13. Endring i avskrivningsreglene for faste tekniske installasjoner i bygg
Som følge av at faste tekniske installasjoner i bygg etter gjeldende rett skal avskrives under ett med bygget, er reinvesteringer i installasjoner som ikke innbærer standardhevning, for eksempel bytte av varmeanlegg eller heisanlegg, direkte fradragsberettiget som vedlikeholdskostnad. I den utstrekning investeringen medfører en standardhevning skal derimot investeringen aktiveres og avskrives. Departementet legger til grunn at en overgang til mer energieffektive installasjoner ofte kan innebære en standardheving.
En direkte fradragsføring som innebærer at investeringen avskrives i sin helhet i ervervsåret, vil øke investeringens nåverdi etter skatt betydelig sammenlignet med en avskrivning av driftsmiddelet over tid med 2 prosent (eller 4 prosent). Med en avskrivningssats på 2 prosent og et avkastningskrav på 10 prosent øker nåverdien med 23 prosent av investeringen ved direkte fradragsføring sammenlignet med avskrivninger. På den måten kan gjeldende avskrivningsregler for faste tekniske installasjoner føre til at energieffektive løsninger som i utgangspunktet er lønnsomme, ikke blir realisert.
Departementet mener at dette bør unngås ved å skille ut faste tekniske installasjoner i bygninger som egen saldogruppe. Med faste tekniske installasjoner som egen avskrivningsgruppe, vil reinvestering i form av full utskifting av installasjoner behandles som anskaffelse av nytt driftsmiddel, som skal aktiveres og avskrives. En slik utskillelse vil gjøre det skattemessig nøytralt å investere i faste tekniske installasjoner, uavhengig av om det er gammel teknologi eller mer energieffektiv teknologi som velges.
Avskrivningssatsen for faste tekniske installasjoner bør settes slik at den gjenspeiler det faktiske økonomiske verdifallet. Faste tekniske installasjoner favner vidt, fra mindre installasjoner med kort levetid, for eksempel datarelatert utstyr, til store ventilasjons- og heisanlegg, som er bygget for å vare lenge. En avskrivningssats må derfor gjelde som et gjennomsnitt for en gruppe driftsmidler med forholdsvis stor spennvidde med hensyn til levetid. Etter departementets oppfatning er det rimelig å legge til grunn en gjennomsnittlig levetid på 20 år for faste tekniske installasjoner. En avskrivningssats på 10 prosent gir en rimelig avskrivning sammenlignet med det faktiske verdifallet for faste tekniske installasjoner.
På denne bakgrunn foreslår departementet at faste tekniske installasjoner skilles ut i en ny saldogruppe j i skatteloven § 14-41 første ledd. Det foreslås at avskrivningssatsen for faste tekniske installasjoner settes til 10 prosent.
Departementets forslag gjelder faste tekniske installasjoner i bygninger. Foruten faste tekniske installasjoner i bygg i saldogruppe h og forretningsbygg i saldogruppe i, omfatter dette også faste tekniske installasjoner i hoteller, losjihus og bevertningssteder forutsatt at disse har karakter av bygning. Derimot omfattes ikke ulike faste tekniske installasjoner som er selvstendige anlegg eller installasjoner som er integrert i anlegg. Disse skal henføres til saldogruppen for anlegg, jf. skatteloven § 14-41 første ledd h.
Etter gjeldende rett har det ikke vært nødvendig å trekke en grense mellom bygg og faste tekniske installasjoner. Eksemplene i skatteloven § 14-41 tredje ledd første punktum dekker, selv om de ikke er uttømmende, de viktigste tilfeller av faste tekniske installasjoner som er aktuelle; nemlig varmeanlegg, kjøle- og fryseanlegg, elektrisk anlegg, sanitæranlegg, heisanlegg og lignende. Med tilføyelsen "og lignende" omfattes også andre lignende tekniske eller elektriske anlegg som er integrert i bygningen og som tjener bygningens generelle brukelighet som bygning. Driftsmiddel som er installert i bygningen hovedsakelig av hensyn til produksjonen av varer og tjenester i den aktuelle virksomheten, skal normalt ikke anses som faste tekniske installasjoner i bygg. Slike installasjoner må i stedet enten henføres til saldoen for bygget, eller anses som selvstendig anlegg, eller som maskiner. Den nærmere bedømmelse her må bli konkret.
Utskilling av faste tekniske installasjoner i egen saldogruppe kan gi incentiver til å søke større deler av bygget klassifisert som slik installasjon. Departementet finne det ikke hensiktsmessig å gi en uttømmende oppregning av de installasjoner som skal inngå i den nye saldogruppen. Variasjonene mellom de ulike typer bygg og næringer er for omfattende til at en slik opplisting vil kunne la seg utarbeide. Den teknologiske utvikling vil dessuten gi nye typer installasjoner, og en positiv angivelse ville stadig måtte oppdateres. Eksemplifisering som skatteloven gir (varmeanlegg, kjøle- og fryseanlegg, elektrisk anlegg, sanitæranlegg, heisanlegg), sammen med praksis som knytter seg til grensedragningen mellom faste tekniske installasjoner og maskiner (saldogruppe d), antas å gi veiledning om hva som skal regnes som fast installasjon i bygg. Departementet ser imidlertid at det kan bli et større press mot å få andre bygningsdeler og -installasjoner klassifisert som særlige, faste tekniske installasjoner. Det foreslås derfor at departementet får fullmakt til å gi forskrift om avgrensning av faste tekniske installasjoner i bygg.
Innføring av en egen saldogruppe for faste tekniske installasjoner i bygg, innebærer at en må skille mellom kostnader til selve bygget og installasjoner. En slik fordeling må gjennomføres både ved nybygg og ved overdragelse av eldre bygg. I tillegg må det foretas en fordeling av saldo for alle eksisterende avskrivbare bygninger ved overgang til nye avskrivningsregler, jf. punkt 13.4 i proposisjonen.
For nybygg vil det i utgangspunktet foreligge kostnadsspesifikasjoner som gjør at det kan foretas en fordeling mellom bygning og installasjoner uten store problemer. Normalt vil det imidlertid finnes kostnader som er felles for bygget og de faste tekniske installasjoner. Fordeling av slike felleskostnader vil måtte innebære et skjønn. Denne fordelingen er likevel ikke annerledes enn fordeling som allerede må foretas ved ulike andre nyanlegg. Også regnskapsmessig må det til dels foretas en tilsvarende fordeling. Ved overdragelse av eldre bygg må den samlede omsetningsverdien for bygningen fordeles mellom bygning og fast installasjon etter komponentenes virkelige verdi. Ettersom det ikke fastsettes en separat salgsverdi for faste tekniske installasjoner, vil fordelingen her også i mange tilfeller måtte bli skjønnsmessig. Denne typen fordeling av omsetningsverdi mellom ulike komponenter er imidlertid vanlig ved overdragelse av virksomhet, og er derfor håndterbar i praksis.
Som følge av opprettelse av en ny saldogruppe for faste tekniske installasjoner, er det nødvendig med flere avgrensede endringer i skattelovens avskrivningsregler. Det foreslås at faste tekniske installasjoner avskrives på samlesaldo for hvert bygg, jf. skatteloven § 14-41 fjerde ledd. Videre foreslås det at vederlag ved realisasjon av slikt driftsmiddel skal nedskrives på saldo så langt det ikke er inntektsført, jf. bestemmelsen i skatteloven § 14-44 annet ledd første punktum. På grunn av sammenhengen mellom faste tekniske installasjoner og bygningen foreslås det også at reglene om betinget skattefritak ved brann mm. i skatteloven § 14-70 skal gjelde tilsvarende for faste tekniske installasjoner.
Det vises til forslag til endring av skatteloven §§ 14-41 og 14-44.
Ved utskilling av tekniske installasjoner fra byggsaldoene er det nødvendig å finne en praktikabel løsning for å skille ut saldoverdien av tekniske installasjoner i eksisterende bygg, som samtidig ivaretar hensynet til en økonomisk riktig fordeling av kostnader på henholdsvis bygning og installasjoner.
For å få en helt riktig økonomisk fordeling må det foretas en splitting av saldo h og i etter gjenanskaffelsesverdier. Etter departementets oppfatning er dette en ressurskrevende løsning som ikke er hensiktsmessig, fordi den forutsetter taksering av hvert enkelt bygg ved overgangen til avskrivningssystem.
En annen løsning kan være å foreta fordeling i samme forhold som den opprinnelige kostprisen for bygget fordeler seg mellom installasjoner og bygget for øvrig. For nyere bygg antas dette å gi en riktig økonomisk fordeling. Departementet antar derfor at en fordeling etter faktisk kostpris kan foretas for bygninger som ikke er eldre enn 10 år. For eldre bygg, der det gjerne er foretatt påkostninger både på selve bygningskroppen og installasjoner, vil ikke den opprinnelige kostprisen være et like godt utgangspunkt for fordelingen. Det kan også være problematisk å skaffe historisk dokumentasjon for kostprisen for bygg som er ervervet for over 10 år siden, og det vil være ressurskrevende for skattemyndighetene å kontrollere fordelingen.
Hensynet til enkelhet, kostnader og forutsigbarhet taler for en sjablonmessig løsning for bygg som er eldre enn 10 år, hvor en bestemt prosentandel av saldoen anses å utgjøre verdien av installasjoner som skal overføres til egen saldo. En slik sjablonregel gir ikke uttrykk for den økonomisk riktige fordelingen i hvert enkelt tilfelle, men vil gi en praktikabel overgangsordning.
For å få en mest mulig hensiktsmessig overgangsordning, ønsker departementet å gjennomføre en høring av forslag til overgangsregler i tråd med de nevnte prinsipper. Det foreslås derfor i overgangsregel at departementet gis fullmakt til å gi bestemmelse om fordeling av saldo for bygg i saldogruppe h) og forretningsbygg i saldogruppe i) per 31. desember 2008, mellom eksisterende saldo for bygget og saldo for faste tekniske installasjoner.
Det vises til forslag til overgangsregel til skatteloven § 14-41 første ledd bokstav j.
Den samlede provenyvirkningen av å skille ut faste tekniske installasjoner i bygg er sammensatt av virkningen av å avskrive faste tekniske installasjoner med 10 prosent og av virkningen av at det ikke lenger vil være mulig å utgiftsføre reinvesteringer i faste tekniske installasjoner.
Virkningen av å øke avskrivningssatsen for tekniske installasjoner fra 2 til 10 prosent anslås å gi et provenytap på om lag 1,73 mrd. kroner påløpt og om lag 140 mill. kroner bokført i 2009. Fjerningen av adgangen til å utgiftsføre reinvesteringer i faste tekniske installasjoner anslås å øke statens inntekter med om lag 1,78 mrd. kroner påløpt og 205 mill. kroner bokført. Samlet anslås omleggingen å øke inntektene med om lag 50 mill. kroner påløpt og med om lag 65 mill. kroner bokført i 2009.
Det vil være relativt betydelige administrative kostnader ved å skille ut faste tekniske installasjoner som en egen saldogruppe. Det vil innebære merarbeid for både skatteetaten og skattytere å fordele saldoverdier for bygg/forretningsbygg på bygg og faste tekniske installasjoner. I tillegg vil avskrivningssystemet generelt kompliseres, noe som er en ulempe for både skattyter og skattemyndigheter. Endringene kan også gi opphav til tilpasninger som søker å utnytte avgrensningene mellom faste tekniske installasjoner og bygget.
Forslaget innebærer at flere energieffektive investeringer vil bli realisert.
Det foreslås at endringene gis virkning fra og med inntektsåret 2009.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i skatteloven §§ 14-41, 14-43, 14-44 og overgangsregel X.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter forslaget fra Regjeringen om at tekniske installasjoner i bygg får en egen saldogruppe med en avskrivningssats på 10 prosent.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at bestemmelsene i skatteloven må presiseres slik at produksjonsmessig utstyr som kan knyttes direkte til produksjonsprosesser, eksempelvis utstyr som brukes til behandling og transport av råvarer, samt utstyr til overføring av industrikraft til produksjonsprosesser, også skal avskrives i samme saldogruppe som maskiner. Det samme må gjelde produksjonsmessig utstyr som forbedrer helse, miljø og sikkerhet tilknyttet vareproduksjonen. Disse medlemmer mener at en slik kan unngå de uklarheter som i dag råder i ligningsbehandlingen av en del saker, og at det ved slike presiseringer kan skapes forutsigbarhet for viktige investeringer som kan skape nye arbeidsplasser i en tid hvor landet sårt vil trenge det.