1. Sammendrag

Kyoto-protokollen

       Miljøverndepartementet viser i meldingen til FNs rammekonvensjon om klimaendringer som ble vedtatt i Rio i mai 1992, og som la det første viktige grunnlaget for det videre internasjonale arbeidet med å motvirke klimaendringer. Som et resultat av den videre forhandlingsprosessen ble det vedtatt en protokoll under klimakonvensjonen i Kyoto 11. desember 1997. Protokollen ble lagt fram til undertegning 16. mars 1998, og vil bli holdt åpen for undertegning fram til 15. mars 1999. Etter undertegning må avtalen ratifiseres av det enkelte lands politiske myndigheter, og Stortinget vil bli forelagt en egen stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon av Kyoto-protokollen. Protokollen er juridisk bindende først når den trer i kraft, som er 90 dager etter at minst 55 parter til konvensjonen, herunder industrilandsparter som sto for minst 55 % av industrilandenes totale CO₂-utslipp i 1990, har ratifisert protokollen.

       Kyoto-protokollen inneholder følgende hovedelementer:

       Kyoto-protokollens utslippsforpliktelser omfatter de seks viktigste klimagassene, som ses under ett og veies med bruk av FNs klimapanels verdier for globalt oppvarmingspotensiale. Det enkelte land vil selv kunne velge overfor hvilke gasser og på hvilken måte det vil gjennomføre utslippsbegrensende tiltak.

       Protokollens mål er å redusere de samlede utslippene av de seks gassene til minst 5 % under 1990-nivå i en forpliktelsesperiode som går fra år 2008 til 2012. Utslippsforpliktelsene beregnes som et gjennomsnitt av årlige utslipp i forpliktelsesperioden. På denne måten vil kortsiktige svingninger i utslippsmengde, f.eks. på grunn av variasjonene i temperatur eller nedbør, få mindre betydning for parters oppfyllelse av utslippsforpliktelsene.

       Norges forpliktelser i henhold til Kyoto-protokollen er at klimagassutslippene i forpliktelsesperioden ikke skal være mer enn 1 % høyere enn i 1990, hvor utslippene var 55,2 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Dette betyr at vi må redusere utslippene med om lag 3 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til nivået i 1996 og med drøye 12 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til forventede utslipp uten nye tiltak (og med utbygging av 2 gasskraftverk) i 2010.

       Det er i meldingen redegjort for øvrige industrilands reduksjonsforpliktelser, og departementet viser til at differensieringen i de tallmessige forpliktelsene har vært motivert ut fra ønsket om å fordele byrdene med å oppfylle forpliktelsene landene imellom. Kostnadene for å nå forpliktelsen forventes således å være vesentlig utjevnet mellom OECD-land i forhold til en avtale med prosentvis like reduksjoner.

Nasjonal strategi

       Miljøverndepartementet viser til at etter Kyoto-avtalen kan ikke lenger det enkelte land slippe ut ubegrensede mengder klimagasser, og for første gang er det utformet konkrete forpliktelser som begrenser mengden av utslipp. Utslippene vil ikke lenger være uten kostnader, og dette krever at alle de industrialiserte landene (Annex B-landene) legger om sitt produksjons- og forbruksmønster.

       Regjeringen vil arbeide for å få på plass de nødvendige løsningene som gjør at Norge oppfyller Kyoto-forpliktelsen, og det vil i politikkutformingen bli tatt hensyn til den langsiktige tilpasningen til gradvis strengere forpliktelser etter 2012. Gjennom å tenke langsiktig ved utformingen av nasjonal virkemiddelbruk allerede nå, vil en legge grunnlaget for langsiktige investeringer som er fornuftige i et samfunnsøkonomisk og miljømessig perspektiv og som ikke binder oss opp til unødig høye utslipp i lang tid. Dette vil også kunne bidra til å gi norsk industri et viktig konkurransemessig fortrinn i forhold til de omstillingene som vil presse seg fram.

       Regjeringen ønsker å spille en aktiv rolle og være en pådriver i oppfølgingen av Kyoto-protokollen. For å kunne ha en pådriverrolle i arbeidet med å utvikle en mer ambisiøs avtale for tiden etter 2012, vil det være viktig at Norge fører en politikk som sikrer at det nasjonale målet nås, samt å arbeide for at flest mulig land påtar seg utslippsforpliktelser i neste forhandlingsrunde.

       Det vises i meldingen til at i valg av virkemidler må det legges inn en sikkerhetsmargin i forhold til den usikkerheten som generelt er knyttet til utslippsframskrivninger. Ved å gjennomføre tiltak tidlig vil vi sikre oss mot at eventuelle utslippsøkninger fram mot slutten av forpliktelsesperioden som det ikke er tatt høyde for i dagens framskrivninger, vil skape problemer. I henhold til Kyoto-protokollen skal også hvert industriland ha demonstrert klar framgang i å oppnå sine utslippsforpliktelser innen 2005.

       Regjeringens intensjon innenfor rammen av en framtidsrettet klimapolitikk vil videre være å ivareta regionale og næringsspesifikke hensyn i de tilfellene hvor det er åpenbart at en udifferensiert virkemiddelbruk vil kunne gi betydelige skadevirkninger for bosettingen og sysselsettingen i distriktene. Regjeringen vil foreta de nødvendige tilpasningene for å unngå slike effekter.

       Det understrekes i meldingen at det ved utformingen av tiltak er viktig å sikre at hensynet til en stabil, langsiktig global energiforsyning blir ivaretatt. Det må allerede nå iverksettes virkemidler og tiltak for å starte opp omstillingen og hindre at det foretas investeringer i energisektoren som vil være uheldige i et langsiktig perspektiv, og virkemidler og tiltak må gradvis innfases for å nå de overordnede målene med hensyn til utslipp og energibruk. Det vises til at veksten må dempes og at energibruken på sikt må flates ut.

       Regjeringen vil videre arbeide for at det etableres en incentivstruktur for den enkelte forbruker eller bedrift som vil resultere i økt bruk av nye fornybare energikilder. Det er et mål at det i et normalår skal produseres tilstrekkelig elektrisk kraft av fornybare energikilder til å dekke innenlands forbruk. En slik omlegging må planlegges og tilrettelegges for i det videre arbeidet med grønne skatter og andre aktuelle virkemidler.

       Det vises i meldingen til at Kyoto-protokollen inneholder fleksible gjennomføringsmekanismer for å bidra til global kostnadseffektivitet. En eventuell utflytting av bedrifter fra Norge til et annet land, som også har tallfestede utslippsforplikteler, vil ikke ha effekt på de globale utslippene, fordi disse landenes utslipp er regulert av Protokollen. Gjennom å utnytte fleksible gjennomføringsmekanismer vil kostnadsforskjeller mellom land utjevnes og problemet med utflytting reduseres.

       Regjeringen vil legge opp til at det innenfor en relativt kort tidsperiode (2-5 år) settes inn virkemidler som gjør at en får utløst de billigste nasjonale tiltakene for å innfri forpliktelsen i henhold til Kyoto-avtalen. På noe lengre sikt, fram mot utløpet av første forpliktelsesperiode 2008-2012, vil det være behov for en gradvis utvidelse av virkemiddelbruken. Virkemiddelbruken skal utformes og innfases på en slik måte at Kyoto-forpliktelsen oppfylles til lavest mulig kostnader, og på en slik måte at den bidrar til å stimulere til de mer langsiktige strukturelle endringene som er nødvendige med tanke på nye og mer strenge forpliktelser for perioden etter 2012.

       Regjeringen vil fortsatt ha som et arbeidsmål å komme lengst mulig med hensyn til å innfri Kyoto-forpliktelsene innen 2005, og vil komme tilbake med en vurdering av behovet for å skjerpe virkemiddelbruken i andre prosesser, bl.a. i beretningene som Rikets miljøtilstand.

Internasjonal oppfølging

       Departementet viser til at en del utestående spørsmål skal behandles på fjerde Partskonferanse i Buenos Aires, 2. til 13. november 1998:

       Departementet viser videre til at partene på et senere tidspunkt må utvikle nærmere regler for rapportering og gjennomgang av rapporter fra partene. I tillegg vil spørsmålet om framtidige forpliktelser for utviklingslandene sannsynligvis bli tatt opp på nytt. For øvrig ligger det innebygd mekanismer i Protokollen som skal sikre en jevnlig oppfølging og gjennomgang av tilstrekkeligheten i forpliktelsene og at partene kommer fram til enighet om forpliktelser for perioder etter 2008-2012. Partsmøtet skal dessuten igangsette arbeidet med utarbeidelsen av utslippsforpliktelser for perioder etter 2008-2012 senest syv år før utløpet av første forpliktelsesperiode - dvs. senest i 2005.

Utslipp og opptak av klimagasser i Norge

       Det er i meldingen gitt en oversikt over norske utslipp av klimagasser og CO₂-binding i våre skoger. Utslippsoversiktene er begrenset til menneskeskapte utslipp, og er beregnet i henhold til de veiledningene som FNs klimapanel (IPCC) har gitt. Videre er det gitt en beskrivelse av den historiske utviklingen i norske utslipp fram til 1996, fordeling på gasser og kilder og en presentasjon av forventet utvikling gitt dagens klimapolitikk uten nye virkemidler.

       Det vises i meldingen til at CO₂ er den viktigste klimagassen i Norge som i andre land. I 1996 var utslippene i overkant 41 mill. tonn, som er 16 % høyere enn nivået i 1990. Regnet pr. innbygger ligger de norske CO₂-utslippene på samme nivå som gjennomsnittet for landene i Vest-Europa.

       De fire viktigste CO₂-kildene i Norge er veitrafikk (22 %), fyring med olje, gass og kull (21 %) og industrielle prosesser (18 %) og petroleumsvirksomheten (23 %). Siden 1990 har det vært en økning i alle de viktigste CO₂-kildene, størst økning er knyttet til utslippene i Nordsjøen, som i denne perioden økte med 24 %, men også utslipp fra fyring med fossile brensler har økt mer enn gjennomsnittet, særlig de siste tre årene.

       Det er i meldingen utarbeidet utslippsframskrivninger for klimagasser fram til 2010 gitt at ingen nye virkemidler gjennomføres utover de som allerede er vedtatt - kalt referansebane. Framskrivningene antyder at de samlede utslippene av klimagasser (målt i CO₂-ekvivalenter) vil øke med om lag 23 % fra 1990 til 2010 dersom ingen nye tiltak iverksettes. Departementet viser til at for å oppfylle Norges forpliktelse etter Kyoto-protokollen må de norske utslippene i følge fremskrivningene reduseres med 12,3 mill. tonn dersom en forutsetter at de to gasskraftverkene bygges. Holdes de to gasskraftverkene utenfor vil behovet for reduksjon reduseres til 10,2 mill. tonn CO₂-ekvivalenter.

       Forpliktelsen i Kyoto-protokollen inkluderer bare nettoendringer i klimagassutslipp og -opptak fra direkte menneskepåvirkede arealbruksendringer og skogaktiviteter, begrenset til skogreising, gjenplanting og avskoging siden 1990. Dette innebærer at bare en mindre andel av CO₂-opptaket kan bidra til oppfyllingen av den norske forpliktelsen. Departementet viser til at protokollteksten imidlertid kan tolkes på ulike måter. Det er derfor behov for å utvikle retningslinjer for hvilke utslipps- og opptaksendringer som skal inkluderes og hvordan disse skal beregnes. Både FNs klimapanel og Underkomiteen for vitenskapelig og teknologisk rådgivning under Klimakonvensjonen vil spille viktige roller i dette utviklingsarbeidet.

Klimapolitiske virkemidler for å oppfylle Kyoto-protokollen

       Regjeringen legger til grunn at forurenseren skal betale for sine miljøskader, og for å sikre at forpliktelsen i Kyoto-protokollen og Norges nasjonale klimapolitiske mål nås og at det skjer til rett tid, må de samlede virkemidlene ha høy grad av styringseffektivitet. Departementet viser til at for å sikre en størst mulig miljøgevinst i forhold til samfunnets kostnader, nasjonalt så vel som internasjonalt, bør de klimapolitiske virkemidlene være mest mulig kostnadseffektive, på tvers av gasser, økonomiske sektorer og land, og virkemidlene som velges bør i størst mulig grad sikre kostnadseffektivitet over tid.

       Kyoto-protokollen inneholder en felles forpliktelse for seks gasser og åpner for kreditering av visse skogtiltak. Dette gir mulighet for større fleksibilitet mht. hvordan denne kan oppfylles, sammenlignet med en egen forpliktelse for hver av gassene. Utfordringen ligger i å utvikle et virkemiddelsett som faktisk sikrer best mulig kostnadseffektivitet på tvers av gassene.

       Det vises til at valget av virkemidler og doseringen av disse vil kunne påvirke lønnsomhetssituasjonen for norske bedrifter som konkurrerer med bedrifter i land uten tilsvarende virkemiddelbruk. Kyoto-protokollen innebærer imidlertid at alle industriland har påtatt seg sammenlignbare forpliktelser, som betyr at det i hvert land som omfattes av Protokollen må betales for de utslippsreduksjoner som skjer.

       Den nasjonale virkemiddelbruken vil måtte sees i forhold til utforming og iverksetting av et internasjonalt system for handel med utslippskvoter og ordninger med felles gjennomføring. Regjeringen legger til grunn at fleksible gjennomføringsmekanismer skal være en integrert del av den nasjonale virkemiddelbruken, som et supplement til nasjonale tiltak, og Regjeringen ønsker at norsk næringsliv skal involveres aktivt i bruken av fleksible gjennomføringsmekanismer.

       Departementet viser til at utformingen av enkelte av de klimapolitiske virkemidlene også vil ha betydning for omfanget av andre miljøproblemer, og det er nødvendig å se de klimapolitiske virkemidlene i nær sammenheng med den øvrige virkemiddelbruken i miljøvernpolitikken. Dette gjelder spesielt for sektorer som energi og transport.

       Det er i denne sammenheng i meldingen gjort utførlig rede for:

       Tabellen under viser innfasing av virkemiddelbruken fram mot 2008-2012:

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Departementet viser til at forpliktelsen i Kyoto-protokollen kan innebære store kostnader for Norge, dels ved at Norge påtar seg å begrense de nasjonale klimagassutslippene, dels ved at verdien av Norges netto energieksport reduseres. Kostnadene ved å overholde den internasjonale utslippsforpliktelsen vil komme i form av tiltaks- og omstillingskostnader i Norge og kostnader ved felles gjennomføringsprosjekter og ved kjøp av utslippskvoter i utlandet.

       Regjeringen legger opp til en gradvis gjennomføring av politikken. De makroøkonomiske virkningene av virkemidlene som foreslås på kort sikt er anslått til å være små. For å overholde den internasjonale forpliktelsen vil det imidlertid være nødvendig å styrke den samlede virkemiddelbruken. Det er usikkert hva kostnadene av avtalen vil bli for Norge i et slikt lengre perspektiv. Usikkerheten er bl.a. knyttet til utslippsprognoser, kostnader ved klimatiltak og til utviklingen i oljeprisen og andre energipriser. Det er dessuten usikkert hvilke kostnadsbesparelser fleksible gjennomføringsmekanismer vil kunne gi.

       Regjeringen legger stor vekt på å velge virkemidler som vil bidra til at forpliktelsen kan innfris til en så lav kostnad for samfunnet som mulig. CO₂-avgiften utgjør hovedvirkemidlet for reduksjon av norske CO₂-utslipp. For å sikre større grad av kostnadseffektivitet foreslår Regjeringen å utvide avgiftsgrunnlaget og at det fra 1999 innføres en avgift på 100 kr/tonn CO₂-utslipp for anvendelser der det i dag ikke betales avgift eller hvor avgiften er lavere enn dette.

       For å redusere metanutslippene fra deponering og forbrenning av avfall foreslår Regjeringen en avgift på 300 kr/tonn avfall levert til slik behandling.

       Det vises til St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter for nærmere omtale av de økonomiske og administrative konsekvensene av avgiftsutvidelsene.

       Olje- og energidepartementet vil i en stortingsmelding våren 1999 gi en samlet vurdering av energipolitikken og behovet for tiltak som er nødvendige for å oppfylle våre forpliktelser i forhold til Kyoto-protokollen og sikre en tilfredsstillende energiforsyning fram mot 2020.

       Regjeringen legger opp til at det kan stilles krav med hjemmel i forurensningsloven for å utløse kostnadseffektive tiltak overfor utslipp av klimagasser fra stasjonære kilder som ikke er avgiftsbelagt eller har avgift som er lavere enn den høyeste CO₂-avgiften, svarende til 384 kr/tonn CO₂ i 1998. Dette vil kunne redusere kostnader ved å nå utslippsforpliktelsen. Det vil imidlertid medføre økte oppgaver for forurensningsmyndighetene.

       Regjeringen vil utrede mulig organisering av et nasjonalt kvotemarked for klimagassutslippene og de økonomiske og administrative konsekvensene av dette.

2. Komiteens merknader

Klimautfordringen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H Langeland og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at faren for menneskeskapte klimaendringer er den alvorligste miljøutfordringen vi står overfor i dag. FNs klimapanel (IPCC) konkluderer i sin andre hovedrapport fra 1995 at det forventes en økning i den globale gjennomsnittstemperaturen på mellom 1C til 3,5C i løpet av de neste 100 åra. Dette vil så fall være den raskeste økning i middeltemperaturen på 150.000 år.

       Flertallet vil peke på at IPCC i denne rapporten understreker sammenhengen mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer langt sterkere enn tidligere. De anbefaler at CO₂-utslippene må reduseres med minst 60 % i forhold til nivået i 1989, dersom en skal stabilisere konsentrasjonen i atmosfæren på dagens nivå og dermed hindre farlige klimaendringer.

       Flertallet vil vise til at det fortsatt er uenighet blant forskere om virkningene av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren for klimaet på jorda, men at FNs klimapanel mener at en økt konsentrasjon av klimagasser vil kunne få alvorlige konsekvenser for klimaet.

       Derfor mener flertallet at føre-var-prinsippet må legges til grunn. Dette prinsippet slår fast at der det er fare for alvorlig eller varig skade på miljøet skal ikke mangel på vitenskapelig sikkerhet bli brukt som grunn til å utsette miljøtiltak. På det tidspunkt vitenskapen med sikkerhet kan fastslå at menneskeskapte klimaendringer får konsekvenser for livet på jorda, kan det være for sent å snu.

       Flertallet mener det er nødvendig å iverksette tiltak mot klimaendringer basert på den kunnskapen vi allerede har.

       Komiteen vil vise til at de industrialiserte landene er ansvarlig for 76 % av verdens samlede karbonemisjoner siden 1950. Samtidig viser prognosene at 70 % av veksten i utslippene fram til 2010 vil komme i utviklingslandene. Skal en få kontroll med de globale utslippene av klimagasser må utviklingslandene etter hvert påta seg forpliktelser. Komiteen vil understreke at en klar forutsetning for å lykkes i å inkludere utviklingslandene i det videre klimaarbeidet er at industrilandene går foran og oppfyller forpliktelsene i Kyoto-protokollen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Kyoto-protokollen bare er et første skritt. De land som tar de nødvendige omstillingene tidlig, vil kunne få et teknologisk forsprang. Flertallet erkjenner at alle i et langsiktig perspektiv må være forberedt på strengere utslippsforpliktelser og at kostnadene ved å begrense utslipp kan bli høyere enn i dag.

       Flertallet vil vise til at klimaproblemene i hovedsak skyldes bruk av fossile brensler. Utfordringen knyttet til å redusere klimagassutslipp er derfor nært knyttet til hvor mye energi vi bruker og hva slags energi som brukes. Skal vi løse klimaproblemene krever dette derfor en overgang fra fossile til fornybare energikilder. Samtidig krever det en endring i vårt forbruksmønster.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, viser til at det er stor usikkerhet om menneskelig aktivitet påvirker vårt globale klima.

       Disse medlemmer registrerer at klimaendringer er en naturlig prosess og som har pågått, og vil pågå hele tiden. Disse medlemmer viser til forskning på klima, der bl.a. kjerner av breis er blitt brukt for å få et bilde av fortiden. Slike registreringer avslører gradvise endringer på et par grader i løpet av århundrene, men viser også plutselige endringer fra 6C til 10C i løpet av mindre enn 20 år. Disse endringene viser at klimaet kan være svært ustabilt av naturlige årsaker. Disse medlemmer registrerer at det tidsrommet menneskene har brukt på å utvikle jordbruk og industri ser ut til å ha vært en usedvanlig rolig periode i jordens klimahistorie.

       Disse medlemmer viser også til forskere som studerer variasjoner i solflekkaktiviteten og som har funnet samsvar mellom denne og den globale temperaturen. For eksempel sammenfalt den såkalte « lille istid » (1450-1850) med svært lav solflekkaktivitet. På bakgrunn av dette mener forskere at solflekkvariasjoner kan forklare så mye som 50 % av den observerte globale oppvarmingen siden 1860.

       Disse medlemmer vil også vise til en gruppe danske forskere som mener at solflekkvariasjoner påvirker klimaet ved å påvirke skydannelsen. Andre teorier går ut på at de påvirker sirkulasjonssystemene eller ozonkonsentrasjonen i atmosfæren.

       Disse medlemmer registrerer også at forskere som er kritiske til konklusjonene fra FNs klimapanel mener at oppvarmingen på bakkenivå ikke gjenspeiles i satellittmålinger av temperaturen i høyere luftlag. NASA har gjort satellittmålinger siden 1979 som viser en svak avkjølingstrend (-0,05C pr. tiår) for den lavere delen av troposfæren, mens bakkemålinger for samme periode gir en oppvarming på 0,13C pr. tiår.

       Disse medlemmer vil vise til at vulkanske utbrudd også vil påvirke klimaet med støv og gassutslipp. Disse medlemmer vil påpeke at årsaken til klimaendringer er mange og naturlige og at om lag 97 % av CO₂-utslippene kommer fra naturen selv.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at en økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren vil kunne få katastrofale konsekvenser for klimaet. Vi kan allerede slå fast at jorden er utsatt for en menneskeskapt drivhuseffekt, som i hovedsak skyldes vår forbrenning av fossile brennstoffer. Jo større konsentrasjon av drivhusgasser vi får, desto raskere kommer den globale oppvarming. Den mest kjente klimaforandringen er en økning av havnivået, med den konsekvens at bl.a. bebodde landområder legges under vann, men også det at hele det marine økosystemet forstyrres. En annen konsekvens er at forandringer i den totale mengden av nedbør og dens frekvens og intensitet, direkte påvirker størrelsen og timingen på vannføring i elver og intensiteten i flommer og tørke. En del av verdens fremste vitenskapsmenn og forskere mener vi allerede ser dette i dag gjennom bl.a. « El Ninjo ». Som kjent herjer værfenomenet i Stillehavsområdet, og har de siste 10 årene hatt økt frekvens, rammet millioner av mennesker og gjort skade for svimlende beløp. Umiddelbart medfører dette store sosiale problemer for de som er berørt, men vil selvsagt også ha store konsekvenser for miljøet.

       Dette medlem ser det som svært viktig at Norge ikke avventer handlinger fra andre land, men selv blir et foregangsland når det gjelder tiltak mot klimaproblemene. Til nå bærer debatten og tiltakene preg av at det kun er økonomi dette dreier seg om. Det er svært liten vilje til å ta utgangspunkt i at det er miljø- og klimaproblemet, som er hovedsaken. Da er en heller opptatt av ikke å gjøre noe som koster mer enn det andre gjør. Dette må endres, og Norge har virkelig muligheten til å være en pådriver i dette arbeidet. Regjeringen og Stortinget må derfor ta det styringsansvar de har i denne saken. De tiltakene som Regjeringen forslår i denne meldingen, og vedtakene i Stortinget tidligere, knyttet til klimaproblematikken, viser at alvoret i situasjonen ikke er oppfattet, og at føre-var-prinsippet ikke gjelder i praktisk politikk.

       Dette medlem er også opptatt av at USA truer med ikke å godkjenne Kyoto-avtalen. EU har flere ganger påpekt at USA, som står for ca 20 % av klimautslippene, kun er opptatt av å kunne kjøpe seg fri fra forpliktelsene. Regjeringen bør i tiden framover, sammen med EU, OPEC og andre organisasjoner, bidra til at USA tar sine forpliktelser gjennom ulike former for tiltak.

Kyoto-protokollen

       Komiteen vil vise til at Kyoto-protokollens mål er å redusere de samlede utslippene av de seks viktigste klimagassene til minst 5 % under 1990-nivå.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener Kyoto-protokollen er en milepæl i arbeidet for å hindre en global oppvarming. Internasjonale miljøproblemer krever internasjonale løsninger. Kyoto-protokollen representerer et avgjørende gjennombrudd for forpliktende samarbeid mellom land for å løse globale klimaproblemer. For første gang har det lyktes å bli enig om en avtale som juridisk forplikter industrilandene til å redusere utslippene av klimagasser.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at avtalens innretning, bl.a. byrdefordeling og muligheten for felles gjennomføring og internasjonal kvotehandel, bidro til å øke omfanget av utslippsreduksjoner sammenlignet med en situasjon der en skulle basere seg på like prosentvise reduksjoner for hvert enkelt land.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil samtidig understreke at Kyoto-protokollen har mangler og svakheter: De samlede utslippsreduksjonene burde vært større. Avtalen er likevel et historisk dokument. Alternativet til Kyoto-protokollen, var ingen avtale.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i klimaforhandlingene ikke var en pådriver for å få til en avtale som tar klimaproblemene på alvor, men tvert imot synes vel så opptatt av å ivareta interessene til bl.a norsk petroleumsindustri. Dette medlem er likevel fornøyd med at det ble en avtale. Det må konstateres at regjeringens posisjon før, under og etter forhandlingene står i sterk kontrast til hva sentrumsregjeringens partier mente i opposisjon, og det som står i disse partiers programmer. I miljøstatsrådens valgprogram kan vi lese følgende:

       I det politiske grunnlaget for en sentrumsregjering er målsettingen på området noe redusert, men på et mer ansvarlig nivå enn Kyoto-meldingen:

       Dette medlem kan med utgangspunkt i dette slå fast at Kyoto-meldingen ikke følger opp disse målsettinger, og at Norge derved kan bli en sinke i klimapolitikken, om ikke flertallet i Stortinget legger om politikken i mer klimavennlig retning. På den måten kan norske myndigheter være i forkant i klimapolitikken framover. Det vil føre til at Norge kan være blant pådriverne internasjonalt i de kommende forhandlinger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil påpeke at Kyoto-protokollen kun er det første skritt på veien for å hindre en global oppvarming. Avtalen er ikke ambisiøs nok i forhold til de klimautfordringene verden står overfor. Allerede innen 2005 legger protokollen opp til at det vil bli startet forhandlinger om nye forpliktelser for tiden etter 2012.

       Komiteen har merket seg at Kyoto-protokollen krever at industrilandene skal ha demonstrert klar framgang i oppfyllelsen av utslippsforpliktelsene innen 2005.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen ikke har redegjort for tiltak som er tilstrekkelig for å gjennomføre våre forpliktelser i Kyoto-protokollen. I stedet varsler Regjeringen at den senere vil komme tilbake med varslede tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringen allerede 6 måneder etter at forhandlingene var avsluttet har lagt fram forslag som en kan oppfylle om lag halvparten av våre forpliktelser under protokollen. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen vil komme tilbake med ytterligere forslag til tiltak senere, bl.a. i forbindelse med den årlige framleggelsen av « Rikets miljøprofil og rikets miljøtilstand ».

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at det kan være riktig å komme tilbake med nye tiltak senere. Flertallet mener likevel at vi allerede nå må gå lengre i å tallfeste utslippsreduksjonen og peke ut konkrete tiltak.

       Flertallet viser i den forbindelse til sitt forslag om utslippskvoter. Det gir større sikkerhet for at vi når våre miljømål, og gjør at vi tidligere kan starte de nødvendige omstillingsprosesser.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil framheve viktigheten av at en raskt kommer i gang med tiltak, slik at vi tidligere kan starte de nødvendige omstillingsprosesser. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke at avgifter kan settes i verk langt raskere enn et system med omsettelige nasjonale utslippskvoter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at når det er etablert et velfungerende internasjonalt marked for kjøp og salg av kvoter vil kvoteprisen internasjonalt påvirke hvor mye av utslippsreduksjonene som tas nasjonalt, særlig hvis virksomheter og enkeltpersoner kan delta i dette markedet. Flertallet legger til grunn at det i en slik situasjon ikke vil være aktuelt å sette spesifikke krav til utslippsreduksjoner i Norge. Samtidig har flertallet merket seg at fleksible gjennomføringsmekanismer i Kyoto-avtalen er nedfelt som et supplement til nasjonale tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at en eventuell global klimaavtale må omfatte alle land, også u-landene som antas å stå for 70 % av veksten i utslippene frem til år 2010. En avtale som ikke inkluderer u-land vil medføre konkurransevridning og fare for at industribedrifter etter hvert etablerer seg eller flytter til land som ikke omfattes av Kyoto-protokollen.

       Disse medlemmer viser til at det stort sett bare er de nordiske landene og Nederland som benyttet, og fremdeles benytter, avgift som virkemiddel for å redusere CO₂-utslippene. Disse landene har enten unnlatt helt eller delvis avgifter for konkurranseutsatt industrivirksomhet. Disse medlemmer viser til at sentrale OECD-land som Tyskland, Japan, USA og Storbritannia i stedet for å benytte avgifter, har valgt å satse på andre virkemidler. Dette omfatter blant annet frivillige avtaler mellom myndighetene og industrien om utslippsreduksjoner og medvirkning til overgang fra kull til gass i kraftproduksjonen.

       Disse medlemmer vil også vise til at nøkkelland som Japan, Australia og spesielt USA, tidligere har tatt avstand fra avgifter som virkemiddel i klimapolitikken. Det som er helt klart er at norsk økonomi vil bli negativt påvirket av Kyoto-protokollen dels ved at Norge påtar seg å begrense de nasjonale klimagassutslippene, dels ved at verdien av Norges netto energieksport reduseres. I tillegg til kostnader ved omstillinger i norsk økonomi, kommer konsekvensene for Norge av klimapolitiske virkemidler i andre land. Disse medlemmer registrerer at effektive tiltak mot klimaproblemet i andre land vil medføre redusert produsentpris på olje og gass, og dermed en betydelig svekkelse av vår økonomi og redusert oljeformue.

       Disse medlemmer går i mot en ratifikasjon av Kyoto-protokollen.

Fleksible gjennomføringsmekanismer

       Komiteen vil understreke at åpningen for kvotehandel og felles gjennomføring bidro til å heve ambisjonsnivået i Kyoto-protokollen. Også enigheten om differensierte utslippsforpliktelser bidro til større samlede utslippsbegrensninger. Omfanget av utslippsreduksjoner ble høyere enn med en avtale med like kutt.

       Komiteen vil vise til at det endelige regelverket for kvotehandel og felles gjennomføring først vil være klart etter en ny forhandlingsrunde i Buenos Aires i november 1998.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at de fleksible gjennomføringsmekanismer sikrer reelle reduksjoner i klimagassutslippene.

       Komiteen mener det derfor er nødvendig med et regelverk som er kontrollerbart og som sanksjonerer brudd på regelverket. Komiteen mener at fleksible gjennomføringsmekanismer er et godt virkemiddel.

       Men komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil samtidig vise til Kyoto-protokollens presisering av at det skal være et supplement til nasjonale tiltak.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil på denne bakgrunn presisere at denne meldingen derfor må ende opp med forslag til iverksettelse av konkrete nasjonale tiltak, slik at vi følger opp Kyoto-avtalens intensjon.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, mener likevel at Norge aktivt bør bruke muligheten for internasjonal kvotehandel og felles gjennomføring for å nå utslippsforpliktelsene iht. Kyoto-avtalen. Flertallet viser videre til at det i dag er betydelig usikkerhet knyttet til kostnadene ved å gjennomføre tiltak i andre land.

       Flertallet mener at fleksible gjennomføringsmekanismer som felles gjennomføring og handel med utslippskvoter skal utgjøre en nødvendig del av en offensiv klimapolitikk.

       Flertallet viser til at kostnadseffektive gjennomføringsordninger er en forutsetning for mest mulig ambisiøse mål i klimapolitikken. Kvotehandel og felles gjennomføring innebærer at de ressursene som brukes på klimatiltak rekker lenger. De prosjektene som har de laveste marginale kostnadene knyttet til reduksjon i utslippene og dermed størst miljøeffekt kan dermed gjennomføres først. Flertallet viser til at regelverket for kvotehandel skal drøftes på partskonferansen i Buenos Aires. Flertallet vil advare mot at det settes kvantitative grenser for hvor stor del av utslippsreduksjonen som kan tas gjennom fleksible gjennomføringsmekanismer. En slik grense vil gjøre avtalen mindre kostnadseffektiv og vil være vanskelig å praktisere. Flertallet er glad for at Regjeringen har avvist å sette en kvantitativ grense. Det vises til brev av 3. juni 1998 til komiteen hvor statsråd Fjellanger skriver:

       Komiteen mener imidlertid at det er behov for et regelverk som sikrer at de fleksible gjennomføringsmekanismene bidrar til reelle reduksjoner i klimautslippene. Komiteen vil også legge til at det er i Norges og i norsk næringslivs egen interesse at det også iverksettes nasjonale tiltak som kan stimulere utvikling av ny miljøvennlig teknologi.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil framheve viktigheten av at Norge gjennomfører en betydelig del av forpliktelsene ved nasjonale tiltak. Dette er ikke minst viktig for å unngå at vi på et senere tidspunkt, når vi trolig står overfor enda strengere utslippsforpliktelser, blir stilt overfor langt større omstillingskostnader.

Felles gjennomføring

       Komiteen slutter seg til de fastlagte kriteriene i protokollen for prosjekter med felles gjennomføring. Prosjektene skal være godkjent av de involverte partene og de skal gi reduksjoner i utslipp eller økt opptak som kommer i tillegg til hva som ellers ville ha skjedd. En part skal ikke kunne tilegne seg utslippsreduksjoner hvis parten ikke overholder forpliktelsen om metodikk og rapportering og reduksjonen skal komme i tillegg til innenlandske tiltak. Komiteen vil understreke at det er avgjørende for oppfølgingen av Kyoto-protokollen at disse kriteriene følges.

Kvotehandel

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at kvotehandel gjør det mulig å redusere de samlede utslippene til lavere kostnader. Dette har muliggjort større utslippsambisjoner enn uten denne mekanismen. Flertallet er derfor glad for at Regjeringen har videreført Norges sterke engasjement for kvotehandel og andre fleksible gjennomføringsmekanismer, og at Regjeringen legger opp til at Norge aktivt skal bruke disse.

       Komiteen er enig i at det er nødvendig å finne internasjonale regler som begrenser risikoen for at kvotehandel skjer med utgangspunkt i en skjev fordeling av utslippsforpliktelsene, såkalt « hot-air ». Komiteen vil understreke at kjøp av kvoter fra land som ikke gjennomfører tiltak, heller ikke vil bidra til å redusere de globale utslippene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det ikke skal forekomme kjøp av « hot air » fra norsk side, uavhengig av hvilke eventuelle kvotehandelssystemer som måtte komme.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at myndighetene har anledning til å autorisere andre institusjoner til å delta i markedet for kvotehandel. Både privat sektor og myndighetene i et land kan delta aktivt i samme marked. Flertallet mener det bør åpnes for at norske bedrifter kan delta direkte i et marked for kvotehandel, felles gjennomføring og den grønne utviklingsmekanismen så snart det kommer på plass et omforent og kontrollerbart regelverk.

Den grønne utviklingsmekanismen

       Komiteen viser til at den grønne utviklingsmekanismen åpner for at industriland og utviklingsland kan samarbeide om prosjekter som bidrar til en bærekraftig utvikling i utviklingslandene og som samtidig reduserer klimagassutslippene. Komiteen er klar over at disse prosjektene ikke bidrar til å redusere klimagassutslippene innenfor det geografiske området Kyoto-protokollen omfatter. Dette tiltaket er likevel viktig, fordi det inviterer utviklingslandene til å delta i arbeidet med å redusere de globale utslippene. Gjennom den finansielle og teknologiske overføringen som følger med et slikt prosjektsamarbeid kan utviklingslandene finne det lønnsomt å delta i det forpliktende klimasamarbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke nødvendigheten av at Verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet (IMF) pålegges å følge opp Kyoto-avtalens intensjon. Det må også sikres at internasjonale avtaler inkluderer dette i sine målsettinger. Norske myndigheter må i tillegg gjøre det helt klart i forhandlingene om Multilateral avtale om investeringer, at klimamålsettingene kommer før kravene til multinasjonale selskaper. Disse medlemmer mener det på denne bakgrunn må søkes begrensninger på alle globaliseringstendenser som favoriserer fri flyt av kapital og investeringer på bekostning av klima og miljø.

Virkemidler i klimapolitikken

       Komiteen viser til at Kyoto-protokollen forplikter Norge til ikke å øke utslippene av klimagasser med mer enn 1 % i forhold til utslippene i 1990. Dette innebærer at Norge må redusere sine klimautslipp med 12,3 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2010 i forhold til angitt referansebane.

       Komiteen er oppmerksom på at disse framskrivningene er svært usikre og at de justeres etter hvert. Likevel er dette det beste tilgjengelige redskapet for å fastsette omfanget av nødvendige tiltak.

Avgifter og nasjonale kvoter

Kvoter

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at de industrielle virksomheter som i dag ikke er pålagt CO₂-avgift på sine utslipp gjennomgående er svært konkurranseutsatt, og at en avgift lik den andre sektorer i dag betaler vil gi dramatiske kostnadsøkninger for mange virksomheter. For eksempel vil ferrosilisiumindustrien betale en avgift som utgjør fra 384.000 til 1,44 mill. kroner pr. arbeidsplass og sementindustrien en avgift på 1,44 mill. kroner pr. arbeidsplass. Begrunnelsen for fritakene har bl.a. vært fare for utflytting av virksomhet til land med lavere miljøkrav, mindre miljøvennlig teknologi og urimelige fordelingsvirkninger og omstillingskostnader spesielt på ensidige industristeder i Distrikts-Norge. Særnorske kostnader for disse virksomhetene vil få alvorlige konsekvenser for verdiskapning, sysselsetting og distriktene der virksomhetene er lokalisert. Klimagassutslippene kan komme til å øke dersom virksomhetene etablerer seg i land hvor krafttilførselen baseres på fossil kraft i stedet for vannkraft. Hensynet til å unngå lekkasje av miljøproblemer til utlandet må stå sentralt også i den videre utformingen av tiltak overfor norske konkurranseutsatte virksomheter. Dagens norske CO₂-avgifter dekker om lag 60 % av de totale CO₂-utslippene. Flertallet legger vekt på en kostnadseffektiv virkemiddelbruk på tvers av sektorer, klimagasser og land. Flertallet mener på denne bakgrunn at ingen sektor bør fritas for utslippsforpliktelser, og at alle sektorer selv må bære kostnadene ved utslippsreduksjoner. Flertallet legger imidlertid avgjørende vekt på at virkemiddelbruken må innrettes slik at det gir best mulig effekt for miljøet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at avgifter og kvoter i prinsippet har sterke likhetstrekk. Dersom miljøavgiftene gjenspeiler de marginale kostnadene knyttet til miljøskadelig virksomhet, vil kvoteprisen i et velfungerende kvotemarked tendere til å være lik avgiftssatsen. Både avgifter og kvoter kan derfor være like kostnadseffektive og de ivaretar prinsippet om at forurenser skal betale.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Regjeringen foreslår å ilegge industrien CO₂-avgift. Men den legger ikke opp til lik CO₂-avgift. Industrien skal betale 100 kroner pr. tonn, mens andre sektorer skal betale nærmere 400 kroner. Andre klimagasser enn CO₂ skal fritas for avgift. I tillegg foreslår Regjeringen å benytte frivillige avtaler og utslippstillatelser fastsatt etter forurensningsloven for industrielle virksomheter selv om disse også ilegges CO₂-avgift. Samlet sett mener flertallet dette gir en uoversiktlig, unødvendig komplisert, uforutsigbar og ikke kostnadseffektiv virkemiddelbruk. Flertallet mener at utslippskvoter er et klart bedre alternativ til Regjeringens forslag til overlappende virkemidler.

       Flertallet vil vise til at et system med kvotehandel gir større sikkerhet for at vi klarer å redusere utslippene i henhold til målsettingene, fordi kvotene setter et samlet tak på utslippene fra de næringene som omfattes av ordningen. Flertallet viser til at kvoteordningen også gir større kostnadseffektivitet enn et system som kombinerer ulike avgiftssatser, frivillige avtaler og utslippstillatelser, og som i tillegg gir større forutsigbarhet enn Regjeringens opplegg. Dette gjør det lettere for myndighetene å fastsette strengere utslippskrav uten å svekke bedriftenes konkurransekraft. Et kvotesystem bør omfatte alle klimagasser, ikke bare CO₂, og vil dermed gi større fleksibilitet for virksomhetene i gjennomføringen av utslippsreduksjoner. Mulighet for å spare kvoter fra ett år til et annet vil også gi større fleksibilitet i gjennomføringen av reduksjonene. Et nasjonalt kvotesystem som knyttes opp mot et internasjonalt kvotesystem gir i tillegg industrien trygghet for at de stilles overfor samme kostnader ved utslippsreduksjoner som virksomheter i andre land gjennom et internasjonalt kvotesystem. Flertallet viser til at man gjennom tildelingen av kvoter kan sikres fordelingshensyn, samtidig som virksomhetene på marginen kan stilles overfor samme kostnad, og dermed har samme motiv for å redusere sine utslipp. Kvotesystemet reduserer dermed faren for at noen bedrifter rammes urimelig hardt og at produksjonen på lengre sikt flyttes til land som ikke har like strenge utslippskrav som Norge, noe som kan øke de totale utslippene.

       Et norsk system med utslippskvoter vil, etter flertallets mening, gjøre det lettere for norske bedrifter å delta i et internasjonalt regime for kvotehandel, felles gjennomføring og grønn utviklingsmekanisme, slik Kyoto-protokollen legger opp til.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener disse mulighetene innebærer store fordeler for miljøet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Kyoto-protokollen legger opp til at det i løpet av få år skal være et velfungerende internasjonalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter og felles gjennomføring. Flertallet ser store muligheter for kostnadseffektive løsninger på tvers av land dersom markedet for utslippskvoter blir så åpent som mulig, dvs. at både myndigheter, bedrifter og enkeltpersoner kan være aktører på markedet. Dersom Norge relativt raskt etablerer et nasjonalt system for kvoter for viktige konkurranseutsatte sektorer vil vi kunne delta aktivt i det internasjonale kvotebytte på et tidlig tidspunkt.

       Flertallet mener på bakgrunn av ovennevnte at utslippskvoter vil være et mer hensiktsmessig virkemiddel enn meldingas forslag om CO₂-avgift for den konkurranseutsatte industrien som i dag ikke betaler avgift.

       Flertallet viser til at meldingas forslag til CO₂-avgift for industrien anslås å gi en reduksjon i utslippene av CO₂ med bare 0,3 mill. tonn. Dette er knapt 2,5 % av det Norge har forpliktet seg til iht. Kyoto-avtalen. Flertallet mener at det med et kvotesystem vil være mulig å oppnå større reduksjoner i utslippene fra industrien.

       Flertallet går imot Regjeringens forslag om å innføre CO₂-avgift for industrielle virksomheter som i dag er unntatt for slik avgift. I stedet vil flertallet at utslippene skal reduseres gjennom et nasjonalt kvotesystem.

       Komiteen viser til at Regjeringen vil utrede et kvotesystem. Komiteen ber Regjeringen nedsette et offentlig utvalg bestående av fagpersoner for å utrede et kvotesystem.

       Komiteen vil understreke at det ikke er mulig å ta stilling til den konkrete utformingen av et kvotesystem og de enkelte elementene i et slikt system før den offentlige utredningen foreligger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil likevel peke på noen retningslinjer som bør være utgangspunkt for det videre arbeidet.

       Flertallet viser til at det i forbindelse med innstillingen til Grønne skatter vil bli fremmet forslag om at Regjeringen bes nedsette et bredt offentlig utvalg for å utrede et nasjonalt kvotesystem for klimagasser med utgangspunkt i Kyoto-protokollen. Mandatet for utvalget skal ta utgangspunkt i merknadene i denne innstillingen. Regjeringens forslag til kvotesystem bes lagt frem for Stortinget. Utslipp som er regulert gjennom kvoter skal ikke ilegges avgift.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre mener at utslipp som er regulert gjennom kvoter ikke skal reguleres etter forurensningsloven. Dette flertallet viser til at det vil være fordeler knyttet til å utvide kvotesystemet utover industrielle virksomheter som i dag er unntatt CO₂-avgift. Dette flertallet mener at det bl.a. kan gjelde fiskeri- og kystflåten, supplyskip, fiskemel og treforedling. Dette flertallet mener det vil være spesielt aktuelt å inkludere avfallssektoren i et kvotesystem. Dette flertallet forutsetter at en vurdering av en slik utvidelse av kvotesystemet inkluderes i retningslinjene for den offentlige utredningen. Dette flertallet vil allikevel understreke at det ikke må forsinke arbeidet med å få etablert et kvotesystem for industrien.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener kvotesystemet bør omfatte de industrielle virksomheter, også de som i dag er ilagt avgifter, mot at denne avgiften fjernes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at dersom et kvotesystem som i dag er ilagt avgift, vil det være nødvendig å kompensere de reduserte avgiftsinntektene til staten. Dette kan skje gjennom å øke andre skatter og avgifter, eller ved å selge kvoter.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil på det sterkeste ta avstand fra ensidige nasjonale CO₂-avgifter som vil være konkurransehemmende for vårt næringsliv og ikke ha noen betydning i global sammenheng.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv. »

       « Stortinget ber Regjeringen avvikle ensidige nasjonale miljøavgifter som svekker konkurranseevnen til norsk næringsliv. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at statens avgiftsinntekter i hovedsak vil bli erstattet med inntekter fra salg av kvoter dersom kvotesystemet utvides til også å omfatte sektorer som i dag har CO₂-avgift.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det i dag er usikkert hvilke tiltak andre land vil iverksette for å redusere sine klimautslipp.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener derfor at en ikke nå bør foreta endringer i etablerte ordninger. I lys av utviklingen internasjonalt kan det både være aktuelt å utvide miljøavgiftenes virkeområde, f.eks. som et ledd i en nordisk eller internasjonal avgiftsharmonisering, eller utvide kvoteordningens virkeområde utover det som foreslås i denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter, der Regjeringens forslag til CO₂-avgift er beskrevet mer detaljert enn i St.meld. nr. 29 (1997-1998). Disse medlemmer vil understreke behovet for bruk av kostnadseffektive virkemidler i arbeidet for å nå klimamålene. Bruk av økonomiske virkemidler som avgifter og omsettelige kvoter kan begge i utgangspunktet bidra til kostnadseffektivitet.

       Avgifter og omsettelige kvoter bidrar begge til at bedriftene stilles overfor en kostnad knyttet til utslippene, og gir derfor incentiver til utslippsreduksjoner. Ved avgifter settes en kostnad for utslipp ved politisk vedtak, mens utslippsnivået avhenger av markedsaktørenes tilpasning. Med utslippskvoter er det den totale utslippsmengden som fastsettes ved politisk vedtak, mens prisen på kvoter vil avgjøres av markedsaktørenes tilpasning.

       Disse medlemmer vil peke på viktigheten av at vi i Norge starter omstillingen raskt. De land som er tidlig ute i sin omstilling og som raskt tar i bruk ny teknologi, vil ha et konkurransefortrinn når vi senere kan forvente enda strengere krav til utslippskutt.

       Disse medlemmer viser til at et riktig utformet kvotesystem vil kunne ivareta en del av de målsetningene en kan nå gjennom bruk av avgifter. Disse medlemmer vil imidlertid peke på hvor viktig det er at omstillingen kommer i gang raskt. Norge har allerede erfaring med bruk av avgifter. Det er et enkelt system å administrere, og kan innføres allerede fra 1999. Et system med omsettelige kvoter vil kreve et større utredningsarbeid før det kan innføres. Disse medlemmer mener dette er et avgjørende argument for bruk av avgifter, slik Regjeringen har foreslått. Disse medlemmer mener derfor at en CO₂-avgift, slik den er foreslått av Regjeringen, må iverksettes fra 1. januar 1999.

       Disse medlemmer viser videre til at det er svært liten erfaring med omsettelige utslippskvoter. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har varslet at de vil utrede et system for nasjonale omsettelige kvoter. Disse medlemmer vil peke på at et eventuelt kvotesystem mest sannsynlig vil avgrenses til enkelte sektorer, og at utslipp fra andre sektorer uansett vil bli regulert gjennom avgifter.

       Disse medlemmer vil peke på avgiftenes fortrinn som en naturlig del av et skatteskifte. Avgifter medfører en prisfastsetting på miljøskader, og bidrar derfor til en mer riktig prisfastsetting av miljøgodene. Disse medlemmer vil framheve at Regjeringens forslag er en oppfølging av Grønn skattekommisjons forslag. Med økte miljøavgifter og redusert skatt på arbeid oppnår en også doble effekter for miljø og sysselsetting.

       Disse medlemmer vil understreke at Kyoto-avtalen vil føre til tiltak i alle land som har påtatt seg utslippsforpliktelser. Disse medlemmer vil også peke på at flere land vurderer bruk av avgifter.

       Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag om at alle utslipp som i dag ikke er ilagt avgift, skal få en avgift på 100  kroner/tonn CO₂. Utslipp som i dag har en avgift under 100  kroner/tonn får økt avgiften til dette beløpet.

       Disse medlemmer viser til beskrivelsen av kompensasjonsordningen i St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter. Kompensasjonen foreslås beregnet ut fra produsert mengde, normalutslipp pr. produsert enhet og avgiftssatsen. Kompensasjonen skal være 100 % fram til protokollen er trådt i kraft, for så å reduseres til 0 % i 2010. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen tydelig framhever at den vil følge med på utviklingen med tanke på hvordan nedtrappingen av kompensasjonen slår ut for industrien og for utsatte lokalsamfunn. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at kompensasjonen ikke knyttes direkte til den avgiftsbelagte aktiviteten. Marginalkostnaden knyttet til utslippene vil dermed kunne bli den samme som avgiften. Samtidig sikrer kompensasjonen at bedriftenes totale lønnsomhet ikke forverres vesentlig.

       Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til avgift med kompensasjon bidrar både til at vi kan nå miljømålsetningene og at vi sikrer næringslivet generelt, og prosessindustrien spesielt, tilstrekkelig gode rammevilkår.

       Disse medlemmer vil understreke at avgifter og kvoter er to virkemidler med mange fellestrekk. Økte avgifter gir reduserte utslipp på samme måte som reduserte kvoter gir høyere kvotepris. Med ulike justeringer av disse virkemidlene, kan en oppnå de samme modifikasjonene. Ved bruk av en liten total kvotemengde, blir marginalkostnaden knyttet til utslippene stor. Med en riktig utforming av et system med delvis gratis kvoter kan en imidlertid, på samme måte som ved den kompensasjonsordning Regjeringen har foreslått, redusere bedriftenes totalkostnad. Både avgifter og kvoter kan også tilpasses de muligheter som etter hvert vil være til stede gjennom fleksible gjennomføringsmekanismer.

       Disse medlemmer vil understreke at et eventuelt framtidig system med bruk av nasjonale omsettelige kvoter raskt kan få uheldige effekter om det utformes galt. Et system der kvoter deles ut gratis innebærer et brudd med prinsippet om at forurenser betaler. Med avgifter betaler forurenser både for eventuelle tiltak som reduserer utslippene og for restutslippene. Med utdeling av gratiskvoter, betaler ikke forurenser for restutslippene. Dersom alle kvotene legges ut for salg ved auksjon, vil en kvoteordning, med tanke på prinsippet om at forurenser skal betale, tilsvare bruk av avgifter. Regjeringens forslag til CO₂-avgift er imidlertid også en del av en grønn skatteomlegging, med økt vekt på miljøavgifter og redusert skatt på arbeid. Det vil være vanskelig å på samme måte inkludere en kvoteordning i en grønn skattereform.

       Disse medlemmer vil også peke på at et eventuelt nasjonalt kvotesystem med gratiskvoter kan, dersom kvotene knyttes til fortsatt produksjon, ha en konserverende virkning på nærings- og industristrukturen, og på den måten bidra til høyere totale utslipp. Disse medlemmer mener derfor eventuelle gratiskvoter må begrenses i tid, og avgrenses til de utslipp som er omfattet av den kompensasjonsordning Regjeringen har lagt fram.

       Disse medlemmer vil peke på at en eventuell kvoteordning der bedriftene får kvoter gratis eller til en lavere pris enn markedspris, basert på historiske utslipp i hver enkelt bedrift, premierer de som har gjennomført færrest miljøtiltak, mens de som har vært ledende miljømessig vil tape. Disse medlemmer mener derfor det vil være en fordel om utslippskvoter justeres i henhold til produsert mengde, og at en tar utgangspunkt i beste tilgjengelige teknologi.

       Disse medlemmer mener et eventuelt nasjonalt system med kvoter bør tilpasses de muligheter som vil være til stede gjennom ordningene for felles gjennomføring. Etter hvert som et system for handel med kvoter internasjonalt blir operativt bør Norge og norske bedrifter kunne delta i dette. Disse medlemmer vil imidlertid vise til merknader knyttet til begrensningene som ligger i de fleksible gjennomføringsmekanismene, og understreke betydningen av at en betydelig del av den norske utslippsforpliktelsen må gjennomføres ved tiltak i Norge.

       Disse medlemmer mener et eventuelt nasjonalt kvotesystem bør utformes slik at det sikrer tilstrekkelig kostnadseffektivitet, også på tvers av sektorer og virkemidler. Disse medlemmer mener dette også bør gjelde i forhold til de sektorer som ikke vil omfattes av et kvotesystem, men som fortsatt vil være underlagt avgifter. Dette tilsier at et kvotesystem i størst mulig grad bør utformes slik at marginalkostnaden knyttet til utslipp, dvs. kvoteprisen, blir om lag den samme som avgiften for aktører som betaler utslippsavgift. Dette sikrer en god tilpasning på tvers av sektorer, også i et system der deler av kvotene eventuelt er gratis.

       Disse medlemmer forutsetter at et eventuelt kvotesystem ikke blir brukt til å forhale den prosessen som kan få igang konkrete tiltak nasjonalt.

       Disse medlemmer mener en eventuell kvoteordning bør omfatte flest mulig klimagasser, men må, dersom avgifter ikke innføres, iverksettes raskt. Dersom inkludering av flere klimagasser vanskeliggjør et kvotesystem og fører til at ordningen ikke kan settes i verk raskt, bør en kvoteordning for kun CO₂ iverksettes, eventuelt som en midlertidig ordning.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener et kvotesystem flyttes ut av de demokratisk valgte organer og over på markedet. Dette gir mindre muligheter for innsyn og styring, enn avgifter ville gjøre.

Regulering etter forurensningsloven

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet har foreslått at 2-3 mill. tonn CO₂-ekvivalenter skal tas gjennom konsesjonsbehandling etter forurensningsloven. Flertallet mener at betydelige deler av disse utslippsreduksjonene kan gjennomføres ved et kvotesystem. Dette vil øke kostnadseffektiviteten og dermed over tid muliggjøre større utslippsreduksjoner. I tillegg vil et kvotesystem gi større forutsigbarhet.

       Flertallet mener at utslipp som reguleres gjennom kvoter, ikke samtidig kan gjøres til gjenstand for konsesjonsbehandling etter forurensingsloven. De samme utslipp kan ikke dobbeltreguleres gjennom både utslippstillatelser og kvoter.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til Regjeringens forslag om bruk av forurensningsloven og støtter dette. Disse medlemmer vil peke på at det av praktiske hensyn kan være vanskelig å avgiftsbelegge eller inkludere alle utslipp i et kvotesystem. Bruk av forurensningsloven kan derfor bedre kostnadseffektiviteten. Bruk av forurensningsloven er også nødvendig så lenge et eventuelt system med nasjonale kvoter ikke er trådt i kraft.

Avtaler

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til avtalen som er inngått mellom Miljøverndepartementet og aluminiumsindustrien om å begrense utslippene av klimagasser med 0,9 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er den første avtalen om direkte utslippsbegrensende tiltak som norske miljøvernmyndigheter har inngått. Flertallet mener dette viser at forhandlede avtaler er et målrettet og presist virkemiddel for å redusere klimagassene. Ved innføring av et kvotesystem vil imidlertid dette virkemiddelet bli overflødig. Kvotesystemet vil være minst like forpliktende og effektivt virkemiddel som avtaler.

       Flertallet mener at aluminiumsindustrien bør delta i kvotesystemet. Den inngåtte avtalen bør opprettholdes fram til overgangen til kvotehandel. Avtalen vil være et fortrinn for aluminiumsindustrien i et kvotesystem, siden denne bransjen på et tidlig tidspunkt har gjennomført de nødvendige omstillinger.

       Flertallet mener at de bedriftene som har gjennomført tiltak gjennom avtaler vil dra fordel av et kvotesystem, enten gjennom salg av utslippskvoter eller gjennom redusert behov for kjøp av kvoter.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til drøftingen av bruk av avtaler i St.meld. nr. 29 (1997-1998) og slutter seg til Regjeringens vurderinger. Disse medlemmer vil framheve at både bruk av avtaler og forurensningsloven kan være hensiktsmessig og kostnadseffektivt i tilfeller der avgifter eller kvoter praktisk er umulig der det er naturlig å knytte krav til gjennomføring av konkrete tiltak.

CO₂-opptak i skog

       Komiteen viser til at Kyoto-protokollen åpner for en begrenset adgang til å kreditere opptak til skog. Effekten av gjenplanting vil for Norges del bli liten siden det kun er mulighet til å inkludere aktivitet etter 1990.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at de arealer som er egnet for skogplanting er svært begrenset, og skogplantingen vil ofte komme i konflikt med andre interesser som vern av kulturlandskap og biologisk mangfold. Flertallet ber om at miljøvernkonsekvensene av klimamotiverte tiltak vurderes i hvert enkelt tilfelle.

       Flertallet vil peke på at skogtiltak på eksisterende skogarealer i et relativt kortsiktig perspektiv vil føre til økt binding av CO₂, og flertallet ser muligheten for overholdelse av gammel skog som et positivt miljøtiltak både ut fra hensynet til biologisk mangfold og i klimasammenheng.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser Kyoto-protokollens åpning for en skogstrategi som betydningsfull, og viser til at årlig nettobinding av CO₂ i norsk skog har en størrelsesorden som klart overstiger reduksjonsmålet på 12 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2010.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at forståelsen av skogbrukstiltakene i lys av Kyoto-protokollen reflekterer den vesentlige oppbygging av skogressursene som finner sted i Norge og de store unyttede muligheter i så vel nasjonal som global sammenheng. Norges deltakelse på partskonferansen i Buenos Aires må bidra vesentlig til dette.

       Gjennom hele dette århundret har en bevisst skogpolitikk tilrettelagt for en utvidet rolle for en av våre mest typiske fornybare ressurser. En overgang til bruk av fornybare energikilder og produksjonssystemer som mer allment kan tilfredsstille behovene med mer begrenset bruk av fossile ressurser, er en viktig del av den globale klimapolitikken. I et slikt perspektiv kan skogsektoren yte vesentlige bidrag. Gjennom tiltak for fremme av skogproduksjon kan CO₂-konsentrasjonen stabiliseres i kombinasjon med oppbygging av et fornybart ressursgrunnlag.

       På bakgrunn av Norges ressurssituasjon ser disse medlemmer det som særlig interessant at utnyttelsen av fossile ressurser kan bringes inn i et bærekraftig kretsløp ved at karbonet som frigjøres kan bindes på nytt.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget ved en rekke anledninger har pålagt Regjeringen mer aktivt å utnytte skogens og trevirkets økologiske fortrinn som element i klimapolitikken, og imøteser en mer bevisst gjennomføring.

       Disse medlemmer er kjent med de mulige konflikter mellom økt utnyttelse av den biologiske produksjonskapasiteten og hensynet til det klassiske naturvernet. Disse medlemmer forutsetter at berørte fagmyndigheter, forskningsinstitusjoner og næringsinteresser gjennom samarbeid av den typen som nå er realisert gjennom « levende skog »-prosjektet setter fokus på tiltak som kan forene bredden av målsettinger. Disse medlemmer legger til grunn at målet om biologisk mangfold og oppbygging av en økt ressursbase i form av skog vil være forenlige.

       Introduksjonen av ulike systemer for kvotehandel aktualiserer utvikling av et marked for salg av bindingsprosjekter i skog. Det bør legges til rette for utvikling av slike systemer nasjonalt og internasjonalt. Slike elementer bør komme i tillegg til aktivisering av den type skogpolitiske virkemidler som er kjent og i bruk. Disse medlemmer forutsetter videre at skogbruksstrategien innarbeides også i konseptene for felles gjennomføring og den grønne utviklingsmekanismen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er stor usikkerhet knyttet til binding av CO₂ i skog. Klimapanelets leder Bolin advarte mot å ta dette inn i det hele tatt. Dette medlem mener dessuten at potensialet for planting er begrenset, om det ikke skal få konsekvenser for andre viktige områder, som f.eks. nedbygging av landbruk og matproduksjon. Konsekvensene for det biologiske mangfoldet ved en storstilt skogplanting, har også store usikkerhetsmomenter.

Sektorvise virkemidler

Energisektoren - stasjonær energibruk

       Komiteen vil vise til at de samlede norske utslippene fra stasjonære kilder utgjør 10-15 % av de samla klimautslippene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at utslipp fra stasjonær energibruk vil kunne utgjøre en forholdsvis stor andel av veksten i de totale klimautslippene fram mot 2020 om en ikke satser langt sterkere på enøk og bruk av fornybare energikilder.

       Komiteen vil vise til at komiteens flertall i Innst.S.nr.150 (1997-1998) Bærekraftig utvikling, nedfelte følgende mål for den framtidige energi- og miljøpolitikken:

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i Innst.S.nr.150 (1997-1998) understreket at:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at Norge er det land i verden som har høyest elektrisitetsforbruk pr. innbygger. Det samlede energiforbruket pr. innbygger er om lag på linje med gjennomsnittet for andre industriland.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at potensialet for energisparing er stort og det er et mål å redusere det totale forbruket av elektrisitet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, viser til at potensialet for energisparing er stort og det er et mål å redusere forbruket av elektrisitet til oppvarming.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre vise til at det samlede energiforbruket pr. innbygger i Norge imidlertid er om lag som gjennomsnittet for andre industriland. Innsatsen for enøk i husholdninger, i offentlige bygg og i bedrifter må styrkes kraftig.

       Flertallet mener at enøk er svært viktig i klimasammenheng ved at dette kan frigi elektrisk kraft som kan erstatte fossile brensler.

       Flertallet mener at tilskuddsordningene for energisparing i kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheter må forbedres. Statsbygg og andre offentlige byggherrer bør ved nybygging pålegges å ta i bruk alternative fornybare energibærere til oppvarming der det er teknisk forsvarlig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil i tillegg understreke at det også må være økonomisk forsvarlig.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener de regionale enøk-sentrene bør få en klarere pådriverrolle for utvikling og bruk av enøk. Deres arbeid med å gjennomføre tilbud om enøk-sjekk i alle eneboliger og rekkehus bygget før 1980 bør intensiveres (jf OEDs budsjettproposisjon (1997-1998) s. 54). Flertallet viser til at Byggforsk har beregnet at nye hus kan bygges slik at de bruker halvparten så mye energi som dagens gjennomsnitt, selv med vanlig elektrisk oppvarming. Tilbudet om enøk-sjekk bør videreutvikles til også å gjelde boliger bygget etter 1980 og boliger under bygging.

       Komiteen viser til at det er en rekke prosjekter for energigjenvinning i industrien. Ifølge industrien selv kan så mye som 1/2 til 1 TWh energi gjenvinnes. Gjenvunnet vannkraft er en miljøvennlig form for energi.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen vurdere om et opplegg for refusjon av el-avgift vil kunne bidra til å stimulere dette gjenvinningspotensialet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i dag er underskudd på elektrisk kraft i Norge selv i normale nedbørsår. Prognoser viser at kraftbalansen vil svekkes ytterligere i årene som kommer på grunn av fortsatt forbruksvekst og liten tilvekst av ny kraft. Uten en styrking av kraftbalansen er det nødvendig å øke importen av kraft i hovedsak basert på kull. Skal vi i fremtiden være selvforsynt med kraft, må vi se på flere alternativer. Energiøkonomisering og satsing på nye fornybare energiformer som vindmøller og bioenergi er alle viktige tiltak, men vil bare i liten grad avhjelpe situasjonen.

       Disse medlemmer mener at Norge bør utnytte sine muligheter når det gjelder fornybar energi for å dekke det økende kraftbehov, men vil legge til at en satsing på enøk skal skje ut fra et markedsstyrt prinsipp. Disse medlemmer finner det imidlertid urealistisk at man skal klare å dekke veksten i kraftbehovet utelukkende med vannkraft og andre fornybare energikilder. For å unngå at Norge som energinasjon blir avhengig av import av kraft til eget forbruk, er det etter disse medlemmers syn helt nødvendig å utnytte vårt lands store gassressurser til å produsere kraft i Norge, også til eget forbruk. En eksport av norsk energi i form av naturgass, for å importere den samme energien i form av el-kraft, gir som kjent høyere energipriser i Norge, negative miljøeffekter og energitap, samt redusert mulighet for norsk verdiskapning.

       Disse medlemmer vil videre påpeke at det er viktig at dagens konsesjonsbehandling må forenkles, slik at tiden fra prosjektering til ferdigstilling blir betydelig redusert.

       Disse medlemmer mener at de beslutninger som tas for å møte klimakravene vil ha betydning for el-markeder og det totale energimarkedet. Dermed får de betydning for landets og omverdens energibalanse.

       Vi må se på det potensiale som finnes når det gjelder utbygging av flere vannkraftverk hvor også såkalte mikrokraftverk vil være viktige bidrag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener den nye plan- og bygningsloven ikke sterkt nok vektlegger bruk av alternative fornybare energibærere og stiller ikke strenge nok krav til energieffektivitet.

       Flertallet mener derfor at plan- og bygningsloven, byggeforskriftene og aktuelle retningslinjer bør gjennomgås for å tilfredsstille behovet for økt energieffektivitet og mer bruk av alternative fornybare energibærere i bygningsmasser. Det bør samtidig vurderes å innføre energistandarder for boliger, samt strengere standarder for energieffektivitet og for energibrukende utstyr.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at slike standarder skal være veiledende.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå plan- og bygningsloven, byggeforskriftene og aktuelle retningslinjer med sikte på å øke energieffektiviteten og sikre økt bruk av alternative fornybare energibærere. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at over 60 % av el-forbruket i norske husholdninger går til oppvarming av bolig og vann. Dette er en eksklusiv bruk av en høyverdig energiform. Dersom varmepumper erstatter olje- og gassfyrte kjøleanlegg vil det redusere de norske utslippene av CO₂ og SO₂ betydelig. Flertallet viser til Innst.S.nr.150 (1997-1998) hvor komiteens flertall ba Regjeringen utarbeide en handlingsplan for økt bruk av varmepumper i bygninger og industrianlegg.

       Flertallet mener det bør legges til rette for bedre finansieringsordninger for å stimulere private husholdninger til å satse på varmepumper, vannbårne systemer og enøk.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil understreke at selv med omfattende informasjonsvirksomhet vil den enkelte forbruker ikke ha full oversikt over sine muligheter for enøk og muligheten for bruk av andre energiformer. En tredjepart, f.eks. E-verkene, kan ha en slik kompetanse samt muligheten til å finansiere slike tiltak. Dette flertallet viser til at tredjepartsfinansiering av enøk brukes i en rekke land og har oppnådd gode resultater.

       Dette flertallet ber Regjeringen vurdere hvordan det kan legges til rette for tredjepartsfinansiering.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil be om at Regjeringen utformer nye låneordninger og tilskuddsordninger til enøk-tiltak i privat regi, som utformes slik at de stimulerer enøk-tiltak som i dag ikke gjennomføres. Dette behøver ikke nødvendigvis være tiltak som koster det offentlige penger. I mange tilfeller vil det være mulig å utforme støtteordninger som fungerer slik at bygningstekniske forbedringer og andre enøk-tiltak betales over en strømregning som er redusert som et resultat av de samme enøk-tiltakene.

       Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for å finansiere enøk-tiltak i private husholdninger over nettleien. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at myndighetene allerede i dag har hjemmel for å kreve at huseiere tilknyttes fjernvarmeanlegg, men denne lovhjemmelen er sovende så lenge det ikke finnes et godt utbygd fjernvarmesystem. Flertallet ber derfor Regjeringen endre dagens praksis slik at selskapene lettere kan investere i fjernvarmesystemer.

       Flertallet viser til St.prp. nr. 54 (1997-1998) hvor det foreslås produksjonsstøtte til vindkraft tilsvarende halv el-avgift og fritak for investeringsavgift for vindkraft- og bioenergianlegg og varmepumper.

       Flertallet støtter disse forslagene og mener det er viktige virkemidler for å introdusere disse energikildene i det norske systemet.

       Flertallet mener at solenergi må få de samme muligheter, og viser til at solvarmepotensialet i Norge er ubestridt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til målsettingen om at Norge skal være selvforsynt med fornybar energi i normalår. Dette gjør at skillet går mellom fornybar og ikke-fornybar energi. Disse medlemmer mener derfor at avgifts- og tilskuddspolitikken må avspeile dette. Regjeringen har foreslått avgiftsfritak og støtte til enkelte former for fornybar energi. Dette vil diskriminere andre former for ren og fornybar energi. Det bør etter disse medlemmers syn utarbeides en plan for hvordan målet om selvforsyning skal oppnås. Her bør en se på alle former for fornybar energi og en bør særlig legge vekt på effekten av nye tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den forrige regjeringa satte ned et utvalg for å se på kraftbalansen fram mot 2020. Dette utvalget vil snart legge fram sin innstilling. Disse medlemmer ser det som naturlig å komme tilbake til disse spørsmål i oppfølgingen av denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Norsk Hydros lansering av hydrokraft. Dersom Hydros planer om hydrogenkraftverk, separasjon og injisering av CO₂ kan realiseres, står vi overfor en ny situasjon med minimale CO₂-utslipp fra gasskraftverk. Skillet mellom fornybar og ikke-fornybar energi i form av gasskraft, vil dermed miste mye av sin miljømessige betydning. Disse medlemmer mener at Hydros prosjekt kan vise seg å bli et fremragende eksempel på hvordan næringslivet i dag er blitt pådrivere i miljøarbeidet. Næringslivets teknologi-utvikling og kommersielle tenkning finner ofte løsninger der offentlige påbud og reguleringer har kommet til kort.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener likevel at flere enkeltforslag enn de Regjeringen foreslår, kan innarbeides allerede i budsjettet for 1999, og viser til at flere land har tiltak for å stimulere til økt produksjon av CO₂-fri fornybar energi. Dette kan gjøres på ulike måter. I Danmark f.eks. kjøpes vindkraft for en pris som utgjør 85 % av netto el-pris pluss et « CO₂-tilskudd » på 10 øre kWh og 17 øre kWh i øvrige subsidier. I Sverige har man en støtteordning som består av investeringstilskudd på 15 % (utgjør 4-5 øre kWh) samt en subsidie på 15,2 øre/kWh. I Tyskland er det utarbeidet et lovverk som gir prisgaranti for energi produsert med fornybare energikilder. I Norge kan vi altså adoptere systemer fra våre naboland uten lange utredninger og spill av tid. Dette medlem er opptatt av å komme i gang med konkrete tiltak og foreslår derfor følgende:

       « Stortinget ber om at Regjeringen i statsbudsjettet for 1999 foreslår ordninger som stimulerer til økt produksjon av CO₂-fri fornybar energi. »

       Dette medlem vil påpeke at det er et betydelig potensiale for å øke energieffektiviteten ved opprustning av eksisterende kraftverk og linjenett. Regjeringen må derfor gjennom økonomiske incentiver eller ved regelverk sørge for at dette arbeidet gis prioritet. Dette medlem vil også vise til at et flertall i Innst.S.nr.150 (1997-1998) ba Regjeringen om å vurdere en omorganisering av enøk-arbeidet, med tanke på å få større deler av ressursene over på direkte støtte til investeringer og implementering av enøk-tiltak og varmepumpeteknologi, og forventer at Regjeringen raskt kommer med forslag til dette.

       Komiteen vil vise til at fyringsolje dekker om lag 10-15 % av det stasjonære energiforbruket i Norge. En betydelig del av de norske CO₂-utslippene kommer fra oljefyring.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener dette er et område der det er lett å redusere klimautslippene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det bør utarbeides en plan for utfasing av oljefyring samtidig som bruk av bioenergi og varmepumper fases inn. I nybygg bør det vurderes å forby installering av oljefyring. I løpet av 15 år bør minst 80 % av oljefyringen være fjernet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det bør brukes positive virkemidler for å få til en vridning fra oljefyring og til varmepumper og bioenergi. Virkemidlene skal ta utgangspunkt i prinsippet om at det skal lønne seg å velge miljøvennlige løsninger.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at kostnadene for produksjon av bioenergi i dag er 5-10 øre kWh høyere enn for oljefyring. Disse medlemmer er derfor enig i at avgiftene på fyringsolje må økes for å gjøre bioenergi mer konkurransedyktig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det ikke må installeres oljefyring i nybygg og at det må utarbeides lovverk som ivaretar dette. Samtidig må det utarbeides en plan for å fase ut bruken av fyringsolje i løpet av en 10-års periode, for å fase inn bruk av varmepumper og alternativ fornybar energi. I første omgang må avgiftsnivået for fyringsolje harmoniseres med EU-landene Sverige og Danmark. Regjeringen starter denne prosessen i forslaget til Revidert nasjonalbudsjett, men dette må videreføres i statsbudsjettet for 1999.

       På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for harmonisering av avgiftene på fyringsolje med Sverige i forslaget til statsbudsjett for 1999. »

Merking og normer

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at i flere land skjer det nå et betydelig arbeid med å etablere merking og normer for energibruk i ulike produkter som husholdningsapparater og i f.eks. byggforskrifter. Dette arbeidet bør føre til at en så raskt som mulig etablerer minimumsstandarder som gjør det mulig å fjerne de mest energisløsende produkter fra markedet. Dette medlem mener at Norge skal være et foregangsland på dette området og ikke alltid avvente andre lands normer og standarder før vi innfører strengere regler her. Dersom en regner med at andre land vil innføre strengere regler i fremtiden, kan det ofte være en fordel å ligge i forkant av regelutviklingen slik at næringslivet får ligget i forkant rent teknologisk.

       På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa innføre et merkesystem som viser energibruk i alle husholdningsprodukter og etablere minimumsstandarder som vil bidra til å fjerne de mest energisløsende produkter fra markedet. »

Gasskraft

       Komiteen viser til at Stortinget ved behandlingen av i Innst.S.nr.250 (1995-1996) våren 1996 åpnet for bygging av to gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes. Flertallet begrunnet sitt standpunkt med at dette, selv om det ville øke de nasjonale utslippene av CO₂, ville redusere utslippene i Norden på grunn av redusert behov for kullkraft. Mindretallet mente at utslippene totalt ville øke, både i Norge og i Norden.

       Det er nå lansert planer om bygging av gasskraftverk der CO₂-utslippene reinjiseres tilbake til Kontinentalsokkelen. Dette kan bidra til å redusere utslippene med opp til 90 %. Komiteen viser til at eierne av de to planlagte gasskraftverkene avventer realiseringen av prosjektene i påvente av en nærmere teknologiavklaring.

       Komiteen mener det er positivt at det nå arbeides med løsninger der CO₂ fra gasskraftverkene reinjiseres og mener dette vil gjøre gasskraft mer miljøvennlig.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener myndighetene må støtte utviklingen av denne typen løsninger gjennom forskning og utvikling, og viser i den forbindelse blant annet til Norges Forskningsråds klimateknologiprogram for separasjon og injeksjon av CO₂.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil vise til at dersom man lykkes med å finne tekniske og økonomiske løsninger som muliggjør reinjeksjon av CO₂, kan dette også anvendes på de planlagte gasskraftverkene. Dette kan gjøre de opprinnelige planene uaktuelle og føre til et bedre alternativ for miljøet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det i dag er underskudd på elektrisk kraft i Norge selv i normale nedbørsår. Disse medlemmer vil støtte utbyggingen av gasskraftverk og ser det som et nødvendig tiltak for i større grad å være selvforsynt med kraft. Dette vil også være en god erstatning for den import vi har av kullfyrt kraft fra Danmark. Det vil også være bedre å omgjøre gassen til kraft i Norge istedenfor å eksportere gassen til eksempelvis Nederland for så å importere kraften tilbake. Her får vi store energitap ved transport og vil heller ikke få gevinsten ved å bygge og drive verkene selv, noe som vil ivareta norske interesser og videreutvikle norsk industri. De planlagte kraftvarmeverk og gasskraftverk i Norge vil i tillegg ha en langt høyere utnyttelsesgrad enn de gamle verkene i eksempelvis Nederland.

       Disse medlemmer vil vise til Norske Skog og Elkem som har omfattende utviklingsplaner for sine fabrikker i Norge. Disse planene vil øke kraftbehovet med omkring 3 TWh årlig frem til omkring år 2005. Samtidig er selskapenes langsiktige kraftkontrakter i ferd med å løpe ut. Uten tilgang på ny kraftoppdekning vil Norske Skog og Elkem ha et udekket årlig kraftbehov på 5 TWh i år 2005 og 12 TWh i år 2012. For å møte den manglende kraftsituasjonen planlegger Norske Skog og Elkem å bygge et kraftvarmeverk basert på naturgass fra Haltenbanken. Forskjellen på et frittstående gasskraftverk og et kraftvarmeverk er at det siste produserer både el-kraft og varme som kan utnyttes. Anlegget integreres med Norske Skogs avispapirfabrikk i Skogn. Dette gir en effektiv og miljømessig god utnyttelse av gassen samtidig som det danner basis for en meget stor industribygging i distrikts-Norge.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dok.nr.8:39 (1997-1998) om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Per Sandberg om å legge forholdene til rette for å stille seg positiv til en konsesjonssøknad fra Industrikraft Midt-Norge DA om etablering av kraftvarmeverk basert på bruk av naturgass i Skogn i Nord-Trøndelag.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge forholdene til rette for å stille seg positiv til en konsesjonssøknad fra Industrikraft Midt-Norge DA om etablering av kraftvarmeverk basert på bruk av naturgass i Skogn i Nord-Trøndelag. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre forutsetter at et eventuelt kraftvarmeverk i Skogn kan realiseres innenfor rammen av Kyoto-protokollen.

       Disse medlemmer mener en eventuell realisering av mer miljøvennlige gasskraftverk åpner interessante perspektiver for utbygging og utnytting av gasskraft i Norge. Hvert middelsstort oljefelt av Grane-typen kan gi grunnlag for produksjon av elektrisk kraft i størrelsesorden 13-15 TWh. Disse medlemmer peker på at dette skaper et enormt potensiale for industriell utvikling i Norge og eksport av miljøkraft.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Hydros presentasjon av planer for bygging av gasskraftverk der CO₂-gassen reinjiseres, viser at presset fra miljøbevegelsen har bidratt til å utvikle ny teknologi. Dette medlem vil imidlertid understreke at bygging av gasskraftverk er ikke blitt et miljøprosjekt etter at Hydro presenterte sine planer. Bygging av gasskraftverk vil fortsatt ha betydelige konsekvenser for miljøet. Den teknologiske løsning som Hydro har presentert, er fortsatt på utviklingsstadiet. Selv om det ser lovende ut er det fortsatt et godt stykke igjen før denne teknologien er på plass. Samtidig er det investert enormt mye prestisje og penger i prosjektet gasskraftverk fra selskapene bak. Det er fullt mulig at Naturkraft vil bygge kraftverkene selv om de teknologiske løsningene for å fjerne CO₂-utslippene ikke er på plass.

       Dette medlem vil videre understreke at gasskraftverkene naturlig nok vil basere seg på gass som er en fossil, ikke-fornybar energikilde. Dette forandrer seg ikke ved byggingen av Hydros gasskraftverk. Med en videreutvikling av teknologien kan et anvendelsesområde for CO₂-fri gasskraft være felt i Nordsjøen. Hele drivkraften bak bygging av gasskraftverkene er at Norges energiforbruk skal øke, og denne økningen vil også komme som følge av Hydros « CO₂-frie » gasskraftverk. Dette medlem mener at hele energipolitikken i Norge må endres fra økt forbruk til mer energiøkonomisering. Ved å bygge nye gasskraftverk for å dekke det økte forbruket av energi i Norge vil viktige initiativ for å satse på enøk og bygging av alternative energikilder svekkes.

       Dette medlem ser positivt på at kraftselskapene anstrenger seg til det ytterste for å finne teknologiske løsninger på de miljøutfordringer en står ovenfor. Dersom gasskraftverk skal bygges er det langt bedre at en Hydro-modell der CO₂ sendes i rør tilbake til oljefeltene velges, framfor de gammeldagse løsningene Naturkraft opererte med. Men selv med sterkt reduserte CO₂-utslipp er ikke gasskraftverkene noe miljøprosjekt.

       Dette medlem viser til de mange gasskraftverk som er i drift på norsk sokkel, og merknaden fra Sosialistisk Venstreparti og sentrumspartiene i Innst.S.nr.150 (1997-1998) om elektrifisering av plattformer, og ber Regjeringen vurdere transport av elektrisitet til enkelte felt på norsk sokkel.

Prosessindustrien, produksjon av sement, petrokjemi og raffinerier, m.m.

       Komiteen viser til ovenstående merknader om innføring av avgifter og kvoteordninger for denne typen industri.

Petroleumssektoren

       Komiteen vil vise til at petroleumssektoren stod for om lag 18 % av de norske utslippene av klimagasser i 1996. Utslippene av klimagasser fra sektoren forventes å vokse betydelig framover. Med dagens virkemiddelbruk og produksjonstempo forventes CO₂-utslippene å dobles fra 1990 og fram til 2010.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at for at Norge skal kunne oppfylle sine utslippsforpliktelser må andre sektorer ta en større utslippsreduksjon eller alternativt kjøpe kvoter.

       Komiteen er opptatt av at Norge som en av verdens største produsenter av olje og gass må ta et ansvar for at petroleumsvirksomheten medfører minst mulig belastninger på miljøet.

       Komiteen vil vise til at petroleumsindustrien siden 1991 har vært pålagt CO₂-avgift. Ingen andre oljeproduserende land har pålagt sin oljeindustri en tilsvarende avgift. Avgiften har bidratt til at norsk oljeproduksjon har de laveste utslippene pr. produsert enhet i verden.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, er enig i Regjeringens forslag om at CO₂-avgiften videreføres som det viktigste klimapolitiske tiltak.

       Komiteen vil vise til at veksten i klimagassutslipp skjer til tross for at det drives et omfattende arbeid for å redusere utslippene av klimagasser fra aktiviteten på norsk sokkel. I samarbeid med myndighetene opprettet oljeindustrien i 1995 Miljøsok. Miljøsok har satt et mål om å redusere CO₂-utslippene med 30-40 % pr. produsert kWh i perioden 1995-2010. Blant annet sett i forhold til den forventede petroleumsproduksjonen i år 2010 kan oppfyllelsen av dette målet innebære et reduksjonspotensiale på opptil 5,7 mill. tonn CO₂-ekvivalenter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Bondevik-regjeringen legger opp til et høyt investeringsnivå og dermed også et fortsatt høyt produksjonsnivå, jf. St.prp. nr. 52 (1997-1998).

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det i årene framover må satses omfattende på forskning og utvikling av mer miljøvennlige produksjonsformer. Reinjisering, deponering, fjerning av røkgass o.l. er tiltak som vil redusere utslippene betydelig om de blir kommersielt og praktisk tilgjengelig.

       Komiteen vil vise til at det er gjort mye for å redusere faklingen. Norsk sokkel har langt lavere utslipp en andre land fra fakling.

       Likevel mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at det fremdeles er noe å hente siden fakling står for opp mot 10 % av utslippene på norsk sokkel.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er gode grunner til at petroleumssektoren bør omfattes av et kommende system for handel med CO₂-kvoter. Det vil i så fall innebære at petroleumsindustrien må kjøpe kvoter, istedenfor som i dag å betale CO₂-avgift. Disse medlemmer viser til at et kvotesystem som går på tvers av gasser, sektorer og land gir de mest kostnadseffektive løsningene. Utredningen av et kvotesystem bør derfor inneholde en vurdering av hvordan petroleumsindustrien best kan inkluderes.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at utvinning av olje og gass slår nye rekorder hvert år. Norges produksjon er om lag tre ganger så stor som en regnet med i 1985, og om lag dobbelt så stor som regnet med i 1990. Nye felt blir igangsatt, prøveboring og leting pågår for fullt. I denne situasjon forundres dette medlem av at Kyoto-meldingen påstår at redusert tempo ikke vil gi reduserte utslipp. En slik slutning er selvsagt helt feilaktig.

       Dette medlem finner også grunn til å minne om Norges rolle som gratispassasjer i oljepolitikken. Mens et flertall på Stortinget beklager og klager på at Norge er en EU-koloni pga. manglende medlemskap i unionen, ønsker det samme flertallet at vi skal holde oss borte fra de påvirkningsmulighetene vi ville hatt innenfor OPEC. Gjennom deltakelse der, og som pådriver for redusert tempo og lavere produksjon, ville noe kunne blitt gjort for å påvirke klimautslippene internasjonalt. Men selv alene kan Norge påvirke egne og andres klimautslipp gjennom redusert utvinningstempo. Den manglende styring som det i dag er i norsk petroleumspolitikk, er derfor uttrykk for at kortsiktig økonomisk tenkning er langt viktigere enn klima- og miljøspørsmål. Skal en ha troverdighet i klimaproblematikken må det derfor foretas en grundig gjennomgang av aktiviteten på norsk sokkel med tanke på å sette klimapolitikken først. Dette medlem foreslår på denne bakgrunn følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et tempoutvalg, som foretar en fullstendig gjennomgang av aktiviteten på norsk sokkel, med tanke på å få fram forslag til tiltak som kan bidra til reduserte klimautslipp såvel nasjonalt, som internasjonalt. »

Transport

       Komiteen vil vise til at et godt utbygget samferdselsnett er avgjørende både for bosetting og næringsutvikling over hele landet. Samtidig er samferdselssektoren en viktig kilde til de norske utslippene av klimagasser. Utslippene fra transportsektoren utgjør hele 27 % av de norske klimagassutslippene.

       Komiteen viser til at 60 % av utslippene fra samferdselssektoren kommer fra biltrafikken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at i mange distrikter er bilen det mest egnede framkomstmiddelet, men i sentrale strøk må kollektivtrafikken styrkes og bilbruken reduseres. Flertallet mener derfor at samferdselsinvesteringene må vris fra vei til bane. Hoveddelen av satsingen bør ligge på nærtrafikken i de større byene, samt på Intercity-trafikken. På de mest trafikkerte fjernstrekningene bør det innføres krengetog, slik at jernbane kan bli et bedre alternativ til fly og bil. Godstransport som foregår over lange avstander må i størst mulig grad overføres fra vei til bane.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er nødvendig å øke satsningen på både vei og bane. I sentrale strøk er det særlig viktig å stimulere til økt bruk av kollektive transportmidler. Disse medlemmer mener at bedre nye veiløsninger, som gir bedre fremkommelighet, også er et viktig miljøtiltak.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at dersom vi skal lykkes i å redusere utslippene fra samferdselssektoren er vi avhengig av introduksjon av ny teknologi. Flertallet ønsker derfor å styrke forskning og utvikling av motorer som kan benytte annen energi enn bensin og diesel. Samtidig må avgiftssystemet stimulere til utprøving og overgang til kjøretøy med lavere drivstofforbruk og til bruk av alternativ energi.

       Flertallet vil understreke at veksten i transportsektoren vil by på store utfordringer i oppfølgingen av Kyoto-protokollen. Både i Norge og i de andre europeiske landene øker utslippene fra denne sektoren betydelig. Flertallet mener det er et mål å begrense behovet for transport gjennom en bedre transport- og arealplanlegging. Viktig for det globale klimaet er også overgang til ny teknologi og bruk av mer miljøvennlig drivstoff.

       Flertallet vil understreke behovet for å prøve ut alternative drivstoffer spesielt for bruk i kollektivtransporten.

       Komiteen har merket seg at det blir satt i verk forsøk med naturgass i ferjedriften på to strekninger i Møre og Romsdal og Rogaland.

       Komiteen viser for øvrig til de forsøkene som er i gang innenfor buss- og drosjetransport.

       Komiteen mener det må legges til rette for økt bruk av naturgass som drivstoff i busstransport og ferjedrift.

       Komiteen vil peke på at biodrivstoff er et miljøvennlig supplement til fossile drivstoffer. Det er mulig å blande biodiesel i vanlig diesel uten at dette krever ombygging av kjøretøyet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at med dagens avgiftssystem betales full avgift på biodiesel på grunn av tilførsel av 10 % vanlig diesel i dette drivstoffet. Flertallet ber Regjeringen vurdere et avgiftsopplegg hvor biodrivstoff fritas for CO₂-avgift på lik linje med andre miljøvennlige drivstofftyper.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil understreke at en styrking av kollektivtrafikken, spesielt i byområder, må kombineres med tiltak for å redusere bilbrukerne, dersom en skal få til endringer av betydning. Vegprising, parkeringsrestriksjoner, tidsdifferensiering er tiltak som må vurderes. Det må være en strategi å gi miljøvennlig transport fordeler gjennom investeringer og avgiftspolitikk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i enkelte byområder, bl.a. på Nord-Jæren er planer for utbygging av bybaneløsninger, og ber Regjeringen bidra med midler til realisering av disse planene. Det er selvsagt også viktig at kollektivtrafikken ikke priser seg ut av markedet, og støtten til denne delen av transporten må økes. Regjeringen må også gjennom bl.a. avgiftssystemet bidra til at flere velger miljøvennlige løsninger ved kjøp av transportmidler.

       Dette medlem viser til at det er grunn til å regne med at utslippskravene for avgassutslipp fra biler vil bli stadig strengere i en rekke andre land etter hvert. For å fremskynde en slik utvikling har California bestemt at 2 % av alle biler som selges fra 1998 skal være såkalte nullutslippsbiler og at denne andelen skal økes til 10 % i år 2003. Dette medlem mener at et slikt vedtak er positivt og at det sannsynligvis vil være de landene som setter strenge krav tidlig som også vil høste økonomiske fordeler av en omlegging fra tradisjonelle biler til el-biler og biobiler. Dette medlem mener at Norge skal ligge i forkant når det gjelder å erstatte deler av bilparken med el-biler og mener at følgende tiltak skal iverksettes for å oppnå dette:

       På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

       «Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding med tiltak for å fremme bruk av nullutslippsbiler.»

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at bl.a. flytrafikk foreløpig er holdt utenfor klimaforhandlingene, men forventer at Regjeringen følger opp dette i de videre internasjonale forhandlingene.

Lokale klimaplaner

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at kommunene og fylkene må trekkes mer aktivt inn i arbeidet for å få redusert norske utslipp av klimagasser. Mange av utslippene i Norge har direkte sammenheng med vedtak fattet i fylkesting eller kommunestyrer. Det kan gjelde valg av samferdselsløsninger eller valg av energikilde til oppvarming av kommunale bygninger. Alle kommuner og fylker i fremtiden bør ha et bevisst forhold til de klimapolitiske konsekvensene av ulike vedtak som fattes. Flertallet mener at dette best kan gjøres ved at alle kommuner og fylker utarbeider lokale klimaplaner gjennom det lokale Agenda 21 arbeidet. Disse klimaplanene bør inneholde en oversikt over de lokale utslippskildene og ulike tiltak en kan gjennomføre for å få utslippene ned. Flertallet mener at de sentrale myndigheter har et særskilt ansvar for å stimulere fylker og kommuner til å sette opp lokale klimaplaner.

       På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at fylker og kommuner utarbeider egne planer for hvordan disse kan senke sine klimagassutslipp. »

Sjøfart og fiske

       Komiteen vil vise til at innenlands sjøfart står for en fjerdedel av klimagassutslippene fra samferdselssektoren.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at CO₂-utslippene fra sjøfart kan reduseres ved lavere transportomfang, ved bedret kapasitetsutnyttelse av fiskeflåten og skipene, og ved tekniske tiltak knyttet til fartøyene. En gjennomgang av ulike tiltak tyder på at sjøfarten kan redusere CO₂-utslippene med rundt 30 % (jf. St.meld. nr. 29 (1997-1998).

       Flertallet mener overgang til bruk av gass i ferger er et viktig klimatiltak.

       Flertallet vil vise til at fiskeflåten består av mange fartøyer som har form og konstruksjon som ikke er energioptimal. Gjennom å utforme skrog som har mindre friksjon og å installere mer energieffektive motorer, kan drivstofforbruket reduseres.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber derfor Regjeringen vurdere å utarbeide forskrifter for mer energieffektive båter.

       Komiteen viser til at norsk internasjonal skipsfart har et meget betydelig omfang. Dette innebærer at utslippene fra denne virksomheten utgjør en betydelig del av de totale norske utslippene. Komiteen har merket seg at denne aktiviteten ikke omfattes av utslippsreduksjonene i Kyoto-protokollen, men at partene er forpliktet til å arbeide gjennom FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å redusere klimagassutslippene fra skip.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger til grunn at norske interesser følger opp dette ved å utvikle forpliktende internasjonale miljø- og sikkerhetskrav på et høyt nivå.

Avfall

       Komiteen vil vise til at utslippene fra avfallsdeponier i dag er en viktig årsak til utslippene av klimagassen metan. Utslippene av metan utgjør i dag om lag 12 % av de totale norske klimagassutslippene.

       For å redusere avfallsmengden og øke gjenvinningsgraden støtter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, innføring av en sluttbehandlingsavgift på avfall. Miljøkostnadene som følge av deponering og forbrenning av avfall reflekterer i dag ikke de kommunale avfallsgebyrene. En sluttbehandlingsavgift på avfall kan skape et riktigere prisforhold mellom det å sende avfall til gjenvinning, mot det å levere avfall til deponering eller forbrenning. Dette vil gjøre det mer lønnsomt for kommunene å satse på kildesortering og gjenvinning. Flertallet er enig i Regjeringens forslag om å differensiere avgiften etter energiutnyttelse.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at avgiftene må differensieres etter energiutnyttelse. Disse medlemmer mener en annen innretning av avgiften er mer hensiktmessig og viser til Arbeiderpartiets forslag i innstillingen om grønne skatter, hvor det foreslås en grunnavgift på 75 kroner og en differensiert avgift på 225 kroner. Disse medlemmer vil samtidig understreke at det er viktig at innretningen på avgiften motiverer til kildesortering. Det må vurderes om dette hensyn i tilstrekkelig grad ivaretas gjennom nivået på grunnavgiften gjennom evaluering av ordningen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at en sluttbehandlingsavgift på avfall ikke er tilstrekkelig for å redusere utslippene fra organisk avfall. Det viktigste tiltaket er å redusere avfallsmengden.

       Flertallet vil vise til at næringslivet har påtatt seg ansvaret for at 60-80 % av emballasjeavfallet av plast, metall, kartong og brunt papir samles inn, gjenvinnes eller utnyttes til ny energi innen 1999. Dersom det viser seg at disse avtalene ikke oppfylles, mener flertallet at det bør vurderes innført avgifts- og panteordninger. Samtidig må staten ta det overordnede ansvaret for at det finnes hensiktsmessige gjenvinningsmuligheter nasjonalt, og legge til rette for etablering av virksomheter som gjenvinner avfall.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det også må legges til rette for virksomheter som utnytter det potensialet som ligger i utnyttelse av varme fra avfall.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at disse medlemmer mener at det vil være spesielt aktuelt å inkludere avfallssektoren i et kvotesystem. Det kan utløse betydelige utslippsreduksjoner til lav kostnad. Inntil dette er avklart støtter disse medlemmer innføring av deponiavgiften.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til det faktum at en økning i et produkts levetid, muliggjør en reduksjon i energibruk, i forurensning og i materialbruk. Som en generell miljøstrategi er etter alt å dømme økt levetid viktigst, selv om det i dette ikke er noen motsetning i at produktet må være resirkulerbart. Dette medlem er opptatt av det store energiforbruk som går med i produksjon av diverse varer. Bare for å produsere de møbler og husholdningsapparatene vi forbruker hvert år, kreves det en energimengde tilsvarende en produksjon fra minst to Alta-kraftverk. Ved krav til økt levetid spares altså store mengder energi, men i tillegg kommer de besparelser vi vil få i materialforbruket. Næringsliv og industri må derfor underlegges lovverk og økonomiske virkemidler som gir dem ansvar for de produserte varenes livssyklus. Kostnadene til dette må plasseres på produsentleddet, slik at det derved gis incentiver til å redusere avfallsmengden og eventuelle miljøskadelige komponenter, samt å forbedre holdbarheten til komponenter og produkt. Dette skjer på en del områder i dag, men kan med fordel utvides.

       På bakgrunn av dette fremmer dette medlem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennom økonomiske incentiver, legge til rette for at holdbarheten på komponenter i produkter skal økes, og fremme forslag om å innføre fra vugge til grav prinsippet for produsent, med krav om at « utbrukte varer » skal tas i retur. »

Tiltak og virkemidler for å redusere utslippene av HFK

       Komiteen vil vise til at utslippene av HFK-gassene forventes å øke de nærmeste åra som en følge av utfasingen av KFK og HKFK. Prognoser utarbeidet av SFT angir et forbruk i år 2010 på nær 2 mill. tonn CO₂-ekvivalenter eller om lag 3 % av de samlede norske klimautslippene. Komiteen erkjenner at full utfasing av HFK for enkelte områder av kuldebransjen kan by på problemer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det derfor bør settes inn midler til forskning på teknologi som overflødiggjør bruk av HFK i disse bransjene. Flertallet mener en bør ta i bruk de mest kostnadseffektive tiltakene for å regulere bruken av HFK.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber Regjeringen utrede innføring av avgift.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ber Regjeringen utrede innføring av kvoter.

       Komiteen vil vise til at i Ot.prp. nr. 66 (1992-1993) forutsettes det et økt ansvar for vareprodusenter til å unngå forurensing og sikre en forsvarlig avfallshåndtering av alle typer avfall. Alle kostnader ved senere avfallshåndtering skal være inkludert i prisen på varen/produktet. For enkelte typer varer/produkter er det i tillegg viktig å etablere effektive incentiver for å redusere forurensing bl.a. med refunderbare avgifter.

       Komiteen vil vise til det etablerte mottaks- og behandlingssystem for det ozonreduserende stoff klorfluorkarbon (KFK), og ber Regjeringen vurdere om dette systemet kan utvides til å omfatte andre ozonreduserende stoffer.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det må innføres forhåndsbetalte avgifter på HKFK og HFK, slik at det ikke kreves gebyr ved innlevering/retur, inntil disse klimagassene er faset ut. Plan for utfasing må utarbeides.

Forskning og utvikling

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at for å kunne nyttiggjøre det store potensialet vi har for energiøkonomisering, utvikling av fornybare energikilder, rensing og deponering av karbon fra fossile brensler samt andre tiltak for å redusere klimagassutslippene, må det satses mer på forskning og utvikling av ny teknologi.

       Komiteen viser til Innst.S.nr.150 (1997-1998) - Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, hvor komiteens flertall foreslår et program for fornybar energi og energiøkonomisering.

       Komiteen viser til at Jagland-regjeringen foreslo å opprette Statens miljøfond samt et teknologifond som skulle gjøre det mulig å ta i bruk ny teknologi for å redusere utslippene av klimagasser. Etter forslag fra Bondevik-regjeringen fjernet stortingsflertallet teknologifondet, men beholdt miljøfondet. Statens miljøfond skal være en låneordning som sikrer finansiering av prosjekter som bidrar til å redusere utslipp av klimagasser og andre miljøskadelige utslipp. Fondet skal sikre finansiering av prosjekter som ut fra rene bedriftsøkonomiske kriterier ikke ville blitt finansiert.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen i meldingen mener dette fondet er viktig for å kunne bidra til økt energieffektivisering og at energibehovet i økende grad blir dekket av vannbåren varme og fornybare energikilder.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 1998 foreslår å kutte lånerammen i Statens miljøfond med 50 % fra 500 mill. kroner til 250 mill. kroner, og grunnkapitalen med 50 % fra 100 mill. kroner til 50 mill. kroner. Dette medlem mener at et slikt dramatisk kutt gir signal om at en ikke ønsker den nødvendige satsing på utvikling og bruk av ny miljøteknologi.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at det drives omfattende klimaforskning allerede i dag. Likevel er det behov for å styrke denne forskningen, samt å bidra til en bedre samordning av de ulike forskningsprosjektene. Flertallet mener derfor at klimaforskningen må prioriteres sterkere i forbindelse med behandlingen av den kommende stortingsmeldingen om norsk forskning.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i Sverige er besluttet å bruke 9.130  mill. kroner til energiforskning og utvikling de neste syv årene, og de skal bruke 5.400  mill. kroner på å omforme Sverige til en foregangsnasjon for bærekraftig utvikling.

       Dette medlem foreslår at det opprettes et nasjonalt program for å samle aktivitetene i et felles organ. Dette har mange fordeler og synergieffekter. ingen energikilde kan alene løse de problemene vi i dag står overfor. De ulike energikildene har ulik karakter som gjør at nettopp samspilleffekter er viktige. Kombinasjonen av kunnskap fra ulike fagdisipliner vil også kunne føre til mer effektiv energiutnyttelse og nye produktmuligheter for norsk industri. Samspilleffekten mellom de nye fornybare energikildene og vannkraften bør være et av de viktige områdene for nærmere studier. Samlet representerer de ulike universitets- og forskningsmiljøene, som f.eks. NTNU i Trondheim, tilstrekkelig kompetanse til å starte et nasjonalt forskningsprogram på fornybare energikilder. De eksisterende miljøene i Norge dekker bioenergi, solenergi, vindenergi, bølgeenergi samt tilgrensende områder som energilagring og hydrogenteknologi.

       Dette medlem mener et nasjonalt program bør ha ansvar for forskning og undervisning om energibruk og teknologi i samfunnet, med hovedvekt på bærekraftig energibruk/teknologi i nasjonal og internasjonal sammenheng og i et langsiktig perspektiv. Videre er forskningsmessige problemstillinger innen infrastruktur, tilrettelegging, effekten av ulike støtteordninger og implementering av ny miljøvennlig teknologi viktig i et samfunnsmessig perspektiv.

       Dette medlem viser til at Norge med opprettelsen av et slikt program vil ha en unik mulighet til å markere seg som en internasjonal pådriver innen FoU for utvikling av nye fornybare energikilder, som samtidig vil ha en positiv effekt på sysselsetting i distriktene og for industriutvikling for det neste århundret.

       Dette medlem mener for øvrig at norske forskningsprogrammer innen atomenergi bør nedprioriteres. I stedet bør en øke innsatsen innen forskning og utvikling av fornybare energikilder. Dette medlem viser i den forbindelse til Sosialistisk Venstrepartis forslag i B.innst.S.nr.I (1997-1998) der en foreslo å redusere bevilgningen til Institutt for energiteknikk med 30  mill. kroner.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt program for forskning og utvikling av alternative fornybare energikilder. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen gjennomgå plan- og bygningsloven, byggeforskriftene og aktuelle retningslinjer med sikte på å øke energieffektiviteten og sikre økt bruk av alternative fornybare energibærere.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen avvikle ensidige nasjonale miljøavgifter som svekker konkurranseevnen til norsk næringsliv.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen om å legge forholdene til rette for å stille seg positiv til en konsesjonssøknad fra Industrikraft Midt-Norge DA om etablering av kraftvarmeverk basert på bruk av naturgass i Skogn i Nord-Trøndelag.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for å finansiere enøk-tiltak i private husholdninger over nettleien.

Forslag 6

       Stortinget ber om at Regjeringen i statsbudsjettet for 1999 foreslår ordninger som stimulerer til økt produksjon av CO₂-fri fornybar energi.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for harmonisering av avgiftene på fyringsolje med Sverige i forslaget til statsbudsjett for 1999.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen nedsette et tempoutvalg, som foretar en fullstendig gjennomgang av aktiviteten på norsk sokkel, med tanke på å få fram forslag til tiltak som kan bidra til reduserte klimautslipp så vel nasjonalt, som internasjonalt.

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen gjennom økonomiske incentiver, legge til rette for at holdbarheten på komponenter i produkter skal økes, og fremme forslag om å innføre fra vugge til grav prinsippet for produsent, med krav om at « utbrukte varer » skal tas i retur.

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt program for forskning og utvikling av alternative fornybare energikilder.

Forslag 11

       Stortinget ber Regjeringen innføre et merkesystem som viser energibruk i alle husholdningsprodukter og etablere minimumsstandarder som vil bidra til å fjerne de mest energisløsende produkter fra markedet.

Forslag 12

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding med tiltak for å fremme bruk av nullutslippsbiler.

Forslag 13

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at fylker og kommuner utarbeider egne planer for hvordan disse kan senke sine klimagassutslipp.

4. Komiteens tilråding

      Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       St.meld. nr. 29 (1997-1998) Norges oppfølging av Kyoto-protokollen, vedlegges protokollen.

Vedlegg 1. Energi- og miljøkomiteen har mottatt følgende brev fra Miljøverndepartementet v/statsråden, datert 28. mai 1998.

Svar på spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 28 (1997-1998) Norges oppfølging av Kyoto-protokollen

       Det vises til brev fra Energi- og miljøkomiteens leder Jens Stoltenberg av 19. mai 1998 med enkelte spørsmål i tilknytning til Stortingets behandling av ovennevnte melding, samt tilleggsspørsmål fra Aud Blattmann datert 25. mai 1998.

Svar på spørsmål 1:

       I St.prp. nr. 54 (1997-1998) foreslås det at CO₂-avgiften utvides til de anvendelser der det ikke betales avgift i dag, med 100 kroner pr. tonn CO₂. I tillegg foreslås bl.a. fritaket for autodieselavgift på busser fjernet. Forslagene er anslått å bidra til en reduksjon i CO₂-utslippene på om lag 0,6 mill. tonn på kort sikt sammenlignet med referansebanen. Bl.a. gjennom forbedret prosessteknologi og ved at kompensasjonsordningene knyttet til CO₂-avgiften blir avviklet, kan utslippsreduksjonen på lengre sikt (rundt år 2010) bli i størrelsesorden 2 mill. tonn i forhold til referansebanen. Anslaget for den kortsiktige virkningen på 0,6 mill. tonn er bakgrunnen for anslaget på side 11 i St.meld. nr. 29 (1997-1998), som det refereres til i brevet fra energi- og miljøkomiteen.

       Industrien står for om lag 3/4 av de CO₂-utslippene som i dag ikke er avgiftsbelagt. Resten er fordelt på godstransport i innenriks sjøfart, innenriks lufttransport, supplyflåten og fiske. I dag er mindre enn 20 prosent av industriens CO₂-utslipp avgiftsbelagt. Utslippene som er unntatt avgift fordeler seg på relativt få bransjer og enkeltbedrifter. Forslaget til utvidelse av avgiften berører om lag 40 industribedrifter innenfor ferrolegeringsindustrien, oljeraffinerier, aluminiumsindustrien, karbidindustrien, gjødselindustrien, petrokjemi, metanolproduksjon og sement- og lecaproduksjon.

       Det er stor usikkerhet knyttet til anslagene for utslippsreduksjoner. Usikkerheten er særlig stor fordi det i dette tilfellet dreier seg om et meget begrenset antall enkeltbedrifter og produksjonsteknologier. Finansdepartementets framskrivinger er basert på makroøkonomiske modeller, som ikke gir grunnlag for å vurdere utviklingen på et slikt detaljnivå. I framskrivingene er det lagt til grunn at utvidelsen av avgiften fører til en prosentvis reduksjon i utslippene fra de berørte industrigrenene som er klart større enn den prosentvise reduksjonen i produksjon og sysselsetting. Tolkningen av dette kan dels være at det vil skje en viss utvikling i retning av mindre utslippsintensiv produksjonsteknologi, dels at eventuelle produksjonsinnskrenkninger vil komme i de mest utslippsintensive bedriftene.

       Industriens fritak for CO₂-avgift er i hovedsak knyttet til bruk av kull, koks, gass og kalkstein der det i dag i hovedsak ikke foreligger tekniske og økonomisk aktuelle alternativer. Dette er det redegjort nærmere for i St.prp. nr. 54. Virkningen av forslagene på CO₂-utslippene er på denne bakgrunn anslått å bli relativt liten på kort sikt. Utslippsreduksjonen på 0,6 mill. tonn på kort sikt er anslått å fordele seg omtrent likt på industrien og andre sektorer. Dette innebærer en reduksjon på 2-3 prosent i den delen av industriens utslipp som i dag er fritatt for avgift.

       På lengre sikt er det anslått at industrien vil stå for om lag 3/4 av utslippsreduksjonen på 2 mill. tonn. Innenriks samferdsel og fiske står for størstedelen av den øvrige reduksjonen.

       I St.prp. nr. 54 er det presentert tall som viser virkningen av avgiftsforslaget på lønnsomheten i aktuelle industribransjer. Dette er gjort ved å sammenholde kostnadsøkningen av avgiftsforslaget med gjennomsnittlig brutto driftsresultat i perioden 1993-1995. Ferrolegerings- og karbidindustrien er de næringene som vil bli sterkest berørt av CO₂-avgiften. CO₂-utslippene fra disse næringene blir også i sin helhet omfattet av kompensasjonsordningen. De foreslåtte avgiftsnivåene ville uten kompensasjon medføre en reduksjon i lønnsomheten i ferrolegerings- og karbidindustrien i størrelsesorden 35-40 prosent av brutto driftsresultat, og om lag 25  prosent av brutto driftsresultat for raffinerier. Det er usikkert hvordan en slik svekkelse av lønnsomheten over tid vil påvirke produksjonen i bedriftene. Det vises til Grønn skattekommisjon som trakk følgende konklusjoner om konsekvenser for enkeltbransjer ( NOU 1996:9 , side 74):

       Det er i liten grad gjennomført analyser som kan belyse i hvilket omfang økte avgifter eventuelt vil medføre nedleggelser av bedrifter. I NOU 1996:9 vises det til en analyse av Golombek (1996). Golombek har med utgangspunkt i historiske data for sammenhengen mellom lønnsomhet og nedleggelser kommet fram til at en CO₂-avgift på 135 kroner pr. tonn kan føre til en viss økning i sannsynligheten for nedlegging innenfor ferrolegeringsindustrien.

Svar på spørsmål 2:

       I St.meld. nr. 46 (1988-1989) om Norges oppfølging av Verdenskommisjonenes rapport ble det ikke presentert noen referansebane for framtidige CO₂-utslipp i Norge. Det ble imidlertid vist til framskrivinger som ble utarbeidet som en del av SIMEN-prosjektet (Studier av Industri, Miljø og Energi fram mot år 2000), som ble utført av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra flere departementer. CO₂-utslippene i referansebanen i SIMEN ble anslått til 43 mill. tonn i 2010.

       I Langtidsprogrammet 1990-1993 ble det anslått at CO₂-utslippene i Norge kunne øke til om lag 45 millioner tonn pr. år i 2000 dersom det ikke settes i verk tiltak som begrenser forbruket av fossile brensler. Utover dette ble det ikke presentert tall for framtidige utslipp. I Miljøavgiftutvalgets innstilling ( NOU 1992:3 ) ble CO₂-utslippene i referansebanen for 2000 anslått til 44 mill. tonn. Heller ikke her ble det gitt anslag for år lengre fram i tid.

       Tabellen under gir oversikt over de seneste års publiserte referansebaner for CO₂-utslipp. I referansebanene er det forutsatt at det ikke innføres nye tiltak for å begrense klimagassutslippene. For Langtidsprogrammet 1998-2001 er det i tabellen gitt tall for Referansealternativet uten klimaavtale. Tabellen viser at anslaget for CO₂-utslipp hver gang er blitt oppjustert i forhold til den forrige publikasjonen. Dette skyldes i all hovedsak oppjusteringer av CO₂-utslippene i petroleumsvirksomheten, men også oppjusteringer av anslag for den økonomiske aktiviteten i resten av økonomien. I tillegg ble det i Langtidsprogrammet 1998-2001 lagt inn i forutsetningene at det blir bygd to gasskraftverk, og at disse bidrar til å øke CO₂-utslippene med om lag 2,1 millioner tonn pr. år.

Oversikt over tidligere CO₂-framskrivinger. Mill. tonn CO₂

       Det framgår at i løpet av de om lag 5 årene som er gått mellom første og siste publikasjon i tabellen, er referansebanen for CO₂-utslipp i 2010 justert opp med 12,2 mill. tonn. anslaget for utslipp fra petroleumssektoren er om lag doblet i løpet av denne perioden, og forklarer om lag 7 mill. tonn av den samlede oppjusteringen. 2,1 mill tonn forklares av at det i de siste framskrivingene er lagt til grunn at det blir bygd 2 gasskraftverk. De siste om lag 3 mill tonn kan forklares ved at det nå legges til grunn en generelt høyere økonomisk aktivitet i Fastlands-Norge i 2010 enn det som ble lagt til grunn i Langtidsprogrammet 1994-1997. I Referansealternativet uten klimaavtale i Langtidsprogrammet 1998-2001 er BNP for Fastlands-Norge i 2010 anslått om lag 9 prosent høyere enn i den tilsvarende framskrivingen i forrige langtidsprogram, mens CO₂-utslippene for Fastlands-Norge er justert opp med om lag 10 prosent.

       Oppjusteringen av framskrivingene for CO₂-utslipp fra Langtidsprogrammet 1998-2001 til St.meld. nr. 29 (1997-1998) skyldes nesten i sin helhet oppjustering av anslaget for utslipp fra petroleumssektoren.

       Oljedirektoratet (OD) har siden CO₂-avgiften ble innført på sokkelen utarbeidet utslippsprognoser for CO₂. Frem til årets prognoser ble fremtidige utslipp anslått ved at den forventede produksjonen fra feltene ble multiplisert med utslippsfaktorer i tillegg til et fast produksjonsuavhengig utslipp. Utslippsfaktorene for de forskjellige feltene ble beregnet ut fra innrapportering av historiske tall og raffinert etterhvert som OD fikk mer erfaring med dette arbeidet.

       Hovedendringer i prognosen frem til 1997 skyldes imidlertid i all hovedsak at forventningene til fremtidig produksjon ble oppjustert. Fra årets prognose er utslippsprognosene i større grad basert på forventninger i utvikling i energibehov og teknologi på feltene. Dette systemet er innført fordi det forventes å gi bedre anslag for fremtidige utslipp. Endring i prognosen fra 1997 til 1998 skyldes derfor i større grad enn tidligere også metodeendringer.

Svar på spørsmål 3:

       I St.meld. nr. 29 (1997-1998) er det anslått en forventet utslippsreduksjon i 2010 på 2-3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter gjennom konsesjonsbehandling etter F-loven og ved bruk av tidsbegrensede avtaler. Denne reduksjonen inkluderer effekten av avtalen mellom Miljøverndepartementet og aluminiumsindustrien som ble undertegnet i juni 1997.

       Det er for tidlig i dag å si sikkert hvilken utslippsreduksjon bruk av F-loven og avtaler vil gi i 2010. Anslaget på 2-3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i stortingsmeldingen er basert på følgende tiltak vurdert av SFT på basis av innspill fra industrien selv (alle reduksjoner er gitt i forhold til en « business as usual »-prognose fram til 2010):

       Når en korrigerer for effekten av den foreslåtte avgiften på 100 kr/tonn CO₂ med kompensasjon vil den samlede effekten av ovennevnte tiltak være 2-3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Svar på spørsmål 4:

       Ut fra gitte forutsetninger definert i MILJØSOK-rapporten, fant Styringsgruppen for MILJØSOK at en gjennomsnittlig reduksjon i CO₂-utslipp (pr. produsert kWh) på omlag 30-40 % vil være mulig ut fra dagens nivå. Styringsgruppen antydet at en vesentlig del av det tekniske forbedringspotensialet vil være innhøstet i løpet av 15 år, men erkjente samtidig at forsinkelser kan skje ved at viktige forutsetninger svikter.

       En viktig teknisk forutsetning er utslippsbidragene fra eksisterende installasjoner, hvor forbedringspotensialet er begrenset, og antallet nye produksjonsinstallasjoner med ny og avansert teknologi. Styringsgruppen påpekte også at blant annet virkemiddelbruken måtte endres hvis en utslippsreduksjon som skissert skal kunne nås.

       Den utslippsprognosen som blir benyttet for petroleumssektoren består av flere elementer - utslipp fra terminaler på land, indirekte utslipp fra bøyelasting av olje og utslipp fra innretningene. Prognosen tar utgangspunkt i en videreføring av dagens virkemiddelbruk og er basert på forutsetninger om fremtidig produksjonsnivå og -teknologi.

       Prognosen inkluderer effekter av besluttede tiltak. Det er vider etter år 2000 lagt til grunn en årlig teknologisk utvikling som tilsvarer 1 % reduksjon i utslippene fra feltene. Utslipp fra fremtidige utbygginger er anslått ut fra utslippsfaktorer. Utslippsfaktorene er etter beste skjønn ment å fange opp de utslippsmessige effektene av en videre teknologisk utvikling og gir noe lavere utslippsnivå enn i dag.

       Forutsetningen om 1 % årlig reduksjon i utslippene fra innretningene reduserer utslippene i 2010 med i størrelsesorden 1 mill. tonn i forhold til hva de ville vært uten inkludering av slik teknologisk fremgang. Dette er mindre enn en forutsetning om 30-40 % per kWh som MILJØSOK anslo var et mulig teknisk potensiale.

       Dette illustrerer både at de nye utslippanslagene viser at selv i 2010 vil i størrelsesorden 80 % av utslippene fortsatt komme fra eksisterende og besluttede innretninger med et begrenset potensiale for utslippsreduksjoner. Dette er høyere enn tidligere antatt. Dessuten illustrerer bildet at referansebanen bygger på en forutsetning om videreføring av dagens virkemiddelbruk, mens MILJØSOK-potensialene knyttes opp mot nye intenciver av både nasjonal og internasjonal art.

Svar på spørsmål 5:

       De anslag som presenteres for metanutslipp fra avfallsdeponering i meldingen er basert på tekniske beregninger av Statens forurensningstilsyn og anslag for virkningen av ulike tiltak som er gjennomført eller er i ferd med å bli gjennomført. På bakgrunn av disse anslagene og beregningene er et laget en referansebane.

       I denne referansebanen reduseres utslippene fra 6,2 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 1990, via 6,8 mill. tonn i 1996, til 5,2 mill. tonn i 2010. I referansebanen reduseres således utslippene i 2010 med ca 1 mill. tonn i forhold til 1990 nivå, og med ca 1,6 mill. tonn i forhold til 1996-nivå. I referansealternativet er det forutsatt økning i avfallsmengden basert på Statistisk sentralbyrås prognoser. Det er videre forutsatt en viss utvidelse av bransjeavtaler, noe strengere håndheving av retningslinjene for deponering og noe mer bruk av avfall som biobrensel. Videre er det forutsatt at det meste av avfallet som kan gjenvinnes ikke blir deponert. Det gjelder særlig våtorganisk avfall, hvitt og brunt papir, og trevirke. Det forutsetter bl.a. økt grad av kildesortering i kommunene og næringslivet. Det er videre forutsatt at fyllplasser som mottar organisk avfall har installert gassuttak, og at større, nedlagte fyllplasser har gassuttak. Det er antatt at om lag 70 prosent av avfallet vil ligge på deponi med gassuttak. Det er lagt til grunn at den gjennomsnittlige effektiviteten på metangassuttakene vil øke fra om lag 20 prosent i dag til 30-40 prosent i perioden på grunn av teknologiforbedringer.

       I det som i meldingen omtales som tiltaksalternativet ligger alle forutsetningene for referansebanen inne. I tillegg er det lagt inn effekten av at sluttbehandlingsavgiften på avfall vil føre til at økt kildesortering og gjenvinning vil redusere mengden avfall til deponering. I tiltaksalternativet er det anslått at metanutslippene fra avfallsfyllinger i 2010 vil komme ned i om lag 4 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Det gir en reduksjon på ca 1,2 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2010 i forhold til referansealternativet. Denne effekten tilskrives sluttbehandlingsavgiften på avfall.

       Avslutningsvis vil jeg imidlertid påpeke at også for fremskrivninger av utslipp av metan fra avfallsfyllinger vil det være betydelig usikkerhet. Dette skyldes blant annet at vi har begrenset erfaring med hvor effektivt konsesjonssystemet vil redusere disse utslippene, og at vi ikke har særlig erfaring med hvordan en sluttbehandlingsavgift vil påvirke atferden til kommuner, næringsliv og husholdninger.

Svar på tilleggsspørsmål fra Aud Blattmann:

       Industrielle virksomheters utslipp av klimagasser som ikke var avgiftsbelagt utgjorde i følge SFT 16,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 1990. Av dette utgjorde CO₂ 9,2 millioner tonn. Det er stor usikkerhet knyttet til anslag på utviklingen i disse utslippene framover. Basert på de makroøkonomiske framskrivingene i St.meld. nr. 29 (1997-1998) kan det anslås at ikke avgiftsbelagte utslipp av CO₂ fra industrivirksomheter vil kunne utgjøre omlag 11,4 millioner tonn i referansebanen i 2010. Dette anslaget er basert på at utslipp som ikke er avgiftsbelagt utvikler seg i takt med totale CO₂-utslipp fra industrisektorene. Samlet anslås industrielle virksomheters utslipp av klimagasser som ikke er avgiftsbelagt til omlag 15,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i referansebanen i 2010. Det presiseres imidlertid igjen at denne typen anslag er meget usikre.

Vedlegg 2. Energi- og miljøkomiteen har mottatt følgende brev fra Miljøverndepartementet v/statsråden, datert 3. juni 1998.

Svar på spørsmål ang. St.meld. nr. 29 (1997-1998) Norges oppfølging av Kyoto-protokollen

       Det vises til brev fra Energi- og miljøkomiteen av 28. mai ved leder Jens Stoltenberg med ytterligere spørsmål i tilknytning til behandlingen av ovennevnte melding.

       Kyoto-protokollen åpner for at landene skal kunne ta i bruk fleksible gjennomføringsmekanismer (felles gjennomføring mellom industriland, kvotehandel og Den grønne utviklingsmekanismen) for gjennomføring av sine utslippsforpliktelser. Det går imidlertid tydelig fram av protokollteksten at bruken av fleksible gjennomføringsmekanismer skal være et supplement til nasjonale tiltak, jf. artiklene 6, 12 og 17 som omtaler de tre aktuelle fleksibilitetsmekanismene. Norges tolking av disse bestemmelsene er at Partene må gjennomføre tiltak nasjonalt. For Regjeringen har det vært viktig å legge til grunn at utslippsreduksjonene kan bli strengere i neste avtaleperiode.

       I St.meld. nr. 29 understreker Regjeringen at « vi må basere oss på å realisere mye av utslippsreduksjonen innenlands ». Meldingen legger opp til en gradvis innfasing av virkemiddelbruken. I første omgang legger Regjeringen fram forslag til virkemidler som gjør at vi gjennom nasjonale tiltak vil kunne oppnå omlag halve utslippsforpliktelsen. Det presiseres imidlertid i meldingen at det vil være behov for å utvide virkemiddelbruken fram mot forpliktelsesperioden 2008-2012. En slik utvidet/styrket virkemiddelbruk vil omfatte såvel ytterligere bruk av nasjonale virkemidler som bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer.

       Regjeringen går verken i de internasjonale forhandlingene eller i vår nasjonale klimapolitikk inn for at det settes en kvantitativ grense for hvor stor andel av utslippsforpliktelsene som skal tas gjennom fleksible gjennomføringsmekanismer. Hvor stor del av utslippsforpliktelsene som skal innfris gjennom nasjonale tiltak og hvor stor del som skal innfris gjennom fleksible gjennomføringsmekanismer vil avhenge av flere forhold, bl.a. de mer eksakte « spillereglene » for bruk av slike mekanismer og den internasjonale prisen på utslippskvoter. Norge vil fram mot Partskonferansen i Buenos Aires arbeide aktivt for å få på plass et regelverk som sikrer at det blir reelle utslippsreduksjoner ved bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer.

       Det arbeides nå med å konkretisere regelverket for bruken av de forskjellige fleksible gjennomføringsmekanismene og det ventes at flere elementer vil falle på plass under den fjerde Partskonferansen i Buenos Aires til høsten. Selv om det finnes anslag for nivået på en framtidig kvotepris, er det vanskelig nå å forutsi hva denne vil bli når markedene begynner å fungere.