1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Justisdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lovgivningen i forbindelse med ikraftsetting av tvisteloven. Departementet foreslår også når loven bør tre i kraft, og hvilke forutsetninger som da bør være oppfylt. Proposisjonen er en oppfølging av Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) og utgjør en del av en betydelig reform som legger til rette for et kulturskifte i rettspleien og en tidsmessig behandling av sivile rettstvister. Hovedformålet med reformen er å gi en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning og bidrar til rettsavklaring.

Den øvrige lovgivningen har svært mange lovbestemmelser om behandling av sivile tvister. Departementet foreslår lovendringer som er helt nødvendige som følge av tvisteloven, og har tatt sikte på at de nye synspunktene som tvisteloven hviler på, i størst mulig grad skal få gjennomslag i den øvrige lovgivningen.

Tvistelovens begrepsbruk og struktur utløser behov for endringer i andre lover. Departementet har gjennomgått den øvrige lovgivningen - både straffeprosessloven og nærmere 150 andre lover - med sikte på at den nye terminologien i størst mulig grad får gjennomslag.

Departementet mener at spørsmålet om eventuelt å gjøre endringer i tvisteloven, bør utstå til den evaluering som skal skje når loven har virket i tre år. Det foreslås likevel enkelte endringer som i hovedsak gjelder tidsfristen for småkravprosessen og reglene om bevisforbud for betroelser til særlige yrkesutøvere.

Departementet behandler i proposisjonen konsekvensanalyser for den nye tvisteloven og skisserer de viktigste målene som ønskes oppnådd ved loven. Departementet er også i gang med å planlegge en evaluering av loven, og det redegjøres for på hvilken måte departementet tar sikte på å få utført en analyse av om sentrale mål ved loven blir oppnådd. I tillegg vurderes nærmere økonomiske og administrative konsekvenser for domstolene og partene ved den nye loven. Departementet gir også uttrykk for hvilke foreløpige måltall som bør settes for økt effektivitet i domstolene (gevinstrealisering) som følge av tvisteloven.

I proposisjonen behandles også faktiske forutsetninger for at tvisteloven kan tre i kraft m.m. Det gjøres rede for opplæringsbehov for advokater, dommere mv. som følge av loven. Departementet mener det bør være en prioritert oppgave å skaffe domstolene tilstrekkelige midler til at Domstoladministrasjonen får rom for å prioritere et opplæringsopplegg.

Tvisteloven må føre til endring av rutinene for saksbehandling og samhandling i domstolene. Departementet anser det nødvendig at saksflyt og maler i saksbehandlingssystemet for tingrett og lagmannsrett (LOVISA) blir tilpasset den nye loven før den trer i kraft. Den nye loven forutsetter også anskaffelse av teknisk utstyr. Etter departementets syn bør ikke anskaffelse av slikt utstyr gjøres til absolutt forutsetning for iverksetting av loven. Det gjelder også for restansenedarbeiding før loven settes i verk, selv om nedarbeiding av restanser er viktig.

Selv om forutsetningene for iverksetting begrenses til opplæring og til ajourføring av saksbehandlingssystemet, mener departementet at langt den største delen av det samlede gevinstpotensialet kan tas ut når dommerne og de øvrige aktørene har gjort erfaringer med loven. Usikkerhet om hvor mye ekstra midler domstolene blir tilført, bør etter departementets mening ikke føre til at det går lang tid før fastsetting av ikraftsettingstidspunktet. I proposisjonen går departementet inn for 1. januar 2008 som ikraftsettingsdato.

Forslag om endringen i tvisteloven § 37-3 pkt. 126 i proposisjonen er tatt ut i innstillingen. Forslaget har blitt overflødig etter forslag fra Helse- og omsorgsdepartementet om endring i pasientskadeloven § 18 i Ot.prp. nr. 103 (2005-2006) om lov om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. Nummereringen av de etterfølgende forslag er endret i tråd med dette.

I tillegg er det i forhold til forslaget i proposisjonen inntatt et tillegg i departementets forslag til § 37-3 nr. 137 (om endringer i voldgiftsloven).

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget og proposisjonen

Tvisteloven inneholder alminnelige saksbehandlingsregler for sivile rettstvister i domstolene og vil avløse tvistemålsloven fra 1915. Det var bred oppslutning i Stortinget om de viktigste punktene i den nye loven. Den bygger på Tvistemålsutvalgets utredning 2001:32 Rett på sak.

Under lovbehandlingen ble det pekt på at særlige prosessformer som skal gjelde for materielle rettsforhold regulert i flere forskjellige lover, naturlig kan få sin plass i tvistelovens åttende del. Som det mest aktuelle eksempel på dette ble nevnt skjønnsprosessen. Tvistelovens åttende del om særlige prosessformer inneholder foreløpig et kapittel om gruppesøksmål og ett om saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren.

Selv om det ikke er endelig avklart hvor mange regelsett som bør tas inn i tvistelovens åttende del, utgjør tvisteloven en helhet. Under lovbehandlingen ble det forutsatt at det må fremmes en egen proposisjon om ikraftsetting, uavhengig av om flere særlige prosessformer tas inn i tvisteloven.

Departementet har sendt ut to høringsbrev om ikraftsetting av tvisteloven.

1.3 Endring av tvisteloven og tilpassing av andre lover

1.3.1 Generelt om behovet for endringer

Departementet foreslår i proposisjonen en rekke endringer i lovgivningen for å tilpasse reglene til tvisteloven. Endringene foreslås gjennomført ved tilføyelser i tvisteloven § 37-3 om endring i andre lover.

Den øvrige lovgivningen har svært mange lovbestemmelser om behandling av sivile tvister. Det er lovregler som innen sitt virkefelt viser til bestemmelsene i tvistemålsloven, eller som supplerer eller korrigerer dem. En del av disse bestemmelsene utgjør større regelkomplekser, og departementet mener at tvisteloven kan lede til en mer generell revisjon av flere av lovene med omfattende regelsett om tvisteløsning. For disse mener departementet at det i denne omgang bør utvises en viss tilbakeholdenhet med å foreslå lovendringer ut over det som er helt nødvendig som følge av tvisteloven. Strukturen og oppbyggingen i slik prosesslovgivning er derfor beholdt.

Det er behov for å samordne straffeprosessloven med nye regler i tvisteloven. Forskjellene mellom reg­lene for straffesaker og for sivile saker bør ikke være større enn nødvendig.

1.3.2 Lovbestemmelser som viser til regler som oppheves ved tviste­loven

Når en lovbestemmelse viser til en regel i tvistemålsloven, bør henvisningen endres slik at det vises til den tilsvarende regel i tvisteloven. I departementets høringsbrev om tilpassing av andre lover er det framholdt som et klart utgangspunkt at det bør vises til den nye regelen også når denne i hovedsak, men ikke fullt ut, har samme innhold som tilsvarende bestemmelse i tvistemålsloven. Det samme gjelder når det i en lov vises til regelkompleks i tvistemålsloven, for eksempel bestemte deler eller kapitler.

Høringsinstansene har ikke reist innvendinger mot disse utgangspunktene. Departementet finner grunn til å følge opp utgangspunktene i høringsbrevet ved utformingen av lovforslaget i proposisjonen.

Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) har imidlertid framholdt at henvisningen til tvistemålsloven §§ 204-209 i lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 7 annet ledd alltid har hatt en mer begrenset rekkevidde og betydning enn det ordlyden isolert sett har kunnet tyde på. Sivilombudsmannen understreker hvilken begrenset betydning reglene i tvistemålsloven § 204 i dag har for ombudsmannens virksomhet, og viser til at forvaltningen nærmest unntaksfritt har besvart spørsmål selv om det har nødvendiggjort bruk av taushetsbelagte opplysninger.

Departementet finner ikke grunn til å oppheve hele § 7 annet ledd, slik Sivilombudsmannen har foreslått. Det vil ligge utenfor rammen for denne proposisjonen å foreta en generell revisjon av de prosess- og saksbehandlingsregler i andre lover som må endres som følge av opphevelsen av tvistemålsloven, eller å vurdere de prosessuelle reglene for Sivilombudsmannens virksomhet.

Når andre lover viser til regler i tvistmålsloven som ikke er blitt videreført, er det som oftest kommet til uttrykk en annen løsning i tvisteloven. I noen tilfeller er regelen ikke videreført fordi det ikke lenger skal være noen uttrykkelig lovregulering av det som regelen omhandler, slik at løsningen i stedet må søkes i mer generelle prinsipper for saksbehandlingen. Departementet tok i høringsbrevet som utgangspunkt at slike endringer bør få gjennomslag også i annen lovgivning, enten ved å vise til en ny regel i tvisteloven, eller ved å oppheve henvisningen til tvistemålsloven. I noen tilfeller kan dette utgangspunktet passe dårlig med særlige hensyn som skal ivaretas ved den lov som inneholder henvisningsbestemmelsen. Det er også aktuelt å fravike utgangspunktet i de tilfellene hvor tvisteloven ikke viderefører en generell regulering av visse forhold fordi en vil være tilstrekkelig hjulpet med regler på spesielle områder.

Høringsinstansene har ikke kommet med innvendinger mot disse synspunktene, og departementet har fulgt dem opp ved utformingen av sitt lovforslag.

1.3.3 Nye regler i tvisteloven kan utløse behov for endring av andre lover

Om en regel i særlovgivningen bør oppheves fordi den samme regelen framgår av tvisteloven, vil avhenge mye av hvilken lovgivningsteknikk som bør velges. Det kan være ønskelig at særloven gir mest mulig informasjon om de prosessuelle regler som ofte har aktualitet, det kan være at lovteksten bør gjøres så kort som mulig, slik at leseren må falle tilbake på den alminnelige regel i tvisteloven, eller det kan være ønskelig at særregelen endres slik at den viser til den nye bestemmelsen i tvisteloven.

Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger mot disse utgangspunktene, og departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve noen av de prosessuelle særreglene som er omtalt i proposisjonen.

1.3.3.1 Bestemmelser i annen lov som bygger på en regel i tvistemålsloven

Når en annen lov gjengir eller omformulerer en regel i tvistemålsloven, og ikke bare nøyer seg med en ren henvisning til den, tar høringsbrevet som utgangspunkt at denne lovgivningsteknikken videreføres. Det innebærer at særregelen bør bli stående uendret når regelen i tvistemålsloven fullt ut er videreført i tvisteloven. Men når tvistemålslovens regel er kommet til uttrykk med et endret innhold i tvisteloven, ble det i høringsbrevet tatt som utgangspunkt at særregelen bør endres tilsvarende. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger mot disse synspunktene, og departementet har utarbeidet lovforslaget i samsvar med dem. Det vises til proposisjonen for omtale av de enkelte lovendringene.

1.3.3.2 Lovregler som avviker fra enkelte hovedprinsipper

Lovregler om avvikende instansrekkefølge

Lovreglene om avvikende instansrekkefølge omfatter regler som går ut på direkte anke eller kjæremål til Høyesterett, og regler om at søksmål skal tas ut for lagmannsretten.

I høringsnotatet er det tatt utgangspunkt i at tvisteloven legger best mulig til rette for at Høyesterett kan ivareta sin funksjon med å bidra til rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling.

Høringsinstansene har ikke kommet med innvendinger mot dette hovedsynspunktet, men Gulating lagmannsrett har avgitt en felles høringsuttalelse fra de seks lagmannsrettene i landet der de går imot departementets høringsforslag for så vidt som det går ut på at søksmål om lovligheten av Trygderettens kjennelser fortsatt skal bringes inn for lagmannsrettene som første instans.

Departementet fastholder de generelle synspunktene i høringsnotatet. Om disse bør lede til at søksmål om Trygderettens kjennelser bør bringes inn for ting­retten eller lagmannsretten, er en vurdering som departementet har funnet tvilsom. Hvilken instans søksmål bør fremmes for, bør bli gjenstand for en grundigere vurdering enn departementets høringsbrev har gitt grunnlag for. En videre oppfølging av spørsmålet vil bli vurdert i samråd med Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Lovregler om flere enn to skjønnsmedlemmer eller meddommere

De nåværende generelle regler om meddommere i sivile saker går ut på at det skal delta meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig. Da skal tingretten settes med to meddommere, mens det i lagmannsretten skal være med fire med mindre partene erklærer at de ikke ønsker mer enn to. For behandlingen i lagmannsretten er det gitt en ny regel om at retten kan settes med to meddommere. Ordningen med fire meddommere er med andre ord ikke videreført i tvisteloven, verken som hovedregel eller som en sammensetning retten kan beslutte.

I høringsbrevet ga departementet utrykk for at reduksjonen av antall meddommere i lagmannsretten harmonerer godt med tvistelovens vekt på proporsjonalitetsprinsippet i sivilprosessen, og stilte spørsmål om dette bør føre til endring i andre lovregler om antall meddommere eller skjønnsmedlemmer. Det er vist til reglene om dette i skjønnsprosessloven, som flere andre lovregler viser til. Disse reglene åpner ikke bare for flere skjønnsmedlemmer enn antall meddommere etter tvisteloven, men også for flere enn antall meddommere etter tvistemålsloven.

Når det gjelder lovregler om antall meddommere, ga departementet i høringsbrevet uttrykk for at det ville bli vurdert å endre dem i tråd med det syn tvisteloven hviler på. Denne vurderingen ledet til et høringsforslag om ikke å ha mer enn to meddommere i lagmannsretten i tvister om arbeidsforhold etter arbeidsmiljøloven.

Departementet opprettholder forslaget om hvordan de øvrige reglene om antall meddommere og skjønnsmedlemmer bør tilpasses det syn som tvisteloven hviler på.

1.3.3.3 Lovregler om behandling av tvister i søksmåls former

Når tingretten behandler saker som behandles etter de særlige prosessformer for skifte, konkurs eller tvangsfullbyrdelse, er det åpnet for at en tvist kan bringes inn gjennom søksmål. Om tingretten ikke treffer avgjørelse om denne behandlingsformen, vil tvisten bli avgjort på grunnlag av en saksbehandling som på flere punkter er mindre regelbundet enn den som følger av tvistemålsloven. Som vilkår for behandling i søksmåls former er satt at faktiske eller rettslige spørsmål som tvisten reiser, gjør en slik behandling mest hensiktsmessig. Om reglene om dette videreføres, vil det innebære at tingretten må velge mellom småkravprosess eller allmennprosess når det treffes avgjørelse om å bringe inn tvisten gjennom søksmål.

I lovutkastet vedlagt høringsbrevet ble dette synspunktet fulgt opp med forslag om å endre de aktuelle bestemmelsene i konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven, mens det ikke ble foreslått tilsvarende endring i skifteloven. Departementet opprettholder forslagene også etter høringsrunden.

1.3.3.4 Verneting i utlendingssaker

Søksmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak må etter gjeldende rett reises for Oslo tingrett, der staten har hjemting. For det tilfellet at saksøkeren kan sies å ha bopel her i landet, har tvisteloven innført en ny regel om at søksmål mot staten også kan anlegges der saksøkeren bor. I høringsnotatet har departementet ikke foreslått noe unntak fra denne nye regelen for så vidt gjelder utlendingssaker. Departementet anser det for å ligge utenfor rammen for proposisjonen å foreslå unntak i andre lover fra tvistelovens vernetingsregler. Hvordan disse slår ut for utlendingsakene, er et spørsmål som i første hånd bør vurderes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som har ansvaret for denne lovgivningen.

1.3.3.5 Jordskifteloven

Departementet tok med høringsbrevet ikke sikte på noen revisjon av hvordan de generelle prosessreg­lene er innpasset i jordskifteloven. Det er vist til at dette spørsmålet bør ses i sammenheng med den innføying av skjønnsprosessloven i tvisteloven som kan være aktuell. Ellers tok departementet som utgangspunkt at jordskifteprosessen bør endres så langt den i dag følger av regler i tvistemålsloven som er blitt endret ved tvisteloven.

Departementet bemerker innledningsvis at Landbruks- og matdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som innen 1. juli 2007 skal utarbeide et utkast til en jordskiftelov som fyller dagens behov. De lovendringer som foreslås i proposisjonen, vil derfor sannsynligvis gjelde i forholdsvis kort tid. Departementet går derfor inn for at de lovendringene som foreslås nå skal gjøre minst mulig inngripen i jordskiftelovens struktur. Samtidig fastholder departementet at de forhold som i dag er regulert gjennom henvisninger til tvistemålsloven, i størst mulig grad bør bli regulert av de nye reglene i tvisteloven. Lovfestingen av endringene av gjeldende rett foreslås gjennomført ved at henvisningene til tvisteloven gjøres så oversiktlige og lite kompliserte som råd.

1.3.3.6 Forliksrådene som domstol

I nåværende domstollov inngår forliksrådene i oppregningen av de alminnelige domstolene. Tvisteloven endrer denne bestemmelsen, slik at forliksrådene holdes utenfor oppregningen. Derimot er de i nytt annet ledd definert som "meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet som angitt i tvisteloven § 6-10".

I en rekke deler av lovgivingen er "domstol" og "alminnelige domstoler" benyttet, og det beror på en tolking av den enkelte bestemmelse om også forliksrådet er omfattet. Tvistelovens endring i domstolloven er her ikke ment å endre gjeldende rett. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å endre tvangsfullbyrdelsesloven eller andre lover fordi forliksrådene er gitt en ny betegnelse.

1.3.3.7 Enkelte spørsmål om organiseringen av Høyesteretts virksomhet

Tvisteloven gjør flere endringer i reglene om Høyesterett. Tvisteloven gjør også endringer i reglene i andre lover om Høyesteretts organisatoriske oppbygging. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal ikke lenger regnes som en egen domstol og skifter navn til Høyesteretts ankeutvalg. Videre er det innført en ordning med mulighet for at noen av sakene behandles i storkammer og noen i plenum.

Derimot gjorde ikke tvisteloven endringer i reg­lene om antallet høyesterettsdommere eller adgangen til å dele Høyesterett inn i avdelinger. Disse reglene ble sist endret ved lov 16. juni 2001 nr. 62. Ved den loven ble adgangen til å fastsette antall dommere og antallet avdelinger overført fra Kongen til Domstol­administrasjonen. Høringsbrevet berørte ikke disse problemstillingene.

Under arbeidet med proposisjonen her har Høyesterett i brev til departementet foreslått endringer i disse reglene.

Departementet er enig i Høyesteretts vurderinger, og forslaget bør etter departementets syn følges opp som en del av tvistelovreformen. Ifølge Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) er Høyesteretts hovedoppgave å bidra til rettsenhet, rettsavklaring og i noen grad rettsutvikling. For at disse oppgavene skal bli løst best mulig, er antall dommere og avdelingsinndelingen av betydning. Etter departementets syn bør Kongen være ansvarlig for disse to spørsmålene. Høyesterett står i en særstilling som landets øverste domstol.

1.3.4 Tvistelovens begrepsbruk og struktur utløser behov for endring i andre lover

For den som ikke har evnen til å opptre i rettssak, for eksempel mindreårige, og for upersonlige rettssubjekter er det behov for at en person ivaretar deres rettigheter og plikter i rettssaken. I dag betegnes denne personen som "lovlig stedfortreder". I tvisteloven omtales personen som "stedfortreder". Departementet foreslår at denne begrepsendringen gjennomføres i hele lovgivningen.

Hjemting er i tvistemålsloven definert som den rettskrets hvor noen har bopel. For juridiske personer er hjemtinget som hovedregel der hvor styret har sitt sete. Hjemting er av stor betydning for hvor en sak skal reises. Reglene er innholdsmessig i hovedtrekk videreført i tvisteloven, men det er ikke begrepet "hjemting". I stedet er brukt begrepet "alminnelig verneting". Departementet fremmer forslag om at hjemting erstattes med alminnelig verneting i lovgivningen ellers.

Tvisteloven viderefører ikke begrepet "tvistemål". Departementet foreslår at begrepet tvistemål erstattes, og departementet har fulgt dette opp i sitt lovforslag.

Rettens formann er brukt i tvistemålsloven. Tvisteloven bruker i stedet rettens leder. I høringsbrevet gikk departementet inn for at dette bør gjennomføres i andre lover som bruker rettens formann, og at tilsvarende endringer også bør gjøres for en del andre betegnelser som ikke er kjønnsnøytrale. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger mot forslaget om slike endringer, og departementet har utformet lovforslaget i samsvar med dette.

Betegnelsen prosesskrift brukes i tvistemålsloven. Tvisteloven bruker i stedet prosesskriv. Departementet har utformet lovforslaget i samsvar med dette.

Motsøksmål, hovedkrav/motkrav og motanke, er begreper som er brukt i tvistemålsloven, men som ikke er videreført i tvisteloven. Det samme gjelder motanke (aksessorisk motanke), som er erstattet med avledet anke. I departementets lovforslag er motsøksmål omskrevet i en del lover.

Tvisteloven viderefører ikke begrepene intervensjonssøksmål, hjelpeintervensjon og hjelpeintervenient. I stedet for hjelpeintervensjon og hjelpeintervenient er brukt partshjelp og partshjelper, mens reglene om sterk hjelpeintervensjon ikke er videreført. Departementet foreslår at disse nye betegnelsene bør brukes i den øvrige lovgivningen.

Tvistemålsloven bruker begrepene gyldig forfall, uteblivelsesdom og oppreisning for å beskrive virkningene av at prosesshandlinger ikke foretas ret­tidig. Begrepene er ikke videreført i tvisteloven. Departementet legger disse synspunktene til grunn for lovforslaget.

1.3.5 Borgerlige krav

Tvistemålsloven bruker i noen bestemmelser begrepet borgerlige krav. Begrepet er ikke helt entydig, men brukes i tvistemålsloven som motsetning til offentligrettslige krav. I de tilsvarende bestemmelser i tvisteloven er begrepet erstattet med sivile krav. I høringsnotatet går departementet inn for tilsvarende endring i andre lover som bruker borgerlige krav. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger mot dette, og departementet har fulgt opp disse endringene i lovforslaget.

1.3.6 Dom, kjennelse og beslutning

Både tvistemålsloven og tvisteloven skiller mellom de tre avgjørelsesformene dom, kjennelse og beslutning. I begge lovene knytter det seg ulike rettsvirkninger til avgjørelsesformene, først og fremst når det gjelder reglene om grunngiing og overprøving. I tvisteloven er sondringene mellom formene gjort mer konsekvente. I høringsbrevet gikk departementet inn for at dette som et utgangspunkt også bør gjennomføres i den øvrige lovgivningen.

Departementet har fulgt opp dette ved utarbeidelsen av lovforslaget.

1.3.6.1 Hjemmelsmann

Uttrykket hjemmelsmann er ikke kjønnsnøytralt. Betegnelsen er brukt i tvistemålsloven, men er erstattet med kilde i tvisteloven, i lovens bestemmelse om kildevern som bevisfritaksgrunn. I høringsbrevet gikk departementet inn for samme endring i tilsvarende bestemmelse i straffeprosessloven.

Ingen av høringsinstansene har gått imot, og departementets lovforslag er utarbeidet i samsvar med synspunktene foran.

1.3.6.2 Adgang til bevis og regler om vitner, dokumenter og gransking

Tvistemålsloven bruker uttrykksformen adgang til bevis, mens tvisteloven bruker bevistilgang. I høringsbrevet gikk departementet inn for at denne språkbruken avspeiles i de andre lovene. Det er videre påpekt at tvisteloven også har innført realbevis og forbud og fritak for bevistilgang som nye begreper, og at undersøkelse av realbevis er brukt i stedet for gransking.

Ingen av høringsinstansene har kommet med innvendinger mot synspunktene foran. Departementet har utarbeidet lovforslaget i samsvar med synspunktene i høringsbrevet.

1.3.6.3 Bevisopptak

Det er flere bestemmelser i andre lover som viser til tvistemålslovens regler om bevisopptak. I tvisteloven har begrepet bevisopptak fått et noe annet innhold.

Etter departementets syn er verken tvisteloven kapittel 27 eller 28 helt tilpasset de situasjoner hvor Statens havarikommisjon, Rikstrygdeverket, Kredittilsynet, mv. kan kreve bevisopptak. Tvisteloven tar sikte på å sikre bevis for en rettssak som er ventet, eller for den som vil avklare sin rettslige situasjon, og reglene er dermed bygd etter mønster av en partsprosess. Disse prinsippene passer dårlig med de situasjoner hvor offentlige organer har behov for rettslig bistand til bevissikring.

Slik tvisteloven er bygd opp, kan departementet slutte seg til at de fire nevnte lovene bør markere at det dreier seg om bevissikring som ikke har tilknytning til noen rettssak. Det kan derfor være naturlig at disse hjemmelslovene viser til tvisteloven kapittel 28.

Departementet ser imidlertid betenkeligheter med at det i disse lovene blir vist generelt til kapittel 28. En slik generell henvisning reiser tre spørsmål som bør vurderes: For hvilken domstol skal krav om bevissikring fremmes, hvilke varslingsregler bør gjelde, og om de nye erstatningsreglene bør gjelde. Som i dag vil det ikke bli henvist til alle regler som vil gjelde når andre lover gir hjemmel for bevissikring utenfor rettssak. De generelle reglene om bevisfritak og bevisforbud vil for eksempel gjelde ved all rettslig bevissikring.

I tvistemålsloven er spørsmålet om hvilken ting­rett som krav om bevissikring skal fremmes, regulert i kapitlet om bevisopptak utenfor rettssak. Etter den bestemmelsen skal krav om bevisopptak fremmes for den tingrett hvor de som skal avhøres, bor eller oppholder seg eller hvor ting skal granskes. Verken tvisteloven kapittel 27 eller 28 har gjentatt denne regelen. Krav om bevissikring skal fremmes for den domstol der sak i tilfelle kunne vært reist. Etter departementets syn er en slik regel ikke treffende når det offentlige har behov for rettslig hjelp til bevissikring i de situasjoner som er omtalt foran. Da vil regelen i tvistemålsloven § 268 passe bedre. I lovforslaget er derfor inntatt en tilsvarende regel i de aktuelle lovbestemmelsene.

Tvistemålsloven har regler om varsling i anledning bevisopptak. Det kan holdes nytt avhør når en part som ikke er blitt varslet, krever det. Retten skal oppnevne en advokat for motparten dersom det ikke har vært mulig å tilkalle denne til bevisopptaket. Disse to reglene er i hovedtrekk videreført i tvisteloven Någjeldende regel om at varsel i visse tilfeller kan unnlates, er ikke videreført. Men annet ledd tredje punktum forutsetter at det kan være nødvendig, idet unnlatt varsel gir rett til å kreve nytt bevisopptak.

Særskilte varslingsregler er gitt i tvistemålsloven § 271 a som gjennomfører den såkalte TRIPS-avtalen - Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights. Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2004 og er videreført i tvisteloven § 28-3 fjerde til sjette ledd. Ifølge Ot.prp. nr. 33 (2003-2004) var hensikten med lovhjemmelen å legge til rette for bevisopptak uten at motparten varsles på forhånd der det er fare for at formålet med bevisopptaket ellers vil forfeiles, for eksempel fordi det er grunn til å mistenke motparten for å ville ødelegge de aktuelle bevisene før bevisopptaket iverksettes.

Etter departementets mening bør det vises til reg­lene om varsling i tvisteloven § 28-3 tredje ledd når andre lover gir hjemmel for å be om bevissikring utenfor rettssak og det i dag er vist til reglene i tvistemålsloven eller reglene om bevisopptak. Departementet går ikke nærmere inn på når det er grunnlag for å utpeke noen som motpart der det gjennomføres bevissikring som ledd i offentlig gransking, undersøkelse eller saksutredning. Ved å vise til § 28-3 tredje ledd er det tatt sikte på å videreføre gjeldende rett.

Om offentlige organer som Statens havarikommisjon, Kredittilsynet og Rikstrygdeverket bør gis særlige prosessuelle rettigheter overfor den som mistenkes å ødelegge bevis, reiser mange vanskelige avveiningsspørsmål som ikke er blitt særskilt vurdert ved utarbeidelsen av de nye reglene. Om det eventuelt er ønskelig at de gis slike særlige prosessuelle rettigheter, bør rettighetene trolig utformes på annen måte enn i de nye reglene i tvistemålsloven og tvisteloven. Utforming av slike nye regler ligger etter departementets syn utenfor rammene for denne proposisjonen. Eventuelle nye bestemmelser bør vurderes i tilknytning til hver av de aktuelle lovene.

I tvisteloven er det gitt en særskilt regulering om dekning av kostnadene ved bevissikring. Departementet fastholder synspunktene om dette i høringsbrevet. Det innebærer at det i andre lover ikke er henvist til tvisteloven § 28-5. Bestemmelsen passer dårlig når det skjer rettslig bevissikring som ledd i offentlig gransking eller saksutredning. Dersom det for noen av disse situasjonene er ønskelig å lovregulere erstatningsansvar for kostnadene med bevissikringen, bør det tas inn regel om det i den loven som gir hjemmelsgrunnlaget for bevissikringen. Disse spørsmålene ligger utenfor rammen for denne proposisjonen.

Tvistemålsloven opererer på samme måte som straffeprosessloven med to ordinære rettsmidler: Angrep på de fleste realitetsavgjørelser skal skje ved anke, mens angrep på øvrige avgjørelser - for det meste avgjørelser om saksbehandlingen - skal skje ved kjæremål. Tvisteloven sløyfer kjæremål som betegnelse på bruk av rettsmiddel, slik at anke blir det eneste ordinære rettsmidlet.

Departementet foreslår å endre begrepsbruken i straffeprosessen, slik at en også der går over til én felles betegnelse for de ordinære rettsmidler. Hensynet til å lette allmennhetens forståelse av saksgangen i domstolene har vært et viktig hensyn for å bruke ett felles begrep. For andre enn de profesjonelle aktørene sier begrepet kjæremål lite om det særmerkte ved dette rettsmidlet, både om hvilken type avgjørelse som er angrepet, og om hvilke saksbehandlingsregler som skal følges. Det er enkelt å forstå hva anke betyr. På denne bakgrunn har det vært avgjørende for departementet at det vil virke forvirrende å bruke andre begrep i straffeprosessen enn i sivilprosessen, og det vil kunne bli tyngre å innarbeide tvistelovens nye begrepsbruk hos allmennheten. Tvisteloven fjernet også kjæremål fra de generelle reglene i domstolloven, slik at Høyesteretts kjæremålsutvalg har skiftet navn til Høyesteretts ankeutvalg. Det er etter dette ønskelig med et felles rettsmiddelbegrep for alle sakene i domstolene.

Uttrykket "påkjente krav" brukes i tvistemålsloven mens tvisteloven i stedet bruker "avgjort krav". I høringsbrevet er det gitt uttrykk for at påkjent krav i dag virker gammelmodig, og at det derfor bør endres i de andre lovene. Høringsintansene har ikke hatt innvendinger, og begrepsendringen er gjennomført i departementets lovforslag.

Både tvistemålsloven og straffeprosessloven bruker betegnelsen gjenopptakelse, mens tvisteloven i stedet bruker gjenåpning. Departementet mener det er ønskelig at betegnelsen endres samtidig i begge prosessordninger, dels ut fra det generelle ønske om å gjøre forskjellene mellom prosessformene minst mulig, dels for å legge forholdene best mulig til rette for at endringen får gjennomslag hos allmennheten.

Departementet er enig med Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker at den har måttet bruke ressurser for å innarbeide sitt rette navn. Departementet foreslår derfor ingen endring i straffeprosessloven eller i vitnegodtgjøringsloven, som inneholder de eneste bestemmelser som angir kommisjonens navn og/eller kortformen (gjenopptakelseskommisjonen). Om innføring av begrepet gjenåpning i straffeprosessen skulle føre til at gjenåpningskommisjonen blir den mest brukte kortformen i omtale av kommisjonen, vil bestemmelsen senere kunne endres i samsvar med dette.

1.3.7 Behov for å endre tvisteloven

Departementet har i høringsbrevet påpekt at nye vurderinger eller innspill kan vise behov for endring av loven, og at det også kan tenkes at enkelte endringer i loven vil kunne gjøre harmoniseringen med prosessregler i andre lover enklere. Om mulige endringer er det vist til at loven uansett skal evalueres etter tre år. For øvrig er det åpnet for endring av åpenbare feil og en ny vurdering av muligheten til å få overprøvd avgjørelse om å nekte en anke fremmet.

Departementet har fulgt opp synspunktene i høringsbrevet om endring av åpenbare feil og uheldige formuleringer. Det vises om dette til merknadene til de enkelte endringsforslagene i kapittel 6 i proposisjonen.

Tvisteloven kapittel 10 omhandler de særlige reg­lene for småkravprosess. § 10-4 første ledd lyder slik:

"Hvis ikke saken avsluttes på annen måte, skal den være avsluttet med dom innen tre måneder etter at stevning ble inngitt."

Departementet vil foreslå å endre ordlyden i § 10-4 om saksbehandlingsfristen i småkravsaker. Det er ikke knyttet umiddelbare rettsvirkninger til denne fristen. Men både denne fristen og fristen for starten på hovedforhandling i allmennprosessen vil utgjøre et viktig og godt begrunnet mål. Når lovens frist for gjennomføring av småkravprosessen er gjort mindre enn halvparten så lang som den tilsvarende fristen i allmennprosessen, har ikke departementet med det ment å gi uttrykk for noen prioritering av småkravsaker framfor sakene etter allmennprosessen. Derimot avspeiler de ulike fristlengdene at lovens opplegg for saksbehandling etter småkravprosessen vil kreve et langt kortere tidsrom for gjennomføring enn det saksbehandlingsopplegg som normalt vil følge av reglene for allmennprosessen. For begge prosessformene gjelder at lengden på fristene utgjør realistiske mål i de fleste sakene. Trolig gjelder det oftere i småkravprosessen, der det ikke vil være aktuelt med forlenging av normal saksbehandlingstid fordi saken i særlig grad er komplisert eller omfattende eller det er behov for å framskaffe særlig tidkrevende sakkyndige utredninger. Skal fristene være realistiske, må imidlertid vedkommende domstol ikke ha en stor mengde ubehandlede saker. Departementet antar på denne bakgrunn at det bør tas inn en modifisering av påbudet om å overholde fristen for småkravprosess i § 10-4 første ledd, slik det også er gjort i fristregelen for allmennprosessen.

Tvisteloven oppstiller videre et forbud mot å ta imot forklaring fra særlige yrkesutøvere om noe som er betrodd dem i deres stilling, og utstrekker forbudet til også å gjelde underordnede og medhjelpere som i stillings medfør får slike opplysninger. Etter tvisteloven § 22-5 første ledd gjelder forbudet bevis som er betrodd de oppregnede personene. Barneombudet tar opp spørsmålet om forbudet også omfatter personer som senere har fått tilgang til opplysninger som er gitt disse særlige yrkesutøverne.

Departementet tilsiktet ikke noen slik realitetsendring som Barneombudet har reist spørsmål om. Det skal fortsatt være slik at for eksempel barnevernet ved en senere rettssak om omsorgsovertakelse skal kunne gjøre rede for de opplysninger som barnevernet har fått fra helsepersonell. Men departementet er enig med Barneombudet i at tvisteloven § 22-5 første ledd kan gi grunn for en viss tolkingstvil. Departementet foreslår derfor å endre bestemmelsen, slik at denne uklarheten blir ryddet av veien.

I tvisteloven er det innført en ny regel som sier at anke over dom kan nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Nektelsen kan begrenses til enkelte krav eller ankegrunner.

Disse nye reglene vil bare få praktisk betydning for saker som ikke gjelder formuesverdier, eller der ankegjenstandens verdi utgjør minst kr 125 000. Der uenigheten knytter seg til lavere formuesverdier, vil det fortsatt gjelde en regel om at det er nødvendig med lagmannsrettens samtykke for å få anken fremmet. Tvisteloven hevet det øvre taket for denne samtykkeregelen fra kr 50 000 til kr 125 000.

Under forberedelsen av tvisteloven var det uenighet om innføringen av denne silingsregelen i sivilprosessen. Ved behandlingen av tvisteloven gjorde Stortinget derfor slikt vedtak:

"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere og utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om mulighet for å anke avslått henvisning på grunnlag utover saksbehandling i saker som dreier seg om verdier over 125 000 kroner."

Under henvisning til dette vedtaket ble det i høringsbrevet fremmet forslag om at muligheten til å overprøve ankenektelse ikke skal være begrenset til feil ved saksbehandlingen, men at tvistelovens generelle regel om overprøving av beslutninger skal gjelde i stedet. Det vil si en noe snevrere adgang til å overprøve saksbehandlingen, men en mulighet til å prøve om avgjørelsen om ankenektelse er "åpenbart uforsvarlig eller urimelig". Departementet antok at endringen ikke vil få store konsekvenser.

Departementet har etter nærmere overveielse kommet til at det ikke er ønskelig å fremme lovforslag i samsvar med høringsbrevet. Departementet finner det vanskelig å se bort fra de konsekvenser som Høyesterett mener forslaget i høringsbrevet vil gi for arbeidssituasjonen i Høyesterett. Selv om lagmannsrettene praktiserer sikringsordningen slik som forutsatt ved vedtakelsen av tvisteloven, må man regne med at en god del avsilte parter ikke vil akseptere dette uten videre, men søke å få avsilingen omgjort etter anke til Høyesterett. Det vil påføre ankeutvalget nye oppgaver med å vurdere tingrettens dom, slik Høyesterett gjør rede for i sin høringsuttalelse.

Det må også legges vesentlig vekt på at det er et mål med tvistelovreformen å effektivisere rettspleien. Regelen om å nekte en anke fremmet må ses på som ett av virkemidlene for å oppnå dette.

Departementet mener fortsatt at tvistelovens silingsordning gir tilstrekkelig rettssikkerhet. Forutsetningen for nektelse etter § 29-13 annet ledd er at alle de tre dommerne i lagmannsretten er enige om at det strenge vilkåret for nektelse er oppfylt. I merknadene til bestemmelsen er det presisert at "det kreves en høy grad av sikkerhet" for at resultatet ville blitt stående etter en full ankebehandling. Det er vanskelig å finne en begrunnelse for at disse rettssikkerhetsgarantiene ikke bør anses gode nok i sivile saker når de er gode nok i de fleste straffesakene.

1.4 Konsekvensanalyser

I Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) er det varslet at departementet vil komme tilbake til spørsmålet om administrative og økonomiske konsekvenser i denne proposisjonen, særlig med hensyn til IKT, og at det her vil bli redegjort for den planlagte innfasing av bevilgninger til iverksetting av tvistelovreformen. Departementet vil komme nærmere tilbake til dette i samband med departementets budsjettforslag.

I Innst. O. nr. 110 (2004-2005) har justiskomiteen påpekt at de tilsiktede endringer ved loven ikke vil kunne inntre kun ved lovforslaget. Effekten vil også være avhengig av andre faktorer, blant annet ressurser, kunnskaper og arbeidskultur i domstolene. På denne bakgrunn fattet Stortinget dette vedtaket:

"Stortinget ber Regjeringen om å evaluere tvisteloven i løpet av tre år etter at loven er trådt i kraft."

På denne bakgrunn har departementet konsentrert oppmerksomheten i proposisjonen om hvilke opplegg for evaluering av loven som det tas sikte på og hvilke forutsetninger som bør foreligge for at loven kan tre i kraft.

Bakgrunnen for at departementet har skilt ut temaet konsekvensanalyser som eget kapittel i proposisjonen, er at det nå framstår som svært vanskelig å anslå de økonomiske og administrative virkninger for domstolene av loven. Det er særlig usikkert om etterspørselen etter domstolenes tjenester vil øke, men også i hvilken grad domstolene vil øke sin effektivitet.

Departementet tar sikte på at det om alle saker - både før og etter ikraftsetting - blir nedtegnet opplysninger om tvistesum og sakstype, og om saken er forsøkt løst i minnelighet på noen av de tre måtene som er oppregnet i tvisteloven, det vil si i forliksråd, ved utenrettslig mekling eller i utenrettslig tvisteløsningsnemnd. Varigheten på de ulike typer rettsmøter og størrelsen på de sakskostnader som blir krevd erstattet av motparten, bør også nedtegnes. Allerede i dag registreres tidspunktet for inntreden av flere milepæler under saksbehandlingen, blant annet mottak av stevning, start på hovedforhandling og avslutning av saken. Det gjelder også om parten har prosessfullmektig. Videre bør idømte sakskostnader registreres i et representativt utvalg av forliksrådsdommer som ikke er uteblivelses-/fraværsdommer.

Som nå bør det registreres antall saker som avvises og hvor mange som henholdsvis heves, avsluttes ved rettsforlik og ved dom. De ulike prosessformer og typer rettsmøter bør registreres. Det vil gi informasjon om antall saker etter småkravprosess, antall rettsmeklinger og antall saker behandlet etter forenk­let domsbehandling, skriftlig behandling, delvis skriftlig behandling og med hovedforhandling.

Samlet sett vil slike registreringer gi verdifulle indikasjoner på om de viktigste mål med loven blir nådd, om flere tvister blir løst uten at det tas ut søksmål, om småkravprosessen har senket domstolsterskelen, om partenes sakskostnader blir redusert, og om prosessen blir raskere gjennomført.

Partenes kostnader til rettshjelp bør også undersøkes ved bruk av spørreskjema til et utvalg parter og/eller advokater for å få avklart i hvilken grad det er ulikhet mellom det parten faktisk blir avkrevd av advokaten, og det som blir krevd erstattet av motparten.

Uten bruk av nevneverdige ressurser bør det også være mulig å hente ut verdifull kunnskap fra domstolenes saksbehandlingssystem om hvordan andre av de nye reglene slår ut, for eksempel om økt grad av skriftlighet og mindre umiddelbar bevisførsel.

Ressursbruken per behandlet sak er avhengig av mange faktorer, særlig av sakenes kompleksitet, men også av domstolsstrukturen, som vil endre seg noe i de første årene etter ikraftsetting. Når forannevnte data sammenholdes med den type tidsstudier av dommerne som Domstoladministrasjonen DA har gjennomført i 2005-2006, og som vil kunne gjentas noen år etter ikraftsetting, vil en likevel ha et rimelig godt grunnlag for å anslå i hvilken grad loven har ført til produktivitetsvekst.

En billigere og mer effektiv tvistebehandling er ikke bare et mål i seg selv, men skal også fremme det mer overordnede mål om lettere tilgang til domstolene når det er behov for slik tvisteløsning. Dette er i sin tur en forutsetning for at den materielle rett i størst mulig grad skal slå gjennom. For at evalueringen av loven også skal kunne si noe om disse målene blir nådd, vil det blant annet være aktuelt å bygge på erfaringer som forbrukerorganisasjoner og lavterskeltilbud for rettshjelp gjør etter at loven trer i kraft. Men det dreier seg her om effekter som er vanskelige å måle, blant annet hvordan ressursulikhet mellom parter slår ut i ulike forhandlingssituasjoner, og hvordan risikoen for å svare for sakskostnader slår ut for viljen til å inngå forlik. Økt innsikt i slike komplekse spørsmål kan vanskelig nås uten at det blir gjort mer omfattende og vitenskapelige undersøkelser.

En evaluering av loven kan ikke bare konsentreres om tvistebehandling er blitt billigere og mer kostnadseffektiv. Loven skal også legge til rette for en rettferdig, forsvarlig og tillitskapende behandling av rettstvister. Kvaliteten på domstolenes arbeid kan tenkes målt på ulike måter. Én mulighet er å sammenholde ankehyppigheten med hvor ofte den påankede avgjørelsen blir opphevet eller ankeinstansen kommer til et annet resultat. En annen mulighet er at det før og etter ikraftsetting blir delt ut spørreskjemaer til aktørene i et utvalg saker. Dette for å få belyst hvordan dommere, advokater og parter opplever kvaliteten på prosessen og sin rolle under denne.

Loven inneholder ellers en lang rekke nye ordninger som bør analyseres særskilt med bakgrunn i et utvalg av saker. Her nevnes for eksempel opptak av forklaringer. Der nødvendig utstyr ikke er tilgjengelig, kan det etter ikraftsetting undersøkes hvor mye tid som går med til å føre forklaringer inn i rettsboka, og hvor mye tid som går med til å gå gjennom disse innføringene når de skal brukes. Når opptaksutstyr er tilgjengelig, kan det undersøkes hvor mye tid som går med til opptak og innføringer og til å gå gjennom disse når de skal brukes, hvor ofte de blir lånt ut, og hvor ofte de blir påberopt i ankeinstansen.

Departementet vil forberede en evaluering med bakgrunn i de momenter som er nevnt foran.

Departementet har fortsatt ikke grunnlag for å angi forventet endring i sakstilgangen på en måte som gir et brukbart grunnlag for at det i budsjettsammenheng blir forutsatt endringer i domstolenes ressursbehov. Det samme gjelder for gebyrinngangen, som også er avhengig av sakstilgangen. Med domstolenes ressursbehov tenkes her bare på de løpende driftsutgifter etter at loven har trådt i kraft, slik at det ses bort fra de investeringsbehov som vil være knyttet til iverksettingen.

Det er så betydelig usikkerhet knyttet til det framtidige ressursbehovet at departementet ikke finner det faglig forsvarlig å anslå noen økonomiske gevinster. DA har anslått at lovens viktigste økonomiske virkninger for domstolene vil gå ut på at behovet for dommerårsverk i lagmannsrettene vil bli redusert med om lag det samme som behovet for dommerårsverk i tingretten vil øke. Anslaget går ut på at reduksjonen er noe større enn økingen.

Departementet må på denne bakgrunn fastslå at det iallfall ikke er grunnlag for å frykte noen vesentlig øking av domstolenes løpende driftsutgifter på grunn lovens iverksetting. Før det er vunnet erfaringer med loven, ser departementet heller ikke grunn til å vente noen reduksjon av driftsutgiftene.

Selv om det ikke er grunnlag for å fastslå reduksjon i domstolenes driftsutgifter som følge av loven, gir høringsinstansenes svar grunnlag for en antakelse om at loven vil føre til en bedret produktivitet i domstolene, i den forstand at gjennomsnittskostnaden per sak vil bli redusert. Det vises til det forhold at saker etter småkravprosessen kanskje vil utgjøre om lag en tredel av sakene for tingretten. Departementet antar også at loven vil føre til bedret produktivitet ved at den i mange saker vil lede til sikrere og bedre avgjørelsesgrunnlag, særlig ved at det muntlige under hovedforhandlingen kan bli supplert med skriftlige framstillinger, utredninger og forklaringer.

Høringsinstansene har ikke tatt uttrykkelig stilling til i hvilken grad partenes kostnader med tvisteløsning vil bli betydelig redusert. Flere domstoler synes likevel forutsetningsvis å slutte seg til en slik konklusjon. Departementet mener en ganske betydelig reduksjon er en sannsynlig virkning av loven, men antakelsen er usikker. I tråd med dette antar departementet at loven vil bidra til at den materielle rett oftere slår gjennom.

Departementet mener at det er behov for å utvikle måltall for hvordan loven skal virke. De synliggjør for aktørene i hvilken grad det tas sikte på endring. På denne bakgrunn er departementet kommet til at det foreløpig bør settes disse måltallene:

• Når det ses bort fra saker som vil gå etter småkravprosessen, bør partenes faktiske sakskostnader i gjennomsnitt bli redusert med 30 prosent.

• Et gjennomsnittlig dommerårsverk bør gjennomføre to og en halv ganger så mange saker etter småkravprosessen som det i dag gjennomfører saker som behandles etter tvistemålsloven.

• Når det ses bort fra saker som vil gå etter småkravprosessen, skal hovedforhandling og ankeforhandling i gjennomsnitt ta 30 prosent kortere tid enn i dag.

• Når det ses bort fra saker som vil gå etter småkravprosessen, bør et gjennomsnittelig dommerårsverk gjennomføre 15 prosent flere saker enn i dag.

Ved fastsettingen av disse tallene er det lagt vekt på de innspill som er kommet fra høringsinstansene, samtidig som departementet ikke ser betenkeligheter ved at det settes ambisiøse måltall. Uansett vil en etterfølgende analyse gi verdifull kunnskap om hvilke faktorer som har bidradd til at målene eventuelt ikke er blitt nådd. Departementet finner grunn til å understreke at måloppnåelsen i en viss utstrekning vil avhenge av domstolenes budsjettmessige situasjon. Det kan også være aktuelt at det i samråd med DA blir formulert flere mål som kan være egnet til å bli tallfestet og etterprøvd.

1.5 Forutsetninger for ikraftsetting

I høringsbrevet har departementet drøftet hvilke forutsetninger som bør foreligge for at tvisteloven kan settes i verk. Dette munnet ut i en drøftelse av når loven bør tre i kraft. De mulige forutsetningene er gruppert, slik at forskrifter, opplæring, utviklingsarbeid, teknisk utstyr, konsekvensanalyser og restansenedarbeiding er viet særskilt oppmerksomhet.

Før tvisteloven trer i kraft, må Kongen i god tid ha gitt overgangsregler. I høringsbrevet er det redegjort for et utkast til slike regler. I korthet går utkastet ut på at loven skal tre i kraft samtidig i alle instanser, slik at den i sin helhet skal gjelde for alle saker som kommer inn til vedkommende instans etter ikraftsettingsdatoen. Når det gjelder behovet for å gi forskrifter før loven trer i kraft, er det gitt uttrykk for at flere av de forskriftene som nå gjelder, kan videreføres, og at det for øvrig i stor grad er ønskelig at det gis forskrifter i henhold til de nye hjemlene, men at det ikke er strengt nødvendig. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger på vesentlige punkter. Departementet ser ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene i denne proposisjonen.

Departementet mener det er en prioritert oppgave å skaffe domstolene tilstrekkelige midler til at DA får rom for å prioritere gjennomføring av et opplæringsopplegg av et slikt omfang som er skissert foran. En omfattende reduksjon i opplegget vil lett føre til at lovens intensjoner får vesentlig mindre gjennomslag i praksis.

Departementet er enig med DA i at det må utarbeides et opplæringsopplegg for dommerne i jordskifterettene. Tvisteloven får likevel mindre betydning for disse, slik at opplegget ikke behøver å være så omfattende som for dommerne i de ordinære domstoler. Det må også arrangeres kurs for forliksrådene om de nye reglene i tvisteloven.

Tvisteloven må føre til endring av flere av rutinene for saksbehandling og samhandling i domstolene. Det skaper i sin tur behov for å gjøre betydelige endringer i saksbehandlingssystemet for tingrett og lagmannsrett (LOVISA). Departementet anser det som nødvendig at saksflyt og maler i dette systemet blir tilpasset den nye loven før den trer i kraft.

Det kan neppe anses som like nødvendig at all ledelsesinformasjon før ikraftsettingen blir tilpasset loven, men det er sterkt ønskelig. Slik tilpassing er ikke bare viktig for at ledelsesoppgavene kan bli dekkende utført i den enkelte domstol, men også for at sentrale myndigheter og forskere skal gis best mulig grunnlag for å vurdere virkningene av den nye loven.

Det bør ikke være noen nødvendig forutsetning for iverksetting av tvisteloven at det er lagt til rette for elektronisk utveksling av prosesskriv eller for opptak av forklaringer.

Flere av reglene i tvisteloven vil bare bli virksomme dersom nødvendig teknisk utstyr er anskaffet. Det gjelder først og fremst fjernmøter, elektronisk samhandling og opptak av forklaringer, men også i betydelig utstrekning fjernavhør. Loven bør kunne settes i verk uten at alle disse reglene blir virksomme.

Departementet fastholder synspunktene i høringsbrevet om at anskaffelse av teknisk utstyr ikke gjøres til absolutt forutsetning for iverksetting av loven. Men det bør forutsettes at det før iverksettingen er lagt en plan for investeringer i teknisk utstyr som nevnt for de alminnelige domstolene. En slik plan bør i særlig grad prioritere at det i løpet av kort tid blir anskaffet utstyr som gir langt de fleste rettssalene god lydkvalitet ved fjernavhør; dernest utstyr som i en god del rettssaler gir god bildeoverføring. Dette er investeringer som vil føre til betydelig færre reiser til der retten befinner seg. Det vil gi besparelser for det offentlige i de sakene hvor det er det offentlige som dekker den ene partens kostnader med sakførsel, og i de sakene der det offentlige er part. Vel så viktig er det å framheve at slik teknologi i mange saker i vesentlig grad vil redusere partenes kostnader med å føre sak, slik at lovens mål om lettere tilgang til rettsapparatet der det er behov for det, vil bli bedre oppfylt. Det er i denne sammenheng vesentlig at denne teknologien ikke bare vil bidra til flere fjernavhør; den vil også legge forholdene til rette for hyppige fjernmøter. Uavhengig av de mål tvisteloven skal fremme, kan det også være andre grunner til å prioritere anskaffelse av slikt utstyr høyt. Det er grunn til å tro at det også vil kunne føre til betydelige reduksjoner i det offentliges kostnader med straffesaker.

Snarlig anskaffelse av opptaksutstyr i en del rettssaler bør også prioriteres, slik at en vinner erfaringer med hvilken nytte det er knyttet til slike opptak. Det gjelder både opptak av alle forklaringer i hovedforhandling og opptak av forklaringer utenfor hovedforhandling.

Departementet mener det er viktig med restansenedarbeiding før loven settes i verk, men det bør ikke gjøres til noen absolutt forutsetning.

Departementet fastholder i hovedsak sine betraktninger i høringsbrevet om iverksettingstidspunkt, men går nå inn for en annen ikraftsettingsdato. Ved avveiningen av hvilken dato som skal velges, er det to hovedhensyn som står mot hverandre:

• Det vil i vesentlig grad hemme oppnåelsen av lovens mål om den settes i verk uten at det er gjennomført de tiltak som er beskrevet som nødvendige, eller som det er påpekt bør prioriteres høyt.

• Lovens iverksetting vil utløse en endringsprosess som vil føre til de positive virkninger først og fremst at parters kostnader med tvisteløsning blir betydelig redusert, og at produktiviteten i domstolene øker.

Ved avveiningen av de to hovedmomentene er departementet kommet til at det bare er aktuelt å utsette iverksettingen til etter 1. juli 2007 dersom det er en betydelig sjanse for at effekten av loven derved vil øke vesentlig. Samtidig legger departementet til grunn at iverksettingsdatoen bør fastsettes lang tid i forveien, slik at aktørene har god tid til å innrette seg etter de nye reglene.

DA mener at de vesentlige forberedelsene med iverksettingstiltakene ikke kan komme i gang "før de økonomiske rammene er kjent". Utsagnet må ses i sammenheng med at DA mener at iverksettingstiltak ikke kan settes i gang før domstolene blir tilført "friske midler", slik at det til dette formålet unngås å ta midler "fra domstoldriften". Departementet er enig med DA og domstolene i at gjennomføring av iverksettingstiltak utløser et behov for økte økonomiske rammer til domstolene, men dette må det tas stilling til i det løpende budsjettarbeidet. DA har i svar på høringsbrevet anslått behov for en lengre tidsperiode enn først antatt for å kunne gjennomføre de omhandlede tiltak knyttet til endring av saksbehandlingssystemet.

På denne bakgrunn mener departementet at datoen for lovens iverksetting bør være 1. januar 2008.