Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i innskuddspensjonsloven, lov om foretakspensjon og enkelte andre lover (parallelle ordninger mv.)

Dette dokument

Tilhører sak

Lov om endringer i innskuddspensjonsloven, lov om foretakspensjon og enkelte andre lover (parallelle ordninger mv.)
Gå til saker

Alt om

Trygder
Gå til alle temaer

Innhold

Lov om foretakspensjon 24. mars 2000 nr. 16 og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) 24. november 2000 nr. 81 trådte i kraft 1. januar 2001.

Regjeringen sanksjonerte 21. desember 2000 en endringslov med supplerende bestemmelser om engangsbetalt alderspensjon, inntatt i lov om foretakspensjon, som også trådte i kraft 1. januar 2001.

Ved Stortingets behandling av innskuddspensjonsloven, jf. Innst. O. nr. 2 (2000-2001), ble Regjeringen på enkelte områder bedt om å utarbeide nye forslag, eller foreta ytterligere vurderinger.

Finansdepartementet fremmer i odelstingsproposisjonen forslag om enkelte endringer i innskuddspensjonsloven, i lov om foretakspensjon, i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) og i enkelte andre lover. Forslaget til endringer er samlet i ett lovforslag. De foreslåtte lovendringer er i hovedsak en oppfølging av Stortingets anmodninger og omhandler særlig utformingen av årlige innskudd i en innskuddspensjonsordning, adgang til å ha såkalte parallelle ordninger og adgang til å lukke ytelsesbasert foretakspensjonsordning ved overgang til innskuddsordning eller engangsbetalt alderspensjon. Det er videre foreslått begrensninger i maksimumsgrensene for premie- og innskuddsfond, jf. Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Vedrørende Stortingets henstilling om at det fremmes «forslag som åpner for kollektivt investeringsvalg for engangsbetalt foretakspensjon, samt med kollektivt investeringsvalg i innskuddspensjon» vises det til forslag til lovbestemmelser framlagt 2. mars 2001, jf. Ot.prp. nr. 42 (2000-2001).

I kapittel 1 i proposisjonen er det gitt en oversikt over departementets drøftelser og forslag.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Heidi K. Larsen, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Karl N. Meløysund, viser til sine merknader under de enkelte avsnitt og til brev fra Finansdepartementet 16. mai 2001, inntatt som vedlegg til innstillingen.

Bestemmelsene om innskuddsplanen i innskuddspensjonsloven svarer til det forslag til regler som Regjeringen fremmet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000)

I tilknytning til behandlingen av forslaget i Stortinget, jf. Innst. O. nr. 2 (2000-2001), ble følgende vedtak fattet, vedtak 3. november 2000 nr. 44 (2000-2001):

«Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer i § 5-1 om alminnelige regler for innskuddsplanen i tilknytning til den varslede proposisjonen om endringer i lov om foretakspensjon for å ivareta denne intensjonen på en hensiktsmessig måte.»

Departementet legger til grunn at Stortingets vedtak må ses i sammenheng med finanskomiteens flertalls uttalelser på side 29 i Innst. O. nr. 2 (2000-2001):

«...mener at innskuddene bør kunne tilpasses foretakenes økonomi og inngå på en hensiktsmessig måte i de årlige forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Det bør være fleksible muligheter til å variere innskuddene fra år til år ut fra foretakenes økonomi. Det bør være åpning for at innskuddssatser kan endres fra et år til et annet som ledd i årlige forhandlinger om lønn mv. uten betydelige administrative kostnader.»

Stortingsflertallet har i merknadene i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) gitt uttrykk for at hensynet bak nevnte vedtak skal være å sikre fleksibilitet fra år til år når det gjelder foretakets innskudd. Det angis ikke hvilke deler av innskuddspensjonsloven § 5-1 flertallet anser å være i strid med dette hensyn, eller på hvilken måte § 5-1 må endres for at hensynet skal ivaretas på en bedre måte. Departementet har derfor vurdert flere sider av § 5-1.

Første ledd i § 5-1 er av informativ art, og slår fast at innskuddsplanen skal fastsettes i tråd med bestemmelsene i loven. Videre sier § 5-1 annet ledd at innskuddene skal være i henhold til den fastsatte innskuddsplanen. Foretakene ville ha større fleksibilitet til å tilpasse innskuddene hvert år hvis de ikke trengte å fylle dette kravet. Dersom innskuddene ikke skulle følge innskuddsplanen, ville innskuddsplanen etter departementets vurdering få redusert informasjonsverdi. Departementet mener derfor at de innskudd foretaket foretar, normalt bør framgå av innskuddsplanen, og at innskuddsplanen fortsatt skal være en del av ordningens regelverk.

§ 5-1 tredje ledd er for så vidt også av informativ art, ettersom det allerede følger av § 2-5 første ledd at innskuddsplanen er en del av ordningens regelverk og at endringer i innskuddsplanen følger de samme prosedyrer som ved endringer i regelverket for øvrig. § 5-1 tredje ledd innebærer at endringer i innskuddsplanen skal behandles av styringsgruppen før den vedtas, og at arbeidstakerne skal gis skriftlig opplysning om endringer av betydning i innskuddsplanen, jf. hhv. § 2-6 annet ledd og § 2-7 annet ledd. På bakgrunn av Stortingets vedtak 3. november 2000 nr. 44 (2000-2001) har departementet vurdert om innskuddsplanen bør kunne endres uten forutgående behandling i styringsgruppen eller uten at det gis skriftlig informasjon til arbeidstakerne. Departementet vil peke på at forhold utenfor lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, herunder privatrettslige avtaler, i praksis vil kunne ha større betydning for foretakenes muligheter for å endre innskuddene fra år til år enn de prosedyrekrav som er nedfelt i loven. Departementet anser det som uaktuelt å fastsette regler som er til hinder for at foretakene eventuelt inngår slike avtaler.

I ordninger opprettet etter innskuddspensjonsloven vil medlemmenes rett til innskudd, altså det som følger av innskuddsplanen, være helt sentralt for medlemmene. I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) s. 48 uttalte departementet at det ikke kunne se at det i høringsrunden hadde framkommet tungtveiende innvendinger mot forslaget om at regelverket skal være skriftlig, eller til kravene om hva regelverket skal inneholde. Det ble i denne sammenheng blant annet vist til at medlemmene vil ha behov for informasjon om hvilke innskudd som foretas. Departementet mener at disse hensyn fortsatt taler for at arbeidstakerne skal informeres ved endringer av innskuddsplanen, forutsatt at dette er endringer av betydning.

Departementet legger til grunn at det er vanlig at arbeidstakere gis skriftlig informasjon fra foretaket ved endringer av de rettigheter som følger av ansettelsesforholdet, og at et krav om skriftlig informasjon ved endringer i innskuddsplanen neppe kan anses som særlig tyngende for foretaket. Departementet foreslår derfor ikke å fravike kravet om at foretaket skal informere arbeidstakerne skriftlig ved endringer av betydning i innskuddsplanen. Departementet anser det videre som en fordel om slike endringer behandles i styringsgruppen før de vedtas. Departementet har derfor valgt ikke å foreslå at endringer i innskuddsplanen skal kunne foretas etter lempeligere bestemmelser enn ved øvrige endringer i regelverket.

Endringer i regelverket, herunder innskuddsplanen, vil ha vedvarende betydning for arbeidstakerne. Etter departementets vurdering er det derfor viktig at «normalnivået» på innskuddene er fastsatt her. For likevel å sikre foretakene fleksibilitet rundt dette «normalnivået» foreslår departementet inntatt en ny regel i § 5-1 annet ledd om at foretakene, etter prosedyrer fastsatt i innskuddsplanen, og med virkning for ett bestemt år, skal kunne bestemme at innskuddene skal være inntil 25 pst. høyere eller lavere enn det som er fastsatt i innskuddsplanen. Slikt vedtak skal i tilfelle gjelde likt for alle arbeidstakerne. Et vedtak kan for eksempel ha bakgrunn i forhandlinger med de ansatte eller være begrunnet i foretakets økonomi, som nevnt i finanskomiteens innstilling. Departementet har ikke sett det som ønskelig eller praktisk mulig å begrense eller kontrollere at slike endringer springer ut fra forhold som nevnt i innstillingen. Det er derfor ikke lagt opp til at vedtak om å fravike innskuddene som er fastsatt i innskuddsplanen kun kan fattes på bakgrunn av nevnte forhold.

Etter lov om foretakspensjon § 5-2 fjerde ledd skal innskuddspremieplanen i ordninger med engangsbetalt alderspensjon utformes i samsvar med reg­lene gitt i eller i medhold av innskuddspensjonsloven kapittel 5. Den foreslåtte endringen i innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd vil derfor få tilsvarende anvendelse for innskuddspremieplanen i ordninger med engangsbetalt foretakspensjon.

Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag til innskuddspensjonsloven § 5 1 annet ledd nytt annet punktum.

Lovgivningen om ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger er utformet dels med utgangspunkt i likebehandling og dels et forbud mot urimelig forskjellsbehandling sett i forhold til lønnsnivå. For begge typer av ordninger er hovedregelen at alle ansatte i et foretak skal være medlemmer, men for øvrig gjennomføres likebehandling og forholdsmessighet under hensyntagen til særtrekkene i den type ordning det er tale om.

I ytelsesbaserte ordninger fastlegges ytelsene, og likebehandling og forholdsmessighet tar derfor utgangspunkt i medlemmenes opptjening av rett til ytelser.

I innskuddsordninger er årlig innskudd det sentrale, og likebehandling og forholdsmessighet er definert i forhold til årlige innskudd.

Vurderer en forholdsmessighet og likebehandling i innskuddsordninger ut fra begreper som fulle ytelser og tjenestetid, som i ytelsesbaserte ordninger er helt sentrale begreper, vil dette innebære at en overser vesentlige forhold ved innskuddsordningenes virkemåte. Forholdsmessighetsprinsippet i innskuddspensjonsloven kan derfor ikke uten videre gjøres gjeldende overfor ytelser som er tjent opp i henhold til reglene i lov om foretakspensjon og vice versa.

Blant annet med henvisning til vanskelighetene med å sikre at prinsippene om likebehandling og forholdsmessighet oppfylles, gikk departementet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) inn for at foretak ikke skulle kunne opprette ordninger med alderspensjon etter lov om foretakspensjon og samtidig ha tilsvarende pensjonsordning også etter innskuddspensjonsloven. Ved behandlingen av forslaget uttalte imidlertid et flertall av finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) på s. 12:

«Flertallet ber Regjeringen vurdere å utarbeide retningslinjer som muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger i den hensikt at forholdsmessighet og krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt.»

På bakgrunn av uttalelsen fra flertallet i finanskomiteen ba Finansdepartementet i brev 12. januar 2001 om Kredittilsynets vurdering av om det er mulig å finne fram til kriterier som gir grunnlag for å vurdere om foretak som oppretter flere pensjonsordninger (parallelle eller kombinerte ordninger) i hovedsak oppfyller kravet til forholdsmessighet og likebehandling. I sitt svarbrev 5. mars 2001 skriver Kredittilsynet at de legger til grunn at det ved en sammenligning av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger vil være naturlig å ta utgangspunkt i de samlede pensjonsytelser fra de to pensjonsordningene, dvs. inklusive uføre- og etterlattepensjoner, ved en vurdering av forholdsmessighetsprinsippet. Tilsynet skriver videre at dette medfører at det oppstår mange og til dels kompliserte problemstillinger ettersom det i innskuddsordninger er bestemmelser om at pensjonskapitalen ved dødsfall før pensjonsalderen skal gå til de etterlatte.

Kredittilsynet antar etter dette at det vil være mest hensiktsmessig i første omgang å begrense vurderingene til alderspensjonsdelen av ordningene. Kredittilsynet skriver om dette:

«Kredittilsynet har gjort en rekke beregninger over hvilke pensjonsytelser som kan forventes i en innskuddspensjonsordning under ulike antagelser om alder, lønn og lønnsutvikling, innskuddsnivå og avkastning. Det viser seg at pensjonenes størrelse i stor grad vil avhenge av de forutsetninger som gjøres, særlig når det gjelder inntredelsesalder og årlig avkastning. Det synes for alle praktiske formål å være en umulig oppgave å tenke seg oppstilt krav som i all hovedsak sørger for at forholdsmessighetsprinsippet og generell likebehandling vil kunne la seg gjennomføre.»

Kredittilsynets syn er gjengitt nærmere i avsnitt 3.2 i proposisjonen.

Både i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven er det visse krav til det innbyrdes forholdet mellom opptjening av pensjonsrettigheter for ulike medlemmer, jf. avsnitt 3.1 i proposisjonen. Hensikten med dette er å sikre at opptjeningen til medlemmer med relativt sett lavere lønn står i et rimelig forhold til opptjeningen til medlemmer med høyere lønn.

I avsnitt 3.3 i proposisjonen redegjør departementet for utformingen av forholdsmessighetsprinsippet i innskuddspensjonsloven og i lov om foretakspensjon.

Under denne overskriften i avsnitt 3.3 i proposisjonen forklares uttrykkene «sammensatt ordning», «parallell ordning» og «kombinert ordning».

Det er særdeles vanskelig å vurdere forholdsmessighet og likebehandling dersom en ikke har et rimelig godt grunnlag for å sammenholde den pensjonsopptjening de ulike medlemmer oppnår.

Etter departementets vurdering vil det i praksis ikke være mulig å finne fram til praktiske løsninger for sammenligning av pensjon i for eksempel ytelses- og innskuddsordninger og som er rimelig robuste. Uten et slikt grunnlag vil det etter departementets vurdering heller ikke være mulig å sikre forholdsmessighet og likebehandling tilnærmelsesvis slik disse begrepene er benyttet i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven

Departementet antar at det ved en vurdering av forholdsmessighet i kombinerte pensjonsordninger kan være særlig aktuelt å vurdere ordninger som er satt sammen av én ordning som gir ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon og én ordning som gir innskuddsbasert alderspensjon etter innskuddspensjonsloven.

I avsnitt 3.3 i proposisjonen vurderer departementet dette nærmere.

Mens forholdsmessighet viser til den relative pensjonsopptjening mellom arbeidstakere som er ulike i visse henseender, benyttes begrepet likebehandling i proposisjonen for å karakterisere pensjonsopptjeningen til ensartede medlemmer, men som er med i ulike pensjonsordninger. Til tross for de store problemene som er knyttet til å etablere et egnet sammenligningsgrunnlag for opptjent pensjon i ulike ordninger, har departementet i avsnitt 3.3 i proposisjonen vurdert om en likevel kan identifisere visse parallelle ordninger som tilfredsstiller et krav om at hver arbeidstaker skal tjene opp til en alderspensjon som er om lag den samme, uavhengig av hvilken av dem arbeidstakeren har vært medlem i.

Parallelle ordninger basert på så ulike opptjeningsprinsipper som i innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon kan ikke føre til en beregningsmessig likebehandling både blant eldre og yngre arbeidstakere, arbeidstakere med kort og lang arbeidstid i foretaket med videre. På bakgrunn av slike problemer har departementet ikke funnet grunnlag for å forsøke å finne fram til eventuelle kriterier for forholdsmessighet i parallelle ordninger. Som en konsekvens av problemene med å sikre likebehandling, mener departementet videre at foretaket som hovedregel ikke bør gis adgang til å velge hvilken av ordningene hvert medlen skal inngå i, jf. kapittel 4 i proposisjonen.

Departementet har ikke funnet et godt grunnlag for å sammenligne pensjon opptjent i ulike ordninger, i den hensikt å etablere et mål på pensjonsopptjeningen i parallelle eller kombinerte ordninger. Dette gjelder generelt. Heller ikke i de spesielle og relativt enkle tilfeller departementet har sett på, har departementet funnet et godt mål på samlet pensjonsopptjening. Det gjelder uavhengig av om en ser bort fra den usikkerhet som skyldes at endelig pensjon i en innskuddsordning avhenger av avkastningen på pensjonskapitalen.

Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at det i praksis ikke vil være mulig å fastsette krav som i all hovedsak sørger for at forholdsmessighetsprinsippet og likebehandling lar seg gjennomføre i sammensatte pensjonsordninger.

Komiteen tar dette til etterretning.

I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) kapittel 3.7 uttrykte Finansdepartementet at ulike pensjonsordninger for ulike deler av arbeidsstokken ville innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet. Departementet var videre opptatt av at man burde unngå å åpne for pensjonsordninger som forskjellsbehandler arbeidstakere i et foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. I finanskomiteens innstilling om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 12, gikk imidlertid et flertall av finanskomiteens medlemmer inn for å gi adgang til parallelle ordninger:

Flertallet fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme bedrift.»

På bakgrunn av finanskomiteens uttalelser, skrev departementet i høringsnotat av 27. oktober 2000 om forskrift til innskuddspensjonsloven at det ville ta noe tid å foreta en fullstendig gjennomgang av spørsmål knyttet til parallelle ordninger. Departementet ønsket derfor høringsinstansenes vurdering av om det burde åpnes for parallelle ordninger, ved at det i første omgang ble tatt inn en bestemmelse i forskrift til innskuddspensjonsloven, med hjemmel i denne loven § 4-2 første ledd.

Tilsvarende forskriftsbestemmelse (som åpnet for parallelle ordninger) kunne fastsettes med hjemmel i lov om foretakspensjon § 3-3 første ledd, etter at bestemmelsene ble endret, se Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) kapittel 7.4 og Innst. O. nr. 39 (2000-2001) kapittel 5.3.

Midlertidig løsning ble fastsatt i forskrift av 22. desember 2000 til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og forskrift av 22. desember 2000 om endring av forskrift til lov om foretakspensjon.

Etter departementets vurdering er problemstillingene knyttet til parallelle ordninger så sentrale at bestemmelser som gir adgang til slike ordninger bør fastsettes i lov. Departementet foreslår derfor at bestemmelser om dette tas inn i innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon. Disse bestemmelsene vil komme til erstatning for den midlertidige, forskriftsfastsatte løsningen.

I henhold til departementets begrepsbruk dekker parallelle ordninger det tilfellet der et foretak ønsker å ha to ulike ordninger for alderspensjon for sine ansatte. Overgang til annen ordning i forbindelse med utfasing av eksisterende ytelsesbasert pensjonsordning dekkes av reglene om omdanning og lukking. Departementet har lagt opp til at et foretak kan ha enten

  • en innskuddsordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning, eller

  • en innskuddsordning og en engangsbetalt ordning, eller

  • en engangsbetalt ordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning.

Departementet mener at ved å åpne for at foretak kan ha enda flere parallelle ordninger, ville problemstillinger knyttet til forholdsmessighet og likebehandling mellom ansatte bli ytterligere komplisert.

I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) ble det gitt en henstilling til Regjeringen om å vurdere å utarbeide retningslinjer som «muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger». Formålet var at «forholdsmessighet og krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt», se nærmere i kapittel 3 i proposisjonen.

I lys av diskusjon i kapittel 3 i proposisjonen synes det vanskelig i praksis å etablere generelle, sikre og enkle rutiner for sammenligning av parallelle pensjonsordninger. Departementet mener samtidig at det er hensiktsmessig å fastsette visse kriterier som parallelle ordninger må oppfylle. Det er foreslått bestemmelser i innskuddspensjonsloven § 2-10 annet ledd og i lov om foretakspensjon § 2-9 annet ledd som uttrykker at ordningenes kvalitet skal stå i rimelig forhold til hverandre. Enkelte av disse bestemmelser vil imidlertid være vanskelig å operasjonalisere og kontrollere, og vil i betydelig grad ha karakter av formålsbestemmelser. I denne sammenheng vises det til foreslått lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 2-10 annet ledd bokstav c, der det heter at regelverket for de to ordningene skal utformes slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre, jf. også foreslått lov om foretakspensjon § 2-9 annet ledd bokstav c. Formålet med slike bestemmelser er å unngå at det med hensikt opprettes parallelle ordninger der medlemskap i en av ordningene er vesentlig bedre enn medlemskap i den andre. Departementet vil vurdere om det i denne sammenheng er hensiktsmessig å fastsette nærmere retningslinjer i forskrift. Et alternativ kunne være å basere seg på sjablonmessige forhåndsbetraktninger, og eksempelvis angi intervaller for innskudd i innskuddsordning som under visse forutsetninger vil kunne gi tilnærmet de samme forventede ytelser som angitte intervaller i ytelsesbaserte ordninger. Hensiktsmessigheten må blant annet vurderes ut fra at slike sjablonmessige retningslinjer i verste fall kan være villedende, og at de uansett ikke ivaretar på en tilfredsstillende måte de forhold Stortinget har pekt på knyttet til forholdsmessighet og likebehandling, jf. omtale i kapittel 3 i proposisjonen.

I lys av prinsippet om forholdsmessighet og likebehandling har departementet videre funnet det rimelig å foreslå at det legges til grunn at parallelle pensjonsordninger opererer med samme aldersgrenser og at de tilknyttes likeverdige tilleggsytelser, som uføre- og etterlattepensjoner samt premie- eller innskuddsfritak. Departementet ser at det kan være vanskelig å foreta en fullstendig sammenligning, blant annet fordi innskuddspensjonsloven har bestemmelser i § 7-4 om at pensjonskapital i spareavtale ved død benyttes til barnepensjon, eventuelt også til pensjon til ektefelle, samboer eller registrert partner. Det antas at en praktikabel løsning ved sammenligning vil være å se bort fra dette elementet. Departementet vil peke på at foretaket til en viss grad kan motvirke faren for seleksjon ved å velge løsninger for tilleggsdekninger i samme selskap slik det er skissert i høringsuttalelser fra Kredittilsynet og Aktuarforeningen.

Videre foreslår departementet at de ansatte skal ha mulighet til å velge pensjonsordning når foretaket oppretter parallelle ordninger, eller når arbeidstaker blir ansatt i foretak som har parallelle ordninger, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-11 og forslag til lov om foretakspensjon § 2-10. Departementet tar til etterretning at Kredittilsynet i brev av 5. mars 2001 påpeker at arbeidstaker som av helsemessige grunner antar at de vil få en lavere levealder enn gjennomsnittet vil kunne foretrekke en innskuddsordning. En slik seleksjon vil ifølge Kredittilsynet isolert sett bidra til økt risiko i ytelsesordninger som inngår som del av parallelle ordninger, og at premien i ordningene vil måtte reflektere dette. Departementet har i sin vurdering blant annet vektlagt at hensyn til seleksjonsproblematikk og fare for innlåsing må ses opp mot drøftingen av muligheten for å gi robuste retningslinjer for forholdsmessighet og likebehandling, jf. kapittel 3 i proposisjonen. Som en konsekvens av problemene med å sikre likebehandling, og siden ordningene ikke vil være direkte sammenlignbare, mener departementet at arbeidstaker bør gis valgadgang når foretak oppretter parallelle ordninger og når arbeidstaker ansettes i et foretak som har parallelle ordninger.

Departementet legger til grunn at valgfriheten begrenses dersom en pensjonsordning, innenfor rammene av lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven, har regler om medlemskap som er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem. Det kan i denne sammenheng blant annet vises til at regelverket i en ordning med ytelsesbasert pensjon kan ha bestemmelser i medhold av lov om foretakspensjon § 3-9 annet ledd om at arbeidstaker som ved ansettelse har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder ikke skal tas opp som medlem i foretakspensjonsordningen.

Eventuelle incentiver til å skifte mellom parallelle pensjonsordninger over tid på grunnlag av ulik opptjeningsprofil i ordningene og problemstillinger knyttet til seleksjon, tilsier etter departementets oppfatning at arbeidstakers rett til å skifte mellom to parallelle pensjonsordninger i foretaket ikke bør være videre enn det som er nødvendig av hensyn til likebehandling og forholdsmessighet. Departementet foreslår derfor at et pensjonsordningsregelverk skal inneholde bestemmelser om i hvilke tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene til den andre pensjonsordningen, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-12 og forslag til lov om foretakspensjon § 2-11. En arbeidstaker skal uansett ha rett til å flytte sitt medlemskap ved vesentlig endring i innskudds- eller ytelsesplan eller regelverket for øvrig i en av eller begge pensjonsordningene. I tillegg til kravet om vesentlighet er det også en forutsetning at endringen har betydning for framtidige rettigheter i pensjonsordningen. Departementet legger til grunn at ett vedtak om midlertidig avvik fra innskuddsplanen i medhold av forslag til innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd annet punktum vedrørende variable innskudd, ikke vil gi grunnlag for rett til flytting av medlemskap. Departementet antar at en slik valgadgang i første rekke vil kunne utløses ved mer grunnleggende endringer i ordningene, for eksempel om ordningene skal være tilknyttet uføre- og etterlatteytelser. Det vises for øvrig til forslag til innskuddspensjonsloven § 2-10 tredje ledd og tilsvarende forslag til lov om foretakspensjon § 2-9 tredje ledd, der intensjonen er at endringen ikke kan foretas i den hensikt å utforme en ordning slik at medlemskap i denne blir vesentlig bedre enn medlemskap i den andre ordningen.

Ved flytting av medlemskap til annen parallell ordning gjelder bestemmelsene om opphør av medlemskap tilsvarende, og det skal utstedes fripolise eller pensjonskapitalbevis avhengig av om arbeidstaker flytter medlemskapet fra en pensjonsordning etter lov om foretakspensjon eller fra en ordning etter innskuddspensjonsloven. Departementet viser til at det ikke er anledning til sammenslåing av midler fra innskuddsbasert og ytelsesbasert pensjonsordning, jf. innskuddspensjonsloven §§ 6-3 og 6-4.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 12 om lov om innskuddspensjon der det heter om parallelle og kombinerte ordninger:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1 om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke høringsinstanser har gått inn for dette. Flertallet vil peke på at det vil kunne være svært aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.

Flertallet registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring som departementet når det gjelder administrative kostnader knyttet til å praktisere to parallelle regelsett på samme område som følge av at to ulike ordninger lever side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser positive til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener at rent praktiske tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne saken.

(….)

Flertallet mener videre det er ønskelig å åpne for en vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen av en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres slik at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i så fall gi muligheter for årlige forhandlinger om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at ved anvendelsen av bestemmelsene i lov om foretakspensjon på tilfeller der foretaket har parallelle ordninger, må det generelt tas hensyn til at lov om foretakspensjon er skrevet utfra den forutsetning at et foretak kun kan ha én pensjonsordning. Lov om foretakspensjon må derfor generelt tolkes slik at reglene om parallelle ordninger på en rimelig måte kan tilpasses til det eksisterende regelverk i foretakspensjonsloven.

Flertallet mener at det er et grunnleggende prinsipp at alle ansatte på en bedrift skal ha en like god pensjonsordning. Dette gjelder selv om bedriften har flere parallelle ordninger. Dette er også uttrykt i § 2-10 annet ledd bokstav c i lov om innskuddspensjon og i § 2-9 annet ledd bokstav c i lov om foretakspensjon der det heter at «…de to ordningene skal utformes slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre og slik at urimelig forskjellsbehandling av grupper av arbeidstakere unngås».

Fordi det ikke er mulig å sammenlikne de ulike ordningene direkte og dermed dokumentere at de er like gode, har departementet foreslått at det er den enkelte arbeidstaker som skal kunne velge hvilken ordning han/hun vil være med i. En slik valgfrihet vil ikke gjøre det hensiktsmessig for foretaket å tilby to ordninger der den ene er langt bedre enn den andre, fordi den opplagt dårligste ordningen ikke vil bli valgt. Denne regelen vil derfor bidra til at de ansatte får like gode pensjonsordninger.

Flertallet mener likevel at partene i arbeidslivet/på den enkelte bedrift bør kunne avtale hvilken av pensjonsordningene en gruppe av arbeidstakere skal være medlem av, men vil understreke at partene ikke kan inngå avtaler som medfører urimelig forskjellsbehandling av enkelte grupper arbeidstakere. Slike kollektive avtaler må ligge innenfor det som er intensjonen med reglene i denne loven. En slik adgang må i så fall fastsettes i pensjonsplanen for den enkelte bedrift.

Flertallet viser til brev fra Finansdepartementet 21. mai 2001 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe der det heter at den foreslåtte ordlyden i § 2-10 i lov om foretakspensjon og § 2-11 i lov om innskuddspensjon, vanskelig kan tolkes å åpne for at foretaket og arbeidstakernes organisasjoner kan avtale hvilken ordning en bestemt gruppe skal være medlem av. Flertallet vil derfor foreslå en endring i § 2-11 første ledd i lov om innskuddspensjon og i § 2-10 første ledd i lov om foretakspensjon.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres følgende endring:

§ 2-11 første ledd skal lyde:

Når et foretak oppretter parallelle ordninger, skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer. Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke foretar noe valg etter første punktum skal være medlem av.

I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres følgende endring:

§ 2-10 første ledd skal lyde:

Når et foretak oppretter parallelle ordninger, skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer. Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke foretar noe valg etter første punktum skal være medlem av.»

Flertallet foreslår videre at ordet «likevel» i departementets forslag til tredje ledd i § 2-11 i lov om innskuddspensjon og i tredje ledd i § 2-10 i lov om foretakspensjon utgår, slik at forslag til disse bestemmelser lyder:

«I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres følgende endring:

§ 2-11 tredje ledd skal lyde:

En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.

I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres følgende endring:

§ 2-10 tredje ledd skal lyde:

En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.»

Flertallet slutter seg til departementets forslag til innskuddspensjonsloven § 2-10 til § 2-12 med de endringer i forslaget til § 2-11 første og tredje ledd som fremgår ovenfor. Flertallet slutter seg også til departementets forslag til lov om foretakspensjon § 2-9 til § 2-11 med de endringer i forslaget til § 2-10 første og tredje ledd som fremgår ovenfor.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger til grunn at reglene ikke er til hinder for at det kan avtales i foretaket hvilke av de to pensjonsordningene en nærmere bestemt gruppe av arbeidstakere skal være medlem av. En slik avtale kan gjøres mellom bedriften og for eksempel arbeidstakerorganisasjonene. En bedrift som oppretter parallell pensjonsordning bør ikke miste retten til skattefradrag selv om det gjøres slike avtaler med arbeidstakerorgansisasjoner. Det vises i denne forbindelse til at en slik åpning vil kunne gjøre parallelle ordninger billigere etter som faren for såkalt skjev seleksjon som omtalt i proposisjonen, blir mindre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. O. nr. 2 (2000-2001) der Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot parallelle eller kombinerte ordninger, fordi dette vil bryte med likebehandlingsprinsippet i pensjonsordningen. Disse medlemmer viser til merknad i innstillingen s. 12-13:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger når det gjelder kombinerte pensjonsordninger.

Disse medlemmer vil peke på at det er et sentralt punkt i lovforslaget at alle ansatte, med noen få unntak, skal være medlemmer av samme pensjonsordning. Det er derfor ikke åpnet adgang til å ha parallelle og/eller kombinerte pensjonsordninger. Hensikten er å sikre at de ansatte blir behandlet likt.

Disse medlemmer vil vise til at forholdsmessighetsprinsippet, som sikret likebehandling i hver av ordningene, ikke nødvendigvis gjør det når ordningene kombineres. Dette gjelder selv om prinsippet anvendes for hver av de to ordningene som kombineres.

Årsaken til dette er at for å gi alle medlemmene i en pensjonsordning samme pensjon i forhold til tidligere lønn, må folketrygdens utjamningsprofil motvirkes. Da må det innbetales relativt mer for medlemmer med høy inntekt enn for medlemmer med middels og lav inntekt. Det gjelder både for ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger. Når det betales relativt mer for de høytlønte i hver av ordningene i en kombinert ordning, motvirkes fordelingsprofilen i folketrygden flere ganger. Det fører til at medlemmer med høy lønn får en forholdsvis høyere pensjon enn de andre medlemmene. Dette vil først og fremst ramme medlemmer med lavere og middels høye inntekter.

Disse medlemmer vil illustreres dette med et eksempel. En bedrift oppretter en kombinert pensjonsordning. I bunnen er det en ytelsesbasert ordning, som gir alle de ansatte 55 pst. av inntekten i pensjon. I denne bedriften arbeider Anne som tjener 245 450 kroner i året, og Kjell Ivar som tjener 589 080 kroner. Begge er født i 1975. Når Anne går av med pensjon får hun 132 543 kroner i året fra folketrygden, altså 54 pst. av lønna. I tillegg får hun 2 454 kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. Kjell Ivar får 194 396 kroner fra folketrygden, altså 33 pst. I tillegg får han 129 598 kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. De får begge 55 pst. av inntekten i pensjon, og forskjellen i utbetaling fra folketrygden er utjamnet.

De fleste på bedriften synes 55 pst. er en lav kompensasjonsgrad, så i tillegg til denne ordningen har bedriften en innskuddsbasert ordning, også denne for alle ansatte. Det betales inn mellom 2 og 4 pst. av de ansattes lønninger til den innskuddsbaserte ordningen. Etter forholdsmessighetsprinsippet kan den prosentvise innbetalingen for inntekter mellom 6G og 12G være dobbelt så høy som for inntekter under 6G. Det fører til at for Anne, som har en inntekt under 6G, blir det innbetalt et innskudd på 2 pst. av inntekten, 4 909 kroner. For Kjell Ivar blir det innbetalt 2 pst. av lønna opp til 6G og 4 pst. av resten. Til sammen blir dette 17 672 kroner, som er 3 pst. av lønna til Kjell Ivar. Forholdsmessighetsprinsippet er utformet slik at det skal være mulig å utjevne fordelingsvirkningen i folketrygden, men i dette tilfelle er det allerede gjort, og resultatet er at Kjell Ivar totalt sett kommer langt bedre ut enn Anne. De to blir ikke behandlet likt, selv om forholdsmessighetsprinsippet er anvendt for begge ordninger.

Disse medlemmer vil peke på at forskjellsbehandlingen ikke blir mindre alvorlig hvis innskuddene i den innskuddsbaserte ordningen er usikre og varierer fra år til år. For arbeidstakere med lavere og middels inntekter betyr det at den eneste tjenestepensjonsordningen som vil gi dem en ytelse av betydning er usikker, og at de derfor ikke vet på forhånd hvilken pensjon de vil få i tillegg til folketrygden.

Disse medlemmer vil peke på at det er vanskelig å utforme regler som sikrer at alle ansatte blir behandlet likt når ulike pensjonsordninger kombineres. Det vil kreve et detaljert regelverk for alle mulige kombinasjoner av ordninger. En slik detaljregulering mener disse medlemmer er uønsket, blant annet fordi det vil være vanskelig for arbeidstakerene å få oversikt over konsekvensene av å velge ulike kombinasjoner av ordninger.

Disse medlemmer vil peke på at det også vil være vanskelig å sikre likebehandling hvis de ansatte ikke er medlemmer i samme ordning, men i parallelle ordninger som er bygd på ulike prinsipper. Disse medlemmer mener blant annet at det er ikke ønskelig å åpne for at de som har arbeidet i bedriften en stund og nyansatte tilbys forskjellige pensjonsordninger.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil på denne bakgrunn gå imot de foreslåtte lovendringer.

I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 12 fremmet et flertall av finanskomiteens medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»

Ved ikrafttreden av nye lover om foretakspensjon og innskuddspensjon er systemet for supplerende pensjonsordninger med skattefavorisering i betydelig grad reformert, og det er åpnet for en rekke valgmuligheter når det gjelder utforming av slike pensjonsordninger. Foretaket må nå ta stilling til om innskuddspensjon, ytelsesbasert foretakspensjon eller engangsbetalt pensjon gir den mest hensiktsmessige løsning, eventuelt om foretaket skal opprette parallelle pensjonsordninger. Videre må det tas stilling til i hvilken type institusjon en eventuell innskuddspensjonsordning skal opprettes i, og om alderspensjonskapitalen skal forvaltes som en del av institusjonens fellesportefølje eller med investeringsvalg. Systemet for supplerende pensjonsordninger er blitt svært omfattende, og det er innført elementer som tidligere var helt fremmede i skattefavoriserte ordninger. Departementet antar derfor at det vil ta noe tid før både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og de øvrige aktørene i markedet har opparbeidet kunnskap om og oversikt over det nye systemet, og kjennskap til hvordan det virker. Departementet mener det kan ha uheldige konsekvenser å ta inn nye elementer som vil øke omfanget og kompleksiteten i forhold til det som allerede er vedtatt, før en har fått erfaring med hvordan systemet fungerer. Det vises særlig til at en viktig grunn til innføringen av innskuddsbaserte ordninger har vært å etablere et enkelt alternativ for bedrifter som har begrensede ressurser bl.a. til å sette seg inn i lovgivningen for supplerende pensjonsordninger. Det vil være naturlig å se hen til slike forhold i en vurdering av om, og eventuelt når, det bør åpnes for ytterligere utvidelser, for eksempel kombinerte ordninger.

Som omtalt i avsnitt 3.2 i proposisjonen har Kredittilsynet pekt på at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesbaserte ordninger vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer og ved ulik inntredelsesalder. I praksis vil det etter Kredittilsynets oppfatning ikke være mulig å fastsette krav til pensjonsordningene som i hovedsak sikrer at prinsippet om forholdsmessighet og generelle krav om likebehandling gjennomføres for kombinerte ordninger. Finansdepartementet deler Kredittilsynets vurdering på dette området, jf. omtale i avsnitt 3.3 i proposisjonen.

I avsnitt 3.3 i proposisjonen trekkes det videre fram ulike utfordringer som vil gjøre seg gjeldende ved kombinerte ordninger. Dersom det blir gitt adgang til å innføre kombinerte ordninger, vil det eksempelvis bli nødvendig å vurdere tiltak som virker til at høytlønte ikke overkompenseres for folketrygdens avtakende kompensasjonsgrad. Dersom det eksempelvis legges opp til at kombinerte ordninger skal bestå av en ytelsesbasert pensjon i bunnen, vil det måtte vurderes å fastsette særskilte grenser for innskudd til innskuddsordning og engangsbetalt ordning i forskrift. Blant annet vil det være naturlig å vurdere innskudd uten knekkpunkt ved seks G.

Kombinerte ordninger vil også reise problemstillinger knyttet til mulig overkompensasjon ved inntektsbortfall ved overgang til alderspensjon. Eventuelle kombinerte ordninger vil ikke kunne gis adgang til like høy ytelsesbasert kompensasjonsgrad som dagens maksimalgrenser på 100 pst. for lønn under seks G og 70 pst. for lønn mellom seks G og tolv G, og i tillegg innskudd på toppen. Ved eventuell innføring av kombinerte ordninger vil det måtte vurderes om det er behov for overgangsregler i de tilfeller der et foretak har ytelsesbasert pensjon med kompensasjonsgrad nær opp til gjeldende tak, og foretaket ønsker å gå over til en kombinert ordning.

Stortinget har lagt som premiss at «samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er omfattet av en innskuddsdel». Etter departementets oppfatning vil det være naturlig å forutsette at som hovedregel skal samtlige ansatte som omfattes av ordinære medlemskapskriterier, jf. lov om foretakspensjon kapittel 3 og innskuddspensjonsloven kapittel 4, være medlem av begge ordningene. Departementet er foreløpig av den oppfatning at et slikt system med kombinerte ordninger neppe vil ha fullt ut de samme problemer som er omtalt i avsnitt 4.2 og 4.3 i proposisjonen om parallelle ordninger. Det kan imidlertid opprettes nærmest et uendelig antall kombinasjonsvarianter, og det er vanskelig å få oversikt over hvilke konsekvenser de kan ha. Å stille krav til det innbyrdes forholdet mellom opptjening av pensjonsrettigheter for ulike medlemmer i en kombinert ordning ville uansett være en vesentlig mer kompleks problemstilling enn det å stille slike krav til en enkelt pensjonsordning, jf. omtale i kapittel 3 i proposisjonen. Departementet mener videre at det er en viss fare for at et krav om at samtlige ansatte i hovedsak omfattes av en slik kombinert ordning, ikke vil være håndterbart på sikt. Det er vanskelig å garantere at man ikke etter hvert kan oppleve at foretak, eksempelvis etter fusjoner, vil kunne ha kombinerte og parallelle ordninger side ved side. I slike tilfeller ville problemstillinger knyttet til sammenligning mellom ordninger, likebehandling av ansatte og hensyn til forholdsmessighet bli enda vanskeligere å behandle enn det som er skissert i kapittel 3 og 4 i proposisjonen.

I lys av det brede spekter av valgmuligheter der adgangen til å ha parallelle ordninger bidrar til økt kompleksitet, mener departementet at det er en betydelig fare for at en introduksjon av kombinerte ordninger vil innebære en overbelastning av det samlede pensjonssystemet. Departementet viser til Kredittilsynets vurdering om at det kan være grunn til å avvente innføring av ytterligere bestemmelser til de nye pensjonslovene har fått virke en tid. Departementet vil også trekke fram de problemstillinger som er belyst i forhold til å ivareta forholdsmessighet og likebehandling i kombinerte ordninger. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at det neppe er tilrådelig å innføre kombinerte ordninger nå. Først på et senere tidspunkt når en har fått mer erfaring med de nye pensjonsordningene, bør en slik mulighet vurderes.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser igjen til Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 12 om lov om innskuddspensjon der det heter om kombinerte ordninger:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1 om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke høringsinstanser har gått inn for dette. Flertallet vil peke på at det vil kunne være svært aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.

Flertallet registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring som departementet når det gjelder administrative kostnader knyttet til å praktisere to parallelle regelsett på samme område som følge av at to ulike ordninger lever side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser positive til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener at rent praktiske tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne saken.

(….)

Flertallet mener videre det er ønskelig å åpne for en vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen av en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres slik at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i så fall gi muligheter for årlige forhandlinger om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»»

Flertallet registrerer at departementet mener at kombinerte ordninger bør utredes på et senere tidspunkt. Flertallet mener derimot at det bør åpnes for kombinerte ordninger og ber departementet komme tilbake med forslag om dette i forbindelse med den varslede Kredittmeldingen i høst.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) gikk imot å åpne for at en innskuddspensjon kan legges på toppen av en ytelsesbasert pensjon. Begrunnelsen fra disse medlemmer var at det er vanskelig å sikre en like god pensjon for alle ansatte med kombinerte ordninger. Forholdsmessighetsprinsippet som sikrer likebehandling i hver enkelt pensjonsordning gjør ikke nødvendigvis det i kombinerte ordninger. Tvert imot er det fare for at en kombinert ordning vil gi medlemmer med lave og middels høye inntekter en relativt mindre pensjon enn høytlønte medlemmer.

Disse medlemmer vil vise til Kredittilsynets brev til Finansdepartementet 5. mars 2001 der det heter at det er en umulig oppgave å stille opp krav til kombinerte og parallelle pensjonsordninger som sørger for generell likebehandling og at forholdsmessighetsprinsippet gjennomføres. Disse medlemmer mener at så lenge det ikke er mulig å sikre en pensjonsordning som er like god for alle ansatte, bør det heller ikke åpnes for kombinerte ordninger.

Disse medlemmer viser videre til merknader under avsnitt 4.2.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon ble virkningen av ny lovgivning på eksisterende tjenestepensjonsordninger, herunder spørsmålet om lukking behandlet. Med lukking menes at den opprinnelige pensjonsordning kun videreføres for arbeidstakere som var medlem i ordningen da ny ordning med innskuddspensjon eller engangsbetalt alderspensjon ble opprettet.

Finanskomiteens flertall sluttet seg til forslaget om å ikke tillate en generell lukkeadgang, jf. Innst. O. nr. 50 (1999-2000) s. 75 og 76.

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gikk et flertall i finanskomiteen imot Regjeringens forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2 om omdanning av foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning, med reg­ler om at foretakspensjonsordningen da skulle avvikles, men kunne videreføres for visse medlemmer.

I finanskomiteens innstilling, Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 57 og 58 heter det:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen, (…) går (…) inn for at loven gir adgang til at man lukker ordningen for nye medlemmer slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i ordningen frem til pensjonsalder. Flertallet går imot Regjeringens forslag til § 14-2 og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om adgang til at man lukker ordningen for nye medlemmer, slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i ordningen frem til pensjonsalder.»

Dette medfører at Regjeringens forslag til § 15-2 Overgangsregler utgår.»

Finansdepartementet foreslo i høringsnotat av 27. oktober 2000 om utkast til supplerende forskriftsbestemmelser til lov om foretakspensjon at dersom foretak som har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon i stedet vil opprette pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, kan foretakspensjonsordningen videreføres for arbeidstakere som var medlem av denne ordningen på tidspunktet for opprettelsen av ny innskuddspensjonsordning. Videre ble det foreslått at arbeidstakere som stod i den ytelsesbaserte ordningen skal kunne velge å gå over til ny innskuddspensjonsordning.

Det vises videre til at Stortingets ønske om lukkeadgang var knyttet til overgang fra foretakspensjons- til innskuddspensjonsordning, blant annet av hensyn til at arbeidstaker ikke skulle bli tvunget til å gå over til en innskuddsordning og således kunne komme dårligere ut enn om vedkommende hadde fått stå i den ytelsesbaserte ordningen.

Ved utforming av midlertidig bestemmelse, jf. forskrift av 22. desember 2000 om endring av forskrift til lov om foretakspensjon, la departementet til grunn at når et foretak viderefører sin ytelsesbaserte foretakspensjon for arbeidstakere som var medlem av denne ordningen på tidspunktet for opprettelsen av ny innskuddspensjonsordning, skal arbeidstakerne som opprinnelig stod i den ytelsesbaserte ordning kunne velge å gå over til ny innskuddspensjonsordning. Videre kan foretak fastsette at den tidligere foretakspensjonsordningen kun skal omfatte arbeidstakere som hadde 15 år eller mindre igjen til oppnådd pensjonsalder ved opprettelsen av ny innskuddspensjonsordning, og at disse ikke har noen valgadgang. Alle øvrige ansatte overføres til innskuddsordningen.

Departementet supplerte videre slik at ovennevnte bestemmelser om lukking gjelder tilsvarende for foretak som har pensjonsordning med ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon og som i stedet vil opprette pensjonsordning med engangsbetalt alderspensjon etter samme lov.

I tråd med merknadene fra flertallet i finanskomiteen i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) har departementet knyttet vurderingen av lukking direkte til omlegging fra ordning etter lov om foretakspensjon med ytelsesbasert alderspensjon til ordning med engangsbetalt alderspensjon eller innskuddspensjonsordning. Departementet viser til at problemstillinger knyttet til likebehandling og hensynet til forholdsmessighet, jf. omtale i kapittel 3 og 4 i proposisjonen, har relevans i forhold til lukkeproblematikken. Departementet mener at adgang til lukking av pensjonsordning i seg selv innebærer et brudd på prinsippet om forholdsmessighet og likebehandling. Eventuelle bestemmelser om lukking bør etter departementets oppfatning derfor utformes på en slik måte at disse hensyn likevel i størst mulig grad ivaretas. Disse aspekter må veies opp mot de mulige seleksjonseffekter ved en valgadgang for arbeidstakere i den eksisterende ordningen, som enkelte av høringsinstansene har påpekt. Etter en samlet vurdering holder departementet fast ved at arbeidstaker som står i ordning som lukkes, i det generelle tilfellet må ha mulighet til å velge pensjonsordning. Disse arbeidstakere vil ikke ha en løpende valgmulighet, men kun på tidspunktet for lukking. Arbeidstakere som velger å gå over til en ny ordning vil dermed ikke ha noen retrettmulighet senere. Departementet vil også vise til at det er inntatt en supplerende lukkebestemmelse, som omtalt over, slik at foretak kan velge en lukkemetode som medfører begrensede seleksjonseffekter, samtidig som man trolig heller ikke vil erfare vesentlige uheldige innlåsingseffekter. Departementet foreslår videre at den lukkede ordningen ikke skal kunne endres slik at foretakets lukkede og nye pensjonsordning står i et mindre rimelig forhold til hverandre enn på tidspunktet for opprettelsen av den nye ordningen.

I innstillingen til innskuddspensjonsloven argumenterte et flertall av finanskomiteens medlemmer med at dersom det ikke ble åpnet opp for større fleksibilitet i overgangsreglene slik at foretak ved omdanning fra foretakspensjon til innskuddspensjon kan videreføre foretakspensjonsordningen også for arbeidstakere som har mer enn 10 år igjen til oppnådd pensjonsalder, «kan en stor gruppe arbeidstakere risikere å tape pensjon ved omdanning». Etter departementets vurdering vil neppe tilsvarende hensyn til eldre arbeidstakere gjøre seg gjeldende ved en overgang fra innskuddspensjon eller engangsbetalt pensjon til ytelsesbasert foretakspensjon, og behovet for lukkeadgang i disse tilfellene kan derfor synes mindre. Departementet har videre merket seg at Stortinget ikke har hatt innvendinger mot regler om omdanning av innskuddspensjon, jf. innskuddspensjonsloven § 14-1. På denne bakgrunn foreslår departementet at man kun åpner for lukking av ytelsesbasert foretakspensjon når foretak ønsker å opprette ny ordning med innskuddspensjon eller engangsbetalt alderspensjon.

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) gikk finanskomiteens flertall imot Regjeringens forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2 om omdanning av foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning. Dette innebar at foreslåtte regler som omfattet foretak som har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon og som vil omdanne denne til innskuddspensjonsordning ble fjernet. Herunder ble foreslått regel som håndterte tilfellet der pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved utstedelse av fripoliser ved opphør av eksisterende ordning ved omdanning, ikke vedtatt. Departementet legger til grunn at Stortinget ønsket nye bestemmelser om lukking av ytelsesbasert foretakspensjon ved opprettelse av innskuddsordning, og at intensjonen ikke var å stenge for muligheten til å omdanne foretakspensjonsordning i andre situasjoner.

Departementet mener det er behov for en bestemmelse som regulerer overgang fra foretakspensjon til innskuddspensjon i tilfeller der foretak ikke ønsker å lukke foretakspensjonsordningen. Det foreslås å innta en slik bestemmelse i lov om foretakspensjon som fastsetter at foretakspensjonsordningen skal avvikles etter reglene i lov om foretakspensjon kapittel 15. Denne bestemmelsen vil i hovedsak svare til Regjeringens forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2 første ledd i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).

I lys av høringsinstansenes uttalelser, samt brev fra FNH datert 31. januar 2001 og fra Kredittilsynet datert 20. februar 2001, vil departementet videre foreslå at det i lov om foretakspensjon inntas en bestemmelse om at dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved utstedelse av fripoliser ved omdanning og lukking i medhold av de foreslåtte lovbestemmelser, skal de resterende kostnadene først dekkes av midler i premiefondet og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i premiefondet ikke er tilstrekkelige. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Regjeringens forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2 tredje ledd i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).

Departementet antar at problemstillinger knyttet til manglende administrasjonsreserver også kan ha relevans i tilfeller der innskuddspensjonsordninger forvaltes i forsikringsselskaper, og har derfor funnet det hensiktsmessig å foreslå en tilsvarende bestemmelse ved opphør av innskuddspensjonsordning ved omdanning, jf. foreslått § 14-1 nytt fjerde ledd i innskuddspensjonsloven.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets forslag til endringer i lov om foretakspensjon § 15-5 og ny § 15-6 og innskuddspensjonsloven § 14-1 nytt fjerde ledd.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. O. nr. 2 (2000-2001), der Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot lukkeadgang med bakgrunn i at det er viktig at lovverket legger til rette for at alle ansatte skal likebehandles, og går på denne bakgrunn mot de forslåtte endringene.

Departementet foreslår innstramminger i skattelovens bestemmelser om inntektsfradrag for tilskudd til premie- og innskuddsfond i pensjonsordninger etter henholdsvis lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven. Som en konsekvens av disse forslagene foreslås det også endringer i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven for å sikre sammenfallende øvre grenser for premie- og innskuddsfond i skatteloven og de to pensjonslovene. Forslagene er en oppfølging av Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer og den nedtrappingsplanen for skattefavorisering av premiefond som ble varslet i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001). For øvrig kan det også vises til behandlingen av Nasjonalbudsjettet 2001. Flertallet i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Bastesen, sluttet seg til Regjeringens forslag, jf. kapittel 2.10 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001).

Videre fremmes det forslag om at tilskudd til fortsatt pensjonssparing etter innskuddspensjonsloven § 6-5 skal inngå i den fradragsrammen på 40 000 kroner som nå gjelder for innbetalinger til individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) og fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon § 4-9. Dette forslaget er en oppfølging av Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 1 (2000-2001).

Det kan i visse tilfeller være aktuelt at foretaket dekker kostnader knyttet til utstedelse av fripoliser ved omdanning og eventuell lukking som omtalt i kapittel 6.3. Departementet foreslår at foretaket gis rett til inntektsfradrag for en slik lovregulert kostnad.

Etter skatteloven § 6-46 første ledd bokstav b gis foretak som har opprettet pensjonsordning etter lov om foretakspensjon inntektsfradrag for tilskudd til premiefond. Tilskuddet kan utgjøre inntil 50 pst. av gjennomsnittet av årets premie og foretakets andel av premien i de to foregående år. Fradraget gis bare så lenge premiefondet ikke overstiger seks ganger nevnte gjennomsnitt. Grensen for hvor stort premiefondet kan bli følger imidlertid av lov om foretakspensjon § 10-4 første ledd. Dersom grensen overstiges skal foretaket tilbakeføre midler fra premiefondet til seg. Foretaket har etter § 10-4 annet ledd anledning til å bestemme at midler som overstiger halvparten av maksimalgrensen skal overføres. Hele det tilbakeførte beløpet skal tas til inntekt i tilbakeføringsåret, jf. skatteloven § 5-30 fjerde ledd.

Når det gjelder tilskudd til innskuddsfond i en pensjonsordning i overensstemmelse med innskuddspensjonsloven, følger det av skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav b at det gis inntektsfradrag for inntil 150 pst. av gjennomsnittet av årets innskudd og årets innskudd i de to foregående årene. Fradragsretten gjelder bare inntil innskuddsfondet overstiger ti ganger gjennomsnittet av årets innskudd og årets innskudd i de to foregående årene. Dersom beløpsgrensen for innskuddsfondets størrelse etter innskuddspensjonsloven § 9-4 første ledd overstiges, skal foretaket sørge for at overskytende midler overføres til seg. Foretaket kan etter annet ledd i samme paragraf bestemme at midler som overstiger halvparten av maksimalgrensen i første ledd skal overføres. Midler som tilbakeføres skal inntektsføres, jf. skatteloven § 5-30 fjerde ledd.

I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold ble det varslet at Regjeringen ville fremme forslag om en generell innstramming i skattereglene for å dekke provenytap ved innføring av en kollektiv skattefavorisert innskuddspensjonsordning.

I Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det foreslått en innstramming i adgangen til å få inntektsfradrag for innbetaling til premiefond i en pensjonsordning etter lov om foretakspensjon for å dekke dette provenytapet. Det ble på usikkert grunnlag anslått til om lag 250 mill. kroner påløpt i 2001.

Forslaget innebar at foretaket bare gis fradrag for tilskudd som utgjør inntil 50 pst. av gjennomsnittet av årets premie og premien i de to foregående årene, så lenge premiefondet ikke overstiger inntil seks ganger det nevnte gjennomsnittet. Forslaget omfattet imidlertid også en endring av lov om foretakspensjon med hensyn til hvor stort premiefondet kan være etter denne loven, slik at den øvre grensen for fradragsrett til premiefondet etter skatteloven og premiefondets øvre grense etter lov om foretakspensjon i utgangspunktet er sammenfallende.

Det ble også varslet en videre nedtrappingsplan for skattefavoriseringen av premiefondet over en periode på tre til fire år. I løpet av en slik periode burde den maksimale grensen på fondets størrelse etter skatteloven reduseres fra seks til to ganger gjennomsnittet av årets premie og premien i de to foregående årene.

Departementet har vurdert om den videre innstrammingen i skatteloven bør skje ved en årlig eller trinnvis lovpålagt nedtrapping eller om den bør foretas i én omgang. Etter departementets oppfatning bør innstrammingen skje i én omgang. Det foreslås at den nye maksimale grensen for fradrag for tilskudd til premiefondet skal gjelde fra og med inntektsåret 2004. Det legges særlig vekt på hensynet til å ha et så oversiktlig regelverk som mulig og at de berørte parter gis tilstrekkelig tid og fleksibilitet til å innrette seg etter forslaget.

Hensynet til de berørte parter gjelder særlig i forhold til de foretak som benytter overgangsbestemmelsene i lov om foretakspensjon § 16-2 ved overgang fra en tidligere privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven (TPES) til en foretakspensjonsordning, men også for de institusjonene som forvalter midler i disse pensjonsordningene. I perioden fram til forslaget trer i kraft kan foretakene innenfor den grensen som følger av lov om foretakspensjon § 10-4 omstille seg ved å tilbakeføre midler fra premiefondet. Midler som overføres fra premiefondet til foretaket skal etter skatteloven § 5-30 fjerde ledd tas til inntekt i tilbakeføringsåret.

Etter departementets vurdering bør den øvre grensen for premiefondet i lov om foretakspensjon § 10-4 første ledd være sammenfallende med grensen i skatteloven, og som der har betydning for om det gis fradrag for innbetalinger til premiefondet. Departementet foreslår derfor at den øvre grensen for premiefondet etter lov om foretakspensjon § 10-4 første ledd reduseres tilsvarende, og med virkning fra samme tidspunkt.

Stortinget har lagt til grunn at pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven skal gis den samme skattemessige behandlingen som pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon. Det vises i denne sammenheng til Innst. O. nr. 2 (2000-2001), kapitlene 21.1 og 21.2. Departementet fremmer derfor forslag som fullt ut likestiller den skattemessige behandlingen av innskudds- og premiefond i de to pensjonsordningene. Innskudd- og premiefond har samme funksjon, og det er etter departementets vurderinger ingen hensyn som tilsier at det skal være ulike grenser for inntektsfradrag ved tilskudd til disse fondene. Det var kun lovtekniske grunner til at det bare ble foreslått en innstramming i reglene for premiefond i foretakspensjonsordninger i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001). Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) lå allerede til behandling i Stortinget da Ot.prp. nr. 1 (2000-20001) ble fremmet.

På samme måte som for premiefondet, foreslår departementet at en lar den øvre grensen for innskuddsfondet, jf. innskuddspensjonsloven § 9-4 første ledd, falle sammen med den størrelse som angis på innskuddsfondet i skatteloven. Departementet foreslår derfor at den øvre grensen for innskuddsfondet i innskuddspensjonsloven § 9-4 første ledd reduseres tilsvarende, og med virkning fra samme tidspunkt.

Komiteen viser til at det som en del av behandlingen av statsbudsjettet 2001 ble vedtatt skattemessig innstramming for premiefond og innskuddsfond, samt fortsettelsesforsikringer. Komiteen viser til at Finansdepartementet foreslår betydelige ytterligere skattemessige innstramminger frem mot 2004, og at dette skal vedtas nå. Komiteen mener at det ikke bør foretas ytterligere skattemessige innstramminger for premiefond og innskuddsfond utover det som er gjennomført for 2001. Komiteen ber om at skattereglene for premiefond og innskuddsfond vurderes nærmere i forbindelse med arbeidet med modernisering av virksomhetsregler for livsforsikring i regi av Banklovkommisjonen.

Komiteen slutter seg ikke til forslag til endring i lovforslaget avsnitt IV og V av innskuddspensjonsloven § 9-4 første ledd, lov om foretakspensjon § 10-4 første ledd og § 16-2 syttende ledd og skatteloven § 6-46 første ledd bokstav c og § 6-46 annet ledd bokstav b.

Komiteen slutter seg til forslaget til endring i lovforslaget avsnitt I til innskuddspensjonsloven § 9-4 første ledd og i avsnitt III til skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav b.

Ved opphør av en ytelsesbasert pensjonsordning etter lov om foretakspensjon utstedes det fripoliser til medlemmene av ordningen. For det tilfellet at administrasjonsreserven i pensjonsordningen ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved utstedelse av fripolisene, foreslås det at foretaket i visse tilfeller i forbindelse med omdanning kan pålegges å dekke disse kostnadene. Det vises til avsnitt 6.3 i proposisjonen. Etter departementets oppfatning bør foretaket gis rett til inntektsfradrag for disse kostnadene på linje med andre lovregulerte tilskudd og kostnader. På denne bakgrunn fremmes det forslag om en særskilt hjemmel i skatteloven § 6-46 første ledd ny bokstav f.

Det kan i enkelte tilfeller oppstå samme problemstilling i en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven ved utstedelse av pensjonskapitalbevis som nevnt ovenfor ved utstedelse av fripoliser, jf. kapittel 6.3 i proposisjonen. Departementet foreslår at det gis hjemmel for fradrag for kostnadene foretaket har ved utstedelse av pensjonskapitalbevis i skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav c.

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteen slutter seg til forslag til § 6-46 første ledd bokstav f og viser til Finansdepartementets brev 16. mai 2001 der det fremgår at det er ment å tilføyes bokstav d i annet ledd i skatteloven. Komiteen foreslår i tråd med dette følgende:

«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 6-46 annet ledd ny bokstav d skal lyde:

d. kostnad i henhold til innskuddspensjonsloven § 14-1 fjerde ledd.»

Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel i skatteloven § 6-47 bokstav d for inntektsfradrag for fortsatt pensjonssparing etter innskuddspensjonsloven § 6-5.

I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble det foreslått at et medlem som trer ut av en innskuddspensjonsordning før oppnådd pensjonsalder på visse vilkår kan få inntektsfradrag for innbetaling til fortsatt pensjonssparing.

Senere ble det så i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) fremmet et forslag til endring av skatteloven § 6-47 bokstav b, som medførte at hjemmelen for fradrag for fortsatt pensjonssparing ble opphevet. Det ble gjort av lovtekniske grunner i forbindelse med innføring av en samlet fradragsramme for IPA og fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon § 4-9. Departementet foreslår nå et nytt annet punktum i skatteloven § 6-46 bokstav b (se imidlertid Finansdepartementets brev 16. mai 2001), tilsvarende det som ble tatt ut. Forslaget innebærer at hjemmelen gjeninnføres og at innbetaling til fortsatt pensjonssparing inngår i en samlet ramme på 40 000 kroner sammen med innbetaling til IPA og fortsettelsesforsikring utgått fra en foretakspensjonsordning.

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteen viser til Finansdepartementets brev 16. mai 2001 (vedlagt) der det fremgår at det er ment å endre bokstav d i skatteloven § 6-47 og slutter seg til dette.

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 kan et forsikringsselskap bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 første ledd bestemmer at et forsikringsselskap ikke kan eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15 pst. av aksjene eller andelene i et selskap som driver virksomhet som ikke kan drives av forsikringsselskap. I Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) er dette begrunnet med at vesentlige eierinteresser i andre selskaper kan medføre fare for at forsikringsselskapet blir involvert i støtte- eller redningsaksjoner overfor det eide selskap, og at ønsket om å hindre konsentrasjon av eierinteresse og innflytelse også tilsier en begrensning i forsikringsselskapers adgang til å eie selskaper som driver forsikringsfremmed virksomhet.

I avsnitt 8.1.1 i proposisjonen omtaler departementet første skadedirektiv og første livdirektiv, uttalelser fra EF-domstolen i to saker og departementets korrespondanse med ESA vedrørende Norges gjennomføring av de to direktivene etter EØS-avtalen. I Finansdepartementets brev 22. mars 2001 til ESA er det blant annet uttalt at en vil fremme forslag til lovendring i løpet av april for å bringe norsk rett i samsvar med EØS-forpliktelsene.

Forslaget innebærer at det i § 7-2 inntas en unntaksbestemmelse om at bestemmelsen ikke skal gjelde forsikringsselskapets frie midler. De frie midler beløper seg normalt til summen av selskapets ansvarlige kapital og kortsiktige gjeld, dvs. de eiendeler som ikke omfattes av de eiendeler som forsikringsselskaper i henhold til loven § 7-4 med tilhørende forskrift til enhver tid skal ha til dekning av selskapets forsikringsmessige avsetninger. Forslaget innebærer at det ikke vil gjelde noen begrensninger i et forsikringsselskaps adgang til å investere av sine frie midler i annen virksomhet, for så vidt gjelder investeringer der risikoen/det mulige økonomiske ansvar er begrenset til verdien av den aktuelle investeringen (typisk aksjer). Forslaget vil med andre ord ikke åpne for at forsikringsselskap går inn som ansvarlig deltaker i et selskap som driver virksomhet som ikke har naturlig sammenheng med forsikringsvirksomhet. Det foreslåtte nye annet punktum i forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 første ledd vil ivareta det formelle skillet mellom forsikringsselskapers såkalte frie og bundne midler som EØS-reglene, tolket i tråd med de to nevnte avgjørelser av EF-domstolen, setter.

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 kan et forsikringsselskap bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet. Bestemmelsen er i samsvar med første liv- og første skadedirektiv, som angir et likelydende forbud. Den foreslåtte endring av § 7-2 skal ikke gjøre noen endringer i forbudet mot at forsikringsselskap driver forsikringsfremmed virksomhet. Hvorvidt et forsikringsselskap kan sies å «drive» forsikringsfremmed virksomhet må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Utkast til endring av forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 har vært på kort høring hos Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Kredittilsynet og Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Departementet har, blant annet på bakgrunn av merknad fra Justisdepartementet, funnet det hensiktsmessig å ta inn i den foreslåtte bestemmelsen at det aktuelle unntaket bare skal gjelde for så vidt den økonomiske risiko ved investeringen er begrenset til verdien av den aktuelle investeringen. Departementet har videre, på bakgrunn av merknad fra Finansnæringens Hovedorganisasjon, endret utkastet til lovtekst slik at det fremgår klart om det er forsikringsselskapet eller det eide selskap det refereres til. Når det gjelder Kredittilsynets og FNHs merknader med ønske om en mer grunnleggende endring av regelverket enn det som er strengt tatt nødvendig for å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen, viser departementet til at Banklovkommisjonen i sin generelle gjennomgang av finanslovgivningen også vil vurdere virksomhetsreg­lene for forsikringsselskaper, herunder de spørsmål som er reist her.

Departementet har fått opplyst at den svenske lovregelen som begrenset et forsikringsselskaps adgang til å plassere i aksjeselskaper til en eierandel som gir maksimalt 5 pst. av stemmene er opphevet som følge av avgjørelsen i Skandia-saken, omtalt i avsnitt 8.1.1 i proposisjonen. Dette innebærer at det i Sverige heller ikke gjelder noen 5 prosents grense for aktiva som svarer til de forsikringsmessige avsetninger. Samtidig er det i Sverige vist til en mer generell, kvalitativ regel for forsikringsvirksomhet, med krav om at virksomheten skal ha tilfredsstillende soliditet, likviditet og kontroll over forsikringsrisiko. I henhold til opplysninger departementet har fått fra Kredittilsynet legges det i Sverige til grunn at kravene til soliditet og likviditet kommer til anvendelse i forhold til både aktiva som svarer til forsikringstekniske avsetninger og såkalte frie aktiva, og at regelen vil kunne gi grunnlag for krav fra den svenske Finansinspektionen om solvens utover de lovbestemte krav.

Krav til kapital vil ha begrenset effekt dersom de aktiva som svarer til kapitalen, de såkalte frie aktiva, ikke undergis en forsvarlig forvaltning. Departementet legger til grunn at den nærmere sammenhengen mellom generelle krav til forsvarlig forvaltning av et forsikringsselskaps aktiva og den begrensede adgang til å stille spesifikke krav til forvaltningen av de såkalte frie aktiva vil bli behandlet av Banklovkommisjonen.

Komiteen tar dette til etterretning og slutter seg til forslaget til endring av forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 første ledd.

Forslaget til lovendringer som fremmes i avsnitt 8.2 i proposisjonen vil åpne for at Norges Banks pensjonskasse underlegges det samme regelverk i og i medhold av forsikringsvirksomhetsloven som private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser. Forslaget innebærer også at Kredittilsynet skal føre tilsyn med Norges Banks pensjonskasse. Pensjonskassen er omtalt nærmere i avsnitt 8.2.2 i proposisjonen.

Departementet vil innledningsvis vise til at det ikke er grunn til å anta at det er uklarheter i regelverket for Norges Banks pensjonskasse, eller at det er uklarheter mht. dekning av nåværende og framtidige pensjonisters rettigheter. Departementet viser til at reg­lene for Norges Banks pensjonskasses virksomhet i dag er fastsatt i pensjonskassens vedtekter. Regelverket har store likhetstrekk med det som gjelder for øvrige offentlige pensjonskasser. Vedtektene gir blant annet regler om pensjonskassens styrende organer, om tilskudd til pensjonskassen, forvaltning av pensjonskassens midler, beregning og utbetaling av ytelser og regnskap og revisjon. Tilsynsfunksjonen har vært ivaretatt av Norges Banks representantskap, som i henhold til sentralbankloven § 5 tredje ledd fører tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt.

Etter en endring av Norges Banks pensjonskasses vedtekter i 1993 skal pensjonskassen ha et grunnfond, pensjonsfond og premiefond. Pensjonsfondet skal utgjøre det beregnede beløp som er nødvendig for å sik­re opptjente pensjonsrettigheter. Pensjonskassen vil på denne bakgrunn være forsikringsteknisk oppbygget, og vil da i prinsippet falle inn under pensjonskasseforskriftens anvendelsesområde. Departementet viser videre til at pensjonskassen forvalter betydelige midler som skal sikre rettigheter for medlemmene for lang tid framover. Departementet ser det slik at det kan være en fordel at sentrale offentligrettslige krav til en pensjonskasses virksomhet, som krav til kapitalforvaltning, avsetninger til forsikringsfond, anvendelse av overskudd mv. også gjøres gjeldende for Norges Banks pensjonskasse.

Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Kredittilsynets vurdering av at Norges Banks pensjonskasse bør underlegges det samme regelverk som private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser.

Det heter i forsikringsvirksomhetsloven § 13-1 at loven ikke kommer til anvendelse på ordninger som styres av staten. Det er lagt til grunn at dette innebærer at loven ikke kommer til anvendelse på Norges Banks pensjonskasse. For at det ikke skal være tvil om at loven helt eller delvis skal kunne gjelde overfor Norges Banks pensjonskasse, foreslår departementet at det presiseres i forsikringsvirksomhetsloven § 13-1 at Kongen kan fastsette at loven helt eller delvis skal gjelde for Norges Banks pensjonskasse. En slik bestemmelse må følges opp ved enkeltvedtak overfor Norges Banks pensjonskasse. Gjennom en slik bestemmelse vil også pensjonskasseforskriften og andre aktuelle forskrifter kunne gis hel eller delvis anvendelse for Norges Banks pensjonskasse.

Departementet viser videre til at Norges Bank slutter seg til Kredittilsynets vurdering om at Norges Banks pensjonskasse bør underlegges tilsyn av Kredittilsynet. Departementet legger til grunn at slikt tilsyn bør være en naturlig følge av at forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter gis anvendelse for pensjonskassen.

Departementet foreslår at kredittilsynsloven § 1 nr. 14 endres slik at tilsyn skal føres med private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, samt Norges Banks pensjonskasse.

Komiteen tar dette til etterretning og slutter seg til forslaget til endring av forsikringsvirksomhetsloven § 13-1 og kredittilsynsloven § 1.

Et flertall i finanskomiteen pekte på hensyn til livsforsikringsselskapenes konkurransesituasjon i markedet for innskuddspensjon, og fremmet i innstillingen til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, Innst. O. nr. 2 (2000-2001), side 40 følgende endringer:

«Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold

§ 7-3 første ledd første punktum skal lyde:

I regelverket kan det fastsettes at alderspensjonen i utbetalingsperioden er garantert av institusjonen i form av en pensjonsforsikring. Første punktum i proposisjonen § 7-3 første ledd blir annet punktum.

§ 7-3 nytt sjette ledd skal lyde:

(6) Det kan fastsettes i ordningens regelverk at alderspensjon er garantert av institusjonen.»

Departementet foreslår en justering av § 7-3 første ledd annet punktum slik at det klart framgår at medlemmet står fritt til å velge om pensjonskapitalbeviset i utbetalingsperioden skal forvaltes i spareavtale, jf. § 7-3 første ledd bokstav a, eller konverteres til pensjonsforsikring, jf. § 7-3 første ledd bokstav b, dersom det ikke er fastsatt i regelverket i henhold til § 7-3 første ledd første punktum at sistnevnte forvaltningsalternativ skal benyttes.

Departementet mener også at § 7-3 sjette ledd i praksis er overflødig sett i lys av formuleringen i § 7-3 første ledd første punktum. Departementet foreslår på denne bakgrunn at leddet fjernes.

Komiteen tar dette til etterretning og slutter seg til forslaget til innskuddspensjonsloven § 7-3 første ledd annet punktum og om opphevelse av innskuddspensjonsloven § 7-3 sjette ledd.

Under Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble det vedtatt endringer i lov om innskuddspensjon på flere områder uten at de nødvendige endringene også ble gjennomført i skatteloven. Det førte til at henvisningene i skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav c ikke lenger er korrekte. Feilen foreslås rettet.

Komiteen tar dette til etterretning og slutter seg til forslaget til endring av skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav c.

Komiteen viser til Finansdepartementets brev mottatt 18. mai 2001 med svar på spørsmål fra Høyres stortingsgruppe:

«Spørsmål 3

I forbindelse med høringen har det blitt fremlagt synspunkter om at § 6-3 første ledd i lov om foretakspensjon har fått en utilsiktet ordlyd. Det bes om en vurdering om at bestemmelsens innhold om at uførepensjon skal svare til alderspensjon, er tilpasset innskuddspensjon, jf. at alderspensjon i innskuddsordninger ikke er forhåndsdefinert. Kan uførepensjon som inngår som supplement til alderspensjon etter innskuddspensjonsloven etter departementets vurdering bli fastsatt utfra andre kriterier, som for eksempel en andel av lønn?

Etter innskuddspensjonsloven § 2-5 annet ledd skal pensjonsordningens regelverk inneholde en ytelsesplan for uføreytelser dersom ordningen har uførepensjon. Når det gjelder spørsmålet om hvordan størrelsen på pensjonen skal fastsettes, vises det til Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) kapittel 4.4:

«I henhold til lov om foretakspensjon § 6-3 første ledd skal uførepensjon tilsvare den alderspensjon medlemmet ville ha hatt rett til på grunnlag av lønnen på uføretidspunktet og samlet tjenestetid ved oppnådd pensjonsalder. I en innskuddspensjonsordning kan størrelsen på alderspensjonen ikke fastsettes før på pensjoneringstidspunktet. Det er derfor ikke aktuelt å knytte størrelsen på uførepensjon eller etterlattepensjon opp til størrelsen på alderspensjonen. Utvalget mener imidlertid at det vil være naturlig å ta utgangspunkt i lønn og anskrevet tjenestetid, og at ytelsenes størrelse må fastsettes i pensjonsordningens regelverk. Videre må uføre- og etterlatteytelser oppfylle de krav til forholdsmessighet og maksimalytelser som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 5-3 og 5-7. Utvalget viser også til at uførepensjon må ytes i forhold til uføregraden i samsvar med lov om foretakspensjon § 6-3 annet ledd.»

Departementet har ikke hatt merknader til dette, og deler vurderingen av at det er naturlig at størrelsen på en eventuell uførepensjon beregnes på bakgrunn av medlemmets lønn og tjenestetid når uførepensjonen er tegnet etter lov om foretakspensjon i tilknytning til ordning opprettet etter innskuddspensjonsloven. Departementet ser dette som en naturlig tolkning av lov om foretakspensjon § 6-3 i tilfeller hvor alderspensjonen er en innskuddsordning etter lov om innskuddspensjon, og mener at det ikke er noe klart behov for å endre lovteksten på dette punktet.»

Komiteen tar til etterretning at departementet ikke har merknader til fremstillingen i spørsmålet og at man finner det naturlig at «størrelsen på en eventuell uførepensjon beregnes på bakgrunn av medlemmets lønn og tjenestetid når uførepensjonen er tegnet etter lov om foretakspensjon i tilknytning til ordning opprettet etter innskuddspensjonsloven».

De økonomiske og administrative konsekvensene av foreslåtte endringer i lov om foretakspensjon og i innskuddspensjonsloven anses hovedsakelig å være knyttet til bestemmelsene om at et foretak kan opprette parallelle pensjonsordninger, samt til endringer i bestemmelsene om innskudds- og premiefond.

Parallelle ordninger innebærer at foretaket må fastsette og vedlikeholde to regelverk, og til enhver tid forholde seg til to sett av lov- og forskriftsbestemmelser. De må videre vurdere de to settene av regelverk opp mot hverandre, jf. den foreslåtte bestemmelsen i lov om foretakspensjon i § 2-9 annet ledd.

For forsikringsselskapene vil foretakenes adgang til å opprette parallelle ordninger ha betydning for risikoen blant de forsikrede.

Uavhengig av hvor stor utbredelse parallelle pensjonsordninger vil få, vil adgangen til å opprette slike ordninger innebære at reglene i lover og forskrifter blir mer komplekse. For myndighetene som utvikler og vedlikeholder reglene, vil dette kunne medføre noe økt ressursbruk. Dersom ordningene skulle få noe omfang, vil dette også gjelde for Kredittilsynet i egenskap av tilsynsmyndighet. Kredittilsynets utgifter utlignes imidlertid på tilsynsenhetene.

Hvis adgangen til å ha parallelle ordninger fører til økt utbredelse av skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger, vil det gi økt provenytap for staten. Det er imidlertid ikke holdepunkter for å si om omfanget vil øke av noen betydning på bakgrunn av en slik adgang.

Departementet legger til grunn at størrelsen på foretakenes gjennomsnittlige premiefond vil bli lavere når den maksimale grensen for premiefondet reduseres. Foretakets økte anledning til å tilbakeføre midler virker tilsvarende. Den økonomiske virkningen for foretakene av dette forslaget er ikke entydig. På den ene siden reduserer forslaget størrelsen på den kapital foretaket har bundet i øremerkede fond, noe som gir bedre muligheter til å utnytte samlet kapital effektivt. På den annen side er det skattemessig gunstig å ha midler i premiefondet, og en lavere maksimalgrense reduserer isolert sett denne fordelen.

For institusjoner som tilbyr ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg, kan reduserte premiefond for en bestemt sammensetning av porteføljen, bidra til økt risiko, ettersom institusjonen i slike ordninger har et sekundært ansvar for medlemmenes opptjente pensjon.

I Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det foreslått å redusere den maksimale grensen på premiefond fra 10 til 6 ganger gjennomsnittet av årets premie og premien i de to foregående år. Samtidig ble det foreslått en reduksjon av fradragsrammen for fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon. På usikkert grunnlag er disse regelendringene anslått å gi en provenyøkning på om lag 250 mill. kroner i 2001.

Det er svært usikkert hva provenyøkningen av å følge opp flertallet i finanskomiteens forutsetning om en ytterligere reduksjon i maksimalstørrelsen på premiefondet blir. Dette skyldes for det første at det er en stund til innstrammingen er foreslått å tre i kraft og at det derfor er usikkerhet knyttet til både antall premiefond og deres størrelse når endringen trer i kraft. Flere av disse premiefondene er blitt gradvis bygget ned de siste årene til et nivå som er langt lavere enn maksimalgrensen, og enkelte fond ville trolig bli bygd ytterligere ned uavhengig av endringer i skattereglene. For det andre er det usikkert hvor mye av reduksjonen av premiefond som faktisk blir tilbakeført til foretakene og beskattet. Det skyldes delvis at det er innført en ti års overgangsordning i forbindelse med omlegging til prinsipp om lineær opptjening, der foretakene er gitt anledning til å overføre midler fra premiefondet til premiereserven, jf. § 16-2. I tillegg vil fondene kunne benyttes til å finansiere eventuelle forbedringer av pensjonsordningene. Dette medfører at størrelsen på tilbakeføringen av midler fra premiefond til foretakene sannsynligvis vil være noe lavere enn reduksjonen i premiefondene, slik at provenyet blir lavere enn det ville vært uten denne overgangsordningen. For det tredje vil ikke alle foretakene være i skatteposisjon når midlene tilbakeføres, og i så fall vil ikke tilbakeføringen påvirke faktisk skatteinnbetaling. På svært usikkert grunnlag kan økt skatteinngang som følge av innstrammingen i premiefondet anslås til i størrelsesorden 1-1,5 mrd. kroner. Det er usikkert hvordan denne skatteinngangen vil fordeles over inntektsårene 2001-2004.

Som påpekt i bl.a. Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) vil nedtrappingsplanen neppe innebære noen netto samlet skatteskjerpelse. Det skyldes at den isolerte innstrammingen som følge av nedtrappingsplanen for innskudds- og premiefond, trolig bare delvis vil dekke provenytapet som følge av at det er åpnet for skattefavoriserte innskuddspensjonsordninger.

Utviklingen i antall medlemmer i innskuddsbaserte ordninger er usikker, men antallet vil øke over tid. I NOU 1999:32 er provenytapet beregnet til 65 mill. kroner pr. 10 000 arbeidstakere pr. år i forhold til en situasjon der innskuddet i stedet ble utbetalt - og beskattet - som lønnsinntekt.

Departementet legger til grunn at forslaget om at Norges Banks pensjonskasse helt eller delvis kan omfattes av forsikringsvirksomhetsloven og skal underlegges tilsyn av Kredittilsynet, ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Tilsvarende gjelder forslaget om endring av forsik­ringsvirksomhetsloven § 7-2.

Komiteen tar dette til etterretning.

Det foreslås at henvisningen til tredje ledd i annet punktum endres til § 3-4. Ved en inkurie er det i bestemmelsen vist til § 3-5.

Komiteen slutter seg til dette.

Det foreslås inntatt i § 9-3 første ledd ny bokstav d at midler i innskuddsfondet også kan benyttes til å dekke kostnad i medhold av § 14-1 fjerde ledd. Det foreslås også en henvisning i annet ledd til første ledd bokstav d slik at foretaket ikke kan bruke midler i innskuddsfondet til dette formål, med mindre innskuddsfondet fortsatt vil være tilstrekkelig til å sikre dekning for innskudd i henhold til innskuddsplanen for innværende og neste år. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) Om endring i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og i lov om foretakspensjon vedrørende forslag om at § 9-3 bokstav b skal utgå. Dersom dette tidligere fremsatte forslaget blir vedtatt, må henvisningen til bokstav d i lovforslaget her endres til bokstav c.

Komiteen slutter seg til dette og foreslår på bakgrunn av Innst. O. nr. 85 (2000-2001) at det i lovforslaget henvises til bokstav c.

Reglene i lovens kapittel 11 bygger på at det sammenslåtte foretaket skal opprette kun én ny pensjonsordning. I nytt annet ledd foreslås det presisert at bestemmelsene i kapitlet ikke er til hinder for at et sammenslått foretak kan ha parallelle pensjonsordninger. Bestemmelsene i §§ 2-10 til og med 2-12 vil gjelde for slike parallelle pensjonsordninger.

Komiteen slutter seg til dette.

Det foreslås at henvisningen i annet ledd første punktum endres til § 3-5. Ved en inkurie er det i bestemmelsen vist til § 3-4.

Komiteen slutter seg til dette.

Det foreslås at henvisningen i første ledd første punktum endres til § 3-5. Ved en inkurie er det i bestemmelsen vist til § 3-4.

Komiteen slutter seg til dette.

Det foreslås inntatt i § 10-3 første ledd ny bokstav f at midler i premiefondet også kan benyttes til å dekke kostnad i medhold av §§ 15-5 syvende ledd og 15-6 fjerde ledd. Det foreslås også en henvisning i annet ledd til første ledd bokstav f slik at foretaket ikke kan bruke midler i premiefondet til dette formål, med mindre premiefondet fortsatt er tilstrekkelig til å sikre at årets premie og premien for neste år blir betalt.

Komiteen slutter seg til dette.

Reglene i lovens kapittel 13 bygger på at det sammenslåtte foretaket skal opprette kun én ny pensjonsordning. I nytt annet ledd foreslås det presisert at bestemmelsene i kapitlet ikke er til hinder for at et sammenslått foretak kan ha parallelle pensjonsordninger. Bestemmelsene i § 2-9 til og med § 2-11 vil gjelde for slike parallelle pensjonsordninger.

Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen viser til at det i avsnitt III i lovforslaget i proposisjonen var angitt at det skulle tilføyes bokstav e i § 6-46 annet ledd. I departementets brev 16. mai 2001 er dette rettet til bokstav d; lovforslaget er endret i tråd med dette, se også avsnitt 7.3.2.

Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov

om endringer i innskuddspensjonsloven, lov om foretakspensjon og enkelte andre lover (parallelle ordninger mv.)

I

I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres følgende endringer:

Kapittel 2 avsnitt I skal omfatte §§ 2-1 til 2-9. Avsnittets tittel skal lyde:

I. Pensjonsordning med innskuddspensjon

Kapittel 2 avsnitt II skal lyde:

II. Parallelle pensjonsordninger

§ 2-10. Adgang til å ha parallelle pensjonsordninger

(1) Et foretak med pensjonsordning etter loven her kan samtidig ha en ytelsesbasert eller en engangsbetalt foretakspensjonsordning.

(2) For et foretak som har både pensjonsordning etter loven her og enten en ytelsesbasert eller en engangsbetalt foretakspensjonsordning (parallelle pensjonsordninger), gjelder følgende:

a. ingen arbeidstaker kan på samme tid være medlem av mer enn en av ordningene,

b. aldersgrensene skal være de samme i begge ordninger,

c. regelverket for de to ordningene skal utformes slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre og slik at urimelig forskjellsbehandling av grupper av arbeidstakere unngås,

d. rett til ytelser ved uførhet og til etterlatte skal være utformet på samme måte i de to ordningene.

(3) Bestemmelsene i annet ledd gjelder tilsvarende ved endring av regelverket for en av eller begge pensjonsordninger.

§ 2-11. Arbeidstakernes valgrett

(1) Når et foretak oppretter parallelle ordninger, skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer. Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke foretar noe valg etter første punktum skal være medlem av.

(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende for arbeidstaker som blir ansatt i foretaket.

(3) En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.

§ 2-12. Flytting av medlemskap

(1) Regelverket skal inneholde bestemmelser om i hvilke tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene til den andre pensjonsordningen.

(2) En arbeidstaker skal i alle tilfelle ha rett til flytting av medlemskap ved vesentlig endring av innskudds- eller ytelsesplan eller av regelverket for øvrig i en av pensjonsordningene, dersom endringen er av betydning for fremtidige rettigheter i ordningen.

(3) Ved flytting av medlemskap gjelder bestemmelsene om opphør av medlemskap tilsvarende. Grensen på 12 måneder i § 6-1 annet ledd gjelder samlet medlemskap i de to ordningene.

§ 5-1 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

Dersom innskuddsplanen inneholder bestemmelser om dette, kan innskuddene i et bestemt år settes 25 prosent høyere eller lavere enn det som ellers er fastsatt i innskuddsplanen.

§ 7-3 første ledd annet punktum skal lyde:

Dersom dette ikke er fastsatt etter første punktum, kan medlemmet velge om pensjonskapitalbeviset i utbetalingsperioden enten skal:

a. forvaltes i spareavtale med institusjon som nevnt i § 2-2, eller

b. konverteres til pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som nevnt i § 2-2. Pensjonskasse som konverterer pensjonskapital etter bestemmelsen her, skal oppfylle kravene i lov om foretakspensjon § 2-2 annet ledd.

§ 7-3 sjette ledd oppheves.

§ 8-4 tredje ledd annet punktum skal lyde:

Det kan fastsettes at midler i innskuddsfondet skal forvaltes som egen investeringsportefølje i samsvar med § 3-4.

§ 9-3 første ledd ny bokstav c skal lyde:

c. kostnad i henhold til § 14-1 fjerde ledd.

§ 9-3 annet ledd skal lyde:

(2) Foretaket kan ikke bruke midler i innskuddsfondet til formål som nevnt i første ledd bokstav c og d, med mindre innskuddsfondet fortsatt vil være tilstrekkelig til å sikre at forpliktelser som nevnt i første ledd bokstav a blir dekket for inneværende og neste år.

§ 9-4 første ledd skal lyde:

(1) Er innskuddsfondet ved årets utgang større enn seks ganger gjennomsnittet av årets innskudd etter innskuddsplanen og tilsvarende innskudd for de to foregående år, skal foretaket sørge for at det overskytende beløp overføres til foretaket.

§ 11-1 nytt annet ledd skal lyde:

(2) Bestemmelsene i kapitlet her er ikke til hinder for at det sammenslåtte foretaket kan ha parallelle pensjonsordninger.

§ 12-1 annet ledd første punktum skal lyde:

Pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen skal fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital etter § 3-5 for hvert medlem.

§ 13-3 første ledd første punktum skal lyde:

Når pensjonsordningen opphører, skal pensjonskapitalen knyttet til ordningen fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital etter § 3-5 for hvert medlem.

§ 14-1 nytt fjerde ledd skal lyde:

(4) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse av pensjonskapitalbevis ved omdanning etter paragrafen her, skal de resterende kostnadene først dekkes av midler i innskuddsfondet og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i innskuddsfondet ikke er tilstrekkelige.

II

I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres følgende endringer:

Kapittel 2 avsnitt I skal omfatte §§ 2-1 til 2-8. Avsnittets tittel skal lyde:

I. Pensjonsordning med foretakspensjon

Kapittel 2 avsnitt II skal lyde:

II. Parallelle pensjonsordninger

§ 2-9. Adgang til å ha parallelle pensjonsordninger

(1) Et foretak med pensjonsordning etter loven her kan samtidig ha en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven. Et foretak kan ha to pensjonsordninger etter loven her dersom den ene har ytelsesbasert og den andre engangsbetalt alderspensjon.

(2) For et foretak som både har pensjonsordning etter loven her og etter innskuddspensjonsloven eller har både en ytelsesbasert og en engangsbetalt alderspensjonsordning etter loven her (parallelle pensjonsordninger), gjelder følgende:

a. ingen arbeidstaker kan på samme tid være medlem av mer enn en av ordningene,

b. aldersgrensene skal være de samme i begge ordninger,

c. regelverket i de to ordningene skal utformes slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre og slik at urimelig forskjellsbehandling av grupper av arbeidstakere unngås,

d. rett til ytelser ved uførhet og til etterlatte skal være utformet på samme måte i de to ordningene.

(3) Bestemmelsene i annet ledd gjelder tilsvarende ved endring av regelverket for en av eller begge pensjonsordninger.

§ 2-10. Arbeidstakernes valgrett

(1) Når et foretak oppretter parallelle ordninger, skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer. Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke foretar noe valg etter første punktum skal være medlem av.

(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende for arbeidstaker som blir ansatt i foretaket.

(3) En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.

§ 2-11. Flytting av medlemskap

(1) Regelverket skal inneholde bestemmelser om i hvilke tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene til den andre pensjonsordningen.

(2) En arbeidstaker skal i alle tilfelle ha rett til flytting av medlemskap ved vesentlig endring av innskudds- eller ytelsesplan eller av regelverket for øvrig i en av pensjonsordningene, dersom endringen er av betydning for fremtidige rettigheter i ordningen.

(3) Ved flytting av medlemskap gjelder bestemmelsene om opphør av medlemskap tilsvarende. Grensen på 12 måneder i § 4-6 annet ledd gjelder samlet medlemskap i de to ordningene.

§ 10-3 første ledd ny bokstav f skal lyde:

f. kostnad i henhold til §§ 15-5 syvende ledd og 15-6 fjerde ledd.

§ 10-3 annet ledd skal lyde:

(2) Foretaket kan ikke bruke midler i premiefondet til formål som nevnt i første ledd bokstav b til d og f, med mindre premiefondet fortsatt vil være tilstrekkelig til å sikre at årets premie og premien for neste år blir betalt.

§ 13-1 nytt annet ledd skal lyde:

(2) Bestemmelsene i kapitlet her er ikke til hinder for at det sammenslåtte foretaket kan ha parallelle pensjonsordninger.

Ny tittel i § 15-5 skal lyde:§ 15-5 Omdanning til annen foretakspensjons­ordning og lukking§ 15-5 nytt femte, sjette og syvende ledd skal lyde:

(5) Ved opprettelse av ordning med engangsbetalt alderspensjon kan foretaket velge å videreføre ytelsesbasert foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem av denne ordningen på tidspunktet for opprettelsen. Arbeidstakerne skal kunne velge å gå over til ny ordning med engangsbetalt alderspensjon. Den videreførte ordningen kan ikke endres slik at utformingen av rett til alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon i de to ordningene gir ytelser som står i et mindre rimelig forhold til hverandre enn på tidspunktet for opprettelsen av ny ordning.

(6) Foretaket kan velge å kun videreføre ytelsesbasert foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem av ordningen på tidspunktet for opprettelse av ny foretakspensjonsordning med engangsbetalt alderspensjon, og som da har 15 år eller mindre igjen til oppnådd pensjonsalder. Ved slik videreføring av foretakspensjonsordning, omfattes ikke disse arbeidstakere av femte ledd annet punktum. Femte ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.

(7) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse av fripoliser ved omdanning og lukking etter paragrafen her, skal de resterende kostnadene først dekkes av midler i premiefondet og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i premiefondet ikke er tilstrekkelige.

Ny § 15-6 skal lyde:§ 15-6 Omdanning til innskuddspensjonsordning og lukking

(1) Et foretak som har pensjonsordning etter loven her og som i stedet vil opprette pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, skal avvikle pensjonsordningen etter reglene i kapitlet her. Premiefond knyttet til pensjonsordningen kan likevel overføres som innskuddsfond for den nye pensjonsordningen.

(2) Foretaket kan velge å videreføre ytelsesbasert foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem av denne ordningen på tidspunktet for opprettelsen av ny innskuddspensjonsordning. Arbeidstakerne skal kunne velge å gå over til ny innskuddspensjonsordning. § 15-5 femte ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.

(3) Foretaket kan velge å kun videreføre ytelsesbasert foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem av ordningen på tidspunktet for opprettelse av ny innskuddspensjonsordning, og som da har 15 år eller mindre igjen til oppnådd pensjonsalder. Ved slik videreføring av foretakspensjonsordning, omfattes ikke disse arbeidstakere av annet ledd annet punktum. § 15-5 femte ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.

(4) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse av fripoliser ved omdanning og lukking etter paragrafen her, skal de resterende kostnadene først dekkes av midler i premiefondet og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i premiefondet ikke er tilstrekkelig.

III

I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 6-46 første ledd ny bokstav f skal lyde:

f. kostnad i henhold til lov om foretakspensjon § 15-5 syvende ledd og § 15-6 fjerde ledd.

§ 6-46 annet ledd bokstav b skal lyde:

b. tilskudd til innskuddsfond med inntil 50 prosent av gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og den skattepliktiges andel av årets innskudd i de to foregående årene, likevel bare så langt fondet ikke overstiger seks ganger gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og den skattepliktiges andel av innskuddet i de to foregående år.

§ 6-46 annet ledd bokstav c skal lyde:

c. tilskudd og kostnad i henhold til innskuddspensjonsloven § 3-4 femte ledd.

§ 6-46 annet ledd ny bokstav d skal lyde:

d. kostnad i henhold til innskuddspensjonsloven § 14-1 fjerde ledd.

§ 6-47 bokstav d skal lyde:

d. premie til fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon § 4-9 knyttet til fripolise utstedt til den skattepliktige som følge av at medlemskap i foretakspensjonsordningen er opphørt av annen grunn enn den skattepliktiges alder. Det samme gjelder innskudd til alderspensjon etter innskuddspensjonsloven § 6-5 første ledd som følge av at medlemskap i innskuddspensjonsordningen er opphørt av annen grunn enn den skattepliktiges alder. Fradrag etter bokstavene c og d kan samlet ikke overstige 40 000 kroner.

IV

I lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endringer:

§ 7-2 første ledd skal lyde:

(1) Et forsikringsselskap kan ikke eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15 prosent av aksjene eller andelene i et selskap som driver virksomhet som etter § 7-1 ikke kan drives av forsikringsselskap. Forbudet gjelder likevel ikke for så vidt den samlede verdi av slike eiendeler er mindre enn forsikringsselskapets midler etter fradrag for avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelsene, så fremt den økonomiske risiko ved investeringen er begrenset til verdien av den aktuelle investeringen.

§ 13-1 nytt annet punktum skal lyde:

Kongen kan likevel fastsette at denne lov helt eller delvis skal gjelde for Norges Banks pensjonskasse.

V

I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) skal § 1 nr. 14 lyde:

14. Private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond samt Norges Banks pensjonskasse.

VI

Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser

Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter. Forskjellige deler av loven kan tre i kraft til forskjellig tid. Kongen kan gi overgangsbestemmelser.

I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) Om lov om endringer i innskuddspensjonsloven, lov om foretakspensjon og enkelte andre lover (parallelle ordninger mv.), er det ved en inkurie kommet inn enkelte feil i omtalen og lovforslaget.

På side 46 er det under III foreslått en ny bokstav e i skatteloven § 6-46 annet ledd for å gi hjemmel for kostnad foretaket har ved utstedelse av pensjonskapitalbevis. Bokstav e skal rettes til bokstav d. Forslaget skal dermed lyde:

§ 6-46 annet ledd ny bokstav d skal lyde:

  • d. kostnad i henhold til innskuddspensjonsloven § 14-1 fjerde ledd.

Tilsvarende retting må foretas i siste setning i avsnitt 7.3 Fortsatt pensjonssparing på side 30. Setningen skal lyde:

Departementet foreslår at det gis hjemmel for fradrag for kostnadene foretaket har ved utstedelse av pensjonskapitalbevis i skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav d.

Videre skal siste avsnitt under departementets vurderinger i avsnitt 7.4 på side 30 lyde:

Senere ble det så i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) fremmet et forslag til endring av skatteloven § 6-47 bokstav d, som medførte at hjemmelen for fradrag for fortsatt pensjonssparing ble opphevet. Det ble gjort av lovtekniske grunner i forbindelse med innføring av en samlet fradragsramme for IPA og fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon § 4-9. Departementet foreslår nå et nytt annet punktum i skatteloven § 6-47 bokstav d, tilsvarende det som ble tatt ut. Forslaget innebærer at hjemmelen gjeninnføres og at innbetaling til fortsatt pensjonssparing inngår i en samlet ramme på 40 000 kroner sammen med innbetaling til IPA og fortsettelse utgått fra en foretakspensjonsordning.

Jeg ber om at feilene rettes.

Oslo, i finanskomiteen, den 23. mai 2001

Dag Terje Andesen Børge Brende Siv Jensen
ordfører ordfører sekretær
Første kapittel