Ved forberedelsen av forsikringsvirksomhetsloven (lov
10. juni 1988 nr. 39) ble det lagt stor vekt på betydningen
av fri konkurranse forsikringsselskapene imellom. For å sikre
konkurransen innenfor livs- og pensjonsforsikringsområdet
ble det i lovens § 7-8 vedtatt en særlig bestemmelse
om rett til overføring av oppsamlede midler. Bestemmelsen
bygget på forslag fremsatt i NOU 1986:5 Konkurransen på finansmarkedet.
I utvalgsutredningen heter det bl.a. (s. 162):
«En vurderer det som helt fundamentalt for konkurransen
selskapene imellom, at det ikke legges unødvendige hindringer
i veien for flytting av forsikringer. Det foreslås derfor
at en klargjør hvilke muligheter gjeldende lover og regler
gir for å overføre midler opparbeidet i et forsikringsforhold
til et nytt forsikringsselskap, for kollektiv pensjonsforsikring
i tillegg til en selvstendig pensjonskasse. Det må også klargjøres hvilke
forutsetninger som må settes for slike overføringer.
Om nødvendig må flytterett og forutsetninger lovfestes.
For kapitalforsikring og til dels livrente innebærer dette
bare at rettigheter som forsikringstakeren i praksis har etter gjeldende
vilkår, i så fall blir lovfestet, mens det for
pensjonsforsikring (både individuell og kollektiv forsikring)
innebærer en vesentlig styrking av forsikringstakerens
rettigheter.»
Regjeringen sluttet seg i Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) til
utvalgets forslag, og forslaget fikk enstemmig støtte i
Stortinget, jf. Innst. O. nr. 60 (1987-1988).
I markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger
fungerer ikke konkurransen mellom forsikringsselskapene tilfredsstillende.
Kommunenes tariffmessige forpliktelser har vist seg å ha
en sterk konkurransehemmende effekt. Gjennom hovedtariffavtalen
i kommunal sektor er det gitt egne regler om flytting av pensjonsforsikringer
fra ett forsikringsselskap til et annet. Tariffavtalens flytteregler
er så kompliserte, og virker så innelåsende,
at overgang til annen leverandør av tjenestepensjonsordninger
i betydelig grad er vanskeliggjort. Fri konkurranse praktiseres
med andre ord ikke, og tariffavtalen bidrar direkte til å opprettholde
det tilnærmede monopol Kommunal Landspensjonskasse (KLP)
har på dette markedet. Problemene er blitt tydelig synliggjort
ved at 12 kommuner som i 1999 flyttet sine pensjonsforsikringer
fra KLP til andre selskaper, er saksøkt for tariffbrudd.
Konkurransetilsynet har i brev av 13. januar
2000 tatt opp denne problemstillingen, og skriver blant annet:
«Etter Konkurransetilsynets oppfatning har bestemmelsene
i Hovedtariffavtalen begrenset konkurransen ved å forsinke
og dermed hindre flytting av pensjonsordninger. … Med en
forvaltningskapital i det relevante marked på om lag 100
milliarder kroner vil selv en marginal virkning av begrenset konkurranse
kunne utgjøre et betydelig effektivitetstap.»
Forslagsstillerne mener derfor det er nødvendig å utrede
og gjennomføre tiltak for at intensjonene som lå til
grunn for utformingen av forsikringsvirksomhetsloven § 7-8
også blir oppfylt i forhold til kommunale tjenestepensjonsordninger.
En nærliggende måte å gjøre dette
på vil være å lovfeste et forbud mot
at bestemmelser om pensjon i tariffavtaler eller individuelle arbeidsavtaler
utformes slik at de reelt er til hinder for at pensjonsordninger
flyttes fra et forsikringsselskap til et annet.
Dette spørsmålet er av sentral
betydning for finansinstitusjonenes generelle rammebetingelser,
og kan ha tilknytning blant annet til det arbeid som for tiden pågår
i Banklovkommisjonen om utredning av regler for finansinstitusjoners/finansforetaks
virksomhet. Det kan derfor være et alternativ at Banklovkommisjonen bes
vurdere også dette spørsmål. Forslagsstillerne mener
Regjeringen på denne eller annen måte bør utrede
tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet
for kommunale tjenestepensjonsordninger, og deretter fremme forslag
om nødvendige lovendringer for Stortinget.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet
for kommunale tjenestepensjonsordninger.»