Dei topografiske og meteorologiske forholda
i Noreg gjer at store delar av landet er utsette for flaum og skred.
Farane kan auke med klimaendringar som gir meir ekstremvêr. Dette
fører til utfordringar for styresmaktene som skal avgrense risikoen
for tap av menneskeliv og andre verdiar i dei utsette områda.
I Innst. S. nr. 244 (1996–1997) til St.meld.
nr. 42 (1996–1997) Tiltak mot flom understreka energi- og miljøkomiteen
at det er nødvendig med tiltak som vernar flaumutsette verdiar og
interesser. Noregs vassdrags- og energidirektorat (NVE) har det
nasjonale ansvaret for å avgrense flaum og skred i vassdrag, mellom
anna gjennom regulering, varsling og kartlegging.
Frå 1. januar 2009 har NVE, ein etat under Olje- og
energidepartementet, fått ansvar for skred og har dermed fått det
samla ansvaret når det gjeld flaum- og skredarbeidet. Miljøverndepartementet
forvaltar plandelen av plan- og bygningslova som regulerer korleis
kommunane skal innrette arbeidet sitt med arealbruk.
Kommunane har fått ansvar for å utnytte eigne areal
i samsvar med nasjonale føringar og skal sikre innbyggjarar mot
naturfarar etter naturskadelova og plan- og bygningslova. Kommunane
har behov for statleg hjelp både når det gjeld kompetanse om skred
og ressursar til mellom anna kartlegging. Fylkesmennene skal kontrollere
at flaum- og skredfare er vurdert i arealplanlegginga i kommunane.
Målet med undersøkinga har vore å vurdere i
kor stor grad Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet
med underliggjande etatar varetek Stortingets vedtak og føresetnader og
nasjonale målsetjingar om å førebyggje flaum- og skredfare.
Undersøkinga er gjennomført med utgangspunkt i
desse problemstillingane:
Kva for kartleggingar
av flaum- og skredfare er gjennomførte, og korleis blir dei formidla
til og nytta av kommunane?
Korleis sørgjer styresmaktene på ulike
nivå for at nasjonale målsetjingar på flaum- og skredområdet blir
godt nok følgde opp?
For å klargjere problemstillingane er det samla inn
data frå ulike kjelder. Undersøkinga er basert på kartanalysar,
spørjeundersøkingar og intervju. I tillegg er det gjennomført ein
dokumentanalyse av sentrale stortingsdokument. Undersøkinga er gjennomført
i perioden oktober 2008 til august 2009.
For å få ein indikasjon på omfanget av flaum-
og skredfare i Noreg er det gjennomført ein kartanalyse der ein
har brukt geografiske informasjonssystem (GIS). Norges Geotekniske
Institutt (NGI) har stått for analysen på oppdrag frå Riksrevisjonen,
og analysen omfattar flaumsonekarta og kvikkleirekarta frå NVE og
aktsemdskarta for stein- og snøskred frå Noregs geologiske undersøkingar
(NGU).
For å avgrense flaum- og skredfare er det ein føresetnad
at nasjonale styresmakter stiller flaum- og skredkart til rådvelde
for kommunane. Karta er viktige hjelpemiddel i arealplanlegginga
i kommunane, og dei skal vere eit utgangspunkt for den vidare kartlegginga
der.
Det er gjennomført nasjonale kartleggingar av flaum-
og kvikkleireskredfare og aktsemdskartlegging av stein- og snøskred.
Av undersøkinga kjem det fram at nesten 160 000 menneske bur i område
som ved utgangen av 2008 var kartlagde som potensielt utsette for
flaum eller skred.
Etter storflaumen i 1995 sette regjeringa ned
eit flaumtiltaksutval. Utvalet føreslo at det skulle utarbeidast
farekart for dei delane av vassdrag i Noreg som har størst skadepotensial
for flaum. Føremålet med karta er mellom anna å gi kommunane eit
betre grunnlag for å avgrense risikoen for flaum gjennom arealplanlegging. Per
november 2008 hadde 105 kommunar i 17 fylke motteke flaumsonekart.
Flaumsonekarta dekkjer utsette elvestrekningar med ulike gjentakingsintervall
som viser kor ofte ein flaum av ein viss storleik vil komme i gjennomsnitt
over ei lang årrekkje. Kartlegginga er gjennomført i samsvar med
NVEs planar og er no ein del av dei ordinære oppgåvene til den nye
flaum- og skredetaten.
NVE har i retningslinjene sine fastsett kva
for eit sikkerheitsnivå som skal leggjast til grunn ved ulike typar
utbygging i utsette område. Dei fleste bygga skal vere sikra mot
ein 200-årsflaum. Undersøkinga viser at det bur over 22 000 menneske
i område som er kartlagde som utsette for 200-årsflaum. I desse
områda ligg det 6 298 bustader, 115 skular, 34 sjukehus, 380 fritidsbustader
og 733 hotell.
Det blir også utarbeida kart for område som
er utsette for 500-årsflaum. Undersøkinga viser at dersom ein tek
med alle bygg som ligg innanfor kartlagde områder for 500-årsflaumsoner,
er det 10 255 bygningar og meir enn 31 000 menneske som er busette
innanfor desse områda.
NVE har stått for utarbeidinga av flaumsonekarta
og har opplyst at desse blir overleverte i møte med dei aktuelle
kommunane. Undersøkinga viser at det likevel var nokre kommunar
som ikkje kjende til karta.
Det går også fram at kommunane og fylkesmennene,
som er brukarar av karta, er positive til flaumsonekarta. Fleire
av dei har sagt at det er behov for at fleire elvestrekningar og
mindre vassdrag blir kartlagde.
For stein- og snøskred er det utarbeidd aktsemdskart.
Karta er lite detaljerte og er meinte som eit utgangspunkt for kommunane
til å sørgje for fleire undersøkingar. Per november 2008 hadde 171
kommunar i 13 fylke motteke aktsemdskart, som dekkjer heile eller
delar av kommunen. Fleire statlege etatar har hatt ansvaret for
å utarbeide karta. Frå 2004 og ut 2008 har ansvaret for kartlegginga
lege hos NGU. 1. januar 2009 overtok NVE med hjelp frå NGU det samla
statlege ansvaret for skredkartlegging.
Undersøkinga viser vidare at Møre og Romsdal og
Sogn og Fjordane er dei fylka med flest innbyggjarar i aktsemdsområda.
Om lag 60 pst. av dei som bur i skredutsette område i heile landet, bur
i desse to fylka.
Det går fram av undersøkinga at det ligg 24 058 bustader
i aktsemdsområda og det bur meir enn 72 000 menneske der. I tillegg
er det 40 sjukehus, 167 skular, 15 135 fritidsbustader og 1 358 hotell
i desse områda.
Karta har vore produserte av fleire statlege
instansar og har sidan 2007 vore tilgjengelege på www.skrednett.no.
Kommunane vart opplyst om dette per e-post. Undersøkinga viser at
65 av dei 109 kommunane med aktsemdskart for stein- og snøskred
ikkje var klar over at dei hadde fått utarbeida aktsemdskart.
Manglande kjennskap til karta fører til at dei ikkje blir nytta
i arealplanlegginga i kommunane. Eit fleirtal av dei aktuelle fylkesmennene
kjende heller ikkje til at kommunar i fylket deira hadde fått aktsemdskart.
Dette gjer det vanskelegare for fylkesmennene på ein god måte å
følgje opp kommunane i det skredførebyggjande arbeidet.
Som nemnt skal aktsemdskarta gi kommunane auka
kunnskap om kvar dei bør ta ei grundigare kartlegging. Undersøkinga
viser at meir enn halvparten av kommunane som har motteke aktsemdskart,
ikkje har gjort fleire undersøkingar. Mangelfulle undersøkingar
kan føre til utbygging i område med fare for stein- og snøskred.
Kartlegginga av kvikkleire vart sett i gang
etter Rissaskredet i 1978 som tok eitt menneskeliv og øydela 15
gardsbruk. Kvikkleire er leire som vart avsett på havbotnen (marin
leire), men som no finst på land på grunn av landhevinga etter den siste
istida. Havsaltet bind leira, men kan over tid vaskast ut og gjere
leira ustabil.
Kartlegginga er konsentrert om dei områda der ein
best kjenner til at det er førekomstar av kvikkleire. Det vil seie
område på Austlandet og i Trøndelag og nokre mindre område i Nord-Noreg.
Per november 2008 hadde 70 kommunar i ni fylke motteke kvikkleirekart
frå NVE for delar av arealet i kommunen.
Sør-Trøndelag har klart flest bygg innanfor
kartlagde fareområde for kvikkleireskred. I dette fylket er meir
enn 32 000 personar busette innanfor kartlagde kvikkleireområde.
Akershus og Nord-Trøndelag også har mange bygg innanfor kartlagde
kvikkleireområde. Det er få område som er kartlagde for kvikkleire
i Nordland og Troms, og det er få bygningar i disse fareområda.
Det kjem fram at over 64 000 personar er busette i
16 879 bustader i fareområde for kvikkleire. I tillegg ligg desse
bygga i slike område: 72 skular, 205 sjukehus, 7 fengsel, 222 fritidsbustader og
76 hotell.
Dei kvikkleirekarta ein har i dag, viser ikkje
alle område med kvikkleire sidan kartlegginga ikkje tek med område
som er mindre enn 10 dekar eller strandavsetjingar. NVE opplyser
at etaten vurderer å undersøkje strandavsetjingar, men det er ingen
planar om å inkludere område under 10 dekar. Mange kommunar og fylkesmenn
gir uttrykk for at karta bør inkludere område under 10 dekar. I
tillegg ønskjer dei at karta skal vise utløpsområde for eventuelle
kvikkleireskred, ikkje berre område der det er kvikkleire.
Nokre kommunar veit ikkje at dei har motteke kvikkleirekart.
Det går også fram av undersøkinga at det er avgrensingar i karta
som ein må ta omsyn til. Det kan til dømes vere behov for fleire undersøkingar
utanfor område som er merkte av med kvikkleire på kartet. Dette
problemet vart aktualisert gjennom skredet i Kattmarka i Namsos
kommune i mars 2009. Det var utarbeidd kvikkleirekart for Namsos
kommune, men det var ikkje markert for kvikkleire i Kattmarka. Området
der skredet gjekk, var merkt av som strandavsetjing og dermed ikkje
undersøkt for kvikkleire.
Klimaendringar kan føre til fleire usikre moment ved
at det blir meir ekstremvêr som aukar faren for flaum og skred.
Ingen av dei ulike kartleggingane tek omsyn til klimaendringar.
Fylkesmennene har behov for informasjon om korleis
dei skal følgje opp klimatilpassing i kommunane. Halvparten av fylkesmennene
etterlyste hjelp frå statlege styresmakter om moglege klimaendringar
for å lette rettleiinga deira til dei kommunane som er usikre på
korleis dei i arealplanlegginga skal handtere problem som er knytte
til klimaendringar.
Ifølgje vassressurslova er Olje- og energidepartementet
den overordna nasjonale vassdragsinstansen, og har gjennom NVE ansvaret
ved flaum og vassdragsrelaterte skred. Frå 1. januar 2009 har NVE
fått ansvar for skred og har med dette fått det samla ansvaret når
det gjeld flaum- og skredarbeid. Kartlegging av skredfare og hjelp
til arealplanlegging er prioriterte oppgåver.
Etter plan- og bygningslova har NVE som faginstans
fått høve til å komme med motsegner til arealplanane til kommunane
dersom dei ikkje tek omsyn til vedtekne nasjonale eller regionale
mål, rammer og retningslinjer for flaum. Undersøkinga viser at det
er få saker der motsegner som gjeld flaum, går til mekling hos fylkesmannen. Det
blir forklart med at kommunane tek omsyn til dei innspela som kjem
frå NVE.
NVE har etter oppdrag frå Olje- og energidepartementet
sett i gang med å implementere EUs flaumdirektiv. NVE uttaler at
implementeringa gjer at det i tillegg til dei flaumsonekarta ein
har i dag, må setjast mål for konsekvensane og utviklast ein metode
for å få fram risiko.
Miljøverndepartementet har forvaltningsansvaret
for planføresegnene i plan- og bygningslova. Dette lovverket set
rammer for planarbeidet til kommunane når dei planlegg arealutnyttinga. Plandelen
i den nye lova tok til å gjelde 1. juli 2009 og stiller mellom anna
krav om at kommunane skal utarbeide risiko- og sårbarheitsanalysar
(ROS-analysar) i arealplanlegginga si.
Miljøverndepartementet skal behandle motsegner
i samband med utnytting av areal etter plan- og bygningslova. Behovet
for mekling av fylkesmennene i motsegnssaker som gjeld desse problema,
er lite aktuelt fordi dei blir løyste tidlegare gjennom dialog.
Det er berre eitt døme der ei sak har gått til Miljøverndepartementet
dei siste åra. I dette tilfellet var flaumfare berre ein del av motsegna.
Miljøverndepartementet har det overordna ansvaret
for å samordne arbeidet med klimatilpassing i Noreg. Departementet
skal sikre ei heilskapleg tilnærming og hjelpe til slik at ulike aktuelle
aktørar blir i stand til å vareta ansvaret sitt for og oppgåver
på området klimatilpassing. I tillegg har departementet rettleiingsansvaret
for kommunane om klimaspørsmål.
Kommunane har eit sentralt ansvar for å sikre
innbyggjarane sine mot ulike naturfarar gjennom plan- og bygningslova
og naturskadelova. Dei nasjonale kartleggingane er meinte å gi kommunane
hjelp i dette arbeidet.
Kommunane har i varierande grad kjennskap til at
det er utarbeidd flaum-, skred- eller kvikkleirekart for området
deira. Det er aktsemdskarta for stein- og snøskred som er minst
kjende blant kommunane. Manglande kjennskap til dei karta som ligg
føre, gjer at desse karta ikkje blir nytta i arbeidet for å førebyggje
flaum- og skredfare.
Alle kommunar har heller ikkje den nødvendige kompetansen
til å utnytte den informasjonen som ligg i dei ulike flaum- og skredkarta.
Kommunane må for aktsemdskarta sørgje for fleire undersøkingar i
område som kan vere skredfarlege. Flaum- og kvikkleirekarta dekkjer
berre mindre område, og kommunane må sjølve undersøkje områda som
ikkje er dekte av dei statlege kartleggingane.
Undersøkinga viser at det ikkje har vore særleg store
endringar i byggjeaktiviteten i dei aktuelle kommunane før og etter
at områda er kartlagde for stein- og snøskred og for kvikkleire.
Det er ikkje gjennomført nokon tilsvarande analyse av flaumsonekarta
fordi desse karta var for nye til å avdekkje endringar i byggjeaktiviteten.
Mange kommunar uttaler at lovgivinga i dag er uklar.
Dei er usikre på kva ansvar dei har for å sikre innbyggjarane mot
flaum- og skredfare. Fleire kommunar er også usikre på korleis dei skal
stille seg til nye kartleggingar som viser at eksisterande bygningar
ligg i fareområde for flaum, skred eller kvikkleire. Fleire kommunar kjende
mellom anna ikkje til at dei med heimel i lovverket kan påleggje
grunneigarar ansvar.
Kommunane hadde betre kjennskap til at dei har høve
til å stille krav til utbyggjaren i samband med regulering av nye
område. Likevel trekkjer enkelte kommunar fram at dei er usikre
på kva ansvar dei har dersom det går flaum eller skred i område
der dei har tillate utbygging i samsvar med kartlegginga.
Miljøverndepartementet peiker på at kommunar som
tillet bygg i område som er utsette for flaum eller skred, kan vere
økonomisk ansvarlege ved ei eventuell ulykke dersom skadane kunne
ha vore unngått gjennom ein betre planprosess. Slik departementet
ser det, burde ansvaret for å avgrense flaum- og skredfare ha vore
klart for kommunane sidan departementet har lagt vekt på å formidle
dette.
Ifølgje plan- og bygningslova skal kommunane gjennom
arealplanlegginga sørgje for at utbygging skjer i sikre område,
og i samband med det må dei vurdere førebygging av flaum- og skredskade.
ROS-analysar er eit viktig hjelpemiddel for kommunane når dei skal
utarbeide arealplanar for å identifisere område med risiko for flaum
og skred. Ti pst. av kommunane som svarte på spørjeundersøkinga
har ikkje utarbeidd ROS-analyser, og nærare 40 pst. har ROS-analyser
som er frå 2005 eller tidligare. Det vart frå 1. juli 2009 eit krav
om at kommunane skal utarbeide ROS-analysar. Fleire kommunar opplyser at
dei treng hjelp frå statlege etatar i arbeidet med arealplanar og
ROS-analysar. Den store variasjonen mellom kommunane i bruken av ROS-analysar
og kvaliteten på desse analysane blir stadfesta av fylkesmennene.
Undersøkinga viser korleis kompetansen til kommunane
er heilt avgjerande for å utarbeide gode ROS-analysar og arealplanar
for å avgrense flaum- og skredfare. Fleire kommunar manglar rutinar
for å sikre overføring av erfaring og kompetanse når det gjeld å
handtere flaum- og skredfare. I små kommunar er saksbehandlinga
i tillegg svært personavhengig. Det går fram av undersøkinga at
kommunane i varierande grad får hjelp frå statlege etatar i dette
arbeidet.
Eit stort fleirtal av fylkesmennene meiner at auka
statleg hjelp til kompetanseheving hos kommunane på flaum- og skredområdet
bør prioriterast. Miljøverndepartementet har også peikt på at kompetansen
og kapasiteten i kommunane varierer, og at det er utfordrande å
følgje opp alle kommunane. Departementet har framheva kor viktig
rettleiinga frå fylkesmennene er for kommunane.
Noreg har stadig vorte utsett for flaum og skred opp
gjennom historia, noko som har ført til store øydeleggingar og tap
av menneskeliv. Førebygging av flaum og skred må setjast inn på
eit så tidleg tidspunkt som råd, og arealplanlegging er det viktigaste
verkemiddelet for å få til dette.
Etter plan- og bygningslova og naturskadelova har
kommunane ansvar for å førebyggje og sikre innbyggjarane sine mot
flaum- og skredfare. Kommunane har samstundes behov for statleg rettleiing
og hjelp i dette arbeidet. Nasjonale styresmakter har utarbeidd
flaum- og skredkart for mange kommunar. Etter Riksrevisjonens vurdering
kan det likevel stillast spørsmål om dette fungerer tilfredsstillande.
Fleire kommunar og fylkesmenn har ikkje kjennskap til kartlegginga; dette
gjeld særleg for aktsemdskarta for stein- og snøskred der over halvparten
av kommunane og fylkesmennene ikkje kjende til karta. Samstundes
kan ikkje undersøkinga slå fast at kommunane endrar omfanget av
byggjeaktiviteten sin i område som ut frå statleg kartlegging er
utsette for skred eller kvikkleireskredfare. Etter Riksrevisjonens
vurdering er det behov for meir statleg oppfølging og hjelp til
nødvendig kompetanseheving spesielt for små kommunar. Riksrevisjonen
reiser også spørsmål om formidlingsarbeidet har vore godt nok.
Etter Riksrevisjonens vurdering er det også
eit problem at avgrensingane ved dei ulike karta ikkje blir tydeleg
nok kommuniserte. Mangelfull formidling av avgrensingane gjeld spesielt
for aktsemdskarta som krev at kommunane tek ei grundigare kartlegging
på eiga hand. Undersøkinga viser at dette ofte ikkje blir gjort.
Undersøkinga viser at mange kommunar ikkje har
tilstrekkeleg kompetanse til å handtere flaum og skred og dra nytte
av kartlegginga. I tillegg kan den manglande forståinga hos kommunane av
kva ansvar som ligg hos dei, føre til utbygging i område der det
er fare for flaum eller skred. Etter Riksrevisjonens vurdering er
det nødvendig at ansvaret for å førebyggje flaum og skred blir klargjort
overfor kommunane.
«(…)
I store trekk finner både jeg
og miljøvernministeren Riksrevisjonens undersøkelse nyttig. Undersøkelsen
gir et greit bilde av den faktiske situasjonen for kommunene og
fylkesmennene i deres arbeid med forebygging av risiko for flom og
skred. Ved forvaltningsrevisjon gjennomfører Riksrevisjonen en uavhengig
vurdering av myndighetenes arbeid og peker på mulig forbedringspotensial,
noe som kan brukes i myndighetenes videre arbeid. Jeg har imidlertid noen
merknader til hva som er undersøkt, samt til enkelte av Riksrevisjonens
funn.
NVE har i flere tiår ivaretatt de statlige forvaltningsoppgavene
for å forebygge risiko for flom og vassdragsrelaterte skred. NVE
har i denne sammenheng bygget opp en helhetlig forvaltningsmodell
for forebygging, bestående av fem typer tiltak:
Kartlegge og informere
om fareområder
Veilede og følge opp arealplanlegging og
arealdisponering
Planlegge og gjennomføre sikringstiltak
Overvåke og varsle fare
Bistå i beredskaps- og krisesituasjoner
Fra
og med 1. januar 2009 overtok NVE det statlige ansvaret for å forebygge
risiko for andre typer skred, og skal arbeide etter den samme helhetlige
modellen også på dette området. Ansvaret ble flyttet fra en rekke
statlige myndigheter og samlet hos NVE for å forbedre den statlige forvaltningen.
Jeg er derfor forundret over at Riksrevisjonen har valgt å revidere myndighetenes
arbeid med å forebygge risiko for flom og skred i perioden oktober
2008 til august 2009 da det nettopp i denne perioden er gjort grep
for å bedre det statlige ansvaret. Videre merker jeg meg at kun
to av de totalt fem tiltakene i den helhetlige modellen er undersøkt, nemlig
kartlegging og arealplanlegging. Dette fører til at undersøkelsen
ikke gir et helhetlig bilde av myndighetenes arbeid med å forebygge risiko
for flom og skred.
Likevel finner jeg revisjonen nyttig
ettersom den går inn på et viktig forvaltningsområde som er under
utvikling. Undersøkelsen peker på svakheter som allerede er forsøkt
ivaretatt, samt peker på forbedringspotensialer innen departementets
nye ansvarsområde. Den gir også en oversikt over rolle- og ansvarsfordelingen
mellom stat, fylkesmann og kommune. Det er viktig å skille mellom
de ulike aktørene og deres roller, ettersom det kun er på statlig
nivå det er gjort vesentlige endringer; kommunens ansvar for å sikre
sine innbyggere mot naturfare ligger fremdeles fast.
Departementene
er enig i at det er behov for mer kartlegging av områder med høy
risiko i årene fremover. NVE utarbeider for tiden en nasjonal kartleggingsplan
for skred, og de skal gjennomføre en nasjonal oversiktskartlegging
av fareområder. I tillegg skal de videreføre detaljkartlegging av
flomsoner, utarbeide aktsomhetskart for flomfare, samt gjennomføre kartlegging
etter krav i flomdirektivet.
Riksrevisjonen peker
på at mange kommuner ikke kjenner til aktsomhetskartene for stein-
og snøskred. De siste årene har ulike etater hatt ansvaret for å
utarbeide og formidle disse kartene. Med skredansvaret overtok NVE
også ansvar for å utarbeide og formidle disse kartene. Kartene gir
oversikt over potensielle fareområder, og det anbefales at kommunen
gjennomfører mer detaljerte undersøkelser i de aktuelle områdene
for å kunne si noe om sannsynligheten for fare. Riksrevisjonen peker
på at flere kommuner ikke har gjennomført slike undersøkelser selv
om det foreligger aktsomhetskart. Videre pekes det på at det ikke
har vært store endringer i byggeaktiviteten i de aktuelle områdene.
Jeg ser en klar sammenheng mellom mangelfull formidling og utilstrekkelig
bruk av aktsomhetskartene. Det er vanskelig for kommunene å bruke
kart de ikke vet de har.
Jeg er enig i at formidling
og bruk av aktsomhetskart for stein- og snøskred har vært mangelfull. Dette
er en av grunnene til at arbeidet med å forebygge skredrisiko er
flyttet til NVE, da de har lang erfaring i å utarbeide og formidle farekart
for flom og vassdragsrelaterte skred. Det er nå gjort flere grep
for å bedre det statlige arbeidet med å forebygge risiko for skred. Innsatsen
er styrket og effektivisert gjennom en samling av de statlige midlene
hos NVE, samt tilføring av friske midler. Det er opprettet en egen
forsknings- og formidlingsenhet for skred i Førde som skal drive
faglig utvikling i samarbeid med andre aktører, formidle kunnskap
utad og bistå faglig på tvers i NVE. I tillegg er NVE faglig styrket
på hovedkontoret i Oslo og på regionkontorene. Jeg er trygg på at
den styrkede statlige innsatsen med å forebygge risiko for skred
blant annet vil føre til forbedret formidling av kart som igjen
vil føre til mer aktiv bruk av disse kartene i arealplanleggingen.
Riksrevisjonen
peker også på manglende kompetanse i kommunene og usikkerhet knyttet
til hvilket ansvar de har ved flom og skred. Ifølge plan- og bygningsloven
og naturskadeloven er det kommunen som er ansvarlig for å sikre
henholdsvis nybygg og eksisterende bygg. Jeg oppfatter at kommunene
er kjent med sitt ansvar for å forebygge risiko for skred og andre
naturulykker mot ny bebyggelse gjennom arealplanlegging, arealdisponering
og krav om utarbeiding av risiko- og sårbarhetsanalyser etter plan-
og bygningsloven. Departementene vil i tillegg legge opp til at
kommunene blir orientert om sitt ansvar gjennom departementenes
generelle veiledning om plan- og bygningslovspørsmål overfor kommuner
og fylker.
Min vurdering er at kommunene i mindre
grad er kjent med sitt ansvar for sikring av eksisterende bebyggelse,
som er regulert i naturskadeloven, noe også Riksrevisjonens undersøkelse
viser. Kommunene er usikre på hvor langt deres ansvar for å forebygge
risiko for skred går i allerede utbygde områder, samt i hvilken
grad kommunen har plikt eller muligheter til å oppføre og vedlikeholde
fysiske sikringstiltak mot skred og andre naturskader. For tiden
reviderer Landbruks- og matdepartementet erstatningsbestemmelsene i
naturskadeloven. Ved oppstart av dette arbeidet var ikke rammen
for en statlig skredetat fastsatt, og dermed ble revidering av
sikringsbestemmelsene utsatt. Det er imidlertid et behov for å tydeliggjøre
kommunenes ansvar for å forebygge risiko for naturulykker i allerede
utbygde områder, og det er behov for en harmonisering av naturskadelovens
bestemmelser om sikring opp mot den nye plan- og bygningsloven.
Nå som NVE har fått det overordnede ansvaret for forebygging av
skred, mener jeg tiden er inne for å vurdere en revisjon av sikringsbestemmelsene. I
høringen av naturskadeloven har NVE bidratt med konstruktive innspill
om hvordan sikringsbestemmelsene bør utformes bedre, og har bedt om
å delta i den videre utformingen av regelverket.
Avslutningsvis
vil jeg framheve at departementet opplever å ha hatt en god dialog
med Riksrevisjon under prosessen. Dette innebærer at områdene som
Riksrevisjonen omtaler i rapporten til Stortinget framstår som relevante,
og at de fleste utfordringene som pekes på er kjent for departementet.
Jeg er trygg på at samlingen av statens innsats for forebygging
av skredulykker hos NVE vil føre til en mer helhetlig, effektiv
og styrket innsats, samt gjøre det enklere for kommunen å søke hjelp
til skredforebygging. Dette er en styrking av det statlige arbeidet
som nettopp er påbegynt og som krever kompetanse og store ressurser.
Arbeidet vil derfor måtte bygges opp over tid, men jeg mener vi
har en god modell å jobbe ut fra.»
Store delar av Noreg har gjennom tida vorte
og vil òg i framtida vere utsette for flaum og skred. Klimaendringane
vil kunne medverke til auka risiko for tap av menneskeliv og materielle
verdiar. Undersøkinga viser at det bur meir enn 72 000 menneske
og ligg vel 24 000 bustader i aktsemdsområda for stein- og snøskred.
I område som er kartlagde som utsette for 200-årsflaum, bur det
over 22 000 menneske. Riksrevisjonen er nøgd med at Olje- og energidepartementet
og Miljøverndepartementet synest undersøkinga er relevant og nyttig
i det vidare arbeidet deira.
Olje- og energidepartementet stiller spørsmål ved
at Riksrevisjonen gjennomfører si undersøking samstundes med at
Noregs vassdrags- og energidirektorat blir nasjonal skredetat. Riksrevisjonen
er einig med departementet i at det er ei viktig styrking av flaum-
og skredarbeidet at ansvaret er samla i éin etat. Etter Riksrevisjonens
vurdering må ein samtidig leggje vekt på at kommunane har ansvar
for å sikre innbyggjarane mot flaum og skred. Kommunane har i dag
varierande kjennskap til dei karta som ligg føre. Undersøkinga viser
dessutan at kommunane ikkje har den naudsynte kompetansen som trengst
for å utnytte den informasjonen som ligg i dei ulike flaum- og skredkarta.
Undersøkinga viser at det er behov for meir kartlegging
av område med høg risiko for flaum og skred i åra framover. Riksrevisjonen
er positiv til at departementa vil auke kartlegginga, men vil understreke
at det er ein føresetnad at kommunane og fylkesmennene kan nyttiggjere
seg karta. Departementa opplyser at dei vil orientere kommunane
om deira ansvar for å førebyggje flaum- og skredfare gjennom den
generelle rettleiinga frå departementa om plan- og bygningslovspørsmål.
Etter Riksrevisjonens vurdering vil det i tillegg krevje meir aktive
rettleiings- og styrkingstiltak frå staten, når ein tek omsyn til
at mange kommunar manglar grunnleggjande kompetanse for å nyttiggjere
seg karta.
Manglande kjennskap til kart, sviktande kompetanse
i bruk av dei og uviss ansvarsforståing i kommunane er etter Riksrevisjonens
meining alvorleg og krev ein målretta og aktiv statleg innsats parallelt
med oppbygginga av den nye etatsoppgåva.