Spørsmål om kreditorvern for deltakere i kvalifiseringsprogram

Jeg viser til brev av 10. oktober 2007 fra Lise Christoffersen, saksordfører Arbeids- og sosialkomiteen, vedrørende kreditorvern for deltakere på kvalifiseringsprogram.

Kreditorer kan etter dekningslovens regler i utgangspunktet begjære utlegg både i den ordinære økonomiske sosialhjelpen og den foreslåtte kvalifiseringsstønaden. Vilkåret er imidlertid at skyldnerens inntekt "overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf. deknl. § 2-7 første ledd. Det er namsmannens oppgave å foreta en konkret skjønnsmessig vurdering av hvilke inntekter det er rimelig at skyldneren får beholde til å dekke et rimelig underhold.

Ved mange namsmannsembeter har det utviklet seg en praksis med standardiserte satser for utgifter til livsopphold. Disse benyttes hvis skyldneren ikke godtgjør at han har særskilte utgifter. Satsene som benyttes ligger i alminnelighet over nivået på kommunenes sosialhjelp. I tillegg får skyldneren beholde et rimelig beløp til dekning av boutgifter.

Ved inngåelse av frivillig eller tvungen gjeldsordning er utgangspunktet for namsmennenes vurdering den samme som ved utleggstrekk, jf. gjeldsordningslovens § 4-3. Men fordi en gjeldsordningsperiode har lenger varighet enn vedtak om utlegg, vanligvis fem år, har Stortinget bestemt at utgangspunktet skal være at skyldneren får beholde et beløp tilsvarende 85 prosent av minstepensjon til livsoppholdsutgifter. For enslige innebærer det at man kan beholde kr 8487,- per måned i tillegg til midler til dekning av boutgifter.

Som det fremgår av det ovenstående, vil enkelte deltakere på kvalifiseringsprogrammet i prinsippet kunne oppleve at det blir foretatt utleggstrekk i kvalifiseringsstønaden eller i inntekter de måtte ha ved siden av denne. De av deltakerne som har alvorlige gjeldsproblemer vil, i likhet med andre i tilsvarende situasjon, ha mulighet til å søke om en frivillig eller tvungen gjeldsordning. Sosialtjenesten i kommunen har plikt til å bistå med dette. En gjeldsordning vil som nevnt innebære at deltakeren får beholde betydelig mer av sin inntekt til sitt livsopphold enn det han eller hun ville få i økonomisk sosialhjelp.

Deltakere med mindre alvorlige gjeldsproblemer vil ikke ha krav på gjeldsordning, men denne gruppen vil likevel ha en fordel av å delta i kvalifiseringsprogrammet. De vil normalt få beholde noe mer av sin inntekt enn det de alternativt ville motta i sosialhjelp, og dessuten vil de på sikt ha mulighet til å gjøre opp for seg. I forbindelse med gjennomføringen av kvalifiseringsprogrammet vil departementet be kommunene bistå deltakere med gjeldsproblemer i kontakten med kreditorene. I arbeidet med å få en avtale om betalingshenstand i programperioden, vil deltakernes mulighet for fremtidig lønnsinntekt og bedret betalingsevne måtte vektlegges.

Mitt ønske er at kvalifiseringsprogrammet skal fremstå som så attraktivt som mulig, og jeg har derfor forståelse for at denne problemstillingen reises. Men hensynet til å gjøre programmet attraktivt for den enkelte må balanseres mot andre hensyn. I dekningslovens og gjeldsordningslovens regler er det foretatt en nøye avveining av hensynene til vern av skyldneren og dennes familie, og hensynet til kreditorer og den alminnelige betalingsmoral. Det vernet mot kreditorer som dekningslovens og gjeldsordningslovens regler representerer, kan deltagerne på kvalifiseringsprogrammet gjøre seg nytte av. Jeg har derfor kommet til at det ikke bør gjøres unntak fra de alminnelige reglene for denne gruppen.