Måloppnåing

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Norges Kyoto-forpliktelse, samt overoppfyllelsen av denne fra klimaforliket, og den forventede utvikling i nasjonale klimagassutslipp, innebærer at staten i perioden 2008–2012 må kjøpe klimakvoter tilsvarende 25–30 milliarder tonn CO2-ekvivalenter for levering i perioden 2008–2012. Flertallet har merket seg at regjeringen i Meld. St. 2 (2009–2010) Revidert nasjonalbudsjett 2010 sier at 1,3 mill. kvoter så langt er levert statens konto i kvoteregisteret. Staten har riktignok inngått avtaler for 20,6 mill. kvoter for levering i Kyotoperioden, men disse er hovedsakelig i en tidlig fase, og det er usikkert hvor mange av disse kvotene som faktisk vil bli levert. Flertallet har merket seg at regjeringen sier at analyser av dagens kontraktportefølje kan tyde på at leveringsraten blir lavere enn 70 pst.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er nøgd med at det verkar sannsynleg at dei samla Kyoto-pliktene vert innfridde. Desse medlemene fester òg lit til at det same gjeld målet om overfylling av desse pliktene, og viser her til Finansdepartementet sitt tilsvar til Riksrevisjonen.

Komiteen registrerer at Riksrevisjonen i denne rapporten er mest oppteken av dei utsleppsmåla som skal nåast i 2020. Miljøverndepartementet skriv i sitt tilsvar at det er både relevant og viktig med ein gjennomgang av klimapolitikken, men melder òg at «tidspunktet for denne forvaltningsrevisjonen kan synes noe tidlig». Komiteen deler denne vurderinga. Komiteen viser òg til at Stortinget i og med klimaforliket vedtok at det skal leggjast opp til kontrollstasjonar og vidareutvikling av nasjonal verkemiddelbruk kvart femte år. Komiteen meiner at dette vil medverka til eigna kontroll med arbeidet som skal gjerast for å innfri dei utsleppsmåla som Stortinget har fastsett.

Miljøverndepartementets ansvar

Komiteen viser til at den fjerde hovudrapporten frå FNs klimapanel konkluderer med at manglande eller sein gjennomføring av utsleppsreduserande tiltak vil ha store økonomiske, biologiske og sosiale konsekvensar.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har imidlertid merket seg at regjeringen først i 2011 vil komme med sin klimamelding med tiltak for hvordan Norge kan oppfylle forpliktelsene fra klimaforliket med oppfølging av den faglige analysen i Klimakur 2020, som ble fremlagt i februar 2010.

Komiteen er samd med Riksrevisjonen si vurdering av at kraftfull innsats trengst dersom dei langsiktige utsleppsmåla skal nåast. Riksrevisjonen vurderer det som viktig «at Miljøverndepartementet har en aktiv og tydelig pådriverfunksjon i denne sammenhengen». Komiteen viser til at regjeringa etter Grunnlovas paragraf 12 er fri til sjølv å organisera arbeidet sitt og ansvarsfordelinga si. Difor legg komiteen størst vekt på at Riksrevisjonen sine råd om tydeleg ansvarsfordeling, god koordinering og dugande system for mål- og resultatsoppfylging vert tekne til vitande av regjeringa.

Verkemiddel

Komiteen viser til det Riksrevisjonen skriv om at teknologiutvikling kan medverka til å nå langsiktige klimamål, men at teknologiutvikling òg inneber høg risiko. Både no og i framtida er verdsøkonomien avhengig av innsatsfaktorar som fører til utslepp av klimagassar, jf. gass, kol og olje spesielt. Dimed vert teknologiske løysingar for fangst, handtering og lagring av CO2 viktige for å nå nasjonale og internasjonale mål om reduserte utslepp av klimagassar. Komiteen har merka seg at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om «styringseffektivitet i tilstrekkelig grad har vært vurdert i forhold til (sic) langsiktige klimamål, og om virkemidler som kan gi et effektivt påtrykk for at ny teknologi blir tatt i bruk (slik som forurensingsloven) i større grad burde vært anvendt». Komiteen vil peika på tilsvaret frå Olje- og energidepartementet i denne samanhengen: Ny teknologi, ny innsikt og nyvinningar i det heile kokar ned til prøving og feiling utan garanti for gjennombrot og suksess. Det same gjeld politisk innovasjon av typen «den grøne utviklingsmekanismen» og internasjonalt samarbeid om opptak av CO2 i skog. Komiteen registrerer at løyvingane til både teknologiutvikling og satsing på internasjonalt samarbeid om reduksjon av klimagassar har auka monaleg dei siste åra, og føreset at dette også medverkar til at Noreg innfrir sine klimapolitiske plikter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at nesten alle viktige veivalg og vedtak vi skal gjøre for å nå målsettingene i klimapolitikken, skyves ut i tid. Flertallet viser til at begge de to planlagte prosjektene for fangst og lagring fra gasskraftverk i Norge, på Kårstø og på Mongstad, er skjøvet ut i tid. Et annet eksempel er el-sertifikater for fornybar energi som først ble stanset, så satt i gang igjen, med en mulig forsinkelse på 5 år. Flertallet viser videre til at regjeringen avviklet det viktigste virkemidlet knyttet til biodiesel, og har ikke laget noen ny strategi knyttet til drivstoff. Det forsinker overgangen til en renere transportsektor i Norge. Dette til tross for at transportsektoren står for om lag en tredjedel av de norske klimagassutslippene. Flertallet viser videre til at regjeringspartiene har stemt ned forslag om mer energieffektive bygg og forslag knyttet til å skifte ut bilparken raskt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at Riksrevisjonen forventer at norske Kyoto-forpliktelser blir innfridd gjennom utstrakt kvotekjøp, og at man dermed er langt unna det målet om 2/3 nasjonale kutt som den hjemlige klimadebatten til stadighet fokuserer på. Disse medlemmer vil dog uttrykke bekymring over at regjeringens planer om utstrakt kvotekjøp fra utland gjentatte ganger har fått fokus i forhold til dårlige prosjekter med liten nytteverdi i et CO2-perspektiv. Disse medlemmer vil advare mot en klimapolitikk hvor fordelingshensyn overfor fattige land synes å overskygge formålet med CO2-tiltakene.

Disse medlemmer mener det er nødvendig med en grundig og kritisk tilnærming til nytteverdien av de mange klimatiltak som drøftes i og fremmes av regjeringen. Tilsvarende bør man ha en kritisk tilnærming rundt nytteverdien på sektorvise planer kontra teknologi-/sektornøytrale markedsbaserte ordninger. Stortingets utslippsmål, slik de er vedtatt av stortingsflertallet i klimaforliket, fremstår i lys av Klimakurs arbeid som mer kostbart og vanskeligere å innfri enn det stortingsflertallet har gitt inntrykk av. Utfordringene har ikke blitt mindre som følge av utsettelser i prosjektene på Kårstø og Mongstad. Disse medlemmer vil også understreke at nasjonale klimatiltak må vurderes i lys av global nytteverdi fremfor en snever tilnærming med nasjonale bruttokutt i CO2-utslipp. I lys av dette bør man ta noen revisjoner og kost/nyttevurderinger av utvalgte kommuners klimaplaner, som er utarbeidet på oppfordring fra regjeringen. Videre bør man sikre at regjeringens klimamelding er kvalitetssikret hva gjelder realisme og kost/nytteverdier på ulike sentrale prosjekter.

Disse medlemmer er kritisk til regjeringens tilnærming til CO2-kvotehandel, hvor man hevder å ha en streng klimakvotelov for å kutte CO2-utslipp, men hvor resultatene er at kvotemengden i omløp opprettholdes mens norsk industri må kjøpe kvoter som andre lands industrier tildeles gratis. Disse medlemmer vil understreke at totale utslipp i EU avgjøres av totale CO2-kvoter i omløp, ikke av hvor store kostnader industrien pålegges. Disse medlemmer har også merket seg Riksrevisjonens bemerkning om usikkerheten rundt nytteverdien fra flere av prosjektene i den grønne utviklingsmekanismen, og mener regjeringen må gjøre grundigere forarbeid før man inngår avtaler med tredjeparter om slike prosjekter. Disse medlemmer ønsker primært at Norge bruker den grønne utviklingsmekanismen til å fremme fornybar energi og miljøteknologi i utlandet sammen med norsk næringsliv.

Disse medlemmer er kritisk til en politisk tilnærming hvor størrelse på bevilgninger anses som en viktigere målestokk for suksess enn oppnådde resultater. Disse medlemmer viser til de store bevilgningene til CO2-rensing, hvor Stortinget ikke har fått en sak med overordnet tilnærming til behandling, samt den prinsipielle ulikebehandlingen som eksisterer mellom gasskraftverkene på Mongstad/Kårstø og eventuelle andre gasskraftverk. Disse medlemmer viser også til regjeringens fremlagte kostnadsøkninger og utsettelse av tidsfrister for CO2-renseprosjektet på Mongstad. Disse medlemmer forutsetter at en beslutning om fullskala CO2-rensing på Mongstad baseres på en gjenomgang av tilgjengelig teknologi og en kostnadsvurdering sett opp mot alternative prosjekter for å bedre energiforsyningen og kutte CO2-utslippene. Disse medlemmer stiller seg også spørrende til hvordan regjeringen sannsynliggjør den langsiktige nytten fra regnskogmilliardene som bevilges.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Riksrevisjonen peker på behovet for forsterket innsats for å nå klimamålene slik de er nedfelt i klimaforliket, avtalen om St.meld. nr. 34 (2006–2007). Riksrevisjonen vurderer situasjonen dithen at det er betydelig risiko for at klimamålene ikke vil bli nådd. Dette medlem mener det haster å redusere de norske utslippene av klimagasser. Det er derfor uheldig at regjeringen har utsatt arbeidet med en ny klimamelding til høsten 2011, som en oppfølging av Klimakur-utredningen. Utsettelsen gjør at vi taper viktig tid i arbeidet med utslippsreduserende tiltak. Med bakgrunn i anbefalingene fra Klimakur og Riksrevisjonens gjennomgang av måloppnåelse i klimapolitikken, vil Venstre invitere regjeringen til et nytt og forsterket klimaforlik allerede i løpet av 2010.