1. Nasjonal kreftplan

1.1 Sammendrag

1.1.1 Hvorfor en nasjonal kreftplan?

       Som bakgrunn for omtalen av Nasjonal kreftplan vises det til at Stortinget under behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994) Samarbeid og styring, Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste - fattet vedtak der Regjeringen ble bedt om å utarbeide en nasjonal kreftplan. Det vises videre til at vedtaket ble fulgt opp ved at departementet nedsatte en ekspertgruppe, som i juni 1997 avga sin innstilling NOU 1997:20 Omsorg og kunnskap Norsk kreftplan.

       Det fremmes i utredningen forslag til 20 tiltak som dels er rettet mot strategier for forebygging av kreft, dels mot tiltak for bedret diagnostikk, helbredende og lindrende behandling. Der anslås det at kreftomsorgen må tilføres ca 5,5 mrd. kroner i løpet av en 10-års periode, og det antas at ca 3 mrd. kroner av dette bør skje i løpet av de første 5 årene. Av de 5,5 mrd. kroner er volumøkning pga det økende antallet krefttilfeller stipulert til 1,4 mrd. kroner. Det uttales at Regjeringen gjennom proposisjonen ønsker å løse de spesifikke kompetanse- og kapasitetsproblemer som er knyttet til kreftproblematikken, mens den generelle styrkingen av sykehussektoren pga økt pasientbehandling skal ivaretas i de årlige budsjettframleggene. Rehabilitering av kreftpasienter vil bli behandlet i Rehabiliteringsmeldingen som skal legges fram høsten 1998.

       Det framholdes at forekomsten av kreft har økt betydelig for begge kjønn de siste 30 år. I 1994 ble det påvist ca 19.200 nye krefttilfeller, og ca 120.000 nordmenn med tidligere kreftdiagnose lever i dag. Det tilsvarende tallet i 1980 var ca 80.000 personer. Hvert år dør rundt 10.000 mennesker av kreft, og av disse dør 6.000 allerede innen ett år etter at diagnosen er fastsatt. Kreft er den nest hyppigste dødsårsak i Norge etter hjerte- og karsykdommer. Hyppigheten av de fleste kreftformer øker. Om lag 40 prosent av landets innbyggere vil få kreft i løpet av livet.

       Det er hevdet at endret livsstil og levesett kan forebygge ca 2/3 av alle kreftdødsfallene. Mens behandlingen har bedret seg betydelig ved noen kreftsykdommer som blodkreft hos barn og testikkelkreft, har det for andre kreftsykdommer som bl.a. brystkreft og tykktarmskreft vært mindre framskritt i behandlingen.

       Det understrekes at handlingsplanen er rettet mot de særlige flaskehalser/kompetanseområder som må styrkes for å bedre den spesifikke kreftbehandlingen.

       For å nå handlingsplanens mål om reduksjon av nye krefttilfeller, økt mulighet for bedre helbredelse ved tidlig diagnose og økt behandlingskapasitet, herunder lindrende behandling vil det bli satset på følgende tiltak:

1.1.2 Utfordringer i kreftomsorgen

       Det anslås i meldingen at nye krefttilfeller vil øke med 18,7 prosent og antall kreftdødsfall med 13,6 prosent fra 1993 til 2010. Det antas at rundt 45 prosent av økningen skyldes befolkningens alderssammensetning og de resterende 55 prosent økt risiko for å få kreft. Moderne kreftbehandling fører til at mange lever lenge med sin sykdom. Dette medfører at så vel behovet for rehabilitering og plastisk kirurgi som for lindrende behandling og omsorg vil øke.

       Det understrekes at det er store gevinster å hente i forebyggende helsearbeid ved bedret kosthold, redusert bruk av tobakk og tiltak mot radonstråling.

       Det legges i meldingen stor vekt på betydningen av at flere bør få stillet diagnosen tidligere, og det vises bl.a. til at masseundersøkelser ved underlivskreft og brystkreft har gitt betydelige behandlingsgevinster gjennom tidlig diagnose, og at det samme kan gjelde tykk- og endetarmskreft og prostatakreft. Det uttales at det etterhvert er godt dokumentert at pasienter med risiko for arvelig kreft har stor nytte av tiltak som stiller diagnosen tidlig, og at Norge på dette området har et for dårlig utviklet tilbud. Det understrekes at det bare er forsvarlig å gjennomføre programmer for masseundersøkelser på områder der personer som får påvist sykdom, sikres behandlingstilbud, og at før screeningundersøkelser på befolkningsnivå settes i gang, bør det foreligge undersøkelser som klart viser nytten av tiltaket.

       Regjeringen foreslår at mammografiscreening av kvinner i alderen 50-69 år i planperioden utvides til å bli et landsdekkende tilbud. Sosial- og helsedepartementet vil undersøke mulighetene for å bruke de private røntgeninstitutter for å øke kapasiteten på området. Nødvendigheten av tilstrekkelig personell og utstyr for å kvalitetssikre et slikt tilbud understrekes.

       Det framholdes at det er nødvendig med bedre utstyr og bedre pasientgjennomstrømming. Det vises til to utredninger fra Helsetilsynet der det framgår det at det er en betydelig underdekning av strålekapasiteten i Norge. En rundspørring til stråleterapiavdelingene viser at ventetiden for strålebehandling med helbredende intensjon er fra 1 til 3 uker, og inntil 9 uker for pasienter som venter på lindrende strålebehandling. Det uttales at dette ikke er tilfredsstillende, og at den lindrende strålebehandlingen må styrkes. Det uttales at det er behov for desentralisering av denne typen behandling fra regionsykehusnivå til sentralsykehusene, og at dette arbeidet er påbegynt.

       Det understrekes at det foruten bevilgninger til spesifikt kreftrelatert utstyr er et stort behov for en generell oppgradering av utstyret ved sykehusene, som f.eks laboratorie/patologitjenestene og for røntgentjenestene, jf. kap. 2 Plan for utstyrsinvesteringer i norske sykehus.

       Det framholdes at det er behov for å bedre samarbeidet mellom 1.- og 2.-linjetjenesten, og at primærlegene ofte ikke har et tilstrekkelig nært samarbeid med sykehus angående diagnostikk og behandling av pasienter som henvises til sykehus. Det uttales at det må utvikles samarbeidsmodeller som innebærer systematisk informasjonsutveksling og samarbeid om oppfølging, og at med innføring av fastlegeordningen vil det bli bedre muligheter for et systematisk samarbeid mellom sykehus og primærlegene.

       Det uttales at det er for mange som venter for lenge på sykehusbehandling, og at dette også skjer for kreftpasienter. Det vises bl.a. til at det 1. januar 1998 ble innført en ny vurderingsgaranti som skal sikre at alle pasienter som henvises til offentlige sykehus eller poliklinikker, vurderes innen 30 virkedager fra henvisningen fra allmennlege er mottatt, og at dette bør sikre en bedre prioritering av kreftpasienter. Departementet presiserer at vurderingsgarantien også omfatter kliniske undersøkelser der henvisningen ikke kan gi tilstrekkelig informasjon. Sosial- og helsedepartementet vil høsten 1998 legge fram en odelstingsproposisjon om pasientrettigheter hvor bl.a. ventetidsgarantien vil bli gjennomgått.

       Det framholdes i proposisjonen at det innenfor kreftbehandlingen er mangel på nøkkelpersonell som legespesialister, radiografer og stråleterapeuter, og at en spesiell satsing på dette feltet er en forutsetning for å få iverksatt en nasjonal kreftplan. Av legespesialister nevnes særskilt onkologer, radiologer og patologer. Det uttales at den eneste muligheten for å avhjelpe dagens situasjon raskt er å rekruttere legespesialister fra utlandet. Erfaringene viser at det ikke er vanskelig å få tak i velkvalifiserte spesialister som ønsker å arbeide i Norge. Det framholdes at forslagene om økt strålebehandlingskapasitet og et landsomfattende mammografiscreeningtilbud krever økt tilgang på radiografer og stråleterapeuter. Underdekningen av disse faggruppene anslås til mellom 150 og 200 årsverk. Det påpekes også at det i dag er for få onkologiske sykepleiere i Norge.

1.1.3 Mål for Nasjonal kreftplan

       Regjeringen har følgende mål for den nasjonale kreftplanen:

1.1.4 Organisering av kreftbehandlingen

       Det understrekes i proposisjonen at vellykkede resultater i kreftbehandlingen er avhengig av hensiktsmessig samordning og arbeidsdeling mellom sykehusene slik at de som står for behandlingen, har tilstrekkelig kompetanse. Det uttales at i Norge behandles enkelte kreftformer på et for stort antall sykehus, og at det er behov for en sterkere sentralisering av enkelte behandlingsformer f.eks. kirurgi, mens det for andre pasientgrupper kan være aktuelt å desentralisere tilbudene, f.eks. strålebehandling og lindrende tiltak. Når det gjelder rehabilitering av kreftpasientene og deres familier, er det viktig at en trekker veksler på de erfaringer som er gjort ved institusjoner som Montebello-senteret. Betydningen av nettverksorganisering og felles retningslinjer understrekes.

       Det uttales at arbeidet med handlingsplaner for kreftbehandling i regionene er kommet godt i gang i regionene, og at disse planene vil være en del av det regionale planarbeidet. Det vises til at forslaget i Ot.prp.nr.47 (1997-1998) med pålegg om å utarbeide regionale helseplaner som departementet skal vedta og gi nærmere bestemmelser om, vil gi departementet det nødvendige styringsredskap når det gjelder planlegging av kreftbehandling.

       Betydningen av Det norske Radiumhospital (DNR) understrekes særskilt i proposisjonen. Det uttales bl.a. at sykehuset har viktige oppgaver i utprøving av nye medikamenter og behandlingsopplegg, og derfor trenger variert pasienttilgang for å sikre bredden i pasienterfaringer for å ivareta fagutvikling. Kompetansen på sykehuset er vesentlig også når det gjelder lindrende behandling og forskning på livskvalitet. DNR er både nasjonal og internasjonal referanseinstitusjon og får i økende grad henvist pasienter til fornyet vurdering. Departementet vil på ny vurdere DNRs regions- og landsfunksjoner på kreftbehandling etter at Stortinget har behandlet forslaget om ny regioninndeling på sørØstlandet.

       I omtalen av de frivillige organisasjoners rolle uttales det at det er Den Norske Kreftforening som har hatt størst betydning innenfor norsk kreftomsorg, og det gis en redegjørelse for denne organisasjonens virksomhet. Størstedelen av kreftforskningen i Norge betales med midler fra Den Norske Kreftforening som betaler for drift av seks kontorer for klinisk forskning, ved regionsykehusene og Det norske Radiumhospital.

       Det framholdes at mange pasienter med kreftsykdom bruker alternativ medisin i forsøkene på å helbrede sin sykdom eller lindre sine plager, og at dette har vært et vanskelig tema for mange pasienter å ta opp med sine leger, fordi det etter kvakksalverloven er forbudt for enhver som ikke er lege, å behandle kreft. Sosial- og helsedepartementet har oppnevnt et utvalg som utreder alternativ medisin og dens plass i helsetjenesten som skal avgi innstilling i desember 1998. Når høringsrunden av utvalgets innstilling er ferdig, vil Sosial- og helsedepartementet komme tilbake med et forslag til hvilken plass alternativ medisin skal ha innenfor kreftbehandlingen i Norge.

1.1.5 Tiltak i den nasjonale kreftplanen

       Det foreslås i proposisjonen en tilleggsbevilgning på 60 mill. kroner hovedsakelig innrettet mot utstyr ved Radiumhospitalet i 1998. Det uttales at handlingsplanen vil bli fulgt opp med forslag til økte bevilgninger i statsbudsjettet for 1999, og i kommende års budsjettframlegg. Samlet for hele perioden legges det opp til en total offentlig satsing på i overkant av 2 mrd. kroner, hvorav 1 mrd. kroner er forslag til økte driftsutgifter, og 1,052 mrd. kroner er forslag til totale investeringer i planperioden. I tillegg kommer forslag i de årlige statsbudsjettene til en generell styrking av sykehusenes kapasitet.

       For å forebygge kreft foreslås det avsatt 100 mill. kroner mer til styrking av kommunenes lokale engasjement på forebyggingsområdet planperioden sett under ett. Midlene vil bli fordelt mellom Statens tobakkskaderåd og Statens ernæringsråd. Videre foreslås det etablert en 4-årig tilskuddsordning for tiltak mot radon i privatboliger fra 1999 til og med 2002, og at det avsettes om lag 60 mill. kroner til dette. For at boliger i framtida ikke bygges på steder der det er høyt nivå av radon, foreslås det brukt 2 mill. kroner i planperioden til å opprette en sentral database over radonmålinger.

       For å få tidligere diagnostikk foreslås det at mammografiscreening i handlingsplanperioden utvides til en landsomfattende ordning. Innfasingen skal skje så raskt personellsituasjonen tillater. Når det gjelder screening for tykktarmskreft foreslås det igangsatt et prosjekt i løpet av 1999 for å vurdere metodevalg og hvordan masseundersøkelser påvirker ulike sider av de undersøktes livsstil og ressursbruken. Det foreslås videre avsatt 15 mill. kroner i planperioden til et forskningsprosjekt for dokumentasjon av verdien av tidlig diagnostikk av prostatakreft. Prosjektet er beregnet å vare ut år 2005.

       Det foreslås opprettet kompetansesentre for arvelig kreft ved alle regionsykehusene. Det forutsettes brukt 100 mill. kroner til dette i planperioden. Kompetansesenter for arvelig kreft og kompetanse innen genterapi ses i sammenheng. Departementet vil ta initiativ til enhetlig organisering av videreutdanning for relevante yrkesgrupper med sikte på kompetanse innen genetisk veiledning. Det foreslås å styrke og videreutvikle den genteknologiske kompetansen på regionsykehusnivå både når det gjelder grunnforskning og klinisk forskning med hensyn til genterapi for kreft og andre sykdommer. Det foreslås brukt 95 mill. kroner til dette i planperioden.

       Det foreslås å øke strålekapasiteten fra 22 til 36 maskiner (LAE) i løpet av handlingsplanperioden, svarende til om lag 340 mill. kroner i samlede investeringskostnader. Det legges til grunn 100 prosent statlig finansiering av selve maskinen. Det foreslås videre en statlig fullfinansiering av bunkersene knyttet til strålekapasitetsutvidelsen, svarende til om lag 140 mill. kroner i løpet av planperioden. Øvrige bygningsmessige investeringer på anslagsvis 560 mill. kroner refunderes etter ordinær sats gjennom kapitalrefusjonsordningen. Sosial- og helsedepartementet er av den oppfatning at ordinær utskiftning av strålemaskiner sidestilles med utskifting av annet nødvendig utstyr i tråd med forslaget i utstyrsplanen, jf. kap. 2. Det foreslås brukt 22.5 mill. kroner i planperioden til styrking av dosimetri og kvalitetssikring i strålemedisin i regi av Statens strålevern.

       Det framholdes at det for å gjøre Radiumhospitalet i stand til å ivareta sin rolle som nasjonalt referansesenter på kreft, er nødvendig at sykehuset sikres tilgang på nødvendig utstyr. Det foreslås derfor tilleggsbevilget 60 mill. kroner i budsjettet for 1998 til utstyr ved Det norske Radiumhospital: Innenfor handlingsplanen er det avsatt prosjekteringsmidler til nytt forsknings- og undervisningsbygg. Sosial- og helsedepartementet kommer tilbake med forslag til kostnadsramme.

       Når det gjelder barn og kreft vil Regjeringen foreslå midler til et kompetansesenter for solide svulster hos barn ved Rikshospitalet/Det Norske Radiumhospital. Senteret skal bl.a. samordne utarbeidelse av nasjonale handlingsprogrammer, kvalitetssikre behandlingsprogrammene og overvåke resultatene. Det vil bli vurdert om dette kompetansesenteret skal ha ansvaret for langtidsoppfølgingen av barn som har hatt kreft.

       Det foreslås avsatt 15 mill. kroner i planperioden til et samarbeidsprosjekt mellom regionsykehusene, Kreftregisteret og DNR, slik at det kan gjennomføres etterkontroll av kreftpasienter for å registrere langtidsbivirkninger.

       Når det gjelder pleie- og omsorgstilbud til uhelbredelig syke og døende mennesker, vises det til at det er nedsatt et bredt sammensatt utvalg, Livshjelpsutvalget, til å få utarbeidet en helhetlig plan for hvordan pleie- og omsorgstilbudet i livets sluttfase skal utvikles. Det uttales at Regjeringen legger stor vekt på å bedre tilbudet om behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende mennesker.

       Det foreslås bevilget 50 mill. kroner i planperioden for å bygge opp kompetansesentre på smertelindring ved alle landets regionsykehus. Det foreslås videre at det innenfor lindrende kreftbehandling fra 1. januar 1999 åpnes for at sykehusleger i ambulerende spesialistpraksis i regi av sykehuset kan utløse refusjon også når undersøkelse/behandling finner sted utenfor eget sykehus/poliklinikk.

       For å møte det økte behovet for helsepersonell som følger av en kapasitetsutvidelse av strålebehandlingstilbudet og en utvidelse av mammografiscreeningprosjektet til landsdekkende ordning, ser departementet det som nødvendig med en spesiell innsats innenfor følgende personellgrupper:

       Det foreslås opprettet et stimuleringstilskudd på 100.000 kroner for utdanningsstillinger innenfor fagområdene patologi, radiologi og onkologi. Sosial- og helsedepartementet foreslår økt studiekapasitet for radiografer med 20 plasser fra 1998 og ytterligere økning fra 1999. Det vurderes en utvidelse av antallet studieplasser i stråleterapi. Det foreslås opprettet en ny utdanning: stråleterapiassistentutdanning. Utdanningen kan bygge på hjelpepleierutdanningen og organiseres som en bedriftsintern utdanning. Det foreslås opprettet et utdanningssenter i stråleterapi ved DNR. Når det gjelder onkologiske sykepleiere, vises det til at departementet i 1997 opprettet et tilskudd pr. studieplass på 37.000 kroner pr. år pr. nyopptatt student. Det foreslås at tilskuddet videreføres i sin nåværende form.

       Når det gjelder norsk kreftforskning framholdes det at Den norske kreftforening og legemiddelindustrien i dag finansierer hoveddelen. Regjeringen ser det som vesentlig at kreftforskningen skjer på et faglig og uavhengig grunnlag og ikke i uheldig grad styres av næringsinteresser. Regjeringen vil gå inn for at det utarbeides en strategi for offentlig kreftforskning, og det foreslås bevilget 100 mill. kroner mer til kreftforskning i planperioden.

       Med hensyn til nye og dyrere behandlingsmetoder/utprøvende behandling vises det til at det for 1998 er bevilget 47 mill. kroner til utprøvende behandlingsforsøk ved de statlige sykehusene og regionsykehusene, og i tillegg 19 mill. kroner til infrastruktur ved høydosebehandling med autolog stamcellestøtte. Departementet ser på nåværende tidspunkt ikke behov for å øke bevilgningen ytterligere.

       Når det gjelder innsatsstyrt finansiering for kreftpasientene uttales at det er en oppfatning blant fagpersoner at dagens kodeverk gir en mangelfull beskrivelse av den ikke-kirurgiske kreftbehandlingen. Det vises til at en arbeidsgruppe har under utarbeidelse nytt kodeverk for slik behandling, og at et foreløpig kodeverk utarbeidet av denne arbeidsgruppen er på utprøving ved landets region- og statssykehus.

1.1.6 Realisering av handlingsplanen

       Utbygging av stråleterapi til 36 maskiner og utvidelse av mammografiscreening til landsomfattende tilbud framholdes som de største satsingsforslagene i kreftplanen. Det understrekes at begge tiltak krever økt tilgang på helsepersonell, særlig radiografer og stråleterapeuter.

       Det uttales at fordi personellsituasjonen allerede i utgangspunktet er knapp, vil det ikke være mulig å gjennomføre både en utvidelse av strålebehandlingskapasitet fra 22 til 36 strålemaskiner og en utvidelse av mammografiscreening til en landsdekkende ordning allerede fra 1999. Departementets vurdering er at for kreftpasientene vil nytten av bedret behandlingskapasitet innen stråleterapi være høyere enn nytten ved tidlig innfasing av mammografi.

       For å sikre kreftpasientene et best mulig behandlingstilbud ønsker Sosial- og helsedepartementet først å sikre en nødvendige utvidelse av strålingsbehandlingskapasiteten samt sikre nødvendig personell slik at denne kapasiteten kan utnyttes til fulle. Mammografiscreening skal dernest så raskt personellsituasjonen tillater, utvides til et landsomfattende tilbud til kvinner i alderen 50-69 år.

       Det framholdes at oppfølging av Nasjonal kreftplan i stor grad vil bestå i evaluering/resultatoppfølging av tilskuddsordningene for å få inn informasjon om i hvilken grad de foreslåtte mål oppfylles. Sosial- og helsedepartementet foreslår at tilskuddsordningene under Nasjonal kreftplan ses i en sammenheng, og vil komme med samlede årlige resultatrapporteringer i St.prp. nr. 1.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Nordseth og Skogholt, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.165 (1994-1995) om Helsemeldingen vedtok at det skulle utarbeides en nasjonal kreftplan. Regjeringen oppnevnte deretter et offentlig utvalg som har avgitt sin innstilling i NOU  1997:20 Omsorg og kunnskap. Dette danner bakgrunnen for Regjeringens forslag om en nasjonal kreftplan.

       Komiteen konstaterer at det trengs et nasjonalt løft for å bringe kreftomsorgen i Norge opp på et forsvarlig nivå tilsvarende de land som det er naturlig for Norge å sammenlikne seg med. Både tilgangen på personell, utstyr og ressurser generelt har vært mangelfull. Komiteen minner om at kreft er den nest hyppigste dødsårsak i Norge etter hjerte- og karsykdommer. Hvert år får ca 20.000 nordmenn kreft. Tykktarmskreft, brystkreft hos kvinner og prostatakreft hos menn er de hyppigste kreftformer. Prognosene i NOU 1997:20 viser at vi fra 1993 til 2010 vil få en økning på ca 19 prosent av krefttilfellene, mens antall kreftdødsfall antas å ville øke med 13,6 prosent. Dette betyr at ca 40 prosent av befolkningen vil få kreft i løpet av livet. Etter komiteens oppfatning er det derfor nødvendig med en bred nasjonal satsing så vel på kurative som forebyggende tiltak.

       Komiteen er derfor tilfreds med at Regjeringens forslag langt på vei følger de 20 tilrådningene fra NOU 1997:20 i den foreliggende proposisjonen.

       Komiteen har merket seg at NOU 1997:20 mener det er nødvendig at kreftomsorgen må tilføres 5,5 mrd. kroner i en 10-års periode og det antas at 3 mrd. kroner av dette bør skje i løpet av de første 5 årene. Regjeringen legger til grunn en 5-års plan på totalt i overkant av 2 mrd. kroner. En oppfølging av NOU 1997:20 forutsetter etter komiteens mening at Regjeringen følger opp med en generell styrking av sykehusenes kapasitet i de årlige budsjetter. Komiteen har merket seg at Regjeringens kreftplan er rettet mot de særlige flaskehalser/kompetanseområder som må styrkes for å bedre den spesifikke kreftbehandlingen. Komiteen er enig i dette, men vil understreke at det er vanskelig å kontrollere om økningen i sykehusenes kapasitet i forutsatt grad kommer kreftbehandlingen til gode. Komiteen vil derfor be om at det i de kommende 5 års statsbudsjett gjøres rede for de særskilte satsinger på kreftomsorgen.

       Komiteen har også merket seg at rehabilitering av kreftpasienter ikke er omhandlet i planen, men vil bli behandlet i Rehabiliteringsmeldingen som legges fram høsten 1998. Komiteen vil derfor avvente forslagene i Rehabiliteringsmeldingen. Komiteen ser fram til en helhetlig gjennomgang av hele rehabiliteringsområdet der også rehabilitering av kreftpasienter settes inn i en slik sammenheng. Komiteen vil ellers vise til de nye rehabiliteringstiltak for kreftpasienter som er under planlegging, bl.a. ved Røde Kors Haugland rehabiliteringssenter. Komiteen forutsetter at det i Rehabiliteringsmeldingen bl.a. tas utgangspunkt i forslaget i NOU 1997:20 bl.a. om planer for langtidsoppfølging av behandlede kreftpasienter med spesiell vektlegging av det økende antall barn og unge som når voksen alder.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at det er store gevinster å hente i forebyggende helsearbeid ved bedret kosthold, redusert bruk av tobakk og tiltak mot radonstråling og slutter seg derfor til de tiltak som foreslås på disse områder.

       Komiteen mener at det forebyggende kreftarbeidet må foregå på flere arenaer samtidig. Både Den norske Kreftforening og andre frivillige organisasjoner, Ernæringsrådet og Tobakksskaderådet må spille sentrale roller i Regjeringens økte satsning på kreftforebyggende arbeid. Komiteen har merket seg at det er igangsatt et pilotprosjekt i tre fylker for å vurdere nytten av å få en rådgiver ved fylkeslegens kontor til å bistå kommunene med faglig veiledning etc. for røykfrihet, kosthold og mosjon.

       Komiteen viser til at det i kreftplanen vises at faktorer knyttet til kosthold og tobakk til sammen utgjør ca 2/3 av krefttilfellene, noe som betyr at det ikke er noen enkeltfaktorer som tilnærmelsesvis øker risiko for kreft som feilernæring med bl.a. høyt fettforbruk og tobakksrøyking. Komiteen mener at det på lengre sikt må tas sikte på å bryte den sterke vekstkurven i nye krefttilfeller, noe som ikke vil kunne skje med mindre en reduserer forbruk av tobakk og endrer folks kostholdsvaner. Komiteen mener at det i en slik sammenheng er ytterst bekymringsfullt at andelen av befolkningen som røyker, ikke går ned i Norge, samtidig som en høy andel unge begynner å røyke.

       Komiteen mener at det absolutt beste forebyggingsmålet er å arbeide for at ungdom ikke begynner å røyke. All relevant forskning viser at tidlig røykedebut øker sjansen dramatisk for at disse personer blir røykeavhengige.

       Komiteen har også merket seg forskning som viser at det for mange er vanskelig å slutt å røyke, bl.a. at de aller fleste gravide som kutter røyken under svangerskapet, fortsetter å røyke etter at barnet er født.

       Komiteen mener derfor at det forebyggende arbeidet må forsterkes vesentlig om en skal hindre den utvikling av nye krefttilfeller som prognosene viser.

       Komiteen har merket seg at tiltak i forhold til radon har fått relativt stor oppmerksomhet. Komiteen mener at også dette skal ha oppmerksomhet, men vil vise til den dokumentasjon som framkommer i NOU 1997:20 . Det vises at alle former for stråling forårsaker 3 prosent av alle kreftdødsfall. Radon er bare én av flere strålekilder.

       Det sies i NOU 1997:20 side 120:

       Det sies også at « forebyggingspotensialet vil i praksis være svært begrenset ».

       Komiteen ber om at det nøye vurderes om de planlagte beløp til radonbekjempelse i bygninger er avpasset forebyggingspotensialet.

       Komiteen vil bemerke at alkohol alene ifølge NOU 1997:20 forårsaker 3 prosent av kreftdødsfallene, men dette er ikke omtalt i proposisjonen.

       Komiteen ber også om at sprøytemidler, tilsettingsstoffer og stråling av mat fortsatt følges opp i forhold til kreftrisikoen.

       Når det gjelder tiltak for at flere bør få stilt diagnosen tidligere, er det også etter komiteens mening viktig at masseundersøkelser der personer får påvist sykdom, bare kan gjennomføres dersom pasientene sikres behandlingstilbud. Før screeningundersøkelser på befolkningsnivå settes i gang, må det derfor foreligge undersøkelser som klart viser nytten av tiltaket.

       Komiteen har merket seg at det påpekes i proposisjonen at ventetiden også for kreftpasienter er for lang i en del tilfeller, men at departementet først vil komme tilbake til dette høsten 1998 i lov om pasientrettigheter. Komiteen anser at ventetidsgarantien på 3 måneder ikke er tilpasset kreftpasienter.

       Komiteen har merket seg at departementet på det nåværende tidspunkt innskrenker seg til å vise til vurderingsgarantien på 30 dager, og ikke kommenterer forslaget i NOU 1997:20 om en maksimal ventetid for utredning på 15 virkedager og for innleggelse på 10 dager. Komiteen mener vurderingsgarantien er dårlig egnet i kreftomsorgen og henviser i den forbindelse til forslaget i NOU 1997:20 .

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta utgangspunkt i forslaget fra NOU 1997:20 om ventetider for kreftpasienter i forslaget til Pasientrettighetsloven. »

       Komiteen viser til hovedmålene med tiltakene i Nasjonal kreftplan som er å:

       Regjeringen sier i St.prp. nr. 61 (1997-1998) Nasjonal kreftplan at den høsten 1998 vil legge fram en odelstingsproposisjon om pasientrettigheter hvor bl.a. ventetidsgarantien vil bli gjennomgått.

       Komiteen vil peke på at det er for mange pasienter som venter for lenge på sykehusbehandling. Komiteen vil understreke betydningen av tidlig diagnostisering og raskt tilbud om behandling ved mistanke om kreft som en livstruende diagnose. Komiteen mener at ventetidsgarantien ikke er relevant for tilfeller av mistanke om kreft. Komiteen mener at slike tilfeller må behandles uten opphold.

       Komiteen viser til at også Regjeringen presiserer dette i St.prp. nr. 61 (1997-1998), kap 2.6 For lang ventetid.

       Komiteen mener at ventetider for kreftbehandling bør være uakseptabelt i et velferdssamfunn. Effekten av behandlingen kan avta ved venting, samtidig som enhver ventetid vil innebære en fare for at en sykdom som i utgangspunktet var begrenset, vil spre seg i ventetiden. Økte ressurser til utdanning av kvalifisert personell, økt strålekapasitet og satsning på tidlig diagnostisering vil bidra til å redusere ventetiden, samtidig som komiteen mener at vurderingen av pasientrettigheter særlig må ta hensyn til belastningen med å vente på diagnostisering og behandling av en mulig alvorlig diagnose som kreft, og regner med at departementet vurderer de anbefalinger som er framlagt i NOU 1997:20 , og kommer tilbake til dette i lov om pasientrettigheter.

       Komiteen er enig i at organiseringen av kreftbehandlingen må bygge på at sammenhengen mellom kvalitet og volum er viktig. Særlig innen kirurgi er « øvelse gjør mester »-prinsippet grunnleggende, og det er behov for en klarere standardisering av behandlingsoppleggene. Derfor er det viktig med en sterkere sentralisering av enkelte behandlingsformer, f.eks. innen kirurgi, mens andre tiltak f.eks. strålebehandling og lindrende tiltak kan desentraliseres. Komiteen mener at et desentralisert behandlingstilbud er et viktig hovedprinsipp i helsepolitikken, der den enkelte pasient skal kunne få behandling så nær hjemstedet som mulig. Imidlertid er det mulig med bare en begrenset grad av desentralisering av behandlingstilbudet ved f.eks. særlig kostnadsintensiv innsats, ved store utgifter til utstyr og behov for spesielt høy kompetanse hos personell. Ulike deler av kreftdiagnostistikk, behandling og smertelindring vil derfor måtte foregå på ulike nivåer i sykehustjenesten og helsevesenet. For å få fortgang i dette desentraliseringsarbeidet er det avgjørende at det bygges ut satelittfunksjoner ved en del sentralsykehus, slik det bl.a. legges opp til ved samarbeidet mellom Radiumhospitalet og Sentralsykehuset i Vest-Agder.

       Komiteen er fortsatt av den mening at det er viktig å opprettholde og videreutvikle Radiumhospitalet som vårt fremste kreftsenter. Komiteen slutter seg derfor til at hospitalet har en viktig oppgave i å videreutvikle behandlingstilbud hvor kirurgi kan kombineres med andre behandlingsformer for å øke behandlingseffekten. På slike områder er sentralisering av pasientbehandlingen en forutsetning for videreutvikling av behandlingstilbudet. Komiteen har også merket seg at hospitalet er nasjonal og internasjonal referanseinstitusjon og i stigende grad får henvist pasienter til fornyet vurdering. I denne sammenheng er utbyggingen av telemedisin viktig.

       Komiteen vil vise til den sentrale plass regionsykehusene har i et regionalisert helsevesen som vårt, og vil understreke betydningen av at disse får den ressurstildeling de ut fra sine oppgaver bør ha. Komiteen vil understreke at bare en del av kreftbehandlinga er høyspesialisert, noe som betinger at alle ledd i behandlingskjeden må ivaretas parallelt med Det norske Radiumhospitals spisskompetansefunksjoner.

       Komiteen slutter seg til forslaget om en tilleggsbevilgning på 60 mill. kroner hovedsakelig innrettet mot utstyr til Radiumhospitalet i 1998.

       Komiteen viser til at Stortinget har tatt initiativ til å utrede hvilken plass alternativ medisin skal ha innenfor helsetjenesten, til å intensivere arbeidet med å dokumentere effekten av ulike former for alternativ medisin og til å vurdere en godkjenningsordning for utdanningen innen alternativ medisin. Dette er ikke minst viktig fordi mange pasienter søker hjelp hos det alternative miljøet når det etablerte helsevesenet kommer til kort, f.eks. ved uhelbredelig kreftsykdom. Aarbakke-utvalget, som utreder alternativ medisin og dens plass i helsetjenesten, skal etter planen avgi innstilling i desember 1998. Komiteen har håp om at dette arbeidet vil lede frem til et eksistensfellesskap mellom den naturvitenskapelige « skolemedisinen » og den seriøse delen av det alternative miljøet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, vil når det gjelder mammografiscreening for kvinner mellom 50 og 69 år, vise til Stortingets vedtak av 28. april 1998 der Regjeringen ble bedt om å legge til rette for en utvidelse av tilbudet med mammografiscreening til å gjelde alle fylker. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre sa i sin merknad i Innst.S.nr.146 (1997-1998):

       Hele komiteen anbefalte at fylkene kan inngå avtaler med private institutter der det er naturlig, slik at de blir en del av en helhetlig, offentlig plan for nasjonal mammografiscreening i hele landet.

       Komiteen har merket seg at departementet i proposisjonen uttaler at det vil undersøke mulighetene til å bruke private røntgeninstitutter for å øke kapasiteten på området.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det haster med å få i gang dette arbeidet, dersom det landsdekkende tilbudet skal kunne komme i gang neste år, men er ikke kjent med at departementet ennå har tatt noe initiativ for å invitere de private ressursene med i oppbyggingen av tilbudet.

       Gjennom høring er disse medlemmer gjort kjent med at de private røntgeninstituttene rår over så betydelige ressurser både av personell og utstyr, at det er grunn til å tro at mangelen på nøkkelpersonell er betydelig overdrevet, dersom de private trekkes med i et forpliktende samarbeid. Etter disse medlemmers oppfatning vil det være sløsing med tid og ressurser å ta sikte på å bygge ut mammografiscreeningen som et fullstendig offentlig bemannet og drevet tiltak. Først og fremst vil det være kvinner i disse aldersgruppene som taper på en slik politikk fordi tilbudet vil ta langt flere år å etablere.

       Komiteen mener at det avgjørende er at det offentlige har kontroll over kravene til gjennomføring og kvalitet - ikke at hele tilbudet er drevet i offentlig regi.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det derfor også kan medføre unødvendig dobbeltarbeid dersom det offentlige skal gjøre om igjen det private allerede gjør. Disse medlemmer mener det bør legges til grunn at private kan melde fra til de offentlig ansvarlige i hvert fylke resultatet av de mammografier de har foretatt, slik at kvinner som er privat undersøkt, ikke behøver å belaste det offentlige. Dernest bør en ta sikte på et samarbeid og en arbeidsdeling der private institutter så langt de medvirker, kan konsentrere virksomheten om mammografiundersøkelser, mens de offentlige sykehusene står for oppfølgingen og eventuelt behandlingen av de kvinner som får avdekket brystkreft eller forstadiene til brystkreft.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen invitere fylkeskommunene og de private røntgeninstituttene til et samarbeid innenfor rammen av en helhetlig offentlig plan slik at mammografiscreening for kvinner mellom 50 og 69 år kan bli et landsdekkende tilbud så raskt som personellsituasjonen tillater det. »

       Når det gjelder mammografiscreening for kvinner under 50 år, viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti til Tiltak 5 i den offentlige utredningen der man foreslår å utprøve dette i ett eller flere fylker for å vurdere effekten. Disse medlemmer viser til at departementet ikke omtaler dette. Mye tyder på at effekten av mammografiscreening kan være like god for kvinner langt ned i 40-årene som over 50 år. Disse medlemmer mener det må tas sikte på å utvide tilbudet om mammografiscreening nedover i aldersgruppene når tiltaket er innført for de mellom 50 og 69 år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det i NOU 1997:20 sies på side 24:

       Disse medlemmer viser til dette og ber Sosial- og helsedepartementet vurdere å sette i gang et slikt forskningsprosjekt.

       Komiteen mener at det er grunn til å understreke at tidlig diagnostisering gjennom masseundersøkelser først vil ha full effekt når et kvalitativt godt system er bygget opp. Det er viktig å stille høye krav til kvalitetssikring av røntgenfotografering og tolkning av resultatene (screening).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at tilbudet om mammografi i det enkelte fylke først kan iverksettes når det er kapasitet nok og tilstrekkelig med kvalifisert personell. Disse medlemmer mener fremdeles at kvinner i den aktuelle aldersgruppen er best tjent med at tilbudet bygges ut i takt med kapasitetsutvidelsen for radiografer og radiologer. Disse medlemmer mener at den påståtte « urettferdighet » som en midlertidig følge av en opptrapping av mammografitilbudet til alle fylker, fullt ut oppveies av at tilbudet blir kvalitativt sikrere og bedre enn tilfelle vil være med forsøket på å tvinge frem en raskere fremskaffelse av personell, slik noen i komiteen foreslår.

       Komiteen mener at det er viktig at en utvidelse av screeningtilbudet ikke må gå på bekostning av den nødvendige opptrappingen av behandlingstilbudet. Komiteen er enig i at det settes igang et arbeid hvor fylkeskommunene, de private røntgeninstituttene og departementet deltar for å sikre et landsdekkende mammografitilbud.

       Komiteen slutter seg for øvrig til forslagene når det gjelder tykktarmskreft, prostatakreft, arvelig kreft, genetisk veiledning og genterapi.

       Komiteen har merket seg at Norge ligger langt etter land det er naturlig å sammenligne seg med, med hensyn til stråleterapikapasitet. Det er derfor på høy tid å utvide kapasiteten slik det foreslås i NOU 1997:20 . Dette skal først og fremst skje ved regionsykehusene. Komiteen mener det i tillegg er svært viktig at det satses på såkalte stråleterapisatellitter ved en del sentralsykehus såfremt de er faglig underlagt en regionsykehusavdeling. Ikke minst med økt vekt på lindrende kreftbehandling, vil det være en stor fordel for pasientene å kunne behandles nær sitt hjem. Komiteen slutter seg derfor til å øke strålekapasiteten fra 22 til 36 maskiner i planperioden.

       Komiteen viser til NOU 1997:20 Omsorg og kunnskap, pkt. 6.5.3.3 Stråleterapiavdelingene - terapiradiografer, og pkt. 7.6.2 Utviklingstrekk i stråleterapi, der det framkommer at stråleterapi ved siden av kirurgi er basis i den kurative kreftbehandlingen og i tillegg den viktigste formen for lindrende kreftbehandling. Der heter det at det er stort underforbruk av stråleterapi i Norge, og at behovet for ressurser i stråleterapi vil øke pga. økende krav til kvalitet og bruk av mer avansert utstyr for å sikre bedre resultater med mindre bivirkninger. Dette kommer i tillegg til det etterslep som finnes i det tilbudet som gis i dag, og den økning som kreves som følge av det stigende antallet kreftpasienter. Det anbefales en utvidelse av strålekapasiteten, fortrinnsvis ved regionsykehusene, men også ved satellitter faglig underlagt regionsykehusavdelingene. Komiteen viser til at bemanningssituasjonen beskrives som sårbar og ustabil når det gjelder terapiradiografer. Komiteen støtter en gradvis utbygging av strålebehandlingskapasiteten med tre maskiner pr. år i perioden 1999-2003. For å sikre et godt kvalitativt tilbud vil komiteen tilrå at stråleterapiutbyggingen dels skjer ved regionsykehusene og dels som stråleterapisatellitter ved noen sentralsykehus der det ligger faglig til rette for dette. Denne utbyggingen av stråleterapisatellitter må skje som resultat av et nært samarbeid mellom regionsykehuset i den enkelte region og det aktuelle sentralsykehus, og må ha grunnlag i det regionale helseplanarbeidet. Komiteen støtter forslaget om å øke strålekapasiteten fra 22 til 36 maskiner (LAE) i løpet av planperioden, at det legges til grunn 100 prosent statlig finansiering, at det blir startet opp en satellitt knyttet til Rogaland sentralsykehus allerede i 1998, og med en tilsvarende utvikling i de øvrige regionene innenfor planperioden.

       Komiteen mener at alle ressurser, personell og materiell, må rettes inn for å nå målene i den nasjonale kreftplanen. Pasienter som ønsker smertelindring i hjemmet, har i stor grad vært lagt inn på sykehus. Komiteen mener at det vil være godt for disse pasientene å bli fulgt opp av leger som kjenner sykdomsforløpet godt. I første rekke er det derfor sykehusleger i ambulerende spesialistpraksis i regi av sykehusene som kan utløse denne typen refusjon.

       Komiteen er tilfreds med at departementet også vil at det skal satses på lindrende behandling og pleie og omsorg for uhelbredelig syke kreftpasienter. Komiteen slutter seg derfor til at det bygges opp kompetansesentre for smertelindring ved alle landets regionsykehus, og at sykehusleger i ambulerende spesialistpraksis fra 1. januar 1999 kan utløse refusjon for lindrende behandling utenfor eget sykehus/poliklinikk. Komiteen ber også departementet vurdere muligheten og behovet for at privatpraktiserende legespesialister skal kunne få samme rett til refusjon.

       Komiteen mener at det også må vurderes refusjonsordninger knyttet til arbeidsgiver i de tilfeller hvor onkologiske sykepleiere deltar i ambulant oppfølgings- og veiledningsarbeid.

       Komiteen vil og, slik det antydes i proposisjonen, sterkt peke på behovet for en tett kontakt mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er slik at kreftpasienter i stor grad skal følges opp av primærhelsetjenesten både i en behandlingsfase og i en eventuell terminalfase. For pasientene er det av avgjørende betydning at kunnskapen om pasientens sykdomsforløp og sykdomsstatus er kjent for dem som skal foreta pleie og behandling, uansett det nivå i helsevesenet pasienten måtte befinne seg på.

       Det er viktig for den enkelte pasient at hun eller han føler trygghet for god oppfølging av sin sykdom i de mange tilfeller hvor pleie og behandling foregår i pasientens hjem.

       Komiteen viser til NOU 1997:20 der det om kontakt mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten sies side 140:

       Og videre sies det på samme sted:

       Komiteen mener i likhet med konklusjoner fra NOU 1997:20 at allmennlegen må ha en sentral posisjon i diagnostikk, behandling og oppfølging av kreftpasienter og er en sentral koordinator og tilrettelegger.

       Praksis viser dessverre at pasienter med kreftdiagnose ofte « forsvinner » fra primærhelsetjenesten, spesielt i behandlingsfasen. For pasientene som senere skal følges opp av primærhelsetjenesten, er det svært uheldig at kontakten mellom nivåene så ofte er for dårlig

       Komiteen vil derfor be Regjeringen treffe tiltak for å sikre kontinuerlig oppfølging av den enkelte kreftpasient gjennom bedret kontakt mellom behandlingsnivåene.

       Komiteen viser til at den manglende kapasiteten i kreftomsorgen ikke bare skyldes mangel på penger og utstyr, men også mangel på viktige personellgrupper. Dette gjelder såvel legespesialister som radiografer, stråleterapeuter og sykepleiere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil, når det gjelder forholdet til privat sektor, minne om muligheten for et konstruktivt samarbeid. De private er en ressurs og et viktig supplement til det offentlige.

       Komiteen viser til at det er stor mangel også på patologer. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om en statlig tilskuddsordning på 100.000 kroner for utdanningsstillinger. Dersom det skal bli mulig å benytte seg av denne ordningen, må det imidlertid være tilstrekkelig overleger til å undervise assisentlegene. En statlig utredning fra 1993 vurderte bemanningssituasjonen i patologi som så lav at det ble satt et minimumsbehov på 40 nye overlegestillinger og 20 assistentlegestillinger innen fem år. Komiteen er kjent med at mangel på overlegestillinger kan forhindre gjennomføringen av den ønskede økningen av utdanningen av nye patologer. Komiteen ber derfor departementet ivareta dette hensynet i sitt arbeid med legefordelingen.

       Komiteen mener for øvrig departementet har fremlagt interessante og konstruktive forslag til så vel omorganisering av radiograf- og stråleterapiutdanningen som opprettelse av en stråleterapiassistentutdanning.

       Derimot er det etter komiteens mening bekymringsfullt at det ikke sies noe om hvordan kapasiteten innen det kirurgiske fagfeltet skal bedres. For å oppnå gode resultater i kreftbehandlingen må kirurgisk behandling spesielt styrkes. Det er den viktigste behandlingsformen ved alle landets sykehus. Derfor er det avgjørende at kapasiteten og kvaliteten sikres. I NOU 1997:20 anføres det at « operativ kreftbehandling må integreres i øvrig kirurgisk virksomhet og utøves av grenspesialister. Det må skje en konsentrering av kreftkirurgien til færre hender og færre steder. Planene må se fylket som en del av regionen og nasjonen ». I tiltak 18 anbefales det i NOU 1997:20 at « spesialistutdannelsen i de kirurgiske fag må gjennomgås med henblikk på kreftkirurgiens spesielle behov ». Komiteen vil henstille til Nasjonalt råd for spesialistutdannelsen å vurdere eventuelle endringer i de kirurgiske fag, for å øke kapasiteten og kvaliteten på kreftkirurgien.

       Komiteen må erkjenne at kreftforskningen ikke har vært prioritert over offentlige budsjetter. Det fremgår av proposisjonen at Norges forskningsråd i 1997 brukte 14,6 mill. kroner til kreftforskning, mens Kreftforeningen alene bidro med 100 mill. kroner i 1995. Legemiddelindustrien bidrar også med betydelige midler. Norsk kreftforskning har vært helt avhengig av private midler fra Kreftforeningen, legemiddelindustrien og andre. Komiteen har ingen problemer med å slutte seg til proposisjonens utsagn om at « Regjeringen ser det som vesentlig at kreftforskningen skjer på et faglig og uavhengig grunnlag og ikke i uheldig grad styres av næringsinteresser ». Komiteen vil påpeke at dette legger et betydelig ansvar på regjering og Storting til å øke innsatsen i årene som kommer. I så måte ser komiteen proposisjonens forslag om å øke innsatsen i 5-års perioden med like mye som Kreftforeningen bidrar med på ett år, som et første skritt i riktig retning.

       Komiteen mener at den offentlige innsatsen innenfor forskning trolig må økes ytterligere da dagens behandlingsmetoder for flere kreftformer ut fra overlevelsesstatistikk ikke kan redde flere liv enn tidligere.

       Komiteen vil også understreke den avgjørende innsatsen Den norske kreftforening gjør for bl.a. forskning. Komiteen forutsetter at departementet holder nær kontakt med foreningen og legger til rette for optimalt samarbeid og nødvendig oppfølging.

       Komiteen ser frem til å bli orientert om strategien for offentlig kreftforskning og hvilken andel av den foreslåtte bevilgning som vil gå til Senter for medisinsk teknologievaluering.

       Komiteen har også merket seg at Regjeringens kreftplan sier lite om medikamentell kreftbehandling. Det er sannsynlig at det vil bli fremgang i forskningen om nye medisiner mot kreft, og at dette til tross for at det enkelte medikament kan være dyrt, kan være kostnadseffektiv behandling. Legemiddelforbruket pr. innbygger ligger lavt i Norge sammenlignet med resten av Europa. Forbruket av legemidler i kreftbehandlingen utgjør igjen knapt 3 prosent av det norske forbruket.

       Komiteen vil vise til NOU 1997:20 , s. 75, der det sies:

       Komiteen vil også understreke at det først og fremst må være de faglige argumenter og i mindre grad de økonomiske argumenter som må være bestemmende for medikamentbruk for kreftpasienter så vel som for pasienter med andre sykdommer.

       Komiteen viser til at det i NOU 1997:20 (s. 73-74) vises til at

       Det antas at utgiftene til cellegiftbehandling vil måtte øke vesentlig innen kort tid. Utslagene i budsjettene på avdelingsnivå vil bli store særlig for kreftavdelingene ved regionsykehusene og ved kreftavdelingene på sentral- og lokalsykehusene. NOU 1997:20 diskuterer problemene knyttet til godkjenningsordninger for kreftmedisiner. I NOU 1997:20 foreslås det å « knytte refusjon av legemidler til standard behandlingsprogrammer ».

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at utgifter til bl.a. cellegiftbehandling skal dekkes gjennom rammetilskudd og systemet for innsatsstyrt finansiering som sammen finansierer sykehusenes totale drift.

       Flertallet vil understreke at ved gjennomgang og eventuelt revisjon av finansieringsordningene, inkludert DRG-ene, så vil kostnader til spesifikk kreftbehandling innpasses i det samlete finansieringssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti minner om at komiteen i innstillingen om Helsemeldingen ( Innst.S.nr.165 (1994-1995)) ba Regjeringen finne en akseptabel refusjonsordning for de meget kostbare cellegiftpreparatene som er kommet på markedet.

       På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 1999 vurdere å gi poliklinikkene rett til å forskrive medikamentell kreftbehandling/cellegiftpreparater på blå resept. »

       Komiteen er kjent med at det foregår et utredningsarbeid vedrørende finansiering av kreftbehandling, og regner med at forholdene vedrørende finansiering av medisiner på blå resept blir vurdert i denne sammenheng.

       Komiteens flertall, mener at innsatsstyrt finansiering (ISF) er en bedre finansieringsform enn ren rammefinansiering fordi den gir sykehusene økte inntekter for økt aktivitet. Slik kan denne finansieringsreformen komme pasientene til gode gjennom en mer effektiv bruk av ressursene.

       Komiteen mener at for visse grupper kronikere og psykiatriske pasienter er ISF derimot ikke hensiktsmessig. Komiteen har merket seg at fagfolk innen kreftomsorgen mener systemet må forbedres for medikamentell terapi og stråleterapi, men at kronisk kreftsyke kan bli nedprioritert. Komiteen vil be departementet klargjøre hvordan behandling av kronisk kreftsyke og lindrende behandling kan sikres økonomiske rammebetingelser.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at departementet foreslår at evaluering av denne nasjonale kreftplanen skal skje gjennom samlede årlige resultatrapporteringer for disse ordningene i St.prp. nr. 1. Flertallet vil også anbefale at en velger den modellen som omtales i NOU 1997:20 , med et eget prosjektsekretariat for å følge opp alle delene av kreftplanen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker ikke å bidra til å gjøre kreftomsorgen til en særomsorg med et eget prosjektsekretariat, men mener at det er grunn til å be departementet om en årlig redegjørelse for framdriften i arbeidet med den nasjonale kreftplanen. Disse medlemmer foreslår at departementet årlig rapporterer til Stortinget om resultatene av kreftplanen i resultatrapporteringen i stortingsproposisjonen om statsbudsjettet.

2. Plan for utstyrsinvesteringer i norske sykehus

2.1 Sammendrag

2.1.1 Innledning

       Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til en 5-årig plan for å bedre utstyrssituasjonen i norske sykehus. Planen foreslås iverksatt i perioden 1998-2002 med en samlet statlig bevilgningsramme på 2,9 mrd. kroner utover vedtatt budsjett for 1998. Dette tilskuddet forutsetter å utløse samlede investeringer i sykehussektoren på 5,3 mrd. kroner fra 1998 til 2002. Det uttales at det store etterslepet som har oppstått på utstyrsfeltet, er resultat av en lengre tids nedprioritering av utstyrsinvesteringer. Av hensyn til kapasitet og kvalitet ved sykehusene har Regjeringen funnet det nødvendig å gå inn med en ekstraordinær utstyrsbevilgning. Regjeringen vil likevel understreke at det er fylkeskommunene som har ansvaret for å sikre en forsvarlig utstyrssituasjon ved sine sykehus.

2.1.2 Manglende utstyr og konsekvenser

       Det vises til at fylkene oppgir om lag 2,3 mrd. kroner i akkumulert behov for utskifting av eksisterende utstyrspark. Det samlede utstyrsbehovet for alle helseregionene over de neste fem år anslås til ca 7,3 mrd. kroner. Dette omfatter både det akkumulerte utskiftningsbehovet samt behov for anskaffelser av nytt utstyr for å øke/bedre behandlingen. Av totalbehovet på ca 7,3 mrd. kroner, gjelder ca 5,7 mrd. kroner fylkeskommunene og ca 1,6 mrd. kroner Rikshospitalet og Det norske Radiumhospital. Det er ikke fullstendig oppgitt hvor mye av investeringsbehovet som fylkeskommunene selv planlegger å gjennomføre de nærmeste 5 årene.

       Det vises til at det av SAMDATA-rapporteringen framgår at utgifter i de somatiske sykehusene til utstyr og vedlikehold er gått ned fra 715 mill. kroner i 1994 til 611 mill. kroner i 1996 i løpende priser. Som andel av sykehusenes brutto driftsutgifter er dette en nedgang fra 3,7 prosent i 1994 til 2,7 prosent i 1996.

       Sosial- og helsedepartementet har innhentet budsjettall for 1998 og økonomiplantall for 1998-2001 fra 10 av de mest folkerike fylkene for å anslå nivået på de samlede investeringer i utstyr ved fylkeskommunale sykehus. Det tyder på at samlede investeringer i utstyr ved fylkeskommunale sykehus på landsbasis ligger på om lag 5-600 mill. kroner årlig. Utstyrsinvesteringer i sykehus utgjør ut fra dette ca 13 prosent av fylkeskommunenes samlede investeringer, mens somatiske spesialisttjenester står for om lag 35 prosent av fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter.

       Alle helseregionene peker på at størst prioritet må gis utskifting av gammelt, eksisterende utstyr, spesielt røntgenutstyr. Også fornyelse av IT-utstyr ønskes betydelig opprioritert av de fleste fylkeskommunene. Ny teknologi innenfor medisinsk-teknisk utstyr er et felt alle helseregionene er samstemt om. Spesielt framheves behovet for investeringer i økt røntgenkapasitet og investeringer i ny, digitalisert billeddiagnostikk innenfor røntgen. Som eksempel på ny teknologi nevnes laparoskopisk kirurgi, eller såkalt « kikkhullskirurgi », der bruk av avansert kirurgisk utstyr kan føre til at det ikke lenger er behov for åpen kirurgi for å behandle en pasient, noe som bl.a. vil medføre betydelig kortere liggetid.

       Det uttales at det ikke foreligger noen samlet oversikt over verdien av utstyrsparken ved norske sykehus, men at ifølge rapporter fra 3 av 5 helseregioner utgjør den samlede gjenanskaffelsesverdien av utstyrsparken ved norske sykehus ca 5,5 mrd. kroner.

       Gjennomsnittlig levetid på medisinsk utstyr i norske sykehus anses å være ca 10 år. Det finnes ingen samlet oversikt som gir kvantitative mål på standarden og levetiden på utstyr i norske sykehus, men en undersøkelse foretatt i helseregion 2 ved inngangen til 1998 viste at 44 prosent av utstyret ved sykehusene var mer enn 10 år gammelt, mens 64 prosent var mer enn 6 år gammelt. Variasjonene mellom de enkelte sykehus i regionen var betydelige, noe som understøtter oppfatningen om at utskiftingen av gammelt utstyr og nødvendige fornyelser ikke foretas jevnlig og systematisk, men skjer gjennom store løft ved landets sykehus. Departementet har lagt vekt at det er behov for en tilskuddsordning som tillater fleksibilitet med hensyn til investeringstidspunkt.

       Det uttales at undersøkelser har vist at utstyrssituasjonen er vanskelig ved de fleste norske sykehus, og at mangel på utstyr og foreldet medisinsk teknisk utstyr er en årsak til dårlig effektivitet og kvalitet i pasientbehandlingen.

       Det vises til at i NOU 1997:2 « Pasienten først! Ledelse og organisering i sykehus » (Steine-utvalget) er et av forslagene en betydelig økonomisk satsing på å oppgradere de kontorfaglige støttefunksjonene og IT-løsningene i sykehusene over en 2-3 års periode i størrelsesorden 1 mrd. kroner. Begrunnelsen for forslaget er først og fremst å frigjøre arbeidstid for helsepersonell for å kunne øke tiden til pasientbehandling og derved behandle flere pasienter.

2.1.3 Mulige årsaker til utstyrsproblemene i sykehus

       Som en av forklaringene på situasjonen på utstyrssektoren peker departementet på at anstrengt fylkeskommunal økonomi og økt krav til produktivitet har ført til at utstyr nedprioriteres. Det uttales at økt press på volum av tjenester kan ha ført til at sykehusene i en viss utstrekning har saldert budsjettene mot forskning, utvikling og investeringer, noe som på sikt kan forverre virkningene for pasientbehandlingen.

       Det vises også til at den teknologiske utvikling innenfor de medisinske fag har vært betydelig de senere årene, og at det må forventes at stadig nye ukjente metoder vil prege utviklingen i helsevesenet i en enda større grad, og med et tempo som setter store krav til omstilling.

       Det redegjøres for hvordan sykehusenes budsjett- og regnskapssystemer kan påvirke utstyrsinvesteringer. Det uttales at dagens praksis kan bidra til å tilsløre faktisk fornyelsesbehov og føre til at avsetningene til utstyrsfornyelse bli lavere enn de ellers ville vært. Det påpekes videre at enkelte fylkeskommuner ikke budsjetterer utstyr på budsjettet til det enkelte sykehus, men det foretas en sentral utgiftsføring av alle utstyrsinvesteringer i fylkeskommunen, og at en slik sentralisert beslutningsprosess kan virke hemmende på utstyrsanskaffelser i sykehusene. Det uttales at Kommunaldepartementet er i ferd med å utarbeide nye budsjett- og regnskapsregler for fylkeskommuner og kommuner, og at disse skal sendes på høring i løpet av 1998. I denne sammenheng vil det bli vurdert om det er bestemmelser som kan virke negativt inn på utstyrsplanleggingen ved kommunale og fylkeskommunale institusjoner. Det vurderes også å pålegge sykehusene føring av avskrivninger på utstyr i forbindelse med ny rapportering mellom fylke og stat.

       Det framholdes at dagens sykehusstruktur ikke er optimal når det gjelder utnyttelse av personell og utstyrsressurser, og at disse ressursene kan utnyttes bedre dersom en gjennomfører en mer rasjonell oppgavefordeling mellom sykehusene i helseregionen. De regionale helseutvalgenes arbeid vil nå bli fulgt opp fra statens side. Det legges opp til at staten skal gi drahjelp i prosessene med å gjennomføre strukturendringer ved å stille krav om at det utarbeides regionale helseplaner med konkrete handlingsplaner. Planene vil bli endelig vedtatt av staten.

       For dårlig oversikt og manglende planlegging nevnes også som en årsak til utstyrsproblemene i sykehusene. Det uttales at dette kan ha sammenheng med manglende budsjettmessig ansvar på sykehusnivå for både utskifting og nyanskaffelse av utstyr.

       Videre nevnes lite rasjonell myndighetsfordeling mellom eier og virksomhet i forhold til den løpende sykehusdriften som en mulig forklaring på den observerte nedprioritering av utstyrsinvesteringer. Departementet mener det er behov for å finne fram til styringsmodeller og -former som vil fungere innenfor rammene av det fylkeskommunale eierskap, større regional samordning og sterkere nasjonal styring og som samtidig gir rom for større selvstendighet for den enkelte institusjon i å bestemme hvordan oppgaver skal løses. Gjennom Forum for organisasjonsutvikling tas det sikte på å utvikle prosjekter med større grad av fristilling av sykehus.

2.1.4 Departementets vurdering og forslag

       Følgende forslag til tiltak for å oppnå de oppsatte mål framsettes i proposisjonen:

       Nytt Rikshospital vil videre få dekket ca 800 mill. kroner til medisinsk teknisk utstyr gjennom en egen investeringsplan. Det påpekes at i tillegg til ovenstående tiltak er handlingsplanen for kreft en viktig del av utstyrssatsingen.

       Tilskuddsordningen forutsetter en fylkeskommunal medfinansiering på 40 prosent for å få utløst den statlige refusjonsandelen. Den fylkeskommunale medfinansieringen er fastsatt ut fra hensynet til at fylkeskommunene skal videreføre om lag det investeringsnivået som i dag dekkes innenfor de frie inntektene. Handlingsplanen innebærer at det i løpet av perioden 1998 til 2002 skal investeres for ca 5,3 mrd. kroner i medisinsk teknisk utstyr utover vedtatt budsjett for 1998.

       I departementets forslag er det lagt vekt på at den samlede perioden for satsingen bør være tilstrekkelig lang til at man unngår forhastede og dårlig planlagte utstyrsinvesteringer. En gjennomføringsperiode på fem år bør etter departementets syn være tilstrekkelig. Det foreslås at bevilgningene gjøres overførbare.

       Tilskudd til utstyr utformes som en statlig refusjonsordning på 60 prosent av dokumenterte anskaffelser. For å sikre opprettholdelse av eksisterende investeringsnivå i fylkeskommunene i overgangsfasen, stilles det krav om at fylkeskommunene skal ha investert 600 mill. kroner i medisinsk teknisk utstyr etter 1. januar 1998 før statlige refusjonsmidler kommer til utbetaling. Det ordinære øremerkede tilskuddet på 165 mill. kroner inkluderes i refusjonsordningen fra og med 1999. Det stilles krav om forhåndsinnsendte utstyrsplaner samt avleggelse av årlige rapporter. Utstyrsplanene skal godkjennes av departementet. Dersom fylkeskommunen søker om statlig refusjon til utstyrsinvesteringer etter den nye midlertidige ordningen, vil den gjeldende refusjonsordning som retter seg mot utstyr i forbindelse med nybygg, falle bort.

       Forslagene i proposisjonen vil kreve økte ressurser i form av to stillinger i departementet. Det forutsettes at endringene i ressursbruken i fylkeskommunene blir små.

       Det understrekes at den foreslåtte budsjettsatsingen er tidsavgrenset, og at fylkeskommunene i sin langsiktige planlegging må legge til grunn at nødvendige utskiftinger og nyanskaffelser må finansieres over de ordinære, fylkeskommunale budsjetter.

       Det samlede refusjonsbeløpet på 2.960 mill. kroner for hele planperioden fordelt på fylke er i tråd med inntektssystemets kostnadsnøkkel for fylkeshelsetjenesten. Det er også avsatt 100 millioner kroner til statssykehusene i denne planen.

       Det framholdes at det forberedes en omlegging til nettobudsjettering for Rikshospitalet og Det norske Radiumhospital.

       Departementet vil for øvrig fram til høsten 1999 utrede om det er grunnlag for at sykehusene bør gis en enda mer markert organisatorisk fristilling, f.eks. ved at en tilpasset form av statsforetakmodellen gjøres gjeldende. Departementet vil komme tilbake til saken i statsbudsjettet for 2000.

       Det framholdes at følgende områder har særlig behov for regional samordning ved fordeling av midler:

       Departementet vil be fylkeskommunene sende sine forslag til utstyrsplaner for 5-års perioden til det regionale helseutvalg til uttalelse. Dette vil gjelde innkjøp av utstyr over 2 mill. kroner eller større anskaffelser som kan påvirke funksjonsfordeling mellom sykehus.

       Det understrekes at IT-investeringene også må finansieres gjennom det øremerkede tilskuddet til utstyrsformål. I tillegg vil departementet be om å få tilsendt helseregionenes planer for å nå de målsettingene som er lagt i departementets IT-plan. Det vil bli stilt krav om bruk av standardiserte løsninger for å oppnå samtrafikk sykehusene imellom, til kommunehelsetjeneste og til andre aktører.

       Det framholdes at Kompetansesenteret for telemedisin ved Regionsykehuset i Tromsø vil kunne gi faglig bistand til helseregionene i deres arbeid med å utarbeide planer for utbygging av telemedisin.

       Det vises til at departementet har vedtatt en rekke tiltak i forbindelse med år 2000 problematikken, og det foreslås at deler av bevilgningene til IT-utstyr brukes til å håndtere overgangen til år 2000.

2.1.5 Evaluering

       Det foreslås at det avsettes 4,5 mill. kroner i perioden 1998-2002 til å foreta en evaluering av den 5-årige utstyrsdugnaden. Det uttales at det i den forbindelse vil være behov for å foreta kost-nytte vurderinger av investeringer i nytt medisinsk utstyr i sykehusene.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at utstyr og vedlikehold er eneste utgiftskategori som har vist en nedgang på sykehusene ifølge SAMDATA-undersøkelsen for 1996. Fra 1995 til 1996 viste lønnsutgiftene en økning med 6,9 prosent og andre driftsutgifter økte med 10,2 prosent, mens utstyr/vedlikehold hadde en realnedgang på 4,4 prosent. Komiteen har også merket seg at alle helseregionene peker på utskiftningsbehovet for røntgenutstyr og økt behov for strålebehandlingskapasitet. Mangelen går til syvende og sist ut over sikkerheten ved pasientbehandlingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at det er fylkeskommunene som sykehuseiere som har det økonomiske hovedansvar for drift av sykehusene og derved også økonomisk ansvar for løpende utstyrsanskaffelser.

       Komiteen slutter seg til departementets forslag om utstyrsplan der det avsettes 2,3 mrd. kroner ekstra over en 5-års periode. Fylkeskommunene skal utarbeide en 5-årig anskaffelsesplan som skal godkjennes av departementet etter at det regionale helseutvalg har avgitt sin uttalelse.

       Komiteen har merket seg at tilskuddsordningen med 60 prosent statsrefusjon forutsetter at fylkeskommunene først opprettholder investeringsnivået på 600 mill. kroner fra 1998 før statlige refusjonsmidler kommer til utbetaling. Komiteen er enig i at det er ønskelig å opprettholde det fylkeskommunale grunninvesteringsnivå, men viser til at departementets forslag bygger på et usikkert anslag om nivået på de fylkeskommunale utstyrsinvesteringer for 1998. Dersom regnskapstall viser store avvik fra det anslaget som er lagt til grunn, forutsetter komiteen at departementet vurderer om kravet til det totale investeringsgrunnlaget for å utløse refusjon skal nedjusteres.

       Komiteen slutter seg til arbeidet med å innføre nettobudsjettering ved statssykehusene slik at den statlige eierstyringen kan konsentreres til mål- og rammestyring.

       Komiteen har merket seg at departementet vil utrede om det er grunnlag for at sykehusene bør gis en markert organisatorisk fristilling, f.eks. ved en tilpasset form av statsforetak.

       Komiteen vil understreke at helsevesenet er en av de høyest prioriterte offentlige oppgaver. Selv om sykehusene i større grad fristilles og det innføres fritt sykehusvalg, er det en viktig offentlig oppgave å fastlegge de økonomiske og medisinske rammevilkår for sykehusdriften.

       Komiteen mener at med en klar offentlig overordnet styring bør sykehusledelsen få en friere stilling til å drive sykehuset.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre kan ikke se at den overordnede offentlige styringen gjennom økonomiske og faglige rammer nødvendiggjør offentlig eierskap til sykehusene. Disse medlemmer kan ikke se at det er grunn til å begrense vurderingen av organisatorisk fristilling til statsforetaksmodellen, men vil be om at også stiftelses- og a/s-formen vurderes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at et offentlig eierskap knyttet til de ulike sykehus bidrar til å sikre at den offentlige styringen med driften av sykehusene beholdes, idet eventuelle leieavtaler eller aksjemodeller knyttet til bygningsmassen, bidrar til at inntektsaspektet utover selve inndekningen av driftskostnadene vil legge føringer for driften av de ulike sykehusenheter. Siden midlene til driften av sykehusene fortsatt må forutsettes å komme fra det offentlige som ledd i å sikre et likest mulig helsetjenestetilbud til befolkningen, betinger en privatisering av bygningsmassen at deler av offentlige midler overføres fra selve driften av den enkelte sykehusenhet, og til overskudd i foretaket, slik at offentlige midler dermed ikke lenger bare retter seg direkte inn mot dekning av rene driftsutgifter, men til å gi et økonomisk overskudd til sykehusets eiere.

       Lønnsnivået innenfor private helseforetak har jevnt over ligget godt over det tilsvarende helsepersonell har hatt ved offentlige sykehus, noe som har medført at helsepersonell har gått over fra offentlige til private foretak, selv om en nå ser tendenser i motsatt retning. Denne utviklingen bidrar både til en sentralisering av helsepersonell og til økende forskjeller i helsetilbudet til befolkningen, siden private foretak fortrinnsvis vil bli lagt til de største befolkningssentra, der den relative tettheten av helsepersonell fra før av er størst. En overgang til sykehusenheter i privat eie, eventuelt organisert som aksjeselskap, må antas å styres av de samme markedsmekanismer som innenfor annen privat virksomhet, og vil dermed kunne bidra til å forsterke geografiske ulikheter i helsetjenestetilbudet til befolkningen. Disse medlemmer ønsker derfor at offentlig eierskap opprettholdes for de sykehus som i dag er i offentlig eie.

       Komiteen vil påpeke at den mangelfulle oversikten man har over utstyrssituasjonen ved mange av landets sykehus og i mange av landets fylker, medfører at utstyrsfornyelsen skjer lite planmessig, og ofte i etterkant av at nytt utstyr skulle vært skaffet til veie. Dette har konsekvenser for den generelle sykehusdriften i form av redusert effektivitet og lite optimal bruk av personellressurser.

       Komiteen finner det hensiktsmessig at det fra Regjeringens side tas initiativ til utvikling av et verktøy for oversikt over utstyrssituasjonen.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i sin årlige budsjettproposisjon redegjøre for de fylkeskommunale utstyrsplanene, slik at bevilgende myndigheter fortløpende er kjent med behovet for fornyelser og nyanskaffelser av inventar og medisinsk-teknisk utstyr ved sykehusene, samt hvilke kostnader disse vil medføre. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti:

       Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 1999 vurdere å gi poliklinikkene rett til å forskrive medikamentell kreftbehandling/cellegiftpreparater på blå resept.

4. Komiteens tilråding

      Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       I statsbudsjettet for 1998 gjøres følgende endringer:

       Stortinget ber Regjeringen ta utgangspunkt i forslaget fra NOU 1997:20 om ventetider for kreftpasienter i forslaget til pasientrettighetsloven.

       Stortinget ber Regjeringen invitere fylkeskommunene og de private røntgeninstituttene til et samarbeid innenfor rammen av en helhetlig offentlig plan slik at mammografiscreening for kvinner mellom 50 og 69 år kan bli et landsdekkende tilbud så raskt som personellsituasjonen tillater det.

       Stortinget ber Regjeringen i sin årlige budsjettproposisjon redegjøre for de fylkeskommunale utstyrsplanene, slik at bevilgende myndigheter fortløpende er kjent med behovet for fornyelser og nyanskaffelser av inventar og medisinsk-teknisk utsyr ved sykehusene, samt hvilke kostnader disse vil medføre.