Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Thor Lillehovde, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen og Bente Stein Mathisen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Representantforslag 43 S (2011–2012) fra representantene Robert Eriksson, Per Arne Olsen og Laila Reiertsen, der forslagsstillerne ønsker at Stortinget skal be regjeringen legge frem forslag om endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd, slik at pasienter med alvorlige diagnoser får adgang til en utvidet og fleksibel sykelønnsordning.

Komiteens flertall, alle unntatt med-lemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til arbeidsministerens svar til komiteen av 3. februar 2012, statsrådens svar på spørsmål fra saksordfører av 17. februar 2012, komitéhøringen 1. mars 2012, samt e-post fra NHO av 15. mars 2012 og LO av 22. mars 2012.

Flertallet har merket seg at forslagsstillerne ønsker en utvidelse av sykepengeperioden med inntil 14 uker for personer med alvorlige diagnoser, når det er klart at behandlingen ikke er fullført og at en slik fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk og vende tilbake til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt liv.

Flertallet har forståelse for at pasienter med alvorlige diagnoser, eksempelvis kreftsyke, kan føle seg utsatt og i en vanskelig økonomisk situasjon når sykepengeperioden løper ut mens de fortsatt er under behandling. Flertallet mener imidlertid at ytelsene i arbeidsavklaringsordningen også gir god kompensasjon for tapt arbeidsinntekt og viser videre til at NHO mener det er, sitat:

«… en problemstilling at mange blir gående sykemeldt i ett år fordi de kommer bedre ut økonomisk, enn å gå over på andre ordninger som kanskje kunne være mer riktig.»

Flertallet har videre merket seg at Kreftforeningen under komiteens høring 1. mars 2012 opplyste at det årlig er anslagsvis 50 000 personer som «bruker opp» sykepengeperioden på 52 uker og antar at de som pr. definisjon har en sykemelding som går ut over sykepengeperioden, er gjenstand for en eller annen form for behandling.

Flertallet viser i den forbindelse til statsrådens svarbrev til komiteen av 3. februar 2012 der det heter, sitat:

«Jeg er svært skeptisk til om dette forslaget lar seg administrere av Arbeids- og velferdsetaten på en måte som framstår som rimelig og rettferdig. Det er et betydelig rom for skjønn knyttet definisjonen av hvilke diagnoser som er tilstrekkelig alvorlige til å omfattes av unntaket, noe som kan bidra til betydelig forskjellsbehandling. For å unngå dette, må en ha en opplisting av diagnoser som skal omfattes av unntaket, og en vil helt åpenbart da komme opp i vanskelige grensetilfeller knyttet til diagnoser som er innenfor eller utenfor denne listen. Videre er det en rekke diagnoser som ikke nødvendigvis vil regnes som alvorlige (livstruende), men der det likevel kan ta mer enn ett år før vedkommende er i stand til å komme tilbake til arbeid. Disse vil heller ikke omfattes av forslaget, slik jeg forstår det. I tillegg vil det være et minst like stort rom for skjønn knyttet til vurderingen av om behandlingen med rimelighet kan forventes å føre til at de kommer tilbake i arbeid og/eller til et normalt liv. Det er mange alvorlige diagnoser som man aldri kan regne med å bli frisk av, og jeg antar at forslaget er ment å innebære at disse ikke skal få rett til forlenget sykepengeperiode. Det vil ofte også være vanskelig/umulig å forutsi om behandlingen fører til friskmelding eller bare vil være livsforlengende. I sistnevnte tilfelle oppfatter jeg at sykepengeperioden etter forslaget i utgangspunktet ikke skal forlenges. Arbeids- og velferdsetaten vil uansett neppe ha nødvendig kompetanse til å avgjøre hva som er en relevant medisinsk vurdering i det enkelte tilfelle, noe som kan føre til betydelig forskjellsbehandling.»

Flertallet deler disse betraktningene.

Flertallet er av den oppfatning at den norske sykelønnsordningen, som gir full lønn under sykdom i 52 uker, er svært god – også sett i internasjonal sammenheng. Flertallet vil verne om ordningen som et svært viktig velferdsgode.

Flertallet minner imidlertid om at Stortinget ved flere anledninger har vært opptatt av tiltak for å begrense utgiftene til sykelønnsordningen uten å svekke selve ordningen. Støtten til IA-avtalen mellom partene i arbeidslivet og myndighetene er et uttrykk for dette. Det foreliggende representantforslaget virker i motsatt retning.

Flertallet beklager Fremskrittspartiets beskyldninger og usanne påstander overfor komiteens flertall. Ingen har på noe tidspunkt forsøkt å fremstille kreftpasienter eller andre med livstruende sykdommer som misbrukere av sykepengeordningen

Flertallet viser videre til at det ikke er mulig å foreta en rettferdig avgrensing av en utvidet ordning med hensyn til diagnoser, alvorlighetsgrad og prognose.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er forbauset over den negative holdningen til pasienter med alvorlige diagnoser som fremkommer i komiteens merknader. Når komiteens flertall peker på NHOs uttalelse om at mange blir gående på sykepenger fordi de kommer bedre ut økonomisk enn ved å gå over til andre ordninger som kanskje kunne være mer riktig, gir dette disse medlemmer inntrykk av at komiteens flertall anser mange kreftpasienter, og andre med alvorlige, kanskje livstruende, diagnoser, som misbrukere av sykepengeordningen. Disse medlemmer tar avstand fra en slik holdning.

Disse medlemmer er enige i at Norge har en svært god sykelønnsordning og ønsker å opprettholde denne. Hensikten med sykelønnsordninger må, slik disse medlemmer ser det, være å sørge for at pasienter som er for syke til å være i arbeid, og som gjennom behandling kan bringes tilbake til arbeidslivet og aktiv innsats, slipper å få sin økonomiske situa-sjon dramatisk endret i en midlertidig helsesituasjon. Enkelte grupper alvorlige syke pasienter, som har mulighet til å bli rehabilitert hvis helsefaglig anbefalt behandling blir gjennomført, må av og til regne med at selve behandlingen kan vare i mer enn 52 uker. Å måtte vende tilbake til jobb og ikke kunne gjennomføre nødvendig behandlingsopplegg av hensyn til sin økonomiske situasjon, og mulighet til å opprettholde familiens eksistensgrunnlag, er ikke verdig i et velferdssamfunn som Norge, slik disse medlemmer ser det. Disse medlemmer mener dette kan være i strid med selve intensjonen i sykelønnsordningen.

Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev til komiteen av 3. februar 2012 der det gis uttrykk for skepsis overfor avgrensing av skjønnet som eventuelt må knyttes til definisjonen av hvilke diagnoser som er tilstrekkelig alvorlige til å omfattes av det foreslåtte unntaket. Som det fremgår av representantforslaget, skal unntaket gjelde diagnoser der det er foreskrevet fortsatt behandling som kan bidra til å føre pasienten tilbake til en aktiv tilværelse i jobb med mulighet for selvforsørgelse. Disse medlemmer mener den medisinske vurderingen av nødvendig behandling og forventet resultat må legges til grunn og at dette ikke bør skape større problemer for Nav enn andre medisinske vurderinger. Det bør, etter disse medlemmers mening, ikke være Navs oppgave å foreta den medisinske vurderingen, men basere sine vedtak på medisinsk faglige vurderinger foretatt av kompetent medisinsk personell.

Disse medlemmer er, i likhet med komiteen for øvrig, innstilt på å begrense utgiftene til sykepenger. Som Fremskrittspartiets medlemmer har gitt uttrykk for ved mange tidligere anledninger, og årlig fremmet forslag om i budsjettsammenheng, finnes det mange områder og tiltak som kan føre til nedgang i utgiftene til sykepenger. Dette gjelder, slik disse medlemmer ser det, særlig full utnyttelse av kapasiteten i helsevesenet, fjerning av køer og ventelister til behandling, raskere adgang til rehabilitering og individuell vurdering med tiltak som kan bringe den enkelte bruker tilbake til arbeidsplassen. Å legge «sten til byrden» for pasienter med alvorlige diagnoser som har en mulighet til å bli rehabilitert, ved å påføre dem en ødelagt økonomisk situasjon, er ikke en verdig løsning etter disse medlemmers syn.

Disse medlemmer vil presisere at de ikke ønsker en generelt utvidet rett til sykepenger, men en begrenset mulighet til å innvilge inntil 14 ukers utvidelse av sykepengeperioden når det er klart at behandlingen ikke er fullført og at fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk og vende tilbake til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt liv.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om en endring i lov om folketrygd, som gir pasienter med alvorlige diagnoser og en mulighet til å vende tilbake til yrkesaktivitet eller en normal tilværelse dersom nødvendig behandling fullføres, rett til en utvidet sykepengeperiode med inntil 14 uker.»