21.8 Kap. 1833 CO2-håndtering
- 21.8.1 Post 21 Spesielle driftsutgifter, kan overføres
- 21.8.2 Post 30 Investeringer, kan overføres
- 21.8.3 Post 50 Overføring til fond for CLIMIT
- 21.8.4 Post 72 (Ny) Lån til TCM DA
Regjeringen ønsker at Norge skal være et foregangsland på fangst og lagring av CO2, og bidra til teknologiutvikling og reduserte kostnader for slik teknologi. Miljøverndepartementets utslippstillatelse av oktober 2006 og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om håndtering av CO2 på Mongstad («Gjennomføringsavtalen») danner utgangspunktet for planlegging, bygging og drift av et fullskala anlegg for CO2-håndtering på Mongstad. Sammen med byggingen og driften av teknologisenteret, vil arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskalaanlegget på Mongstad stå sentralt i regjeringens innsats for å utvikle og realisere fangst og lagring av CO2 i årene som kommer.
I tiden etter at staten og Statoil inngikk avtale om CO2-håndtering på Mongstad i 2006, har Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet, Gassnova og Statoil arbeidet fortløpende med Steg1 (teknologisenteret for CO2-fangst) og Steg2 (fullskala CO2-håndtering) på Mongstad. Et omfattende arbeid har pågått i tråd med statens og Statoils henholdsvise rettigheter og forpliktelser som følger av ovennevnte gjennomføringsavtale og utslippstillatelse. I Prop. 44 S (2009–2010) om endringer i statsbudsjettet for 2009 under Olje- og energidepartementet, ble Stortinget orientert om arbeidet med fullskala CO2-håndtering på Mongstad, og at prosjektet er komplisert og krever nye løsinger på mange områder. Det ble opplyst at Olje- og energidepartementet ville komme nærmere tilbake til resultatene av det pågående arbeidet med planlegging og forberedelser.
Regjeringens ambisjon om å realisere CO2-håndtering på Mongstad har hele tiden vært utfordrende, jf. St.prp. nr. 49 (2006-2007) om samarbeid om håndtering av CO2 på Mongstad. Regjeringen har arbeidet for å realisere fullskala CO2-fangst i tråd med opprinnelige planer om investeringsbeslutning i 2012. I lys av det omfattende arbeidet som er gjennomført, kom regjeringen i april 2010 fram til at dette ikke er en forsvarlig tilnærming. Med dagens informasjon legges det opp til at regjeringen vil kunne legge fram et samlet beslutningsgrunnlag for fullskala fangst, transport og lagring av CO2 fra Mongstad for Stortinget i 2014.
Det vises til proposisjonen for nærmere redegjørelse.
Bevilgningen for 2010 foreslås redusert med til sammen 560 mill. kroner, fra 1 358 mill. kroner til 798 mill. kroner. Det er knyttet betydelig usikkerhet til bevilgningsbehovet for CO2-håndteringsprosjektene, og regjeringen vil om nødvendig komme tilbake til Stortinget ved endret behov senere i 2010.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, og fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, viser til at menneskeskapte klimaendringer er vår tids største trussel. Karbonfangst og lagring har et stort potensial som bidrag til kutt i utslipp av klimagasser. I sin tiltredelseserklæring i 2005 gjorde regjeringen det klart at den har store ambisjoner på dette feltet, og så muligheter med CO2-rensing av gasskraftverk. Opposisjonen splittet seg i to leire. Partiene Fremskrittspartiet og Høyre ønsket gasskraftverk uten «særnorske krav» om CO2-rensing, mens Kristelig Folkeparti og Venstre ikke ville gi konsesjon til gasskraftverk uten at rensing først var på plass.
Flertallet viser til at i forbindelse med konsesjonssøknad for varmekraftverk på Mongstad, valgte regjeringen å stille krav om at varmekraftverket skulle ha rensing av CO2-utslipp. Tidsfrist ble satt til 2014, for at teknologien skulle kunne utvikles og gjøres nyttbar på varmekraftverket. Denne beslutningen dannet også grunnlag for å bygge et teknologisenter (TCM) som har som formål å identifisere, utvikle, teste og kvalifisere mulige teknologiske løsninger for fangst av CO2, samt å redusere kostnader slik at teknologien kan få bred anvendelse. I henhold til St.prp. nr. 49 (2006–2007) ble det etablert et teknologiselskap som skal eie og drive teknologisenteret. Det er ingen formell tilknytning mellom teknologisenteret og fullskala CO2-fangstanlegg på kraftvarmeverket, jf. St.prp. nr. 38 (2008–2009).
Flertallet viser videre til at beslutningen om å realisere fullskala CO2-fangstanlegg i forbindelse med bygging av varmekraftverket på Mongstad, samt etablering av teknologisenteret TCM, har ført Norge frem i tet i arbeidet med karbonfangst og lagring internasjonalt. Fullskala rensing av Mongstad har en selvstendig betydning som klimatiltak ved at utslipp som ellers ikke ville bli renset, nå unngås. I tillegg er prosjektet banebrytende ved at det er det første i sitt slag i verden, med hensyn til størrelse og teknologi.
Flertallet viser til at Miljøverndepartementets utslippstillatelse av oktober 2006 og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om håndtering av CO2 på Mongstad («Gjennomføringsavtalen») danner utgangspunktet for planlegging, bygging og drift av fullskala anlegg for CO2-håndtering på Mongstad.
Flertallet merker seg at planleggings- og forberedelsesarbeidet følger normal industripraksis for store og kompliserte prosjekter. Det innebærer at prosjektet skal ha god fremdrift, samtidig som hensyn til kvalitetssikring og kostnadskontroll ivaretas. Det legges til rette for å utnytte læring fra utbyggings- og driftsfasen ved teknologisenteret (TCM) i prosjektplanleggingen og i utarbeidelsen og kvalitetssikringen av investeringsgrunnlaget for fullskalaanlegget.
Flertallet viser til at fullskala CO2-håndtering på Mongstad er komplisert og krever nye løsninger på mange områder. Regjeringens ambisiøse målsetting om å realisere fullskala rensing fra 2014 har hele tiden vært uttalt krevende, og det har blitt arbeidet for å realisere fullskala CO2-fangst i tråd med opprinnelige planer om investeringsbeslutning i 2012. I lys av omfattende gjennomgang av rapporter og utredninger legges det opp til at regjeringen vil legge frem et samlet beslutningsgrunnlag for fangst, transport og lagring av CO2 fra Mongstad for Stortinget til 2014. Regjeringens ambisjon er fortsatt å få til fullskala CO2-rensing. Bygging og drift av teknologisenteret og arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskalaanlegget på Mongstad, er hovedelementet som står sentralt i regjeringens innsats for å utvikle og realisere fangst og lagring av CO2 i årene som kommer.
Flertallet viser til at det hele tiden har vært klart at realisering av CO2-håndtering på Mongstad har vært utfordrende, og at prosessen har bestått av kontinuerlig oppbygging av erfaring og læring. Regjeringen har ved flere anledninger orientert Stortinget om utviklingen i prosessen.
Flertallet peker på at når regjeringen legger fram en sak for Stortinget, skal den gi alle opplysninger som må til for at Stortinget kan behandle saken forsvarlig. Fra og med St.prp. nr. 67 (2008–2009) har regjeringen lagt frem opplysninger om arbeidet med planlegging og forberedelser av fullskala CO2-fangst på Mongstad i forbindelse med budsjettproposisjonene. Regjeringen har lagt fram forslag til årlige bevilgninger til planleggings- og forberedelsesarbeidet. Det er i dette planleggingsarbeidet det skal utarbeides et investeringsgrunnlag, herunder kostnader og tidsplan for gjennomføring av prosjektet, som Stortinget på et seinere tidspunkt skal ta stilling til. Flertallet mener at opplysningene regjeringen har gitt Stortinget gir et forsvarlig grunnlag for budsjettvedtakene i tråd med opplysningsplikten.
Flertallet viser til at etter at Statoil oversendte en overordnet utredning for fremtidig fangst av de største CO2-utslippene på Mongstad i februar 2009, ble Stortinget orientert om at det var igangsatt et arbeid med å gjennomgå og vurdere utredningen gjennom St.prp.nr 67 (2008-2009) i mai 2009. Her heter det blant annet at:
«Det er våren 2009 iverksatt et samarbeid mellom Gassnova og StatoilHydro som oppfølging av StatoilHydros masterplan, blant annet for å kartlegge mulige alternativer til prosjektløsningen som framkommer av masterplanen.»
Flertallet viser videre til at Gassnova sommeren 2009 vurderte en stegvis utbygging av CO2-fangstanlegget, og at Stortinget ble orientert om dette i Prop. 1 S (2009–2010) fra Olje- og energidepartmentet, der det heter:
«Basert på planleggings- og forberedelsesarbeidet som til nå er gjennomført, vurderes forskjellige løsninger for raskest mulig realisering av CO2-håndtering ved kraftvarmeverket. Blant annet vurderes en stegvis løsning for CO2-fangst ved kraftvarmeverkets to turbiner som også inkluderer røykgasssirkulering (EGR).»
Flertallet viser til at Stortinget også i Prop. 44 S (2009–2010) ble orientert om arbeidet med fullskala CO2-håndtering ved Mongstad. Her heter det bl.a.:
«Statoil og Gassnova arbeider no med juridiske, finansielle og organisatoriske spørsmål. Prosjektet er komplisert, og krev nye løysingar på mange område. Departementet vil komme nærare tilbake til resultatet av det pågående arbeidet med planlegging og førebuing.»
Flertallet viser til at regjeringen i Prop. S 125 (2009–2010) redegjør for at Gassnova og Statoil fra høsten 2009 samarbeidet om en omforent strategi for det videre planleggings- og forberedelsesarbeidet, og at strategien fram til våren 2010 har tatt utgangspunkt i en plan som innebærer framleggelse av investeringsgrunnlag for Olje- og energidepartementet i 2012. I sitt brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen av 1. juni 2010 opplyser Statsministeren at regjeringen i april 2010 kom fram til at den opprinnelige planen med investeringsbeslutning i 2012 ikke er en forsvarlig tilnærming. Dette ble varslet Stortinget i mai 2010 gjennom Prop. 125 S (2009–2010).
Flertallet viser til at Gassnova og Gassco arbeider med å utrede alternative løsninger for transport og lagring av CO2 fra Mongstad, og har merket seg at med dagens informasjon innebærer dette at det kan legges fram et samlet beslutningsgrunnlag (inkl. fangst, transport og lagring av CO2) for Stortinget i 2014.
Flertallet merker seg at det skal innhentes mer seismiske data for Johansen-formasjonen og alternativ lagringslokalisering før det blir boret verifikasjonsbrønn, og at bevilgningsbehovet for 2010 da reduseres, slik at bevilgningen kan reduseres til 390 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, mener at regjeringen ved olje- og energiministeren ikke har overholdt opplysningsplikten overfor Stortinget i arbeidet med fullskala CO2-rensing på Mongstad. Opplysningsplikten er av stor praktisk og prinsipiell betydning, både som grunnlag for Stortingets styringsfunksjon, og som et kriterium ved senere kontroll og ansvarliggjøring av statsråder. Hovedkravet til de opplysninger som legges frem for Stortinget er at de må være korrekte, samt at det stilles krav til utførligheten av den informasjon som legges frem.
Disse medlemmer mener Stortinget ikke i særlig grad er informert om alvorlige faglige motforestillinger til regjeringens tidsplan for, og gjennomføring av, fullskala CO2-fangst på Mongstad. Olje- og energiministeren har heller ikke på en tilstrekkelig utførlig måte i prosessen redegjort for usikkerhet knyttet til den informasjon som er blitt fremlagt for Stortinget. Disse medlemmer mener også at olje- og energiministeren har unnlatt å legge fram viktige opplysninger som har kommet han i hende etter at saken er fremmet for Stortinget.
Disse medlemmer viser til Dokument nr. 14 (2002–2003) («Rapport til Stortinget fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Stortingets kontroll med regjering og forvaltning»), og innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen Innst. S. nr. 210 (2002–2003). En enstemmig komité fastslår i innstillingen følgende om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget:
«Etter komiteens oppfatning kan det være riktig å skille mellom ulike typer informasjon. Relevante faktaopplysninger bør klart omfattes av opplysningsplikten, mens interne politiske overveielser som for eksempel indre overveielser eller eventuell uenighet i regjeringen, ikke bør det. Komiteen vil hevde at regjeringen må ha plikt til å la alvorlige faglige motforestillinger fremgå av saken selv om disse er i strid med regjeringens forslag. Videre må regjeringen ha ansvar for å opplyse om usikkerhet opplysninger er beheftet med.»
«Komiteen vil også understreke regjeringens plikt til å legge fram viktige opplysninger som kommer den i hende etter at saken er fremmet for Stortinget. Dette for å sikre at Stortinget har tilstrekkelig informasjon til å skaffe seg et dekkende bilde.
Komiteen slutter seg til utvalgets vurdering av at grove brudd på opplysningsplikten fortsatt skal være straffbare. Etter komiteens syn bør slike brudd få alvorlige og vidtrekkende konsekvenser, særlig dersom det fører til at Stortinget treffer eller kunne ha truffet avgjørelser på feilaktig grunnlag.»
Disse medlemmer viser til at regjeringen allerede i Statoils masterplan, som ble oversendt til departementet i februar 2009, mottok alvorlige faglige motforestillinger både i forhold til regjeringens planlagte fremdrift og investeringsanslag for prosjektet. Masterplanen skisserte utsatt fremdriftsplan med 1–5 år i forhold til regjeringens krav i utslippstillatelsen, og at investeringskostnadene ville bli tre ganger høyere enn forutsatt da Gjennomføringsavtalen ble inngått høsten 2006. I St.prp. nr. 67 (2008–2009) omtales «masterplanen» uten at det redegjøres for Statoils faglige innspill i forhold til prosjektets fremdrift og kostnader. Regjeringen nøyer seg med å vise til at det er iverksatt et samarbeid mellom Gassnova og StatoilHydro om oppfølging av masterplanen, samt at departementet har vurdert det som viktig at staten skaffer seg et forsvarlig grunnlag for videre forhandlinger, som blant annet innebærer en detaljert verifisering av de foreløpige kostnadsanslagene som StatoilHydro skisserer i masterplanen.
Disse medlemmer merker seg dog at energiminister Riis-Johansen i Stortingets spørretime 11. mars 2009 brukte Mongstad masterplan som bevis på at prosjektet lar seg gjennomføre. Disse medlemmer finner det derfor besynderlig at regjeringen nå bruker den samme rapporten som argument for å utsette prosjektet. Disse medlemmer stiller seg undrende til hvordan samme rapport kan gå fra «ja» til «nei» på ett år.
Disse medlemmer viser til at Olje- og energidepartementet i løpet av 2009 mottok en rekke rapporter fra Gassnova som inneholdt anbefalinger om til dels radikale endringer av innhold og fremdrift i arbeidet med fullskala rensing på Mongstad. Gassnovas evalueringsrapport av masterplanen var klar allerede 28. januar 2009. Videre fulgte en samkjøringsrapport mellom Gassnova og Statoil i april, Gassnovas anbefalingsrapport i juni, og Gassnovas DG1-rapport i oktober, samt rapporten av mars 2010 til regjeringen.
Disse medlemmer viser til at komiteen tross gjentatte forespørsler til departementet, ikke har fått innsyn verken i Gassnovas evalueringsrapport av 28. januar 2009, eller samkjøringsrapporten av 16. april 2009, samt Gassnovas rapport av mars 2010, som regjeringen la til grunn for sin endrede framdrift av Mongstad-prosjektet. Samkjøringsrapporten beskrives av Gassnova i selskapets årsmelding for 2009 som et meget omfattende arbeid, som blant annet inkluderer et veikart med klare alternativer med fordeler og ulemper i et kortsiktig og langsiktig perspektiv. Disse medlemmer finner det kritikkverdig at komiteen nektes innsyn i disse dokumentene.
Disse medlemmer viser til at statsråden på spørsmål fra komiteen ikke har villet forklare på en utførlig måte hva som var forskjellen på de anbefalingene Gassnova gav departementet i november 2009, og de anbefalingene departementet fikk seg forelagt i mars 2010, som medførte at regjeringen besluttet å utsette investeringsbeslutningen til 2014. I sitt svar til komiteen om disse forholdene 4. juni 2010 viser statsråden til kompleksiteten i prosjektet, og skriver at:
«(...) Gassnova ikke har pekt på én særskilt teknologisk utfordring, men at utfordringene er sammensatte.»
Disse medlemmer finner statsrådens svar lite tilfredsstillende.
Disse medlemmer har merket seg at enkelte representanter fra posisjonspartiene i offentlige debatter har hevdet at all informasjon fra Gassnova har vært offentlig. Disse medlemmer vil derfor understreke det faktum at Gassnovas rapporter har vært unntatt fra offentligheten, slik at komiteens medlemmer på egen hånd ikke kunne finne frem til denne informasjonen. Disse medlemmer viser til at de to rapportene som 1. juni 2010 ble gjort tilgjengelig for komiteen, er i sterkt sladdede versjoner, hvor til og med forfatterne av en av rapportene er sladdet bort. Disse medlemmer finner dette underlig.
Disse medlemmer viser til Gassnovas rapport «CO2-fangst Mongstad – anbefaling» av 27. mai 2009, som komiteen fikk oversendt fra departementet i sladdet versjon 1. juni 2010. Rapporten inneholder svært relevant informasjon som kun i begrenset grad er videreformidlet til Stortinget i statsbudsjettet for 2010 (Prop. 1 S (2009–2010)). Av rapporten fremkommer at investeringene er høyere enn forventet, at kraftvarmeverket muligens kan bli operert på redusert last (bare en turbin) ved oppstart av CO2-fangst, at et fullskala anlegg i praksis må planlegges og bygges uten erfaring fra testsenteret, at helserisiko ved bruk av aminer kan være en kritisk faktor for å ta i bruk aminanlegg for storskala fangst av CO2, at det anbefales å utrede trinnvis utbygging av fangstanlegg for varmekraftverket (bare én turbin, krakkeren skrinlegges), og at Gassnova tidligere har anbefalt at det kun bør bygges ett førstegenerasjons fangstanlegg. Det siste innebærer at rensing av Kårstø-anlegget skal skrinlegges.
Disse medlemmer viser til at regjeringen i statsbudsjettet for 2010, Prop. 1 S (2009–2010), begrenser omtalen av disse opplysningene til følgende:
«Basert på planleggings- og forberedelsesarbeidet som til nå er gjennomført, vurderes forskjellige løsninger for raskest mulig realisering av CO2-håndtering ved kraftvarmeverket. Blant annet vurderes en stegvis løsning for CO2-fangst ved kraftvarmeverkets to turbiner som også inkluderer røykgassirkulering.»
Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at regjeringen i statsbudsjettet ikke videreformidlet informasjon om den store faglige usikkerheten som var fremkommet om helt sentrale forhold i prosjektet. Disse medlemmer mener regjeringens målsetning om fullskala rensing på Mongstad innen 2014 allerede på dette tidspunktet var brutt, i og med at Gassnovas anbefaling kun innebar rensing av en turbin. Regjeringens knappe og summariske redegjørelse i statsbudsjettet for 2010 gjenspeilet ikke de fulle realiteter i prosjektets status.
Disse medlemmer viser videre til Gassnovas rapport «CO2-fangst på Mongstad – DG1 rapport» av 2. oktober 2009, som ble oversendt komiteen i sladdet versjon 1. juni 2010. Ifølge redegjørelsen i revidert budsjett ble denne rapporten oversendt regjeringen i november 2009.
Disse medlemmer viser til at også denne rapporten slår fast stor usikkerhet i forhold til fremdriften, hovedsakelig på bakgrunn av utsettelse av Steg2-avtalen som skulle avklare partenes roller og ansvar. Ifølge Gjennomføringsavtalen av 2006, og utslippstillatelsen, skulle Steg2-avtalen vært inngått allerede 1. kvartal 2009. I mangel på en slik avtale hadde Gassnova gjort en rekke forutsetninger for DG1 beslutningsgrunnlaget, noe som medførte stor usikkerhet i forutsetningene for de anbefalingene som ble gitt. Disse medlemmer viser til at DG1-rapporten la opp til en fremdrift for trinn 1 som innebar ferdigstillelse av CO2-fangst ved én turbin på kraftvarmeverket innen 3. kvartal 2015, noe som er et klart brudd med kravene i utslippstillatelsen om fullskala rensing innen utløpet av 2014. Disse medlemmer mener statsråden burde ha informert Stortinget om dette da informasjonen åpenbart var relevant i Stortingets pågående behandling av statsbudsjettet for 2010. Disse medlemmer viser til at Stortinget først ble gjort kjent med disse opplysningene 11. mai 2010 i redegjørelsen i revidert budsjett, etter at regjeringen 1. mai gjennom media hadde gjort kjent at hele prosjektet med fullskala CO2-fangst på Mongstad skulle utsettes. Disse medlemmer finner dette kritikkverdig.
Disse medlemmer viser samtidig til et oppslag i Dagens Næringsliv 19. oktober 2009, hvor direktør Bjørn-Erik Haugan i Gassnova forklarer at CO2-rensing på Mongstad tidligst er på plass 3–4 år etter 2012. Disse medlemmer mener dette var nok en klar advarsel om at fagfolkene visste at tidsskjemaet ikke vil holde.
Gassnova skal også allerede i januar 2007 ha advart regjeringen mot å bygge to førstegenerasjons fullskala CO2-renseanlegg parallelt, slik regjeringen har planlagt på Mongstad og Kårstø, uten at Stortinget har blitt orientert om dette. Disse medlemmer mener dette har påvirket Stortingets tilnærming i sakene om fullskala CO2-rensing.
Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at regjeringen skjuler seg bak «nye» teknologiske utfordringer fremfor å erkjenne at de har organisert prosjektet på en dårlig måte fra starten av, og at de nå endrer politisk tilnærming. Komiteen finner det urimelig at de rødgrønne partiene og regjeringsmedlemmer stiller seg uforstående til at de kan få kritikk i den sammenheng, siden regjeringen selv mener det ligger gode hensikter i bunn for prosjektet.
Disse medlemmer vil understreke at kritikken ikke handler om å være for eller imot prosjektet, og viser til at et samlet storting både i 2007 og 2009 støttet vedtaket om å bygge et testsenter for CO2-rensing. Disse medlemmer vil derfor bemerke at statsministeren tok feil da han i Stortingets spørretime 5. mai 2010 hevdet at enkelte partier hadde vært imot prosjektet.
Disse medlemmer viser til at Norge er en stor eksportør av gass og vil fortsette å være det i de nærmeste tiårene. Samtidig er det et mål at utslippene av klimagasser reduseres betydelig frem mot 2050. Derfor er disse medlemmer tilhenger av at Norge skal bidra til å videreutvikle fangst- og lagringsteknologi for CO2.
Disse medlemmer har merket seg at regjeringen skriver at den i april 2010 kom til at de opprinnelige planene om en investeringsbeslutning om fullskala CO2-fangst på Mongstad i 2012, ikke lar seg realisere. Disse medlemmer viser til at regjeringen skriver at den vil kunne legge fram et samlet beslutningsgrunnlag for fullskala fangst, transport og lagring av CO2 fra Mongstad for Stortinget i 2014. Disse medlemmer har videre merket seg at regjeringen peker på teknologiske utfordringer som årsak til utsettelsen.
Disse medlemmer mener at regjeringen i lengre tid har mottatt klare faglige motforestillinger mot den opprinnelige tidsplanen, og at regjeringen burde ha informert om dette på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer peker på at Statoils masterplan for Mongstad slo fast at utbyggingstid for den beskrevne hovedløsningen ville være om lag 4 år. Likevel gjentok olje- og energiministeren og representanter for regjeringspartiene i debatten om Innst. S nr. 206 (2008–2009) om investering i teknologisenter for CO2-håndtering på Mongstad 7. mai 2009, at den opprinnelige tidsplanen stod fast.
Disse medlemmer viser til komiteens høring om Mongstad 1. juni 2010, hvor Sargas-sjef Henrik Fleischer utfordret Statoil på at selskapet selv eide en teknologi for CO2-rensing, og at Statoil dermed i beste fall var inhabil i Mongstad-prosessen. Statoils konserndirektør Jon Arnt Jacobsen uttalte følgende som et svar til Feischer:
«Vi blir beskyldt for å ha ulike interesser. La meg være krystallklar. Vi skal ikke være utvikler av teknologi på rensing [...] Det er ingen interessekonflikter.»
Disse medlemmer viser videre til olje- og energiminister Terje Riis-Johansens uttalelser til Dagens Næringsliv i en artikkel som omhandler denne problemstillingen 4. juni 2010, hvor han uttaler:
«Jeg forutsetter at det Statoil uttalte under høringen er korrekt.»
Til VG som omtalte samme sak 4. juni 2010, uttaler statsråden:
«Jeg forutsetter selvsagt at selskapet ikke står i en interessekonflikt.»
Disse medlemmer viser til skriftlig spørsmål fra Line Henriette Hjemdal (KrF) til olje- og energiministeren 15. oktober 2009, hvor statsråden blir spurt om når han ble kjent med Statoils planer om et testanlegg for CO2-fangst på Herøya, og på hvilket tidspunkt statsråden hadde tenkt å gjøre disse planene kjent for Stortinget. Bakgrunnen for spørsmålet var et oppslag i Bergens Tidene (BT) 15. oktober 2009, hvor det ble hevdet at Statoil, parallelt med testsenteret på Mongstad, hadde hemmelige planer for et testanlegg for CO2-fangst på Herøya. Teknologien som skulle prøves ut på Herøya kunne ifølge BT bli brukt til å rense kraftverket på Mongstad. I sitt svar av 29. oktober 2009 skrev olje- og energiministeren følgende:
«Utgangspunkt for spørsmålet fra stortingsrepresentant Hjemdal er en post-combustion fangsteknologi som forskes på av StatoilHydro. Teknologien er prosessmessig svært ulik de som vil testes ut på TCM. StatoilHydros FoU-aktivitet innenfor denne teknologien mottar midler gjennom tre ulike prosjekter i CLIMIT-programmet. Gjennom disse prosjektene er det gjort en del forsøk og beregninger av teknologien hovedsakelig på Herøya, men det er fortsatt uvisst om teknologien vil oppskaleres eller videreutvikles. De nevnte tre prosjektene er tildelt totalt 25,5 million NOK gjennom CLIMIT-programmet. Totalt er budsjettet for prosjektene på 51 millioner NOK. Disse tre prosjektene kan derfor ikke sammenliknes med TCM, verken når det gjelder størrelse eller kapasitet.»
Disse medlemmer mener dette svaret viser at olje- og energiministeren i oktober 2009 var godt kjent med Statoils eget arbeid med utvikling av teknologi for CO2-fangst, noe som setter statsråden og Statoils uttalelser på høringen i komiteen 1. juni 2010, og uttalelsene til VG og Dagens Næringsliv 4. juni 2010 i et underlig lys.
Disse medlemmer viser til Gassnovas rapport «CO2-fangst Mongstad – anbefaling» av 27. mai 2009. I denne rapporten side 2 oppgis det at Gassnovas evalueringsrapport av Statoils masterplan var ferdigstilt 28. januar 2009. Det står også at Gassnova 18. februar fikk i mandat av OED sammen med StatoilHydro å vurdere masterplanen (CMM) og utarbeide et utvidet veikart i en samkjøringsfase. Disse medlemmer ønsker å påpeke at dette står i motstrid til de opplysninger olje- og energiministeren gir i sitt svar på komiteens brev av 31. mai 2010. I svaret som ble oversendt komiteen 1. juni 2010, står følgende:
«Olje- og energidepartement ble i februar 2009 orientert av Gassnova om foretakets arbeid med evaluering av Statoils masterplan og utarbeidelse av 'evalueringsrapporten'. 'Samkjøringsrapporten' fra april 2009 er Gassnova og Statoils felles rapport som følge av et samarbeid om å følge opp Statoils masterplan. Olje- og energidepartementet er kjent med rapporten.»
Disse medlemmer registrerer at statsråden bare sier han er «kjent med» en rapport han selv og departementet har gitt Gassnova i mandat å utarbeide. Disse medlemmer registrerer også at statsråden sier han i februar 2009 ble orientert av Gassnova om foretakets arbeid med evaluering av Statoils masterplan og utarbeidelse av «evalueringsrapporten», samtidig som Gassnova oppgir at denne rapporten var klar allerede 28. januar 2009. Disse medlemmer vil påpeke at departementet ikke har fulgt opp komiteens forespørsel om å få oversendt Gassnovas evalueringsrapport.
Disse medlemmer viser til at miljøvernminister Erik Solheim i et brev datert 28. april 2010 til energi- og miljøkomiteen skrev at:
«Teknologi for CO2-fangst må regnes som tilgjengelig».
Disse medlemmer viser videre til at olje- og energiministeren få dager senere (1. mai 2010) varslet om Mongstad-utsettelsen med begrunnelse at teknologien ikke var tilgjengelig, og senere har sagt at han fikk den informasjonen i mars 2010, altså før miljøvernministeren skrev sitt brev til Stortinget. Disse medlemmer har ikke fått tilgang til den informasjonen olje- og energiministeren henviser til, men den skal - ifølge utsagn fra energiministeren på komiteens høring 1. juni 2010 – være gitt av Gassnova.
Disse medlemmer peker på at hensikten med fullskala fangst, transport og lagring av CO2 fra Mongstad isolert sett ikke bare er å rense Mongstad, men også bidra til å utvikle en renseteknologi som også andre kan dra nytte av. Derfor må teknologien ha en pris som gjør den tilgjengelig for flere enn verdens rikeste land.
Disse medlemmer viser til at den opprinnelige tidsplanen for fullskala CO2-fangst på Mongstad ble fastsatt da Statoil fikk konsesjon til bygging av kraftvarmeverket i 2006. Tidsplanen innebar at fullskala rensing skulle være på plass innen utløpet av 2014, og at investeringsbeslutning skulle fattes i 2012. Denne tidsplanen ligger til grunn for den bindende gjennomføringsavtalen mellom Statoil og staten v/Olje- og energidepartementet, og er satt som vilkår for utslippstillatelsen gitt av Miljøverndepartementet 12. oktober 2006.
Disse medlemmer peker på at teknologisk utvikling kan stimuleres men ikke vedtas. Disse medlemmer mener at når regjeringen likevel valgte å garantere at investeringsbeslutningen skulle fattes i 2012 og at fullskalarensing skulle være på plass i 2014, så må den stå til ansvar for det.
Disse medlemmer viser til at regjeringen selv inntil nylig har fastholdt fullskala rensing i 2014 som prosjektets fremste kjennetegn, og at de derved befestet inntrykket av Mongstad-prosjektet som et datoprosjekt. Disse medlemmer finner det derfor underlig at regjeringen nå forsøker å fraskrive seg forpliktende løfter om fullskala rensing i 2014.
Disse medlemmer viser til at daværende finansminister Kristin Halvorsen i Stortinget i 2006 garanterte med hånden på hjertet for at Mongstad skulle renses i 2014.
I stortingsdebatten om testsenter på Mongstad 7. mai 2009 understreket også de rød-grønne partiene at det var uaktuelt å utsette fullskala rensing på Mongstad. Sosialistisk Venstrepartis talsperson Inga Marte Thorkildsen sa:
«Vi skriver at et fullskalaanlegg skal komme på plass på Mongstad seinest i 2014, jf. tidsplanen.»
samt at:
«Det har aldri vært aktuelt å utsette bygging av fullskalarenseanlegg.»
Arbeiderpartiets talsperson Tore Nordtun uttrykte det samme:
«Vi vil ha fullskalarensing på Mongstad senest innen 2014, og det er i tråd med tidsplanen.»
og
«Den rød-grønne regjeringen står for trygghet i forhold til den opprinnelige tidsplanen i denne saken. Det har undret meg litt at de borgerlige partiene står for utrygghet og usikkerhet med hensyn til når fullskalarensing på Mongstad kan være på plass.»
Disse medlemmer viser samtidig til at Innst. S. nr. 206 (2008–2009) om testsenteret på Mongstad forutsatte at man skulle tillegge driftserfaringer fra testanlegget vekt i en investeringsbeslutning om fullskala gasskraftverk. I en merknad skrev en samlet komité:
«Komiteen mener derfor det er viktig at test og evaluering av teknologier på TCM skjer på en grundig og etterprøvbar måte, slik at realisering av fullskala CO2-renseanlegg kan skje basert på best mulig kunnskap om tilgjengelige teknologiers styrker, svakheter, kostnader m.m. Komiteen mener at testarbeidet på TCM er svært relevant i forhold til bygging av fullskala CO2-rensing på Mongstad, og forutsetter at evalueringer fra teknologitester på TCM tas med i investeringsbeslutningen for et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad».
Disse medlemmer viser til at regjeringen og regjeringspartiene i stortingsdebatten 7. mai 2009 ga utdypende og litt tvetydig forklaring på hvordan merknaden skulle forstås.
Senterpartiets talsperson Erling Sande understreket i stortingsdebatten om Mongstad at man ikke skulle vente på testsenteret dersom det kunne medføre utsettelse av fullskala CO2-rensing innen 2014. I stortingsdebatten uttalte Sande:
«Det er viktig å understreke at testsenteret ikkje er knytt til fullskalaanlegget på ein sånn måte at det må vere ferdig bygt, testane gjennomførde og evalueringa avslutta før ein går vidare i arbeidet med etablering av fullskalaanlegget. Tvert om ligg Regjeringa sine planar om etablering av eit fullskalaanlegg seinast i 2014 fast. Dette er det viktig å presisere på bakgrunn av den usikkerheita som ein har forsøkt å så om dette spørsmålet den seinare tida.»
Derimot ga statsråden et klart signal om han forventet at man skulle få læringseffekt fra testsenteret selv innen en tidsfrist for fullskala rensing i 2014. I debatten uttalte statsråden blant annet:
«Det vil være meningsløst hvis vi ikke bruker den læringa fra teknologisenteret ved bygging av fullskala renseanlegg på Mongstad.»
Disse medlemmer viser til at statsråden sa dette samtidig som han tre ganger i debatten understreket at målet om fullskala rensing innen 2014 stod ved lag. Først i sitt eget innlegg, deretter i svar til representanten Ketil Solvik-Olsen der han sa: «Derfor gjentar jeg det jeg sa i stad om at jeg har 2014 som tidspunkt for målet», og i svar til representanten Line Henriette Hjemdal der han sa: «Jeg var på talerstolen i stad, og jeg gjentok det i svaret til Solvik-Olsen, at jeg jobber etter én plan, og det er å lykkes både med teknologisenteret og med å nå målet 2014 når det gjelder fullskalaanlegget. Det er mitt mål».
Disse medlemmer mener statsråden her har lagt til grunn at man skal dra erfaringer fra testsenteret ved investeringsbeslutning om fullskala rensing, og at Stortinget derved burde bli informert dersom situasjonen endrer seg slik at dette likevel ikke er mulig.
Disse medlemmer viser til at slik informasjon tilkom statsråden i en rapport fra Gassnova til Olje- og energidepartementet 27. mai 2009, hvor Gassnova skriver:
«Oppstartstidspunktet for TCM er justert og vil ved investeringsbeslutning i mai 2009 tidligst kunne være i gang ved årsskiftet 2011/2012. Et fullskala-anlegg med oppstartsdato i henhold til gjennomføringsavtalen for Mongstad må derfor i praksis planlegges og bygges med liten eller ingen TCM-erfaring».
Disse medlemmer peker på at dette viste at statsrådens uttalte forventninger om en lære- og evalueringsprosess fra erfaringene med TCM, ikke ville være til stede med den opprinnelige tidsplanen. Disse medlemmer mener at statsråden burde ha informert Stortinget om denne konklusjonen i Gassnovas rapport, siden dette viste at de signaler han kommuniserte til Stortinget kun noen uker tidligere, med dette var endret. Ikke minst burde statsråden ha gjort dette siden han noen uker tidligere stod så fast på den opprinnelige tidsplanen. I stedet valgte regjeringen å vente helt til mai 2010 med å informere Stortinget om at prosjektet måtte utsettes. Disse medlemmer finner dette kritikkverdig.
Disse medlemmer konstaterer at merknaden i innstillingen om å forutsette evalueringer fra testsenteret inn i en investeringsbeslutning om fullskala rensing, i praksis ble omfortolket av regjeringspartiene i stortingsdebatten 7. mai 2009, slik at man fastholdt målet om fullskalarensing i 2014 som det overordnede premisset for prosjektet. Disse medlemmer viser til at energiminister Riis-Johansen i komiteens høring 1. juni 2010 bekreftet dette, da han sa at regjeringen endret politikk 30. april 2010, hvor regjeringen etter det valgte å gi testsenteret en mer sentral rolle i Mongstad-prosjektet. Disse medlemmer har også merket seg at statsministeren i mai 2010 flere ganger nå har vektlagt testsenteret som det viktigste ved Mongstad-prosjektet.
Disse medlemmer mener det er sannsynlig at denne politikkendringen er den primære årsaken til at fullskalarensing på Mongstad nå offisielt er utsatt til tidligst år 2018. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Bergens Tidende 2. mai 2009 hadde oppslag om at fullskalarensing på Mongstad ville bli utsatt til 2018, dersom man skulle ta med erfaringer fra drift av testsenteret når investeringsbeslutning om fullskalarensing skulle tas. Disse medlemmer merker seg at årstallet i Bergens Tidende er fortstemmende likt årstallet som regjeringen nå har lagt seg på.
Disse medlemmer setter spørsmålstegn ved om gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om fullskala rensing av CO2-utslippene på Mongstad, bidrar til å levere et prosjekt på budsjett og til avtalt tid. Disse medlemmer peker på at slik gjennomføringsavtalen er utformet, så har Statoil ikke noe incentiv til å gjennomføre prosjektet billig og raskt. Disse medlemmer peker på at incentivene i avtalen legger opp til at Statoil tar svært god høyde for alle eventuelle kostnader i prosjektet siden selskapet, med noen unntak, vil være økonomisk ansvarlig for eventuelle kostnadsoverskridelser.
Disse medlemmer viser til følgende utdrag fra utslippstillatelsen slik den er gjengitt på Miljøverndepartementets nettsider:
«Vilkår:
2. Det skal etableres fullskala CO2-håndtering fra kraftvarmeverket innen utløpet av 2014.
3. Arbeidet med tilretteleggelse og iverksettelse av CO2-fangst fra kraftvarmeverket skal starte umiddelbart etter at utslippstillatelsen er gitt. Realiseringen av fangstanlegget skal foregå parallelt med byggingen av kraftvarmeverket. Første steg CO2-fangst fra kraftvarmeverket skal settes i drift samtidig med oppstart av kraftvarmeverket. Fra dette tidspunkt skal det fanges minst 100 000 tonn CO2/år. Fanget CO2 skal ikke slippes ut i atmosfæren.
4. Det skal innen første kvartal 2009 utarbeides en avtale for gjennomføring av fullskala CO2-håndtering fra kraftvarmeverket. Basert på erfaringene fra første steg skal det i løpet av 2012 fremlegges for forurensningsmyndigheten en detaljert plan med en løsning for andre steg, etablering av fullskala CO2-håndtering for kraftvarmeverket. Investeringsbeslutning skal tas i løpet av 2012, hvoretter gjennomføring av prosjektet starter umiddelbart.»
Disse medlemmer viser til at tidsplanen for fullskala rensing på Mongstad var en sentral del av det politiske kompromisset i regjeringen som førte til at Statoil fikk konsesjon til å bygge varmekraftverket i 2006 uten rensing fra dag én. Gjennomføringsavtalen fra 2006 var i strid med Soria Moria-erklæringen, som ble lagt til grunn for det rød-grønne regjeringssamarbeidet høsten 2005, og gikk på tvers av Sosialistisk Venstrepartis krav om at alle nye gasskraftverk skulle ha rensing fra dag én.
Disse medlemmer viser til at utslippstillatelsen til Mongstad energiverk ble gitt av Miljøverndepartementet, ikke av Statens forurensningstilsyn slik tilfellet hadde vært inntil da, blant annet for gasskraftverket på Kårstø. Disse medlemmer viser til at den svært detaljerte utslippstillatelsen fra Miljøverndepartementet, et departement som Sosialistisk Venstreparti da – som nå – hadde kontroll over, skulle være Sosialistisk Venstrepartis garanti for at rensing ville komme på plass i tråd med den fastsatte tidsplanen.
Disse medlemmer viser til høringen om Mongstad i komiteen 3. juni 2010 hvor miljøvernminister Erik Solheim var innkalt. Disse medlemmer viser til at statsråden på høringen avviste å svare på spørsmål knyttet til informasjon og rapporter som ble utvekslet mellom regjeringen og Gassnova i løpet av 2009. I sine svar til komiteen henviste miljøvernministeren til olje- og energiministeren og de svar som er gitt fra OED. Miljøvernministeren uttalte at han ikke hadde noen detaljert kunnskap om dette. Disse medlemmer mener miljøvernministerens svar er lite tillitvekkende, all den tid det i regjeringens redegjørelse i revidert budsjett opplyses at Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet, Gassnova og Statoil i tiden etter gjennomføringsavtalen ble inngått i 2006, har arbeidet fortløpende med Steg1 og Steg2 på Mongstad.
Disse medlemmer viser også til at miljøvernministeren i komiteens høring 3. juni 2010 uttalte at regjeringen hadde arvet tre gasskraftverk fra tidligere regjeringer, samt at noen av dagens regjeringspartier hadde vært for, men at Sosialistisk Venstreparti hadde vært mot alle sammen. Disse medlemmer registrerer at miljøvernministeren synes å ha glemt at han selv og Sosialistisk Venstreparti var fødselshjelper for varmekraftverket på Mongstad, og at han selv satt i regjeringskontorene på det tidspunktet konsesjonen ble gitt i 2006. Disse medlemmer vil også minne om at regjeringen i Soria Moria-erklæringen lovet rensing av gasskraftverket på Kårstø innen utgangen av 2009, et løfte som i ettertid er skrinlagt.
Disse medlemmer vil vise til at Kristelig Folkepartis spørsmål til Finansdepartementet i forbindelse med revidert budsjett, har avdekket at varmekraftverket på Mongstad bare vil bli ilagt en CO2-avgift på 25 kroner per tonn CO2 i årene frem til rensing er på plass. I tillegg får Mongstad med dagens kvotesystem full dekning av sin CO2-kvoteplikt gjennom tildeling av gratiskvoter.
Til sammenlikning har gasskraftverket på Snøhvit helt fra oppstart betalt full CO2-avgift samt kvoter for til sammen 326 kroner per tonn CO2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er sterkt kritisk til måten regjeringen har håndtert prosjektet på, både hva gjelder informasjon til Stortinget, økonomisk styring, prosjektorganisering og realismen i forarbeidene vedrørende prosjektets fremdrift. Disse medlemmer vil understreke at Mongstad-saken også handler om at staten bruker milliarder av kroner på et prosjekt hvor regjeringen forpliktet seg til å bygge fullskala renseanlegg uavhengig av erfaringene fra testanlegget, og overskrider budsjettene med flere milliarder kroner og har feilinformert Stortinget.
Disse medlemmer mener det var feil av regjeringen å tidsfeste datoen for ferdigstillelse av fullskala rensing i prosjektet.
Disse medlemmer mener CO2-renseprosjektet ville vært langt bedre og billigere om man fra dag én hadde vært uten den tvangstrøyen som «2014» har representert. Ved å lytte mer til fagfolk og næringsliv fremfor primært å fastholde en politisk tidsfrist, så ville Mongstad-prosjektet vært på en bedre kurs for suksess. Da ville man trolig hatt en bedre prosjekttilnærming og fått større fleksibilitet i teknologivalg. Man kunne tatt seg tid til å få et bredere knippe teknologimiljøer på testsenteret, inkludere flere nærings- og forskningsaktører, prosjektering kunne vært gjennomført med en faglig – fremfor politisk – tilnærming, og man kunne tatt seg tid til en overordnet politisk debatt i Stortinget om helheten i satsingen.
Disse medlemmer mener at slik utviklingen i prosjektet var gått, var det riktig å utsette investeringsbeslutningen om fullskala fangst, transport og lagring av CO2 på Mongstad. Disse medlemmer peker på at faglige rapporter fra Statoil og Gassnova viser at de forutsetninger som Stortinget har lagt om en grundig prosess med å trekke erfaringer fra testsenteret på Mongstad (TCM) før en investeringsbeslutning om fullskala fangst, lagring og transport, ikke ville være realiserbare med den opprinnelige tidsplanen, noe som blant annet skyldes at testsenteret er forsinket i forhold til de opprinnelige planene i gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til regjeringens endringer i forhold til fremdriftsplan for fullskala rensing av CO2-anlegg på Kårstø og Mongstad. Disse medlemmer viser til at planene er skjøvet ut i tid med flere år, og at det derfor ikke er behov for de budsjettmidler som opprinnelig var avsatt til transport og lagring av CO2, samt midler til studier av integrasjon mellom gasskraftverk og gassterminal på Kårstø, før evt. videre fremdrift er avklart.
Disse medlemmer vil derfor redusere bevilgningen med 390 mill. kroner til transport og lagring av CO2 og redusere bevilgningen til studier av integrasjon mellom gasskraftverk og gassterminal på Kårstø med 40 mill. kroner.
Disse medlemmer foreslår å redusere bevilgningen med 430 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag, tilsvarende en reduksjon på 990 mill. kroner i forhold til tidligere vedtatt budsjett.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I statsbudsjettet for 2010 gjøres følgende endring:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
1833 | CO2-håndtering: | ||
21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres, nedsettes med | 990 000 000 | |
fra kr 1 358 000 000 til kr 368 000 000» |
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er en riktig satsing å legge til rette for teknologiutvikling innen håndtering og lagring av CO2, og stille krav om CO2-rensing fra dag en for eventuelt nye gasskraftkonsesjoner. Dette medlem mener en slik strategi er nødvendig for å unngå en varig økning i utslippene av norske klimagasser. Dette har vært Kristelig Folkepartis linje i gasskraftpolitikken, gjennom å si nei til konsesjoner for gasskraftverk uten CO2-håndtering og gi støtte til FoU-tiltak innen utvikling av ny teknologi.
Dette medlem viser til statsminister Jens Stoltenbergs store visjon om «månelandingen» på Mongstad som ble lansert i nyttårstalen 1. januar 2007. Statsministeren brukte store ord (sitat):
«Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser [...] Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding».
Dette medlem ser mange likheter mellom dagens situasjon på Mongstad, og den situasjonen som førte til at sentrumsregjeringen gikk av på gasskraftsaken for 10 år siden. Den gangen foretok Arbeiderpartiet en helomvending, fra først å støtte en streng utslippstillatelse som forutsatte rensing på Kårstø, til så å tvinge igjennom en endring av utslippstillatelsen som tillot bygging av gasskraftverk uten rensing. Dette medlem viser til at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet var villig til å endre forurensingsloven for å få dette til. Stoltenberg valgte til slutt å felle Bondevik-regjeringen for å få viljen sin igjennom. Kårstø-kraftverket står der i dag som et monument over Stoltenbergs miljøsvik.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i år 2000 gav sentrumsregjeringen sin fulle støtte, og kalte regjeringens avgang «en avgang i ære». I debatten i Stortinget 9. mars 2000 uttalte Kristin Halvorsen følgende:
«SV er helt sikker på at når man skal se tilbake på denne sakens realiteter – om 10 år, om 20 år, når ungene våre skal overta – da er det vi som har hatt rett.»
Dette medlem viser til det sørgelige faktum at kampen om rensing ikke er over tross løfter om det motsatte. Da Soria Moria-erklæringen ble lansert i 2005 sendte Sosialistisk Venstreparti ut pressemelding med følgende overskrift:
«15 års kamp om gasskraftverk er avsluttet. Miljøet vant.»
Dette medlem mener dagens situasjon viser at det ble en kortvarig seier, og at kampen om rensing knapt har begynt.
Dette medlem viser til miljøvernminister Erik Solheims brev til komiteen av 12. mai 2010, hvor han uttaler følgende:
«Regjeringen ønsker å gjennomføre fullskala CO2-håndtering på Mongstad, og det er derfor ikke aktuelt å trekke tilbake utslippstillatelsen. Vilkår og frister i en utslippstillatelse etter forurensningsloven kan endres dersom dette anses nødvendig når rammebetingelser og forutsetninger endrer seg. Endrede tidsfrister for når investeringsbeslutningen skal fattes innebærer at det på vanlig måte må søkes om endringer i utslippstillatelsen.»
Dette medlem mener svaret fra miljøvernministeren undergraver troverdigheten til norske miljømyndigheter. Vilkårene i utslippstillatelsen, som skulle sikre fremdriften i arbeidet med fullskala rensing og være riset bak speilet dersom partene i avtalen ikke overholdt sine forpliktelser, blir gjort til en pragmatisk fortegnelse over ansvarsforhold som kan endres dersom det skulle oppstå endringer i rammebetingelser eller forutsetninger. Dette medlem kan ikke se at det foreligger vesentlige endringer i rammebetingelser eller forutsetninger som man ikke var klar over på det tidspunktet gjennomføringsavtalen ble inngått og utslippstillatelsen ble gitt i 2006.
Dette medlem mener konsekvent håndheving av utslippstillatelsen i realiteten er det eneste troverdige virkemiddelet regjeringen sitter igjen med for å sikre realisering av fullskala rensing på Mongstad.
Dette medlem viser til forslag fremsatt i Dokument 8:127 (2009–2010).
Dette medlem mener regjeringen nå snarest må gjenoppta anbudskonkurransen for fullskala rensing av gasskraftverket på Kårstø.
Dette medlem viser til at utsettelse av fullskala rensing på Mongstad vil medføre betydelig økning av de nasjonale utslippene av klimagasser over en periode på minimum 4 år. I praksis kan utslippene fortsette på ubestemt tid, siden regjeringen ikke er villig til å fastsette en ny endelig frist for rensing. Ved full drift vil varmekraftverket årlig slippe ut 1,3 millioner tonn CO2, noe som tilsvarer 2,5 pst. av Norges samlede klimagassutslipp.
Det er vedtatt ny finansieringsmodell for teknologisenteret på Mongstad (TCM), jf. Prop. 44 S og Innst. 66 S (2009–2010). På denne bakgrunn foreslås bevilgningen for 2010 redusert fra 1 822 mill. kroner til null. Det vises for øvrig til omtalen under kap. 1833, ny post 72 Lån til TCM DA.
Komiteen viser til merknader under kap. 1833 post 72.
CLIMIT-programmet er et nasjonalt program for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for fossilt basert kraftproduksjon med fangst og lagring av CO2. Programmet skal dekke hele kjeden fra langsiktig, kompetanseoppbyggende forskning til prosjekter som demonstrerer CO2-håndteringsteknologier.
CLIMIT-programmets mandat er i dag begrenset til CO2-håndtering av kullkraft og gasskraft. Om lag en femtedel av de norske CO2-utslippene kommer fra industrien. Regjeringen ønsker å bidra til å redusere disse utslippene, og foreslår derfor å åpne for forskning og utvikling av CO2-håndtering i industrien innenfor CLIMIT-programmet. Regjeringen ønsker også at norsk leverandør- og prosessindustri skal få et teknologisk fortrinn innenfor CO2-fangst og -lagring, som kan spille en viktig rolle i et framtidig lavutslippssamfunn.
På denne bakgrunn legger regjeringen opp til å utvide formålet til CLIMIT-programmet til også å gjelde teknologier for CO2-håndtering av industriutslipp. Formålet til programmet vil bli endret når utvidelsen er notifisert av ESA.
Komiteen støtter endringene i CLIMIT-programmet.
Komiteen viser til CLIMIT-programmet som er et nasjonalt program for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for fossilt basert kraftproduksjon med fangst og lagring av CO2. Komiteen mener det er svært positivt at regjeringen legger opp til å utvide formålet til CLIMIT-programmet til også å gjelde teknologier for CO2-håndtering av industriutslipp. Norsk industri har en rekke store punktutslipp og er samtidig langt framme i utviklingen av nye miljøteknologier. Norske myndigheter og norsk industri vil både kunne få til reduksjoner av nasjonale utslipp og bidra til internasjonale utslippskutt gjennom et aktivt engasjement innenfor forskning og utvikling av løsninger for CO2-håndtering i industrien.
Komiteen viser til at formålet til programmet vil bli endret når utvidelsen er notifisert av ESA.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti etterlyser også en mer aktiv forskning på bruksområder for CO2, slik at CO2 kan få en større kommersiell verdi. Disse medlemmer mener et slikt gjennombrudd vil gjøre CO2-rensing til en teknologi som lettere står på egne ben, både i forsknings- og næringsøyemed.
Ved inngåelsen av deltakeravtalen og etableringen av TCM DA hadde staten en eierandel på 77,56 pst., Statoil en andel på 20 pst. og Shell en andel på 2,44 pst.
3. mai 2010 ble det inngått en salgs- og kjøpsavtale med det sørafrikanske selskapet Sasol om å overdra en statlig eierandel på 2,44 pst. i TCM DA, jf. omtale under kap. 4833, post 1 Salg av andel. Dette innebærer at statens andel i TCM DA reduseres til 75,12 pst.
Ved tidspunkt for investeringsbeslutning var forventningsrett estimat for investeringskostnadene for prosjektet beregnet til 4 637 mill. kroner (eks. mva.). Oppdatert anslag for investeringskostnadene er nå beregnet til 5 162 mill. kroner (eks. mva.). Dette innebærer en økning i anslåtte, samlede investeringskostnader på 525 mill. kroner. Inkludert mva. blir det nye investeringsanslaget 6 452,5 mill. kroner.
Bakgrunnen for kostnadsøkningen er i hovedsak knyttet til amin-anlegget ved teknologisenteret. Økningen i investeringskostnader inkluderer også andre tillegg og endringer vedtatt av TCM DAs selskapsmøte på 36 mill. kroner.
Kostnadsøkningen for amin-anlegget skal i tråd med deltakeravtalen og gjennomføringsavtalen, fordeles mellom eierne av TCM. TCM DA og teknologileverandøren, Aker Clean Carbon, har framforhandlet en avtale om fordeling av kostnadsøkningen for amin-anlegget som er godkjent av respektive selskapers eiere. Videre vil tidspunkt for ferdigstillelse av amin-anlegget flyttes 4 måneder ut i tid, men dette vil ikke påvirke tidspunktet for oppstart av testanlegget. Statens andel av det oppdaterte investeringsestimatet, hensyntatt bidraget fra Aker Clean Carbon og Sasols inntreden, utgjør totalt om lag 3,8 mrd. kroner (eks. mva.), tilsvarende en økning på om lag 200 mill. kroner sammenliknet med estimatet på tidspunkt for investeringsbeslutning.
Basert på oppdatert estimat for investeringskostnadene, har TCM DA foretatt en revisjon av prosjekterings- og byggearbeidet ved teknologisenteret som tilsier en noe annen periodisering av aktivitetene enn det som tidligere er lagt til grunn. Dette medfører at bevilgningsbehovet for det enkelte år er endret. TCM DA sitt totale lånebehov for 2010 anslås til om lag 3 mrd. kroner. Statens andel av lånebehovet for 2010 anslås som følge av ovennevnte til om lag 2 260 mill. kroner, hvorav driftsforberedelser for TCM DA utgjør om lag 70 mill. kroner. Driftsforberedelsene omfatter blant annet innleie av personell, kjøp av tjenester, tomteleie og utgifter knyttet til etablering av systemer og oppbygging av selskapet.
På denne bakgrunn foreslås det bevilget 2 260 mill. kroner for 2010. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget ved endret bevilgningsbehov senere i 2010.
Komiteen støtter de foreslåtte endringene i finansieringsmodellen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at oppdatert anslag for investeringskostnader nå er på 6 452,5 mill. kroner. Kostnadsøkningen knytter seg i hovedsak til amin-anlegget, og skal fordeles mellom eierne av TCM DA og teknologileverandøren Aker Clean Carbon.
Flertallet merker seg at ferdigstillelse av amin-anlegget flyttes 4 måneder ut i tid, men at dette ikke vil påvirke tidspunkt for oppstart av testanlegget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil samtidig etterlyse bedre kostnadsstyring og flere økonomiske incitamenter overfor aktørene. finner det påfallende at kostnadene ved amin-anlegget ved teknologisenteret sprenger budsjettene bare måneder etter Stortingets behandling, all den tid Aker Clean Carbon hevder teknologien er tilstrekkelig moden til å bygges i fullskala versjon.
Disse medlemmer har merket seg at aktørene på Mongstad ikke har maksimumpris på sine prosjekter. Disse medlemmer finner dette lite tilfredsstillende, fordi det gir private aktører minimalt med risiko for eget prosjekt og nærmest full kostnadsdekning for utvikling av kommersiell teknologi. Det gir noen utvalgte aktører mulighet for å utvikle sine teknologier uten konkurranse fra de aktører som ikke får delta på testsenteret på Mongstad.
Disse medlemmer ber regjeringen i statsbudsjettet for 2011 komme tilbake med vurderinger om hvordan testsenteret på Mongstad kan inkludere flere aktører samt sette maksimumpriser på utviklingsprosjektene til den enkelte aktør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er viktig å bygge på erfaringene og trekke læring fra testsenteret før det tas en investeringsbeslutning om fullskala fangst på Mongstad. Dette gjelder alle fasene i prosjektet: planleggingsfase, byggefase og driftsfase.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen i proposisjonen legger frem oppdaterte anslag for investeringskostnadene på TCM. Disse er nå anslått til 6,5 mrd. kroner. Dette er 1,3 mrd. kroner mer enn Stortinget tidligere hadde forutsatt ved behandling av St.prp. nr. 38 (2008–2009) om investering i teknologisenter for CO2-håndtering på Mongstad.
Disse medlemmer viser til at ifølge Bergens Tidende ble Olje- og energidepartementet allerede høsten 2009 informert om at investeringskostnadene på TCM ville bli høyere enn opprinnelig forutsatt av Stortinget.
Disse medlemmer mener at Stortinget i så fall burde ha blitt orientert om de nye anslagene for investeringskostnadene tidligere, fortrinnsvis under budsjettbehandlingen høsten 2009. Disse medlemmer viser til at olje- og energiministeren i Stortinget 7. mai 2009 understreket at han ville holde Stortinget løpende orientert om utviklingen i TCM.
Disse medlemmer slutter seg til forslaget om endrede bevilgninger over kap. 1833 post 72.
Disse medlemmer støtter intensjonen og arbeidet med å realisere et testsenter for CO2-rensing.
Disse medlemmer erkjenner at det er et svært teknologisk komplisert prosjekt å rense CO2 fra røkgass på et gass- og/eller kullkraftverk. Disse medlemmer er derfor enig i at man bør gå grundig frem for å sikre at prosjektet blir best mulig, og at man ikke sløser bort skattebetalernes penger på hastverkspregede løsninger. Samtidig er det viktig å ha en fremdrift som gjør at man faktisk kommer i mål.
Disse medlemmer er dog blitt svært betenkt over regjeringens evne til å gjennomføre prosjektet på en god og fornuftig måte, både hva gjelder faglig gjennomføring og skattebetalernes interesser.
Disse medlemmer merker seg at ulike aktører har ulik forståelse av hvor moden CO2-renseteknologi er. Disse medlemmer viser til at det nå er Aker Clean Carbon og Alstom som skal få teste ut sine teknologier på Mongstad testsenter, mens aktører som Sargas sitter på sidelinjen. Disse medlemmer finner det underlig at regjeringen, ettersom det ble kjent at prosjektet ville bli forsinket, ikke har gått til Stortinget for å drøfte endringer i prosjektets gjennomføring, for å finne andre fremgangsmåter som kan stimulere økt risikovilje fra næringsaktører.
Disse medlemmer viser til oppslag på TU.no (Teknisk Ukeblad) 4. juni 2010 hvor det fremkommer at kineserne har bygget et CO2-renseanlegg like stort som Testsenteret på Mongstad. Kostnaden for dette anlegget var 125 millioner kroner. Ifølge TU ble beslutning om å bygge CO2-renseanlegget tatt i desember 2007 og kom i full kommersiell drift høsten 2008. Basert på erfaringene fra dette anlegget ble det besluttet å bygge et anlegg på 100 000 tonn i forbindelse med et annet kullkraftverk. Anlegget ble konstruert, bygget og satt i drift innen 16. desember 2009. Anlegget er i ettertid oppdatert til å rense 120 000 tonn CO2 årlig. Prisen på anlegget er totalt 125 millioner norske kroner.
Disse medlemmer ber regjeringen i budsjettet for 2011 fremlegge en helhetlig gjennomgang av testsenteret på Mongstad for å vurdere om prosjektet er hensiktsmessig i sin nåværende form.
Disse medlemmer har videre merket seg at regjeringen begrunner forsinkelsene i prosjektet med at det er nye rapporter om teknologiske utfordringer. Regjeringen har ved senere anledninger henvist spesifikt til Mongstad masterplan og Gassnovas evaluering av denne. Disse medlemmer mener rapporter fra første halvår 2009 ikke kan betegnes som «nye» i denne sammenheng.
Disse medlemmer har merket seg at regjeringen også unnskylder utsettelsen med at renseprosjektet på Mongstad er det første i sitt slag, at det skal bygges på et raffineri i drift, og at man må få oversikt over helseaspekter ved aminrensing. Disse medlemmer er enig i alle disse observasjonene, men minner om at alt dette var kjente faktorer da regjeringen fremla prosjektet for vedtak i Stortinget i 2009. For eksempel ble regjeringen gjort kjent med de mulige helseeffekter av aminrensing allerede i 2008. Disse medlemmer stiller seg spørrende til hvorfor regjeringen ikke tok innover seg disse faktorene allerede da.
Disse medlemmer viser til komiteens høring i denne saken 1. juni 2010. Disse medlemmer har merket seg at det der kom frem ulike opplysninger knyttet til de teknologiske utfordringer og om modenhet av teknologien. Mens Statoil og Gassnova på den ene siden fremholdt de store teknologiske utfordringer i prosjektet, så mente teknologileverandørene at teknologien var tilgjengelig. Disse medlemmer peker videre på at andre prosjekter for CO2-fangst ellers i verden opererer med langt lavere investeringskostnader enn de 25 mrd. kroner som Statoil har anslått på Mongstad.
Disse medlemmer er kritisk til at statsministeren i sitt selvforsvar for utsettelsen har kritisert regjeringen Bondevik II for ikke å rense gasskraftverkene på Snøhvit og Kårstø.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i opposisjon krevde at man ikke skulle stille CO2-rensekrav til Snøhvit og Kårstø – og førte derved nøyaktig den samme politikken som Stoltenberg nå kritiserer Høyre og Kristelig Folkeparti for.
Disse medlemmer viser til det politiske grunnlaget for en samarbeidsregjering utgått av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fra 2001 (Sem-erklæringen), der det stod:
«Inntil det er etablert et system for omsettelige kvoter i tråd med Kyoto-protokollen forutsettes det at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftverk basert på CO2-fri teknologi.»
Disse medlemmer peker på at dagens regjering derfor ikke er unik eller først ute med sitt krav om CO2-fangst ved nye gasskraftverk. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen Bondevik II opprettet Gassnova og Gassteknologifondet (senere «Fond for Climit»), og la dermed grunnlaget for det senere arbeidet med teknologi for fangst og lagring av CO2 under dagens regjering. Disse medlemmer mener dette viser at Sosialistisk Venstreparti ikke har grunnlag for å påta seg en pådriver-rolle innen CO2-håndtering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil dog understreke at Fremskrittspartiet var – og er – imot å stille krav om umiddelbar CO2-rensing av gasskraftverk, fordi kravet åpenbart er teknologisk urealistisk for kommersielle aktører. Kommersiell renseteknologi bør primært brukes på kullkraftverk, hvor utslippene er langt større.