bedre kunnskap om og etterlevelse av arbeidstidsordningenes regulering
av nattarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet har økt fokus på tiltak på kjemikalieområdet
og varslede endringer i støyforskriften. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon
for å se på arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven.
Komiteen påpeker videre
viktigheten av forebygging av arbeidsrelatert skade og sykdom. Det er
også viktig å sikre god gjennomføring av IA-avtalen, og oppdatert
og kvalitetsmessig god kunnskap om bransjevis tilstand, utfordringer
og historikk knyttet til skade. Dette er ikke minst avgjørende for
tilsynenes mulighet til å drive effektivt og bruke sine ressurser
målrettet. Komiteen har merket seg behovet for en
bedre og mer samlet registrering av yrkesrelaterte skader, og mener
dette er viktig for å gjøre arbeidet med forebygging og kontroll
mer effektivt, oppdatert og relevant. Komiteen understreker
at kunnskap for å forebygge stress og slitasje i service- og omsorgsyrker
må vektlegges, med særlig vekt på de utbredte slitasjeplagene høy arbeidsintensitet
fortsatt medfører. Komiteen imøteser at regjeringen
nå varsler flere tiltak for å forbedre registrering, statistikk
og dokumentasjon på området.
Komiteen understreker ambisjonen
om at norsk petroleumsvirksomhet skal være verdensledende innen
HMS. Komiteen mener at selv om helse-, miljø- og
sikkerhetsstandarden på norsk sokkel i et tiårsperspektiv er forbedret
og i all hovedsak er god, så gir enkelte alvorlige hendelser i den
senere tid, sammen med visse utviklingstrekk, grunn til økt oppmerksomhet
på sektoren. Komiteen støtter derfor en egen helhetlig
gjennomgang av HMS-regimet i sektoren, som varslet i meldingen.
Videre påpeker komiteen viktigheten av et reelt og
godt fungerende likeverdig trepartssamarbeid i denne sektoren.
Komiteen viser til at Europakommisjonen
i oktober 2011 la frem forslag til forordning om sikkerhet for offshore
olje- og gassvirksomhet. Forslaget er fremmet som et ledd i kommisjonens
arbeid med oppfølging etter ulykken i Mexicogulfen i april 2010. Komiteen viser
til at forslaget ble tatt opp under høringen, og komiteens mener
forslaget ikke plasserer ansvaret for sikker drift og beredskap
i petroleumsvirksomheten på samme entydige måte som norsk lov og
regelverk gjør. Et hovedprinsipp i det norske HMS-regimet er at
ansvaret for sikker drift og beredskap i petroleumsvirksomheten
er plassert hos næringen selv. HMS-nivået i norsk petro-leumsvirksomhet
er høyt. Komiteen viser til at forordningen ikke
anses som EØS-relevant, jf. utenriksministerens redegjørelse til
Stortinget om relevante EØS-spørsmål 8. mai 2012.
Komiteen mener for øvrig at forslaget
ikke vil bidra til å styrke sikkerhetsnivået på norsk sokkel, og
ønsker derfor at forordningen ikke skal innlemmes i norsk rett.
Komiteen viser til at det under
høringen ble pekt på problemet med vold og trusler mot ansatte i
offentlig tjenesteyting, spesielt i yrker som ivaretar vanskelige
helse- og sosialfaglige avgjørelser, grensedragninger og tvangstiltak.
Komiteen peker på at arbeidsmiljøloven
har klare bestemmelser om at arbeidstaker skal beskyttes mot dette
så langt det er mulig. Undersøkelser (AFI-rapporter fra 1996, Rapport
1/96 og J. Svalund i 2009) tyder på at omfanget av trusler og vold
øker. I 2009 oppgav ca. 60 pst. av ansatte i barnevern og i arbeid
med psykisk utviklingshemmede, at de hadde opplevd dette. Omkostningene
kan være mange og ulike, som for eksempel fysiske og psykiske senskader, lange
sykmeldinger og utrygt arbeidsmiljø. Å forebygge ved å ha klare
retningslinjer og prosedyrer for å beskytte arbeidstakere, melde fra
om og følge opp når skade har skjedd er, etter komiteens mening,
nødvendig og i tråd med bestemmelsene i AML. Arbeidet med å redusere omfanget
av dette bør, etter komiteens mening, intensiveres
og følges opp med eventuelle nødvendige presiseringer i rundskriv,
opplæring og kunnskap om faktorer som reduserer omfanget av vold
og trusler mot ansatte samt økt tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Arbeidstilsynet har en viktig oppgave i å påse et forsvarlig
og systematisk HMS- arbeid på norske arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at
Arbeidstilsynet er blitt pålagt flere oppgaver og har fått flere
tilsynskontroller. Ressurser som er tilgjengelig skal også rekke
til forebygging av arbeidsrelaterte sykdommer, skader og ulykker.
Disse medlemmer mener også at
arbeidstilsynets arbeid har ført til en bedring i HMS-arbeidet i
virksomheter der tilsynet ofte har utført kontroll.
Disse medlemmer viser til programmet «Brennpunkt»
27. september 2011 på NRK, der det ble nevnt at bekymringsmeldinger
til Arbeidstilsynet ikke blir besvart, noe som er uheldig. Det kan
føre til at mange vegrer seg for å melde ifra om alvorlige brudd
på arbeidsmiljøloven, og at useriøse bedrifter ikke blir avslørt.
Disse medlemmer mener at det
fortsatt ligger et potensial til forenkling i lovverket som Arbeidstilsynet
er satt til å forvalte.
Disse medlemmer mener at Arbeidstilsynet og
Petroleumstilsynet har sammenfallende oppgaver selv om de forvalter
ulike områder.
Disse medlemmer er imot sosial
dumping og mener at et styrket tilsyn kan bidra til å luke ut useriøse
aktører i arbeidslivet, og påpeker samtidig at Arbeidstilsynet har
en viktig oppgave med å kontrollere at det offentlige ivaretar sine
arbeidsrettslige forpliktelser på lik linje som private virksomheter.
Disse medlemmer mener at det
er behov for å styrke tilsynskompetansen, samt sikre en mer robust
tilsynsenhet. Disse medlemmer viser til at det ikke
har vært dødsulykker innenfor Petroleumstilsynets myndighetsområde,
noe som er positivt. Disse medlemmer påpeker derimot
at det har vært flere nestenulykker innen tilsynets myndighetsområde,
og at det fortsatt har vært alvorlige personskader i virksomheter
til havs, selv om det er en reduksjon fra 32 i 2009 til 28 i 2010.
Disse medlemmer mener derfor
at HMS-arbeidet må styrkes under Petroleumstilsynets myndighetsområde. Disse
medlemmer mener også at Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet har
sammenliknbare tilsynsoppgaver, og mener at det ligger et effektiviseringspotensial
i en sammenslåing av Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, slik
at man samler fagkompetansen på ett sted.
Komiteen understreker
hvor viktig det er med oppdatert kunnskap om skadelige forhold i
arbeidslivet. Kunnskap er nødvendig for å kunne iverksette forebyggende
tiltak og bedre arbeidsmiljøet.
Komiteen ser på STAMIs koordinerende
rolle på det medisinske feltet som en styrking for formidling av
resultater til beslutningstakere både for virksomheter og myndigheter.
Komiteen mener at høyere utdanning
må være preget av kompetanse, kvalitet, mangfold og like rettigheter.
Det er viktig at utdanningspolitikken er fremtidsrettet og ivaretar
viktige samfunnsmessige behov, samtidig som den legger til rette for
at den enkelte får mulighet til å bruke sine evner på en best mulig
måte. Frafallet i videregående skole er betydelig, spesielt når
det gjelder de yrkesrettede fag.
Komiteen mener derfor at rådgivningstjenesten
i ungdoms- og videregående skole bør styrkes for å hindre det store
frafallet. Riktig veiledning som er tilpasset den enkelte elev,
kan medføre at man kommer tidligere inn på riktig kurs og slipper
å ta unødvendige omveier. Komiteen mener at dette
både vil være et gode for det enkelte individ, samt at det vil være
samfunnsøkonomisk.
Komiteen mener at for at Norge
i fremtiden skal være et konkurransedyktig kunnskapssamfunn, må
vi satse på forskning. Verdien av vår kunnskap er langt større enn
verdien av oljeressursene, derfor er det helt nødvendig med en god høyere
utdanning og satsing på forskning for å sikre landets fremtid. Universitetene
må legge til rette for solide fagmiljøer som også danner grunnlaget
for forskning og ny kunnskap. I en tid som preges av større mangfold,
høy teknologisk utvikling og en større grad av internasjonalisering,
er vi avhengige av å ha gode utdanningsinstitusjoner på høyt internasjonalt
nivå. Frie, uavhengige og kritiske utdannings- og forskningsinstitusjoner
vil ha stor betydning for samfunnsutviklingen i fremtiden. Komiteen vil derfor
også påpeke viktigheten av internasjonalisering og uveksling av
studenter. På den måten er man med og bidrar til økt verdiskaping,
som i utgangspunktet ikke kan måles i kroner og ører, men som vil
få stor betydning for nasjonen fremover ved å være en internasjonal
aktør når det gjelder forskning og utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at man bør ha en god rådgivningstjeneste på skolene. Man må ha kvalitet
på tjenesten ut i fra behov hos eleven og ikke minst en grundig
kjennskap til arbeidsmarkedstrender og behov. En bør også være positiv
til å få inn andre yrkesgrupper som faglig kan være med og sikre
denne kvaliteten, og ikke slik som i dag, at det stort sett er lærere
som sitter i disse stillingene.
Komiteen peker på
at foruten arbeidsgivers og virksomhetenes ansvar, og partenes viktige
rolle for forsvarlige arbeidsforhold, er ulike statlige tilsynsorganer
avgjørende verktøy i myndighetenes arbeid med å sikre et anstendig
arbeidsliv i tråd med lovverket. Det er, etter komiteens mening,
en utfordring at Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med private og
offentlige virksomheter i svært mange ulike bransjer, med ulik størrelse
og organisasjonsform, som igjen har svært forskjellige arbeidsforhold
og arbeidsmiljøutfordringer, og at dette er en svært omfattende
og krevende jobb som fordrer at tilsynet må prioritere sine tilsynsressurser
på best mulig måte for å få et mest mulig effektivt tilsyn av virksomhetene.
Det har vært rettet oppmerksomhet mot Arbeidstilsynets
ressurser særlig knyttet til bekjempelse av sosial dumping og forebygging
av sykefravær, det siste i forbindelse med IA-arbeidet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at regjeringen
de siste årene har styrket tilsynets ressurser, og mener dette har
vært nødvendig. Flertallet ser at utfordringene rundt
sosial dumping og arbeidslivskriminalitet øker i enkelte sektorer.
Videre er behovene knyttet til reduksjon av sykefravær gjennom IA-arbeidet intensivert
gjennom ny avtale fra 2010, og dette utløser behov for å kunne følge
opp fra Arbeidstilsynets side.
Flertallet fremhever at brudd
på arbeidslivets lovverk ofte har svært store konsekvenser for den
enkelte arbeidstaker og for samfunnet som helhet. Brudd på lovverket
skal derfor avstedkomme reaksjoner og konsekvenser for lovbryter.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at på grunn av at sosial dumping og brudd på lovgivning forekommer
oftere, særlig innen visse utpekte bransjer, ser dette flertallet det
som nødvendig at tilsynet får utvidet sine sanksjonsmuligheter og
støtter forslaget som regjeringen har sendt ut på høring om hjemmel
til å utstede overtredelsesgebyr ved brudd på arbeidsmiljøloven,
allmenngjøringsloven og utlendingsloven. Dette flertallet støtter
også forslaget om at Arbeidstilsynet skal ha tilsynskompetanse etter
forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter,
og at det skal kunne ilegges overtredelsesgebyr også ved brudd på
denne.
Dette flertallet vektlegger at
bøtelegging ikke er noe mål i seg selv, men at det vil kunne ha
en sterk forebyggende karakter når det gjelder arbeidslivskriminalitet
samt være effektivt for å legge økt ulempe på gjengangerne. Dette
flertallet påpeker at i vurderingen av om man skal ilegge
gebyr, skal det legges vekt på forskjellige forhold som graden av
skyld, fare for gjentakelse og om overtrederen har oppnådd noen
fordeler ved å bryte loven, samt at det vil foreligge klagemuligheter. Dette
flertallet er opptatt av at dette vil sikre rimelig forhold
mellom overtredelse og reaksjon. I tillegg imøteser dette
flertallet regjeringens varslede gjennomgang av håndhevingen
av alvorlige brudd på arbeidsmiljøregelverket, deriblant nivået
på strafferammene ved brudd, og kommer derfor tilbake til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at det er flere utfordringer knyttet
til å gi Arbeidstilsynet hjemmel til å utstede overtredelsesgebyr
ved brudd på blant annet arbeidsmiljøloven. Det vises i denne sammenheng
til Arbeidsdepartementets høringsnotat om overtredelsesgebyrer datert 21. desember
2011, der det fremgår at departementet vil gi Arbeidstilsynet hjemmel
til å ilegge bøter på opptil 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden.
På høringstidspunktet tilsvarte det nesten 1,2 mill. kroner. Disse
medlemmer vil peke på næringslivets behov for forutsigbarhet og
rettssikkerhet, og at administrative gebyrer i en slik størrelsesorden
vil kunne representere et stort risikomoment for små og mellomstore
bedrifter.
Disse medlemmer merker seg at
Justisdepartementet etter snart ti års saksbehandlingstid ikke har
klart å fremme en sak for Stortinget der de følger opp NOU 2003:15
Fra bot til bedring med en helhetlig gjennomgang av området administrative
sanksjoner. Stortinget avviste i 2001 et ønske om innføring av administrative sanksjoner
med begrunnelse i at forholdet til Grunnloven § 96 ikke var avklart.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at når Justisdepartementet ikke har klart å konkludere saken i løpet
av nær ti års saksbehandling, er dette et uryddig og uklart farvann
å bevege seg inn i. Disse medlemmer mener derfor
at en beslutning om å gi Arbeidstilsynet kompetanse til å ilegge
overtredelsesgebyr, bør utsettes til Justisdepartementet har konkludert
og de prinsipielle sidene ved saken er debattert og vedtatt av Stortinget.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente innføring
av administrative sanksjoner for overtredelse av meldeplikt til
etter at Stortinget har diskutert de overordnede problemstillinger
knyttet til dette som virkemiddel.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
også til at Fremskrittspartiet ikke ønsker å redusere arbeidstakeres
rettigheter ved sykdom og fravær, men er opptatt av å finne frem
til tiltak som kan begrense sykefraværet og stimulere både arbeidsgivere-
og takere til å unngå unødvendig fravær. Et godt arbeidsmiljø, god
oppfølging fra arbeidsgiver og Nav, og medvirkning fra arbeidstakere
er viktige ledd i å redusere fraværet og hindre utstøting fra arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at det
er viktig med tidlig innsats med sykefraværsoppfølgingen. Det er
helt nødvendig at arbeidsgiver, arbeidstaker, lege og Nav er i dialog
for å få redusert antall sykedager, samt hindre utstøting fra arbeidslivet. Undersøkelser
viser at terskelen for å returnere til arbeidslivet blir høyere
jo lengre tid det går, og at dette viser seg allerede etter 3 måneder.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet økte bevilgninger til helseområdet, til rehabilitering
og til «Raskere tilbake» i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett
for 2012. Disse medlemmer mener at dette ville føre
til en nedgang i sykefraværet, og at det vil kunne medføre at arbeidstakere
kan komme tidligere tilbake i arbeid, og at antall sykedager blir
redusert.
Disse medlemmer mener at det
har vært mange tegn til at samfunnssikkerheten har blitt svekket.
Dette bekreftes også i en rapport fra 2009 fra Direktoratet for
Samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Norsk Samfunnssikkerhet og beredskapsrapport
for 2009 viser at det er en økning av trusselnivået og en økt sårbarhet
i samfunnet. Disse medlemmer viser til det store
britiske tilsynsorganet Health and Safety Executive (HSE), som har
samlede tilsynsoppgaver som tilsvarer ansvaret hos Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet,
Jernbanetilsynet og Statens strålevern, en stor del av oppgavene
i DSB og mindre deler av oppgavene som ligger til Mattilsynet. Tilsynsansvaret
i HSE har blitt utvidet jevnlig, bl.a. ved at nye tilsynsoppgaver
er lagt til, og noen mindre tilsynsorganer er blitt overført. HSE
har en desentralisert organisasjon med omtrent 30 tilsynsorganer
spredt rundt om på De britiske øyer.
Disse medlemmer viser til at
allerede i dag samarbeides det i over 20 pst. av sakene mellom Arbeidstilsynet
og Petroleumstilsynet.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett for 2011, der følgende forslag ble fremmet,
sitat:
«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som
har som mandat å se på sammenslåing av Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet.
Sammenslåingen skal være gjennomført innen tre år.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten
av å ha en sterk og profesjonell tilsynsmyndighet i norsk arbeidsliv. Et
velfungerende arbeidstilsyn er av avgjørende viktighet blant annet
i kampen mot sosial dumping. Disse medlemmer viser
til sine respektive partiers alternative statsbudsjetter fra og med
2006, der disse partier flere ganger har foreslått å øke bevilgningene
til Arbeidstilsynet ut over det regjeringen har foreslått. Regjeringspartiene
har stemt ned disse forslagene om økte bevilgninger.
Disse medlemmer anerkjenner den
viktige rollen fagforeningene har i norsk arbeidsliv, også når det
gjelder å avdekke tilfeller av sosial dumping. Disse medlemmer vil
likevel understreke at tilsynsoppgaver er et offentlig ansvar som
må tilligge en offentlig instans, og at det formelle tilsynet med
norsk arbeidsliv derfor må tilligge Arbeidstilsynet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at arbeidet
mot sosial dumping er en hovedutfordring på arbeidslivsområdet,
særlig i forbindelse med den økende arbeidsinnvandringen.
Flertallet viser til regjeringens
definisjon av sosial dumping som at utenlandske arbeidstakere ikke
skal utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder
regler om arbeidstid og krav til bostandard, og for at de skal tilbys lønn
og andre ytelser som er akseptable sammenliknet med hva norske arbeidstakere
normalt tjener, eller som ikke er i tråd med gjeldende allmenngjøringsforskrifter
der slike gjelder.
Komiteen peker på
at dersom useriøsitet og sosial dumping får fortsette å bre om seg
i det norske arbeidslivet, vil dette ikke bare føre til et A- og
B-lag av arbeidskraft med ulike sosiale standarder, men det vil
svekke hele den utjevnende arbeidslivsmodellen vår og også grunnlaget
for et effektivt næringsliv.
Komiteen vil også understreke
at sosial dumping og svart arbeid er en trussel mot alle seriøse arbeidsgivere
og bedrifter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker
seg at arbeidet mot sosial dumping har vært et satsingsområde for
regjeringen de siste årene, og at det siden 2006 har det vært lagt
frem to handlingsplaner der en rekke tiltak er blitt iverksatt som
beskrevet i meldingen. Flertallet peker på at FAFOs
evaluering av regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping ikke var
ferdigstilt da Meld. St. 29 (2010–2011) ble fremlagt, og at en slik
beskrivelse av effekten av tiltakene i liten grad er med i meldingen. Flertallet påpeker
at hovedfunnene i evalueringen som ble lagt frem, peker på at tiltakene
mot sosial dumping har hatt en positiv virkning samt at det er overveiende
sannsynlig at problemene med sosial dumping i Norge ville vært større uten
de iverksatte tiltak.
Rapporten peker også på at det grenseløse arbeidsmarkedet
gir økt spillerom for useriøse aktører, og at det ikke nødvendigvis
er mangel på reguleringer, men mangel på etterlevelse av reguleringer
som muliggjør useriøsitet i mange av tilfellene.
Flertallet støtter videre konklusjonen
fra rapporten om at det er behov for sterkere virkemidler med hensyn
til useriøse aktører; både når det gjelder bedrifter, oppdragsgivere
og kunder, og støtter regjeringens foreslåtte tiltak samt varslingen
om videre og kontinuerlig innsats mot sosial dumping også i tiden
fremover. Flertallet vektlegger viktigheten av den
bransjevise tilnærmingen og samspillet med partene i arbeidslivet
om treffsikre tiltak, deriblant treparts bransjeprogrammer.
Flertallet viser til at allmenngjøring
av tariffavtaler er et effektivt verktøy mot sosial dumping.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at siden
allmenngjøring av tariffavtaler først ble tatt i bruk som virkemiddel
i 2004, har man høstet erfaring av ordningen og sett en utvikling
med mer omfattende arbeidsinnvandring enn man så for seg da ordningen
ble innført. Dette flertallet har merket seg at allmenngjøringsordningen
er omstridt og gjenstand for ulik kritikk fra partene i arbeidslivet. Dette
flertallet mener på bakgrunn av dette at det er gode grunner
til å gjennomgå ordningen, der både formålet med ordningen samt
vilkårene for allmenngjøring, herunder alternativer til dagens dokumentasjonskrav,
blir vurdert. Dette med sikte på å skape en mer effektiv allmenngjøringsordning
med bredere legitimitet. Dette flertallet har merket
seg at arbeidsministeren har varslet at det vil bli arrangert en
nasjonal konferanse om evalueringen av handlingsplanene mot sosial
dumping, med allmenngjøringsordningen som særlig tema, og hvor partene
i arbeidslivet vil delta. Dette flertallet ber regjeringen
foreta en slik gjennomgang og komme tilbake til Stortinget med resultatene
i egnet form.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er alvorlig at utenlandske
arbeidstakere blir utsatt for sosial dumping i Norge. Disse medlemmer er
opptatt av at bedrifter i Norge skal konkurrere på like vilkår,
og at bedrifter ikke skal ha et konkurransefortrinn på grunn av at
de tilbyr uakseptable lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med det
som er normen i norsk arbeidsliv. Det er særlig alvorlig dersom konkurranse
fra denne typen arbeidskraft setter betingelsene til norske arbeidstakere
i samme bransje under press.
Disse medlemmer vil derfor ønske
velkommen og pragmatisk vurdere alle forslag som kommer fra regjeringen
som har til hensikt å bekjempe sosial dumping. Disse medlemmer vil
likevel understreke at tiltak mot sosial dumping først og fremst
må settes i verk i bransjer der sosial dumping påviselig er et problem. Virkemidlene
som er tatt i bruk, særlig i allmenngjorte bransjer, er til dels
både praktisk og prinsipielt betenkelige, og bør derfor kun tas
i bruk i begrenset omfang for å svare på konkrete problemstillinger. Disse
medlemmer bemerker videre viktigheten av at det er bred oppslutning
om de tiltakene man iverksetter i forbindelse med kampen om sosial
dumping, på arbeidstakersiden, på arbeidsgiversiden, og blant de
politiske partiene.
Disse medlemmer vil i tillegg
minne om at det store flertallet av norske bedrifter er svært små,
med fem eller færre ansatte. Dersom den samlede mengden av pålegg
og krav kommer over et visst nivå, vil mindre bedrifter komme i en
svært vanskelig konkurransesituasjon sammenliknet med større bedrifter,
som ofte har større ressurser til å etterkomme administrative krav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at regjeringens definisjon av begrepet «sosial dumping» er for vidt
og lite konkret.
Disse medlemmer støtter ikke
regjeringens definisjon av «sosial dumping», men vil understreke
og tar sterk avstand fra et arbeidsliv hvor man tillater graverende
utnyttelse av arbeidstakere i Norge.
Disse medlemmer har den klare
oppfatning av at begrepet har blitt utvannet. Det er liten tvil om
at det finnes graverende tilfeller av utnyttelse av arbeidstakere
i Norge. Dette er noe man selvfølgelig må komme til livs. Men, det
bør likevel ikke være slik at ethvert tilfelle av dårligere arbeidsvilkår
enn det som fremgår av tariffavtalen kan kvalifisere for betegnelsen
«sosial dumping».
Et relevant spørsmål vil fortsatt være om det
er «sosial dumping» dersom utenlandske arbeidstakere følger arbeidsmiljølovens
bestemmelser om f.eks. arbeidstid, og ikke bestemmelsen i tariffavtalen.
Disse medlemmer er av den klare
oppfatning at svaret på dette spørsmålet er nei, og ikke kan kalles
«sosial dumping» slik regjeringen definerer begrepet.
Disse medlemmer mener videre
at mange av de tiltakene regjeringen har fremmet, strider mot sentrale
og overordnede prinsipper som fri konkurranse og organisasjonsfrihet.
I tillegg representerer ordningene en offentlig inngripen i den
frie avtalerett og partenes ansvar for lønnsdannelse. Dette gjelder
spesielt tiltaket allmenngjøring.
Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmet derfor
følgende forslag som et alternativ til allmenngjøring, i forbindelse
med behandlingen av Ot.prp. nr. 56 (2006–2007), Innst. O. nr. 92 (2006–2007):
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en sjekkliste
med konkrete kontrollpunkter som oppdragsgiver skal kreve dokumentert
hos et bemanningsforetak eller en underentreprenør ved kontraktsinngåelse.
Listen kan blant annet bygge på følgende punkter:
Dokumentasjon
for at underentreprenøren har avgitt løfte om å følge kravene til
lønns- og arbeidsvilkårene i allmenngjøringsforskriftene
Dokumentasjon
for at underentreprenørene er registrert hos og har sendt opplysninger
til skattemyndighetene
Dokumentasjon for at underentreprenøren
er registrert i Brønnøysundregistrene
Krav om fremleggelse
av skatteattest
Krav om fremleggelse av firmaattest
fra hjemlandet.»
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet blant annet har støttet følgende forslag:
ID-kort i byggebransjen
og renholdsbransjen
godkjenningsordninger i renholdsbransjen
og krav om at de som selger tjenester til kommunen skal følge norske
lønns- og arbeidsvilkår
sjekkliste med konkrete kontrollpunkter
som oppdragsgiver skal kreve dokumentert hos et bemanningsforetak
eller underentrepenør ved kontraktsinngåelser
Disse medlemmer viser også til
Representantforslag 6 S (2011–2012) om å nedsette et offentlig utvalg
for å utrede lovfestet minstelønn – tiltak mot uønsket arbeidsbetingelser
i det norske arbeidsmarkedet, som et alternativ til allmenngjøring. Disse
medlemmer mener dette vil være et langt bedre og enklere
system for å forhindre uønskede forhold i det norske arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
forslag om å innføre ROT-fradrag, jf. Representantforslag 95 S (2011–2012)
om skattefradrag for håndverkstjenester og serviceoppdrag utført
i egen bolig og fritidsbolig, for å bekjempe svart arbeid, grov
utnyttelse av arbeidskraft («sosial dumping») og tilrettelegge for økt
sysselsetting.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre har støttet en rekke forslag mot sosial dumping. Blant
disse er krav om ID-kort i byggebransjen og renholdsbransjen, krav
om norske lønns- og arbeidsvilkår i kommunale anbudsprosesser, og
en egen godkjennings- og kontrollordning for bemanningsforetak.
Høyre har også foreslått at en sjekkliste med konkrete kontrollpunkter
som oppdragsgiver skal kreve dokumentert hos et bemanningsforetak
eller underentreprenør ved kontraktsinngåelser. Disse medlemmer mener
dette er et mer treffsikkert forslag enn den gjeldende påseplikten,
og at en slik ordning ville vært lettere håndterbar for små- og
mellomstore aktører i de allmenngjorte bransjene.
Disse medlemmer vil også understreke
at det er enighet om at de særlige reglene for allmenngjorte bransjer
skal følges. Utfordringen består derfor i å håndheve disse reglene.
I arbeidet mot sosial dumping er det av særlig viktighet å bygge opp
kapasitet hos tilsynsmyndigheten. Disse medlemmer vil
peke på at Høyre hvert år siden 2006 har foreslått økte bevilgninger
til Arbeidstilsynet ut over regjeringens forslag, men at regjeringspartiene
har stemt disse forslagene ned.
Komiteen peker på
behovet for et krafttak mot ufrivillig deltid. Deltid er for svært
mange et gode, men den ufrivillige deltiden mange blir hensatt til
skaper problemer ikke bare for den enkelte i form av manglende økonomisk
frihet og selvstendighet, men for samfunnet i sin helhet. Statistikken
viser at 62 000 arbeidstakere opplyser å være undersysselsatt. Av
disse ønsker noen høyere stillingsbrøk, andre heltid. Komiteen henviser
til SSB sin AKU–undersøkelse for 2011 som viser at 54,5 pst. av
de som jobber i salgs- og serviceyrker, jobber deltid. Komiteen påpeker
at utfordringene med å redusere uønsket deltid er særlig omfattende
innenfor helse- og omsorgssektoren og innenfor varehandel. Arbeidet
med å redusere den ufrivillig deltiden øker livskvaliteten for den
enkelte, den reelle likestillingen i arbeidslivet og samfunnet som helhet,
samt øker også tilgangen på arbeidskraft, og er derfor et av regjeringens
prioriterte områder.
Komiteen imøteser gjennomgangen
og høringsrundene på de omtalte tiltakene i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker spesielt på regjeringens varslede lovparagraf om rett til høyere
stillingsprosent som følge av jevnlig bruk av mertid som et kraftfullt
redskap mot langvarig ufrivillig deltid, og avventer utarbeidelsen
av denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er mange som ønsker å arbeide frivillig deltid av ulike
årsaker. Disse medlemmer mener at det i dagens arbeidsliv må
være rom for deltidsarbeid for de som har behov for eller måtte
ønske det.
Disse medlemmer viser til regjeringens
bevilgninger til prosjekt for å få ned ufrivillig deltid. Slik disse
medlemmer ser det, vil ikke prosjekter som er satt i gang
med bakgrunn i ekstrabevilgninger til ulike deltidsprosjekter i kommunene,
løse bemanningsbehovet i helsesektoren i fremtiden. Prosjektet er
ment å være for tre år, og deretter må kommunene selv ta kostnaden
med å få ned ufrivillig deltidsarbeid, noe som kan føre til at det
blir økonomisk vanskelig å fortsette dette arbeidet. Disse
medlemmer mener derfor at dette ikke er løsningen for å
få flere over i heltidsarbeid.
Disse medlemmer viser til regjeringens forslag
om å lovfeste retten til heltid, og mener at dette er ivaretatt
i arbeidsmiljøloven § 14-3 som gir fortrinnsrett til høyere stillingsbrøk. Disse
medlemmer mener at å lovfeste retten til heltid vil være
med å gjøre det vanskelig for små virksomheter som ikke har mulighet
til å kunne gi høyere stillingsbrøk.
Disse medlemmer viser til Arbeidslivslovutvalget
(NOU 2004:5), der utvalget har lagt vekt på at det særlig er kvinner
som jobber deltid, og som utgjør en stor andel av de midlertidige ansatte.
Arbeidslivslovutvalget fremhever arbeidstid som et område der det
er særlig behov for reformer.
Disse medlemmer viser til en
undersøkelse foretatt av Norstat på vegne av arbeidsgiverforeningen
Spekter, som viser at nesten halvparten av de spurte kvinnene ønsket
å jobbe mer, dersom de hadde hatt en arbeidstidsordning som var
mer tilpasset deres livssituasjon. For kvinner under 40 år er det
59 pst. av de spurte som ønsker flere arbeidstimer i bytte mot mer
fleksibilitet.
Disse medlemmer er imot regjeringens forslag
om å lovfeste retten til heltid, da dette er ivaretatt i arbeidsmiljøloven
§ 14.3, slik disse medlemmer ser det.
Disse medlemmer viser til sitt
forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon for å se på arbeidstidsordningene,
noe disse medlemmer mener vil være med på å redusere
blant annet ufrivillig deltid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, fremhever
viktigheten av at fortrinnsretten i arbeidsmiljøloven § 14.3 virker
etter intensjonene slik at den er et reelt verktøy for arbeidstakere som
ønsker utvidet stilling, og viser til innspill fra ulike arbeidstakerorganisasjoner
som vektlegger at fortrinnsretten i dag ikke virker etter hensikten,
at unntaksbestemmelsene på arbeidsgivers premisser er for vide og
brukes i for stor grad. Flertallet avventer regjeringens
gjennomgang av paragrafen, og imøteser endringer som vil styrke
fortrinnsretten og gjøre den reell for de ansatte, samtidig som
bedriftenes behov for unntak imøtekommes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til meldingens side
21, der departementet understreker at, sitat:
«Det er stor gjennomstrøyming i gruppa av undersysselsette,
og det er forholdsvis få som blir verande undersysselsette over
lengre tid. Den forventa tidslengda som undersysselsett er om lag
to kvartal.»
Disse medlemmer mener at undersysselsetting
og ufrivillig deltid først og fremst er et problem for de som opplever
deltiden som vedvarende problematisk. For det store flertallet er
situasjonen forbigående og svært kortvarig. Disse medlemmer mener
at tiltakene må rettes inn mot den ifølge meldingen lille gruppen som
ufrivillig forblir i deltidsstillinger over tid, og understreker
den avgjørende rollen kommunene som arbeidsgivere har i denne sammenheng.
Disse medlemmer vil dessuten
peke på at en viktig årsak til deltid – både frivillig og ufrivillig –
er dagens arbeidsmiljølov og de fremforhandlede avtaler om arbeidstid. Disse
medlemmer peker på at den største gruppen deltidsarbeidende
finnes i pleie- og omsorgssektoren der det kreves 24 timers bemanning
hele uken. Disse medlemmer viser til at forsøk med
alternative turnusordninger har vist at slike turnusordninger kan
redusere deltidsproblematikken, redusere sykefraværet og øke trivselen blant
ansatte og brukere. Disse medlemmer er av den grunn
skuffet over at meldingen ikke signaliserer en liberalisering av
regelverket som ville kunne gjort slike turnusordninger lettere tilgjengelig. Disse
medlemmer vil respektere fremforhandlede resultater mellom
partene, men imøteser initiativ fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden
som kan forbedre situasjonen og redusere bruken av ufrivillig deltid.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enig i viktigheten av at fortrinnsretten deltidsansatte har i arbeidsmiljøloven
§ 14-3 virker etter intensjonene. Men disse medlemmer vil
understreke at unntaksbestemmelsene i loven har en legitim funksjon,
og at det er av avgjørende betydning at arbeidstaker fortsatt ikke
bør ha rett til økt stillingsprosent dersom det innebærer vesentlige
ulemper for virksomheten.
Komiteen legger avgjørende
vekt på at et arbeidsliv for alle forutsetter et godt arbeidsmiljø. Komiteen understreker
viktigheten av avtalen om inkluderende arbeidsliv.
Komiteen vil videre understreke
viktigheten av «Jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne»
og peker på at den er en langsiktig innsats.
Komiteen peker på at tilgangen
til hjelpemidler som kan bidra til at mennesker kan bli værende
i arbeid eller komme inn i arbeid er svært viktig for å inkludere
flere i arbeidslivet. Komiteen mener det er viktig
å øke kompetansen innen dette feltet for å redusere de barrierene
som hindrer muligheter til deltakelse.
Komiteen understreker at regjeringen
i denne stortingsperioden har økt antall tiltaksplasser, og peker
videre på at regjeringen har varslet en prøveordning hvor AAP kan
brukes som lønnstilskudd, i forbindelse med revidert statsbudsjett for
2012. Komiteen understreker betydningen at man kommer
tidlig inn med tilrettelegging og tiltak for å bidra til at flere
raskere kommer tilbake til, eller inn i, arbeid. Videre viser komiteen til
regjeringens kontinuerlige arbeid med å identifisere barrierer for
arbeidsdeltakelse samt tiltak for å overkomme disse.
Komiteen peker på at regjeringens
jobbstrategi prioriterer kompetanseheving i Nav for å sikre bedre
oppfølging av mennesker med nedsatt funksjonsevne i relasjon til
arbeid. Det må også gjøres tiltak for å øke kompetansen blant arbeidsgivere
i forhold til muligheter for å redusere eller fjerne barrierer som
funksjonshemmede møter i arbeidslivet. Holdningsskapende arbeid er
svært viktig for å øke kunnskapen om hva som er reelle barrierer
og hva som bunner i manglende kunnskap om funksjonshemmedes liv. Videre
peker komiteen på at samarbeidstiltak mellom partene
i arbeidslivet, slik som for eksempel prosjektet «Ringer i vann»,
er viktige tiltak for å redusere diskrimineringen av funksjonshemmede
arbeidstakere.
Komiteen peker på at det er viktig
fra Navs side å følge opp arbeidsgiverne tettere for å sikre at
de kan iverksette riktige tiltak og få rask, avklaringer om regelverk
og støtteordninger.
Komiteen vil påpeke at alle mennesker
skal ha mulighet til å leve selvstendige liv. Komiteen mener
det er bekymringsverdig at om lag halvparten av alle med nedsatt
funksjonsevne ikke er i arbeid. Fysisk utestengelse betyr for mange
sosial isolasjon og svekket livskvalitet, det er derfor viktig å
redusere menneskeskapte barrierer som stenger mennesker ute fra
aktiv deltakelse. Mennesker med nedsatt funksjonsevne viser stor vilje
til å være en del av arbeidslivet, og dette er ingen ensartet gruppe,
noe som vektlegger behovet for individuell tilpasning. Avstanden
mellom den enkeltes forutsetninger og omgivelsenes utforming eller
krav til funksjon avgjør konsekvensene av nedsatt funksjonsevne.
Undersøkelser viser at mennesker med nedsatt funksjonsevne har dårligere
levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. I tillegg har de gjennomgående
lavere inntekter, og mange har høyere utgifter til blant annet helse-
og omsorgstjenester og legemidler.
Komiteen mener derfor at det
offentlige bør legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne
kan få mulighet til å være en del av arbeidslivet. Det foreligger
i dag mange gode tilbud som kan være med å hjelpe folk ut i arbeid,
men et av problemene er at denne kunnskapen ikke foreligger hos
arbeidsgiver eller arbeidstaker. Det bør derfor gis bedre informasjon
om hvilke tiltak som allerede foreligger for å hjelpe mennesker
med nedsatt funksjonsevne ut i arbeidslivet. Komiteen ønsker
å arbeide for bedre tilgjengelighet, bedre samordning av rettigheter
og økt brukermedvirkning for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det må legges til rette for at flere mennesker med nedsatt funksjonsevne
kan være yrkesaktive. Komiteen vil påpeke viktigheten av
at det offentlige er en aktiv pådriver for å rekruttere personer
med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet. Komiteen ser
med uro på at sysselsettingsgraden blant mennesker med nedsatt funksjonsevne
har sunket de siste årene. Tall fra SSB viser at den har sunket
fra 43,1 pst. til 42,3 pst., noe som er en negativ utvikling som
må snus.
Komiteen mener at alle mennesker
skal ha mulighet til å leve selvstendige liv. Samtidig er det grunnleggende
viktig å arbeide for et samfunn som er universelt utformet, spesielt
innenfor samferdsel og bygg.
Komiteen vil påpeke at mennesker
kan oppleve at arbeidsevnen kan bli nedsatt i visse faser av livet,
og at det da må foreligge gode ordninger som kan ivareta mennesket
på en slik måte at det ikke faller helt ut av arbeidslivet. Komiteen vil påpeke
at det sentrale er å finne ordninger som er tilpasset den enkeltes
behov, samtidig som det er praktisk gjennomførbart for samfunnet
å tilrettelegge.
Komiteen vil minne om en samlet
uttalelse fra arbeids- og sosialkomiteen i forbindelse med NAV-reformen
i 2005, sitat:
«I tillegg til god tilgjengelighet vil komiteen legge
stor vekt på at førstelinjetjenesten må inneha et kompetansenivå
og beslutningsansvar som gjør disse kontorene til et sted der folk
reelt opplever å få den veiledning og bistand de har behov for,
i størst mulig grad uten å måtte henvises til andre kontorer, instanser
og "dører". Den felles førstelinjetjenesten må oppfylle klare krav om
rask avklaring, fjerning av gråsoner og kasteballtendenser og rask
igangsetting av tiltak.»
Komiteen mener det er av avgjørende
betydning at hjelpeapparatet fungerer så godt som overhodet mulig.
Det er spesielt viktig å prioritere de unge som står i fare for
å falle permanent utenfor arbeidslivet, slik at de i denne gruppen
får rask og effektiv hjelp på et tidlig tidspunkt. Komiteen vil
videre påpeke behovet for et systematisk arbeid innenfor attføringssektoren.
Aftenposten skrev 20. april 2012 at det foreligger
store forskjeller mellom fylkene i hvor stor grad de lykkes med
arbeidsmarkedstiltak. I 2010 var andelen av de som har gjennomført
«arbeid med bistand» i Telemark på 67,2 pst., mens andelen i Sogn
og Fjordane var på bare 15,5 pst. Det viser at dette kan være svært
effektive tiltak, og at man må ta lærdom av de fylkene som har klart
å få til så gode resultater.
Komiteen viser til at forskning
tyder på at det er muskel- og skjelettplager sammen med psykiske
lidelser, som er de største gruppene som dominerer sykefravær og
uførestatistikken. Slik komiteen ser det, vil et
bredt og godt behandlingstilbud bidra til en raskere og mer effektiv
behandling, og redusere langtidssykefraværet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Navs arbeid med ytterligere å øke kvaliteten i behandlingen av
uføresøknader. Flertallet er positivt til de store
kompetansehevende tiltakene Nav har gjennomført og gjennomfører
blant Nav-ansatte. Flertallet mener at dette sammen
med ny saksflyt på uføre som ble iverksatt 1. januar 2012 for ytterligere
å sikre at alle arbeidsmuligheter er vurdert før uføretrygd innvilges,
sammen med innføring av et ekstra kvalitetssikringsledd på Nav-kontorene
i form av innføring av en ekstra beslutterrolle på arbeidsevnevurderingene
i relasjon til uførekravet, er viktige tiltak som vil øke kvaliteten
på behandlingen av uførekravene.
Flertallet peker videre på ressursbruksundersøkelsen
i Nav høsten 2011 som viser at Nav stadig bruker mer tid på oppfølging
av brukere, og at Navs brukerundersøkelse fra 2012 viser at brukerne
er mer fornøyd med Navs service og tjenester på alle områder. Videre
viser flertallet til at Nav vant den anerkjente nordiske «Kundeserviceprisen
for 2012» for offentlig sektor og fikk tiendeplass totalt for alle
kundesentrene, og at alt dette viser at Nav har en positiv utvikling. Flertallet understreker viktigheten
av at denne utviklingen fortsetter og at ytterligere frigjort tid
i Nav brukes til mer individuelt tilpasset oppfølging for å øke
overgangen av mennesker fra trygd til arbeid.
Flertallet viser til at familier
med barn der foreldre har vært langvarige mottakere av økonomisk
sosialhjelp, og der tilknytningen til arbeidslivet har vært liten,
kan ha tilleggsutfordringer som dårligere helse og svakere sosiale
nettverk. Nav har en viktig rolle i å bidra til tidlig innsats overfor
barna for å forebygge sosial ekskludering og at svak tilknytning til
arbeidslivet videreføres til neste generasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at bevilgningene til
hjelpemidler som gjør det lettere for personer med nedsatt funksjonsevne
å stå i ordinært arbeid, bør økes. I tillegg bør egenandelen på
hjelpemidler for selvstendig næringsdrivende reduseres.
Disse medlemmer har i inneværende
perio-de økt bevilgninger til tiltaksplasser som er rettet spesielt
mot personer med behov for lengre og sammensatte attføringstiltak.
I tillegg har disse medlemmer økt tilskudd til arbeidstrening
i regi av frivillige organisasjoner.
Disse medlemmer viser til at
dette er noe som ikke er fulgt opp av regjeringen, og vil derfor
påpeke at regjeringen bør sette i verk tiltak for å heve kompetansen
til Nav-ansatte på dette punkt.
Disse medlemmer ser med bekymring
på at en betydelig andel i yrkesaktiv alder støtes ut av arbeidslivet
og over på sykepenger, arbeidsavklaringspenger og, i verste fall,
permanent uføretrygd. Avgangen til uføretygd gjorde et kraftig hopp
mellom 1. kvartal 2011 og første kvartal 2012. Antallet som gikk
over i permanent uføretrygd var i denne perioden på over 10 000, og
har aldri vært høyere. Tilstrømningen til denne ordningen var spesielt
sterk blant unge, og antallet uføretrygdede under 30 år økte med
hele 10 pst. på ett år.
Disse medlemmer vil understreke
at det å havne i et permanent utenforskap først og fremst er en
tragedie for de enkeltindividene det gjelder. Som meldingen beskriver,
trives det store flertall av norske arbeidstakere svært godt i jobben
sin, mens de som står utenfor arbeidslivet ikke har mulighet til
å ta del i det gode sosiale fellesskapet de aller fleste opplever
på arbeidsplassen. I tillegg vil de aller fleste være bedre stilt
økonomisk dersom de hadde vært i arbeid. Disse medlemmer vil
også påpeke at høye uføretall representerer en stor samfunnsøkonomisk
byrde, både i form av trygdeutbetalinger og i form av tapte skatteinntekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at menneskene som mottar helserelaterte ytelser er en mangfoldig
gruppe mennesker med ulike livssituasjoner, og at de har ulike typer
helserelaterte ytelser. Flertallet vil derfor understreke
viktigheten av ikke å fremstille det som at alle på helserelaterte
ytelser står permanent utenfor arbeidslivet. Flertallet peker
på at statistikken omfatter både de som har gått helt ut av arbeidslivet,
og som utelukkende eller i hovedsak forsørges av en varig offentlig
stønad, slik som uførepensjonister og alderspensjonister, men at de
fleste av de som telles inn i statistikken har en formell tilknytning
til arbeidslivet og mottar en midlertidig ytelse og vil derfor komme
tilbake til arbeidslivet igjen. Flertallet viser
til at opposisjonens bruk av begrepet utenforskap der alle omtales
som parkert utenfor fellesskapet er misvisende. Flertallet viser
videre til sine generelle merknader for omtale av regjeringens innsats for
å forebygge sykefravær og uførhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
nødvendigheten av et fleksibelt arbeidsliv, hvor retten til å jobbe
deltid også er et viktig virkemiddel for at flest mulig skal få
mulighet til å utnytte sin arbeidsevne. Disse medlemmer mener
det er viktig at arbeidslivet legger til rette for at det går an
å oppnå begge deler, både å arbeide deltid og heltid.
Disse medlemmer er opptatt av
at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få muligheter, på lik
linje som andre, til å komme i arbeid. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i Innst.15 S (2011–2012) har fremmet forslag
om en egen jobbstrategi, samt foreslått en økning på 3 000 plasser
for personer med moderat bistandsbehov. Den markante økningen i
antall plasser for personer med størst bistandsbehov må sees i sammenheng
med Fremskrittspartiets jobbstrategi for personer med nedsatt arbeidsevne.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2012 inneholder en
betydelig økt satsing på rehabilitering, både helsereiser, rehabiliteringstiltak
for rusmiddelbrukere og rehabiliteringsinstitusjoner. Disse medlemmer mener
at denne satsingen vil føre til kortere rehabiliteringsløp for mange,
og redusert behov for arbeidsavklaringspenger.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag som
regulerer permitteringsreglene også for ikke-organiserte arbeidstakere.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen avvente innføring
av administrative sanksjoner for overtredelse av meldeplikt til
etter at Stortinget har diskutert de overordnede problemstillinger
knyttet til dette som virkemiddel.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen om å utrede en sysselsettingsstrategi
for å få dekket opp det fremtidige behovet for helsepersonell.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen nedsette en arbeidstidskommisjon
som får til oppgave å se på praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene,
og hvor man blant annet legger frem forslag om
mer fleksible regler
for gjennomsnittsberegning av arbeidstid
mer fleksible regler for uttak av overtid
hvorvidt dagens regler for nattarbeid og
søndagsarbeid er hensiktsmessige
hvordan utløse mer arbeidskraft på kort
og lang sikt
øke andelen heltidsstillinger.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget
en gjennomgang av reglene for permittering sett opp mot reglene
for dagpenger.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 29 (2010–2011) – Felles ansvar
for eit godt og anstendig arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø
og sikkerheit – vedlegges protokollen.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 31. mai 2012
|
Robert Eriksson |
Anette Trettebergstuen |
|
leder |
ordfører |