7.1 Sammendrag

Einslege mindreårige asylsøkjarar og flyktningar er under 18 år og utan foreldre eller andre med foreldreansvar i Noreg. Dei generelle prinsippa for behandling av asylsøknader, mottak og busetjing av flyktningar, gjeld også for einslege mindreårige.

Utviklinga dei siste åra viser at stadig fleire barn og ungdommar kjem til Noreg aleine for å søkje asyl. Det er særleg dei siste par åra det har vore ein kraftig auke i talet. Samstundes er det eit problem at vaksne personar oppgir at dei er einslege mindreårige.

Det er viktig at dei einslege mindreårige så snart som mogleg etter at dei er kome til landet får informasjon om kva rettar dei har i Noreg, og kva slags forventningar dei etter gjeldande reglar kan ha, til dømes når det gjeld familiesameining. Det er viktig at også verjene er kjende med dette, slik at dei òg kan gi denne informasjonen.

Dei generelle problema med lang saksbehandlingstid og lang ventetid på busetjing i ein kommune, kjenneteiknar òg situasjonen for dei einslege mindreårige. Opphalda i mottak har derfor blitt stadig lengre. På same måte som for asylsøkjarar og flyktningar generelt er hovudutfordringa derfor å sikre raskare asylsaksbehandling og raskare busetjing i ein kommune.

Årsakene til at det tek lang tid å behandle asylsøknadene til einslege mindreårige er i hovudsak dei same som for asylsøkjarar generelt. Det gjeld òg busetjinga i kommunane. Den spesielle situasjonen einslege mindreårige asylsøkjarar og flyktningar er i, medfører at det i tillegg er særskilde utfordringar knytte til behandlinga av asylsøknadene, tilbodet i mottak, og busetjinga i kommunane.

Det er mellom anna viktig at dei får oppnemnt verje så raskt som mogleg etter at dei har kome til landet. I nokre tilfelle tek det lang tid, i hovudsak fordi det er vanskeleg å rekruttere verjer. Det er òg ei utfordring å leggje til rette for eit godt tilbod i mottak for denne gruppa. Bemanninga ved avdelingane i mottak er spesielt viktig for å nå målet om omsorg og tryggleik. I tillegg er det behov for å styrkje det sosiale nettverket til einslege mindreårige både i mottak og etter busetjing i ein kommune. Mange av dei som kjem til Noreg som einslege mindreårige asylsøkjarar har foreldre eller andre omsorgspersonar i heimlandet eller eit anna land. Det er viktig for alle barn å få ha kontakt med familien. Eit løyve om opphald i Noreg vil ikkje nødvendigvis vere til beste for barnet, særleg ikkje for dei yngre barna.

Regjeringa vil:

• – Prioritere behandlinga av asylsøknader frå einslege mindreårige. Tiltaka for å sikre raskare asylsaksbehandling og raskare busetjing i kommunane gjeld òg for einslege mindreårige.

• – Styrkje arbeidet med å finne foreldra eller eventuelt andre omsorgspersonar til dei einslege mindreårige - med sikte på sameining i heimlandet.

• – Vurdere om ein i større grad skal nytte alderstesting for dei søkjarane som framstår som eldre enn dei oppgir. I tilfelle der søkjaren klart ser eldre ut, bør det leggjast vekt på om søkjaren kan sannsynleggjere at han/ho er under 18 år.

• – At overformynderi i kommunane aukar innsatsen for å rekruttere verjer.

• – Vurdere oppgåvene til verjene og overformynderia, og om det bør innførast godtgjersle for verjer.

• – Føre vidare ordninga med eigne avdelingar for einslege mindreårige knytt til ordinære mottak, framfor å opprette eigne mottak for einslege mindreårige.

• – Styrkje bemanninga og fagkompetansen til dei tilsette ved avdelingane for einslege mindreårige i mottak.

• – Styrkje tilsynet med dei einslege mindreårige i mottak, og utarbeide ein instruks for tilsyn med einslege mindreårige som sikrar dette.

• – Følgje opp skoletilbodet til einslege mindreårige i mottak.

• – Gi dei einslege mindreårige tilbod om ein oppfølgingssamtale og ei grundigare helseundersøking også i det ordinære mottaket, slik at eventuelle hjelpebehov kan avklarast tidleg.

• – At den som har ansvaret for oppfølging av og omsorg for einslege mindreårige ved mottaket i løpet av ein månad skal vurdere det enkelte barn, med tanke på å klargjere om barnet har særskilde hjelpebehov.

• – Oppmode dei frivillige organisasjonane og kommunane til eit aktivt samarbeid med mottaka for å styrkje det sosiale nettverket til einslege mindre­årige.

• – Understreke verdien og behovet for at dei ulike etatane i kommunen samarbeider om dei einslege mindreårige.

• – Vurdere ulike modellar for å styrkje rådgivinga til kommunane når det gjeld arbeidet med einslege mindreårige.

7.2 Merknader fra komiteen

Komiteen mener arbeidet overfor enslige mindreårige asylsøkere må styrkes. Komiteen viser til at det er en økning i antallet enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge. Dette skyldes flere internasjonale forhold hvor barn og ungdom rammes hardt av konflikter og oppløsning. I enkelte konflikter blir barn i stor utstrekning brukt både som soldater og som gisler for å tvinge foreldre til å samarbeide. Barn er også en handelsvare i den illegale sexindustrien og blir bortført fra sitt hjemland til industriland. Det er derfor fullt mulig at også enslige mindreårige barn har beskyttelsesbehov som kvalifiserer for flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag.

Komiteen viser til at det samtidig er familier som sender sin barn til land i den industrialiserte verden for at barna skal få en bedre fremtid både utdanningsmessig og økonomisk. Generelt gir de fleste vestlige land enslige mindreårige asylsøkere noe romsligere mulighet for opphold, og derfor har man eksempler på såkalte ankerbarn og på at myndig ungdom oppgir å være mindreårige.

Komiteen er enig med Regjeringen i at det må arbeides for å gjenforene barn med sine foreldre eller andre nærstående omsorgspersoner der de bor, hvis dette er trygt for barnet. Barn skal likevel ha samme rett som voksne til å få sin asylsøknad vurdert på individuelt grunnlag.

Komiteen mener det bør iverksettes alderstesting av alle som hevder å være mindreårige asylsøkere som ikke kan dokumentere sin alder, og som ikke åpenbart er mindreårige.

Komiteen viser til at det er flere forhold som er kritikkverdige ved dagens behandling av mindreårige asylsøkere. At bosetting tar for lang tid er viktigst, men det er også åpenbart at enkelte rettssikkerhetsmekanismer som er etablert for mindreårige asylsøkere ikke fungerer. Dette gjelder særlig vergesystemet som ikke synes å fungere. I dag tar det langt tid å få oppnevnt verge, noen verger er verge for svært mange barn, og det er liten og tilfeldig informasjon som gis til verger om hva deres rolle faktisk er.

Komiteen mener det bør etableres en ny type verger med et særskilt regelverk, som skal ha en rolle mellom dagens vergerolle og en støttekontakt. Asylsøkeren må kunne bruke vergen som en hjelp til å håndtere problemer f.eks. overfor mottak eller skole. Komiteen mener vergene bør lønnes. Komiteen vil vise til at det i dag gis svært varierende og dårlig informasjon fra overformynderiene om hvilken rolle vergene faktisk skal ha. Det er derfor behov for at det utarbeides skriftlig veiledningsmateriell.

Komiteen er overbevist om at med en klarere definert rolle og en kompensasjon for arbeidet, vil det være mulig å trekke på mange frivillige ressurser i arbeidet som verger. Dagens tilfeldige og dårlig organiserte sy­stem bidrar til å redusere rekrutteringen av verger. Overformynderiene i de kommuner som har mottak for enslige mindreårige asylsøkere må skoleres særlig for denne veiledningsjobben.

Komiteen ber Regjeringen avklare hvordan vergene skal lønnes.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de i sitt alternative statsbudsjettet for 2001 foreslo å etablere en ny vergeordning slik flertallet nå slutter seg til, og foreslo 9 mill. kroner til tiltak for enslige mindreårige asylsøkere.

Komiteen mener det i dag bør være mulig å bruke fosterfamilier som boordning for de yngste mindreårige asylsøkerne i stedet for mottak. Dette kan være en fullt ut erstatning for å bo på mottak eller delvis erstatning f.eks. som besøksfamilier. I dag praktiseres det en form for direktebosetting av mindreårige asylsøkere hvis disse har familie eller kjente i Norge. Det har vært reist kritikk mot at denne bosettingen ikke følges opp.

Komiteen viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) om bruk av fosterhjem for å få opp bosettingsfarten for mindreårige asylsøkere. Komiteen viser også til at Røde Kors fikk stor oppslutning for sin appell om å melde seg som fosterforeldre for asylsøkere. Komiteen mener det må arbeides videre med bosettingordninger basert på fosterforeldre.

Komiteen mener at det i disse tilfellene kan være et behov for at den mindreårige asylsøkeren får tildelt en verge utenom bofamilien, og uansett må det etableres rutiner for oppfølging av direkte bosatte mindre­årige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at tilbudet i mottak for de yngste enslige mindreårige asylsøkere bør styrkes, og at det opprettes egne avdelinger med styrket bemanning for dem. Flertallet er også enig i at det må innføres en ordning med tilsyn av hvert enkelt barn, og at mindreårige asylsøkere bør få et skoletilbud utenfor asylmottaket. Det er også viktig at når mindreårige asylsøkere forsvinner, skal disse forsvinningene etterforskes slik at man er sikret at de ikke utsettes for kriminelle handlinger.

Flertallet mener dessuten at mindreårige asylsøkere, som har vært barnesoldater i sine hjemland, må få hjelp så tidlig som mulig i asylmottaket til å bearbeide sine traumer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil understreke det potensialet som fins når det gjelder frivillig innsats på dette feltet. Frivillighet må likevel ses på som et supplement, ikke som erstatning for det ansvar det offentlige skal og må ha overfor denne gruppen mindreårige asylsøkere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at hovedretningslinjen i denne typen saker må være hva som er "barnets" beste. I de fleste tilfeller er det gjenforening med sin familie, men det må som hovedregel skje i hjemlandet. Disse medlemmer er svært glad for at utlendingsmyndighetene langt på vei støtter dette synet.

Disse medlemmer mener at når det gjelder barnets eller ungdommens alder bør det etableres rutiner for at denne blir fastsatt gjennom medisinske prøver. Man undergraver systemet når enkelte asyladvokater omtaler middelaldrende menn som barn i håp om at de skal få oppholdstillatelse.

Disse medlemmer ser det som viktig å prioritere behandlingen av disse sakene.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til Fremskrittspartiets merknader til kap. 6.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil hevde at ett av de områdene innen utlendingsforvaltningen hvor det er mest ugjort er barn og unge som kommer alene som flyktninger.

Disse medlemmer mener dagens praksis i altfor stor grad bærer preg av tilpassing til et regelverk som gjelder voksne asylsøkere. Det er et klart behov for en helhetlig tilnærming til hva som er det enkelte barns beste. Det er dessuten nødvendig med en mer langsiktig tenkning når det gjelder tiltak.

Disse medlemmer vil vise til at FNs barnekonvensjon av 1989 er et viktig middel for å ivareta barnets rettigheter og interesser.

FNs komité for barnets rettigheter har anbefalt Norge å vurdere en ny samlet gjennomgang av sin politikk i forbindelse med barn som søker asyl i lys av konvensjonens prinsipper og bestemmelser. Gjennom Barnekonvensjonen er Norge forpliktet til å sørge for at alle barn som bor i Norge har de samme grunnleggende rettigheter. Utlendingsloven skal ikke har forrett framfor Barnekonvensjonen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at for å tydeliggjøre dette ville det være en fordel at Barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk lov. Disse medlemmer viser i denne sammenhengen til det pågående arbeidet med å få innarbeidet Barnekonvensjonen i norsk lov, og mener det er kritikkverdig at dette har tatt så lang tid.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til det urimelige i at det nå stilles de samme kravene til presisjon som de voksnes egenerklæringer og intervjuer, selv om det for mange er urealistiske krav. Det må derfor utvikles et eget intervju- og samtaleopplegg for mindreårige. I saker hvor det er tvil, bør hensynet til barnets beste tilsi at det fattes et positivt vedtak, heller enn at behandlingstiden blir vesentlig forlenget på grunn av behovet for nærmere utredninger.

Det bør innføres en frist spesifikt for barn under 16 år som tilsier at dersom saken ikke er ferdigbehandlet innen satt frist, bør opphold på humanitært grunnlag innvilges.

Disse medlemmer vil hevde som prinsipp at alle barn som kommer til Norge uten foreldre eller foresatte er en bekymringssak og derfor et ansvar for barnevernet. Enslige mindreårige asylsøkere har ulike behov for oppfølging, men deres behov skal vurderes og dekkes på lik linje med norske barn uten foreldre eller foresatte. Praksis nå diskriminerer enslige asylsøkerbarn i forhold til norske barn, både når det gjelder nivå på omsorg og tilsyn i mottak, oppfølging ved plassering hos slektninger, ettersøking ved forsvinning og mulighet til å gjenforenes med sine foreldre dersom det er mulig. Disse medlemmer reagerer sterkt på antydningen om at dette er å stemple disse barna som "problembarn" eller å gjøre dem til klienter. Det er etter disse medlemmers syn et feilaktig syn på hva barnevernet er og et uakseptabelt syn på de barna som på et eller annet tidspunkt er i behov av bistand fra barnevernet.

Disse medlemmer vil vise til brev av 29. januar 2001 fra Kommunal- og regionaldepartementet der det går fram at myndighetene ikke har oversikt over hvor mange asylsøkerbarn som er i fosterhjem. Dette er et eksempel på at myndighetene har for liten oversikt over tilbudet til asylsøkerbarna.

Enslige mindreårige asylsøkere kan mer enn andre risikere å bli utsatt for overgrep, utnyttet eller truet og lurt til kriminelle handlinger. Disse medlemmer vil hevde at myndighetene har et stort ansvar for å sørge for at dette ikke skjer, og at mottak og andre bosituasjoner for denne gruppen må ta høyde for dette.

Noen av barna bosettes som privat plassering hos slektninger eller personer med samme etniske bakgrunn som dem selv, uten vedtak etter barnevernloven. Barnevernet har i liten grad fulgt opp disse barna, og familiene har ikke fått veiledning eller tilsyn. Dette er en ordning som har vesentlig lavere økonomiske kostnader for myndighetene. Ordningen er ikke tilfredsstillende og det er stor grunn til å stille seg kritisk til den slik det fungerer i dag. Disse medlemmer vil vise til noen av de konklusjonene som framkom i Høgskolen i Telemark-prosjektet der de kartla hvordan det hadde gått med enslige mindreårige asylsøkere etter ti år. Konklusjonen er at slik plassering har vært vanskelig med mange omplasseringer og problemer med å orientere seg i samfunnet. På bakgrunn av disse funnene er det nødvendig å endre praksis rundt privat plassering. Det må stilles krav til at plassering/bosetting skal skje etter vedtak etter barnevernloven og stilles de samme krav som til hjem som skal ivareta foreldreansvaret til norske barn som ikke kan bo hos sine foreldre. Hensynet til stabilitet, evne til å hjelpe barna med å finne seg til rette i samfunnet og gi god rettledning, må vektlegges og vurderes sammen med behovet for ønsket om å beholde og styrke tilknytningen til etnisk bakgrunn. En ordning med besøkshjem kombinert med bofellesskap eller fosterhjem kan være en god løsning.

Disse medlemmer vil fremme forslag om at enslige mindreårige asylsøkere som prinsipp skal ha samme rettigheter som barn under lov om barnevern og at mottak for enslige mindreårige asylsøkere gis status som barnevernsinstitusjoner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn for alt arbeid prinsippet om at enslige asylsøkerbarn skal ha et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg fra barnevernet.

Mottak for enslige mindreårige asylsøkere gis status som barnevernsinstitusjoner."

Disse medlemmer vil påpeke at smugling av barn er et stort internasjonalt problem. Under dekke at det er egne barn, tas de med over landegrenser og kan selges, utnyttes både til vinningskriminalitet og seksuell kriminalitet. Dessverre er det marked for slikt i alle land. Det er derfor svært viktig at vi vet at barna som tas inn i landet er i lag med sine reelle foresatte eller foreldre. I en del tilfeller kan det derfor være god grunn til å bruke nødvendig tid for å fastslå identitet og slektskap til barn som ønskes tatt inn i landet.

Disse medlemmer vil be Regjeringen komme med forslag til nye tiltak for å beskytte barn mot slik utnytting. Det er imidlertid viktig at en i dette arbeidet også er oppmerksom på at barn kan reddes ut av en utnyttingssituasjon ved at slektninger eller andre enn foreldrene bringer barnet med seg til et annet land. Det er viktig at kontroll og regelverk ikke hindrer slike redningsaksjoner.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på FNs barnekomités uttalelse om at mangelen på rettslig garanti kan føre til at enkelte barn uten norsk statsborgerskap fratas rettigheter og at det kan bli lagt begrensninger på slike barns adgang til helsetjenester og skolegang. Disse medlemmer viser videre til barnekomiteens påpeking av at de nasjonale ordningene for familiegjenforening ikke utnyttes til fulle og til komiteens oppfordring om å etablere en standardprosedyre for informasjon til barn og andre berørte personer, for eksempel foreldre eller verger, om mulighet og prosedyre for familiegjenforening. Disse medlemmer viser også til komiteens understreking av behovet for tidlig psykososial oppfølging, utviding av dagens tilbud om psykologhjelp og betydningen av at asylsøkende barn integreres raskt i skolen på stedet. Disse medlemmer mener de ovenfor nevnte bemerkninger fra FNs barnekomité samt øvrige merknader fra komiteen understreker behovet for en annen og langt mer offensiv politikk overfor enslige asylsøkere.

Disse medlemmer viser til svar av 27. mars 2001 der statsråden mener at hver enslig mindreårig vil ha forskjellig behov for støtte og oppfølging. Disse medlemmer mener at alle barn som er enslige asylsøkere har et spesielt omsorgsbehov, og de må møtes og følges opp med det som utgangspunkt.

Disse medlemmer viser til at tall, ifølge statsråden, sier at hver tredje mindreårig i 2000 ble direkte plassert i kommunene og med godt resultat. Disse medlemmer viser til at de aller fleste i denne gruppa senere får bli i Norge. Disse medlemmer mener på bakgrunn av de erfaringer man har, at ordningen med direkteplassering må utvides og gjøres permanent.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Regjeringen ikke kan dokumentere at påstått bruk av "ankerbarn" har et stort omfang, og det er nødvendig for Regjeringen å dokumentere slike påstander bedre enn i dag.

Disse medlemmer vil hevde at alle asylsøkere som er alderstestet og gjennom det har godtgjort at de er mindreårige, bør få familiegjenforening på like vilkår med de under 16 år.

Disse medlemmer mener at det må være en selvfølge at også slektninger får godtgjøring som fosterhjemsfamilier.