I proposisjonen fremmer departementet forslag om å overføre kompetanse
til å innkalle til soning og behandle søknader om soningsutsettelse
fra politiet til kriminalomsorgen. Kompetanseoverføringen er ett
av flere tiltak for å oppnå en mer effektiv strafferettspleie. Lovforslaget
innebærer at saksbehandlingen – etter at fullbyrdelsesordre er gitt
– samles i én etat. For kriminalomsorgen har dette stor betydning for
å planlegge og derved utnytte soningskapasiteten på en effektiv
måte. Overføringen vil også legge til rette for å effektivisere
saksbehandlingsrutinene.
Departementet har tidligere lagt til grunn at forslagene om overføring
av kompetanse til å innkalle til soning og behandle søknader om
soningsutsettelse skal tas med i en proposisjon om hurtigere straffesaksbehandling.
Proposisjonen skal etter planen omfatte en rekke spørsmål. Arbeidet
er imidlertid omfattende, og det vil fortsatt ta noe tid før proposisjonen kan
fremmes. Etter en samlet vurdering velger derfor departementet å
skille ut forslaget om kompetanseoverføring i en egen proposisjon
for å fremskynde effekten av en omlegging.
Uavhengig av disse forslagene foreslår departementet enkelte
presiseringer i straffeprosessloven og straffelovene 1902 og 2005
som følge av at kriminalomsorgen har fått kompetanse til å begjære
rettens avgjørelse etter straffeloven § 54 nr. 1 og 2 ved narkotikaprogram
med domstolskontroll og program mot ruspåvirket kjøring.
Etter at en dom på straff er rettskraftig skal etter gjeldende
rett, statsadvokaten eller politiet gjøre vedtak om fullbyrding
av dommen. Selve fullbyrdingen skal settes i verk av politiet. Likeledes
er det politiet som gir en domfelt som er på frifot, og som skal
gjennomføre frihetsstraff eller samfunnsstraff, pålegg om å møte
frem for gjennomføringen. Etter straffegjennomføringsloven kan domfelte
som ikke møter til soning etter innkalling, straffes med bøter eller
fengsel inntil 3 måneder.
En arbeidsgruppe II under "Prosjekt hurtigere straffsaksbehandling"
beskrev saksgangen etter at fullbyrdelsesordre er gitt, og konstaterte
at prosessen med innkalling til soning av ubetingede dommer innebærer
mange arbeidsoperasjoner og oversendelser mellom politiet og kriminalomsorgen.
På denne bakgrunn foreslo arbeidsgruppen at oppgaven med å innkalle
til soning overføres fra politiet til kriminalomsorgen. Samtidig
foreslo arbeidsgruppen at kriminalomsorgen også skal overta behandlingen
av søknader om soningsutsettelse og søknader om soning etter daværende
fengselslov § 12 (soning i behandlingsinstitusjon eller liknende).
I høringsnotatet stiller departementet seg positiv til forslaget
fra arbeidsgruppen, men foreslår at bare dom på fengselsstraff,
forvaring eller samfunnsstraff skal iverksettes av kriminalomsorgen.
Innkreving av bøter, inndragningskrav og borgerlige rettskrav bør etter
departementets syn fortsatt iverksettes av politiet.
Hovedbegrunnelsen for å overføre kompetansen til å innkalle til
soning og behandle søknader om soningsutsettelse er å oppnå en mer
effektiv strafferettspleie. En mer effektiv strafferettspleie kan
både styrke straffens preventive effekt og tilliten til rettssystemet.
Endringen vil også være et bidrag til arbeidet med å fjerne soningskøen
og hindre ny kødannelse.
Departementet registrerer at de ulike høringsinstansene har ulike
erfaringer med dagens rutiner. Den positive reaksjonen fra de fleste
av høringsinstansene vitner likevel om at arbeidsgruppens beskrivelse
av situasjonen er representativ. Departementet går derfor inn for
at forslaget i høringsbrevet følges opp, men slik at det uttrykkelig
fremgår at det er ansvaret for iverksetting av "ubetinget" frihetsstraff
som skal overføres til kriminalomsorgen.
Departementet forutsetter at politiet gir kriminalomsorgen melding
om forhold som tilsier at vedkommende domfelte bør prioriteres,
og at kriminalomsorgen innhenter informasjon fra politiet der det
er behov for dette.
Et sentralt spørsmål er om kriminalomsorgens behandling av søknader
om soningsutsettelse skal følge dagens regler etter straffeprosessloven
eller forvaltningslovens regler. Påtalemyndigheten behandler i dag
søknader om soningsutsettelse etter reglene i straffeprosessloven
hvor det fremgår at domfelte som får søknaden avslått, kan klage
vedtaket til nærmeste overordnede påtalemyndighet. Et viktig argument
for å benytte forvaltningslovens saksbehandlingsregler er hensynet
til sammenhengen i regelverket. Kriminalomsorgen følger forvaltningslovens
regler i alle andre saker som den behandler, og det kan derfor
være naturlig for kriminalomsorgen å benytte samme saksbehandlingsregler
for søknader om soningsutsettelse. Det kan derfor virke noe tilfeldig
om saksbehandlingsreglene kriminalomsorgen benytter, skal variere
avhengig av om søknaden kommer inn før eller etter at domfelte påbegynner
soningen. Forvaltningsloven ivaretar dessuten domfeltes rettssikkerhet
på en god måte. Departementet legger dessuten vekt på kriminalomsorgens
behov for ens saksbehandlingsregler som er ryddige å praktisere. Alternativet
er å videreføre påtaleinstruksens saksbehandlingsregler i egen forskrift,
men departementet synes det er uhensiktmessig å gi egne regler som
ligger tett opp til forvaltningslovens regler. Departementet går
derfor inn for at kriminalomsorgen som hovedregel, bør følge forvaltningslovens
regler ved behandlingen av søknader om soningsutsettelse, men med
de unntak som følger av straffegjennomføringsloven § 7.
Oppstår det uenighet mellom påtalemyndigheten og domfelte om
vilkårene for soningsutsettelse er til stede, kan domfelte etter
dagens ordning kreve spørsmålet avgjort ved kjennelse. Påtalemyndighetens skjønnsmessige
avgjørelser om fullbyrdelsen skal utsettes, kan derimot ikke overprøves
av retten. Her må domfelte i tilfelle klage til overordnet påtalemyndighet
etter påtaleinstruksens bestemmelser, eventuelt bringe saken inn
for Sivilombudsmannen. Spørsmålet er om dagens regler for domstolsprøving
skal videreføres eller om domfelte må gå til søksmål etter tvisteloven
for å prøve vedtaket for domstolen.
Dagens ordning der man følger et straffeprosessuelt spor ser
ut til å fungere godt, samtidig som adgangen til å kunne bringe
saken inn for retten fremstår som en viktig rettssikkerhetsgaranti.
Terskelen for å bringe saken inn for en domstol etter sivilprosessens
regler vil nok være høyere. En slik sak vil dessuten ta lenger tid
og være mer omfattende og kostbar. Departementet antar imidlertid
at domfelte neppe vil benytte adgangen til domstolsprøving i særlig
stor utstrekning. Etter en samlet vurdering foreslår departementet
å beholde dagens straffeprosessuelle spor når det er uenighet om
vilkårene for soningsutsettelse er til stede og dette er presisert
i lovforslaget.
Domstolsprøving etter straffeprosessloven forutsetter at kriminalomsorgen
kan påkjære rettens kjennelse og møte ved rettsmøter i domstolen.
Departementet foreslår en tilføyelse i loven som gir tilsatte i kriminalomsorgen
slik møterett.
Overføring av kompetanse til kriminalomsorgen medfører også behov
for å endre flere bestemmelser i påtaleinstruksen. Arbeidet med
å revidere påtaleinstruksen bør skje samtidig med at departementet
forbereder nærmere regler om innkalling og utsettelse med fullbyrdingen.
Målet må være at endringene i påtaleinstruksen og forskriften kan
iverksettes samtidig med loven.
Departementet går også inn for å overføre ansvaret for den forberedende
behandling av søknader om soning på institusjon etter straffegjennomføringsloven
§ 12. Regelen er i dag slik at dersom hele straffen søkes gjennomført
i institusjon, skal saken forberedes av den politimesteren som har
ansvaret for å sette i verk fullbyrdingen av straffen. Kriminalomsorgen avgjør
om søknaden skal innvilges. Endringen innebærer at kriminalomsorgen
heretter skal forberede og avgjøre samtlige søknader om gjennomføring
av straff i institusjon etter straffegjennomføringsloven § 12, noe
som vil føre til en effektivisering av saksbehandlingen. Uttalelser
fra politiet bør innhentes der kriminalomsorgen finner det nødvendig.
Omleggingen medfører ikke behov for lovendring, men retningslinjene
til straffegjennomføringsloven må omformuleres.
Ved en endring i straffeloven fikk kriminalomsorgen kompetanse
til å begjære rettens avgjørelse etter nåværende straffelov § 54
nr. 1 og 2 ved narkotikaprogram og promilleprogram. Kriminalomsorgens adgang
til å begjære rettens avgjørelse medfører behov for enkelte presiseringer
i straffeprosessloven.
Forslaget tilsvarer presiseringer som allerede er gjennomført
i straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven, som følge av
at en domstolsavgjørelse om fullbyrding av betinget fengselsstraff
med virkning fra 1. januar 2006 skal være dom, og ikke kjennelse.
Presiseringene gjaldt ankekompetanse og møterett i domstolen for
tilsatte i kriminalomsorgen, tingrettens sammensetning og prosessform
og rettsmiddel og lagmannsrettens sammensetning. Tilsvarende presiseringer
er nødvendig som følge av kriminalomsorgens adgang til å begjære
rettens avgjørelse etter straffeloven § 54 nr. 2.
Kriminalomsorgen kan også bringe saker etter straffeloven § 54
nr. 1 inn for retten med begjæring om rettens kjennelse. I disse
sakene er det behov for å presisere i straffeprosessloven at kriminalomsorgens
tilsatte har rett til å møte i rettsmøter i tingretten og lagmannsretten.
Overføring av soningsinnkalling fra politi til kriminalomsorg
vil ikke medføre økte utgifter for staten samlet sett. Kriminalomsorgens
merutgifter som følge av overføringen, dekkes inn gjennom tilsvarende innsparinger
under politiet.