Et sentralt mål i arbeidsmarkedspolitikken er
å skape et inkluderende arbeidsliv slik at færre personer faller
permanent utenfor arbeidsmarkedet. I intensjonsavtalen om et mer
inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) mellom partene i arbeidslivet
og myndighetene er dette målet konkretisert til å redusere sykefraværet,
få flere med redusert arbeidsevne over i arbeid og øke den reelle
pensjoneringsalderen.
Arbeids- og sosialkomiteen har pekt på at Navs arbeidslivssentre
er en svært viktig aktør i IA-arbeidet. Arbeidslivssentrene ble
etablert tidlig i 2002 som en følge av den første IA-avtalen. Sentrenes
hovedoppgave er å støtte opp under IA-virksomhetenes egen innsats
for å forebygge sykefravær og overgang til passive trygdeordninger.
Sentrene inngår samarbeidsavtaler med arbeidsgivere som ønsker å
bli IA-virksomhet og jobbe aktivt for å realisere målene med IA-avtalen
på sin arbeidsplass.
Arbeidslivssentrene er organisert som selvstendige
enheter i hvert fylke. I saldert statsbudsjett for 2007 ble det
bevilget 25 mill. kroner til styrking av arbeidslivssentrene, og
i revidert nasjonalbudsjett i 2008 ble sentrene styrket med ytterligere
25 mill. kroner. I 2008 var den samlede driftsbevilgningen til arbeidslivssentrene
på om lag 250 mill. kroner, og de hadde om lag 410 årsverk.
Tilretteleggingstilskuddet er et virkemiddel
for å skape et inkluderende arbeidsliv. Formålet med tilskuddet
er å stimulere IA-virksomheter til å legge til rette for at arbeidstakere
med redusert arbeidsevne kan opprettholde arbeidsforholdet. Tilretteleggingstilskuddet
ble innført i 2002 og har vært forbeholdt IA-virksomheter siden 1. januar
2004. For 2008 ble det bevilget 300 mill. kroner til ordningen.
Formålet med forvaltningsrevisjonen har vært
å vurdere i hvilken grad arbeidslivssentrene og tilretteleggingstilskuddet
bidrar til et mer inkluderende arbeidsliv, og om det er etablert
en drift, samhandling og styring som sikrer høy resultatoppnåelse
i arbeidslivssentrene og effekter av tilretteleggingstilskuddet.
Formålet er belyst gjennom følgende problemstillinger:
1. I hvilken grad har
arbeidslivssentrene en tilfredsstillende intern styring, samhandling,
ikt-støtte og kompetanse?
2. I hvilken grad oppnår arbeidslivssentrene
resultater som kan bidra til et mer inkluderende arbeidsliv?
3. I hvilken grad er forvaltningen og oppfølgingen
av tilretteleggingstilskuddet god?
4. I hvilken grad har Arbeids- og velferdsetaten en
styring som sikrer høy resultatoppnåelse i arbeidslivssentrene og
effekter av tilretteleggingstilskuddet?
5. I hvilken grad har Arbeids- og inkluderingsdepartementet
etablert en styring som sikrer høy resultatoppnåelse i arbeidslivssentrene
og effekter av tilretteleggingstilskuddet?
Problemstillingene i undersøkelsen er belyst med
utgangspunkt i data fra dokumenter, spørreundersøkelser, elektroniske
registre, intervjuer og vignettundersøkelse. Datainnsamlingen er gjennomført
i perioden juni 2008 til februar 2009. Dokumentet gjør nærmere
rede for datainnhentingen.
Arbeids- og velferdsdirektoratet ga i både 2007 og
2008 føringer til Nav Fylke om at arbeidslivssentrene skulle styrkes
med flere stillinger. Arbeidslivssentrenes regnskap og tall på gjennomførte
årsverk viser imidlertid at sentrene i 2007 og 2008 ikke er styrket
i henhold til de økte bevilgningene. Antall gjennomførte årsverk økte
med fem i 2007, og det er lite sett i forhold til økt bevilgning
på 25 mill. kroner tilsvarende om lag 46 årsverk angitt i St.prp.
nr. 1 (2006–2007).
Arbeids- og inkluderingsdepartementet mener
at Stortingets forventninger om styrking av administrative ressurser
i arbeidslivssentrene i 2007 og 2008 er fulgt opp, men at ansettelse
i så mange stillinger har tatt lengre tid enn forventet. Departementet
opplyser også at det er lagt opp til en styrking av arbeidslivssentrene
i 2009 med 72 nye stillinger.
Undersøkelsen viser at arbeidslivssentrene prioriterer
arbeidet med å bistå IA-virksomhetene i å redusere sykefraværet.
Sentrene har i mindre grad rettet oppmerksomheten mot å øke rekrutteringen
av personer med redusert arbeidsevne og spesifikke tiltak for å
øke den reelle pensjoneringsalderen. En analyse av utviklingen i
sykefraværet i de virksomhetene hvor arbeidslivssenteret har gitt
bistand, tyder på at arbeidslivssentrene har en gunstig, men marginal
effekt på sykefraværet. Videre opplever en betydelig andel av IA-virksomhetene
at bistanden de har fått fra arbeidslivssenteret, har ført til at
de jobber bedre for å redusere sykefraværet.
Samtidig viser undersøkelsen at mange IA-virksomheter
ikke har etablert et systematisk IA-arbeid. I samarbeidsavtalen
med IA-virksomhetene forplikter arbeidslivssenteret seg til å bistå
virksomhetene med å sette seg egne mål for IA-arbeidet. Ifølge Arbeids-
og velferdsdirektoratet er etablering av konkrete målsettinger for
IA-arbeidet en suksessfaktor for arbeidslivssentrenes innsats. Undersøkelsen
viser at arbeidslivssentrene ikke har registrert måltall for sykefraværet
for flertallet av IA-virksomhetene. I tillegg framkommer det at
over halvparten av de sykemeldte i IA-virksomheter ikke er registrert
med en oppfølgingsplan, som de skal ha ifølge arbeidsmiljøloven.
Det indikerer at arbeidslivssentrene har et forbedringspotensial
i å stimulere arbeidsgivere til å følge opp sykemeldte og etablere
et kontinuerlig IA-arbeid. Departementet viser til at arbeidslivssentrene
ikke er en tilsynsmyndighet og derfor ikke har myndighet til å pålegge
den enkelte IA-virksomhet å følge opp sine lovpålagte plikter.
Undersøkelsen viser videre at arbeidslivssentrene
har en utfordring når det gjelder å prioritere og målrette tjenestetilbudet
mot IA-virksomheter som har spesielle utfordringer med hensyn til høyt
sykefravær. Undersøkelsen viser at virksomheter med et høyt sykefravær
i begrenset grad har mottatt en større andel av tjenestene enn andre
virksomheter.
Svært få IA-virksomheter har satt seg måltall
for rekruttering av personer med nedsatt arbeidsevne. De fleste
IA-virksomhetene opplever ikke at arbeidslivssenterets bistand har
ført til at de jobber bedre for å rekruttere flere personer med
redusert arbeidsevne.
Undersøkelsen viser at arbeidslivssentrene har vært
aktive i å rekruttere IA-plasser, som blant annet gir personer med
redusert arbeidsevne mulighet til å prøve seg i ordinært arbeid.
De rekrutterte IA-plassene er imidlertid svært lite brukt. Mens
det var 693 bedrifter som hadde sagt seg villig til å tilby IA-plass
i 2008, var det 96 personer som benyttet seg av IA-plass ved utgangen
av året. Når Nav Lokal ikke har systemer for å finne egnede kandidater
til disse IA-plassene, synes den muligheten som plassene gir for personer
med redusert arbeidsevne til å prøve seg i ordinært arbeid, ikke
å være tilstrekkelig utnyttet.
Departementet viser til at arbeidslivssentrene kan
ha bidratt til økt rekruttering av personer med nedsatt arbeidsevne
gjennom informasjon og kontakt om andre ordninger enn IA-plass.
Ifølge departementet gir mange IA-virksomheter tilbud om Arbeidspraksis
som er svært lik ordningen med IA-plass, og dette tiltaket har et
betydelig høyere antall deltakere enn IA-plass.
Arbeidslivssentrene har i liten grad prioritert konkrete
tiltak for å øke den reelle pensjoneringsalderen. Undersøkelsen
viser at arbeidslivssentrenes tidsbruk til dette har gått ned i
perioden 2007–2008. I tillegg opplever kun 20 pst. av IA-virksomhetene
at arbeidslivssenterets bistand har ført til at de jobber bedre
for å øke den reelle pensjoneringsalderen. Tiltak rettet mot å redusere
sykefraværet og inkludere personer med redusert arbeidsevne vil
trolig bidra til å øke den reelle pensjoneringsalderen, men sentrenes
spesifikke bidrag til bedre seniorarbeid i IA-virksomhetene synes
å være begrenset.
Arbeidslivssentrene er underlagt Nav Fylkes
styring for at hvert enkelt fylke skal kunne tilpasse og målrette
IA-arbeidet mot de utfordringer som finnes på lokalt nivå. Undersøkelsen
viser at fylkesledelsen i mange fylker ikke har sikret en videreutvikling
og god integrasjon av arbeidslivssentrene i den nye Nav-organisasjonen. Nav
Fylke følger i liten grad opp om arbeidslivssentrene prioriterer
virksomheter med høyt sykefravær. Videre har flere fylker i mindre
grad lyktes med å skape en forankring av nye arbeidsoppgaver for
arbeidslivssentrene og en god samhandling med Nav Lokal. Arbeidsfordelingen
mellom arbeidslivssenteret og Nav Lokal har i enkelte fylker vært
omstridt, særlig i forbindelse med oppfølging av enkeltpersoner
og gjennomføring av dialogmøte for sykemeldte ved seks måneders
sykefravær ("dialogmøte-2"). Det er manglende informasjonsflyt og
samhandling mellom arbeidslivssentrene og Nav Lokal om hvilke IA-virksomheter
som bør prioriteres i den systemrettede bistanden. Dette svekker grunnlaget
for å målrette bistanden mot IA-virksomheter med høyt sykefravær.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har presisert arbeidslivssentrenes
rolle og oppgaver, men har ikke sikret seg en god rapportering fra
Nav Fylke om dette.
I 2007 ble det innført ny ikt-støtte for arbeidslivssentrene.
Denne skulle gi IA-rådgiverne støtte til å prioritere og bistå IA-virksomhetene.
Ledere i etaten skulle også få en bedre mulighet til å følge opp
ressursinnsatsen i arbeidslivssentrene. Undersøkelsen viser at funksjonaliteten
i det nye ikt-verktøyet i mindre grad er tilpasset arbeidslivssentrenes
oppgaver, og at registreringspraksisen ikke er enhetlig. Konsekvensen
er at IA-rådgiverne mangler et effektivt verktøy for å bistå IA-virksomhetene,
og at styringsdata for ledere i arbeidslivssenteret, Nav Fylke og
Arbeids- og velferdsdirektoratet til dels er upålitelig. Undersøkelsen
viser at direktoratet ikke i tilstrekkelig grad har sikret at innføringen
av ny ikt-støtte for arbeidslivssentrene har gitt gevinster. Det
er grunn til å stille spørsmål om direktoratet har gjort nok for
å sikre at IA-rådgiverne har fått tilstrekkelig opplæring i bruken
av verktøyet, og om kompetansen er god nok.
Bevilgningene til tilretteleggingstilskudd har
økt de siste årene, men det har i alle årene fra 2005 til 2008 vært
et betydelig mindreforbruk. I 2007 og 2008 utgjorde mindreforbruket
henholdsvis 33 og 17 pst. av den samlede bevilgningen til tilskuddsordningen.
Det gjør at det kan stilles spørsmål ved om budsjetteringen av tilskuddet er
realistisk. Undersøkelsen viser at så godt som alle søknader om
tilretteleggingstilskudd blir innvilget. Videre viser undersøkelsen
at bedrifter med det høyeste sykefraværet er underrepresentert blant
mottakere av tilskudd. Dersom nivået på bevilgningene opprettholdes,
vil bedre informasjon om tilskuddsordningen til bedrifter med høyt
sykefravær både kunne bidra til redusert mindreforbruk og høyere
måloppnåelse for tilskuddsordningen.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser
til at rammene for tilretteleggingstilskuddet er basert på inngåtte
avtaler med partene i arbeidslivet og at spesielt for budsjettåret
2007 økte bevilgningen betydelig fra foregående år. Det har vært
utfordrende for Arbeids- og velferdsdirektoratet å disponere en
stor bevilgningsøkning fra et år til et annet, men etter departementets
vurdering har Arbeids- og velferdsetaten i tilstrekkelig grad klart
å tilpasse bruken av tilretteleggingstilskuddet til endrede rammer.
Mindreforbruket kan etter departementets vurdering i stor grad forklares
med at tilsagn som er gitt i ett kalenderår, kommer til utbetaling i
det neste.
Undersøkelsen gir videre grunnlag for å stille spørsmål
ved om forvaltningen av tilretteleggingstilskuddet er målrettet
og effektiv. Tilretteleggingstilskuddet er i begrenset grad gitt
til virksomheter med høyest sykefravær. Blant virksomheter med et
sykefravær over 12 pst. er andelen som mottar tilskudd, lavere enn
blant virksomheter med et sykefravær på mellom 6 og 12 pst. Departementet
presiserer at det ikke er gitt styringssignaler i tildelingsbrevet
om å målrette bruken av tilretteleggingstilskuddet, men at Arbeids-
og velferdsdirektoratet i sitt mål- og disponeringsskriv til Nav
Fylke har presisert at tilretteleggingstilskuddet skal prioriteres
mot store virksomheter med høyt sykefravær.
Retningslinjene for tildeling av tilretteleggingstilskudd
gir stort rom for å utøve skjønn. Undersøkelsen viser at det er
ulik forståelse mellom saksbehandlerne for når tilskuddet kan benyttes, særlig
når det gjelder hva slags gjenstander det kan gis tilskudd til.
Det er også uklart for mange saksbehandlere hvor skillet går mellom
arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og tiltak som gir rett til tilskudd.
Samlet sett innebærer dette en betydelig risiko for at det utvikles
en ulik praksis mellom fylkene i behandling av søknader. Fravær
av kvalitetskontroller og rutiner for evaluering innebærer en risiko
for at det gis tilretteleggingstilskudd til tiltak som ikke er nødvendige
og hensiktsmessige. Mangelfull kontroll øker også risikoen for misligheter.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har de siste årene gjort lite for
å sikre lik praksis mellom fylkene og tilstrekkelig kontroll i behandlingen
av søknader om tilretteleggingstilskudd.
Departementet opplyser at Arbeids- og velferdsdirektoratet
er i ferd med å revidere retningslinjene med tanke på å forenkle
saksbehandlingen på området. Direktoratet vil i den forbindelse presisere
formålet med tilretteleggingstilskuddet, arbeidsgivers tilretteleggingsplikt
og vilkårene for bruk av tilskuddet til kjøp av gjenstander. I de
nye retningslinjene vil det ifølge departementet også bli understreket
at tilskuddet ikke skal benyttes i belønningsøyemed.
Departementet oppgir også at det vil følge opp den
interne kontrollen i Arbeids- og velferdsetaten, jf. omtale i St.prp.
nr. 51 (2008–2009). Svakheter i den interne kontrollen som er avdekket
i forvaltningen av tilretteleggingstilskuddet, vil bli håndtert
i sammenheng med etatens allmenne arbeid med intern kontroll.
Undersøkelsen viser videre at tilretteleggingstilskuddet
stimulerer til at det blir satt i gang tiltak for sykemeldte på
arbeidsplassen, men at mange av tiltakene det gis tilskudd til,
med stor sannsynlighet ville blitt gjennomført også uten tilskudd.
IA-virksomheter som mottar tilretteleggingstilskudd opplever en
viss nedgang i sykefraværet, men effekten er beskjeden.
Undersøkelsen viser at verken Arbeids- og velferdsdirektoratet,
Nav Fylke eller arbeidslivssentrene har styringsinformasjon om saksbehandlingstider
for tilretteleggingstilskudd. Riksrevisjonens gjennomgang av saksmapper
i et utvalg fylker viser at normtiden på to uker i mange tilfeller
ikke overholdes. Undersøkelsen viser også at mange av de innvilgede
søknadene manglet tilstrekkelig dokumentasjon fra søker. Nav Fylkes
og direktoratets rapportering for 2008 inneholder ikke noen informasjon
om resultater av tilskuddet. Dette understreker behovet for bedre
styringsinformasjon og oppfølging på området.
Departementet kommenterer at resultater av virkemiddelbruk
mest hensiktsmessig avdekkes gjennom evalueringer. Ifølge departementet
inngår tilretteleggingstilskuddet i evalueringen av IA-avtalen,
hvor evaluator (SINTEF Helse) har vurdert bruken av og effekten
av virkemidler og tiltak, herunder effekten på virksomheter som mottar
tilretteleggingstilskudd.
Undersøkelsen viser at arbeidslivssentrene i
begrenset grad er styrket og integrert i den nye Arbeids- og velferdsetaten,
og at mange Nav Fylker har en svak resultatoppfølging av sentrene.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har konkretisert arbeidslivssentrenes
ressurser, rolle og oppgaver, men har hatt en mangelfull oppfølging
av Nav Fylkes bruk av arbeidslivssentrene. Ifølge direktoratet er
andelen virksomheter med måltall for reduksjon i sykefravær en resultatindikator for
arbeidslivssentrene, men direktoratet har ikke fulgt opp Nav Fylker
med svake resultater på denne indikatoren. Direktoratet har heller ikke
tydelig definert hva Nav Fylke skal rapportere om arbeidslivssentrene,
og innholdet i fylkenes rapportering er av en svært ulik karakter. Som
en konsekvens av dette er det vanskelig for direktoratet å vurdere
måloppnåelsen, sammenligne fylkenes innsats og identifisere tiltak
som vil kunne bedre måloppnåelsen i arbeidslivssentrene.
Videre viser undersøkelsen at det er svakheter
i Arbeids- og velferdsdirektoratets rapportering om arbeidslivssentrene
til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det svekker departementets mulighet
til å kunne ta opp eventuelle avvik i styringsdialogen med direktoratet.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet oppgir
at det i stor grad følger opp og får dekket sitt informasjonsbehov
om arbeidslivssentrene i koordineringsgruppen med partene i arbeidslivet.
For øvrig følger Arbeids- og inkluderingsdepartementet opp arbeidslivssentrene
og tilretteleggingstilskuddet gjennom Arbeids- og velferdsetatens
samlede måloppnåelse på IA-området i den ordinære styringsdialogen.
Arbeidslivssentrenes virksomhet og forvaltningen av tilretteleggingstilskuddet
er lite omtalt i den årlige budsjettproposisjonen til Stortinget.
Departementet viser til at det ut fra en samlet vurdering
av risiko og vesentlighet ikke har vært grunnlag for en mer detaljert
og tettere styring, kontroll og oppfølging av arbeidslivssentrene
og tilretteleggingstilskuddet fra departementets side. Departementet
understreker at resultatene av de evalueringer som ble gjort frem
til 2005, i seg selv ikke ga grunnlag for å gjennomføre en tettere
styring og kontroll av områdene. I tillegg mener departementet at
bevilgningen til tilretteleggingstilskuddet er blitt benyttet, og
har lagt til grunn at tildelingene er foretatt i henhold til gjeldende
forskrifter og retningslinjer. Ifølge departementet har Arbeids-
og velferdsdirektoratet de siste årene heller ikke informert departementet
om eventuelle vesentlige problemområder knyttet til arbeidslivssentrene og
tilretteleggingstilskuddet.
Departementet oppgir at det har merket seg at Riksrevisjonen
har merknader til etatens forvaltning av tilretteleggingstilskuddet.
Dette gjelder for eksempel mangler ved styringsinformasjonen om
saksbehandlingstiden for tilskuddet, risiko for manglende likebehandling
av søknader om tilretteleggingstilskuddet og svak intern kontroll
knyttet til tildeling av tilskuddet. Disse forholdene vil bli tatt
opp sammen med departementets vurdering av virkemidlene i IA-arbeidet,
i forbindelse med at gjeldende IA-avtale går ut 31. desember 2009,
samt i forbindelse med oppfølgingen av St.prp. nr. 51 (2008–2009).
Undersøkelsen viser at arbeidslivssentrene i varierende
grad bidrar til måloppnåelse på IA-området. Etter Riksrevisjonens
vurdering har arbeidslivssentrene i for liten grad prioritert arbeidet
med å motivere IA-virksomhetene til å rekruttere personer med nedsatt
arbeidsevne.
Undersøkelsen viser videre at arbeidslivssentrene
har rekruttert mange IA-plasser, men at de lokale Nav-kontorene
i liten grad sørger for at disse plassene blir benyttet. Ifølge
departementet gir mange IA-virksomheter tilbud om Arbeidspraksis
som er svært lik ordningen med IA-plass, og dette tiltaket har et
betydelig høyere antall deltakere enn IA-plass. Etter Riksrevisjonens
vurdering må Arbeids- og inkluderingsdepartementet avklare om IA-plass
er et hensiktsmessig tiltak, og i hvilken grad det skal brukes ressurser
på å rekruttere slike plasser. Hvis departementet mener at IA-plass
er et hensiktsmessig tiltak, må det påse at Nav benytter de rekrutterte
plassene.
Undersøkelsen viser at arbeidslivssentrene kan bli
bedre til å målrette innsatsen mot virksomheter som har størst utfordringer
i IA-arbeidet. Etter Riksrevisjonens vurdering kan arbeidslivssentrene
bruke sine virkemidler mer målrettet og effektivt slik at arbeidsgivere
etablerer et kontinuerlig IA-arbeid og iverksetter bedriftsinterne
tiltak for sine sykemeldte.
Det er betydelige svakheter i forvaltningen
av tilretteleggingstilskuddet. Riksrevisjonen har merket seg at
retningslinjene for tilretteleggingstilskuddet er under utbedring,
at departementet vil følge opp den interne kontrollen i forvaltningen
av tilskuddsordningen, at etatens rapportering for 2009 vil omhandle
erfaringer med tilskuddet, og at evalueringen av IA-avtalen vil gi
informasjon om resultater av ordningen. Etter Riksrevisjonens vurdering
er det viktig at departementet og direktoratet følger opp at disse
tiltakene i praksis fører til bedre intern kontroll i Arbeids- og
velferdsetatens forvaltning av tilretteleggingstilskuddet, samt
god måloppnåelse for tilskuddsordningen.
Bevilgningene til tilretteleggingstilskuddet
har variert de siste årene, men det har vært et vedvarende mindreforbruk
av midlene. Samtidig er det mange virksomheter med høyt sykefravær som
ikke søker om tilretteleggingstilskudd. Dette indikerer at det er
et potensial for økt bruk av tilskudd til denne gruppen.
Undersøkelsen viser at mange Nav Fylker har
en svak resultatoppfølging av arbeidslivssentrene, og at sentrene
i begrenset grad er styrket og integrert i den nye Nav-organisasjonen.
I 2007 og 2008 ble det til sammen bevilget 50 mill. kroner til styrking
av sentrene, men sentrene ble ikke styrket i henhold til de økte
bevilgningene. Arbeids- og velferdsdirektoratet har presisert arbeidslivssentrenes
ressurser, rolle og oppgaver i Nav-organisasjonen, men har ikke
sikret seg en god rapportering fra Nav Fylke om dette. Det gjør
at direktoratet for en stor del mangler et grunnlag for å vurdere
arbeidslivssentrenes måloppnåelse, og for å iverksette tiltak der måloppnåelsen
er svak. Arbeids- og inkluderingsdepartementet uttaler at det vil
bruke Riksrevisjonens undersøkelse av arbeidslivssentrene og tilretteleggingstilskuddet
i sin vurdering av virkemidlene i IA-arbeidet ved forhandling om eventuell
ny IA-avtale høsten 2009. Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om
Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet
også i den løpende styringen bør ta et større ansvar for en mer
helhetlig og målrettet utnyttelse av arbeidslivssentrene og tilretteleggingstilskuddet.
Saken har vært forelagt Arbeids- og inkluderingsdepartementet,
og statsråden har i brev av 7. august 2009 svart:
"(…)
1. Samhandling
mellom arbeidslivssentrene og NAV-kontorene
Ifølge
Riksrevisjonens undersøkelse har fylkesledelsen i mange fylker ikke
i tilstrekkelig grad sikret videreutvikling og god integrasjon av arbeidslivssentrene
etter omorganiseringen som følger av NAV-reformen. Jeg vil ta med
meg denne vurderingen i det videre arbeidet, men det er likevel
behov for å sette dette i en sammenheng.
I evalueringen
av IA-avtalen av juni 2009 påpeker SINTEF at arbeidslivssentrenes
arbeidssituasjon har blitt påvirket av NAV-reformen. Ifølge evalueringen
fungerer samarbeidet mellom arbeidslivssentrene og resten av organisasjonen tilfredsstillende,
men dette avhenger av hvor langt NAV-kontorene har kommet i sin
omstillingsprosess. I St.prp. nr. 51 (2008-2009) Redegjørelse om
situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen og forslag om tilførsel
av ressurser til Arbeids- og velferdsetaten ble Stortinget informert
om de utfordringer Arbeids- og velferdsetaten har stått overfor
siden opprettelsen i 2006. Dette har vært en krevende reformperiode
med NAV-reformen, pensjonsreformen og utskillelse av helserefusjoner.
NAV-reformen har medført omfattende endringer på alle nivåer i etaten,
samtidig som nye virkemidler har blitt og skal innføres som oppfølging
av St. meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering. De
organisatoriske endringene knyttet til NAV-reformen, herunder etablering
av NAV-kontorer og forvaltningsenheter, er gjennomført som planlagt.
Riksrevisjonen
poengterer at styrket samhandling mellom de lokale NAV-kontor og
arbeidslivssentrene vil kunne målrette bistanden bedre. Jeg er enig
i at det er grunnlag for å vurdere denne regionale samhandlingen
nærmere. Den nåværende avtalen om inkluderende arbeidsliv med partene
i arbeidslivet går ut den 31. desember 2009, og det vil være naturlig
å se arbeidslivssentrene rolle i sammenheng med hvordan samarbeidet
om et mer inkluderende arbeidsliv blir videreført.
Jeg
har merket meg at Riksrevisjonen har påpekt at arbeidslivssentrenes
manglende IKT-støtte svekker informasjonsflyten mellom de lokale NAV-kontorene
og arbeidslivssentrene. Videre påpeker Riksrevisjonen at det i liten
grad er etablert gode rapporteringsindikatorer som kan gi grunnlag
for å vurdere i hvilken grad arbeidslivssentrene når oppsatte mål
for sin virksomhet. Departementet vil i den videre styringsdialogen med
Arbeids- og velferdsdirektoratet vurdere tiltak for å bedre dette.
Jeg vil imidlertid presisere at denne typen utviklingstiltak, herunder
utvikling av ny IKT-støtte, må vurderes og prioriteres innenfor
rammen av etatens samlede utviklingsbehov, gjennomføringsevne og
ressurssituasjon.
2. Internkontroll
i forvaltning av tilretteleggingstilskuddet og rammen for tilretteleggingstilskuddet
Riksrevisjonen
har funnet svakheter i forvaltningen av tilretteleggingstilskuddet
knyttet til manglende internkontroll, og påpeker i denne sammenheng
at saksbehandlingstiden for tilretteleggingstilskuddet varierer
og at bruken av tilskuddet ikke evalueres systematisk. Departementet
vil vurdere behov for tiltak på dette området på nytt i lys av Arbeids-
og velferdsdirektoratets rapportering om erfaringer med bruken av
tilskuddsordningen i 2009 og IA-evalueringens omtale av tilretteleggingstilskuddet.
Rammen
for tilretteleggingstilskuddet har variert de siste år. Rammen for
tilretteleggingstilskuddet har vært fastsatt av Stortinget på grunnlag
av avtalen med partene i arbeidslivet. Denne rammen ble tredoblet
fra 2006 til 2007 (fra 60 mill. kroner til 200 mill. kroner). Videre er
det slik at tilsagn om tilretteleggingstilskudd som gis på slutten
av et kalenderår blir utbetalt året etter, når tiltaket er dokumentert
gjennomført.
Jeg er enig i at det har tatt tid for
Arbeids- og velferdsetaten å tilpasse bruken av tilretteleggingstilskuddet
til økte rammer. Virkemidlene som arbeidslivssentrene rår over er
imidlertid basert på informasjon og veiledning til de aktuelle virksomhetene,
og disse står fritt til å benytte seg av tilbudet.
Jeg
vil også peke på at mindreforbruket har blitt redusert fra 2007
og til 2008, og at bruken av tilskuddsordningen følges opp jevnlig.
Status per mai 2009 viser at om lag 60 pst. av disponibel ramme
er bundet opp i tildelte tilsagn om støtte til tilretteleggingstilskudd.
Dette indikerer at Arbeids- og velferdsdirektoratet nå har en bedre kontroll
med at tilskuddsordningen i størst mulig grad brukes i løpet av
budsjettåret.
3. Arbeidslivssentrenes
innsats for et mer
inkluderende arbeidsliv
Riksrevisjonen bemerker
at arbeidslivssentrene i varierende grad bidrar til måloppnåelse
på IA-området. Jeg vil understreke at det er mange forhold som påvirker
måloppnåelsen på dette utfordrende feltet, og at det er vanskelig
å isolere effekten av arbeidslivssentrenes innsats.
Jeg
er enig i at arbeidslivssentrenes systemrettede bistand spiller
en viktig rolle. Samtidig er det slik at det er den enkelte virksomhet
som bestemmer hvilke mål de ønsker å ha for sitt IA-arbeid. Oppfølging
av sykefravær har en sentral plass for ansatte i arbeidslivssentrene.
Dette har sammenheng med at de fleste IA-virksomheter har mål om
bedret sykefraværsoppfølging og derigjennom redusert sykefravær.
Det er ikke gitt styringssignaler om at arbeidslivssentrene skal prioritere
spesielle typer virksomheter, eksempelvis de som har de største
utfordringene. Arbeids- og velferdsdirektoratet orienterte imidlertid
høsten 2008 koordineringsgruppen for IA-avtalen om at de la opp
til at arbeidslivssentrenes innsats i større grad skulle fokusere
på virksomheter som har store utfordringer ift. sykefravær. Verken
departementet eller partene i arbeidslivet hadde merknader til dette.
Riksrevisjonens
har i sin analyse av arbeidslivssentrenes innsats innen delmål 2
i IA-avtalen fokusert på hvordan tiltaket IA-plass har blitt implementert.
Jeg mener at det er for snevert å vurdere etatens bidrag til økt
rekruttering til arbeidslivet av personer med nedsatt funksjonsevne
bare ut fra bruken av virkemidlet IA-plass. Mange personer med redusert
arbeidsevne formidles til ordinært arbeid gjennom tradisjonelle arbeidspraksistiltak
eller ulike tiltak med lønnstilskudd. Erfaringen er at mange IA-virksomheter
har benyttet tilbudet om "Arbeidspraksis" til personer med nedsatt
funksjonsevne. Dette tiltaket er svært likt ordningen med IA-plass,
og har et betydelig høyere antall deltakere.
Både
Riksrevisjonen og SINTEF konkluderer med at IA-plasser ikke har
hatt ønsket effekt og utbredelse i virksomhetene. SINTEF peker på
at Arbeids- og velferdsetaten ikke har register som inneholder informasjon
som kan bidra til en god match med virksomhetens behov. Noe av dette skyldes
for spesifikke bestillinger fra virksomhetene. En annen hovedforklaring
til lite bruk av IA-plasser er ifølge evalueringen at tiltaket er
for likt andre tiltak, som for eksempel praksisplasser og utprøvningsplasser.
I
løpet av høsten skal dagens IA-avtale gjennomgås sammen med partene
i arbeidslivet. Jeg finner det naturlig at ordningen med IA-plasser vurderes
i den sammenheng, i lys av funnene som Riksrevisjonen og SINTEF
har gjort.
4. Departementets videre
oppfølging av
merknadene fra Riksrevisjonen
Riksrevisjonens
forvaltningsrevisjon av arbeidslivssentrene og av tilretteleggingstilskuddet
vil sammen med IA-evalueringen danne et nyttig og konstruktivt grunnlag
for departementets arbeid med å utvikle virkemidlene i IA-arbeidet.
Dette vil være særlig viktig når vi sammen med partene i arbeidslivet
i høst skal gjennomgå dagens avtale og vurdere det videre samarbeidet om
et mer inkluderende arbeidsliv.
Riksrevisjonen stiller
spørsmål om Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet
i sin løpende styring bør ta et større ansvar for en mer helhetlig
og målrettet utnyttelse av arbeidslivssentrene og tilretteleggingstilskuddet.
Jeg vil her minne om at i en samlet vurdering av risiko og vesentlighet
for Arbeids- og velferdsetatens virksomhet har jeg ikke funnet grunnlag
for å rette større oppmerksomhet mot arbeidslivssentrene og tildeling
av tilretteleggingstilskuddet enn den som faktisk har vært tilfelle.
Jeg mener imidlertid at det vil være viktig å ta med seg de evalueringsresultatene
som nå foreligger i det videre arbeidet.
Departementet
vil gjennom styringsdialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet
følge opp arbeidslivsentrenes samhandling med NAV-kontorene lokalt,
samt vurdere behov for tiltak for å rette opp de svakheter i forvaltningen
av tilretteleggingstilskuddet som Riksrevisjonen har påvist."
Riksrevisjonen har merket seg at Arbeids- og inkluderingsdepartementet
vil bruke undersøkelsen til å utvikle virkemidlene på IA-området
videre, særlig ved å gjennomgå ordningen med IA-plass, samhandlingen
mellom arbeidslivssentrene og de lokale Nav-kontorene, samt arbeidslivssentrenes
resultatrapportering og ikt-støtte.
Videre har Riksrevisjonen merket seg at departementet
vil vurdere tiltak for å bedre internkontrollen i forvaltningen
av tilretteleggingstilskuddet. Selv om mindreforbruket er redusert,
er det ikke i samsvar med bevilgningsreglementets § 5 at 17 pst.
av midlene ikke ble utbetalt i 2008. Riksrevisjonen vil understreke
at selv om bevilgningen er overførbar, skal bevilgningen for det
enkelte budsjettår ikke settes høyere enn det som antas å bli utbetalt
innenfor regnskapsåret. Etter Riksrevisjonens vurdering kan arbeidslivssentrene
bli bedre til å stimulere virksomheter med et høyt sykefravær til
å søke om tilretteleggingstilskudd, og dermed redusere mindreforbruket
og få høyere måloppnåelse for tilskuddsordningen.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at nesten
80 pst. av de spurte IA-virksomhetene mener at bistanden fra arbeidslivssenteret
ikke har ført til at de jobber bedre for å nå målet om å rekruttere flere
med redusert arbeidsevne (delmål 2 i IA-avtalen). Etter Riksrevisjonens
vurdering viser dette at arbeidslivssentrenes bistand ikke godt nok
har fremmet dette delmålet i IA-avtalen.
Undersøkelsen viser at arbeidslivssentrene i
begrenset grad målretter innsatsen mot virksomheter som har størst
utfordringer i IA-arbeidet, og at det i varierende grad er etablert
en god samhandling med de lokale Nav-kontorene om dette. Arbeids-
og inkluderingsdepartementet er enig med Riksrevisjonen i at det
er nødvendig å forbedre samhandlingen mellom arbeidslivssentrene
og de lokale Nav-kontorene. Arbeids- og inkluderingsdepartementet
uttaler at det fra departementets side ikke er gitt styringssignaler om
at sentrene skal prioritere virksomheter som har størst utfordringer,
men at Arbeids- og velferdsdirektoratet har lagt opp til en slik
prioritering. Riksrevisjonen vil presisere at det framgår av bevilgningsreglementets
§ 10 første ledd at "utgiftsbevilgninger skal disponeres på en slik
måte at ressursbruk og virkemidler er effektive i forhold til de
forutsatte resultater". Etter Riksrevisjonens vurdering innebærer
det at hvis arbeidslivssentrene skal bidra effektivt til at de nasjonale
IA-målene nås, må innsatsen målrettes mer mot virksomheter med størst
resultatpotensial.
Undersøkelsen viser at arbeidslivssentrene ikke er
styrket i henhold til Stortingets bevilgninger i 2007 og 2008. Videre
viser undersøkelsen at både Arbeids- og velferdsdirektoratet og
mange Nav Fylker har en svak resultatoppfølging av sentrene. Arbeids-
og inkluderingsdepartementet uttaler i svaret at tiltak for å forbedre
arbeidslivssentrenes resultatrapportering vil bli vurdert. Etter
Riksrevisjonens vurdering vil det også være nødvendig at Arbeids-
og velferdsdirektoratet og Nav Fylke i større grad følger opp arbeidslivssentrenes
ressursbruk, prioriteringer og måloppnåelse.
Riksrevisjonen har merket seg at Arbeids- og inkluderingsdepartementet
i styringsdialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet vil følge opp
arbeidslivssentrenes samhandling med Nav-kontorene lokalt, samt
vurdere behov for tiltak for å rette opp de svakheter i forvaltningen
av tilretteleggingstilskuddet som Riksrevisjonen har påvist. For
å fremme god måloppnåelse i IA-arbeidet er det etter Riksrevisjonens
vurdering helt nødvendig at arbeidslivssentrene og de lokale Nav-kontorene
samarbeider på en systematisk og god måte. Riksrevisjonen forventer
at departementet følger opp disse forholdene og de andre avvikene
som undersøkelsen viser, slik at resultatoppnåelsen i arbeidslivssentrene
og effekter av tilretteleggingstilskuddet sikres.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til at komiteen parallelt med behandlingen av nærværende
rapport også har behandlet Riksrevisjonens rapport om revisjonen
av Arbeids- og velferdsetaten for budsjettåret 2008, Tillegg 2 til
Dokument 1 (2009–2010). Komiteen har i den sammenheng
foretatt en omfattende gjennomgang av Nav-systemet, herunder høring
med brukerorganisasjoner, ansattes representanter, administrativ
ledelse og tre tidligere og nåværende statsråder. Det er også berørt
spørsmål knyttet til arbeidslivssentrenes virksomhet.
Komiteen viser til at Navs arbeidslivssentre
er en relativt liten, men viktig aktør i arbeidet med å skape et
inkluderende arbeidsliv. Arbeidslivssentrene er organisert som selvstendige
enheter i hvert fylke og disponerte i 2008 ca. 250 mill. kroner
og hadde ca. 410 ansatte.
Sentrene skal bidra til å redusere sykefraværet, få
flere med redusert arbeidsevne i arbeid og hjelpe til at de beholder
det, samt få eldre til å stå lenger i arbeid.
Riksrevisjonens undersøkelse har belyst ulike sider
av sentrenes virksomhet som internstyring, samhandling, ikt-støtte
og kompetanse. Bidrar arbeidslivssentrene gjennom sitt arbeid til
et mer inkluderende arbeidsliv? Fungerer forvaltningen og oppfølgingen
av tilretteleggingstilskuddet etter forutsetningene, og er resultatene
og effektene av tilretteleggingstilskuddet som forutsatt?
Komiteen registrerer at undersøkelsen
viser at arbeidslivssentrene prioriterer arbeidet med å bistå IA-bedriftene
i å redusere sykefraværet. Virksomheten synes å ha en gunstig, men
marginal effekt på sykefraværet. Flere bedrifter anser imidlertid
at bistanden de har mottatt fra sentrene, har gjort dem bedre i
stand til å jobbe for å redusere sykefraværet.
Komiteen vil peke på at det kan
reises tvil om prioriteringen og systematikken for virksomheten.
Det er ikke registrert måltall for sykefraværet for flertallet av
IA-virksomhetene, og over halvparten av de sykemeldte i bedriftene
er ikke registrert med oppfølgingsplan slik de skal i henhold til
arbeidsmiljøloven.
Komiteen har videre merket seg
at virksomheter med høyt sykefravær bare i begrenset grad har mottatt
en større andel av tjenester fra arbeidslivssentrene enn bedrifter
med mindre problemer på dette området. Dette tyder på behov for
en klarere prioritering og målretting av tjenestetilbudet, og komiteen forutsetter
at dette er en av de sider ved virksomheten ledelsen vil vurdere
særskilt.
Rekruttering av arbeidstakere med redusert arbeidsevne
er et viktig mål for virksomheten. Riksrevisjonens undersøkelse
avdekker at få IA-bedrifter har måltall for rekruttering av personer med
nedsatt funksjonsevne, og at bedriftene ikke opplever at arbeidslivssentrene
bidrar i særlig grad til å hjelpe dem i arbeidet for å sikre tilbud til
denne arbeidstakergruppen.
Riksrevisjonen viser til at av 693 bedrifter
som hadde sagt seg villig til å tilby IA-plass i 2008, ble bare
96 plasser benyttet.
Komiteen er overrasket over at
aktuelle IA-plasser i bedriftene ikke er tatt i bruk, og vil understreke
at arbeidet med å skaffe arbeid til mennesker med nedsatt funksjonsevne
er en politisk høyt prioritert oppgave. Komiteen vil
generelt understreke nødvendigheten av effektiv samhandling innen
Nav-systemet for å sikre brukere med særlige behov et godt tilbud.
Tilrettelegging på arbeidsplassen, transportordninger mv. er avgjørende
forutsetninger for å lykkes med å få mennesker med nedsatt arbeidsevne
i jobb.
Komiteen forutsetter at Regjeringen
sørger for at intensjonene i IA-avtalen på dette området følges
opp og at Stortinget orienteres om resultatene på egnet måte.
Undersøkelsen viser videre at arbeidslivssentrene
i liten grad har prioritert tiltak for å øke den reelle pensjoneringsalderen
og at bruk av ressurser til dette formålet er redusert i løpet av 2008.
Sentrenes innsats for å stimulere til seniorarbeid i IA-virksomhetene
er følgelig marginal. Komiteen legger til grunn at
Regjeringen vil styrke innsatsen på dette området og ber om å bli holdt
underrettet om resultatene.
Komiteen registrerer at arbeidslivssentrene bare
i begrenset grad er integrert i den nye Nav-organisasjonen. Nav
Fylke, som arbeidslivssentrene er underlagt, fungerer ulikt fra
fylke til fylke. Manglende informasjonsflyt og samhandling mellom
sentrene og Nav Lokal om hvilke IA-bedrifter som bør prioriteres,
bidrar ikke til en effektiv forvaltning. Komiteen vil
understreke betydningen av klare styringssignaler og gode rapporteringsrutiner
og har merket seg at statsråden vil foreta en vurdering av arbeidslivssentrenes
rolle i sammenheng med hvordan samarbeidet om et mer inkluderende
arbeidsliv blir videreført.
Komiteen viser til at det i 2007
ble innført ny ikt-støtte til arbeidslivssentrene, men at funksjonaliteten
i det nye ikt-verktøyet i mindre grad er tilpasset arbeidslivssentrenes
oppgaver, og at registreringspraksisen ikke er enhetlig. Komiteen registrerer
at departementet vil vurdere tiltak for å bedre forholdet.
Komiteen noterer at bevilgningene
til tilretteleggingstilskudd har økt de siste årene, men at det
i alle årene fra 2005–2008 har vært et betydelige mindreforbruk. Komiteen vil
peke på viktigheten av en realistisk budsjettering og vil understreke
Regjeringens ansvar for at bevilgede midler benyttes i tråd med
Stortingets vedtak og forutsetninger.
Undersøkelsen har avdekket svakheter i forvaltningen
av tilretteleggingstilskuddet. Komiteen har imidlertid
merket seg at departementet vil vurdere tiltak for å bedre internkontrollen,
og forutsetter at Riksrevisjonen følger saken.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 3:15 (2008–2009) – om Riksrevisjonens
undersøkelse av Navs innsats for et inkluderende arbeidsliv gjennom
arbeidslivssentrene og tilretteleggingstilskuddet – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 9. februar 2010
Anders Anundsen |
Marit Nybakk |
leder |
ordfører |