I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til lov om endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd slik
at pasienter med alvorlige diagnoser får adgang til en utvidet og
fleksibel sykelønnsordning.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen ba i brev
av 10. januar 2012 om statsrådens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev
av 3. februar 2012 følger vedlagt. I tillegg rettet saksordfører
7. februar 2012 ytterligere spørsmål vedrørende representantforslaget.
Saksordførers brev samt statsrådens svar av 17. februar 2012 ligger
vedlagt innstillingen. Vedlagt innstillingen ligger også henvendelse fra
NHO av 15. mars 2012 og LO av 22. mars 2012.
Som ledd i komiteens behandling av representantforslaget
ble det 1. mars 2012 avholdt høring i saken hvor Kreftforeningen
deltok.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Thor Lillehovde, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen
og Bente Stein Mathisen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til Representantforslag 43 S
(2011–2012) fra representantene Robert Eriksson, Per Arne Olsen
og Laila Reiertsen, der forslagsstillerne ønsker at Stortinget skal
be regjeringen legge frem forslag om endring i lov 28. februar 1997
nr. 19 om folketrygd, slik at pasienter med alvorlige diagnoser
får adgang til en utvidet og fleksibel sykelønnsordning.
Komiteens flertall,
alle unntatt med-lemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til arbeidsministerens
svar til komiteen av 3. februar 2012, statsrådens svar på spørsmål
fra saksordfører av 17. februar 2012, komitéhøringen 1. mars 2012,
samt e-post fra NHO av 15. mars 2012 og LO av 22. mars 2012.
Flertallet har merket seg at
forslagsstillerne ønsker en utvidelse av sykepengeperioden med inntil
14 uker for personer med alvorlige diagnoser, når det er klart at
behandlingen ikke er fullført og at en slik fullført behandling
vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk og vende tilbake
til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt liv.
Flertallet har forståelse for
at pasienter med alvorlige diagnoser, eksempelvis kreftsyke, kan føle
seg utsatt og i en vanskelig økonomisk situasjon når sykepengeperioden
løper ut mens de fortsatt er under behandling. Flertallet mener imidlertid
at ytelsene i arbeidsavklaringsordningen også gir god kompensasjon
for tapt arbeidsinntekt og viser videre til at NHO mener det er,
sitat:
«… en problemstilling at mange blir gående sykemeldt
i ett år fordi de kommer bedre ut økonomisk, enn å gå over på andre
ordninger som kanskje kunne være mer riktig.»
Flertallet har videre merket
seg at Kreftforeningen under komiteens høring 1. mars 2012 opplyste
at det årlig er anslagsvis 50 000 personer som «bruker opp» sykepengeperioden
på 52 uker og antar at de som pr. definisjon har en sykemelding
som går ut over sykepengeperioden, er gjenstand for en eller annen
form for behandling.
Flertallet viser i den forbindelse
til statsrådens svarbrev til komiteen av 3. februar 2012 der det heter,
sitat:
«Jeg er svært skeptisk til om dette forslaget lar seg
administrere av Arbeids- og velferdsetaten på en måte som framstår
som rimelig og rettferdig. Det er et betydelig rom for skjønn knyttet definisjonen
av hvilke diagnoser som er tilstrekkelig alvorlige til å omfattes
av unntaket, noe som kan bidra til betydelig forskjellsbehandling. For
å unngå dette, må en ha en opplisting av diagnoser som skal omfattes
av unntaket, og en vil helt åpenbart da komme opp i vanskelige grensetilfeller
knyttet til diagnoser som er innenfor eller utenfor denne listen.
Videre er det en rekke diagnoser som ikke nødvendigvis vil regnes som
alvorlige (livstruende), men der det likevel kan ta mer enn ett
år før vedkommende er i stand til å komme tilbake til arbeid. Disse
vil heller ikke omfattes av forslaget, slik jeg forstår det. I tillegg
vil det være et minst like stort rom for skjønn knyttet til vurderingen
av om behandlingen med rimelighet kan forventes å føre til at de kommer
tilbake i arbeid og/eller til et normalt liv. Det er mange alvorlige
diagnoser som man aldri kan regne med å bli frisk av, og jeg antar
at forslaget er ment å innebære at disse ikke skal få rett til forlenget
sykepengeperiode. Det vil ofte også være vanskelig/umulig å forutsi
om behandlingen fører til friskmelding eller bare vil være livsforlengende.
I sistnevnte tilfelle oppfatter jeg at sykepengeperioden etter forslaget
i utgangspunktet ikke skal forlenges. Arbeids- og velferdsetaten
vil uansett neppe ha nødvendig kompetanse til å avgjøre hva som
er en relevant medisinsk vurdering i det enkelte tilfelle, noe som
kan føre til betydelig forskjellsbehandling.»
Flertallet deler disse betraktningene.
Flertallet er av den oppfatning
at den norske sykelønnsordningen, som gir full lønn under sykdom
i 52 uker, er svært god – også sett i internasjonal sammenheng. Flertallet vil
verne om ordningen som et svært viktig velferdsgode.
Flertallet minner imidlertid
om at Stortinget ved flere anledninger har vært opptatt av tiltak for
å begrense utgiftene til sykelønnsordningen uten å svekke selve
ordningen. Støtten til IA-avtalen mellom partene i arbeidslivet
og myndighetene er et uttrykk for dette. Det foreliggende representantforslaget
virker i motsatt retning.
Flertallet beklager Fremskrittspartiets
beskyldninger og usanne påstander overfor komiteens flertall. Ingen
har på noe tidspunkt forsøkt å fremstille kreftpasienter eller andre
med livstruende sykdommer som misbrukere av sykepengeordningen
Flertallet viser videre til at
det ikke er mulig å foreta en rettferdig avgrensing av en utvidet
ordning med hensyn til diagnoser, alvorlighetsgrad og prognose.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
forbauset over den negative holdningen til pasienter med alvorlige
diagnoser som fremkommer i komiteens merknader. Når komiteens flertall
peker på NHOs uttalelse om at mange blir gående på sykepenger fordi
de kommer bedre ut økonomisk enn ved å gå over til andre ordninger
som kanskje kunne være mer riktig, gir dette disse medlemmer inntrykk
av at komiteens flertall anser mange kreftpasienter, og andre med
alvorlige, kanskje livstruende, diagnoser, som misbrukere av sykepengeordningen. Disse
medlemmer tar avstand fra en slik holdning.
Disse medlemmer er enige i at
Norge har en svært god sykelønnsordning og ønsker å opprettholde
denne. Hensikten med sykelønnsordninger må, slik disse medlemmer ser
det, være å sørge for at pasienter som er for syke til å være i
arbeid, og som gjennom behandling kan bringes tilbake til arbeidslivet
og aktiv innsats, slipper å få sin økonomiske situa-sjon dramatisk endret
i en midlertidig helsesituasjon. Enkelte grupper alvorlige syke
pasienter, som har mulighet til å bli rehabilitert hvis helsefaglig
anbefalt behandling blir gjennomført, må av og til regne med at
selve behandlingen kan vare i mer enn 52 uker. Å måtte vende tilbake
til jobb og ikke kunne gjennomføre nødvendig behandlingsopplegg
av hensyn til sin økonomiske situasjon, og mulighet til å opprettholde
familiens eksistensgrunnlag, er ikke verdig i et velferdssamfunn
som Norge, slik disse medlemmer ser det. Disse
medlemmer mener dette kan være i strid med selve intensjonen
i sykelønnsordningen.
Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev
til komiteen av 3. februar 2012 der det gis uttrykk for skepsis
overfor avgrensing av skjønnet som eventuelt må knyttes til definisjonen
av hvilke diagnoser som er tilstrekkelig alvorlige til å omfattes
av det foreslåtte unntaket. Som det fremgår av representantforslaget,
skal unntaket gjelde diagnoser der det er foreskrevet fortsatt behandling
som kan bidra til å føre pasienten tilbake til en aktiv tilværelse
i jobb med mulighet for selvforsørgelse. Disse medlemmer mener
den medisinske vurderingen av nødvendig behandling og forventet
resultat må legges til grunn og at dette ikke bør skape større problemer
for Nav enn andre medisinske vurderinger. Det bør, etter disse
medlemmers mening, ikke være Navs oppgave å foreta den medisinske
vurderingen, men basere sine vedtak på medisinsk faglige vurderinger
foretatt av kompetent medisinsk personell.
Disse medlemmer er, i likhet
med komiteen for øvrig, innstilt på å begrense utgiftene til sykepenger.
Som Fremskrittspartiets medlemmer har gitt uttrykk for ved mange
tidligere anledninger, og årlig fremmet forslag om i budsjettsammenheng,
finnes det mange områder og tiltak som kan føre til nedgang i utgiftene
til sykepenger. Dette gjelder, slik disse medlemmer ser
det, særlig full utnyttelse av kapasiteten i helsevesenet, fjerning
av køer og ventelister til behandling, raskere adgang til rehabilitering
og individuell vurdering med tiltak som kan bringe den enkelte bruker
tilbake til arbeidsplassen. Å legge «sten til byrden» for pasienter
med alvorlige diagnoser som har en mulighet til å bli rehabilitert,
ved å påføre dem en ødelagt økonomisk situasjon, er ikke en verdig
løsning etter disse medlemmers syn.
Disse medlemmer vil presisere
at de ikke ønsker en generelt utvidet rett til sykepenger, men en
begrenset mulighet til å innvilge inntil 14 ukers utvidelse av sykepengeperioden
når det er klart at behandlingen ikke er fullført og at fullført
behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk og
vende tilbake til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt liv.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
en endring i lov om folketrygd, som gir pasienter med alvorlige
diagnoser og en mulighet til å vende tilbake til yrkesaktivitet
eller en normal tilværelse dersom nødvendig behandling fullføres,
rett til en utvidet sykepengeperiode med inntil 14 uker.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at statsråden i sitt svarbrev av 3. februar 2012 avviser innføringen
av en tidskontoordning. Her heter det, sitat:
«En ordning hvor varigheten på sykepenger avhenger
av sykmeldingsgrad, vil for eksempel kunne utformes slik at maksimal
sykepengeperiode er proporsjonal med graderingen av sykepengene.
Mange har imidlertid flere kortere sykmeldingsperio-der med ulik
sykmeldingsgrad, og det er i tillegg en del som har ulik sykmeldingsgrad
innenfor en sammenhengende sykmeldingsperiode. Det vil som en konsekvens av
dette være komplisert å til enhver tid holde oversikt over hvor
lang den enkeltes gjenværende sykepengeperioden er, både for Arbeids-
og velferdsetaten og for den enkelte sykmeldte. I praksis vil det
kunne føre til at mange mister oversikten over hvor lenge han eller
hun har rett til sykepenger. En tidskontoordning vil følgelig bli
svært krevende å administrere, og det blir en ordning som krever mye
også av den enkelte sykmeldte. Dersom forslagsstillerne har ment
at en slik ordning kun skal gjelde for personer med alvorlige diagnoser, vil
det øke den administrative kompleksiteten ytterligere.»
Flertallet er enig i dette og
føyer til at dette ikke bare er komplisert for myndighetene og den enkelte,
men også for arbeidsgiverne som i enda større grad blir prisgitt
sykefraværets uforutsigbarhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Kreftforeningens høringsinnspill til arbeids- og sosialkomiteen
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2012 der det
ble tatt til orde for å utrede en tidskontoordning for personer
med alvorlige kreftdiagnoser, som vil gi adgang til mer fleksibel
bruk av sykepengeordningen. Disse medlemmer anser
at en tidskontoordning kanskje kan gi den nødvendige fleksibilitet,
og bedre muligheter for enkelte kreftpasienter, til å prøve seg i
jobb i kortere perioder uten å miste retten til sykepenger. En slik
ordning kan, etter disse medlemmers mening, bidra
til raskere rehabilitering og mindre behov for ytelser fra Nav.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme forslag
om å be regjeringen utrede en ordning med tidskonto i tråd med Kreftforeningens
høringsinnspill og legge saken frem for Stortinget i løpet av 2012.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en ordning med
tidskonto for sykepenger for kreftpasienter i tråd med Kreftforeningens
høringsuttalelse høsten 2011 til statsbudsjettet for 2012, og legge saken
frem for Stortinget i løpet av 2012.»
Komiteen viser til
at forslagsstillerne ønsker en ordning der den enkelte skal ha mulighet
til å ta ut sykepenger uten å måtte vente i 26 uker dersom sykdommen
på nytt gjør det umulig å være i jobb.
Komiteens flertall,
alle unntatt med-lemmene fra Fremskrittspartiet, oppfatter at et slikt
unntak vil kunne føre til at de som har et kortvarig arbeidsforhold
mellom to sykeperioder, gis en tilnærmet ubegrenset rett til sykepenger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at komiteen mener at pasien-ter med alvorlige diagnoser, som
har et kortvarig arbeidsforhold mellom to sykeperioder, gis en tilnærmet
ubegrenset rett til sykepenger dersom det innføres en praksis i
tråd med innholdet i Representantforslag 43 S (2011–2012).
Disse medlemmer vil minne om
at forslaget kun omfatter pasienter med kreftdiagnoser, og enkelte
andre alvorlige diagnoser, som krever en leng-re behandlingstid
enn 52 uker. Det er bekymringsfullt, slik disse medlemmer ser det,
at det legges for dagen engstelse for at syke personer vil utnytte
systemet på en slik måte. Representantforslaget gjelder alvorlig
syke personer som ikke har noe høyere ønske enn å bli frisk så raskt
som overhodet mulig, etter disse medlemmers mening.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om en endring i lov om folketrygd, som gir pasienter med alvorlige
diagnoser og en mulighet til å vende tilbake til yrkesaktivitet
eller en normal tilværelse dersom nødvendig behandling fullføres,
rett til en utvidet sykepengeperiode med inntil 14 uker.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen utrede en ordning
med tidskonto for sykepenger for kreftpasienter i tråd med Kreftforeningens
høringsuttalelse høsten 2011 til statsbudsjettet for 2012, og legge
saken frem for Stortinget i løpet av 2012.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:43 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Per Arne Olsen og
Laila Marie Reiertsen om utvidet sykelønnsordning for kreftpasienter, samt
adgang til en fleksibel sykelønnsordning (Endring i lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd) – bifalles ikke.
Jeg viser til brev av 10. januar 2012 fra Arbeids- og
sosialkomitéen med vedlagt representantforslag 8:43 S (2011-2012)
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Per Arne Olsen og Laila
Marie Reiert-sen.
Arbeids- og sosialkomiteen ber om en vurdering av
følgende forslag:
”Stortinget ber regjeringen
legge frem forslag til lov om endring i lov 28. februar 1997 nr.
19 om folketrygd slik at pasienter med alvorlige diagnoser får adgang
til en utvidet og fleksibel sykelønnsordning.”
Med utgangspunkt i begrunnelsen for forslaget, legger
jeg til grunn at forslaget om utvidet og fleksibel sykelønnsordning
for pasienter med alvorlige diagnoser dreier seg om følgende tre konkrete
endringer:
Gi adgang til å utvide
sykepengeperioden med inntil 14 uker for personer med alvorlige
diagnoser når det er klart at behandlingen ikke er fullført og at
slik fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å
bli frisk og vende tilbake til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt
liv.
Innføring av en ordning med tidskonto hvor varigheten
av sykepenger avhenger av sykmeldingsandel, men samtidig innenfor
en maksimalperiode på for eksempel to år.
Innføre unntak fra ”ventetiden” på 26 uker
for igjen å få rett til sykepenger dersom sykdommen på nytt gjør
det umulig å være i jobb.
Jeg forstår videre forslaget slik at det er
det første forslaget som er ment avgrenset til å gjelde pasienter
med alvorlige lidelser, mens de to andre skal gjelde for alle sykmeldte.
Når en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende
eller frilanser har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen
248 dager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra
trygden. Med tre år tilbake menes en treårsperiode fra siste sykmeldingsperiode.
Ved delvis arbeidsuførhet skal det ytes graderte sykepenger. Hver
dag med delvis sykmelding teller som en dag i stønadsperioden.
Den som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at
vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, opptjener ny sykepengerett.
Fra arbeidsgiver har arbeidstakeren derimot rett til sykepenger
i de første 16 dagene av hvert sykefravær, også i tilfeller der
vedkommende har brukt opp retten til sykepenger fra trygden.
Den som fortsatt er syk etter utløpet av sykepengeperioden,
eller på nytt blir syk uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger,
kan tilstås arbeidsavklaringspenger hvis arbeidsevnen er nedsatt
med minst 50 prosent. Arbeidsavklaringspenger gis med 66 prosent
av beregningsgrunnlaget. Dersom arbeidsevnen anses for varig nedsatt,
kan det tilstås uførepensjon.
I bakgrunnen er forslaget konkretisert til at
det skal gis en begrenset adgang til å utvide sykepengeperioden
med inntil 14 uker. Jeg forstår at begrensningen er knyttet til
at dette kun skal kunne innvilges for personer med alvorlige diagnoser og at
det skal være klart at behandlingen ikke er fullført og at slik
fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli
frisk og vende tilbake til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt
liv.
I representantforslaget vises det til at den lovfestede
sykepengeperioden kan bli for kort og/eller for lite fleksibel til
at nødvendig behandling og opptrening kan gjennomføres på en optimal
måte for pasien-ter med kreft eller andre alvorlige diagnoser som
krever et langvarig behandlingsløp. Når sykepengeperioden er brukt opp,
må pasienten over på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd som
gir en lavere ytelse enn sykepenger.
Det vises til flere undersøkelser der det hevdes
at overgangen fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger er en kritisk
fase for pasienten. En utvidet sykepengeordning vil kunne redusere
stress knyttet til økonomi og tilbakekomst til en normal arbeidssituasjon.
Det hevdes videre at de kreftrammedes motivasjon til å komme tilbake
i arbeid dermed vil kunne styrkes.
Den norske sykepengeordning må sies å være svært
god, også i en internasjonal sammenheng. Den gode dekningen det
første året av en sykdomsperiode sikrer at den som blir syk i liten grad
blir tvunget til å tilpasse sin livssituasjon og levestandard det
første året. De fleste har innrettet sin økonomi på den arbeidsinntekten
de har, og dette vil også sikre at man får en viss tid til å forberede
seg på en eventuell overgang til en lavere ytelse etter utløpet
av sykepengeperioden. Samtidig er det liten tvil om at overgangen
fra sykepenger til andre og lavere ytelser fra folketrygden er en
vanskelig overgang. Som nevnt av forslagsstillerne er den generelle
begrunnelsen for dette at det skal være økonomisk mer lønnsomt å
arbeide enn å motta trygd, blant annet for å stimulere til økt tilbakeføring
til arbeid.
Jeg antar at sistnevnte hensyn er bakgrunnen
for at forslagstillerne heller ikke ønsker en generell utvidelse
av sykepengeperioden, men en begrenset mulighet til å innvilge inntil
14 ukers utvidelse for personer med alvorlige diagnoser som krever
langvarig behandling. I tillegg skal det være et krav om at behandlingen
fører til at de kommer tilbake i arbeid eller et normalt liv.
Jeg er svært skeptisk til om dette forslaget
lar seg administrere av Arbeids- og velferdsetaten på en måte som
framstår som rimelig og rettferdig. Det er et betydelig skjønnsrom
knyttet definisjonen av hvilke diagnoser som er tilstrekkelig alvorlige til
å omfattes av unntaket, noe som kan bidra til betydelig forskjellsbehandling.
For å unngå dette, må en ha en opplisting av diagnoser som skal
omfattes av unntaket, og en vil helt åpenbart da komme opp i vanskelige
grensetilfeller knyttet til diagnoser som er innenfor eller utenfor denne
listen. Videre er det en rekke diagnoser som ikke nødvendigvis vil
regnes som alvorlige (livstruende), men der det likevel kan ta mer
enn ett år før vedkommende er i stand til å komme tilbake til arbeid.
Disse vil heller ikke omfattes av forslaget, slik jeg forstår det.
I tillegg vil det være et minst like stort skjønnsrom
knyttet til vurderingen av om behandlingen med rimelighet kan forventes
å føre til at de kommer tilbake i arbeid og/eller til et normalt liv.
Det er mange alvorlige diagnoser som man aldri kan regne med å bli
frisk av, og jeg antar at forslaget er ment å innebære at disse
ikke skal få rett til forlenget sykepengeperiode. Det vil ofte også
være vanskelig/umulig å forutsi om behandlingen fører til friskmelding
eller bare vil være livsforlengende. I sistnevnte tilfelle oppfatter
jeg at sykepengeperioden etter forslaget i utgangspunktet ikke skal
forlenges. Arbeids- og velferdsetaten vil uansett neppe ha nødvendig kompetanse
til å avgjøre hva som er en relevant medisinsk vurdering i det enkelte
tilfelle, noe som kan føre til betydelig forskjellsbehandling.
Jeg har forståelse for at personer som blir
rammet av kreft eller andre alvorlige diagnoser er i en vanskelig
situasjon. Jeg synes likevel ikke at det er rimelig at personer
med bestemte diagonser og som har muligheter for å bli frisk etter
behandling, skal ha rett til en bedre ytelse enn personer som aldri
har muligheten til å kunne komme tilbake til arbeidslivet. Sammenlignet med
de som må leve av trygdeytelser resten av livet, vil de økonomiske
konsekvensene av å gå ned i inntekt i en viss periode etter ett
år tross alt være mindre for dem som etter hvert kommer tilbake
i jobb.
Etter min vurdering er forslaget både vanskelig
å administrere og vil bidra til en forskjellsbehandling som framstår
som lite rimelig. Jeg kan derfor ikke støtte dette forslaget.
Jeg forstår representantene dithen at de også foreslår
å innføre en ordning med tidskonto hvor varigheten av sykepenger
avhenger av sykmeldingsandel. Det vises i den forbindelse til Kreftforeningens
forslag om dette, der det blant annet framgår at dette skal skje
innenfor en maksimalperiode på for eksempel to år. Jeg legger til grunn
at forslagsstillerne har ment at dette skal gjelde generelt, og
ikke utelukkende for personer med alvorlige lidelser. Forslagsstillerne
viser likevel til at pasienter med alvorlige diagnoser kan ha store
svingninger i sykdomsforløpet som gjør at det er mulig å være i
aktivitet i kortere eller lengre perioder.
Jeg har forståelse for at det kan virke urimelig
at personer med gradert sykmelding bruker opp sykepengeperioden
i samme utstrekning som personer med fulle sykepenger. En ordning
hvor varigheten på sykepenger avhenger av sykmeldingsgrad, vil for
eksempel kunne utformes slik at maksimal sykepengeperiode er proporsjonal med
graderingen av sykepengene. Mange har imidlertid flere kortere
sykmeldings-perioder med ulik sykmeldingsgrad, og det er i tillegg
en del som har ulik sykmeldings-grad innenfor en sammenhengende
sykmeldingsperiode. Det vil som en konsekvens av dette være komplisert
å til enhver tid holde oversikt over hvor lang den enkeltes gjenværende
sykepengeperioden er, både for Arbeids- og velferdsetaten og for
den enkelte sykmeldte. I praksis vil det kunne føre til at mange
mister oversikten over hvor lenge han eller hun har rett til sykepenger.
En tidskontoordning vil følgelig bli svært krevende å administrere,
og det blir en ordning som krever mye også av den enkelte sykmeldte.
Dersom forslagsstillerne har ment at en slik
ordning kun skal gjelde for personer med alvorlige diagnoser, vil
det øke den administrative kompeksiteten ytterligere. Jeg viser
i den forbindelse til mine merknader knyttet til forslaget om en
begrenset utvidelse av sykepengeperioden for visse grupper.
Administrative hensyn gjør at jeg mener at det ikke
er hensiktsmessig å innføre en tidskonto. Dersom forslaget er ment
avgrenset kun til personer med alvorlige lidelser, mener jeg dessuten at
det vil bidra til en forskjellsbehandling som framstår som lite
rimelig.
Forslagsstillerne hevder at en ordning der en
har mulighet til å ta ut sykepenger uten å måtte vente i 26 uker
dersom sykdommen på nytt gjør det umulig å være i jobb, vil bedre
muligheter for at disse kan bli værende i arbeidslivet når de igjen blir
friske. Det er noe uklart for meg om dette innebærer at forslagsstillerne
har ment at en bør oppheve venteperioden på 26 uker.
Et slikt unntak fra kravet til full arbeidsførhet
i en viss periode, vil i praksis medføre en tilnærmet ubegrenset
rett til sykepenger for personer som kun har et kortvarig arbeidsforhold mellom
to lengre sykdomsperioder. Dette vil i så fall være en betydelige
liberalisering av dagens regelverk, noe jeg ikke kan gi min tilslutning
til.
Det er et viktig prinsipp at det alltid skal
lønne seg å jobbe, og sykepengeperioden med full dekning bør derfor
ikke være for lang. En utvidelse av sykepengeperioden vil dessuten
øke folketrygdens utgifter betydelig. Jeg kan vanskelig begrunne
vesentlige endringer i en allerede svært god sykepengeordning.
Forslaget om å utvide sykepengeperioden for personer
med alvorlige diagnoser, men som etter ferdig behandling kan bli
friske, vil i praksis innebære vanskelige skjønnsavgjørelser. Det gjelder
både vurderingen av om sykdommen er alvorlig nok og vurderingen
av muligheten for å kunne komme tilbake i jobb etter ferdig behandling.
Det kan også vanskelig forsvares å gi en vesentlig bedre sykepengedekning
til personer som har en mulighet for å komme tilbake til arbeidslivet
enn til personer som blir varig syke og må leve på en trygdeytelse
resten av livet.
Forslaget om beregning av maksimal sykepengeperiode
i forhold til om man er 100 prosent sykmeldt eller delvis sykmeldt
vil i praksis bli svært komplisert og kan ikke anbefales.
Jeg viser ellers til at sykepengeordningen i
dag til en viss grad ivaretar hensynet til varierende helsetilstand.
Innenfor en treårsperiode kan man ha varierende sykepengeperioder,
men begrenset til et år til sammen. Ny sykepengerett opptjenes uansett
etter 26 uker som fullt arbeidsfør. Det å eventuelt oppheve 26 ukers
regelen vil i praksis innebære en tilnærmet ubegrenset sykepengerett,
noe jeg ikke kan gi min tilslutning til.
I forbindelse med arbeids- og sosialkomiteens behandling
av Representantforslag 43 S (2011-2012) fra stortingsrepresentantene
Robert Eriksson, Per Arne Olsen og Laila Marie Reiertsen om utvidet
sykelønnsordning for kreftpasienter, samt adgang til en fleksibel
sykelønnsordning. (Endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd)
ber saksordfører om statsrådens svar på følgende:
Hvilke ansettelsestrygghet gjelder for personer med
alvorlige sykdommer som har vært sykmeldt i over ett år og som har
mistet retten til sykepenger?
Grunnet komiteens fremdrift bes det om snarlig svar.
Svaret sendes arbeids- og sosialkomiteen ved komitésekretær
Berit Skovly.
Jeg viser til brev av 7. februar 2010 fra saksordfører
Steinar Gullvåg i arbeids- og sosialkomiteen. I forbindelse med
arbeids- og sosialkomiteens behandling av Representantforslag 43
S (2011-2012) fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Per
Arne Olsen og Laila Marie Reiertsen om utvidet sykelønnsordning
for kreftpasienter, samt adgang til fleksibel sykelønnsordning (Endring
i lov 28. februar 1997 nr.19 om folketrygd) har saksordføreren stilt
meg følgende spørsmål:
Hvilke ansettelsestrygghet
gjelder for personer med alvorlige sykdommer som har vært sykemeldt
i over ett år og som har mistet retten til sykepenger?
Jeg presiserer innledningsvis, for ordens skyld, at
selv om tidsperioden for arbeidstakers særskilte oppsigelsesvern
under sykdom og retten til sykepenger er sammenfallende, er dette
to prinsipielt uavhengige regelsett. Dette innebærer for eksempel
at en eventuell utvidelse av sykepengeperioden ikke i seg selv vil
innebære en tilsvarende forlengelse av oppsigelsesforbudet.
Det særlige oppsigelsesvernet ved sykdom er regulert
i arbeidsmiljøloven § 15-8. Bestemmelsen fastsetter et forbud mot
å si opp arbeidstaker som helt eller delvis har vært borte fra arbeidet
det første året etter at arbeidsuførheten inntrådte.
Bestemmelsen i § 15-8 skal imidlertid ikke forstås
slik at det er fritt frem for arbeidsgiver å si opp en ansatt som
på grunn av sykdom har vært borte fra arbeidet lenger enn ett år.
Etter utløpet av den særlige verneperioden reguleres spørsmålet
om oppsigelse av de alminnelige oppsigelsesreglene i arbeidsmiljøloven
§ 15-7, dvs. vernet mot usaklig oppsigelse. Ved saklighetsvurderingen
etter denne bestemmelsen skal det foretas en konkret helhetsvurdering
der arbeidstakers interesse i å beholde sin stilling skal veies
mot arbeidsgivers interesse i å få avsluttet arbeidsforholdet. I
en slik interesseavveining vil blant annet arbeidstakers behov for
en lenger rehabiliteringsperiode, arbeidstakers behandlingsprognose,
ansiennitet og alder, virksomhetens størrelse, hensynet til en eventuell
økt belastning på øvrige ansatte og arbeidsgivers eventuelle ulemper
for øvrig tillegges vekt. Hvert tilfelle må vurderes konkret, det
er derfor ikke mulig å gi noen presis angivelse av hvordan de forskjellige
momenter skal vektlegges. Generelt vil arbeidsgivers interesser
ofte i stor grad være ivaretatt gjennom adgangen til å engasjere en
vikar. For arbeidstaker vil behandlingsprognose og tidsperspektivet
i den forbindelse alltid være relevante momenter, men ikke nødvendigvis
avgjørende.
I en saklighetsvurdering ved oppsigelse på grunn av
sykdomsfravær over ett år, vil domstolen også måtte ta hensyn til
om arbeidsgiver har oppfylt sin tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4-6.
Etter denne bestemmelsen plikter arbeidsgiver ”så
langt det er mulig [å] iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker
skal få beholde eller få et passende arbeid” dersom arbeidstaker har
fått redusert arbeidsevne som følge av sykdom. Av forarbeidene til
bestemmelsen fremgår det at tilretteleggingskravet ikke er absolutt.
Det må derfor foretas en konkret helhetsvurdering der virksomhetens
art, størrelse, økonomi og arbeidstakers forbehold skal hensyntas.
Arbeidsgivers plikt går, som ordlyden indikerer, langt etter denne
bestemmelsen, men ikke så langt at det kreves at det opprettes en
ny stilling for arbeidstakeren. Dersom det er eller blir ledig en
passende stilling i virksomheten, skal denne imidlertid tilbys arbeidstakeren,
uavhengig av andre fortrinnsregler, dersom vedkommende er skikket
for stillingen. Generelt kan det legges til grunn at kravet om tilrettelegging
for en syk arbeidstaker medfører at arbeidsgiveren må dokumentere
at tilretteleggingsplikten er fulgt dersom oppsigelse begrunnet
i sykdom etter § 15-7 skal anses saklig. Uansett skal det svært
mye til for at en oppsigelse skal bli kjent gyldig i domstolene dersom
arbeidstakeren er i ferd med å bli frisk.
Under arbeidet med dagens arbeidsmiljølov ble det
særlige oppsigelsesvernets lengde ved sykdom behørig diskutert,
og utvidet fra 6 måneder til ett år for alle arbeidstakere. Det
ble i den sammenheng blant annet vektlagt at verneperioden da vil
sammenfalle med sykepengeperioden. Det ble i denne forbindelse også
diskutert om verneperioden skulle utvides til å gjelde hele rehabiliteringsperioden,
men man kom til at dette verken var hensiktsmessig eller ønskelig.
En slik regel vil kunne virke mot sin hensikt ved at den ville bli
så vidtrekkende og uklar at arbeidsgiver ville vegre seg mot å ansette
arbeidstakere med fare for tilbakefall av sykdom eller andre i spesielle risikogrupper.
Det ble heller ikke ansett som rimelig at arbeidsgiver skulle bære
konsekvensene av arbeidstakers fravær utover ett år uavhengig av
saklighetsvurderingen i § 15-7. Videre talte hensynet til en klar
og brukervennlig regel for å operere med kun én verneperiode i arbeidsmiljøloven.
Hei, jeg har fått denne mailen videresendt fra Svein
Oppegaard og er blitt om svar deg. Takk for at du tar kontakt med
oss for å få innspill. Det setter vi stor pris på.
NHO har forståelse for at det er mange alvorlig kreftsyke
som havner i en vanskelig situasjon når ett år har gått. Men vi
synes det vil være vanskelig å avgrense en slik ordning. Forslagsstillerne
sier alvorlige diagnoser, men hvilken avgrensning ligger det egentlig
i det? De fleste som har vært syke ett år vil mene at det er ganske alvorlig.
Vi vet heller ikke mye om omfanget av denne problemstillingen, og
det er mange forskjellige alvorlighetsgrader også i forhold til kreft.
Det er også slik at de fleste velferdsordninger
i Norge bygger på 2/3 lønn. Unntaket er sykelønnsordningen. Her
foreslås det å utvide prinsippet om 100 pst. lønn videre, det er
vi skeptisk til uansett formål og kan føre til flere krav om utvidelser.
Hvorfor skal en kreftpasient komme bedre ut økonomisk enn en som
får en skade som fører til permanent uførhet? I Sverige har de en
ordning med større fleksibilitet, men her er lønnskompensasjonen
ikke 100 pst.
Det er også en problemstilling at mange blir gående
sykemeldt i ett år fordi det kommer bedre ut økonomisk, enn å gå
over på andre ordninger som kanskje kunne være mer riktig. NHO har
f. eks. tatt til ordet for at attføring/omskolering burde være vurdert
langt tidligere når det er riktig. Det å utvide sykefraværsperioden
kan derfor ha en uheldig virkning i forhold til tilbakeføring til
arbeid.
NHO anbefaler derfor å avvise forslaget, subsidiært
må det vurderes en utredning som tar for seg omfanget av problemstillingen
og hvilke ordninger som kan tenkes. Samt at det må gis en klar avgrensning
av unntaket.
LO ser at det er pasientgrupper som kan ha behov
for en mer fleksibel og forlenget sykelønnsordning i forbindelse
med behandling og rehabilitering, både av helsemessige - og økonomiske
årsaker. Det pekes på at behandling av og til må avbrytes pga at
pasientens økonomiske situasjon tilsier at han/hun må tilbake i jobb.
Forskjellen på lønn som tilsvarer 6G (kr 475 296) og AAP er kr 160.000
pr år, eller ca kr 13.500 pr mnd. Dette er en betydelig forskjell som
kan medføre at pasientene føler seg tvunget til å gjenoppta arbeidet
før de egentlig er klar for det rent behandlings- og helsemessig.
Imidlertid har vi flere betenkeligheter til
å innføre en slik ordning nå. Hvordan skal diagnosene skilles ut,
og hva skal ligge til grunn for å få betegnelsen alvorlig diagnose?
Finnes det forskningsmessig belegg for at akkurat 14 uker er tilstrekkelig?
Hvordan skal en tidskontoordning praktiseres på en rettferdig måte?
Videre frykter LO at en utvidelse av ordningen nå
vil skape ytterligere debatt og press på hele sykelønnsordningen
og derigjennom IA-avtalen. Regjeringen har forpliktet seg til å
ikke endre sykelønnsordningen uten konsensus mellom partene for
perioden 2009-2013. Opposisjonen var tydelig sist da regjeringen
ønsket å endre sykelønnsordningen utenom avtaleforpliktelsene, og
at det var viktig at regjeringen respektert denne. Vi mener det
nå er riktig å forholde seg til klausulen i avtalen, og eventuelt drøfte
endringer i sykelønnsordningen når nåværende avtaleperiode utløper
og skal reforhandles.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 24. april 2012
Robert Eriksson |
Steinar Gullvåg |
leder |
ordfører |