Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til kommunal- og forvaltningskomiteen, datert 23. mars 2010

Representantforslag 60 S (2009–2010) om bindende folkeavstemninger

Jeg viser til brev av 3.3.2010 fra Kommunal- og forvaltningskomiteen med representantforslag 60 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Arne Sortevik, Per-Willy Amundsen, Torkil Åmland og Anders Anundsen om økt bruk av bindende folkeavstemninger i Norge.

Forslag 1:

Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det stilles krav om at det gjennomføres lokale folkeavstemninger når det skal opprettes bompengefinansierte veiprosjekter.

Forslag 2:

Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon med forslag til lovhjemler for lovfesting av en utvidet ordning med bruk av bindende folkeavstemninger lokalt og nasjonalt.

Svaret er utarbeidet i samråd med Justis- og politidepartementet og Samferdselsdepartementet. Jeg vil innledningsvis kommentere forhold til Grunnloven og til Kommuneloven, før jeg går nærmere inn på de konkrete forslagene.

Forholdet til Grunnloven

En ordning med bindende folkeavstemninger kan tenkes å komme i konflikt med ulike grunnlovsbestemmelser.

Grunnloven sier ikke noe om adgangen til å holde folkeavstemninger. I Andenæs/Fliflet 2006 Statsforfatningen i Norge (10. utg.) heter det at det allerede av dette følger at folkeavstemninger ikke kan gjøres bindende for statsmaktene uten grunnlovsendring.

I Grunnloven § 49 heter det at «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget». Bestemmelsen gir både uttrykk for det representative demokratiske systemet som vår statsforfatning bygger på, og at den lovgivende myndighet er lagt til Stortinget. Det siste kommer også til uttrykk i Grunnloven § 75 bokstav a, der det er fastsatt at det tilkommer Stortinget «at give og ophæve love». I henhold til legalitetsprinsippet kreves det hjemmel i lov for tiltak som – enkelte sagt – innebærer inngrep i privates rettssfære. Det ville være i strid med Grunnloven §§ 49 og 75 bokstav a dersom folkeavstemninger om tiltak med slik virkning skulle gjøres bindende for Stortinget.

Grunnloven § 75 legger også en rekke andre former for beslutningsmyndighet til Stortinget, bl.a. «at paalægge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder» (bokstav a), «at aabne Laan paa Rigets Kredit» (bokstav b) og «at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer» (bokstav d). Det vil være i strid med disse bestemmelsene om folkeavstemninger skulle kunne binde Stortinget i utøvelsen av sin kompetanse til å fatte slike beslutninger.

Grunnloven § 3 legger den utøvende makt til Kongen (dvs. regjeringen). Justis- og politidepartementet er i tvil om man fra den bestemmelsen kan utlede begrensninger i adgangen til å foreskrive bindende folkeavstemninger ved lov.

Kongen(regjeringen) har i tillegg eksklusiv myndighet etter de såkalte kongelige prerogativene. Bindende nasjonale folkeavstemninger om forhold som faller inn under regjeringens eller Kongens kompetanse etter disse bestemmelsene vil antakelig være i strid med de samme grunnlovsbestemmelsene.

Spørsmålet om folkeavstemninger var også et tema i valglovutvalget (NOU 2001:3). Det vises spesielt til punkt 9.2.8 der prinsipielle forhold knyttet til bindende folkeavstemninger og Grunnloven §§ 93 og 112 diskuteres nærmere.

Forholdet til Kommuneloven

Det har vært en lang tradisjon for lokale folkeavstemninger i Norge. Regjeringspartiene sa i Soria Moria-erklæringen at vi ville legge til rette for bruk av lokale rådgivende folkeavstemninger. Som en oppfølging av lokaldemokratimeldingen ble det etablert en prinsippbestemmelse i kommuneloven om rådgivende lokale folkeavstemninger og en hjemmel for innsamling av data om slike avstemninger, jf. O.prp. nr. 61 (2008–2009). Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det har vært avholdt over 660 lokale folkeavstemninger i perioden 1970–2008.

Kommuneloven er som Grunnloven basert på det representative systemet, jf. kommuneloven § 6 der det heter: «Kommunestyret og fylkestinget er de øverste kommunale og fylkeskommunale organer. De treffer vedtak på vegne av kommunen eller fylkeskommunen så langt ikke annet følger av lov eller delegasjonsvedtak.»

Fordi kommuneloven baserer seg på prinsippet om at innbyggerne blir representert ved kommunestyret og andre folkevalgte organ, kan ikke kommunestyret fraskrive seg sin lovpålagde plikt til å treffe vedtak på vegne av kommunen. Dette medfører at kommunestyret ikke kan vedta at en sak skal bli bindende avgjort i en folkeavstemning uten særskilt hjemmel i lov.

Kommunene står i dag i utgangspunktet fritt til å avgjøre om det skal holdes lokale folkeavstemninger, hvordan det skal gjennomføres og hvem som skal ha stemmerett. Det er bare i forbindelse med spørsmålet om målform i skolen, jf. opplæringslova § 2-5 siste ledd første punktum, at det foreligger et krav om rådgivende folkeavstemning.

Forslag 1:

Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det stilles krav om at det gjennomføres lokale folkeavstemninger når det skal opprettes bompengefinansierte veiprosjekter.

Det er et klart gjeldende prinsipp ved bompengefinansierte prosjekt at det skal være truffet kommunale og fylkeskommunale vedtak før saken behandles videre i Statens vegvesen, i Samferdselsdepartementet og deretter i Stortinget. Fra Samferdselsdepartementet har det ikke vært vurdert som et behov å erstatte disse kommunale og fylkeskommunale vedtakene med lokale folkeavstemninger. Samferdselsdepartementet kan ikke se at nåværende ordning på noen måte svekker demokratiet. Dersom det fra lokalt hold er ønskelig med en rådgivende folkeavstemning i forkant av de lokale vedtakene, er dette noe som må vurderes av de berørte kommunale og fylkeskommunale myndighetene. Samferdselsdepartementet har ikke hatt synspunkter på hva som ligger til grunn forut for en lokalpolitisk behandling. Det har fra tid til annen vært arrangert rådgivende folkeavstemninger i forkant av en lokalpolitisk behandling av et bompengeprosjekt, men dette blir altså opp til den enkelte kommune og fylkeskommune å avgjøre.

Forslag 2:

Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon med forslag til lovhjemler for lovfesting av en utvidet ordning med bruk av bindende folkeavstemninger lokalt og nasjonalt.

Norge har ingen tradisjon for juridisk bindende folkeavstemninger, verken på lokalt eller nasjonalt nivå. Lokale folkeavstemninger om språk og alkohol har tidvis vært semi-bindende – bindende under visse forutsetninger, rådgivende dersom forutsetningene ikke ble innfridd. Etter 1985 har alle folkeavstemninger vært rådgivende.

Folkeavstemninger som demokratitiltak er mye diskutert. Et synspunkt er at direktedemokrati som folkeavstemninger er et steg i retning av et bedre demokrati. Et motstridende synspunkt er at hyppigere bruk av folkeavstemninger er en trussel mot viktige prinsipielle sider ved det representative demokratiet. Valglovutvalget (NOU 2001:3) drøftet disse synspunktene med utgangspunkt i fire klassiske innvendinger mot større bruk av folkeavstemninger: svak velgerkompetanse, lav valgdeltakelse, særinteresser versus allmenninteresser og mulige styringspolitiske konsekvenser. Utvalget gikk inn for at kommunestyrene/fylkestingene skulle kunne vedta å utløse bindende lokale folkeavstemninger under visse forutsetninger.

Spørsmålet om bindende lokale folkeavstemninger ble også utredet som en følge av et anmodningsvedtak fra Stortinget (vedtak nr. 520, 16. juni 2003). Kommunal- og regionaldepartementet engasjerte Jan Erling Klausen ved Norsk institutt for by- og regionforskning og Caroline Taube ved Universitetet i Oslo til å skrive om bindende folkeavstemninger fra en samfunnsvitenskapelig og en juridisk innfallsvinkel.

Spørsmålet ble forelagt Stortinget i Ot.prp. nr. 44 (2004–2005). Det ble vurdert at det ikke var konstitusjonelle hindringer for at Stortinget, uten grunnlovsendring, kunne innføre en hjemmel i kommuneloven som tillater bindende lokale folkeavstemninger. På bakgrunn av en helhetlig vurdering var det likevel departementets vurdering at det ikke var ønskelig å innføre regler for bindende lokale folkeavstemninger, da det ville innebære et grunnleggende brudd med det representative systemet som norsk forvaltning bygger på. Departementet la vekt på at det representative systemet i større grad enn folkeavstemninger om enkeltsaker gjør det mulig å sikre en helhetlig politikk, og det ble vurdert at ved en slik ordning ville aksjonsgruppedemokratiet bli styrket på bekostning av det representative demokratiet. Det ble også pekt på usikkerhet knyttet til effektene av en slik ordning. I Innst. O. nr. 60 (2004–2005) sluttet flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen seg til departementets vurdering.

Departementets vurdering er fortsatt at det ikke er ønskelig å legge til rette for en ordning med økt bruk av bindende lokale folkeavstemninger, da dette ville representere noe helt nytt i vårt representative demokrati. Kommunene og fylkeskommunene representerer i utgangspunktet avledet statsmakt i forhold til sine forvaltningsroller, og det er et prinsipielt spørsmål om i hvor stor grad dette skal kunne føres videre til folket i folkeavstemninger. De prinsipielle utfordringene knyttet til å innføre et nytt styringssystem i Norge, gjør at jeg ikke finner det hensiktsmessig å legge til rette for en lovfesting av en ordning med bruk av bindende lokale folkeavstemninger.

De prinsipielle vurderingene knyttet til det representative demokratiet vil også være gjeldende på nasjonalt nivå. Dette, sammen med vurderingen av forholdet til Grunnloven, gjør at jeg heller ikke finner tungtveiende grunner for å innføre regler for bindende folkeavstemninger på nasjonalt nivå.