En viktig premiss for liberaliseringen av telemarkedene fra 1998
var ønsket om å videreføre en utvikling
med reduksjon i teleprisene og legge til rette for et forbedret
tjenestetilbud. Departementet mener at det er mulig å hente
ut flere gevinster blant annet i form av bedre tjenester og lavere
priser dersom konkurransen i markedet styrkes. Det er et viktig
bidrag til Norges konkurranseevne å kunne videreføre
vår posisjon med internasjonalt sett lave priser.
Samferdselsdepartementets vurdering er at konkurransen i markedet
fortsatt ikke er tilfredsstillende. Dersom markedet fungerer bedre,
er det mulig å hente ut flere gevinster blant annet i form
av bedre tjenester og lavere priser.
Hovedformålet med gjeldende regulering har vært å bidra
til en overgang fra et rettslig monopol til et marked med konkurranse.
Dette har vært gjort ved å legge til rette for
etablering av konkurranse og sikre etablering av nye aktører.
Samferdselsdepartementet mener at det sektorspesifikke regelverket
har fungert tilfredsstillende som et overgangsregelverk. Utfordringene
for regelverket har imidlertid vært å ha tilstrekkelig
fleksibilitet til å håndtere den raske teknologiske
og markedsmessige utviklingen som skjer nasjonalt og internasjonalt
i telesektoren.
Endringer som følge av teknologiutviklingen, liberaliseringen
og økt etterspørsel etter digitale tjenester har
ført til at tradisjonelle grenser mellom IT-sektoren, mediesektoren
og telesektoren gradvis viskes bort. Sammensmeltningen, ofte omtalt
som konvergens, innebærer at utviklingen går i
retning av en integrert informasjons- og kommunikasjonsteknologisektor
(IKT-sektor). Tjenestene endres slik at det blir mindre klart skille
mellom IT-, kringkastings- og teletjenester, det blir mer interaktivitet
og brukerne kan få flere valgmuligheter. Konvergens mellom
sektorene fører også til at strukturer endres
på tvers av sektorer, og at det er sterkere innslag av
internasjonal konkurranse.
Teknologi- og markedsutviklingen gjør det nødvendig å oppdatere
og omarbeide den norske regulering for elektronisk kommunikasjon,
herunder teleloven, og sørge for at den omfatter hele området
for elektronisk kommunikasjon. Den nye loven om elektronisk kommunikasjon
vil være et bedre styringsredskap for å ivareta
de telepolitiske målene og målene for IT-politikken
slik de er nedfelt i Regjeringens eNorge-plan. Effektive kommunikasjonstjenester
av høy kvalitet er en viktig innsatsfaktor for næringsliv
i alle deler av landet. Rimelig tilgang til slike tjenester er av
stor betydning både for næringsliv, offentlig
forvaltning og husholdninger.
EU-landene ser et nytt regelverk innenfor elektronisk kommunikasjon
som en avgjørende forutsetning for å kunne realisere
sine eEurope-planer.
Komiteen viser til at hovedmålet med
nåværende regulering har vært å bidra
til en overgang fra monopol til et marked med konkurranse. Komiteen mener
det er viktig at det i denne ekomloven blir lagt grunnlag for forutsigbar
langsiktighet for utviklingen av elektronisk kommunikasjon. Komiteen mener
at det som følge av konvergens og internasjonalisering
er nødvendig med en omarbeiding av den norske reguleringen
av elektronisk kommunikasjon, slik at loven omfatter alle typer
elektronisk kommunikasjon.
Komiteen mener at effektive kommunikasjonsløsninger
av høy kvalitet og til lavest mulig pris er en viktig innsatsfaktor
for næringslivet, offentlig forvaltning og husholdninger
i hele Norge.
Komiteen er enig med departementet om at det nye
regelverket må ivareta blant annet:
Den raske utviklingen innenfor teknologi
og marked (konvergens).
Prinsippet om teknologinøytralitet og minimumsregulering.
Å sikre riktig balanse mellom rettssikkerhet/forutsigbarhet
for aktørene og nødvendig fleksibilitet for reguleringsmyndighetene.
Ta opp i seg og finne løsninger på regulatoriske forbedringspunkter
som er identifisert i det eksisterende regelverket.
Legge til rette for nye markeder, nye aktører og bærekraftig
konkurranse.
Komiteen mener at denne loven vil være
avgjørende for å gjennomføre eNorgeplanene.
Komiteen mener at formålet med den nye
loven er å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige
og framtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester.
Komiteen understreker viktigheten av at den nye
loven gis tilstrekkelig fleksibilitet til å stimulere til å regulere
framveksten av nye virksomheter og nye tilbud. Lovens formål
og praktisering må gi sektoren mulighet for nytenkning.
Komiteen mener det er viktig at ekomloven stimulerer
til investeringer slik at tilbudet i Norge innen elektronisk kommunikasjon
er blant det fremste i verden. Det må være et
overordnet mål at innovasjon og nyskapning skal gis gode
rammevilkår innenfor den nye ekomloven.
Komiteen mener det er viktig at landets samlede
ressurser i denne sektoren ses i sammenheng, slik at samfunnets
samlede innsats nyttes fullt ut. Komiteen mener det
er sentralt at det i denne sektoren blir laget planer for samordning.
Dette vil spare samfunnet Norge for milliarder av kroner samt at
det også vil gi den beste løsningen for brukerne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, deler målsettingen om en bærekraftig
konkurranse og ambisjonene om å gå over fra sektorregulering
til regulering gjennom konkurranselovgivningen.
Flertallet vil samtidig peke på er det
viktig å sikre en effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Bærekraftig konkurranse kan defineres som et marked uten
aktører med sterk markedsstilling. Nå skal det være
opp til regulatoriske myndigheter å definere markeder og
avgjøre om aktører har sterk markedsstilling,
men med Norges geografi og bosettingsmønster kan det vise
seg å være vanskelig å unngå aktører med
sterk markedsstilling i visse markeder. Fastnettet og mobilnett
kan være eksempler i så måte. Det kan
også reises tvil om det er mulig og ønskelig å etablere
flere landsdekkende fastnett og mobilnett, utover de som er bygget
og er under utbygging. Å skulle regulere tilgangen til
eksisterende fastnett og mobilnett slik at det stimulerer til bygging
av flere landsdekkende nett, kan derfor være uhensiktsmessig.
Regulatoriske myndigheter må fortsatt ha mulighet til bestemme
vilkårene for tilgang til f.eks nettresurser. Myndighetene
må her balansere hensynet til bærekraftig og virksom
konkurranse slik at et en oppnår effektiv utnyttelse av
samfunnets ressurser.
Flertallet vil peke på at i Innst. S.
nr. 192 (2002-2003) uttrykte en samlet komité følgende:
"Komiteen er usikker på om flere nett og økt
nettkonkurranse vil føre til at behovet for regulering
av mobilmarkedet helt vil bortfalle. Det vil fortsatt kunne være
behov for regulering av visse former for tilgang og betingelser.
Det er ønskelig at aktørene i størst
mulig grad blir enig om dette på kommersielle vilkår,
men Post- og teletilsynet vil ha en sentral rolle i fastsetting
av vilkår så lenge mobilmarkedet er definert som
et regulert marked og det er aktører med sterk markedsstilling
i dette markedet.
Komiteen vil peke på at
videreselgere, tjenesteleverandører og virtuelle operatører
også kan være viktige aktører i det fremtidige
mobilmarkedet for å bidra til innovasjon, konkurranse og
verdiskapning i tillegg til nettoperatørene. Dette er aktører
som vil være viktige og velkomne i det norske mobilmarkedet."
Flertallet forutsetter at eksisterende reguleringspolitikk
blir videreført inntil ny er implementert, slik at en unngår
et politikkvakuum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sitt forslag om at "bærekraftig konkurranse" erstattes
med "virksom konkurranse", og mener dette i større utstrekning
dekker lovens intensjoner.
Komiteen sin medlem frå Senterpartiet viser
til at konkurranse er eit viktig verkemiddel for å nå dei
politiske måla innanfor elektronisk kommunikasjon, men
konkurranse åleine er ikkje nok. Det kan vere nødvendig
med statleg medfinansiering til utbygging av elektroniske nettverk
i ulønsame område.
Komiteen vil vise til at de markedene som reguleres
av ekomloven er preget av stor endringshastighet. Det er derfor
vanskelig for myndighetene å skulle foreta detaljregulering
gjennom lov, ettersom det å endre lover tar relativt lang
tid og det er fare for å komme på etterskudd i
reguleringsarbeidet. Det er derfor nødvendig og ønskelig å gi
myndighetene anledning til å regulere gjennom forskrifter
via hjemmel i loven.