8.1 Sammendrag

Tilsyn er en kommunal oppgave og en kommunal plikt, og er avgrenset mot kontroll i byggesaker, som er en del av foretaksansvaret. Tilsyn er kommunenes virkemiddel for å følge opp byggesaker med hensyn til lovlighet, kvalitet, prosess, foretakene og så videre. Tilsyn framheves av både foretak og andre som ett av de viktigste virkemidler for å få gode bygg.

I sine vurderinger og forslag i siste delutredning fastholder Bygningslovutvalget at tilsyn er en svært viktig faktor i et effektivt byggesakssystem etter dagens modell, og bør være en av grunnpilarene i byggesaksgjennomføringen.

Etter departementets vurdering er det meget stort behov for å få til en styrking av tilsynet. Behovet for forbedring av kvalitet og reduksjon av byggskadene tilsier at det må settes inn sterkere virkemidler enn hittil, som når videre enn til den seriøse del av bygge- og anleggsnæringen. Næringen er uoversiktlig, og under halvparten av foretakene er organisert. Det er derfor kommunene som i den enkelte byggesak har best mulighet til å skaffe oversikt og følge opp foretakene og tiltakene. Virkemidlene må brukes mer aktivt av kommunene.

Departementet mener at det ikke er ønskelig å gi bestemmelser som binder opp kommunenes ressursbruk eller gir bestemte krav til fagkompetanse og organisering. Det er likevel mulig å stille noe strengere krav til når kommunene må føre tilsyn, i tillegg til å regelfeste en generell plikt til tilsyn, og forskrifter om rutiner med mer.

Det er vanskelig å konkretisere kravene til tilsyn. Det er etter departementets vurdering likevel nødvendig å innføre plikt til tilsyn på noen bestemte områder for både å sikre et visst minimum av tilsyn, og å tilstrebe større likebehandling på noen områder der det kan være aktuelt. Kommunene bør imidlertid føre tilsyn i større utstrekning enn det minimum som omtales her, i den grad de har muligheter til det. Det vises til forslaget kapittel 25.

De områder hvor det innføres plikt til å føre tilsyn bør etter departementets vurdering være:

• Oppfølging av allerede gitte pålegg. Dette kan fastlegges direkte i lov, og korresponderer med tilsvarende krav i bestemmelsene om sanksjoner, se forslaget til ny § 32-1.

• Når kommunen er klar over ulovligheter. Dette forutsetter en viss skjønnsmessig kommunal vurdering, og reiser spørsmål om kommunens rolle og undersøkelses- og handleplikt, for eksempel i forbindelse med henvendelser fra berørte naboer. Det bør derfor foreligge klart ulovlige og alvorlige forhold for å utløse en tilsynsplikt (i tillegg til plikt til å følge opp ulovlige forhold).

• "Tema-tilsyn" etter nærmere bestemmelser i forskrift gitt av departementet, for eksempel i forbindelse med innføring av nye forskriftskrav, eller der det er behov for særskilt innsats. Dette kan for eksempel være aktuelt ved innføring av nye krav (energiløsninger, universell utforming og så videre) eller etter ulykker med sammenstyrtning, eller branner.

Tilsynet skal som hovedregel finansieres som overheadkostnad i byggesaksgebyrene etter gjeldende § 109 i plan- og bygningsloven, jf. forslag til ny § 33-1. Dette forutsetter at kommunene tar tilsynsfunksjonen inn i sitt gebyrregulativ. Denne overheadkostnaden vil også kunne omfatte utgifter til innleie av nødvendig kompetanse. Det bør presiseres at når tilsyn er tatt med i overheaden i gebyrene, må kommunen benytte tilsvarende ressurser til tilsyn.

Kommunen kan i tillegg ta et direkte gebyr der det reageres på registrerte ulovligheter, men gebyret er begrenset til kostnaden ved den saksbehandlingen ulovlighetsoppfølgingen medfører.

I lovforslaget ligger det ikke noe spesielt krav om særskilte tilsynsformer, bare at kommunene skal være forpliktet til å føre tilsyn i en del tilfeller. Det vil imidlertid være aktuelt for departementet å gi retningslinjer og føringer for tilsynsarbeidet i rundskriv, veiledninger og lignende, samt å sette opp noen måltall i forhold til aktuelle problemstillinger, for eksempel hvor mange idrettshaller det skal føres tilsyn med i løpet av ett bestemt år, hvor mange baderom i eneboliger, eller liknende.

Departementet viser til at kommunen står fritt med hensyn til valg av strategi for tilsynet. Kommunene bør styrke tilsynet, men bør selv velge hvordan det skal gjøres, enten det gjøres ved tilføring av ressurser, økt eller utvidet kompetanse, bedre samarbeidsformer, organisasjonsendringer eller andre effektiviseringstiltak. Kommunen må imidlertid ikke la tilsyn erstatte kontroll.

8.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter departementet i at det trengs en styrking av det kommunale tilsynet med byggesaker, og er enig i at det er nødvendig å innføre plikt til tilsyn på noen bestemte områder for å sikre et visst minimum av tilsyn, og for å tilstrebe større likebehandling på noen områder der dette er særlig viktig. Flertallet vil særlig peke på at innføring av nye krav til inneklima, energiløsninger og universell utforming vil medføre et behov for tilsyn rettet mot disse bestemmelsene.

Flertallet vil peke på at ny bygningslov vil gi kommunene nye oppgaver og økt ansvar i forhold til dagens situasjon. I mange kommuner vil man måtte bygge opp ny kompetanse, og trolig også øke bemanningen. Flertallet understreker at økte utgifter til tilsyn skal dekkes av å øke byggesaksgebyrenes generelle del, og derved ikke belastes det enkelte tiltaket det føres tilsyn med, med mindre tilsyn skjer for å følge opp kjente ulovlige forhold, og derfor ikke gå på bekostning av velferdstjenestene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad om revisjonskontroll under punkt 7.2. Disse medlemmer vil advare mot at det her gis en blankofullmakt til kommunene om å tilsette tilsynskompetanse finansiert over byggesaksgebyrenes generelle del. Byggesaksgebyrene er ment å skulle være selvfinansierende, og der bør utvises varsomhet i å tillegge flere oppgaver som skal søkes dekket inn over disse gebyrene bare fordi man kan. Disse medlemmer mener slike tilsyn kan inkorporeres i de ansvarlige foretaks internkontroll og at felleskapskontrollen av dette kan ivaretas gjennom revisjonsplikten som disse medlemmer har foreslått.