Jeg viser til forslaget fra representantene
Kenneth Svendsen, Ulf Leirstein og Kjetil Solvik-Olsen om å gi Regjeringen
fullmakt til å redusere merverdiavgift på strøm og elektrisitetsavgift
i perioder med ekstraordinær høy strømpris.
Representantene viser til at strømselskapene
varsler om høyere strømpriser, samt at vi i store deler av landet
har hatt en ekstrem kuldeperiode den siste tiden. Av hensyn til
husholdningenes økonomi foreslås det derfor at
«Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å redusere
merverdiavgift på strøm og elektrisitetsavgift i perioder med ekstraordinær
høy strømpris.»
Jeg har forståelse for at høye strømpriser og
høyt strømforbruk i kuldeperioder kan være en belastning for mange
husholdninger med presset økonomi. Jeg mener at det ikke er like
målrettet og har uheldige virkninger å bruke redusere avgifter på
elektrisk kraft for å stabilisere strømprisene. Jeg viser også til
mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 446 fra Ketil Solvik-Olsen fra 21. januar
2010.
Produksjon av kraft i Norge er i all hovedsak
basert på vannkraft. Nedbørsmengde og tilsig i vannmagasinene setter
rammer for hvor stor den nasjonale kraftproduksjonen kan bli. Overføringskabler
mellom Norge og utlandet bidrar til økt leveringssikkerhet, prisutjevning
og muligheter for eksport og import mellom landene som er koblet
sammen. Norge eksporter kraft når prisnivået er lavere i Norge enn
i våre naboland og importerer kraft når prisnivået i utlandet er
lavere enn i Norge. Overføringskapasiteten i kablene setter begrensninger
for denne prisharmoniseringen. I det øyeblikket overføringskapasiteten
er fullt utnyttet, vil det være de lokale tilbuds- og etterspørselsforholdene som
er bestemmende for prisdannelsen.
Kuldeperioder vinterstid fører til økt etterspørsel etter
kraft. Det kan da typisk oppstå en situasjon med maksimal utnyttelse
av overføringskapasiteten. Avgiftsreduksjoner i tilfeller med høy
etterspørsel, høye kostnader ved å øke tilbudet og begrensede muligheter
for import vil først og fremst øke produsentprisene og i liten grad redusere
sluttbrukerprisen. Det reduserte avgiftsnivået gir derfor i første
rekke en inntektsoverføring fra staten til strømprodusentene, og
ikke til forbrukerne. Det vil være uheldig å overstyre prismekanismene
med midlertidige avgiftsnedsettelser. Prisøkninger er et signal
om knapphet i markedet og motiverer husholdinger og bedrifter til
å spare strøm.
I tillegg vil kraftbrukerne som betaler svært
lav eller ingen el-avgift og som ikke har faste kontrakter for strømleveranse,
kunne få økte strømkostnader som følge av avgiftsreduksjonen. Denne
gruppen omfatter kraftintensiv industri, treforedlingsbedrifter
med avtale, elektrisitetsforbruk i Nord-Troms og Finmark, industri, bergverk
og fjernvarmeproduksjon. Det samme gjelder for de tre nordligste
fylkene som er fritatt for merverdiavgift på elektrisitet.
Forslaget vil gi økte administrative byrder
både for myndighetene og nettselskapene. Disse byrdene må legges
til i prisen til forbrukerne og binde opp midler i statsbudsjettet.
Nettselskapene må kunne håndtere hyppige avgiftsendringer og myndighetene
trenger et kontrollorgan som følger opp og vurderer prisutviklingen
og iverksette avgiftsreduksjoner og bestemmer intervallet for slike.
Ordningen vil bli vanskelig å praktisere fordi det kan ta tid fra
prisøkningen finner sted til avgiftsreduksjonen kan tre i kraft. I
mellomtiden kan prisene allerede ha endret seg betydelig. Samtidig
er det tenkelig at en slik ordning vil resultere i press fra interessegrupper som
mener at markedsprisen stadig er for høy og bør settes ned og fra
grupper som ønsker seg lignende ordninger for andre avgifter, som
for eksempel drivstoffavgiftene.
Jeg vil også peke på at en eventuell prisreduksjon
vil komme alle forbrukerne til gode, også personer med høyere inntekt.
Fordelingsvirkningene av et slikt forslag er derfor uklare. Jeg
vil holde fast på at kompensasjon på utgiftssiden for ekstra boutgifter
til lavinntektshusholdninger derfor er et mer treffsikkert virkemiddel
enn reduserte avgifter. I forbindelse med ”kraftkrisen” vinteren
2002-2003 ble for eksempel bostøtteordningen benyttet for å kompensere husholdninger
med lav inntekt for høye strømpriser. Forslagsstillerne viser til
at erfaringene fra 2002-2003 tilsier at det ikke er en god løsning å
bruke sosial- eller trygdekontor for å løse dette problemet, men
det fremgår ikke av dokumentet hvilke erfaringen denne vurderingen
bygger på. Jeg er på bakgrunn av dette og problemet med økt produsentpris
ved avgiftsreduksjon grunnleggende uenig med forslagsstillerne i
at avgiftsreduksjoner er det mest direkte og effektive virkemiddelet
for å bedre situasjonen for spesielt utsatte grupper i samfunnet.