Innledning og formål

Regjeringen foreslår lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven), som skal samle reguleringen av natur- og kulturmiljøet på Svalbard i én lov. Lovforslaget bygger på NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard, og skal avløse de eksisterende forskriftene om miljøvern på Svalbard og med hjemmel i svalbardloven.

Departementet viser til St.meld. nr. 22 (1994-1995) Om miljøvern på Svalbard, hvor det bl.a. ble uttalt at:

«… miljøvernlovgivningen bør som utgangspunkt gi minst like sterk beskyttelse av miljøet på Svalbard som på fastlandet. På bakgrunn av Svalbards unike miljøverdier kan det i enkelte tilfeller også være behov for en strengere beskyttelse. Til tross for dette har imidlertid miljøvernreglene for øygruppen i mange sammenhenger blitt hengende etter i utviklingen, og det er nå behov for en betydelig oppgradering.»

Det vises i proposisjonen til at Regjeringens overordnete mål for svalbardpolitikken er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevet, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

I avveiningen mellom de overordnete målene skal den politikk legges til grunn som kommer til uttrykk i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard og Innst. S. nr. 196 (1999-2000). Det innebærer blant annet at miljøvernet på Svalbard skal sikre at den menneskelige tilstedeværelse og aktivitet på Svalbard holdes innenfor de rammer som hensynet til bevaring av øygruppas særegne villmarksnatur setter. Videre at miljøhensyn skal veie tyngst innenfor rammen av Svalbardtraktaten, dersom det oppstår konflikter med andre interesser, og at «føre var-tenkningen» må være det bærende prinsipp for forvaltningen av området. Formålsbestemmelsen ivaretar etter departementets mening disse hensyn.

Hovedformålet med lovforslaget i denne proposisjonen (jf. lovens kap. I) er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner, og loven skal gi rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift. Loven skal gjelde ut til grensen for sjøterritoriet på Svalbard, det blir imidlertid ikke ansett naturlig å la svalbardmiljøloven gjelde for Jan Mayen.

Det foreslås i proposisjonen også enkelte endringer i bl.a.:

• svalbardloven (lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard)

• isbjørnloven (lov 22. mars 1957 nr. 4 om fangst av isbjørn)

• forurensningsloven (lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall).

Videre foreslås det at Kongen gis hjemmel til å gi sjødyktighetsloven (lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed) helt eller delvis anvendelse på utenlandske skip og innretninger i Svalbards indre farvann og territorialfarvann.

Det er i proposisjonen gitt en gjennomgang av de rettslige forutsetninger for regelverket - både når det gjelder Svalbardtraktaten og dens forhold til ny svalbardmiljølov, forpliktelser etter andre internasjonale miljøavtaler, havretten og gjeldende regelverk og planer for miljøvernet på Svalbard.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Anders Hornslien, lederen Tore Nordtun og Torny Pedersen, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og Bror Yngve Rahm, fra Høyre, Bent Høie og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Senterpartiet, Magnar Lussand, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, er tilfreds med at Regjeringen med Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) følger opp Stortingets uttalte syn om at det bør innføres en miljølov på Svalbard. Ved flere tidligere anledninger har Stortinget uttalt seg om dette spørsmålet.

Komiteen viser til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard slo fast prinsippet om at Svalbard skal være blant de best bevarte villmarksområdene i verden og at miljøhensyn skal veie tyngst dersom det oppstår konflikter med andre interesser.

Komiteen understreker betydningen av at forslagene i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) vil føre til strenge miljømål for Svalbard.

Komiteen viser til at Regjeringens forslag vil samle mye av lovverket for Svalbard i én lov og at dette vil gjøre forvaltningen av områdene enklere.

Komiteen støtter departementets vurdering om at formålet begrenser industriell, vitenskapelig eller annen virksomhet. Poenget er jo nettopp å sikre menneskelig virksomhet, men innenfor rammen av miljøets tålegrenser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter lovens hovedformål om å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard. Disse medlemmer er likevel av den oppfatning at lovforslaget på mange områder er for detaljregulerende og for begrensende for den aktiviteten som skjer på Svalbard og for de som bor der. I denne sammenheng vil disse medlemmer påpeke at vern ikke må hindre en aktiv og fornuftig bruk av området. Disse medlemmers oppfatning er at det må legges opp til en aktiv bruk av området innenfor noen klare rammer, og at vern må foretas ved at enkeltområder får status som spesielle verneområder, mens andre må kunne være åpne for ferdsel, både motorisert og annen.

Disse medlemmer mener at Svalbard må utvikles som turistmål i årene som kommer, og at det derfor må være et mål for norske myndigheter å øke turisttrafikken til Svalbard fremover.

Disse medlemmer er av den oppfatning at vern må gjøres i forhold til enkeltobjekter istedenfor i forhold til tidsepoker. Disse medlemmer mener at vern av enkeltobjekter som har et særpreg historisk sett vil være mest riktig.

Disse medlemmer er også av den oppfatning at turistnæringen på Svalbard må få anledning til å bygge hytter, slik at disse kan tilbys i markedet. Etter disse medlemmers oppfatning vil det ikke være ødeleggende dersom hytter bygges innenfor visse avgrensede områder. Disse medlemmer er også ueni­g i at det skal være begrensninger i forhold til hvem som skal kunne eie og leie hytter.

Disse medlemmer mener at det ikke vil være riktig å innføre Svalbards miljøvernfond, og å innføre en avgift for tilreisende til Svalbard.

Etter disse medlemmers oppfatning vil en avgift for tilreisende være en generell miljøavgift som er svært lite målrettet, og som ville kunne skape et byråkrati som forbruker det meste av den innbetalte avgiften. Disse medlemmer vil også vise til at Svalbardrådet er imot innføringen av avgiften.

Aktsomhetsplikt og prinsipper for myndighetsutøving

Regjeringen foreslår en alminnelig aktsomhetsplikt (jf. lovens kap. II) - om at enhver skal vise hensyn og opptre varsomt, slik at naturmiljø og kulturminner ikke påføres unødig skade eller forstyrrelse. Aktsomhetsplikten retter seg både mot den som oppholder seg på, og den som forestår virksomhet på Svalbard. Det foreslås at tiltakshaver skal ha informasjonsplikt om reglene i loven om beskyttelse av Svalbards flora, fauna, kulturminner og naturmiljøet for øvrig, overfor både ansatte og de som deltar i aktivitet som virksomheten driver, for å bidra til oppfyllelse av aktsomhetsplikten.

Regjeringen foreslår at følgende miljørettslige prinsipper lovfestes for Svalbard:

• føre-var-prinsippet

• prinsippet om samlet belastning

• prinsippet om at miljøpåvirkeren skal betale

• krav om bruk av miljømessige teknikker og innsatsfaktorer

Prinsippene skal legges til grunn ved skjønnsut­øving etter loven, og vil først få bindende virkning for enkeltpersoner og selskaper når de blir lagt til grunn ved miljøvernmyndighetenes utøving av myndighet etter loven.

Komiteens merknader

Komiteen er enig i at det innføres en alminnelig aktsomhetsplikt på Svalbard. Komiteen støtter også at følgende miljørettslige prinsipper lovfestes for Svalbard:

• føre-var-prinsippet

• prinsippet om samlet belastning

• prinsippet om at miljøpåvirkeren skal betale

• krav om bruk av miljømessige teknikker og innsatsfaktorer

Verneområder

Det er i proposisjonen gitt en oversikt over særskilte trekk ved Svalbard.

Regjeringen foreslår at følgende vernekategorier skal brukes på Svalbard (jf. lovens kap. III):

• nasjonalpark

• naturreservat

• biotopvern- og geotopvernområder

• kulturmiljøområde

Regjeringen foreslår i tillegg en særskilt bestemmelse for verneområder med internasjonal status.

Regjeringen foreslår at loven skal være det fremtidige lovgrunnlag både for de eksisterende verneområder som er opprettet med hjemmel i svalbardloven, og skal tjene som grunnlag for å opprette eventuelle nye verneområder. Loven angir grunnleggende kriterier (minimumskrav) for når områdevern kan etableres, hvilke vernekategorier som kan brukes, og saksbehandlingsregler for etablering av områdevern. Opprettelse og regulering av de enkelte verneområder vil skje ved forskrift som skal angi området og dets grenser, formålet med å verne dette området, og de nærmere vernebestemmelsene om hva som er tillatt og forbudt i verneområdet. Miljøvernlovens andre kapitler vil gjelde i verneområdene dersom ikke den enkelte verneforskrift angir strengere bestemmelser.

Lovforslaget inneholder en hjemmel for miljøvernmyndighetene til å gjøre unntak fra bestemmelsene for vitenskapelige formål eller når andre helt særlige grunner foreligger. Før det dispenseres fra vernebestemmelsene må det vurderes om tiltakets mulige virkninger på miljøet krever konsekvensutredning. Det vises til at begrunnelsen for en dispensasjon uansett bør inneholde en beskrivelse av tiltakets mulige virkninger på miljøet og hvilken vekt som er lagt på dette.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag til vernekategorier som skal brukes på Svalbard. Komiteen mener det er viktig å verne flere sårbare områder på Svalbard.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at å ha bestemt at Svalbard skal ha en helt spesiell status når det gjelder bevaring av naturen og miljøet har en del klare konsekvenser. Blant annet innebærer dette en prioritering av miljøet dersom naturens behov kommer i konflikt med næringsbehov. Eksempler på dette er situasjoner hvor miljøforskning kommer i konflikt med tradisjonell næringsvirksomhet, eller når gruvedrift kommer i konflikt med miljøhensyn.

Dette medlem vil presisere at i slike konfliktsituasjoner er det naturens behov og miljøhensyn som må prioriteres.

Flora og fauna

Regjeringen foreslår at det lovfestes et generelt fredningsprinsipp for både terrestriske og marine arter, med unntak av saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard (jf. lovens kap. IV). Lovforslaget markerer at de ulike arter er likeverdige når det gjelder å bevare det økologiske mangfoldet og sammenhengen mellom artene i økosystemet, herunder sammenhengen mellom økosystemene i havet og på land som er karakteristisk for Svalbard. Departementet viser til at loven er en vesentlig utvidelse når det gjelder artsfredningen på Svalbard, og for både planter og dyr vil det være behov for unntak fra fredningsprinsippet.

For florafredningen foreslås det unntak for slitasjeskader mv. som normalt følger av lovlig ferdsel og godkjent virksomhet. Videre foreslås det et lovbestemt unntak for innsamling av flora til bruk i forsk­ning og undervisning så lenge det ikke gjør vesentlig inngrep i bestanden på stedet, og for innsamling av sopp og tang og tare til privat bruk.

Regjeringen foreslår at hjemlene for å gi adgang til å regulere jakt, fangst og fiske i gjeldende regelverk i hovedsak blir videreført i miljøvernloven. De nærmere regler om adgangen til høsting gis ved forskrift.

Når det gjelder stedbundne arter av sjøpattedyr som hvithval, hvalross, svalbardsteinkobbe, ringsel og storkobbe, omfattes disse arter av den generelle faunafredningen i svalbardmiljøloven, som tillater en kontrollert og begrenset høsting.

Regjeringens forslag innebærer at overvintrende fangstfolk kan få enerett til høsting av alle eller visse høstbare arter innenfor et angitt område. Også fangstfolk med slik enerett til høsting må følge de alminnelige regler for høsting. Dette betyr at enerett bare kan gis for arter som det er åpnet for høsting på, og bare i den fastsatte høstingstid og med redskaper og metoder som ellers gjelder. Det vil imidlertid være adgang til å fastsette særregler for fangstfolk i de generelle forskriftene om høstingstid og høstingsmåter.

Komiteens merknader

Komiteen støtter at det lovfestes et generelt fredningsprinsipp for både terrestriske og marine arter, med noen unntak. Svalbards flora og fauna er sårbar og trenger et solid frednings- og verneregime. Komiteen støtter at det tillates en kontrollert og begrenset høsting av enkelte stedbundne arter av sjøpattedyr.

Komiteen vil understreke den betydning jakt og fiske har for de fastboende og kulturen på Svalbard, og mener at dette også må vektlegges i utarbeidelse av forskrifter og håndhevingen av loven.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre går imot departementets forslag om at det bør foretas en avgrensing i forhold til forvaltning av saltvannsfisk og krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard. Disse medlemmer mener samme prinsipp må gjelde til lands som til havs. Disse medlemmer støtter derfor utvalgets innstilling til svalbardmiljøloven, og ber om at det utarbeides forskrifter om forvaltning av loven i samsvar med dette.

Argumentet i høringsuttalelsen om at det er mange arter som vandrer mellom Svalbard og norsk økonomisk sone, og at vern ett sted ikke vil ha noen betydning fordi den beskattes et annet sted, holder etter disse medlemmers mening ikke. Selv om artene beskattes ett sted, vil en fredning et annet sted likevel bidra til en styrking totalt sett.

Disse medlemmer peker også på at en lovs autoritet reduseres ved at det innføres for mange unntaksbestemmelser, og at slike bør holdes til et minimum.

Med bakgrunn i det ovennevnte fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«§ 23 (kapitlets virkeområde) skal lyde:

Reglene i dette kapittel gjelder all flora og fauna på land og i sjøen.»

Kulturminner

Regjeringen foreslår at forskrift om kulturminner på Svalbard innpasses i lovens kap. V, slik at forvaltningen av natur- og kulturmiljø lettere kan ses i sammenheng. Det foreslås imidlertid noen materielle og en del lovtekniske endringer i forhold til gjeldende kulturminneforskrift.

Det foreslås en hjemmel for å verne hele eller deler av bosettinger yngre enn 1945 som et kulturmiljøområde etter en kulturhistorisk verdivurdering av Riksantikvaren. Når en virksomhet eller bosetting planlegges nedlagt, foreslår Regjeringen at det skal legges frem en plan for nedleggelsen for Sysselmannen.

Komiteens merknader

Komiteen støtter at forskrift om kulturminner på Svalbard innpasses i lovens kap. V, slik at forvaltningen av natur- og kulturmiljø lettere kan ses i sammenheng.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter at det innføres en hjemmel for å verne hele eller deler av bosettinger yngre enn 1945 som et kulturmiljøområde etter en kulturhistorisk verdivurdering av Riksantikvaren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Regjeringens forslag til kulturminnevern er for omfattende. Etter disse medlemmers syn bør vern heller gå på enkeltobjekter istedenfor tidsepoker, det er ikke nødvendig å frede alle tegn på menneskelig aktivitet fra før 1945. Disse medlemmer er også av den oppfatning at det vil være av liten interesse å verne alle slakteplasser og de benrester som er på disse.

Planlegging i bosettingene

Forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard (areaplanforskriften) er med enkelte endringer tatt inn i lovens kap. VI.

I forbindelse med innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen foreslås det å åpne for overføring av planansvaret og godkjenning av planer til et folkevalgt organ gjennom miljøvernloven. Lovforslaget inneholder bestemmelser for å videreføre dagens sy­stem med grunneieren som planansvarlig og Sysselmannen som godkjenningsmyndighet, og et system hvor et lokalt folkevalgt organ kan bli planansvarlig og godkjennelsesmyndighet. Lovforslaget forutsetter at forvaltningsloven, offentlighetsloven og andre alminnelige forvaltningsrettslige regler vil gjelde for slike organer og deres administrasjon. Sysselmannen vil være klageinstans for vedtak truffet av et folkevalgt organ.

Regjeringen foreslår at melding om tiltak som er i samsvar med godkjent plan, skal sendes til den planansvarlige og Sysselmannen, eller den departementet bestemmer. Dersom virksomheten er i strid med planen, kan den ikke settes i gang uten at det blir laget en ny plan. Sysselmannen vil ikke ha plikt til å realitetsbehandle slike saker.

Innenfor planområdene skal terrenginngrep, for eksempel bygninger, være i samsvar med arealplanene, slik det er i dag. Dersom virksomheten er i samsvar med arealplanen, er utgangspunktet at det ikke vil være nødvendig med tillatelse. Men loven inneholder en ny regel om krav til tillatelse for virksomhet som kan medføre forurensning ut over de tillatte grensene i arealplanen, dersom virksomheten kan få betydning for naturmiljøet utenfor planområdet eller dersom den kan ha betydelig og langvarig virkning for miljøet.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter at det i forbindelse med innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen, foreslås å åpne for overføring av planansvaret og godkjenning av planer til et folkevalgt organ gjennom miljøvernloven. Flertallet støtter at Sysselmannen vil være klageinstans for vedtak truffet av et folkevalgt organ.

Flertallet har for øvrig ingen flere merknader og støtter Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at planansvaret inntil videre bør ligge hos Sysselmannen.

Virksomhet med konsekvenser for miljøet

Regjeringen foreslår nye generelle regler om krav om tillatelse etter miljøvernloven som erstatter systemet med meldeplikt etter forskrift om vern av naturmiljøet på Svalbard (naturvernforskriften). Kravet om tillatelse er knyttet opp mot virksomhetens virkning på miljøet. Forvaltningens skjønn om hvorvidt tillatelse skal gis utenfor planområdene, eventuelt på hvilke vilkår, foreslås bygget på en konsekvensutredning, dersom tiltaket kan medføre mer enn ubetydelig virkning for miljøet.

I loven settes det blant annet krav om tillatelse for alle terrenginngrep og virksomhet som kan volde forurensning. Endringer eller bruk av eksisterende anlegg som vil forandre anleggets karakter eller virkninger for naturmiljøet, foreslås omfattet av kravet om tillatelse.

Det legges opp til en restriktiv praksis når det gjelder tillatelse og vilkår for virksomhet som medfører tyngre naturinngrep utenfor planområdene. Samtidig understrekes forskjellen fra verneområdene, hvor det ikke vil være adgang til å gi tillatelse til terrenginngrep. En slik restriktiv praksis må praktiseres innenfor rammen av andre svalbardpolitiske mål og Svalbardtraktatens rammer. Regjeringen mener det bør legges vesentlig vekt på behovet for å verne villmarkskarakteren under hensyn til at det også bør være mulighet for næringsutvikling.

For å holde utbyggingen av nye hytter på et forsvarlig nivå, foreslår Regjeringen å forbeholde retten til å eie eller leie fritidshytter til den som er eller har vært fastboende på Svalbard og sammenslutninger/bedrifter som har sitt hovedsete på Svalbard.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag til nye generelle regler om krav om tillatelse etter miljøvernloven, bl.a. for terrenginngrep og virksomhet som kan forurense. Komiteen mener det bør legges opp til en restriktiv praksis når det gjelder tillatelse og vilkår for virksomhet som medfører tyngre naturinngrep utenfor planområdene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, støtter Regjeringens forslag vedrørende retten til å eie og leie fritidshytter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at de begrensninger som er foreslått når det gjelder muligheten til å eie eller leie hytter, jf. § 85, i all hovedsak er begrunnet i ønsket om å begrense hyttebyggingen på Svalbard. Disse medlemmer mener at eierbegrensning ikke er egnet som virkemiddel, og mener at det i loven ellers er godt grunnlag for å begrense hyttebyggingen på Svalbard. Disse medlemmer viser videre til Svalbardrådets uttalelser til spørsmålet der det går inn for å fjerne paragrafen. Disse medlemmer er særlig opptatt av at forslaget vil frata arvinger muligheter til å arve en fritidseiendom. Selv om de vil få en symbolsk økonomisk kompensasjon, representerer en fritidseiendom noe langt mer enn en økonomisk verdi.

Disse medlemmer slutter seg til målsetningen om å begrense hyttebyggingen på Svalbard, i samsvar med formålsparagrafen i loven, men mener at eier- og leiebegrensinger ikke er et egnet virkemiddel. Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn:

«§ 85 (rett til å eie eller leie hytter) utgår.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre er kjent med at Regjeringen vil komme til Stortinget med en egen sak om gruvedriften på Svalbard, og mener derfor det vil være naturlig å komme tilbake til spørsmålet om gruvedriftens fremtid i den anledning. Disse medlemmer vil poengtere at miljøhensyn bør bli sterkt fokusert i denne sammenheng.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke departementets forslag om muligheten for å utvide eller etablere et planområde dersom alternativ lokalisering er uaktuell, for eksempel ved bergverksdrift, etter § 56. Poenget er jo at hensyn til miljøet skal komme først, og nye eller utvidede planområder reduserer ikke den potensielle negative effekten næringsvirksomhet utenfor planområdene kan ha.

Når det gjelder kulldriften mener dette medlem at den bør avvikles. Det vil ikke la seg gjøre å drive forretningsmessig utvinning av kull uten en økende konflikt mellom miljøhensyn og hensynet til gruvedriften. Dette medlem viser også til de store miljøutfordringer som knytter seg til transport for kullet fra Svea Nord.

Dette medlem viser også til at utvinning og forbrenning av kull fører til store utslipp av klimagasser og at Norge prinsipielt bør gå inn for redusert bruk av kull internasjonalt. Dette medlem mener at det bør lages en plan for nedtrapping av den norske kulldriften og overgang til annen næringsvirksomhet på Svalbard.

Med bakgrunn i det ovennevnte fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om en plan for nedtrapping av kulldriften på Svalbard, inkludert plan om etablering av næringsvirksomhet som kan erstatte arbeidsplassene som går tapt ved nedleggelse av kulldriften.»

Forurensning og avfall

Regjeringen foreslår bestemmelser om forurensninger som for en stor del bygger på forurensningslovens bestemmelser. Det foreslås å lovfeste et utslippsforbud for miljøgifter på Svalbard, med unntak av spor av miljøgifter i vanlige utslipp fra husholdning, tjenesteyting eller annen aktivitet som medfører utslipp av tilsvarende omfang. Det foreslås videre at departementet, på nærmere betingelser, kan gjøre unntak fra forbudet for eksisterende næringsvirksomhet, eller om nødvendig gjøre unntak dersom forbudet medfører utilsiktede konsekvenser for ny næringsvirksomhet som er funnet miljømessig forsvarlig på Svalbard.

For å redusere risikoen for oljesøl fra skipstrafikken foreslås det at sjødyktighetsloven, helt eller delvis, kan gis anvendelse på utenlandske skip og innretninger i Svalbards indre farvann og territorialfarvann. Det samme gjelder for deler av havne- og farvannsloven og losloven. Det foreslås også at Sysselmannen kan gi forskrift om motorisert ferdsel til sjøs, herunder fastsette seilingsleder eller områder hvor det ikke kan seiles, hastighetsbegrensninger og bestemmelser om oppankring og ilandstigning.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at Regjeringen foreslår bestemmelser om forurensninger som for en stor del bygger på forurensningslovens bestemmelser og støtter dette. Komiteen støtter at det lovfestes et utslippsforbud for miljøgifter på Svalbard, med noen unntak. Komiteen støtter at sjødyktighetsloven, helt eller delvis, kan gis anvendelse på utenlandske skip og innretninger i Svalbards indre farvann og territorialfarvann.

Komiteen viser til notat til komiteen av 24. april 2001 fra Sysselmannen på Svalbard. Der vises det til at gebyrene for avfall og avløp fastsettes av kommunestyrene på fastlandet. Ifølge loven kan departementet kun delegere beslutning når dette uttrykkes eksplisitt i paragrafen. I § 72 er det ikke åpnet for at departementet kan delegere myndigheten til å fastsette gebyrer for avfall og avløp. På bakgrunn av den utviklingen som har vært for lokalstyret på Svalbard, vil det være naturlig at departementet kan delegere denne myndigheten til Svalbard Lokalstyre.

På denne bakgrunn vil komiteen foreslå:

«§ 72 (avløps- og avfallsgebyrer mv.) første ledd første setning skal lyde:

Departementet eller den departementet bemyndiger, kan gi forskrift om gebyrer og årlige avgifter for tilknytning til avløpsanlegg og for innsamling og disponering av avfall.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget om et totalt forbud mot utslipp av miljøgifter fra Svalbard. Som proposisjonen beskriver, kommer en hovedmengde av miljøgiftene man finner på land og i det marine miljø på Svalbard fra kilder utenfor øygruppen. Det er derfor et meget viktig signal som sendes ved at det bestemmes et totalt forbud mot utslipp av miljøgifter.

Dette medlem presiserer at unntaket for vanlige husholdninger, tjenesteyting og annen aktivitet ikke fratar disse gruppene ansvaret for å redusere utslipp av miljøgifter til et absolutt minimum.

Dette medlem går dessuten imot departementets forslag når det gjelder utslipp av miljøgifter fra varmekraftverket og gruvedriften. Dette medlem kan ikke se at utslipp fra disse kildene skiller seg noe fra andre utslipp i sin natur, og mener derfor at det sendes klare og tydelige signaler om at på sikt må enten utslippene ned, eller virksomheten opphøre.

Ferdsel

Regjeringen foreslår nye regler om ferdsel. Dette innebærer at allmennhetens rett til ferdsel lovfestes, men all motorferdsel er som hovedregel forbudt, om ikke annet er fastsatt i loven. Loven gir adgang til motorferdsel både til sjøs og i luften, men gir hjemmel til å fastsette restriksjoner på slik ferdsel. Kjøring på snødekt og frossen mark kan tillates gjennom forskrift eller ved enkeltvedtak med hjemmel i loven. Adgang til motorferdsel på vinterføre for fastboende, og en meget begrenset adgang for tilreisende, skal fastsettes i forskrift. Begrensninger i fastboendes ferdsel må være begrunnet i miljøvernbehov knyttet til Svalbard, eller i behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel. Barmarkskjøring i terrenget vil som hovedregel være forbudt.

Loven gir hjemmel for å lage forskrifter om opphold i felt.

Det foreslås nye regler om luftfart som blant annet forbyr landing med helikopter utenfor landingsplass uten konsesjon eller tillatelse. Reglene gir hjemmel for ved forskrift å forby bruk av luftfartøy til turistformål. Departementet viser til at dette i stor grad tilsvarer reglene på fastlandet, og forslaget tar sikte på å forhindre en utvikling av helikopterturisme.

Komiteens merknader

Komiteen mener det er viktig å sikre allmennheten rett til ferdsel, og vil understreke at allemannsretten også gjelder på Svalbard.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke nødvendigheten av å lovregulere motorisert ferdsel på Svalbard, og støtter Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke den betydningen motorisert ferdsel har for fastboende og deres besøkende i den lyse delen av vinteren på Svalbard. Disse medlemmer mener at denne ferdselen ikke lar seg sammenlikne med tilsvarende ferdsel på fastlandet. Ferdselen på Svalbard er betydelig mindre konfliktfylt på grunn av de store arealene og lavt antall fastboende. Disse medlemmer forutsetter derfor at dagens muligheter for ferdsel for de fastboende og deres besøkende i all hovedsak videreføres i forskriftene og viser til Svalbardrådets uttalelser. Det vil være uhensiktsmessig og kreve for mye byråkrati om de fastboende skal måtte søke Sysselmannen om tillatelse hver gang de skal ta med seg besøkende familier og venner på ferdsel. Begrepet «besøkende» er innarbeidet på Svalbard og skiller seg klart fra ordinær turisme.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at begrepet fastboende også må omfatte deres besøkende i forskriften, og ber departementet legge til rette for dette.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre støtter departementets forslag om avgift ved ferdsel til Svalbard, og mener det er i henhold til prinsippet om at forurenser betaler.

Disse medlemmer støtter utvalgets og departementets innstilling om at motorisert ferdsel utenom opparbeidet vei eller plass er forbudt i prinsippet.

Disse medlemmer mener det kan være grunnlag for å etablere egne løyper for motorisert ferdsel i de sterkest trafikkerte områdene.

Når det gjelder ferdsel i terrenget utenom dette på snødekt eller frossen mark støtter disse medlemmer høringsuttalelsene som går inn for at prinsippet om adgang til motorisert ferdsel bør speilvendes, og at ferdsel som ikke kan begrunnes med reelle transportbehov ikke skal tillates.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«§ 81 (motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark) første ledd bokstav a) skal lyde:

a) i traseer fastsatt av departementet i forskrift.

§ 81 annet ledd skal lyde:

Det skal fastsettes forskrift etter første ledd bokstav a der muligheter for adgang til motorisert ferdsel begrunnes i reelle transport- eller rekreasjonsbehov.»

Tilsyn

Regjeringen foreslår klare hjemler for å gi forskrifter om internkontroll og fastsetting av gebyr for kontroll på Svalbard (jf. lovens kap. VIII).

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag.

Håndheving og sanksjoner

Regjeringen foreslår nye regler for å sikre gjennomføring av miljøvernloven og vedtak i medhold av loven, og miljøvernmyndighetene får klar hjemmel til å gi pålegg om gjenoppretting av miljøet dersom skade har skjedd ved ulovlig virksomhet. Loven gir også adgang til å benytte tvangsmulkt og umiddelbar iverksetting som sanksjonsmiddel for å sikre etterlevelse. Det foreslås regler om erstatning for miljøskade, medregnet en regel om at det kan pålegges erstatning for ren miljøskade uten at det kan påvises noe konkret økonomisk tap. Disse sanksjonsreglene må ses i sammenheng med den nye straffebestemmelsen som øker strafferammen fra ett til tre år for betydelig miljøskade.

Regjeringen foreslår å opprette Svalbards miljøvernfond som skal finansieres av midler fra blant annet jeger- og fiskeravgifter og fra et eventuelt gebyr for tilreisende og erstatninger for rene miljøskader. Fondet skal ha eget styre, og fondets midler skal kunne brukes til tiltak i felt, særlig skjøtsel og vedlikehold, gjenoppretting av miljøforringelser og til undersøkelser for å klarlegge miljøtilstanden og hva som forårsaker endringer i miljøet.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag til reg­ler for håndheving og sanksjoner knyttet til gjennomføring av miljøvernloven og vedtak i medhold av loven.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at Svalbards miljøvernfond opprettes og at dette finansieres av midler fra bl.a. jeger- og fiskeravgifter og fra et eventuelt gebyr for tilreisende og erstatning for rene miljøskader. Inntektene til fondet skal brukes til forebyggende miljøarbeid.

Flertallet vil understreke at det er viktig for turistgebyrets legitimitet at det også gjøres gjeldende for tilreisende som kommer med turistbåter.

Uttalelse fra utenrikskomiteen

Utkast til innstilling har vært forelagt utenrikskomiteen til uttalelse. Utenrikskomiteen har følgende uttalelse datert 30. mai 2001:

«Komiteen viser til prinsippene for forvaltningen av miljøet på Svalbard som Stortinget gav sin tilslutning til ved behandlingen av Innst. S. nr. 196 (1999-2000). Komiteen fastholder disse og at målet om å bevare Svalbards særegne villmarksnatur ligger til grunn for miljøpolitikken for Svalbard. Svalbard skal fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder. Dette må gjennomføres innen de rammer som Svalbardtraktaten og folkeretten setter og i tråd med øvrige overordnede mål for norsk svalbardpolitikk, bl.a. bevaring av ro og stabilitet i området. Komiteen viser her til og legger betydelig vekt på proposisjonens uttalelse på s. 31, hvor det heter at «departementet forutsetter at loven praktiseres på en måte som er forenlig med de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk».

Komiteen vil fremheve at norsk miljøforvaltning på Svalbard følger både direkte av Norges suverenitet og av Svalbardtraktatens artikkel 2. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for Norge å gi miljøvernreg­ler. Dette er etter komiteens oppfatning særlig viktig i så sårbare og sjeldne naturmiljøer som Svalbard representerer. Komiteen understreker at etter Svalbardtraktaten må miljøverntiltak på Svalbard anvendes og håndheves likt overfor alle traktatparters borgere og selskaper. Komiteen erkjenner at enkelte miljøvernreguleringer vil kunne virke begrensende ikke bare på norsk, men også på andre traktatparters næringsutøvelse og øvrige økonomiske aktiviteter på øygruppen. Dette gjelder for eksempel reguleringer om verneområder og lokalisering av næringsvirksomhet. Miljøvernreguleringer vil i enkelte tilfeller derfor kunne ha utenrikspolitiske sider som må vurderes nøye.

Komiteen viser i denne sammenheng til proposisjonen, hvor det på s. 10 heter: «Det legges opp til en restriktiv praksis når det gjelder tillatelse og vilkår for virksomhet som medfører tyngre naturinngrep utenfor planområdene.»

Komiteen legger vekt på proposisjonens videre uttalelse at «denne restriktive praksis må praktiseres innen rammen av andre svalbardpolitiske mål og Svalbardtraktatens rammer. Det bør legges vesentlig vekt på behovet for å verne villmarkskarakteren under hensyn til at det også bør være mulighet for næringsutvikling.»

Komiteen fremhever generelt betydningen av at man ved innføringen og praktiseringen av miljøvernreguleringer på Svalbard også ivaretar utenrikspolitiske hensyn i forholdet til andre traktatparter, herunder hensynet til fortsatt utøvelse av russisk næringsvirksomhet på Svalbard. Dette innebærer at bl.a. mulige negative konsekvenser for berørte selskaper fra de øvrige traktatparter må vurderes.

For øvrig understreker komiteen at de reguleringer som hjemles gjennom miljøvernloven ligger innenfor traktatens rammer. Komiteen forutsetter – i tråd med det overordnede mål i svalbardpolitikken om en korrekt anvendelse av Svalbardtraktaten – at det samme vil gjelde for de konkrete reguleringer som etter hvert vil bli foretatt med hjemmel i loven.

Komiteen er klar over at bergverksnæringens tildelte rettigheter etter Bergverksordningen berøres etter miljøvernloven. Komiteen legger til grunn at Bergverksordningen er å anse som et norsk regelverk, vedtatt ved kongelig resolusjon og i samsvar med Svalbardtraktatens krav, og at retten til å søke etter, erverve og utnytte naturforekomster ikke er uten begrensninger. Det er komiteens oppfatning at Bergverksordningens bestemmelser må forstås og tolkes i sammenheng med annen relevant norsk lovgivning, herunder miljøvernloven, og Svalbardtraktatens bestemmelser.»

Forslag fra mindretall

Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre:

Forslag 1

§ 23 (kapitlets virkeområde) skal lyde:

Reglene i dette kapittel gjelder all flora og fauna på land og i sjøen.

§ 81 (motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark) første ledd bokstav a skal lyde:

a) i traseer fastsatt av departementet i forskrift.

§ 81 annet ledd skal lyde:

Det skal fastsettes forskrift etter første ledd bokstav a der muligheter for adgang til motorisert ferdsel begrunnes i reelle transport- eller rekreasjonsbehov.

Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:

Forslag 2

§ 85 (rett til å eie eller leie hytter) utgår.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om en plan for nedtrapping av kulldriften på Svalbard, inkludert plan om etablering av næringsvirksomhet som kan erstatte arbeidsplassene som går tapt ved nedleggelse av kulldriften.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov

om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven)

Kapittel I. Innledende bestemmelser

§ 1 (lovens formål)

Denne lov har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner.

Innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

§ 2 (virkeområde)

Med de begrensninger som følger av folkeretten gjelder loven for Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen.

§ 3 (definisjoner)

I denne lov forstås med

a) forurensning: tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen, støy og rystelser, samt lys og annen stråling når det blir bestemt av Sysselmannen, dersom dette kan være til skade eller ulempe for miljøet;

b) avfall: kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m.v, men ikke avløpsvann eller avgasser;

c) høsting: jakt, fangst og fiske;

d) flora: fotosyntetiserende encellede organismer, alger, lav, sopp, moser, bregner og karplanter som er naturlig viltlevende på Svalbard;

e) fauna: encellede dyr, virvelløse dyr og virveldyr som er naturlig viltlevende på Svalbard;

f) kulturminne: spor etter menneskelig virksomhet i fortiden i eller over jorden, i sjøen, i sjøbunnen og i vassdrag, herunder byggverk og anlegg av enhver art;

g) fast kulturminne: kulturminne som er fysisk knyttet til grunnen eller til den bestemte lokaliteten;

h) løst kulturminne: kulturminne som ikke er fast kulturminne;

i) fastboende: person som er gyldig innført i befolkningsregisteret for Svalbard;

j) tilreisende: andre personer enn fastboende;

k) motorkjøretøy: fremkomstmiddel til bruk i terreng eller på vei med motor som drivkraft;

l) motorisert fartøy: luftfartøy, luftputefartøy, skip, båt og annen farkost med motor som drivkraft;

m) motorferdsel: ferdsel med motorkjøretøy eller motorisert fartøy;

n) virksomhet: enkeltstående, gjentatte eller vedvarende tiltak i eller utenfor næring;

o) tiltakshaver: den som bestemmer over en virksomhet, eller i hvis regning eller interesse den drives.

§ 4 (miljøvernmyndighetene for Svalbard)

Miljøvernmyndighetene for Svalbard er

a) Kongen,

b) departementet,

c) direktoratet etter departementets nærmere bestemmelse,

d) Sysselmannen.

Myndighet som i loven er lagt til et underordnet organ, kan utøves av en overordnet miljøvernmyndighet når det anses påkrevd.

Kapittel II. Aktsomhetsplikt og prinsipper for myndighetsutøving

§ 5 (aktsomhetsplikt og informasjonsplikt)

Enhver som oppholder seg eller forestår virksomhet på Svalbard, skal vise hensyn og opptre varsomt så naturmiljø og kulturminner ikke påføres unødig skade eller forstyrrelse.

En tiltakshaver skal sørge for at alle som utfører arbeid i virksomheten eller deltar i aktiviteten som virksomheten er ansvarlig for, er kjent med reglene i eller i medhold av denne lov om beskyttelse av Svalbards flora, fauna, kulturminner og naturmiljøet for øvrig.

§ 6 (prinsipper for myndighetsutøving etter loven)

Ved myndighetsutøving etter denne lov skal retningslinjene i §§ 7-10 legges til grunn. Myndighetene skal særlig påse at myndighetsutøvingen etter loven og etter den enkelte bestemmelse samlet sett er i samsvar med disse retningslinjene.

§ 7 (føre vàr-prinsippet)

Når et forvaltningsorgan mangler tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger et tiltak kan ha på naturmiljø eller kulturminner, skal myndighet etter denne lov utøves med sikte på å unngå mulige skadevirkninger på miljøet.

§ 8 (samlet belastning)

Enhver virksomhet som iverksettes på Svalbard, skal vurderes ut fra den samlede belastning som naturmiljø og kulturminner da vil bli utsatt for.

§ 9 (miljøpåvirkeren skal betale)

Kostnadene ved å hindre eller begrense skade på natur eller kulturminner skal dekkes av den som er eller ville være årsak til skaden. På samme måte skal kostnadene ved å hindre eller begrense forurensning og avfallsproblemer dekkes av den som er eller ville være årsak.

§ 10 (miljømessige teknikker og innsatsfaktorer)

I virksomhet på Svalbard skal anvendes den teknikk som gir minst mulig belastning på miljøet, om ikke vesentlige økonomiske hensyn til igangværende virksomhet tilsier at en annen teknikk blir brukt, og dette er forsvarlig etter en samlet miljømessig vurdering.

I virksomhet på Svalbard skal kjemiske og bioteknologiske produkter som kan volde skade eller ulempe for miljøet, erstattes med produkter som etter en samlet miljømessig vurdering gir mindre risiko for miljøet, dersom ikke vesentlige økonomiske hensyn til igangværende virksomhet tilsier noe annet.

Kapittel III. Verneområder

§ 11 (overordnet prinsipp)

Det skal være verneområder på Svalbard som

a) omfatter variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer,

b) bidrar til å sikre områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier,

c) beskytter økosystemene på land og i havet,

d) bidrar til å opprettholde villmark og uberørt natur.

§ 12 (forskrifter om verneområder)

Kongen fastsetter det enkelte verneområde, jf. §§ 16-19, ved forskrift.

I forskriften angis verneområdets grenser, formål og bestemmelser om bruk av området. Kongen kan i forskriften forby eller regulere enhver virksomhet og ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan være egnet til å motvirke formålet med vernet.

§ 13 (saksbehandling)

På et tidlig tidspunkt i forberedelsen av forskrift etter § 12 om å opprette, utvide eller oppheve et verneområde, eller om vesentlig endring i vernebestemmelsene for et verneområde, skal Sysselmannen sikre samarbeid med offentlige myndigheter og organisasjoner mv. som har særlig interesse i vedtaket. Sysselmannen skal kunngjøre en melding i minst én avis som er alminnelig lest på Svalbard, der det gjøres rede for det påtenkte vernetiltak. Grunneiere og rettighetshavere skal såvidt mulig underrettes skriftlig, og gis en rimelig frist for å komme med synspunkter før verneforslag blir utformet. Under forberedelsen av verneforslag skal følgene for aktuell virksomhet i området klarlegges.

Forslaget til forskrift sendes på høring etter reglene i forvaltningsloven § 37. Om varsling av grunneiere og rettighetshavere gjelder reglene i forvaltningsloven § 16. Forslaget skal kunngjøres i Norsk Ly­singsblad og i minst én avis som er alminnelig lest på Svalbard, og legges ut til offentlig ettersyn på minst ett lett tilgjengelig sted. Fristen for uttalelse skal være minst to måneder.

§ 14 (midlertidig vern)

For å hindre skade på verneverdiene kan departementet treffe vedtak om midlertidig vern inntil saken er avgjort. For slike vedtak gjelder ikke reglene i § 13. Vedtaket kan påklages etter reglene i forvaltningsloven av den som har rettslig klageinteresse.

§ 15 (kunngjøring av vernevedtak)

Vedtak etter §§ 12 og 14 skal kunngjøres etter reg­lene i forvaltningsloven § 38, og dessuten i minst én avis som er alminnelig lest på Svalbard. Det skal meddeles grunneiere og rettighetshavere som inngår i verneområdet, etter reglene i forvaltningsloven § 27.

§ 16 (nasjonalparker)

Som nasjonalpark kan vernes større uberørte eller i det vesentlige uberørte naturområder, når de kan ha verdi for forskning eller for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv.

I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted. Landskapet og i tilfelle havbunnen med planter, dyreliv og geologiske forekomster skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensning og annen virksomhet, herunder ferdsel, som kan påvirke eller forstyrre naturmiljøet.

§ 17 (naturreservater)

Som naturreservat kan fredes områder som er uberørt eller tilnærmet uberørt, og

a) som inneholder særegne eller sårbare økosystemer,

b) som utgjør en spesiell naturtype eller spesielle geologiske forekomster,

c) som for øvrig har særlig betydning for flora eller fauna, eller

d) som har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Et naturreservat kan totalfredes. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet.

§ 18 (verneområder for biotoper og geotoper)

Som verneområde for biotoper eller geotoper kan fredes områder som har særlig betydning for flora eller fauna eller som inneholder viktige eller særpregete geologiske forekomster.

I slike verneområder skal virksomhet unngås dersom den kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen eller skade geologiske forekomster i strid med vernevedtakets formål. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i verneområdet.

§ 19 (kulturmiljøområder)

Som kulturmiljøområde kan fredes et område som har særskilt kulturhistorisk verdi. I kulturmiljøområder skal virksomhet som kan forringe den kulturhistoriske verdi unngås.

§ 20 (internasjonal status for verneområder)

Kongen kan ved forskrift gi et verneområde en særskilt status etter en internasjonal konvensjon om vern av natur- eller kulturmiljø. Den virkning som vedkommende konvensjon tillegger en slik status, gjelder også som norsk rett.

§ 21 (skjøtsel av verneområder)

I verneområder opprettet med hjemmel i dette kapittel kan Sysselmannen foreta skjøtsel som anses nødvendig av hensyn til formålet med fredningen, og tilrettelegge for opplevelse av natur- og kulturmiljø innenfor rammen av formålet med fredningen.

Berører tiltak for skjøtsel eller tilrettelegging privat eiendom eller rettigheter i verneområdet, skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd.

§ 22 (dispensasjon fra vernevedtak)

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan miljøvernmyndigheten gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

I en dispensasjon etter første ledd skal begrunnelsen for vedtaket vise hvordan miljøvernmyndigheten har vurdert virkningene som dispensasjonen kan få for miljøet, og hvilken vekt det er lagt på dette.

Kapittel IV. Flora og fauna

i. Virkeområde

§ 23 (Kapittelets virkeområde)

Reglene i dette kapittel gjelder all flora og fauna på land og i sjøen med unntak av saltvannsfisk og krepsdyr, samt sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard.

ii. Generelle prinsipper og regler

§ 24 (overordnet prinsipp)

Flora og fauna på land og i sjøen skal forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares, og Svalbards villmarksnatur sikres for fremtidige generasjoner.

Innenfor denne rammen kan det finne sted en kontrollert og begrenset høsting.

§ 25 (fredningsprinsippet)

All flora og fauna med egg, reir og bo er fredet om ikke annet er fastsatt med hjemmel i denne lov.

§ 26 (innførsel av flora eller fauna mv.)

Innførsel av levende eksemplarer av vill flora og fauna som er etablert eller kan etablere seg i vill tilstand på Svalbard kan bare skje i samsvar med tillatelse fra departementet eller forskrift i medhold av annet ledd. Bestemmelsen gjelder også for rogn og egg av slike arter.

Kongen kan gi forskrift om innførsel etter første ledd og om utførsel av levende og døde eksemplarer av all flora og fauna og om produkter av disse.

§ 27 (utsetting og flytting av organismer mv.)

Uten tillatelse fra miljøvernmyndigheten må ingen

a) sette ut flora eller fauna som ikke finnes naturlig på Svalbard fra før,

b) flytte stedegne arter av flora eller fauna til andre områder på Svalbard, eller

c) sette i verk kultiveringstiltak for røye, herunder sette ut fisk, yngel eller levende rogn i vassdrag, fjorder eller havområder, samt andre levende organismer i vassdrag.

iii. Flora

§ 28 (hva florafredningen innebærer)

Ingen må skade eller fjerne flora.

Unntatt fra bestemmelsen i første ledd er skade som følge av lovlig ferdsel eller godkjent virksomhet.

§ 29 (innsamling til vitenskapelig eller privat bruk)

Innsamling av sopp, og av tang og tare til privat bruk, er tillatt. Innsamling av flora til forskning eller undervisning er tillatt dersom det ikke gjør vesentlig inngrep i bestanden på stedet.

iv. Fauna

§ 30 (hva faunafredningen innebærer)

Ingen må jage, fange, skade eller avlive fauna eller skade egg, reir eller bo, uten hjemmel i reglene i dette kapittel.

Unntatt fra bestemmelsen i første ledd er skade på eller avliving av encellede og virvelløse dyr som følge av lovlig ferdsel eller godkjent virksomhet og bifangst som følge av lovlig fiske.

Ingen må bruke skipsfløyte, løsne skudd eller volde annen kraftig støy nærmere et fuglefjell enn en nautisk mil i tiden 1. april til 31. august.

Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.

Ingen må utsette fauna for bedøvende eller muskellammende preparater uten tillatelse fra Sysselmannen.

Bruk av gift eller kjemikalier til avliving er forbudt. Sysselmannen kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra forbudet.

§ 31 (alminnelige regler om høsting)

Høsting - og sanking av egg og dun - kan bare skje på de arter som departementet har bestemt i forskrift.

Høsting av den enkelte art kan bare skje i det tidsrom og omfang som direktoratet fastsetter i forskrift. Det skal ikke fastsettes høstingstid innenfor artens yng­le- og hekketid. Sysselmannen kan likevel gi tillatelse til egg- og dunsanking.

Høsting skal skje uten unødig lidelse for viltet og uten at det oppstår fare for mennesker eller for skade på eiendom. Direktoratet gir forskrift om utøvelse av jakt, fangst og innlandsfiske, herunder om høstingsmåter og høstingsredskaper.

Ved vedtak etter paragrafen her skal det legges vekt på at høstingen ikke skal påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig.

§ 32 (retten til høsting)

Enhver har rett til å høste fauna og til å sanke egg og dun i samsvar med reglene i og i medhold av § 31, om ikke annet følger av paragrafen her eller lov om Svalbard § 26.

Høsting kan bare foretas av den som har løst kort (jaktkort, fiskekort). Ingen kan ha jaktkort før fylte 16 år. Departementet kan gi nærmere forskrift om kort og gebyr for kort og felling, om opplæring og prøve som vilkår for jaktkort, om adgang til å delta i jakt og fangst i opplæringsøyemed, og om andre vilkår for høsting.

Departementet kan for bestemte arter gi forskrift om at bare fastboende skal ha rett til høsting, eller at høsting bare kan skje med Sysselmannens tillatelse. Innenfor rammen av forskrifter etter §§ 31 og 32 kan Sysselmannen gi nærmere lokale reguleringer ved forskrift. I en tillatelse kan det settes vilkår, herunder om hvilke områder eller tidsrom tillatelsen skal gjelde for, hvilken mengde som kan høstes, og hva slags høstingsmåter eller redskaper som kan brukes.

Sysselmannen kan gi overvintrende fangstfolk med tilhold i fangsthytte enerett til høsting innenfor et avgrenset område og tidsrom. Før slik enerett blir gitt, skal Sysselmannen kunngjøre adgangen til å søke om enerett innen en angitt frist. I vedtak om enerett angis hvilke arter eneretten omfatter. Det kan settes vilkår, herunder om utføring av oppgaver med tilsyn, jf. kapittel VIII, og opplæring. Sysselmannen kan gi forskrift om tildeling av fangstområder med enerett til høsting.

§ 33 (rett til avliving for å beskytte person eller eiendom)

Fauna kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en akutt fare for en persons liv eller helse eller for betydelig materiell skade. Avliving eller forsøk på avliving skal snarest meldes til Sysselmannen.

Virvelløse dyr og encellede dyr som er til skade eller plage, samt smågnagere, kan avlives. Forbudet i § 30 siste ledd gjelder ikke for avliving av smågnagere.

§ 34 (avliving etter særskilt tillatelse)

Sysselmannen kan gi tillatelse til å avlive dyr som tar opphold ved faste eller midlertidige bosettinger, og som medfører fare for skade på person eller betydelig materiell skade. Avliving i medhold av slik tillatelse kan bare skje dersom det i rimelig utstrekning er forsøkt andre tiltak for å avverge skade.

§ 35 (hunder)

I områder åpne for alminnelig ferdsel må hunder følges på forsvarlig måte når de løper løs. Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, kan gi forskrift om båndtvang for hund.

§ 36 (preparering av fauna mv.)

Departementet kan gi forskrift om preparering av fauna og om preparanter og deres virksomhet.

§ 37 (unntak)

Selv om det ikke kan gis tillatelse til et tiltak etter dette kapittel, kan Sysselmannen gjøre unntak fra bestemmelsene i kapitlet for vitenskapelige formål eller når andre helt særlige grunner foreligger.

Kapittel V. Kulturminner

§ 38 (overordnet prinsipp)

Svalbards kulturminner skal vernes og ivaretas som en del av Svalbards kulturarv og identitet og som et ledd i en helhetlig miljøforvaltning.

§ 39 (fredete kulturminner)

Fredet er:

a) faste kulturminner fra 1945 eller tidligere;

b) løse kulturminner fra 1945 eller tidligere, når de kommer for dagen tilfeldig, ved undersøkelse, utgraving eller på annen måte;

c) kulturminner yngre enn 1945 med særskilt kulturhistorisk verdi, fredet ved vedtak av direktoratet.

Spor etter menneskegraver av alle slag, herunder kors og andre gravmarkeringer, samt bein og beinrester i og på markoverflaten og skjelettrester på slakteplasser for hvalross og hval, og i forbindelse med selvskudd for isbjørn, er faste kulturminner som er fredet uavhengig av alder.

Med til et automatisk fredet kulturminne hører en sikringssone rundt den synlige eller kjente ytterkant på et fast kulturminne som nevnt i første ledd bokstav a, eller i annet ledd, i utstrekning 100 meter i alle retninger om ikke Sysselmannen fastsetter en annen avgrensning.

Direktoratet avgjør i tvilstilfelle hva som er fredet fast eller løst kulturminne og kan oppheve fredning av bestemte kulturminner.

§ 40 (midlertidig fredningsvedtak)

Når særlige grunner foreligger, kan Sysselmannen treffe vedtak om midlertidig fredning av faste eller løse kulturminner som nevnt i § 39 første ledd bokstav c, inntil spørsmålet om fredning er endelig avgjort.

§ 41 (saksbehandling ved fredningsvedtak)

Vedtak etter §§ 39 og 40 er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtaket skal tinglyses og kunngjøres slik Sysselmannen finner passende.

§ 42 (innholdet av fredningen)

Ingen må skade, grave ut, flytte, fjerne, forandre, tildekke, skjule eller skjemme et fredet kulturminne med sikringssone, eller sette i gang tiltak som kan medføre fare for at slikt skjer.

I sikringssonen er det ikke tillatt å sette opp telt, brenne bål eller lignende.

Sysselmannen kan regulere, herunder forby, ferdsel innenfor sikringssonen, som alene eller over tid kan motvirke formålet med vernet.

§ 43 (eiendomsrett for fredete løse kulturminner)

Fredete løse kulturminner er statens eiendom når det synes klart at det ikke er rimelig mulighet til å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier. Direktoratet kan overlate kulturminnet helt eller delvis til finneren.

§ 44 (tiltakshaverens særlige plikter for å beskytte kulturminner)

Når en virksomhet planlegges, skal tiltakshaveren på egen kostnad undersøke om virksomheten vil virke inn på faste kulturminner på en måte som nevnt i § 42. Viser det seg at tiltaket vil virke inn på kulturminner, kommer §§ 57-58 til anvendelse. Direktoratet avgjør snarest mulig om og i tilfelle på hvilken måte tiltaket kan iverksettes.

Viser det seg først mens arbeidet er i gang at det kan virke inn på fast, fredet kulturminne i strid med § 42, skal Sysselmannen varsles i henhold til § 62 annet ledd og arbeidet stanses. Direktoratet avgjør snarest mulig om arbeidet kan fortsette og vilkårene for det.

Funn som kommer frem ved undersøkelser og utgraving eller under virksomheten, skal dokumenteres og konserveres på tiltakshaverens regning, om ikke annet blir bestemt etter § 98. Funn skal avleveres innen ett år, om ikke Sysselmannen forlenger fristen.

§ 45 (undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold)

Direktoratet har rett til å søke etter, grave frem, granske og dokumentere fredete kulturminner. Etter slike tiltak skal et fast kulturminne bringes tilbake til den stand det var før tiltaket, om ikke direktoratet fastsetter annet. Sysselmannen kan ta opp løse kulturminner og treffe nødvendige tiltak for å ta vare på dem.

Sysselmannen kan sette i stand, gjerde inn og iverksette tiltak for å vedlikeholde og anskueliggjøre faste fredete kulturminner, herunder rydde området omkring, blant annet for å unngå skade på mennesker og dyr. Slike tiltak kan også treffes i sikringssonen. Tiltak ut over vedlikehold, slik som restaurering, gjenoppbygging og flytting, krever godkjennelse av direktoratet.

Før det treffes tiltak om et fast kulturminne, skal eieren eller rettighetshaveren varsles og få anledning til å uttale seg etter reglene i forvaltningsloven § 16. Gjelder tiltaket et fast kulturminne som er i bruk, kan det bare settes i verk med samtykke fra eieren eller brukeren, om ikke tiltaket er nødvendig for å hindre forfall.

Er det fare for forfall, kan direktoratet pålegge eieren eller brukeren å gjennomføre tiltak for å motvirke dette.

§ 46 (utførsel og tilbakeføring av kulturminner)

Ingen må utføre fra Svalbard fredete kulturminner som er funnet eller har sin opprinnelse på Svalbard.

Forbudet i første ledd gjelder ikke når det i eller i medhold av forskrift er bestemt at funnmaterialet permanent eller midlertidig skal oppbevares utenfor Svalbard.

I særlige tilfeller kan direktoratet gi tillatelse til utførsel.

Bestemmelsene i lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, for så vidt gjelder tilbakeføring av ulovlig utførte kulturgjenstander §§ 23 a - 23 f, får anvendelse for Svalbard så langt de passer.

Kapittel VI. Arealplanlegging i planområdene

§ 47 (kapitlets virkeområde og formål)

Reglene i dette kapittel gjelder for de områdene som Kongen fastsetter i forskrift (planområdene).

Planlegging etter dette kapittel skal legge til rette for samordning av de ulike interessene som knytter seg til arealdisponering og utforming av bebyggelsen i planområdene. Det skal gi grunnlag for beslutninger om bruk og vern av ressurser og om utbygging, og bidra til å fremme estetiske hensyn.

§ 48 (ansvaret for utarbeiding av arealplan)

Grunneieren eller den departementet bemyndiger er planansvarlig i det enkelte planområde, og skal sørge for å gjennomføre en løpende planlegging for bruk og vern av arealene i planområdet.

§ 49 (arealplanens innhold)

Hvert planområde skal ha en arealplan med utfyllende bestemmelser som viser eksisterende og fremtidig arealbruk for hele planområdet. Detaljeringsgrad kan variere etter konkrete behov for å styre arealbruken. Planen skal være tilstrekkelig detaljert til å sikre formålet med reglene i dette kapittel.

Arealplanen, eller deler av den, tas opp til revisjon ettersom forholdene gjør det påkrevd. Den planansvarlige bør minst hvert fjerde år vurdere om revisjon bør foretas.

Planen skal i nødvendig utstrekning kartfeste:

1. Byggeområder, om nødvendig med nærmere angivelse av hva slags bebyggelse

2. Hytteområder

3. Kulturminne-, natur- og friluftsområder, hver for seg eller i kombinasjon

4. Områder for råstoffutvinning

5. Forskningsområder

6. Veier, flyplasser, havner, taubaner, høyspentledninger og andre viktige ledd i kommunikasjonssystemet

7. Spesialområder, herunder fareområder

8. Områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag, herunder ferdsel-, fiske-, natur- og friluftsområder, hver for seg eller i kombinasjon

9. Områder som er vernet i medhold av lovens kapittel III.

Det kan fastsettes flere formål innenfor samme område.

Planen skal inneholde en planbeskrivelse som redegjør for hvordan hensynet til miljø (herunder naturmiljø, kulturminner og estetikk) og lokalsamfunn (herunder sikkerhet og barns behov) blir ivaretatt. Dersom planen kan få virkninger for miljøet utenfor planområdet, skal redegjørelsen også omfatte dette.

Til planen kan det gis

a) utfyllende bestemmelser, som setter rettslig bindende vilkår for bruk og ferdsel og for utforming av arealer og bebyggelse for å sikre formålet med planen;

b) utfyllende retningslinjer, som angir føringer for praktiseringen av planen, og som det skal tas hensyn til ved vedtak etter dette kapittel og §§ 57-58.

§ 50 (utarbeiding av arealplanen)

Den planansvarlige skal sørge for å tilpasse planarbeidet til forholdene i det enkelte planområde. I hvert planområde kan det være et fast rådgivende utvalg for plansaker som gir uttalelser til foreslåtte planer.

Grunneier og organer med oppgaver som gjelder ressursutnytting, vernetiltak, utbygging eller sosial og kulturell utvikling innen planområdet, har rett til å delta i planarbeidet. Slike organer skal etter anmodning fra den planansvarlige delta i det rådgivende utvalg for plansaker.

Ved oppstart av planarbeidet skal planansvarlig kunngjøre at planarbeidet blir satt i gang og for øvrig gjøre planarbeidet offentlig kjent på en hensiktsmessig måte. Ved utarbeidelse eller revisjon av hele arealplanen skal planansvarlig utarbeide et planprogram som klargjør hvilke forhold det skal redegjøres for i planen. Berørte organer og organisasjoner mv. som har særlige interesser i planarbeidet skal gis anledning til å uttale seg til planprogrammet. Endelig planprogram skal kunngjøres av planansvarlig, slik at rammene og forutsetningene kan bli gjenstand for offentlig debatt.

Utkast til plan skal legges ut til offentlig ettersyn og sendes til uttalelse hos berørte organer og organisasjoner mv. som har særlige interesser i planarbeidet. Det kan settes en frist for uttalelse som må være minst 30 dager. Statlige myndigheter kan reise innsigelse mot planutkastet når det gjelder forhold innenfor deres ansvarsområde. Departementet kan fastsette hvilke organer som kan reise innsigelse.

§ 51 (private forslag)

Grunneiere, rettighetshavere eller andre interesserte kan fremme planforslag for den planansvarlige. Den planansvarlige skal snarest mulig behandle forslaget. Dersom den planansvarlige ikke finner grunn til å gå videre med forslaget, skal forslagsstilleren underrettes skriftlig. Forslagsstilleren kan kreve å få planspørsmålet lagt frem for det faste utvalg for plansaker der slikt utvalg finnes.

§ 52 (vedtakelse av planen)

Den planansvarlige legger etter høringen i samsvar med § 50 et ferdigbehandlet forslag til plan frem for Sysselmannen eller den departementet bestemmer.

Sysselmannen eller den departementet bestemmer, kan treffe vedtak om å godkjenne planen når det ikke foreligger innsigelser, eller det er tatt hensyn til innsigelsene. Vedtak om godkjenning skal treffes senest en måned etter at et fullstendig plandokument er mottatt, om ikke særlige forhold foreligger. I så fall skal den planansvarlige underrettes skriftlig innen utløpet av fristen med opplysning om når vedtak vil være truffet. Godkjent plan sendes departementet til orientering.

Foreligger det innsigelser som det ikke er tatt hensyn til i planen, kan Sysselmannen megle i saken. Dersom megling ikke fører til en løsning, sendes saken til departementet. Departementet kan gjøre de endringer i planen som finnes påkrevd.

Vedtak etter denne paragraf skal begrunnes etter forvaltningsloven §§ 24-25. Det kan påklages etter reg­lene i forvaltningsloven kapittel VI. Dersom departementet treffer vedtak i medhold av tredje ledd kan vedtaket likevel ikke påklages.

Den planansvarlige skal sørge for å kunngjøre godkjent plan på hensiktsmessig måte i lokalsamfunnet.

§ 53 (arealplanens virkninger)

Ny virksomhet, herunder konstruksjoner, bygg, anlegg, riving, graving, fylling, masseuttak og annen ressursutnytting, samt fradeling av eiendom til slike formål, skal være i samsvar med arealbruk og bestemmelser fastlagt i godkjent plan.

Fredning i medhold av kapittel III-V går foran planen.

Ved tillatelse etter § 58 kan det gjøres unntak fra utfyllende bestemmelser til planen.

§ 54 (midlertidig forbud mot virksomhet og fradeling)

Finner Sysselmannen eller den departementet bestemmer, at det innenfor et delområde må utarbeides en endret eller mer detaljert plan, kan vedkommende bestemme at virksomhet og fradeling som nevnt i § 53 ikke kan settes i gang før planen er godkjent. Forbudet kan ikke vare lenger enn ett år. Departementet kan i særlige tilfelle forlenge fristen.

§ 55 (statlig arealplan)

Når gjennomføring av viktige utbyggings-, anleggs- eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan departementet selv utarbeide og vedta en arealplan etter reg­lene i dette kapittel.

Kapittel VII. Virksomhet med konsekvenser for miljøet

i. Generelle regler

§ 56 (lokalisering av bosetting og nærings­virksomhet)

Bosetting og næringsvirksomhet skal som hovedregel lokaliseres til planområdene, jf. § 47, og slik at miljøulempene blir minst mulig.

§ 57 (krav om tillatelse utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan)

Det trengs tillatelse fra miljøvernmyndigheten for Svalbard til følgende tiltak utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan:

a) terrenginngrep;

b) virksomhet som kan volde forurensning;

c) hoteller, pensjonater og andre overnattingssteder for allmennheten;

d) virksomhet som kan virke inn på et fredet kulturminne i strid med § 42;

e) annen virksomhet som kan belaste miljøet på Svalbard når departementet har gitt forskrift om det;

f) endring i eksisterende anlegg eller bruken av det dersom den forandrer anleggets karakter eller virkninger for naturmiljøet.

Tillatelse etter denne paragraf må foreligge før virksomheten påbegynnes. Søknaden skal redegjøre for hvilken betydning virksomheten kan få for miljøet. Departementet kan gi forskrift om at søknader skal sendes på høring eller legges ut til offentlig ettersyn.

Den som legger frem nærmere opplysninger om en planlagt virksomhet, kan kreve at Sysselmannen avgjør om virksomheten vil kreve tillatelse etter denne paragraf. Sysselmannen tar stilling til hvilke opplysninger som må legges frem for å kunne treffe en slik avgjørelse.

§ 58 (virksomhet i planområder med godkjent plan)

Før det settes i gang virksomhet eller fradeling i planområder med godkjent plan, skal tiltakshaveren gi melding til den planansvarlige og Sysselmannen eller den departementet bestemmer. Meldingen skal gi tilstrekkelige opplysninger til å vise om virksomheten eller fradelingen er i samsvar med planen.

Igangsetting kan skje tre uker etter at meldingen er mottatt, hvis ikke

a) virksomheten er i strid med planen,

b) Sysselmannen har fastsatt midlertidig forbud etter § 54, eller

c) det kreves tillatelse etter tredje ledd.

Før igangsetting kreves det likevel tillatelse av Sysselmannen, selv om virksomheten er i samsvar med godkjent arealplan, hvis

a) planen ikke har utfyllende bestemmelser om størrelse eller utførelse som virksomheten holder seg innenfor,

b) virksomheten kan virke skjemmende eller volde forurensning ut over planens utfyllende bestemmelser om forurensning fra bolig, fritidshus eller forretning,

c) virksomheten kan få virkning for kulturminner eller naturmiljøet utenom planområdet, eller

d) virksomheten kan ha betydelig og langvarig virkning for miljøet.

Er virksomheten i strid med planen, kan den ikke igangsettes uten at planen blir endret. Sysselmannen kan likevel gi tillatelse til virksomhet som er i strid med utfyllende bestemmelser til planen.

§ 59 (særskilt konsekvensutredning)

Tiltakshaveren skal få utarbeidet konsekvensutredning for virksomhet som trenger tillatelse etter loven her og som

a) kan få mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet utenfor planområdene, eller

b) kan få betydelig og langvarig virkning for miljøet i et planområde.

Konsekvensutredningen skal belyse tiltakets virkninger på miljøet som grunnlag for vurdering og avgjørelse av søknaden. Sysselmannen kan bestemme at konsekvensutredningen også skal omfatte virkningene for lokal bosetting og for annen lovlig virksomhet. Konsekvensutredningen skal utarbeides på grunnlag av et utredningsprogram godkjent av sysselmannen.

Den som planlegger tiltak som nevnt i første ledd, skal sende Sysselmannen forhåndsmelding med forslag til utredningsprogram tidligst mulig. Er det sendt inn søknad etter §§ 57 - 58 uten forhåndsmelding, kan Sysselmannen avvise søknaden.

Departementet kan gi forskrift om konsekvensutredning, herunder om hvilke virksomheter som må konsekvensutredes. Sysselmannen avgjør om en virksomhet går inn under første ledd og kan treffe vedtak om at det for en bestemt virksomhet er unødvendig å utarbeide konsekvensutredning.

§ 60 (bruk av særskilt konsekvensutredning)

Tiltakshaverens søknad skal utarbeides sammen med konsekvensutredningen og vise hvordan konsekvensutredningen er lagt til grunn. Sysselmannen sender søknad og konsekvensutredning på høring.

Dersom det i utredningen eller på annen måte avdekkes nye forhold som kan ha vesentlig betydning for virksomhetens virkninger for miljøet, kan Sysselmannen kreve tilleggsutredninger. Det kan ikke gis tillatelse før Sysselmannen har godkjent at plikten til å utarbeide konsekvensutredning er oppfylt. Hvis virksomheten ikke er påbegynt innen fem år etter at tillatelsen ble gitt, må det utarbeides ny konsekvensutredning etter § 59 om ikke Sysselmannen fritar for dette.

§ 61 (avgjørelse av søknaden)

I begrunnelsen for vedtaket skal det angis hvordan en særskilt konsekvensutredning etter § 59 med innkomne uttalelser er vurdert, og hvilken betydning de har hatt for avgjørelsen.

I en tillatelse bør det settes vilkår som er tjenlige til å oppfylle formålet med reglene i denne lov. Det kan herunder gis vilkår om sikkerhetsstillelse for kostnader til opprydding, jf. § 64. Er det utarbeidet en konsekvensutredning etter § 59, skal det normalt settes vilkår etter § 62.

Det gis underretning etter reglene i forvaltningsloven § 27 til alle som har uttalt seg til søknaden eller konsekvensutredningen.

§ 62 (overvåking og tiltak mot uforutsette virkninger)

Tiltakshaveren skal i samsvar med vilkår i tillatelsen gjennomføre en regelmessig og effektiv overvåking av miljøet for å

a) vurdere virkninger av pågående virksomhet, herunder verifisering av forutsette virkninger, og

b) legge forholdene til rette for at uforutsette virkninger kan bli oppdaget på et tidlig tidspunkt.

Dersom det under virksomheten avdekkes uforutsette virkninger, skal Sysselmannen varsles uten opphold.

§ 63 (endring, omgjøring og bortfall av tillatelse)

Sysselmannen kan endre eller trekke tilbake en tillatelse etter denne lov eller vilkårene for den, dersom

a) det er nødvendig for å hindre uforutsette skadevirkninger for miljøet;

b) de skadevirkninger som virksomheten har for miljøet, kan minskes uten uforholdsmessig kostnad for tiltakshaveren;

c) det er nødvendig for å oppfylle internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg med hensyn til Svalbard;

d) ny teknologi gjør det mulig å redusere miljøulempene vesentlig;

e) tiltakshaveren overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og overtredelsen er betydelig, gjentar seg eller vedvarer;

f) tjenestemenn med tilsynsmyndighet blir nektet adgang til virksomhetsområdet;

g) det ikke blir stilt sikkerhet for opprydding når det er krevd etter §§ 61 eller 64.

Omgjøring kan i alle tilfelle skje når det er gått ti år siden vedtaket. Sysselmannen kan lempe på begrensninger og vilkår i en tillatelse dersom erfaring viser at det kan skje uten skadevirkninger av noen betydning for miljøet.

En tillatelse som ikke er benyttet, bortfaller fem år etter at den ble gitt.

§ 64 (opprydding)

Hvis en virksomhet blir nedlagt eller stanser, skal tiltakshaveren gjøre det som er nødvendig for å motvirke skade på miljøet. Kan virksomheten medføre skade på miljøet etter nedleggingen eller driftsstansen, skal det i rimelig tid på forhånd gis melding til Sysselmannen.

Når en virksomhet eller deler av den opphører, skal tiltakshaveren på egen kostnad fjerne fra området alle installasjoner på overflaten, alt avfall og andre etterlatenskaper som ikke er fredete kulturminner etter kapittel V. Området skal så vidt mulig føres tilbake til sitt opprinnelige utseende. Sysselmannen kan gi pålegg om hvilke tiltak som skal utføres, herunder om behandling av forurenset grunn. Sysselmannen kan kreve at det stilles sikkerhet for kostnadene ved opprydding.

Når et lokalsamfunn i et planområde skal avvikles eller fraflyttes i det vesentlige, skal den planansvarlige gi Sysselmannen melding så tidlig som mulig. Det skal utarbeides en plan for opprydding og eventuelt bevaring etter nærmere bestemmelse av sysselmannen.

Den som vil starte opp virksomhet med tillatelse etter §§ 57 eller 58 etter at den har vært stanset i mer enn to år, må gi melding om dette til sysselmannen. Sysselmannen avgjør om det må søkes om ny tillatelse før virksomheten igangsettes.

Etterlatte kjøretøy, skip, fly, annet fartøy og lignende skal fjernes av eieren.

Sysselmannen kan frita for plikten til opprydding etter denne paragraf.

ii. Forurensning og avfall

§ 65 (alminnelige regler om forurensning)

Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at dette er lovlig etter loven her.

Når det kan oppstå fare for forurensning i strid med loven, eller vedtak i medhold av loven, skal den ansvarlige for virksomheten som faren skriver seg fra, sørge for tiltak for å hindre at den inntrer. Miljøvernmyndigheten kan gi pålegg om slike tiltak. Er det inntrådt forurensning, skal den ansvarlige treffe tiltak etter reglene i § 93.

§ 66 (miljøgifter)

Ingen må slippe ut miljøgifter i miljøet.

Spor av miljøgifter i vanlige utslipp fra husholdning, tjenesteyting eller annen aktivitet som medfører utslipp av tilsvarende omfang omfattes ikke av forbudet.

Departementet kan på nærmere betingelser gjøre unntak fra første ledd for eksisterende næringsvirksomhet. Dersom forbudet medfører utilsiktede konsekvenser for ny næringsvirksomhet, som er funnet miljømessig forsvarlig på Svalbard, kan departementet også om nødvendig gjøre unntak for slik virksomhet.

Departementet kan bestemme at visse produkter som inneholder miljøgifter ikke må innføres eller brukes på Svalbard.

§ 67 (utslipp fra skip)

Ingen må slippe ut avfall i sjøen fra skip eller annet fartøy. Utslipp av rent matavfall fra småbåter eller av sanitært avløpsvann i åpen sjø, er likevel tillatt.

§ 68 (dumping og forbrenning av avfall eller annet materiale)

Dumping og forbrenning av avfall eller annet materiale fra skip eller annet fartøy er forbudt. Departementet kan gi forskrift om unntak fra forbudet mot dumping.

§ 69 (tilknytningsplikt til avløpsanlegg og driftsansvar)

Sysselmannen eller den departementet bemyndiger, kan gi pålegg om at bygninger i et planområde skal knyttes til avløpsanlegg. Departementet kan fastsette hvem som skal ha plikt til å drive avløpsanlegg med tilknyttede ledninger.

§ 70 (akutt forurensning - beredskap og varsling)

Den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal ha nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av slik forurensning. Departementet kan pålegge den ansvarlige for virksomheten å legge frem beredskapsplan for godkjenning. Det kan fastsettes nærmere vilkår for godkjenning av beredskapsplanen.

Departementet kan gi forskrift om beredskapspliktens omfang og om avgift for offentlig beredskap.

Inntrer det akutt forurensning eller fare for akutt forurensning, skal den ansvarlige straks varsle sysselmannen. Også andre har plikt til å varsle, om det ikke åpenbart er unødvendig.

Med akutt forurensning forstås forurensning av betydning som inntrer plutselig, og som ikke er tillatt etter loven her.

§ 71 (avfall)

Ingen må etterlate avfall utenfor planområdene. Sysselmannen kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet. I planområdene må avfall bare tømmes eller etterlates på sted som er særskilt innrettet for det. Oppbevaring av avfall må skje slik at det ikke kan bli spredd.

Ingen må innføre avfall til Svalbard.

Departementet kan gi forskrift om

a) tiltak for å redusere avfallsmengden,

b) innlevering, innsamling, mottak, transport, sortering og behandling av avfall,

c) at visse slag avfall skal gjenvinnes eller fraktes bort med sikte på gjenvinning,

d) at avfall skal fraktes bort for behandling andre steder.

Kostnadene ved tiltak etter tredje ledd skal bæres av den som eier eller har gitt opphav til avfallet.

Sysselmannen kan gi pålegg om å utarbeide en plan for håndtering og reduksjon av avfall i de plan­områder som departementet fastsetter. Departementet kan fastsette hvem som skal være ansvarlig for felles innsamling og disponering av avfall i planområdet.

§ 72 (avløps- og avfallsgebyr mv.)

Departementet eller den departementet bemyndiger kan gi forskrift om gebyrer og årlige avgifter for tilknytning til avløpsanlegg og for innsamling og disponering av avfall. Gebyrene settes slik at de fullt ut dekker kostnadene, men samlet ikke overstiger kostnadene ved investering og drift av henholdsvis avløpsanlegg med tilknyttede ledninger, og avfallsdisponeringen.

Departementet kan gi forskrift om avfallsavgift på varer som omsettes på Svalbard, og om hel eller delvis tilbakebetaling av avgiften ved retur av emballasje.

iii. FerdselGenerelt

§ 73 (alminnelige regler om ferdsel i naturen)

Allmennhetens rett til ferdsel gjelder også på Svalbard, med de begrensninger som følger av loven her.

All ferdsel på Svalbard skal foregå på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte forringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv.

§ 74 (forbud mot særlig belastende ferdselsformer)

Sysselmannen kan forby ferdselsformer eller fremkomstmidler som volder særlig belastning på naturmiljøet. For motorisert ferdsel gjelder §§ 79 flg.

§ 75 (ferdselsrestriksjoner i særlige områder)

Sysselmannen kan utenom verneområdene forby eller regulere ferdsel i avgrensete områder i hele eller deler av året når dette anses nødvendig for å beskytte naturmiljø, kulturminner, drikkevannsforsyning eller vitenskapelige undersøkelser.

§ 76 (leiropphold)

Sysselmannen kan gi forskrift for leiropphold. I forskriften kan det fastsettes at det kreves tillatelse fra Sysselmannen til leir over en viss varighet eller størrelse.

§ 77 (utrykning og oppsyn)

Utrykning for brann-, politi- eller redningstjeneste og oppsyn etter denne lov kan om nødvendig skje uten hinder av reglene i loven her.

§ 78 (gebyr for tilreisende)

Kongen kan gi forskrift om at den som besøker Svalbard, skal betale et gebyr. Gebyr kan ikke pålegges fastboende. Gebyret går inn i Svalbards miljøvernfond.

Motorferdsel

§ 79 (alminnelige regler om motorferdsel)

Motorferdsel skal reguleres ut fra et samfunnsmessig helhetssyn med sikte på å verne om Svalbards naturmiljø.

Motorferdsel utenom opparbeidet vei eller plass er forbudt om ikke annet er fastsatt i loven her eller i medhold av loven.

§ 80 (motorferdsel i terrenget på barmark)

Motorferdsel i terrenget på bar eller tint mark kan bare finne sted

a) i særskilte traseer eller til bestemte formål fastsatt av Sysselmannen i forskrift;

b) når særlige hensyn foreligger og Sysselmannen har gitt tillatelse.

§ 81 (motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark)

Motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag og sjøområder kan tillates

a) i områder og traseer fastsatt av departementet i forskrift;

b) for bestemte formål fastsatt av Sysselmannen i forskrift;

c) når særlige grunner foreligger og Sysselmannen etter søknad har gitt tillatelse.

Det skal fastsettes forskrift etter første ledd bokstav a der fastboende sikres en mer omfattende adgang til motorferdsel enn tilreisende. Begrensninger i fastboendes motorferdsel må være begrunnet i miljøvernbehov knyttet til Svalbard, eller i behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel.

§ 82 (motorferdsel i vassdrag og sjø)

Motorferdsel i vassdrag er bare lovlig med tillatelse fra sysselmannen.

Motorferdsel til sjøs kan skje i samsvar med § 73 når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av loven her.

Motorferdsel med vannscooter er ikke tillatt. Departementet kan gi forskrift om forbud mot bruk av bestemte typer farkoster.

Sysselmannen kan gi forskrifter om motorferdsel til sjøs, blant annet for å fastsette seilingsleder eller områder hvor det ikke kan seiles, hastighetsbegrensninger og bestemmelser om oppankring og ilandstigning. Forskriften kan skille mellom ferdsel til forskjellige formål.

§ 83 (bruk av luftfartøyer)

Motorferdsel i luften kan skje i samsvar med § 73 når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av loven her.

Luftfartøy må ikke lande på skip eller på land eller vann utenom landingsplass som har konsesjon eller er godkjent etter luftfartsloven. Sysselmannen kan etter søknad gjøre unntak fra første punktum.

Ingen må fly nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl.

Sysselmannen kan gi forskrift om minstehøyder for luftfartøy og om forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål.

§ 84 (enkelttillatelser til motorferdsel)

Når Sysselmannen avgjør søknader om tillatelse til motorferdsel, skal det legges vekt på formålet med søknaden, hvilken risiko for miljøulemper som den omsøkte ferdsel kan ha, og målet om en begrenset motorferdsel på Svalbard. Blir tillatelse gitt, skal det gis begrunnelse som viser hvordan disse forhold er vurdert.

Tillatelsen skal begrenses i tid og sted og kan begrenses til å gjelde bestemte tilfeller. Det kan settes vilkår for tillatelsen. Tillatelsen kan endres eller inndras dersom hensynet til miljøet tilsier det.

iv. Hytter

§ 85 (rett til å eie eller leie hytter)

Fritidshytter kan bare eies eller leies av

a) den som er eller har vært fastboende på Svalbard,

b) sammenslutninger som har sitt hovedsete på Svalbard, og som har ansatte eller medlemmer som i hovedsak er fastboende.

Ingen kan eie eller leie mer enn to fritidshytter.

Sysselmannen kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra reglene i denne paragraf.

§ 86 (vedlikehold av hytter)

Fritidshytter og deres nærområder skal holdes ved like, slik at de ikke skjemmer landskapet eller volder fare for mennesker eller dyr.

Kapittel VIII. Tilsyn

§ 87 (miljøvernmyndighetenes tilsyn)

Miljøvernmyndighetene fører tilsyn med miljøtilstanden og med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt tilsyn som forholdene tilsier og med minst mulig belastning for miljøet. Sysselmannen skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å fremme formålet med loven her.

§ 88 (internkontroll mv.)

For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven her blir overholdt, eller for å fremme en høyere miljøstandard ellers, kan departementet gi forskrift om

a) internkontroll og internkontrollsystemer,

b) deltakelse i internasjonale ordninger for sertifisering, miljøstyring og miljørevisjon.

§ 89 (opplysningsplikt)

Den som har eller foretar seg noe som kan påvirke miljøet på Svalbard, plikter etter pålegg fra Sysselmannen og uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som Sysselmannen trenger for å utføre sine gjøremål etter denne lov. Når særlige grunner tilsier det, kan Sysselmannen kreve at opplysninger gis av enhver som utfører arbeid for den som har opplysningsplikt etter første punktum.

§ 90 (granskning)

Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven, skal Sysselmannen ha uhindret adgang til eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke miljøet, eller der miljøet kan antas å være påvirket. Sysselmannen kan også kreve å få lagt frem og granske dokumenter og elektronisk lagret materiale eller annet materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven.

Ved inspeksjon av virksomhet skal Sysselmannen først ta kontakt med representanter for virksomhetens ledelse, om ikke formålet med inspeksjonen dermed blir forhindret eller vesentlig vanskeliggjort.

§ 91 (pålegg om undersøkelse)

Sysselmannen kan ved enkeltvedtak pålegge en tiltakshaver som påvirker eller som det er grunn til å tro kan påvirke miljøet, å sørge for eller bekoste undersøkelser eller andre tiltak for å

a) fastslå om og i hvilken grad virksomheten har påvirket eller kan påvirke miljøet,

b) klarlegge årsaken til eller virkningene av inntrådte miljøendringer som virksomheten har forårsaket,

c) klarlegge hvordan gjenoppretting av miljøet kan skje.

§ 92 (gebyr for kontroll)

Departementet kan gi forskrift om gebyr for kontrolltiltak som miljøvernmyndighetene utfører i medhold av dette kapittel. Gebyrene settes slik at de samlet ikke antas å overstige kostnadene ved kontrollordningen. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kapittel IX. Håndheving og sanksjoner

§ 93 (gjenoppretting)

Den som har påvirket miljøet på Svalbard ved å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her, skal foreta nødvendige utbedringstiltak for å motvirke ytterligere påvirkning av miljøet, og - om mulig - gjenopprette den tidligere miljøtilstand ved oppsamling, rydding, fjerning, utsetting, planering eller andre egnete tiltak. Tiltak som i seg selv kan volde miljøpåvirkning av noen betydning, skal bare iverksettes etter samtykke eller pålegg fra sysselmannen.

Plikten til utbedring og gjenoppretting gjelder ikke i den utstrekning det i lys av kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningen av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling ville være særlig urimelig.

Innenfor rammen av denne paragraf kan Sysselmannen gi pålegg om hvilke utbedrings- og gjenopprettingstiltak som skal gjennomføres, herunder om avliving av levende organismer som overtredelsen gjelder, eller om tilbakeføring av levende organismer eller kulturminner til opprinnelsesstedet.

§ 94 (eiendomsrett til flora og fauna håndtert i strid med loven mv.)

Flora og fauna som er innsamlet, fanget eller avlivet i strid med loven her, eller avlivet med hjemmel i §§ 33 første ledd og 34, tilhører Svalbards miljøvernfond. Det samme gjelder fallvilt, deler av fallvilt og dyr som er avlivet av dyrevernhensyn. Fondets eiendomsrett kan gjøres gjeldende ved forelegg eller dom etter straffeprosesslovens regler for inndragning.

Fondet avgjør hvordan slik flora og fauna skal disponeres. Sysselmannen kan kreve erstatning til fondet for verdien dersom fondet ikke får tilgang til flora og fauna etter dette ledd.

§ 95 (erstatning)

Den som volder miljøskade ved å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, plikter å betale erstatning uten hensyn til skyld for økonomisk tap som følge av miljøskaden. Den som indirekte har medvirket til miljøskade (ved å levere varer eller tjenester, foreta kontroll eller tilsyn eller på annen måte), er likevel bare ansvarlig så langt det er utvist forsett eller uaktsomhet.

Ansvaret etter første ledd omfatter også

a) økonomisk tap fordi miljøskaden hindrer eller vanskeliggjør utøving av allemannsrett i næring,

b) kostnader til eller tap ved rimelige tiltak for å hindre eller avbøte miljøskade eller gjenopprette miljøtilstanden,

c) kostnader som noen har hatt ved å rydde opp avfall som ble etterlatt i strid med § 71.

Sysselmannen kan pålegge den som ved å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov har voldt ikke ubetydelig miljøskade, å betale miljøerstatning til Svalbards miljøvernfond. Miljøerstatningens størrelse fastsettes ut fra de påvirkede miljøverdiers betydning, miljøskadens omfang og varighet, overtrederens skyld, øvrige sanksjoner pålagt overtrederen og omstendighetene for øvrig.

Sysselmannens vedtak om miljøerstatning etter tredje ledd er tvangsgrunnlag for utlegg. Erstatningskravet kan også tas opp i straffesak. Blir erstatningskravet bragt inn for retten i straffesak, i sivilt søksmål eller ved klage over utleggsforretning, kan retten prøve erstatningskravet fullt ut. Vedtaket kan ikke påklages etter forvaltningslovens regler. Underretning om vedtaket skal gi opplysning om reglene i leddet her.

Paragrafen her gjelder så langt ikke annet følger av internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet med virkning for Svalbard.

§ 96 (tvangsmulkt)

For å sikre at bestemmelsene i denne lov eller vedtak i medhold av loven blir gjennomført, kan Sysselmannen fastsette tvangsmulkt til Svalbards miljøvernfond.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner da å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting som Sysselmannen har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige.

Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller annen sammenslutning, en stiftelse eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten vanligvis pålegges dette. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap. Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

§ 97 (direkte gjennomføring)

Blir plikter som følger av loven eller vedtak i medhold av loven ikke etterlevd, kan Sysselmannen selv sørge for nødvendige tiltak for å få plikten overholdt. Før dette skjer, skal Sysselmannen gi den ansvarlige varsel med kort frist for selv å gjennomføre tiltakene. Varsel kan unnlates dersom tiltakene haster av hensyn til miljøet, eller det er uvisst hvem som er ansvarlig.

Ved iverksetting av tiltak etter første ledd kan Sysselmannen gjøre bruk av og om nødvendig volde skade på den ansvarliges eiendom. Sysselmannen kan om nødvendig bestemme at det mot vederlag kan gjøres bruk av eller voldes skade også på andres eiendom. Staten innestår for vederlaget.

Sysselmannens utgifter til tiltakene kan kreves dekket av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 98 (Svalbards miljøvernfond)

Svalbards miljøvernfond består av midler innkrevd i medhold av §§ 32 annet ledd, 78, 94, 95 tredje ledd og 96.

Fondets midler kan bare brukes til tiltak på Svalbard som har til formål å beskytte miljøet. Det kan brukes til

a) undersøkelser og tiltak for å kartlegge og overvåke miljøtilstanden, årsaker til miljøpåvirkning og miljøvirkninger av virksomhet,

b) gjenoppretting av miljøtilstanden,

c) tilskudd til skjøtsel, vedlikehold og granskning etter §§ 21 og 44 tredje ledd og 45 så langt dette ikke kan ventes dekket av den ansvarlige,

d) informasjons-, opplærings- og tilretteleggingstiltak.

Departementet oppnevner styre for fondet og kan gi regler om hvordan det skal disponeres. Avgjørelser om tildeling fra fondet regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

§ 99 (straff)

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser fastsatt i denne lov eller i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 3 år anvendes.

Medvirkning straffes på samme måte.

Kapittel X. Avsluttende bestemmelser

§ 100 (utfyllende forskrifter)

Kongen kan gi utfyllende forskrifter til gjennomføring av loven.

§ 101 (ikrafttreden)

Denne lov trer i kraft når Kongen bestemmer. Kongen kan fastsette at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid.

§ 102 (overgangsbestemmelser)

Forskrifter gitt i medhold av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard som vil ha hjemmel i loven her, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet.

§ 103 (endringer i andre lover)

1. I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 skal § 152 b annet ledd (2) lyde:

(2) påfører betydelig skade på et område som er fredet ved vedtak med hjemmel i naturvernloven kapittel III, viltloven § 7, svalbardmiljøloven kapittel III, lov om Jan Mayen § 2 eller lov om Bouvet-øya, Peter I"s øy og Dronning Maud Land m.m. § 2, eller

2. I lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed mv. skal § 1 fjerde ledd annet punktum lyde:

Med mindre annet følger av regler som er anerkjent i folkeretten eller av overenskomst med fremmed stat, kan Kongen også gi loven, helt eller delvis, anvendelse på utenlandske skip og innretninger som nevnt, når de befinner seg på norsk sjøterritorium eller norsk del av kontinentalsokkelen, i Svalbards indre farvann og territorialfarvann, eller i Norges økonomiske sone.

3. I lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard gjøres følgende endringer:

§ 4 første ledd skal lyde:

Kongen kan utferdige alminnelige forskrifter om kirke-, skole- og forsorgsvesenet, om den offentlige orden, om utvisning, lege- og sunnhetsvesenet, om bygnings- og brannvesenet, om ildsfarlige gjenstander, om skipsfart, luftfart og annen samferdsel, om turisme, om industrielt rettsvern, om bergverksdrift, saltvannsfiske, fangst av ikke stedegne sjøpattedyr og annen næringsdrift og om oppgaver til den offisielle statistikk.

§ 26 annet ledd oppheves. Tillatelser gitt med hjemmel i bestemmelsen bortfaller når loven trer i kraft.

4. I lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen skal § 2 nytt tredje ledd lyde:

Kongen kan gi forskrifter om miljøvern på Jan Mayen.

5. I lov 22. mars 1957 nr. 4 om fangst av isbjørn gjøres følgende endringer:

Lovens tittel skal lyde:

Lov om fredning og fangst av isbjørn.

§ 1 skal lyde:

Denne lov gjelder for fangst og ilandbringelse av isbjørn på norsk land- og sjøterritorium og for fangst av isbjørn som drives av norske statsborgere, innvånere av riket eller av norske selskaper og andre sammenslutninger eller stiftelser utenfor norsk territorium, eller som medvirker til slik fangst.

For Svalbard gjelder svalbardmiljøloven i stedet for loven her.

§ 2 skal lyde:

Isbjørn er fredet mot all fangst som nevnt i § 1.

Kongen kan ved forskrift eller for det enkelte tilfelle gjøre unntak fra fredningen etter første ledd hvis ikke dette strider mot en internasjonal konvensjon som Norge er tilsluttet, og kan da også fastsette bestemmelser om fangstmåten.

Levende isbjørn kan bare bringes i land i Norge med tillatelse fra Kongen.

§ 3 skal lyde:

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser fastsatt i eller i medhold av § 2 eller medvirker til det, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, om ikke straffeloven § 152 b annet ledd (1) får anvendelse.

6. Forurensningsloven 13. mars 1981 nr. 6 § 3 tredje ledd skal lyde:

Loven gjelder ikke for Svalbard. For Jan Mayen og bilandene gjelder loven i den utstrekning Kongen bestemmer. Forurensningsmyndigheten kan for disse områder fastsette de endringer i loven som de stedlige forhold tilsier.

7. I lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (kystvaktloven) skal § 11 annet ledd lyde:

Det samme gjelder bestemmelser gitt i og i medhold av lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven).

Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 1. juni 2001