6.1 Sammendrag

Det er eit overordna mål at alle, utan omsyn til bakgrunn, skal ha like høve, rettar og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressursar. Det er vidare eit mål at nykomne flyktningar, så raskt råd er skal bli sjølvhjelpa, både økonomisk og i forhold til det å delta og fungere i samfunnet på lik linje med befolkninga elles.

Både utdanning og arbeid er viktige verkemiddel for å oppnå gode levekår i Noreg, samstundes som det gir den enkelte sjølvrespekt og sosial forankring i samfunnet. Målet om arbeid for alle gjeld sjølvsagt for flyktningar òg. At nykomne flyktningar raskt kjem i arbeid, har også stor verdi for samfunnet generelt. Gode norskkunnskapar vil oftast vere ein føresetnad for å kunne delta aktivt i samfunnet generelt og på arbeidsmarknaden spesielt. Nykomne flyktningar, er ei lite einsarta gruppe med omsyn til alder, bakgrunn, utdanningsnivå og framtidsplanar. Det er derfor nødvendig å tilpasse tilbodet om kvalifisering til dei behova den enkelte måtte ha. For personar med kollektivt vern kan det vere aktuelt å leggje til rette for kvalifiseringstiltak som både er til nytte under opphaldet i Noreg og ved ei framtidig tilbakevending til heimlandet.

Vi er i dag òg langt unna målet om at flyktningar raskast mogleg skal bli sjølvhjelpa. Statistikk viser at flyktningar har lågare inntekter enn befolkninga elles, og er overrepresenterte blant mottakarar av sosialstønad. Arbeidsløysa blant flyktningar er òg høgare enn blant folk elles i Noreg. Det er samansette årsaker til at flyktningar har større problem på arbeidsmarknaden enn befolkninga elles. Kort butid i landet, manglande kunnskapar i norsk, manglande eller ikkje etterspurd kompetanse/utdanning, manglande erfaring frå og kunnskap om norsk arbeidsliv er viktige faktorar i denne samanhengen. I tillegg blir truleg mange flyktningar diskriminert på arbeidsmarknaden.

Både utdanning og arbeid er viktige verkemiddel for å oppnå gode levekår i Noreg, samstundes som det gir den enkelte sjølvrespekt og sosial forankring i samfunnet. Mange nykomne flyktningar har behov for informasjon og kunnskap som gjer dei i stand til å delta aktivt i samfunnslivet og å fungere i ordinært arbeid eller å nytte seg av det ordinære utdannings- og kvalifiseringssystemet. Gode norskkunnskapar er som oftast ein viktig føresetnad for å kunne delta aktivt. Gode ordningar for vurdering av utdanning og kompetanse frå utlandet er òg ein føresetnad for at vi kan nytte dei ressursane flyktningar bringer med seg hit til landet.

Erfaring viser at det er stor variasjon i tilbodet om kvalifisering i kommunane, både når det gjeld tilbod om tilpassa norskopplæring, heildagskvalifiseringsprogram, grunnskole for vaksne, bruk av individuelle handlingsplanar, og når og på kva måte arbeidsmark­nadsetaten går inn med tiltak. Dei siste åra har arbeidet med å betre kvalifiseringstilbodet til nykomne flyktningar vore ei prioritert oppgåve i mange kommunar. Det er i tillegg sett i gang forsøksprosjekt i fleire kommunar for å utvikle gode introduksjonsprogram for nykomne og prøve ut fleire alternativ til sosialstønad. Hausten 1999 blei det òg sett ned eit eige utval som skal greie ut om, og lage utkast til, lovgiving om stønad for nykomne. Utvalet skal vere ferdig våren 2001. Intensjonen er at nykomne flyktningar med behov for kvalifisering ved busetjing skal ha eit reelt alternativ til sosialstønad. Ein slik stønad kan bli utbetalt av kommunen som økonomisk godtgjersle for deltaking i eit avtalt kvalifiseringsopplegg.

Norskopplæring med samfunnskunnskap er eit kjerneelement i den grunnleggjande kvalifiseringa. Dei siste åra har det skjedd ei klar forbetring av rammevilkåra for norskopplæringa både gjennom ei utvida timeramme, gjennom den rettleiande opplæringsplanen og auka tilskot til opplæringa. Utfordringane framover er å følgje opp målsetjingane og arbeidsmetodane i Opplæringsplan i norsk med samfunnskunnskap for vaksne innvandrarar, og sikre kvaliteten på opplæringa. Ei hovudutfordring i planen er individuell tilrettelegging av opplæringa.

Den kompetansen som flyktningar har med seg til Noreg i form av utdanning og yrkeserfaring, er verdfull for norsk arbeids- og samfunnsliv. Desse ressursane klarer ikkje det norske samfunnet å nytte fullt ut i dag. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet utformar no forskrifter for yrkesprøving, og vil setje i verk tiltak for å utvikle kompetanse for dei som skal stå for den praktiske yrkesprøvinga. For å betre informasjonen om godkjenning av høgare utanlandsk utdanning, skal det etablerast ein nasjonal database. Databasen skal innehalde grundig informasjon om korleis ein går fram for å søkje om godkjenning, og skal etter planen vere operativ frå sommaren 2001.

Regjeringa vil:

• – At alle nykomne flyktningar skal få tilbod om eit introduksjonsprogram snarast mogleg etter busetjing i ein kommune, og legg derfor fram forslag i meldinga til rammer for eit slikt program.

• – At kommunen skal ha hovudansvaret for introduksjonsprogrammet.

• – At UDI skal ha hovudansvaret for å følgje opp introduksjonsprogramma i kommunane.

• – At Aetat skal gå inn tidlegare og meir systematisk med tiltak for nykomne flyktningar som treng arbeidsmarknadsretta kvalifisering.

• – Satse på formidling og eigenaktivisering av nykomne flyktningar med attraktiv kompetanse og erfaring og som lett kan komme i arbeid.

• – At ei ordning med frivillige guidar for nykomne blir etablert i alle kommunar som buset flyktningar.

• – Stimulere til auka bruk av IKT i norskopplæringa ved å setje i gang forsøk i ti kommunar bygd på dei multimediabaserte læremidla som no ligg føre.

• – Undersøkje om det er særlege forhold ved sida av lengda på opplæringstida, som gjer at det er færre som tek Språkprøva no enn tidlegare.

• – Opne for at utdanningskontora kan godkjenne inntil 950 timar for personar som ikkje har bestått språkprøva etter 850 timar.

• – Gjennomføre ei landsomfattande kartlegging av kompetansen til lærarane som underviser i norsk med samfunnskunnskap.

• – Følgje opp kompetansebygginga for lærarar som underviser vaksne i norsk gjennom eit elektronisk nettverk.

• – Setje i gang forsking for å kartleggje hindringane for at kvinner kan delta i kvalifisering og arbeidsliv.

• – Føre vidare innsatsen for å betre ordningane med godkjenning av akademisk og yrkesfagleg utdanning, og arbeide for å forenkle godkjenning av utanlandsk yrkesutdanning på vidaregåande nivå.

• – Setje i gang ei ordning med yrkesprøving for å vurdere fagutdanning frå utlandet.

• – Etablere ein nasjonal database for godkjenning av utanlandsk høgare utdanning.

• – Innføre rett til norskopplæring for vaksne innvandrarar og gjere deltakinga obligatorisk.

6.2 Merknader fra komiteen

Komiteen vil vise at ECON i rapport på oppdrag av NHO (Rapport 04/01), har beregnet at det er et potensial på opp til 50 mrd. kroner i gevinst ved raskere integrering av asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere i norsk arbeidsliv de neste 10 årene. Uansett om tallstørrelsen er 50 mrd. kroner eller det halve, så er det etter komiteens mening en viktig illustrasjon på at raskere integrering i norsk arbeidsliv av flyktninger og innvandrere er meget viktig, og bare har positive sider både for den enkelte personen og for samfunnet som helhet. Det er derfor viktig å ha rask og god integrering som hovedmål for alle ledd av saks- og personbehandling, fra søknadsbehandling til integreringstiltak i bosettingskommunen.

I lys av at både den aktuelle mangelen på arbeidskraft og at fremskrivningene av samfunnsutviklingen viser at dette vil vedvare, er det viktig å mobilisere de mulige arbeidskraftsressurser vi har. Etter komiteens mening kan ikke integreringsarbeidet så langt karakteriseres som vellykket. Det tar for lang tid å etablere flyktningene i arbeidsmarkedet og gjøre dem selvhjulpne. Det har vært tendenser til en klientifisering hvor mange i lang tid blir sosialklienter og aldri får øvet opp norskkunnskapene sine godt nok til å fungere godt i arbeidslivet. Det har vært problemer knyttet til å få god og relevant norskopplæring, samtidig som flyktningene ikke har vært i situasjoner utenom norskopplæringen som har gjort at de har fått praktisert og utvidet norskkunnskapene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i oppfølgingen av St.meld. nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge og Stortingets behandling av denne, er blitt arbeidet med ulike utredninger og forsøk for å legge om integreringspolitikken for å aktivisere flyktningene bedre og vri dem vekk fra passiv sosialstønad og over på aktiviserings- og kvalifiseringsprogram med introduksjonsstøtte. Flertallet viser også til at det som en oppfølging av Dokument nr. 8:87 (1997-1998) ble iverksatt 16 forsøksprosjekt med introduksjonsprogram og at dette siden er utvidet til 26. Prosjektene er ennå ikke ferdig evaluert.

Flertallet er enig med Regjeringen i de hovedgrep som er skissert i meldingen for å bedre kvalifiserings- og integreringsarbeidet. Først og fremst gjelder dette etableringen av introduksjonsprogram med individuelle kvalifiseringsplaner for den enkelte nyankomne. Flertallet er også enig i de rammene det legges opp til for programmet, men vil understreke at det er mange ulike aktører som skal delta i disse programmene, både statlige aktører som Aetat og ulike kommunale og fylkeskommunale etater. Så langt synes det som om koordineringsarbeidet i mange prosjekter er vanskelig, og at ulike regelverk for etatene skaper økt byråkrati og friksjoner. Flertallet er enig i at kommunene skal ha hovedansvaret for introduksjonsprogrammene. Dette er en utfordring for mindre kommuner - det må derfor være stort rom for at introduksjonsprogrammene får lokale tilpasninger.

Flertallet vil vise til at det i meldingen ikke er skissert noen egen finansieringsform av disse introduksjonsprogrammene, men at elementene skal settes sammen innenfor de ulike etater/forvaltningsnivåers budsjetter. At de ulike etater bidrar med sine økonomiske ressurser gir en garanti for at også deres faglige ressurser brukes til å utvikle gode opplegg. Likevel er det etter flertallets mening en fare for at det kan være vanskelig å få den fulle økonomiske prioriteten til disse tiltakene, og en fare for at det skapes en del praktiske problemer fordi ikke alle parter har samme fleksibilitet i sitt regelverk. Flertallet forutsetter at Regjeringen følger dette nøye for å sikre at samarbeidet går best mulig og eventuelt kommer tilbake til Stortinget med forslag om endringer i budsjetterings- og kompensasjonssystemet hvis det viser seg vanskelig å få dette fleksibelt nok.

Flertallet vil understreke at introduksjonsprogrammene ikke må legges opp slik at de som kan komme inn i ordinært arbeid faktisk ikke gjør det. Dette krever en fleksibilitet i tilbudet om norskopplæring.

Flertallet konstaterer at et viktig tema under Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (1996-1997) i 1997, var å bedre integreringen gjennom bedre norskopplæring og bedre rutiner for å avdekke og godkjenne utdanning og realkompetanse blant de som bosettes. Likevel tar det fortsatt meget lang tid å få godkjent eller vurdert utenlandsk utdanning. Det er for dårlige systemer for å få påbygninger innenfor fagområder som kan gi godkjenning i Norge, og praktisk yrkesprøving er for lite utbygd. Et særskilt spørsmål er om man innenfor enkelte fagområder må utpeke noen nasjonale praktiske yrkesprøvingssteder, slik at ikke fylkesgrensene blir et hinder for å få et tilbud om praktisk prøving.

Komiteen viser til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (1996-1997) vedtok følende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn i det videre arbeid med et nasjonalt organ for tilrettelegging og internasjonalisering, jf. Innst. S. nr.173 (1996-1997), at behandlingstiden for saker vedrørende godkjenning av utenlandsk kompetanse fortrinnsvis skal være maksimum 6 måneder."

Komiteen kan ikke se at dette vedtaket er blitt oppfylt. Fortsatt tar godkjenning alt for lang tid. Komiteen viser til at Regjeringen i meldingen har signalisert at de vil komme tilbake med konkrete forslag til forbedring for å få fortgang i dette.

Komiteen vil spesielt vise til at godkjenningsordningen for helsepersonell, særlig sykepleiere med utdannelse fra utlandet, synes å ta svært lang tid, og står ikke i forhold til de behov vi har for helsepersonell i Norge.

Komiteen mener det er behov for å forsterke arbeidet på dette området og ber Regjeringen om en særskilt gjennomgang av saksbehandlingstempoet i godkjenningsordningene for utenlandsk utdanning, tilbudet om påbygging for å få godkjenning, og organiseringen av praktisk yrkesprøving i budsjettet for 2002.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at departementet er i ferd med å foreta en bred gjennomgang av arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede, herunder arbeidsmarkedsbedriftene som tiltaksarrangør, og også formål, innhold, organisering og økonomi. Flertallet legger til grunn at spørsmålet om arbeidsmarkedsbedriftene skal tilby arbeidsmarkedstiltak til andre grupper enn yrkeshemmede vil inngå i denne vurderingen.

Komiteen viser til at norskopplæringstimene er blitt økt, men mange steder blir opplæring gitt over så lang tid at opplæringen ikke blir intens nok. I introduksjonsprogam hvor norskopplæring skal kombineres med praktisk kvalifisering gjennom arbeid og praksis, er det viktig at opplæringen blir yrkesrelevant. Komiteen vil understreke at introduksjonsprogrammene bør legges opp tilsvarende rammene for norsk arbeidsliv mht. ferie og arbeidstider. I en del kommuner har det vært vanskelig å tilpasse norskopplæringen til arbeidsåret og ikke skoleåret. Dette er etter komiteens mening nødvendig for å få denne opplæringen til å fungere.

Komiteen viser til at statsråden i svar 31 av 26. mars 2001 til saksordføreren understreker at det er mulig å få statsstøtte til helårsundervisning og at avtaleverket gjør det mulig etter lokale avtaler og sier videre:

"Hvis det har vist seg vanskelig å finne gode løsninger som ivaretar voksnes behov for organisering av norskopplæring og kvalifiseringstiltak, vil jeg sørge for at dette tas opp med organisasjonene."

Komiteen vil vise til at en rekke personer bosetter seg i Norge som et resultat av helt andre situasjoner enn forfølgelse. Spesielt gjennom ekteskap med nordmenn eller utenlandske statsborgere som bor fast i Norge kommer det hvert år en rekke innvandrere til Norge. I utgangspunktet er dette personer som familien tar det økonomiske ansvaret for til de selv kan skaffe seg sin egen inntekt og særlige rettigheter i det norske samfunnet. Alle har likevel tilbud om norskopplæring finansiert av det offentlige. Komiteen vil understreke at det er et problem at det finnes personer som bor i Norge og som har lite kunnskap om landet og snakker svært dårlig norsk. Dette er personer som er svært sårbare for konfliktsituasjoner i familien, samtidig som deres få kunnskaper og forståelse av det norske samfunnet skaper ekstra kulturkonflikter mellom foreldre og barn. Det må derfor være en målsetting å få flest mulig som er langtidsbosatte i Norge til å skaffe seg norskkunnskaper nok til å kunne ha kontakt med norske institusjoner og enkeltpersoner. Komiteen er enig i at norskkunnskaper er en forutsetning for å kunne delta i arbeids- og samfunnsliv. Komiteen støtter derfor forslaget om å innføre en rett til norskopplæring og at deltagelse i norskopplæring blir obligatorisk.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Høyre ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (1996-1997) fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det etableres en obligatorisk minimumsopplæring i norsk og samfunnsfag for nyankomne flyktninger og innvandrere. Kravet om obligatorisk opplæring omfatter ikke dem som kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Unntak skal for øvrig bare gis i spesielle tilfelle. Opplæringen skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve."

Forslaget ble den gang nedstemt. Disse medlemmer er glad for at flertallet nå er enig med Høyre.

Komiteen vil vise til at det i integreringsarbeidet er et stort ubrukt potensial i den såkalte tredjesektor. Det store antallet frivillige organisasjoner som finnes kan trekkes mer inn, og gi kontaktpunkter i det norske samfunnet. Dette gjelder ikke bare organisasjoner som jobber med humanitært arbeid, men også interesseorganisasjoner, fagforeninger, kvinnegrupper og enkeltpersoner bør utfordres til å bidra for å skape bedre integrering.

Forsøkene i Bærum med flyktningguider er et eksempel på dette. Komiteen mener denne modellen kan være en av flere som benyttes, men at forutsetningene vil være ulike i forskjellige kommuner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil primært vise til Fremskrittspartiets merknader under kapittel 5 om Statens flyktningeverk.

Disse medlemmer her hele tiden påpekt at portalen inn i det norske samfunn og det norske arbeidsmarked er det norske språk.

Disse medlemmer mener at språkopplæringen bør holde en høy standard og at det må stilles krav til elevene og videre at det må avlegges prøver. Språkopplæringen bør vedvare inntil eleven har tilegnet seg basale kunnskaper i norsk.

På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for omfattende obligatoriske kurs i norsk og norske samfunnsforhold i alle asylmottak for å klargjøre en integreringsprosess som forutsettes iverksatt når asyl eller opphold på humanitært grunnlag innvilges."

"Stortinget ber Regjeringen sørge for en styrking av norskopplæringen i asylmottak for mindreårige. Deltakelse i det ordinære skoleverk gis kun til elever som har tilstrekkelige norskkunnskaper og har fått sin asylsøknad ferdigbehandlet og derigjennom fått opphold på lovlig vis."

Disse medlemmer registrerer at enkelte innvandrere vegrer seg mot språkopplæring og uteblir fra deler av undervisningen. Disse må få erfare at skulk ikke lønner seg ved at deres eventuelle pengemessige ytelser fra det offentlige reduseres.

Disse medlemmer mener at det burde iverksettes opplæring på asylmottakene med en gang det ankommer nye asylsøkere. På denne måten vil asylsøkerne få bedre forutsetninger for å lykkes i det norske samfunnet når de får oppholdstillatelse. Hvis de derimot ikke skulle få opphold har de opparbeidet seg kunnskap som de kan ta med seg hjem.

Disse medlemmer mener at opplæringen av innvandrere også må omfatte samfunnskunnskap. Undervisningen i samfunnskunnskap kan integreres i språkundervisningen. I stortingsmeldingen foreslås det introduksjonsprogrammer, og etter disse medlemmers syn må disse selvfølgelig inneholde så vel norsk som samfunnskunnskap og må være obligatoriske med negative konsekvenser ved uakseptabelt fravær eller skulking.

Disse medlemmer ser det som viktig å påpeke den verdifulle kompetanse som besittes av enkelte asylsøkere. Denne kompetansen finnes både som formell kompetanse, yrkeskompetanse og realkompetanse for øvrig.

Disse medlemmer finner det viktig både for den enkelte asylsøker og for samfunnet at de ervervede kunnskaper og ferdigheter ivaretas på en hensiktsmessig måte. På denne bakgrunn er det avgjørende at kompetansen blir kartlagt og godkjent så raskt og effektivt som mulig. Den realkompetanse eller delkompetanse som besittes kan gi rom både for videre utdanning eller arbeid der denne kompetansen er tilstrekkelig.

Disse medlemmer mener at det må etableres relativt enkle prosedyrer for å godkjenne disse utdannelsene, eventuelt med forbehold. Skulle det vise seg at utlendingen likevel ikke er kvalifisert må det være enkelt å trekke godkjennelsen tilbake. I den anledning vil disse medlemmer påpeke at det har vært hevdet at i flere av de landene innvandrerne kommer fra kan man kjøpe eksamenspapirer.

På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer for rask kartlegging av kompetanse slik at denne kan benyttes som grunnlag for hel eller delvis godkjenning av fagkrets."

Disse medlemmer mener at opplæring i eget morsmål for utlendinger eller mennesker med innvandrerbakgrunn må fjernes. Denne opplæringen koster i overkant av 200 mill. kroner årlig og er etter disse medlemmers syn i mange tilfeller en direkte hindring for integrering. At enkelte elever som ikke kan norsk får noe undervisning på et språk de forstår er noe annet, men dette må kun gjelde inntil de får gode nok kunnskaper i norsk.

På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at norsk er eneste lærespråket i den ordinære offentlige skole, og at morsmålsopplæring er en privatsak for foreldre og deres barn og holdes utenfor den ordinære skole."

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag i Innst. S. nr. 192 (1997-1998).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget i mars 1999 behandlet meldingen om morsmålsopplæring i grunnskolen. Flertallet vil vise til at det var bred enighet om at morsmålsopplæring og tospråklig undervisning er viktig for god norskopplæring. Regjeringen fikk da tilslutning til at morsmålsopplæring bør gis til elever med begrensede norskferdigheter. Fremmedspråklige elever må så snart som mulig etter skolestart kunne følge undervisning på norsk. For å nå dette må den enkelte skole kunne benytte både morsmålsopplæring, tospråklig undervisning eller ekstra norsk opplæring alt etter hva som styrker den enkelte elevs norsklæring best.

Flertallet vil påpeke at den beste måten å lære norsk på er ved å omgås og snakke med de som har norsk som morsmål. Den beste måten å bli integrert på er å bli inkludert i sosiale fellesskap, i skole, arbeid og fritid. Flertallet vil ta sterk avstand fra Fremskrittspartiets politikk som går ut på å isolere asylsøkere mest mulig, at de ikke skal få gå i vanlig skole, at de skal holdes utenfor vanlige sosiale sammenhenger samtidig som de blir pålagt å lære seg norsk raskt. Dette er et useriøst opplegg som kun tjener den hensikt at integrering skal mislykkes.

Flertallet mener det er viktig å bryte en negativ spiral med arbeidsledighet og sosialhjelp som viktigste inntektskilde, spesielt fordi det kan få følger for flere generasjoner. Foreldrene bør være gode forbilder for sine barn, og spesielt er det viktig for integreringen i det norske samfunnet at voksne innvandrere og flyktninger kommer i aktivitet og tar del i arbeidsliv og samfunnsliv.

Komiteen vil vise til at det bare er negativt med lange perioder i passivitet. Sunn fornuft og erfaring tilsier at jo før en kommer i gang med tiltak, kompetanseheving og språkopplæring, jo bedre er det.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er på det grunnlag kritisk til at Regjeringen ikke legger om politikken i tråd med dette overfor alle arbeidsledige.

Dette medlem viser til egne forslag i statsbudsjettet for 2001 om en sysselsettingspakke, der både en rett til tiltak og/eller kompetanseheving etter 4 ukers ledighet og økt bruk av lønnstilskudd. Dette ville gitt asylsøkere med arbeidstillatelse langt større mulighet til å komme i arbeid og å lære norsk. All erfaring tilsier at det er på arbeidsplassen eller i skolen en knytter sosiale kontakter og lærer både språk og nødvendig taus kunnskap.

Dette medlem vil vise til at mange trenger Aetats virkemidler for å kunne nyttiggjøre seg sin arbeidstillatelse. Dette medlem vil understreke viktigheten av at Aetat trenger både en omlegging av policy og en styrking av budsjettet slik at dette blir mulig.

Dette medlem har merket seg konklusjonene i FAFO-rapporten, "Virker tvang?", der de gode programmene for kvalifisering kjennetegnes av at alle tilbudene er samlet i en og samme institusjon. Rapporten konkluderer med at bruk av tvang eller økonomiske sanksjoner kun er effektive dersom kvaliteten på opplegget ellers er god. Tvang i seg sjøl har ingen effekt.

Hyppig og individuelt tilpasset oppfølging, rådgiving og veileding er dessuten helt nødvendig. Vellykkede programmer det vises til i rapporten har også flyktningspesifikke tiltak i mottaksfasen, en høyt kvalifisert fleretnisk stab og driver aktiv oppsøkende virksomhet overfor potensielle arbeidsgivere med oppfølging, også etter at vedkommende har kommet i arbeid. Det er derfor viktig å kvalitetssikre introduksjonsprogrammene.

Dette medlem vil påpeke at erfaringen fra FAFO-rapporten tilsa at prinsippet om at fagmyndighet på ulike områder skal ha samme ansvar for innvandrere og flyktninger som for den øvrige befolkning ikke var hensiktsmessig i introduksjonsfasen. Forsøkene som ble vedtatt etter Dokument nr. 8:87 (1997-1998) tok sikte på en mer flyktning-/innvandrerspesifikk organisering av dette arbeidet i en avgrenset integreringsfase. Erfaringer fra dette arbeidet må videreføres og utvides til hele landet.

Dette medlem vil understreke at kvalifiseringen må starte så tidlig som mulig. Norskundervisningen må være behovsbasert. Det er viktig at det arbeides systematisk med tilbakevendingsperspektivet i introduksjonsprogrammene.

Dette medlem viser til merknadene i Innst. O. nr. 70 (1997-1998) om lov om grunnskolen og videregående opplæring (opplæringsloven) og til merknader i Innst. S. nr. 110 (1998-1999). Sosialistisk Venstreparti foreslo å lovfeste at elever fra språklige minoriteter skulle ha rett til tilrettelagt språk- og fagundervisning. I lovforslaget foreslo vi at morsmålsfaget skulle være tilleggsfag på barnesteget og valgfag på ungdomstrinnet. Dette medlem mener at en morsmålsopplæring også må ha som mål å skape funksjonell tospråklighet fordi det vil være viktig for det norske samfunnet.

Dette medlem mener det må være elevenes behov som skal være avgjørende for hvilke tilbud som skal gis. Dette medlem mener derfor at det må lages læreplaner for hele grunnskolen.

Dette medlem mener det er viktig at morsmålsopplæringen blir gitt som valgfag på ungdomstrinnet. Opplæringen bør i all hovedsak organiseres i tilknytning til skolenes øvrige undervisning. Dersom undervisningen legges til ettermiddags- og kveldstid, vil dette begrense barnas muligheter til å delta i ulike fritidsaktiviteter sammen med andre barn. Bedre politikk for integrering og inkludering er avhengig av at barn fra innvandrermiljøer kan delta i tradisjonelle fritidsaktiviteter.

Dette medlem viser til at ca. halvparten av elevene fra språklige minoriteter får tilbud om morsmålsopplæring. Det er store variasjoner mellom kommunene.

Dette medlem viser til forslag som ble fremmet i Innst. S. nr. 110 (1998-1999) om at elever fra språklige minoriteter skulle få tilbud om morsmåls­opp­læring på alle trinn i grunnskolen, og at om at Regjeringen skulle utarbeide læreplaner for mors­måls­-opp­læ­ring for de ulike klassetrinn for grunnskolen. Planene skal også vektlegge det kulturelle og identitetsskapende med morsmålsopplæringen.