Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«I
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
fleksibel forvaltning av rovdyrpolitikken, og legge til rette for
stimulering av reell regionalpolitisk medbestemmelse. Beslutningene
foretatt av rovviltnemndene bør være endelige, og nemndene må få
full tilgang til virkemiddelapparatet og Statens naturoppsyns kompetanse.
II
Stortinget ber regjeringen endre bestandsmål
fra å være basert på årlige ynglinger til å telle antall faktiske
individer.
III
Stortinget ber regjeringen gi Mattilsynet myndighet
til å kreve at skadedyr tas ut for å forhindre dyretragedier og
beitenekt. Dette må gjelde både bufe og rein.
IV
Stortinget ber regjeringen foreta nødvendige
endringer av viltloven slik at nødvergeretten utvides til å gjelde
rett til nødverge ved rovdyrangrep mot hund, og når rovdyr opptrer aggressivt
på innmark.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle
Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai
Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande,
og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser
til representantforslag 95 S (2009–2010), hvor det foreslås endringer
av forvaltningen av rovdyrpolitikken. Dagens forvaltning av rovdyrpolitikken
er i store hovedtrekk nedfelt i Innst. S. nr. 174 (2003–2004), det
såkalte rovdyrforliket. Rovdyrforliket legger til grunn en todelt
målsetting om at rovviltbestandene skal sikres overlevelse, og at
det skal være mulig å drive med næringsdrift basert på beitebruk
i utmark.
Komiteen viser til at en samlet
komité i rovdyrforliket erkjente konflikten mellom rovvilt og beitedyr
og utfordringen som ligger i å ivareta begge deler av målsettingen
uten at konfliktene mellom dem blir større enn nødvendig.
Komiteen viser videre til at
en samlet komité var opptatt av livskvalitet, og skrev i Innst.
S. nr 174 (2003–2004):
«Komiteen mener livskvalitet og bosetning og næringsutvikling
i distriktene må tas hensyn til ved forvaltningen av rovdyrene.
Forvaltningen må etter komiteens syn gjennomføres på en måte som
skaper tillit mellom lokalbefolkning og regionale og sentrale myndigheter.»
Dette er synspunkter som dagens komité deler fullt
ut.
Komiteen viser til at det i rovdyrforliket
ble lagt opp til en ny forvaltningsmodell gjennom åtte forvaltningsregioner
for rovdyr.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
i representantforslag 95 S (2009–2010) ønsker at vedtak i rovdyrnemndene
bør være endelig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter ikke dette synspunktet. Det
er viktig å ha en helhetlig rovdyrpolitikk som gir adgang til å
påklage et vedtak. Muligheten til å klage gir økt rettssikkerhet
og bidrar også til å kvalitetssikre vedtaket.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti har tillit til det lokale sjølvstyret
og meiner det er viktig at mest mogleg av forvaltninga av rovdyra
skjer lokalt, nærast dei som blir berørt, innanfor ramma av nasjonale
lover og forskrifter og nasjonale bestandsmål for den einskilde
forvaltningsregionen. Dette var også noko av formålet i rovviltforliket.
Medlemene i komiteen frå Høgre meiner at
dei regionale, folkevalde rovviltnemndene må ha reell myndigheit,
utan å bli overprøvd av statlege forvaltningsorgan. Desse
medlemene støtter difor forslaget punkt I i Dokument 8:95
S (2009–2010).
Komiteen viser til
at forslagstillerne ber regjeringen endre bestandsmål fra å være
basert på årlige ynglinger til å telle antall faktiske individer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
statsrådens brev til komiteen 3. mai 2010 som er vedlagt, hvor det
anføres at:
«Bestandsmål basert på antall ynglinger er valgt blant
annet fordi dette er et segment av rovviltbestandene det er mulig
å overvåke på en presis og hensiktsmessig måte. Når det gjelder
bjørn har det imidlertid vist seg å være krevende å registrere antall
årlige ynglinger, og det utarbeides nå en ny modell for beregning
av ynglinger av bjørn, tilpasset situasjonen i Norge.»
Komiteen viser til
at statsråden i sitt brev viser til Soria Moria-erklæringen der
det slås fast at det skal foretas en ny vurdering av bestandsmålet
for ulv og bjørn innen utgangen av 2010. Komiteen ser
med spenning frem til denne vurderingen ut fra de føringer som Stortinget
la gjennom Innst. S. nr 174 (2003–2004).
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti er einige med forslagsstillarane
i at begrepet «antall ynglinger» er problematisk. Dette blir lest
av rovviltforvaltninga som påviste ynglingar, og ein er dermed nærmast
garantert at bestandsmålet kjem til å bli oppfylt lenge før ein
har registrert bestandens reelle storleik. Desse medlemene vil
likevel avvente regjeringa si utgreiing og nye vurderingar av bestandsmålet
for ulv og bjørn før bestandsmålet eventuelt blir endra frå talet
på ynglingar til talet på individ. Når det gjeld ulv, har ein rimeleg
oversikt, men med bruk av talet på ynglingar som bestandsmål ligg
ein konsekvent minst eitt år etter reell utvikling. For bjørn og
andre rovvilt er det meir uoversiktleg.
Desse medlemene vil derfor ikkje
støtte framlegget punkt II i Dokument 8:95 S (2009–2010).
Desse medlemene meiner vidare
at uttak av hannbjørn bør bli enklare. Det er mange hannbjørner
per ynglande hunnbjørn, særleg i «pionerområda».
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillerne
ønsker at Mattilsynet skal gis myndighet til å kreve at skadedyr
tas ut for å forhindre dyretragedier og beitenekt. Flertallet mener
at rovviltforvaltning er viltmyndighetenes ansvar, og uttak av rovvilt
må skje gjennom naturmangfoldloven, viltloven og rovdyrforskriften.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti vil derfor ikkje støtte framlegget
punkt III i Dokument 8:95 S (2009–2010).
Komiteen viser til
at diskusjonen om nødverge ved direkte angrep av hund har pågått
siden Stortinget behandlet St.melding nr 15. (2003–2004). I komiteens
innstilling til Prop. 75 L (2009–2010) har et flertall – bestående
av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig
Folkeparti – uttalt at man ønsker at det skal utredes om nødvergeretten
også bør omfatte hund som direkte angripes av rovdyr.
Komiteen viser til statsrådens
brev til komiteen vedlagt, der det henvises til at regjeringen har fastslått
i regjeringserklæringen at den skal arbeide videre med spørsmålet
om en generell innlemmelse av hund i nødvergebestemmelsen, og at
det blant annet vil bli sett nærmere på de svenske erfaringene på
området.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til innstillingen til Prop. 75 L (2009–2010) om endringer
i naturmangfoldloven, viltloven mv. Det samme flertall viste i denne
innstillingen til at hund ikke innlemmes i nødvergebestemmelsen
utenfor rovdyrsikker hegn, og at departementet arbeider videre med
dette spørsmålet. Flertallet pekte i den forbindelse
på de svenske erfaringene med nødverge for hund, og er tilfreds
med at departementet ønsker å se nærmere på disse. Flertallet imøteser
at regjeringen snarest kommer tilbake til Stortinget med en sak
om nødverge for hund.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen har
hatt flertall bak seg i snart 5 år, og at en fortsatt ikke har klart
å konkludere i denne saken, til tross for de positive erfaringene
man har hatt i Sverige med innføring av nytt lovverk i denne tidsperioden,
og som gjør at hund kan beskyttes ved direkte angrep av ulv. Disse
medlemmer mener tiden nå er inne for å gi mulighet til å
forsvare hund ved direkte angrep fra ulv.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti støtter difor forslaget punkt IV
i Dokument 8:95 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til det rekordstore antall rovdyrskader som er meldt, med påfølgende økonomiske
belastninger. I tillegg kommer de bufe- og reinsdyrtragedier dette
innebærer. Disse medlemmer mener dette viser at dagens rovdyrpolitikk
øker konfliktnivået i Distrikts-Norge, og at det tydelig synliggjør
behovet for en revidering av lovverket. Disse medlemmer mener
en endring i forvaltningen av rovdyrpolitikken er langt på overtid.
Disse medlemmer viser til at
sommeren 2009 kom mange av rovdyrangrepene i områder utenfor de
vedtatte rovdyrsonene. Likevel ga ikke Direktoratet for naturforvaltning
(DN) eller fylkesmennene tillatelse til å felle rovdyrene. Dette
gjelder blant annet en innvandret russisk ulvetispe, som noe senere
drepte over 60 sauer på Stange – godt utenfor den politisk vedtatte
ulvesonen. DN ønsket ikke å gi fellingstillatelse fordi tispa etter
sigende kunne bringe nytt genmateriale inn i en allerede innavlet
skandinavisk ulvestamme.
Disse medlemmer vil peke på de
store motsetningene mellom næringsdrivende i utmarkskommunene og
rovviltforvaltningen, og mener det er viktig å få på plass et lovverk
som i større grad er i samsvar med de reelle utfordringene utmarksnæringene
står overfor, og som kan legitimere lovverket knyttet til rovviltforvaltning.
Disse medlemmer viser til komiteens merknader
fra behandlingen av rovviltmeldingen i 2004, jf. Innst. S. nr 174
(2003–2004), hvor det heter:
«Komiteen mener livskvalitet og bosetning og næringsutvikling
i distriktene må tas hensyn til ved forvaltningen av rovdyrene.
Forvaltningen må etter komiteens syn gjennomføres på en måte som
skaper tillit mellom lokalbefolkningen og regionale og sentrale
myndigheter.»
Disse medlemmer kan ikke se at
ovennevnte merknad gjenspeiles i dagens situasjon i mange distrikter.
Disse medlemmer viser videre
til oppslag i VG 3. desember 2008, der Senterpartiets Per Olaf Lundteigen
(Sp) beklager at revideringen går i vasken, sitat;
«Det er ingen tvil om at rovdyrforliket er overmodent
for å bli evaluert.»
Disse medlemmer viser videre
til Senterpartiets web-side, hvor det påpekes at partiet lenge har
pekt på de åpenbare svakhetene i rovdyrforliket.
Disse medlemmer viser også til
uttalelse fra forsker Ivar Mysterud ved Biologisk institutt, sitat;
«… dagens rovdyrforvaltning truer næringsgrunnlaget
i Bygde-Norge. Rovdyrkonflikten er derfor en ressurskonflikt der
befolkningen i distriktene settes på sidelinjen.»
Videre viser disse medlemmer til
medieoppslag der en vurderer å forby sauebønder å slippe dyra på
utbeite også registrert.
Disse medlemmer konkluderer med
at dagens konfliktnivå tydelig synliggjør behovet for en gjennomgang
og revidering av dagens rovdyrpolitikk.
Disse medlemmer mener også at
registrering av bestander basert på årlige ynglinger er en utilstrekkelig
måte å registrere rovdyrbestanden på, og at mange eksempler viser
at bestandstørrelsen er langt over bestandsmålet ved telling av
faktiske individer.
Disse medlemmer tar opp de forslag
som er fremsatt i Dokument 8:95 S (2009–2010).
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti meiner at rovviltforliket som vart
inngått i 2003/2004 har gjeve mykje verdefull innsikt. Hensikta
med forliket var å ivareta Noregs internasjonale forpliktelsar i
Bern-konvensjonen om å ha levedyktige bestandar av dei store rovdyra,
på same tid som omsynet til menneska sine levekår og moglegheitene
for å ha aktive utmarksnæringar blei ivareteken. Desse medlemene peikar
på at eit viktig element i St.meld. nr. 15 (2003–2004) og rovviltforliket
på Stortinget var auka lokalt sjølvstyre i rovviltpolitikken og
ei differensiert forvaltning av dei ulike rovviltartane basert på ulike
soner.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet
og Høgre peikar på at erfaringane i åra som er gått sidan
forliket vart inngått, viser at ein ikkje har klart å skapa den
roa rundt rovviltproblematikken som var målet med forliket. I fleire
lokalsamfunn i dei deler av landet som er innanfor forvaltningssonene
for rovviltbestandane, er det ein sterk følelse av å ha blitt overkjørde
av storsamfunnet ved at dei må betale heile prisen for å ha levedyktige
rovviltbestandar her i landet. Manglande moglegheiter til å kunne ta
ut rovdyr som oppfører seg truande eller gjer skade, gjev ei kjensle
av makteslausheit som reduserer livskvaliteten. Dei enskilde lokalsamfunna
føler at dei har liten påverknad på deira levevilkår. Det blir meldt
om fleire observerte rovdyr, fleire drepne eller hardt skadde hundar og
andre husdyr som følgje av rovdyrangrep, utan at dei som er råka
føler at situasjonen blir teken på alvor.
Desse medlemene peikar vidare
på at fleire av lokalsamfunna innanfor dei områda der rovviltartane
blir forvalta, er fråflyttingskommunar der det blir lagt ned eit
betydeleg arbeid for å gjere dei til attraktive buområde og snu
flyttestraumen. Rovdyr i nærområdet vil ofte verke avskrekkande
når det gjeld å trekke til seg nye innbyggjarar, ikkje minst folk
som ikkje er vant med å leve med rovdyr frå før. Mykje tyder på
at det har vore ein auke i bestandane for fleire av rovviltartane
sidan rovviltforliket vart inngått.
Desse medlemene meiner difor
at tida er komen for å evaluere rovviltforliket sett i lys av dei erfaringane
ein har fått i åra som er gått sidan forliket vart inngått.
Ei evaluering av rovviltpolitikken må etter desse
medlemene si meining ta utgangspunkt i:
1. Aksept og anerkjenning
av at det å leve med rovvilt tett innpå seg medfører ei belastning
ved at livskvaliteten blir redusert og retter går tapt.
2. Retter som går tapt, må erstattast fullt
ut.
3. Folk må få ein rett til å forsvare seg
sjølv og sin eigedom. Dette må inkludere hund.
4. Sonepolitikken er ein reservatpolitikk.
Dersom denne politikken skal halde fram, må Stortinget klargjere
at områda er reservat med dei erstatningsmessige konsekvensar dette
har både overfor alle brukarinteresser og allmennheita. Ingen stader
skal rovvilt ha ein så særskilt beskyttelse at folk ikkje skal ha
rett til å beskytte seg og sitt.
5. Dersom sonepolitikken skal halde fram,
blir også konsekvensen at utanfor rovviltsonene må rovviltnemndene
kunne fatte vedtak om uttak av rovvilt. Dette må gjelde uavhengig
av om dyra er stadegne eller ikkje.
6. I påvente av den varsla gjennomgangen
av bestandsmåla må rovviltnemndene få full anledning, for alle rovviltartane,
til å gje løyve til å ta ut rovvilt dersom dagens bestandsmål er
ivareteken.
7. Fleire av rovviltartene er grenseoverskridande. Det
er derfor utfordrande å forvalte dei berre innanfor Noregs grenser.
Det bør derfor utgreiast mulegheiter for ei felles forvaltning med
tilstøytande regionar i våre naboland.
Medlemene i komiteen frå Høgre viser
til at det i samband med statsbudsjettet for 2010 blei framsatt
forslag om ei slik evaluering. Desse medlemene viser
vidare til Dokument nr. 127 (2008–2009) – representantforslag frå
representantane Elisabeth Aspaker, Martin Engeset, Peter Skovholt
Gitmark, Kari Lise Holmberg og Ivar Kristiansen om ei evaluering
av rovviltforliket for å få betre samsvar mellom storsamfunnets,
lokalsamfunnets og enkeltindividers interesser.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreta nødvendige
endringer av viltloven slik at nødvergeretten utvides til å gjelde
rett til nødverge ved rovdyrangrep mot hund, og når rovdyr opptrer aggressivt
på innmark.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
fleksibel forvaltning av rovdyrpolitikken, og legge til rette for
stimulering av reell regionalpolitisk medbestemmelse. Beslutningene
foretatt av rovviltnemndene bør være endelige, og nemndene må få
full tilgang til virkemiddelapparatet og Statens naturoppsyns kompetanse.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen endre bestandsmål
fra å være basert på årlige ynglinger til å telle antall faktiske
individer.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen gi Mattilsynet myndighet
til å kreve at skadedyr tas ut for å forhindre dyretragedier og
beitenekt. Dette må gjelde både bufe og rein.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:95 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Roar Bredvold, Robert Eriksson,
Oskar Jarle Grimstad, Morten Ørsal Johansen, Tord Lien og Torgeir
Trældal om endring av forvaltningen av rovdyrpolitikken – bifalles
ikke.
Jeg viser til Energi- og miljøkomiteens brev
av 24. mars 2010 vedrørende Representantlovforslag 95 S (2009-2010)
om endring av forvaltningen av rovdyrpolitikken. Representantene fremmer
fire endringsforslag.
Ved behandlingen av Stortingsmelding nummer 15
(2003-2004) Rovvilt i norsk natur ble det våren 2004 inngått et
forlik om rovviltforvaltningen i Stortinget. I tråd med rovviltforliket
ble det høsten 2004 opprettet åtte forvaltningsregioner for rovvilt.
De regionale rovviltnemndene er sammensatt av fylkespolitikere og
Sametingsrepresentanter i de regioner hvor dette er relevant, og
rovviltnemndene har hovedansvaret for å gjennomføre den nasjonalt
fastsatte rovviltpolitikken i de enkelte regionene. Rovviltnemndene
har myndighet til å fastsette regional forvaltningsplan for rovvilt,
fordele midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak og fastsette
kvoter for jakt og felling for bestander når det regionale bestandsmålet
er nådd. Jeg mener dette legger til rette for en fleksibel forvaltning
og en reell regionalpolitisk medbestemmelse.
Når det gjelder komiteens forslag om at beslutningene
foretatt av rovviltnemndene bør være endelige viser jeg til at forvaltningen
har lang tradisjon for å behandle klager på vedtak om jakt og felling
av rovvilt. Slike vedtak blir ofte påklaget både fra næringsinteresser
og miljøverninteresser. På en rekke andre områder er det slik at
muligheten for å kunne påklage vedtak bidrar til kvalitetssikring,
økt rettssikkerhet og økt tillitt til forvaltningssystemene, og
jeg mener det er behov for å opprettholde klageadgangen også for
vedtak om kvoter for jakt og felling fattet av rovviltnemndene.
Jeg vil samtidig presisere at Miljøverndepartementet kun unntaksvis har
funnet behov for å omgjøre vedtak om kvoter for jakt og felling
av rovvilt fattet av rovviltnemndene.
Når det gjelder komiteens forslag om at rovviltnemndene
må få full tilgang til virkemiddelapparatet og Statens naturoppsyns
kompetanse antar jeg at det først og fremst siktes til virkemidler
og kompetanse knyttet til skadefelling av rovvilt. I den forbindelse
viser jeg til at skadefellingstillatelser normalt blir gitt til
en berørt part eller en kommune som søker om dette, og forsøk på
felling gjennomføres normalt av et lokalt fellingslag oppnevnt av
kommunen. Statens naturoppsyn kan i den forbindelse bistå de lokale
fellingslagene etter anmodning og nærmere vurdering. Av regjeringserklæringen
fremgår det at Regjeringen vil arbeide for å effektivisere skadefelling
av rovvilt. Høsten 2009 nedsatte jeg en arbeidsgruppe under ledelse
av Fylkesmannen i Hedmark med oppdrag om å gi råd for effektivisering
av skadefelling av rovvilt. Arbeidsgruppa avga sin rapport i mars
2010, og rapporten er et naturlig utgangspunkt for videre oppfølging.
Bestandsmål basert på antall ynglinger er valgt blant
annet fordi dette er et segment av rovviltbestandene det er mulig
å overvåke på en presis og hensiktsmessig måte. Når det gjelder
bjørn har det imidlertid vist seg krevende å registrere antall årlige
ynglinger, og det utarbeides nå en ny modell for beregning av ynglinger
av bjørn, tilpasset situasjonen i Norge. Når det gjelder totalbestanden,
blir også denne årlig estimert for samtlige arter, basert på data
om antall ynglinger og/eller DNA-analyser. Regjeringen vil i tråd med
regjeringserklæringen foreta en ny vurdering av bestandsmål for
ulv og bjørn, og innen utgangen av 2010 vil Regjeringen invitere Stortinget
til et bredt forlik om bestandsmål for disse to artene. Bestandsmålene
for jerv og gaupe ligger fast, jf. rovviltforliket av 2004.
Myndighetsfordelingen for fastsetting av kvoter for
jakt og felling ligger fast, jf. rovviltforliket våren 2004. Rovviltforvaltning
er viltmyndighetenes ansvar, og uttak av rovvilt skal skje innenfor
rammen av gjeldende regelverk i naturmangfoldloven, viltloven og
rovviltforskriften. Forvaltning av fåtallige arter stiller krav
til høy faglig kompetanse, og jeg finner det ikke aktuelt å overføre
myndighet i forbindelse med uttak av rovvilt til andre enn viltmyndighetene.
Miljøverndepartementet har fremmet ny lovproposisjon
om nødvergebestemmelsen, og forslaget til lovendring er nå til behandling
i Stortinget. Regjeringens forslag innebærer en utvidelse av fellingsadgangen
i nødverge under gitte forutsetninger. Forslaget omfatter ikke nødverge
ved rovdyrangrep på hund, med unntak av situasjoner hvor rovvilt
befinner seg i rovdyrsikkert hegn. Dersom rovdyr befinner seg i
rovdyrsikkert hegn utvides adgangen til å felle rovdyr når det er
påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på
produksjonsdyr eller hund. I regjeringserklæringen står imidlertid
at det skal arbeides videre med spørsmålet om en generell innlemmelse
av hund i nødvergebestemmelsen, og at det blant annet vil bli sett
nærmere på svenske erfaringer på området. I tillegg mener jeg det
er viktig at spørsmålet om nødverge for hund sees i sammenheng med
vurderingene knyttet til nytt bestandsmål for ulv.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 27. mai 2010
Erling Sande |
Line Henriette Hjemdal |
leder |
ordfører |