I proposisjonen foreslår Justisdepartementet lovendringer
for å sikre gjennomføringen av Europarådets
sivilrettslige konvensjon om korrupsjon i norsk rett. Et hovedelement
i konvensjonen er reguleringen av erstatningsansvar, og det foreslås
derfor en ny bestemmelse i skadeserstatningsloven om erstatningsansvar
ved korrupsjon. Regjeringen har i St.prp. nr. 86 (2006-2007) bedt
om Stortingets samtykke til at Norge ratifiserer konvensjonen.
Det er allerede vedtatt enkelte lovendringer som bidrar til å oppfylle
konvensjonen. Arbeidsmiljøloven er endret for å beskytte
varslere. Disse endringene omfatter nye bestemmelser om rett til å varsle, vern
mot gjengjeldelse mot den som varsler, og plikt til å legge
forholdene til rette for varsling. Endringene trådte i
kraft 1. januar 2007.
I proposisjonen blir det også vurdert om det trengs
lovendringer på andre områder for å oppfylle konvensjonens
krav. Etter Justisdepartementets syn er det ikke nødvendig
med ytterligere lovendringer.
I kapittel 2 i proposisjonen behandles bakgrunnen for lovforslaget.
Artikkel 2 i konvensjonen definerer hva som menes med korrupsjon
i konvensjonen. Bestemmelsen forplikter ikke konvensjonsstatene
til å ha en slik definisjon av korrupsjon i nasjonal rett.
Siden korrupsjonsbegrepet inngår i de øvrige forpliktelsene
etter konvensjonen, må nasjonal rett imidlertid dekke de handlinger
som etter konvensjonen defineres som korrupsjon.
Definisjonen begrenser seg ikke til korrupsjon i offentlig sektor,
og må da forstås slik at den dekker både
privat og offentlig sektor. Det vide virkeområdet reflekterer
den samlede tilnærmingen til kampen mot korrupsjon, som
ikke bare utgjør en trussel mot finansielle interesser,
men mot demokratiske verdier, rettsstaten, menneskerettigheter og
sosial og økonomisk fremgang. Definisjonen fanger opp alle
situasjoner der bestikkelse og andre korrumperende forhold benyttes
for at mottakeren skal handle (eller unnlate å handle)
i strid med sine plikter.
Både aktiv og passiv bestikkelse omfattes av definisjonen.
Med aktiv bestikkelse menes å gi, tilby eller love noen
en utilbørlig fordel eller utsikt til fordel for å oppnå en
ytelse. Passiv bestikkelse innebærer at noen krever eller
mottar en utilbørlig fordel eller utsikt til fordel. I
begge tilfeller er det tilstrekkelig at det er gitt et løfte
om en uberettiget fordel; fordelen behøver ikke være
oppnådd.
Definisjonen innebærer videre at det må være årsakssammenheng
mellom bestikkelsen mv. og den pliktstridige handlingen eller unnlatelsen.
Det er altså ikke korrupsjon hvis fordelen eller løftet
om en fordel er gitt etter og uavhengig av at den pliktstridige handlingen
er utført, eventuelt etter at det er tatt en beslutning
om å unnlate å handle.
Etter definisjonen er det ikke noe krav at fordelen har økonomisk
verdi. Korrupsjonsdefinisjonen omfatter i tillegg til bestikkelser
også "enhver annen utilbørlig fordel".
På bakgrunn av den forklarende rapporten til konvensjonen
legger departementet til grunn at man ikke er forpliktet til å innta
noen definisjon av korrupsjon som i konvensjonen i nasjonal rett,
og departementet foreslår heller ikke dette.
For å tydeliggjøre norsk rett, oppfylle minstekravene
i konvensjonen samt etablere regler som i hensiktsmessig grad rekker
lenger enn konvensjonens krav, foreslo departementet i høringsnotat
i oktober 2005 en ny bestemmelse i skadeserstatningsloven om erstatning
ved korrupsjon, herunder påvirkningshandel.
Forslaget innebærer et særskilt erstatningsrettslig ansvar
for skader som følge av korrupsjon. Erstatning kan kreves
enten av den som svarer for korrupsjonen eller har medvirket til
denne, eller av den ansvarliges eventuelle arbeidsgiver dersom korrupsjonen
har skjedd i tilknytning til tjenesten. Etter forslaget kreves det
skyld i form av forsett eller uaktsomhet fra den som svarer for
korrupsjonen, mens arbeidsgiveren skal hefte på objektivt
grunnlag for uaktsomhet eller forsett på arbeidstakerens
hånd. Det kreves årsakssammenheng mellom korrupsjonen
og skaden. Videre innebærer alminnelige adekvansbetraktninger
at det i utgangspunktet må avgrenses mot fjerne, avledede
og upåregnelige skadefølger.
Dersom det etter dette er grunnlag for erstatningsansvar, skal
erstatningen dekke skadelidtes økonomiske tap. Den ansvarlige
eller dennes arbeidsgiver skal kunne pålegges et oppreisningsansvar
for personlig krenkelse eller velferdstap.
Departementet går på bakgrunn av høringen
inn for at det lovfestes en erstatningsregel for skade voldt ved
korrupsjon. Flere høringsinstanser har pekt på at en
lovfesting vil tydeliggjøre norsk rett. I den nærmere
utformingen av bestemmelsen har departementet tatt hensyn til synspunktene
i høringen, og søkt å utforme en regel
som ivaretar de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende.
I høringsnotatet uttalte departementet at man etter
en fornyet vurdering var i tvil om konvensjonens krav til arbeidsgiveransvaret
er oppfylt. Konvensjonen krever en adgang til å rette krav
mot staten mv. når noen har lidt skade som er et resultat
av korrupsjon begått av dens offentlige tjenestemenn under
utøvelse av deres funksjoner.
I høringsnotatet ble det foreslått at arbeidsgiveren
skal ha et objektivt ansvar for arbeidstakerens uaktsomme og forsettlige
korrupsjonshandlinger. Det eneste som kreves er at korrupsjonen
er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv
for arbeidsgiveren. Ytterligere krav om nærhet og påregnelighet
i forhold til arbeidsforholdet oppstilles ikke.
I lys av høringen foreslår departementet en
modifisert versjon av høringsnotatets forslag, slik at
arbeidsgiveren kan bli fri for ansvaret ved å påvise
at alle rimelige forholdsregler er tatt for å hindre korrupsjon,
og ansvar heller ikke vil være rimelig etter en samlet
vurdering av omstendighetene i saken. Ansvaret vil kunne virke preventivt
ved at det kan bidra til at arbeidsgiveren sørger for kontrolltiltak
for å hindre korrupsjon. Et modifisert ansvar kan derfor tenkes å ha
vel så god preventiv effekt enn et rent objektivt ansvar.
At arbeidsgiversiden oppfatter ansvaret som rimelig, kan trolig
i seg selv medvirke til at virksomheter i større grad lojalt
søker å forebygge korrupsjon og bringe eventuell
korrupsjon fram i lyset.
Det er ikke sagt uttrykkelig i høringsnotatet at arbeidsgiveren
og arbeidstakeren hefter solidarisk overfor skadelidte, men dette
må på vanlig måte legges til grunn i
samsvar med regelen om solidaransvar i skadeserstatningsloven. Et
slikt krav følger også av konvensjonen. Den skadelidte
kan dermed i utgangspunktet gå på hvem han vil.
Den skadelidte kan imidlertid ikke med endelig virkning bestemme
hvor ansvaret skal plasseres. Det kan derfor i ettertid skje en fordeling
mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren i en regressomgang.
Konvensjonen innebærer at konvensjonspartene må ha
regler om skadelidtes medvirkning. Departementet legger til grunn
at medvirkningsreglene i skadeserstatningsloven oppfyller konvensjonens
krav.
I høringsnotatet ble det foreslått at erstatningen skal
dekke skadelidtes økonomiske tap. Høringsinstansene
har ikke hatt merknader til dette. Departementet opprettholder forslaget,
og legger til grunn at man ved dette oppfyller konvensjonens krav. Økonomisk
tap skal på vanlig måte omfatte personskadeerstatning,
tingskadeerstatning og annen formueskade.
I lys av konvensjonens ordlyd legger departementet til grunn
at norsk rett oppfyller konvensjonens krav til skadelidtes rett
til erstatning for ikke-økonomisk tap.
Departementet foreslår at man ikke skal innføre et
eget oppreisningsansvar på dette området. Konvensjonen
krever heller ikke et slikt ansvar.
Departementet foreslår at ny § 1-6
i skadeserstatningsloven skal gjelde også når
korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet.
Forutsetningen er at den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hører
hjemme i Norge.
Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvenser
av forslaget om en erstatningsbestemmelse om korrupsjon, vises det
til proposisjonen.
Departementet antar at særskilte saker om straff og
erstatning for korrupsjon ikke vil komme i strid med forbudet mot
dobbel strafforfølgning i EMK uansett hvilken rekkefølge
sakene kommer i.
Konvensjonen regulerer også avtalerettslige spørsmål.
I nasjonal lovgivning skal det fastsettes at avtaler eller avtaleklausuler
som innebærer korrupsjon, skal være døde
og maktesløse. Den avtalepart som er villedet på grunn
av korrupsjon, skal kunne reise søksmål for å få kjent
avtalen ugyldig. Departementet legger til grunn at norsk rett oppfyller
konvensjonens krav, og at lovendring ikke er nødvendig.
I høringsnotatet la departementet til grunn at det ikke
var nødvendig å foreslå lovendringer
for å oppfylle kravene i konvensjonens artikkel 9. Det
ble likevel reist spørsmål om konvensjonens forpliktelser burde
synliggjøres i lovgivningen.
Flere høringsinstanser etterlyser et klarere vern for
ansatte som varsler om mulige kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
Et slikt generelt vern er nå på plass gjennom
vedtakelsen av arbeidsmiljøloven om varsling om kritikkverdige
forhold i virksomheten, vern mot gjengjeldelse ved varsling og plikt
til å legge forholdene til rette for varsling. Dessuten
har totalrevisjonen av Grunnloven § 100 styrket
grunnlovsvernet om ansattes ytringsfrihet.
Justisdepartementet kan etter dette ikke se at det er nødvendig å foreslå lovendringer
for å gjennomføre konvensjonen artikkel 9 i norsk
rett.
Artikkel 10 fastsetter at man i nasjonal lovgivning skal treffe
alle nødvendige tiltak for at bedrifters årsregnskap
settes opp tydelig og gir et pålitelig bilde av bedriftens økonomiske
stilling. Departementet legger til grunn at norsk rett oppfyller
disse kravene i konvensjonen.
Artikkel 11 fastsetter at det skal finnes effektive prosedyrer
for innhenting av bevis i sivile saker som oppstår som
følge av korrupsjon. I høringsnotatet ble det
lagt til grunn at norsk rett oppfyller konvensjonens krav gjennom
bestemmelser i tvistemålsloven. Ingen av høringsinstansene
har hatt innvendinger til dette.
Artikkel 12 har regler om midlertidige tiltak som er nødvendige
for å sikre partenes rettigheter og interesser under sivile
saker som følge av korrupsjon. Departementet legger til
grunn at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven tredje del om midlertidig
sikring oppfyller konvensjonens krav.
Artikkel 13 fastsetter at partene skal samarbeide effektivt i
sivile saker om korrupsjon. Bestemmelsen pålegger partene å samarbeide
effektivt innenfor rammen av internasjonale avtaler de måtte
være tilsluttet og rammene for deres interne rett. Departementet
viser til at Norge er tilsluttet internasjonale konvensjoner om
sivilrettslig samarbeid, samt at norsk rett legger til rette for
samarbeid gjennom norske prosessregler, herunder domstollovens regler
om bevisopptak.
De resterende artiklene i konvensjonen artikkel 15 til 23 er
standard avsluttende bestemmelser i europarådskonvensjoner,
og krever ikke endringer i norsk rett.