Fengselslovutvalget foreslo at de eksisterende fullbyrdelsesalternativene
ble utvidet ved at noen lukkede fengsler ble etablert med særlige
sikkerhetsforanstaltninger. De øvrige alternativene
skulle bestå av lukkede fengsler, åpne fengsler
og hybelhus. Utvalget foreslo videre at det ble innført
adgang til straffullbyrdelse utenfor anstalt som et eget fullbyrdelsesalternativ.
I høringsutkastet foreslo departementet at dagens bruk
av lukkede og åpne fengsler ble videreført. Soningsalternativene
ble for øvrig foreslått utvidet ved at noen lukkede
avdelinger skal kunne etableres med et særlig høyt
sikkerhetsnivå eller tilrettelegges for innsatte med særlige
behov. Hybelhus og frigangshjem ble foreslått likestilt
med et noe lavere sikkerhetsnivå enn åpne fengsler
og ble gitt fellesbetegnelsen «overgangsfengsel».
Oppregningen gjenspeilte at det normalt skal skje en overgang fra
lukkede til åpne regimer under gjennomføringen
av soningen.
Departementet foreslo dessuten lovfestet to nye selvstendige
gjennomføringsformer: adgangen til å gjennomføre
fengselsstraff utenfor fengsel med særlige vilkår,
og at perioden med pålagte vilkår etter prøveløslatelse
oppføres som en selvstendig gjennomføringsform.
Dagens adgang til å gjennomføre straff i institusjon
eller sykehus i spesielle tilfelle ble videreført.
Flere høringsinstanser fremhever at straffegjennomføringen
må være sikkerhetsmessig betryggende og ikke være
i strid med publikums alminnelige rettsfølelse. Riksadvokaten
bemerker bl.a. at det er et gjennomgående trekk ved utkastet
til ny straffegjennomføringslov at det åpnes for
nye soningsformer i frihet. Flere høringsinstanser slutter
seg uttrykkelig til at kriminalomsorgen får utvidede muligheter
til å differensiere straffegjennomføringen. Noen
har innevendinger til at departementet gir hybelhusene/frigangshjemmene
status som overgangsfengsel. Flere høringsinstanser er
spesielt skeptiske til gjennomføring av straff utenfor
fengsel.
Departementet påpeker at i lovutkastet og i proposisjonen
er «lukket fengsel» nå betegnet som «fengsel med
høyt sikkerhetsnivå», mens åpent
fengsel er betegnet som «fengsel med lavere sikkerhetsnivå».
Det presiseres at samtlige beslutninger om innsettelse og senere
overføringer mellom de forskjellige gjennomføringsformene
alltid skal være betinget av at det er sikkerhetsmessig
betryggende og ikke i strid med den alminnelige rettsfølelse.
Den endrede status for hybelhusene innebærer ikke at
det faglige innholdet og tilbudet tilsiktes forandret. Det understrekes
ellers at det ikke er kriminalomsorgens oppgave å skaffe
bolig til personer som er egnet til å gjennomføre
straff ute i samfunnet, eller personer som er prøveløslatt.
Når det gjelder gjennomføring av straff utenfor fengsel
vises til pkt. 7.2.3.
Komiteen er fornøyd med at
det i lovutkastet følges opp tidligere signaler om individuelt
tilpasset og differensiert soning. Det å ha mulighet for
endringer av soningsforholdene og bli pålagt stadig større ansvar
for egen situasjon, kan være avgjørende for å komme
ut til et liv uten kriminalitet. Samtidig understreker komiteen at
et slikt opplegg må skje på en betryggende måte
i forhold til sikkerhet og folks alminnelige rettsfølelse. Komiteen har
merket seg at dette er ivaretatt gjennom at det er tatt inn i loven
en forutsetning om at overføring til lavere sikkerhetsnivå og
soning under mer ansvar og friere former bare skal kunne skje når
ikke sikkerhetsmomenter taler imot det. Komiteen vil
på den annen side peke på at det å ansvarliggjøre
innsatte under soningen vil være et sentralt tiltak for å forebygge
ny kriminalitet. Det å begrense det store tilbakefallet
til ny kriminalitet er kriminalomsorgens store utfordring.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, ser at det er hensiktsmessig å ha
betegnelsen fengsel på alle bygninger som domfelte sitter
i under soning. Imidlertid viser flertallet til at
hybelhus og frigangshjem står i en noe spesiell stilling.
De domfelte som soner her er på slutten av soningen, og
er i ferd med å integrere seg i det åpne samfunnet.
Noen av hybelhusene er i stor grad integrert i et nærmiljø.
Til tross for at domfelte fortsatt faktisk er under soning og underlagt
restriksjoner, kan det føre til en uheldig stigmatisering
i nærmiljøet om disse bygningene nå får
betegnelsen fengsel. Flertallet mener derfor at «overgangsbolig» kan
være en bedre betegnelse. En slik endring av navnet i forhold
til forslaget er ikke ment som noen realitetsendring av innholdet
i overgangsboligene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at de foreslåtte navneendringer for åpen soning
og lukket soning til «fengsel med høyere sikkerhetsnivå» og «fengsel
med lavere sikkerhetsnivå» ikke innebærer
noen realitetsendringer. Disse medlemmer mener dagens
betegnelser er innarbeidet og gir et mer dekkende bilde av soningsformen,
og at navneendringer er unødvendige.
Disse medlemmer støtter Regjeringens
forslag om bruk av ordet «overgangsfengsel» fordi
dette faktisk dreier seg om en ordinær del av soningen.
Det fremmes forslag om endringer i forhold til flertallets forslag
i tråd med dette i § 10 første
ledd og § 15 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Riksadvokatens bemerkning i høringsuttalelsen om at
det er et gjennomgående trekk ved utkastet til ny straffegjennomføringslov at
det åpnes for nye soningsformer i frihet, og til at flere
høringsinstanser er skeptiske til gjennomføring
av straff utenfor fengsel. Disse medlemmer mener at
overføring til hybelhus eller andre former for «overgangsfengsel» ikke
bør kunne benyttes som en del av straffegjennomføringen,
men kun bør kunne brukes som et tilbud om oppfølging
etter endt soning. I så fall kan ikke benevnelsen «overgangsfengsel» benyttes.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 10
første ledd bokstav c.
Fengselsloven kap. II og fengselsreglementet har bestemmelser
om innsettelse i fengsel. Domfelte kan anbringes i åpen
anstalt når de er egnet for anbringelse under friere forhold
og dette antas å fremme tilpasningen til samfunnet og særlige
grunner ikke taler mot det. Hovedregelen er ellers at fengselsstraff
gjennomføres i lukket fengsel og at straffetidens lengde
er avgjørende for valg av type fengsel. Fengselsstyret
kan gjøre unntak fra disse bestemmelser. Utgangspunktet er
at domfelte blir innkalt til soning av straffen i det fengselsdistrikt
vedkommende hører inn under. I 1999 ble totalt 11 165
personer innsatt i fengsel.
Fengselslovutvalget foreslo at dagens ordning med inndeling i
lokalfengsler og sentralfengsler ble opphevet. Det ble også foreslått
at straffen så langt mulig skal fullbyrdes i domfeltes
hjemdistrikt. Kun sikkerhetsmessige hensyn kunne begrunne innsettelse i
sikkerhetsavdeling. Utvalget foreslo innført som hovedregel
at straffen skulle påbegynnes i åpen anstalt og
at det måtte begrunnes særskilt dersom fullbyrdelsen
skulle skje i mer restriktive former. Hvis domfelte var ilagt straff
i to år eller mer, eller det forelå særlig rømningsrisiko,
skulle straffen likevel påbegynnes i ordinær lukket
anstalt. Utvalget foreslo videre at det i særlige tilfelle
ble gitt adgang til å påbegynne straffen i hybelhus.
Justisdepartementet foreslo i St.meld. nr. 27 (1997-1998) at
det innenfor hver kriminalomsorgsregion skulle opprettes avdelinger
med særlig høyt sikkerhetsnivå og at
det skulle etableres ressursavdelinger for de dårligst
fungerende innsatte. Det ble videre foreslått en utvidet
adgang til direkte innsettelse i åpent fengsel for domfelte
med dommer på inntil to år. Departementet foreslo
ikke begrensninger ut fra bestemte lovbruddskategorier. Et flertall
i Stortinget støttet utvidelse av adgangen til direkte
innsettelse i åpent fengsel, og departementet fulgte opp
forslagene i høringsbrevet.
Det ble videre foreslått en unntaksvis adgang for domfelte
med lengre straff enn to år til innsettelse i åpent
fengsel. I særlige tilfelle skulle straffedømte kunne
innsettes direkte i overgangsfengsel. Som følge av regionaliseringen
foreslo departementet i høringsutkastet for øvrig
at dagens formelle skille mellom lands-, krets- og hjelpefengsler
ble opphevet og at lengden på straffen nå bortfalt
som kriterium for hvilket fengsel domfelte skal settes inn i. Departementet foreslo
videreført dagens hovedregel om at domfelte skal innsettes
i lukket fengsel med mindre annet er uttrykkelig bestemt med hjemmel
i loven.
Etter at rettskraftig dom foreligger er det i dag politiet som
innkaller domfelte til gjennomføring av straffen. Det ble
reist spørsmål ved om effektivitetshensyn bør
føre til at kriminalomsorgen overtar politiets innkallingsoppgaver.
Det er særlig forslaget om utvidet adgang til direkte
innsettelse i åpen anstalt og innsettelse i avdelinger
med særlig høyt sikkerhetsnivå som har
foranlediget uttalelser fra høringsinstansene, og synspunktene er
delte.
Departementet bemerker at totalt sett synes forslaget om utvidet
adgang til direkte innsettelse i åpent fengsel å ha
fått stor støtte blant høringsinstansene. Det
pekes på at innsettelse i lukket fengsel opprettholdes
som hovedregel. Departementet opprettholder forslaget i proposisjonen,
jf. § 11. Da adgangen til innsettelse i åpent
fengsel nå er foreslått utvidet, anser departementet
at det ikke lenger er behov for en adgang til direkte innsettelse
i overgangsfengsel. De nærmere kriterier for innsettelse
i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå nedfelles
i forskrift.
Komiteen er enig i at det ikke lenger
er hensiktsmessig å dele fengslene opp i hjelpe-, krets-
og landsfengsler. Siden hver region nå skal ha alle de
ulike differensierte soningsforholdene, blir det nivået
på sikkerheten som karakteriserer fengslet eller avdelingen. Komiteen mener
at det vil være heldig at domfelte så langt det
er praktisk mulig og formålstjenlig, får sone
så nær hjemstedet som mulig. Dette må likevel
ikke gå på bekostning av at flest mulig domfelte må bli
innsatt til soning raskest mulig etter domsavsigelse.
Komiteen viser til at en hardere kriminalitetsutvikling
gjør at det kan være behov for flere plasser med
særlig høyt sikkerhetsnivå, og mener
det er bra at det tas sikte på at slike avdelinger etableres
i alle regionene. Noen innsatte har også av ulike grunner
et særlig behov for tettere oppfølging og hjelp.
I en ordinær avdeling kan det være vanskelig å få tid
og mulighet til å følge dem opp på en
måte som ivaretar sikkerheten for omgivelsene og de innsattes
behov. Det er derfor bra at det etableres særskilte ressursavdelinger
i hver region. Disse må også innrettes slik at
det blir mulig å ta hånd om domfelte som er dømt
til forvaring etter systemet med særreaksjoner. Komiteen viser til
at ressursavdelingene vil ha flere ansatte og et bredere faglig
innslag enn ordinære avdelinger. Komiteen vil
understreke at det er viktig at hensynet til sikkerheten er overordnet
også i disse avdelingene. Komiteen ser fram
til etableringen og utviklingen av de nye avdelingene, og ber om
at Stortinget blir orientert om arbeidet med det i statsbudsjettet
for 2002.
Når det gjelder innkalling til soning, bemerker komiteen at
dette bør skje på den måten som er mest
effektiv. Det er viktig at det går kortest mulig tid fra
dom til soning, og at plassene blir utnyttet på en best
mulig måte. I perioder hvor det må prioriteres,
må sikkerhetshensyn og rask reaksjon overfor unge lovbrytere
vektlegges. Komiteen understreker at uansett hvilken
instans som har ansvaret for innkallingen, må kommunikasjonen
mellom politiet og kriminalomsorgen være svært
god på dette området.
Komiteen slutter seg til prinsippet om at ingen i
utgangspunktet bør sone under strengere sikkerhets- og
kontrollregime enn hva som er nødvendig ut fra sikkerhetsmessige
grunner. Imidlertid understreker komiteen at de sikkerhetsmessige
hensynene må være overordnet. Er det tvil om at
en plassering for eksempel kan innebære en fare for sikkerheten,
at nye kriminelle handlinger kan bli begått, at den innsatte vil
rømme eller ikke vil klare å takle en mer ansvarskrevende
soning, skal vedkommende plasseres under strengere regime. Videre
vil komiteen peke på at det ved valg av
plassering også må tas hensyn til at man ikke
skal støte den alminnelige rettsfølelsen. Det
kan innebære at for eksempel domfelte som har utført
alvorlige voldshandlinger eller omfattende og gjentatte vinningsforbrytelser
bør sone under strengere regime enn hva rent sikkerhetsmessige
vurderinger tilsier.
Komiteen støtter derfor at hovedregelen
skal være at domfelte settes inn i fengsel med høyt
sikkerhetsnivå, med mindre noe annet er klart hjemlet i
loven.
Komiteen deler oppfatningen av at det ikke er behov
for å ha mulighet til å sette straffedømte
direkte inn på soning i overgangsfengsel/overgangsbolig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, peker på at dersom det viser seg å være
en forsvarlig og formålstjenlig måte å gjennomføre
soning på for en innsatt, kan vedkommende overføres
til slik soning.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Fremskrittspartiet, støtter at kriminalomsorgen
skal vurdere om den straffedømte kan settes direkte inn
i fengsel med lavere sikkerhetsnivå for de kortere dommene
inntil to år. Det er viktig at man ved slike innsettelser
er spesielt oppmerksom på om det under soningen blir behov
for overføring til fengsel med høyere sikkerhetsnivå. Dette
flertallet er videre enig i at det åpnes for at
en slik direkte innsettelse helt unntaksvis skal være mulig
også for straffedømte med en dom på noe
mer enn to år. Det vil særlig være aktuelt
for unge lovbrytere hvor en slik soningsform er avgjørende
for å lykkes med en rehabilitering. Dette flertallet understreker
at det ikke må dreie seg om dommer som er vesentlig lengre
enn to år, og at kriteriene skal vurderes strengt. For
lengre dommer er det spesielt viktig å ivareta den alminnelige
rettsfølelsen, særlig der det dreier seg om lovbrudd
som har vært belastende for fornærmede.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker
at soning skal oppfattes som straff for den kriminelle handling
som er gjort. Det er viktig å sørge for rehabilitering
og gjøre den straffedømte klar til å møte
samfunnet på nytt, men soning må oppfattes som
et onde for å ha en preventiv effekt. Disse medlemmer mener
derfor at domfelte som har utført alvorlig volds- eller
sedelighetskriminalitet, samt gjengangere skal sone i lukket fengsel.
Disse medlemmer mener at det ikke bør
innføres en plikt til å vurdere om den straffedømte
kan settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Disse
medlemmer er enig i at det ikke alltid skal være
automatikk i utmåling av straff og straffeform i forhold
til den kriminelle handling som er utført. Men dette er
alltid et moment ved straffeutmålingen i domstolene. Disse
medlemmer mener at denne vurderingen best blir ivaretatt
ved den helhetlige vurderingen domstolene foretar. Disse
medlemmer viser i tillegg til at det skal foretas en løpende
vurdering av om den straffedømte kan overføres
til mindre restriktive soningsformer under soningen. Det kan derfor
etter disse medlemmers mening ikke være nødvendig
med enda en vurdering av mindre restriktive soningsformer. Disse
medlemmer er særlig kritisk til at de som er domfelt
for et forhold som er så alvorlig at det idømmes
over to års ubetinget fengsel, kan settes til soning direkte
i åpent fengsel. Disse medlemmer vil etter
dette stemme imot § 11 fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig i at domfelte med dommer inntil to år skal vurderes
for direkte innsettelse i åpen anstalt. Etter disse
medlemmers vurdering bør åpen soning bare
brukes i forbindelse med svært korte dommer, og som utslusing,
men da bare for en kort periode i avslutningen av den sonede dommen.
Etter fengselsloven § 12 kan domfelte overføres til
hybelhus, kursted, behandlingsinstitusjon mv., hvis det finnes hensiktsmessig
på grunn av vedkommendes helbred, sinnstilstand, arbeidsevne,
tilpasningsevne eller andre særlige grunner. I særlige
tilfelle kan det bestemmes at fullbyrdelsen skal ta til i behandlingsinstitusjon.
I 1999 ble 309 personer besluttet overført til behandlingsinstitusjon
mv. etter fengselsloven § 12.
Etter fengselsloven § 32 kan en innsatt overføres til
sykehus hvis vedkommende ikke kan få en hensiktsmessig
behandling i fengslet. Tiden i sykehus regnes med i straffetiden
med mindre innsatte selv har voldt eller foregitt sykdommen for å avbryte
fengselsoppholdet.
Fengselslovutvalget foreslo videreført adgangen til å fullbyrde
straff i behandlingsinstitusjon.
Departementet foreslo i høringsutkastet i stor grad en
videreføring av gjeldende rett. I dag kan opphold i institusjon
som hovedregel iverksettes for den «gjenstående
del av straffetiden». Dette kriteriet endres slik at domfelte
eventuelt kan tilbakeføres til fengsel etter endt behandling.
Når det gjelder innleggelse i sykehus ble gjeldende rett
i hovedsak foreslått videreført.
De fleste høringsinstansene er positive til den foreslåtte
endring i § 12. Enkelte mener imidlertid at tilbakeføring
til fengsel etter endt institusjonsopphold kan være uheldig.
Departementet opprettholder forslaget, jf. lovutkastet §§ 12
og 13.
Komiteen ser at straffedømte
kan ha ulike problemer som krever en behandling som ikke er mulig å gi
innenfor fengselsvesenet, og støtter derfor forslaget som
i hovedsak er en videreføring av dagens system. Komiteen er
enig i endringen om at en straffedømt skal kunne gjennomføre
soning i behandlingsinstitusjon selv om oppholdet ikke gjelder hele
resten av soningstiden. Det er fleksibilitet og individuelle hensyn som
er viktig. Dersom en langtids straffedømt vil ha utbytte
av slik behandling tidligere i soningsforløpet, bør
det gis. Mulige skadevirkninger for rehabiliteringen ved tilbakeføring
til soning kan bøtes på ved å bruke ulike
soningsalternativer.
Komiteen vil også understreke at syke
mennesker som trenger behandling som ikke kan gis i fengselsvesenet,
skal overføres til helsevesenet for behandling. For øvrig
støtter komiteen at det er en åpning
i loven for at tiden i helsevesenet kan legges til soningstiden
dersom den straffedømte selv har skyld i oppholdet, og
noe annet vil framstå som urimelig.
Fengselsloven har ingen særskilt bestemmelse om overføringer
mellom fengsler. Etter fengselsreglementet kan imidlertid en innsatt
overføres til annen anstalt når hensynet til innsatte
eller andre grunner gjør det formålstjenlig.
Fengselslovutvalget mente at bestemmelsene om overføringer
var for vage og overlot for stor grad av skjønnsmyndighet
til fengselsmyndighetene. Utvalget foreslo ulike kriterier for overføringer
basert på hvilken type anstalt det skulle overføres
til.
Også departementet foreslo i høringsutkastet
bestemte kriterier som må være oppfylt for at
overføringer kan besluttes, men mente Fengselslovutvalgets forslag
til kriterier ble for snevre. Det ble foreslått at overføring
kan besluttes når det er nødvendig for å opprettholde
ro, orden og sikkerhet, når det er begått eller
vil bli begått en straffbar handling, når det
er fare for rømning eller når innsatte har en
særlig negativ innflytelse på miljøet
i fengslet. Videre ble det foreslått kriterier som dekker
kriminalomsorgens eget behov for å bruke overføringer
som styringsmiddel (bygningsmessige, bemanningsmessige eller plassmessige
forhold). Innsattes eget ønske kan også begrunne
overføring. For innsatte i høyrisikoavdelinger kan
overføringer besluttes selv om kriteriene ikke er oppfylt.
Få høringsinstanser har gitt kritiske merknader
til bestemmelsen om overføring mellom gjennomføringsformer.
Departementet opprettholder forslaget i lovutkastet, jf. § 14.
Komiteen viser til at hvor, og under
hva slags regime den straffedømte gjennomfører
soningen, ofte har stor betydning for den innsatte, og kan ha mye å si for
mulighetene for rehabilitering. Det er derfor bra at kriteriene
for overføring lovfestes. Komiteen mener
at de foreslåtte kriteriene synes hensiktsmessige. Det
skal foreligge en saklig grunn for å overføre
en innsatt. Særlig er det viktig dersom det dreier seg
om overføring til et strengere sikkerhetsnivå eller
den innsatte selv motsetter seg overføring. Samtidig er
det viktig at kriminalomsorgen har full styringsmyndighet, og kan
velge plassering etter det som framstår som riktig for å fremme
en positiv utvikling både hos den enkelte innsatte og i
hele miljøet i fengslet. Komiteen ser at
en flytting på grunn av praktiske årsaker også kan
være nødvendig, men peker på at det bør føres
en forsiktig praksis med tvangsoverføringer med en slik
begrunnelse. Videre vil komiteen peke på at for å ivareta
innsattes engasjement i egen situasjon, bør også innsattes
egne ønsker legges vekt på i en vurdering av om
overflytting skal finne sted.
Siden høyrisikoavdelingene skal ivareta helt spesielle
hensyn, er komiteen enig i at innsatte her må kunne
flyttes på selv om ingen av kriteriene er oppfylt.
Etter fengselsloven kan domfelte som synes egnet for anbringelse
under friere forhold, settes i åpen anstalt når
dette antas å kunne fremme deres tilpasning i samfunnet,
og særlige grunner ikke taler imot det. Iht. fengselsreglementet
kan innsatte overføres til åpent fengsel med mindre
særlige grunner taler mot det. Straffedømte med
dommer over tre år skal som regel ikke overføres
til åpent fengsel før en betydelig del, dvs. 1/3
av straffen er gjennomført. Innsatte med gjenværende
soningstid på fire måneder skal vurderes overført
til åpent fengsel.
Fengselslovutvalget anså at kriteriene for overføring
til åpent fengsel var for restriktive. Utvalget foreslo
en egen bestemmelse om utslusing av fanger, og en plikt til å overføre
fanger til mindre restriktive fullbyrdelsesformer for å oppnå en
utvikling frem mot full frihet.
Utgangspunktet bør etter departementets oppfatning være
at alle som gjennomfører straff i lukket fengsel bør
kunne kvalifisere for overføring til åpent fengsel.
Departementet foreslo i høringsutkastet at det ikke ble
inntatt begrensninger i lovteksten basert på bestemte lovbruddskategorier
fordi enhver overføring til en mer åpen gjennomføringsform
skal være vurdert som sikkerhetsmessig forsvarlig og skal
ikke stride mot den alminnelige rettsoppfatning.
Innsatte skulle etter forslaget kunne overføres fra lukket
til åpent fengsel når en «forholdsmessig
del» av straffen er gjennomført, med mindre formålet
med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller
det er fare for rømning. Når grunnlaget for innsettelse
i høyrisikoavdelinger eller i ressursavdelinger bortfaller,
skulle disse innsatte overføres til ordinære lukkede
fengsler. Departementet foreslo videre at innsatte som viser en
særlig positiv utvikling bør gis mulighet for
en tidligere overføring til åpent fengsel når kriteriene
ellers er oppfylt. Fengslet fikk for øvrig en plikt til å vurdere
overføring fra lukket til åpent fengsel når
det gjenstår ett år frem til løslatelse
på prøve.
Ved overføring til overgangsfengsel må de samme
kriterier som gjelder for overføring til åpent
fengsel være oppfylt. I tillegg må overføring
være hensiktsmessig for å fremme en fortsatt positiv
utvikling og for å motvirke ny kriminalitet. Overføring
kan også skje direkte fra lukket fengsel.
Høringsinstansene har noe ulike syn på forslagene.
Flere høringsinstanser gir uttrykk for faren for forskjellsbehandling
ved bruk av det skjønnsmessige begrepet «særlig
positiv utvikling» som vilkår for progresjon og
utslusing til åpent fengsel og overgangsfengsel.
Departementet er tilfreds med at flertallet av høringsinstansene
synes å ha sluttet seg til hovedlinjene i bestemmelsen
i lovutkastet § 15. Et viktig prinsipp som fremgår
av bestemmelsen er at ingen bør gjennomføre straffen
under strengere fengselsregimer enn det som er nødvendig
ut fra sikkerhetsmessige grunner. Departementet har imidlertid revurdert
særordningen som ble foreslått i høringsutkastet
for innsatte som har hatt en «særlig positiv utvikling»,
og foreslår at denne tas bort. Departementet ser det uheldige
i at man i lovteksten positivt særbehandler en gruppe innsatte.
Når det gjelder innsatte i avdelinger med særlig høyt
sikkerhetsnivå, har departementet tilføyet en
ny setning i lovutkastet hvor det fastsettes at disse innsatte skal
vurderes for overføring til lukket fengsel med senest seks
måneders mellomrom.
Komiteen støtter at situasjonen
og utviklingen til innsatte som sitter på høyrisikoavdelinger
må vurderes i forhold til overføring til mindre
restriktiv soning minst hver sjette måned.
Når det ellers gjelder overføring til mindre
restriktiv soning, viser komiteen til at det er et
godt virkemiddel for å gjennomføre en mer ansvarskrevende
soning for den innsatte, og for bedre å kunne forberede domfelte
på et liv utenfor fengslet. Komiteen understreker
imidlertid igjen at hensynet til sikkerhet og den alminnelige rettsfølelsen
må være overordnet. Særlig der lovbryteren
har gjort en alvorlig handling som har vært av stor belastning
for fornærmede, bør man være mer restriktiv
med overføring til friere soning selv om det er sikkerhetsmessig
forsvarlig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til at en slik
overføring skal vurderes når det er ett år
igjen til en innsatt eventuelt kan løslates på prøve,
og ellers at slik overføring kan skje dersom vedkommende
har sonet en del av straffen og vilkårene for øvrig
er oppfylt. Flertallet støtter at det skal
foretas skjønnsvurderinger hvor individuelle hensyn i saken
må tas.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener
at det ikke er behov for en regel om at overføring skal
vurderes når det er ett år igjen til en innsatt
eventuelt kan løslates på prøve. Slik
overføring kan ellers skje dersom vedkommende har sonet
en del av straffen og vilkårene for øvrig er oppfylt. Disse
medlemmer vil derfor stemme mot § 15 annet
ledd tredje punktum.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at det ikke skal være automatikk i overføring
til overgangsfengsel, og at det må foreligge kvalifiserte forbedringer
fra den innsattes side for å få slik overføring.
Disse medlemmer fremmer forslag om endring i § 15
tredje ledd i tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot at straffedømte skal kunne sone i såkalte «overgangsfengsler».
Denne soningsformen er etter disse medlemmers vurdering
en for mild soningsform. Disse medlemmer minner om
at en av hensiktene med straffereaksjoner er at den innsatte skal
føle at straffen er ubehagelig, slik at han mister lysten
til å begå nye straffbare handlinger som kan føre
til en ny periode i fengsel. Disse medlemmer vil
derfor advare mot å gjøre soningen så behagelig
at den avskrekkende virkningen forsvinner. Disse medlemmer vil
stemme imot § 15 tredje ledd.
Fengselslovutvalget foreslo blant annet at «strafffullbyrdelse
utenfor anstalt» ble innført som et eget og nytt
fullbyrdelsesalternativ.
Departementet fulgte i St.meld. nr. 27 (1997-1998) opp dette,
og foreslo at det ble vurdert etablert en progresjonsrettet soning
hvor domfelte går mot en stadig mer normalisert tilværelse.
Stortinget støttet dette i Innst. S. nr. 6 (1998-1999)
og traff deretter følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget
om fullbyrding utenfor anstalt, herunder forslag til lovfesting
av når slik fullbyrding kan påbegynnes.»
Departementet foreslo i høringsutkastet adgang til å gjennomføre
fengselsstraff utenfor fengsel med særlige vilkår
når halvdelen av straffetiden er gjennomført for
innsatte som har hatt en «særlig positiv utvikling».
Det ble satt nærmere bestemte vilkår for gjennomføring
utenfor fengsel. Det kunne også fastsettes forbud mot bruk
av rusmidler.
Noen høringsinstanser går imot forslaget, bl.a. fordi
man mener det kan stride mot folks alminnelige rettsoppfatning ved
at offentligheten kan oppfatte dette som løslatelse. Andre
støtter forslaget.
Departementet ønsker, til tross for kritiske uttalelser å opprettholde
forslaget, og understreker at det alltid blir foretatt grundige
sikkerhetsmessige vurderinger i forkant. Departementet har i lovteksten
tilføyet et vilkår om at overføringen
i tillegg til å være hensiktsmessig også må være «nødvendig» for å fremme
en fortsatt særlig positiv utvikling, jf. § 16.
Ordningen vil således begrenses til de tilfelle hvor kriminalomsorgen
selv ikke kan tilby rehabiliteringstiltak fra fengslet, og domfelte
må ha et individuelt behov for det aktuelle tiltaket.
Noen høringsinstanser har påpekt at bruk av
kriteriet «særlig positiv utvikling» kan
medføre forskjellsbehandling, men denne forskjellsbehandlingen
mener departementet kan forsvares fordi den er begrunnet i individuelle
behov. Terskelen for brudd på vilkår og tilbakeføring
til fengsel skal være svært lav i disse tilfellene.
Departementet har merket seg riksadvokatens forslag om at man
heller bør prøveløslate domfelte som har
vist en særlig positiv utvikling med enkel og rask adgang
til gjeninnsettelse ved brudd frem til 2/3-tid. Til dette
bemerker departementet bl.a. at gjennomføring utenfor fengsel
etter departementets forslag vil være mer krevende overfor
domfelte, og mer effektiv ved gjeninnsettelse.
Lovteksten gir noen ytre rammer for hvor inngripende vilkår
som kan fastsettes. Faste vilkår er etter forslaget fast
bopel, sysselsetting ved arbeid, opplæring eller andre
tiltak og fremmøteplikt i upåvirket tilstand for
kriminalomsorgen eller andre etter anvisning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det helt unntaksvis
kan oppstå situasjoner der domfelte har behov for tiltak
eller tilbud for å komme tilbake til en tilværelse
uten kriminalitet, som ikke kan gis innenfor noen av fengselsformene.
Det kan for eksempel dreie seg om enkelte innsatte med omsorgsansvar
for barn der kontakten er spesielt viktig, eller enkelte innsatte som
kan ha en kombinasjon av program og oppfølging fra andre
etater.
Flertallet mener at dersom det i slike tilfeller er
helt ubetenkelig i forhold til sikkerhet, og det ikke i det konkrete
tilfellet vil stride mot den alminnelige rettsfølelsen,
kan domfelte gjennomføre soning utenfor fengsel. Flertallet vil
understreke at det ikke dreier seg om en løslatelse, men
en fortsatt soning under kontroll. Det vil derfor innebære
en innstramming i forhold til dagens regler om prøveløslatelse.
Den domfelte har plikt til å bo i fastsatt bopel, han har
en aktivitetsplikt, skal ikke bruke noen form for rusmidler og ellers
oppfylle de spesielle vilkår som kriminalomsorgen måtte
fastsette. Terskelen for tilbakeføring til fengsel skal
være lav, og må fortløpende vurderes. Ved
brudd på vilkår og forutsetninger, eller ved fare for
at slikt kan skje, må tilbakeføring i utgangspunktet skje.
Dersom soningen utenfor fengsel ikke viser seg å ha forventet
positiv virkning, skal den domfelte også tilbakeføres
til fengsel. Flertallet har endret § 16 slik
at det gis et klart forbud mot bruk av rusmidler under slik soning.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til at bl.a. Riksadvokaten og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund
går imot § 16 i forslag til ny lov om
gjennomføring av straff utenfor fengsel, blant annet fordi
dette forslaget til ny lovparagraf strider mot folks alminnelige
rettsoppfatning og i praksis betyr mindre bruk av fengsel. Forbundet
mener at fengselsstraffen er hjørnesteinen i straffesystemet
og ønsker å opprettholde den preventive effekten
av fengselsstraff.
Disse medlemmer viser videre til at når
en domstol har funnet et forhold så alvorlig at det idømmes
ubetinget fengsel, er det betenkelig at kriminalomsorgen skal kunne «overprøve» dette
ved å iverksette soning av fengselsstraff utenfor fengsel
allerede etter halv soningstid. Disse medlemmer deler synspunktene
til Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, og vil stemme imot § 16.
Som følge av dette vil disse medlemmer også stemme
imot § 10 første ledd bokstav d, § 14 fjerde
ledd og § 40 tredje ledd.
Fengselsloven § 16 fastsetter at innsatte skal
være i enerom om natten med mindre plassforhold eller andre
særlige grunner er til hinder for det. Etter nærmere regler
kan innsatte være i fellesskap om dagen under nødvendig
tilsyn. Innsatte kan undergis behandling i enerom hvor fellesskapsbehandling
ikke kan anvendes eller ikke finnes formålstjenlig. Fengselsstyret
må samtykke til enerom utover ett år.
I fengselsreglementet er det hjemmel for å gjøre unntak
fra fellesskapet ved bruk av tvangsmidler eller ved iverksettelse
av eneromsrefselse. Videre kan fellesskapet innskrenkes eller utelukkes
i akutte situasjoner hvor det anses nødvendig for å hindre
eller minske fare for skadelige handlinger på person eller
eiendom og ut fra sikkerhetsmessige hensyn.
Fengselslovutvalget ga klart uttrykk for at det må bygges
på fellesskapsprinsippet under straffullbyrdelse i anstalt.
Departementet foreslo i høringsutkastet lovfestet adgang
til fellesskap under arbeid, opplæring, program, andre
tiltak og i fritiden med mindre dette er umulig på grunn
av praktiske forhold. Dette er en videreføring av gjeldende
praksis. Departementet foreslo adgang til helt eller delvis å kunne
gjøre unntak fra fellesskapsprinsippet i sikkerhetsavdelinger
eller ressursavdelinger.
Noen høringsinstanser har kritiske bemerkninger til
bestemmelsen som regulerer adgangen til å fravike fellesskapsprinsippet.
Departementet oppfatter høringsuttalelsene slik at det
spesielt er bestemmelsen som regulerer adgangen til å frata
fellesskapet i høyrisiko- og ressursavdelinger, som påkaller
bekymring i forhold til EMK art. 3. Det er derfor tatt inn den begrensning
i lovteksten at utelukkelsen ikke skal fremstå som et «uforholdsmessig
inngrep», jf. § 17.
Fengselsloven fastsetter at innsatte har arbeidsplikt og at fengslene
så langt mulig skal legge forholdene til rette for at det
kan tilbys arbeid. Videre skal innsatte få opplæring
og undervisning når det finnes formålstjenlig.
Opplæring på dagtid vil erstatte plikten til å arbeide.
Fengselsundervisningen er i dag organisert under Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet og søkes lagt opp i tråd
med de retningslinjer som ligger til grunn for det ordinære skoleverket.
Fengselslovutvalget foreslo at arbeidsplikten skulle opprettholdes.
Utvalget foreslo også at fangene skal ha rett til arbeid
og at gjeldende unntak for de med kortvarig soning ble opphevet.
Undervisning skal likestilles med arbeidsplikt, og fanger som ikke
er i skolepliktig alder skal selv velge om de ønsker å følge undervisning
eller arbeid.
Departementet foreslo i høringsutkastet at dagens arbeidsplikt
videreføres. Deltagelse i opplæring, program og
andre tiltak ble foreslått likestilt med plikten til å arbeide.
Det ble ikke foreslått lovfestet en rett til arbeid fordi
praktiske forhold kan gjøre det umulig å oppfylle
en slik rettighet.
Under høringen bemerkes bl.a. at begrepet arbeidsplikt
bør erstattes med et mer moderne og hensiktsmessig begrep.
Departementet bemerker at i overskriften til lovutkastet § 18
er det tydeliggjort at de forskjellige tiltakene (arbeid, opplæring,
program eller andre tiltak) er likestilt. Arbeidsplikt er i § 3
erstattet med «aktivitetsplikt».
Fengselsloven fastsetter at innsatte skal ha godtgjørelse
for det arbeid de utfører. Loven gir ingen tilsvarende
rett til godtgjøring når innsatte deltar i opplæring,
program eller andre tiltak. I praksis gis imidlertid en godtgjøringssats
på kr 44 pr. dag for innsatte som deltar i arbeid,
opplæring og program.
Fengselslovutvalget viste til at det gjennom årene var
reist sterk kritikk mot den lave godtgjørelse fangene får.
Utvalget mente at dagjeldende satser måtte oppjusteres,
og foreslo en forsøksordning med markedslønn i
enkelte fengsler.
Departementet foreslo i høringsbrevet en bestemmelse
om at domfelte som gjennomfører straff i fengsel eller
institusjon kan tilstås godtgjøring.
Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at den godtgjørelse
innsatte får er uforholdsmessig lav.
Departementet har erstattet begrepet «godtgjørelse» med «dagpenger» i
lovteksten, jf. § 19. Departementet støtter
ikke forslaget om markedslønn.
Etter fengselsloven kan innsatte få tillatelse til å arbeide
hos arbeidsgiver utenfor anstalten i særlige tilfelle og
hvor det ikke er grunn til å frykte for misbruk. Iht. fengselsreglementet
er frigang til egen arbeidsvirksomhet ikke tillatt. Det kan gis
frigang til undervisning hvis passende undervisningstilbud ikke
kan gis i fengslet. Innsatte må ha sonet i minst fire måneder
før frigang kan gis, og minst en tredjedel av straffetiden
må være utholdt. I 1999 ble 457 innsatte innvilget
frigang.
Fengselslovutvalget foreslo at hybelhus og frigangshjem ble et
likestilt fullbyrdelsesalternativ. Utvalget foreslo at det ikke
ble gitt adgang til frigang fra lukket fengsel, men at fangene i
stedet burde overføres til et mindre restriktivt fullbyrdelsesalternativ.
Utvalget foreslo videre at det i helt eksepsjonelle tilfelle ble
gitt adgang til frigang til egen virksomhet.
Departementet foreslo i høringsutkastet at gjeldende
bestemmelser om frigang ble videreført med den utvidelse
at det i tillegg til arbeid og opplæring også skal
kunne gis frigang til deltagelse i program eller andre tiltak utenfor
fengsel.
Enkelte høringsinstanser uttaler at bestemmelsen er
skjønnsmessig utformet uten føringer, mens andre er
positive til forslaget.
Departementet opprettholder forslaget, jf. § 20. De
nærmere kriterier for frigang skal fortsatt reguleres i
forskrift.
Fengselsloven §§ 19 og 22 har bestemmelser
som omhandler beskjeftigelse i innsattes fritid. Loven suppleres
av fengselsreglementet.
Fengselslovutvalget foreslo en lovbestemmelse om at forholdene
skulle legges til rette for at fangene ble gitt mulighet for fysisk
aktivitet.
Departementet foreslår en lovbestemt plikt for fengslene
til å legge forholdene til rette for deltagelse i fritidsaktiviteter,
herunder fysisk og kulturell aktivitet, jf. § 21.
Fengselsloven har i § 20 bestemmelse om at
det skal virke en prest ved hver anstalt. Fengselsreglementet har
utfyllende regler om den geistlige tjeneste.
Departementet foreslår i § 23 en bestemmelse
om at innsatte skal gis mulighet til utøvelse av religion
og livssyn. Det vises ellers til at hensynet til sikkerhetsmessige
forhold, medinnsatte og de daglige rutiner i fengslene i praksis
kan begrense utøvelsen.
Det er noe ulike kommentarer til forslaget blant høringsinstansene.
Departementet vil på bakgrunn av ansvarsoverføringen
til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ikke ta inn en
egen bestemmelse om at fengslene skal knytte til seg prester eller
religiøse veiledere.
Fengselsloven § 22 fastsetter at innsatte hver
dag så vidt mulig skal få oppholde seg minst en
time i friluft, og det gis anvisning på lengre opphold
i friluft på søn- og helgedager når dette
er mulig. Fengselsreglementet har en bestemmelse om at innsatte
ellers kan tilbringe en del av sin tid utendørs når
det er praktisk mulig.
Fengselslovutvalget anså at en bestemmelse om lufting
var overflødig.
Departementet foreslår i § 22 at innsatte
skal få oppholde seg i friluft hver dag så langt
det er mulig.
Fengselsloven har ikke bestemmelser om samarbeidsordninger mellom
tilsatte og innsatte. Det fremgår imidlertid av fengselsreglementet
at det bør gjennomføres ordninger for samarbeid
om praktiske spørsmål hvor forholdene ligger til
rette for det.
Fengselslovutvalget foreslo lovfestet etablering av formelle
ordninger i fengsler når et flertall av fangene krever
det. Forslaget ble begrenset til å gjelde spørsmål
som angår fangenes daglige liv i anstalten.
Departementet foreslår lovfestet at det bør
legges til rette for etablering av samarbeidsorganer med representanter
for innsatte og tilsatte som skal behandle spørsmål
som angår det daglige liv i fengslet, jf. § 25. Departementet
oppfatter høringsinstansene slik at det generelt gis tilslutning
til forslaget.
Fengselsloven har ikke bestemmelser om adgang til reportasje
fra fengsel eller om intervju av innsatte. Etter fengselsreglementet
kan direktøren tillate reportasje hvor allmenne interesser
taler for det, og kan forbeholde seg rett til å godkjenne
manuskript mv. før offentliggjøring. Direktøren
skal gi uttrykkelig tillatelse til samtale med innsatte (intervju).
Det kan ikke tas fotografier av innsatte eller tilsatte på en
slik måte at de kan kjennes igjen.
Fengselslovutvalget foreslo en lovfestet adgang til å tillate
reportasje fra fengselsvesenet.
Departementet foreslo i høringsutkastet lovfestet en
rett for innsatte til å la seg intervjue og fotografere, og
at intervju ikke kan finne sted før innsatte har samtykket
til det. Dagens ordning hvor direktøren skal gi uttrykkelig
tillatelse til intervju ble foreslått opphevet. Politiet
skal gi forhåndssamtykke til intervju av varetektsinnsatte
som er ilagt restriksjoner. Når det gjelder adgang til
reportasje, foreslo departementet at det kunne gis tillatelse til
dette og at det kan knyttes vilkår til tillatelsen.
Det er ulike syn på å gi innsatte en uttrykkelig
rett til å la seg intervjue og fotografere i anstalten.
Etter departementets oppfatning kan ikke kriminalomsorgen uten å krenke
prinsippet om ytringsfrihet i Grunnloven § 100
utøve sensur ved at det gis en rett til å nekte
eller forhåndsgodkjenne manuskripter eller annet materiale
før offentliggjøring. Departementet har imidlertid
endret lovforslaget for på en bedre måte å ivareta
kriminalomsorgens behov for å hemmeligholde opplysninger
som vedrører sikkerhetsmessige forhold, jf. § 24.
Departementet har også tatt ut av lovteksten at innsatte
må gi samtykke til intervju, fordi media selv er ansvarlig
for at ordinære presseetiske regler følges. Tid
og sted for et ønsket intervju kan kriminalomsorgen bestemme.
Det foreslås lovfestet en adgang til å pålegge
den som skal gjennomføre reportasjen eller intervjuet taushetsplikt
om opplysninger som vedrører sikkerhetsmessige forhold.
Fengselsloven § 21 fastslår at innsatte
skal gis nødvendig legetilsyn, og at de plikter å la
seg undersøke og behandle av lege etter nærmere
regler. Fengselsreglementet har flere bestemmelser som omhandler
helsevern mv. Fengselshelsetjenesten er nå innpasset i
kommunenes og fylkeskommunenes øvrige helsetjeneste.
Da helsetilbudet til innsatte ikke er kriminalomsorgens ansvar,
har departementet ikke foreslått egne bestemmelser om rett
og plikt til behandling i høringsutkastet.
Komiteen viser til at adgangen til
fellesskap i dag i praksis blir sett på som tilnærmet
en rettighet som må begrunnes særskilt hvis det
skal gjøres unntak. Komiteen støtter
at dette skal videreføres gjennom lovfesting. Deltakelse
i fellesskap kan gjøre det lettere å komme tilbake
til en normal tilværelse uten kriminalitet. Komiteen vil
understreke at det er viktig at det føres tilsyn og kontroll
med de innsattes fellesskap, enten det er under organiserte aktiviteter som
arbeid og opplæring, eller mer uorganiserte fritidsaktiviteter.
Komiteen ser at for innsatte på de spesielle
avdelingene med særlig høyt sikkerhetsnivå og
på ressursavdelingene, kan det være praktiske
og sikkerhetsmessige hindringer i veien for å gjennomføre
et fellesskap. Komiteen understreker at utgangspunktet
også her skal være at de innsatte har adgang til
et fellesskap, men at dette kan begrenses helt eller delvis dersom
det er nødvendig. Ved en begrensing må det legges
ressurser i å finne tiltak som kompenserer for dette, slik
at skadevirkningene blir minst mulig. Det må også foretas
fortløpende vurderinger i forhold til om deltakelse i et
fellesskap er blitt mulig eller forsvarlig.
Når det gjelder en plikt til å delta i aktiviteter
i fengslet, vil komiteen understreke at dette er
det viktigste virkemiddelet vi har for å påvirke
og hjelpe innsatte til en tilværelse uten kriminalitet.
Det er viktig at innsatte hver dag har plikt til å stå opp
og gjøre en forpliktende innsats. Ingen skal kunne velge å passivisere
seg eller «melde seg ut» fra virkeligheten. En innsatt
som er over skolepliktig alder må selv kunne få velge
om vedkommende vil delta i arbeid, opplæring, programmer
eller andre målrettede tiltak. Det er viktig at det i størst
mulig grad lages individuelle opplegg som best ivaretar innsattes
mulighet til å klare en tilværelse uten kriminalitet
etter endt soning. Komiteen vil peke på at
mange innsatte har mangelfull utdanning, og at det er viktig å stimulere
til at opplæring fullføres både innenfor
fengslet og etter endt soning. Komiteen vil i den
sammenhengen spesielt vise til undersøkelser som viser
at mange innsatte har ulike lese- og skrivevansker, og at det er
viktig at slike problemer blir avdekket og at innsatte får
tilbud om relevant opplæring i forhold til behov.
Komiteen viser til at hensikten med den innsatsen
innsatte gjør gjennom arbeid i fengslet først
og fremst er hjelp til selvhjelp. Selv om arbeidet skaper verdier,
mener komiteen derfor at det ikke ville være
rimelig å innføre noen form for markedslønn
for den innsatsen. Dagpengene skal fungere som lommepenger til dekning
av personlige utgifter under oppholdet. Komiteen slutter
seg til at satsene bør reguleres i forskrift, og at de
kan være differensierte slik at de stimulerer til aktivitet
fra innsatte.
Komiteen viser til at frigang kan gjøre
overgangen til et liv i frihet lettere, og minske faren for tilbakefall
til ny kriminalitet. Komiteen slutter seg til forslaget
om at frigang kan gis for at innsatte kan delta i arbeid, opplæring,
program og eventuelt andre tiltak som ikke kan gis i fengslet. Imidlertid
understreker komiteen at dette bare kan skje når
det er fullt ut sikkerhetsmessig forsvarlig, og når ikke
den alminnelige rettsfølelsen taler imot det. Det må også være klart
hensiktsmessig for en positiv utvikling for den innsatte. Komiteen mener
at frigang ikke skal gis innsatte som soner på avdelinger
med høyere sikkerhetsnivå. Det må i tilfelle
bare skje dersom vedkommende burde ha vært til soning på et
lavere sikkerhetsnivå.
Komiteen peker på at retten til helsetjenester
er den samme uavhengig av om man er innsatt eller ei, og at denne
retten er regulert i andre lover.
Komiteen slutter seg til at det vil være
bedre i tråd med prinsipper om ytringsfrihet at en innsatt
skal ha rett til å la seg intervjue. Det kan også være
med på å sikre pressens mulighet til å fungere
som et kontrollorgan i samfunnet. Komiteen vil understreke
at hvordan intervjuet skal foregå i fengslet må det
være opp til kriminalomsorgen å bestemme. Det
gjelder både tid og sted for intervjuet, og også andre
forhold rundt det.
Komiteen vil imidlertid peke på at en
ubeskåret adgang til å gi intervjuer i enkelte
tilfeller vil kunne gi seg svært uheldige utslag, noe som
også er påpekt av flere høringsinstanser.
En slik adgang kan bl.a. komme i konflikt med tungtveiende personvernhensyn
- både i forhold til fornærmede, dennes pårørende
og i forhold til den innsatte selv siden vedkommende er i en svært
utsatt posisjon. Slike intervjuer vil også i enkelte tilfeller
kunne stride mot den alminnelige rettsfølelse, ikke minst
gjelder det for varetektsinnsatte som gis mulighet til omfattende «forhåndsprosedyre» gjennom
media.
Komiteen ser dette som et problem, og er i tvil om
pressens egne retningslinjer og selvjustis på en god nok
måte sikrer personverninteressene i denne sammenheng. Komiteen ser
det som naturlig om rettstilstanden i andre, sammenlignbare land
undersøkes, og ber om at det gis en tilbakemelding til
Stortinget om dette, og en vurdering av norsk lovgivning i denne
sammenheng.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
støtter at innsattes mulighet til fritidsaktiviteter lovfestes,
siden det er viktig for rehabiliteringen. Flertallet viser
i den forbindelse til at det er svært forskjellige muligheter
og tilbud fra anstalt til anstalt. Det er viktig at det spilles
på ressurser innad i fengslet og i nærmiljøet. Flertallet vil
også peke på at det er viktig at kontrollen og
oversikten er god under utøvelsen av fritidsaktiviteter,
ikke minst når det gjelder fysisk aktivitet.
Flertallet viser til at behovet for å utøve
sin religion eller sitt livssyn kan være spesielt stort
når man soner, og støtter en lovfesting av retten
til å få mulighet til slik utøvelse.
Det innebærer også at det legges til rette for
tilgang til prest eller annen livssynsveileder.
Flertallet støtter en ordning med samarbeidsorganer
mellom innsatte og tilsatte hvor saker som angår det daglige
livet i fengslet kan tas opp. Det kan ansvarliggjøre innsatte
for egen og andres situasjon, og en tillitsvalgtordning kan stimulere
til et positivt engasjement.
Flertallet har merket seg at det å få daglig
opphold i friluft regnes som en selvfølge, og at det også følger
av internasjonale regler. Det er likevel viktig at dette er en lovfestet
rett. Flertallet vil understreke at dersom denne
retten skal fravikes, skal det kun skje i helt akutte og ekstraordinære
situasjoner. Flertallet vil også peke på at
luftegårder er svært ulikt utformet. For at formålet
med lufting skal ivaretas skikkelig, er det viktig at den innsatte
får en reell følelse av å være
ute i friluft.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til at en samlet komité har uttalt seg om fengselsprestenes
stilling, både i budsjettinnstillingen for 1998-1999 og
for 1999-2000. I Budsjett-innst. nr. 4 (1998-1999) uttalte
komiteen at den var tilfreds med at det var lagt opp til en styrking
av fengselspresttjenesten, og at det var viktig at departementet
hadde dialog med fengselsprestenes fagforening før en evt.
overfører ansvaret for fengselspresttjenesten fra Justisdepartementet
til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) uttalte komiteen
at den forutsatte at overføringen av ansvaret for fengselspresttjenesten
fra Justisdepartementet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
ikke skulle svekke fengselsprestenes stilling og samarbeidsmulighet
innenfor kriminalomsorgen, og at funksjonen deres også utvikles
i overensstemmelse med innholdet i St.meld. nr. 27 (1997-1998).
Disse medlemmer viser til at fengselsprestenes
stilling svekkes dersom det ikke lenger skal være lovfestet
at fengslene har plikt til å knytte til seg prester eller
religiøse veiledere. Disse medlemmer kan
ikke se at overføringen av fengselspresttjenesten fra Justisdepartementet
til Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet er til hinder
for at denne tjenesten fortsatt skal være lovfestet også i
den nye loven om straffegjennomføring. Disse medlemmer har vanskelig
for å se hvilke andre lover som kunne hjemle fengselspresttjenesten
enn den nye loven om straffegjennomføring. Etter disse
medlemmers syn står fengselspresttjenesten i en
annen stilling enn tjenester fra helsesektoren eller undervisningssektoren, da
retten til tjenester på disse områdene er lovfestet
i andre lover. Disse medlemmer vil understreke at innsatte
også har behov for å ivareta den åndelige
siden av tilværelsen.
Disse medlemmer fremmer forslag om følgende
tillegg som nytt annet punktum i § 23:
«Ved enhver anstalt skal det virke en prest.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at fritidsaktiviteter for fangene er viktig, at fangene bør
få lufting, at det kan være fornuftig med samarbeidsorganer
mellom fangene og de tilsatte, og at forholdene bør legges
til rette for at fanger kan utøve sin religion. Disse
medlemmer er imidlertid ikke enig i at disse velferdsgodene
skal lovfestes.
Disse medlemmer stemmer derfor imot §§ 21,
22, 23 og 25.
Etter fengselsloven § 29 kan innsatte ikke
skaffe seg eller motta annet enn det som er bestemt i loven eller
fastsatt ved nærmere regler. Andre gjenstander kan inndras
(til fordel for statskassen). Fengselsreglementet har utfyllende
bestemmelser om registrering, avlevering, oppbevaring og inndragning
av eiendeler. Innsatte får som hovedregel ikke bruke private
midler til eget behov. I lukkede fengsler er tillatt kontantsum i
dag ca. kr 450 til enhver tid.
Fengselslovutvalget foreslo at departementet skulle gi nærmere
regler om hvilke gjenstander fanger skulle tillates å ta
inn i anstalten og at gjenstandene kunne undersøkes. Utvalget
foreslo adgang til å beslaglegge gjenstander som er ervervet
uten tillatelse, mens et flertall i utvalget foreslo at adgangen
til inndragning ble opphevet.
Departementet foreslo i høringsbrevet en bestemmelse
om at det ut fra hensynet til ro, orden og sikkerhet kan gis regler
om hvilke gjenstander som er tillatt å ha i fengsel og
at gjenstandene kan undersøkes nærmere. Etter
forslaget kan gjenstanden (eller pengene) midlertidig beslaglegges.
Det ble videre foreslått adgang til destruering. Av preventive
grunner ble adgangen til inndragning videreført.
Riksadvokaten uttalte at det burde overveies om ikke den innsatte
bør gis anledning til rettslig prøving av inndragningsbeslutningen.
Departementet har omformulert bestemmelsen slik at begrepet «beslag» nå er
erstattet med en adgang til å holde pengene eller gjenstandene
tilbake, jf. § 26. Tilbakeholdsretten er av midlertidig
karakter. Etter en fornyet vurdering foreslår departementet
at inndragningsadgangen blir opphevet.
Fengselsloven regulerer ikke særskilt adgangen til daglige
rutineundersøkelser for å opprettholde ro, orden
og sikkerhet i fengslene, men det er gitt bestemmelser om låsing
av dører, orden og opprydding og tilsyn og telling av innsatte
i fengselsreglementet. Rom skal etterses med jevne mellomrom uten
at innsatte er til stede. I tillegg foretas også visitasjon
av fengselsvesenets visitasjonspatruljer ved bruk av narkotikahunder
og annet teknisk utstyr. Innsatte kan kroppsvisiteres før
og etter midlertidig fravær. Visitasjon skal også foretas
hvis det er spesiell grunn til mistanke om at en innsatt er i besittelse
av ting som han ikke har lov til å ha og ellers med regelmessige
mellomrom.
Fengselslovutvalget foreslo lovfestet adgang til å kroppsvisitere
fanger, både som rutinekontroll, stikkprøvekontroll
og ved konkret mistanke.
Departementet foreslo i høringsutkastet at det kan foretas
nærmere undersøkelse av innsatte, rom og eiendeler
ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Det ble lagt til grunn at
gjeldende bestemmelser og praksis skal videreføres når
det gjelder adgang til kroppsvisitasjon mv., men med den endring
at det ble foreslått adgang til å bruke narkotikahund
i personsøk.
Det er få merknader til forslaget fra høringsinstansene.
Departementet har endret lovutkastet slik at lovteksten nå gir
en bedre spesifikasjon av hva undersøkelsen kan bestå i,
jf. § 28. Videre er formålet med undersøkelsen
angitt. I tillegg til bruk av teknisk utstyr eller hund, er adgangen
til visitasjon og kroppsvisitasjon nå positivt nevnt som
likestilte alternativer i lovteksten. Oppregningen er ikke uttømmende.
Fengselsloven har ikke bestemmelser om hvilke undersøkelser
som kan iverksettes overfor utenforstående personer eller
gjenstander som skal inn i fengselsområdet. De aller fleste
lukkede fengsler har i dag installert metalldetektorer, men fengselsvesenet
har ikke tilgang til røntgenutstyr.
Gjeldende regelverk gir ikke hjemmel til visitasjon av andre
enn innsatte. Det er heller ikke hjemmel til å bruke narkotikahund
i søk mot person.
Offentlig forsvarer har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig
samkvem med en fengslet. I praksis har det vært omdiskutert
hvorvidt forsvarer for eksempel kan pålegges å passere
metalldetektor. Også for utøvelsen av
konsulære funksjoner gjelder retten til fri kommunikasjon.
Ved brevveksling, besøk og telefon kan kontroll overfor
advokater bare finne sted hvor særlige grunner taler for
det, og slik kommunikasjon med diplomatiske/konsulære
representanter kontrolleres ikke. Før besøkstillatelse
gis, foretas det i dag vandelsundersøkelse av den besøkende.
Fengselslovutvalget foreslo at adgangen til bruk av metalldetektor
eller annet utstyr ble gitt særskilt hjemmel. Et flertall
i utvalget mente at enhver som passerer inn eller ut av et lukket
fengsel, regelmessig bør passere detektoren. Et mindretall
mente at tilsatte ved fengslet måtte fritas for slik kontroll.
Utvalget foreslo en adgang til å kroppsvisitere besøkende,
men ikke ansatte, i tilfelle hvor detektoren ga positivt utslag.
Tilsatte skulle eventuelt nektes adgang til fengslet ved positivt
utslag.
Departementet foreslo i høringsutkastet at alle personer
og gjenstander som er på fengselsområdet kan undersøkes
ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Undersøkelsen kan
skje uten at det på forhånd er mistanke om ulovligheter
og vil i praksis normalt gjennomføres i lukkede fengsler.
I tilfelle hvor undersøkelsen gir positivt utslag, foreslo
departementet at personen kan avvises. Avvisning av advokater/diplomater
kunne bare skje hvis vedkommende nektet å medvirke til
undersøkelsen. Ved positivt utslag i slike tilfeller skulle
eventuelt besøk kunne kontrolleres, og den ulovlige gjenstand
fjernes.
Departementet revurderte i høringsutkastet et forslag
i Tiltaksplanen mot narkotika i fengslene om (frivillig) visitasjon
av besøkende, og konkluderte med at bruk av teknisk utstyr
eller hund var tilstrekkelig.
Departementet foreslo for øvrig lovfestet at alle kan
avkreves gyldig legitimasjon før de slipper inn i fengsel,
at det kan foretas vandelsundersøkelse før besøkstillatelse
gis, og at det ved bruk av telefon kunne foretas forhåndsundersøkelse
for å sikre rett identitet på samtaleparten. Departementet
foreslo også lovhjemmel til å kunne fotografere
innsatte.
Noen høringsinstanser er kritiske til at det ikke er foreslått
hjemmel til visitasjon av besøkende, andre til at det innføres
mulighet for undersøkelse av ansatte. Den Norske Advokatforening
mener utkastets forslag til kontroll av forsvaret representerer
et inngrep i forsvarerens frie adgang til sin klient. Det er ellers
delte meninger til å innføre en så omfattende
kontrollvirksomhet som foreslått.
Departementet fremsetter etter en ny vurdering likevel forslag
til en visitasjonshjemmel for alle som ankommer fengslet ut fra
preventive hensyn, jf. § 27. De besøkende
må samtykke til visitasjon som bare kan kreves når
det foreligger en grunn til mistanke. Det gis videre adgang til å kunne
holde personer tilbake med fysisk makt inntil politiet ankommer.
Forslaget om bruk av narkotikahund i søk mot person, opprettholdes.
Etter høringsrunden foreslås at undersøkelser overfor
forsvarere og diplomatiske representanter bare kan iverksettes ved
avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Ved positivt utslag, må disse gruppene for ikke å krenke
lov- og konvensjonsbestemmelser likevel gis adgang til å besøke
den innsatte, og kontroll ved overhøring av samtale kan
ikke iverksettes. I forslaget har departementet imidlertid gått
inn for at kontrolltiltakene påsyn og/eller bruk
av glassvegg må kunne besluttes ved positive utslag.
Med hjemmel i fengselsloven § 30 a kan det
kreves avgitt urinprøve, utåndingsprøve
eller andre undersøkelser som kan skje uten nevneverdig
ubehag dersom det er grunn til mistanke om bruk av et rus- eller
bedøvelsesmiddel. Urinprøver kan også tas
som stikkprøve eller som alminnelig rutinekontroll av innsatte
dersom særlige forhold i anstalten taler for det. Det skal
i disse tilfelle så vidt mulig innhentes forhåndssamtykke
fra Fengselsstyret.
Fengselslovutvalget foreslo at urinprøver skal kunne
kreves avgitt selv om det ikke foreligger konkret mistanke om at
fangen har brukt narkotika.
Departementet foreslo i høringsutkastet at adgangen
til å avkreve urinprøver mv. ble utvidet slik
at det ikke lenger må foreligge konkret mistanke for å kunne pålegge
dette, jf. tidligere forslag i tiltaksplanen mot narkotika. Adgangen
til å foreta «andre undersøkelser» for å påvise
misbruk ble noe utvidet. Departementet er tilfreds med at det store
flertallet av høringsinstansene synes å støtte
forslaget som følges opp i proposisjonen, jf. § 29.
Departementet følger videre opp forslaget i Tiltaksplanen
mot narkotika i fengslene om at det også gis adgang til å kunne
avsløre bruk av ulovlige dopingpreparater.
Departementet foreslår også å innføre
adgang til å avkreve blodprøve for å avdekke
bruk av rusmidler, bedøvelsesmidler og lignende i tråd
med reglene om urinprøve.
Etter § 30 a i fengselsloven kan innsatte settes
i enerom under tilsyn inntil det kan fastslås om det er stoff
i kroppen. Det kreves «særlig grunn til mistanke» for å kunne
beslutte dette tiltaket, og det forutsettes at innsatte først
har nektet å medvirke til kroppslig undersøkelse.
Et flertall i Fengselslovutvalget foreslo at denne adgangen ble
opphevet under henvisning til at straffeprosessloven § 157
i de fleste tilfeller kan anvendes hvor det oppstår behov
for undersøkelsen. Mindretallet fant det mest hensiktsmessig
at hjemmelen ble opprettholdt i fengselsloven. I tiltaksplanen for å bekjempe
narkotika foreslo departementet at tiltak som nevnt kunne iverksettes
uten krav til forutgående mistanke, og justiskomiteen sluttet
seg i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) til at denne adgangen
ble utvidet.
Departementet foreslo i høringsbrevet den mellomløsning
at det må foreligge «grunn til å tro» at
et rus- eller bedøvelsesmiddel er skjult i kroppen for
at tiltaket kan iverksettes. Departementet foreslo videre at lege
først skulle avgi uttalelse, og at innsatte skal ha jevnlig
tilsyn av helsepersonell.
Det er ulike kommentarer fra høringsinstansene. Etter
høringen har departementet endret formuleringen som angir
sannsynlighetsovervekt ved presiseringen «sannsynlig»,
jf. § 29 annet ledd.
Etter fengselsloven § 30 a kan det også besluttes at
kroppslig undersøkelse eller annet tiltak skal iverksettes
når det er særlig grunn til mistanke om at en
innsatt skjuler et rus- eller bedøvelsesmiddel i kroppen. Lege
skal avgi uttalelse før tiltaket iverksettes. Samtykke
fra Fengselsstyret skal innhentes når det er praktisk mulig.
Et flertall i Fengselslovutvalget foreslo at adgangen til å beslutte
kroppslig undersøkelse av fanger ble opphevet. Flertallet
viste til at retten med hjemmel i straffeprosessloven § 157
kan beslutte kroppslig undersøkelse. Mindretallet fant
det mest hensiktsmessig at hjemmelen for slike undersøkelser
ble opprettholdt i fengselsloven.
Departementet foreslo i høringsutkastet ikke endringer
i de materielle kriterier for å beslutte kroppslig undersøkelse,
men det innføres klageadgang for innsatte til Kriminalomsorgens
sentrale forvaltning. Departementet finner det hensiktsmessig at
straffegjennomføringsloven har en egen hjemmel for å kunne
beslutte kroppslig undersøkelse, jf. § 29
tredje ledd.
Komiteen understreker at det er svært
viktig at det ikke blir begått kriminalitet i fengslene,
at slikt ikke planlegges, og ellers at ro, orden og sikkerhet blir opprettholdt.
Det er derfor viktig at fengslene har kontrollsystemer som fungerer
godt. Komiteen er enig i at det spesielt må rettes
oppmerksomhet mot å forhindre at det misbrukes narkotika
i fengslene.
Komiteen slutter seg til at kriminalomsorgen kan
gi regler om hvilke gjenstander innsatte har lov å ha i
fengslet, og mener at det bør utarbeides slike regler.
Gjenstander som ellers i samfunnet er lovlige, kan lett være
uheldige med hensyn til ro, sikkerhet og orden i et fengsel, og
en innsatt bør derfor ikke ha noen rett til å bringe
slike med seg inn. Komiteen kan heller ikke se at
en innsatt, særlig i lukkede fengsler, har bruk for større
kontantsummer, og støtter derfor at begrensningene også gjelder
penger. Komiteen har merket seg at i tillegg til
den foreslåtte regelen om beslag, finnes det regler om
inndragning og beslag i straffeprosessloven som kan benyttes av
kriminalomsorgen når det er behov for det. Komiteen støtter
at disse reglene anvendes, slik at rettssikkerheten til innsatte
i denne sammenhengen dermed blir skikkelig ivaretatt.
Komiteen slutter seg videre til at kriminalomsorgen
kan undersøke innsatte, deres rom og eiendeler både
ved konkret mistanke og ved rutine- og stikkprøvekontroller.
Formålet må imidlertid være klart: Det skal
være nødvendig for å forebygge uorden
eller straffbare handlinger. Komiteen slutter seg
til at personsøk også må kunne skje ved
bruk av narkotikahunder. Komiteen kan ikke se at
det skal være noen grunn til at man ikke skal kunne bli
undersøkt av slik hund som innsatt, særlig ikke
med tanke på at det gjøres andre steder i samfunnet
overfor andre borgere. Komiteen har merket seg at
de ulike måtene å undersøke på ikke
er oppregnet uttømmende, og er likestilte. Komiteen vil
likevel understreke at de tiltakene som oppleves som minst inngripende
for den innsatte må brukes først, der det ansees
tilstrekkelig for å få undersøkt på en
tilfredsstillende måte.
Komiteen viser videre til at det er svært
viktig for en god rehabilitering at innsatte får besøk,
og at ulike yrkesgrupper gir tilbud til innsatte i fengslene. Det
fører imidlertid til at antall mennesker som passerer ut
og inn av fengslene er stort. Komiteen slutter seg
til at det nå lovfestes en større adgang til kontroll av
hele denne trafikken. Det er viktig at åpenheten ikke går
på bekostning av sikkerhet eller øker mulighet
til innsmugling av for eksempel narkotika og våpen. Komiteen er
enig i at samtlige som passerer inn og ut av et fengsel kan undersøkes
ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Komiteen understreker
at i forhold til barn må man være spesielt oppmerksom på at
undersøkelse både med hund og ellers må foretas på en
skånsom og forsiktig måte, slik at barnet ikke kan
bli skremt. Komiteen ser at det kan være
behov for en ytre visitasjon dersom det er noe grunnlag for mistanke,
og at det også kan ha en preventiv virkning. Komiteen mener
dessuten at det bør være anledning til å foreta
visitasjon av besøkende, også i form av stikkprøvekontroll,
og fremmer forslag til endring av § 27 annet ledd
i tråd med det. Komiteen støtter at
den som vil inn i fengslet må gi samtykke til slik visitasjon,
men understreker at dersom slikt samtykke ikke gis, skal vedkommende
heller ikke få adgang.
Komiteen har merket seg at forsvarere og diplomater
står i en særstilling i henhold til lov- og konvensjonsbestemmelser. Komiteen mener
at det så langt det er hjemmel for det, må også disse
personene kontrolleres. Det er også viktig at det tas i
bruk glassvegg eller annet påsyn ved besøket dersom
undersøkelser avdekker noe uregelmessig.
Når det gjelder bekjempelse av narkotika i fengslene,
viser komiteen til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 4 (1998-1999) hvor tiltaksplanen mot narkotika var omtalt. Komiteen støtter
de foreslåtte utvidelsene i adgangen til å kontrollere.
Adgangen til å ta prøver av innsatte, som ikke
er av inngripende karakter, som for eksempel urin-, blod- og utåndingsprøver,
må derfor kunne tas også som rutine- og stikkprøvekontroll. Komiteen slutter
seg til at for de mer inngripende undersøkelsene, må det
foreligge en sannsynlighet for at domfelte skjuler narkotika, og
for kroppslige undersøkelser må det være
overveiende sannsynlig.
Siden det er en stadig utvikling i stoffer man kan ruse seg på,
støtter komiteen at reglene må gjelde også for
andre typer rusmidler, som ulike dopingpreparater og piller.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at lege skal avgi uttalelse før
det treffes tiltak i form av kroppslig undersøkelse når
det er særlig grunn til mistanke om at en innsatt skjuler
et rus- eller bedøvelsesmiddel i kroppen. Norsk Fengsels-
og Friomsorgsforbund mener at det bør være tilstrekkelig
at vedkommende fange gis tilsyn av helsepersonell, og foreslår
at kravet om legeuttalelse skal fjernes, idet en viser til at domfelte
skal ha tilsyn av helsepersonell under benyttelsen av spesialtoalett,
og at kroppslig undersøkelse bare kan utføres
av helsepersonell. Disse medlemmer støtter
disse forslagene, og vil etter dette stemme imot § 29
annet ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum.
Opprettholdelse av kontakt med familie og annet nettverk er av
stor betydning for rehabilitering. Gjeldende regler gir derfor adgang
til en begrenset kontakt med omverdenen.
Fengselsloven § 24 gir innsatte adgang til
brevveksling. Brevveksling kan nektes hvis det er særlig grunn
til å tro at kontakten kan ha uheldig virkning. Brev til
og fra den innsatte skal i alminnelighet leses av anstalten før
de utleveres eller sendes. Hvis bestyreren finner at et brev ikke
skal sendes, skal brevet beholdes og den innsatte underrettes om
det. Innsatte har rett til ukontrollert brevveksling med forsvarer,
Stortingets ombudsmann for forvaltningen, anstaltens tilsynsråd
(ved formannen), og Europarådets og FNs menneskerettsorganer.
Etter dagens regler skal innsatte få motta besøk
av sine nærmeste og andre personer som det har betydning
for dem å ha forbindelse med. Besøk kan nektes når
det er særlig grunn til å tro at besøket
kan ha uheldig virkning. Besøk skal i alminnelighet foregå i
overvær av tjenestemann ved anstalten. Besøk av
barn i alderen 3-14 år bør bare tillates når
det kan gjennomføres på en skånsom måte
for barnet. Innsatte har rett til ukontrollert besøk fra
forsvarer i sak for Europarådet og FNs menneskerettighetsorganer,
og kontroll ellers bør bare skje når særlige
grunner taler for det.
I lukkede anstalter kan innsatte gis anledning til å føre
en telefonsamtale av inntil 20 minutter
i uken når lokale forhold ikke er til hinder for det og
det ikke er grunn til å tro at tillatelsen misbrukes. I
praksis gis det dispensasjon fra varigheten dersom det finnes ubetenkelig.
Telefonsamtaler i lukkede anstalter og avdelinger skal som hovedregel
avlyttes. Det kan gis pålegg om at samtalen skal føres
på et språk tjenestemannen behersker. I åpne
anstalter skal telefonsamtaler kun avlyttes hvis det anses påkrevd
av sikkerhetsmessige hensyn eller for å forebygge straffbart
forhold. Telefonsamtaler med forsvarer kan ikke kontrolleres.
Fengselslovutvalget foreslo at fanger skulle få en lovhjemlet
rett til å sende og motta brev og til å motta besøk.
Flertallet i utvalget foreslo også at fanger i utgangspunktet
fikk en rett til å telefonere, men så at det var
behov for adgang til å nekte bruk av telefon i lukkede
anstalter. Utvalget foreslo lovfestet konkrete kriterier for når
nektelse og bruk av kontrolltiltak kunne iverksettes.
Departementet foreslo i høringsutkastet bestemmelser
om postsending, besøk og telefonsamtaler som i stor grad
videreførte gjeldende rett og praksis. Kriteriene for nektelse
og iverksettelse av kontrolltiltak ble mer presist angitt i lovteksten,
og de materielle kriterier i bestemmelsene om postsending, besøk
og telefonsamtaler så langt mulig utformet likt.
I avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå foreslo
departementet at kontroll alltid skal iverksettes. Etter forslaget
skal kontroll i ordinære lukkede fengsler i alminnelighet
skje, mens kontroll kan unnlates når det antas å være
sikkerhetsmessig forsvarlig i åpne fengsler og overgangsfengsler.
Høringsinstansene har ulike kommentarer knyttet til
kontrollreglene.
Det er gjort noen endringer i bestemmelsene om postsending, besøk
og telefonsamtaler etter at høringsutkastet ble utsendt,
jf. §§ 30-32. Hovedregelen i lukkede
fengsler er fortsatt at kontroll skal finne sted, men kontroll kan
unnlates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det. Kontroll
i åpne fengsler og overgangsfengsler skal iverksettes når
det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige
grunner. Dette innebærer at disse fengslene ikke lenger
vil ha adgang til generelle stikkprøvekontroller, og at
kontroll nå må begrunnes. Departementet har videre
tilføyet en adgang til å kunne pålegge
korrespondanse ført på et språk tilsatte
behersker i sikkerhetsavdelingene. Besøksbestemmelsen er
endret slik at fengslene får en uttrykkelig plikt til å legge
forholdene til rette for at besøk av barn kan gjennomføres
på en skånsom måte.
Til Datatilsynets anførsel om at avlytting av samtaler
ikke bør skje overfor blant andre lege, psykolog og prest,
bemerker departementet at slike samtaler i praksis normalt ikke
avlyttes, men at det er naturlig at en eventuell utvidelse av personkretsen
må vurderes nærmere i forskrift. Samtalepartnerne
skal underrettes om at en telefonsamtale vil bli avlyttet.
Det er i dag ikke lovhjemmel til å ta telefonsamtalen
opp på bånd.
Departementet foreslo i høringsutkastet en begrenset
adgang til å ta telefonsamtaler opp på bånd
til tilfeller hvor det var særlig grunn til å tro
at innsatte planlegger å rømme. Enkelte høringsinstanser
er kritiske til en skjult adgang til båndopptak av telefonsamtaler.
Departementet har på bakgrunn av tilbakemeldinger fra
høringsinstansene endret ordlyden i utkastet § 32
femte ledd. Den viktigste endringen er at innsatte skal underrettes
på forhånd om at opptak vil finne sted. Kriteriet
for når båndopptak skal kunne besluttes er redusert
til når det er «sannsynlig» at den innsatte planlegger å rømme.
Begrunnelsen for bestemmelsen er først og fremst å skjerpe
kontrollen. Dette innebærer ikke at man vil avskjære
adgangen til å benytte båndopptak som et alternativt
kontrollmiddel i forhold til fremmedspråklige utlendinger,
hvis det er hensiktsmessig.
Etter fengselsloven § 34 kan innsatte tilstås
en kortere tids permisjon når særlige og vektige
grunner taler for det og det ikke er grunn til å anta at
permisjonen vil bli misbrukt. Innsatte som utholder lengre tids frihetsberøvelse
kan også tilstås slik permisjon når det anses
særlig formålstjenlig for behandlingen. I fengselsreglementet
skilles det mellom ordinære permisjoner, velferdspermisjoner
og korttidspermisjoner. Vilkårene for å få de
ulike typer permisjoner er forskjellige. Et grunnleggende fellesvilkår
er at det ikke skal være grunn til å tro at det
kan begås straffbart forhold eller brudd på permisjonsvilkår.
Permisjon gis først etter at 1/3 av straffen er
sonet, og først etter 4 år hvis man er idømt
mer enn 12 års fengsel. I 1999 ble det totalt innvilget
13 629 permisjoner. I 142 tilfeller uteble innsatte etter
endt permisjonstid.
Fengselsreglementet gir adgang til fremstilling av innsatte
når særlige grunner tilsier det. Fremstilling skal
skje med minimum to tjenestemenn, når innsatte ikke har
hatt ordinær permisjon, når han er idømt
sikring eller utholder straff for narkotika, volds- eller sedelighetsforbrytelser.
I 1999 ble det innvilget 9 360 fremstillinger fra lukket
fengsel og 16 603 fremstillinger fra åpent fengsel.
I 39 tilfeller rømte innsatte fra fremstillingen.
Straffavbrudd gis i tilfelle hvor
innsattes helsetilstand er så alvorlig at fortsatt opphold
i fengsel er utilrådelig. Straffavbrudd er en midlertidig
avbrytelse av straffen, og må tas igjen etter avbruddstidens
utløp.
Fengselslovutvalget foreslo at fangen, på visse vilkår,
burde ha rett til ordinær utgang. Kriteriene for å nekte
permisjon skulle fremgå av loven, og det burde kreves en
kvalifisert grad av sannsynlighet for uregelmessigheter for at permisjon
kunne avslås. Utvalget fremholdt at det ikke bør
fastsettes alkoholforbud for en fange som ikke har noe alkoholproblem.
Fengselslovutvalget foreslo også en bestemmelse om at frihetsberøvelsen
kunne avbrytes når dette kunne avhjelpe helsemessige problemer,
eller når det for øvrig forelå særlig
tungtveiende grunner som ikke kunne imøtekommes ved overføring
til et mindre restriktivt fullbyrdelsesalternativ.
Departementet foreslo i høringsutkastet permisjonsbestemmelser
som i all hovedsak viderefører gjeldende rett. Lovteksten
var imidlertid mer utfyllende og presis enn i dagens fengselslov.
Også når det gjaldt adgangen til å få fremstilling
og straffavbrudd, foreslo departementet i all hovedsak en videreføring av
gjeldende regler, men departementets forslag innebærer
at det ikke lenger bør stilles krav til et bestemt formål
for at fremstilling kan gis.
Forslaget innebar dessuten at forbud mot bruk av alkohol bare
kunne fastsettes når det etter en individuell vurdering
ble ansett nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig
gjennomføring. Departementet foreslo også hjemmel
til å kunne varsle fornærmede i straffesaken om
tidspunktet for permisjon eller straffavbrudd i tilfeller
hvor det var av stor betydning for vedkommende å få vite
om dette.
Flere høringsinstanser er opptatt av tidspunktet for
innvilgelse av første ordinære permisjon. Svært mange
høringsinstanser er opptatt av at departementet ikke har
tatt inn forbud mot å bruke alkohol som et generelt vilkår
ved alle permisjoner, og meningene er delte. Flere høringsinstanser
kommenterer også om det bør være en adgang
til å varsle innsattes familie om permisjonen, og ikke
bare fornærmede.
Når det gjelder adgangen til å få ordinær
permisjon anser departementet det ikke som hensiktsmessig å lovfeste
uttrykkelige tidsangivelser i lovteksten. Sikkerhetsmessige forhold
og individuelle vurderinger skal være avgjørende
for om permisjon skal gis.
Slik utkastet § 36 annet ledd nå er
formulert, er utgangspunktet at det skal settes alkoholforbud ved
permisjoner, og at dette bare kan utelates når det fremstår som
sikkerhetsmessig ubetenkelig.
Reglene er ellers endret slik at fornærmede på forhånd
ikke bare kan men skal varsles om permisjonstidspunktet, når
det er av stor betydning for fornærmede å få vite
dette.
Komiteen er enig i at kontakt med verden
utenfor fengselet er viktig for innsatte av hensyn til en vellykket
rehabilitering. Det å ha kontakt med familie og øvrig
nettverk kan være avgjørende for å få en
god start etter endt soning. Det er viktig at innsatte har mulighet
til å opprettholde og opprette kontakt med andre miljøer
enn det kriminelle. Komiteen understreker likevel
at sikkerhetsmessige hensyn må være overordnet,
at slik kontakt ikke er en rettighet, og også må tåle begrensninger
ut fra praktiske hensyn.
Når det gjelder besøk av barn, viser komiteen til
at det er svært ulikt i hvilken grad fengslene har lagt til
rette for at slikt besøk skal bli så skånsomt
som mulig for barnet. Det gjelder både praktiske ting som hvor
i anstalten besøksrommet ligger, om det er tilrettelagt
for barn der og hvor bevisst holdning de tilsatte har til at de
har med barn å gjøre. Komiteen ser
derfor positivt på at det nå i loven pålegges
en plikt til å legge til rette for besøk av barn,
og forutsetter at departementet på en tilfredsstillende
måte følger opp at denne plikten blir overholdt
skikkelig ved samtlige fengsler.
Komiteen støtter også at det
blir lovhjemlet adgang til å ta opp telefonsamtaler på lydbånd
når det blir underrettet om at det vil skje. Komiteen viser til
at det først og fremst er en ordning for å ivareta
sikkerhetsmessige hensyn, og ikke noe en innsatt kan kreve at blir
gjort på grunn av språkproblemer.
Det er positivt at kriminalomsorgen nå pålegges en
plikt til å varsle fornærmede om tidspunkt for
permisjon dersom det antas å ha betydning for vedkommende. Komiteen vil
peke på at i vurderingen av om slikt varsel skal gis, er
det bedre å varsle en gang for mye enn en gang for lite. Komiteen mener
at begrepet «fornærmede» også bør
omfatte fornærmedes etterlatte, og har endret § 7
om taushetsplikt, § 36 om permisjoner og § 42
om løslatelse i tråd med dette.
Komiteen mener at det fortsatt bør være
alkoholforbud under permisjoner. Soningen fullbyrdes også under
en permisjon, og det burde tilsi at det ikke er lov for en innsatt å bruke
alkohol under permisjonen. Komiteen har merket seg
at mange av de innsatte har rusrelaterte problemer. Det vil innebære
at dersom alkoholforbudet skal lempes på bare i tilfeller der
det er sikkerhetsmessig ubetenkelig slik det er foreslått,
vil hovedregelen likevel bli alkoholforbud. Komiteen ser
at et slikt forbud vil kunne være vanskelig å kontrollere,
men mener likevel at prinsippet bør være helt
klart, og har endret § 36 i tråd med
dette.
Komiteen ser det som naturlig at det gjelder de samme
kriteriene for kontroll av besøk, post og telefonsamtaler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg også til hovedlinjene
om at det alltid skal være kontroll ved høyrisikoavdelingene,
som hovedregel kontroll i lukkede fengsler og som hovedregel kontroll
ved åpne fengsler bare når det ansees nødvendig. Flertallet understreker
at disse hovedlinjene ikke må lempe på de individuelle
vurderingene i hvert enkelt tilfelle
Flertallet støtter at dagens praksis
for innvilgelser av permisjon og straffeavbrudd videreføres, men
understreker at sikkerhetsmessige hensyn alltid skal være
overordnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet konstaterer
at departementet foreslår at kontroll av besøk,
post og telefonsamtaler bare skal iverksettes i fengsel med lavere
sikkerhetsnivå og overgangsfengsler når det fremstår
som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner, slik at disse fengslene
ikke vil ha adgang til generelle stikkprøvekontroller,
og at kontroll må begrunnes. Disse medlemmer ser
ingen fornuftig begrunnelse for denne liberale kontrollen av besøk,
post og telefonsamtaler, og fremmer forslag til endringer i §§ 30,
31 og 32 i samsvar med dette.
Disse medlemmer er ikke enig i at dagens praksis
for innvilgelser av permisjoner bør videreføres.
Adgangen til permisjoner fra fengsel bør i stedet skjerpes.
Fanger som er dømt for seksuelle overgrep mot barn, hvor
det foreligger gjentagelsesfare, bør eksempelvis ikke kunne
slippe ut på permisjon uten å være underlagt
en ordning med medisinsk behandling/kastrering.
Akutte situasjoner kan gjøre det nødvendig
med til dels inngripende tiltak overfor den enkelte innsatte for å forebygge
skade på liv, helse og eiendom. Begrepet refselse er av
departementet nå foreslått erstattet med «reaksjon
på brudd».
Fengselsloven § 31 gir adgang til å anvende
sikkerhetscelle eller annet godkjent tvangsmiddel i den utstrekning
det er nødvendig for å avverge vold, iverksettelse
av trusler, overvinne motstand, forebygge rømning eller
for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i anstalten.
Bruk av tvangsmidler kan bare finne sted når forholdene
gjør det absolutt nødvendig og når andre
og lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt
eller åpenbart vil være utilstrekkelige. Tvangsmidler
skal brukes med varsomhet, slik at ingen blir påført
unødvendig skade eller lidelse. I dag er følgende
tvangsmidler godkjent: sikkerhetscelle, sikkerhetsseng, hånd-
og transportjern, kølle, skjold og gassboks.
Fengselslovutvalget foreslo å opprettholde adgangen
til bruk av slike tvangsmidler, samt fotjern ved intern transport.
Utvalget foretok en oppregning av de ulike tvangsmidler og faresituasjoner.
Kriteriene for bruk av tvangsmidler ble foreslått noe innsnevret,
og det ble foreslått lengstefrister for bruk av sikkerhetsseng/celle.
Departementets lovforslag i høringsbrevet ga en uttømmende
regulering av hvilke faresituasjoner som kan berettige bruk av tvangsmidler
overfor innsatte. Lovutkastet ga ellers regler for innberetning
til overordnet myndighet ved bruk av sikkerhetsseng og sikkerhetscelle.
Noen høringsinstanser er opptatt av bruk av sikkerhetsseng/-celle
og av at det ikke er satt tidsgrenser i lovteksten for bruk av denne
type tvangsmidler. Andre savner en generell hjemmel for maktanvendelse
i lovutkastet.
Departementet har i motsetning til Fengselslovutvalget ikke ansett
det hensiktsmessig med en uttømmende angivelse i lovteksten
av hvilke tvangsmidler som kan brukes. Dette bør reguleres
i forskrift. Det samme gjelder graden av tilsyn og oppfølging
fra tilsatte og helsepersonell. Bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng
skal fortløpende vurderes og meldes til regionalt nivå og
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Departementet har ikke fulgt
opp utvalgets forslag om en øvre tidsgrense ved bruk av
sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. I lovutkastet er det ellers tatt
inn en begrensning om at tvangsmidler bare kan benyttes dersom forholdene
gjør det strengt nødvendig, jf. § 38.
Etter fengselsreglementet er det på visse vilkår adgang
til innskrenking i eller utelukking fra fellesskapet, bl.a. når
bemannings- eller bygningsmessige forhold gjør det nødvendig,
når innsatte selv ønsker det eller øver
uheldig innflytelse på medinnsatte ved å unnlate å oppfylle
arbeidsplikten, når det er nødvendig for å hindre
straffbart forhold eller for å opprettholde ro og orden
i fengslet. De tiltak som iverksettes skal ikke være mer
omfattende enn nødvendig.
Fengselslovutvalget anså at gjeldende bestemmelser ga
fengselsmyndighetene en for vid og skjønnsmessig adgang
til å foreta begrensinger i fangenes fellesskap, og at
dette bare burde skje som kortvarig forebyggende tiltak. I tillegg
mente utvalget at vilkårene måtte fremgå av
loven.
Departementet foreslo en uttømmende angivelse av når
forebyggende tiltak kan iverksettes. Forslaget innebar i hovedsak
en videreføring av gjeldende rett.
Høringsinstansene som uttaler seg er med få unntak
opptatt av ettårsgrensen for utelukkelse fra fellesskapet
og reglene for innberetning til overordnet instans, og det er ulike
syn på dette.
Departementet foreslo bl.a. at lovteksten angir at utelukkelsen
ikke skal vare lenger enn nødvendig, og at grunnlaget for
den skal vurderes fortløpende, jf. § 37.
Det er foreslått tidsangivelser for når tiltaket skal
overprøves av overordnet instans og når melding til
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning skal skje. Den øvre
tidsgrense på ett år for hvor lenge hel utelukkelse
kan vare, er en videreføring av dagens bestemmelse. Innsatte
som selv ønsker det bør kunne være utelukket
ut over et år, og § 37 er endret i samsvar med
dette. Bestemmelsen får for øvrig ikke anvendelse
for innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå og
ressursavdelinger.
Departementet foreslo i høringsutkastet en uttrykkelig
hjemmel for «kollektiv utelukkelse» av flere innsatte
når det er særlig grunn til å tro at
det vil bli begått alvorlige handlinger som kan true hensynet
til ro, orden og sikkerhet, eller når akutte bygningsmessige og
bemanningsmessige forhold gjør det nødvendig. Videre
har departementet senket «beviskravet» for når
utelukkelse kan skje. Tiltaket er foreslått å kunne vare
i inntil tre døgn, med adgang til ytterligere tre døgns
forlengelse når særlige grunner gjør
det påkrevet.
Fengselsreglementet gir adgang til utelukkelse fra fellesskap
når det er særlig grunn til å mistenke
en innsatt for å ha begått en handling som kan
medføre refselse i form av innsetting i enerom eller tillegg
i straffetiden.
Fengselslovutvalget foreslo videreført adgangen til
umiddelbar utelukkelse, men slik at adgang til eneromsrefselse ble
begrenset til tap av fellesskap i fritiden. Utelukkelsen skulle
ikke kunne strekke seg ut over tre døgn.
Departementet foreslår adgang til umiddelbart å utelukke
innsatte helt eller delvis fra fellesskapet når det er
særlig grunn til å tro at det er begått
handling som kan medføre en etterfølgende reaksjon
i form av tap av begunstigelse, utelukking fra fritidsfellesskapet eller
tap av retten til permisjon, jf. § 39. Forslaget
er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Utelukkelsen
kan etter forslaget ikke strekke seg utover ett døgn. Bare
en høringsinstans har innvendinger til regelen.
Etter fengselsloven § 26 kan det anvendes refselse overfor
innsatte som gjør seg skyldig i brudd på orden og
disiplin eller slett forhold for øvrig. I tillegg til refselse
kan det gis advarsel, utelukkelse fra undervisning og tap av begunstigelser.
Fengselsreglementet gir en uttømmende oppregning av hvilke
begunstigelser som kan fratas innsatte.
Fengselslovutvalget foreslo flere endringer i systemet
for reaksjoner på disiplinærbrudd. Utvalgets flertall
foreslo at adgangen til å beslutte tillegg i straffetiden
ble opphevet, mens mindretallet ville videreføre denne
adgangen. Fengselslovutvalget foreslo videre bl.a. at adgangen til å anvende
enerom som refselsesform ble opphevet. Det ble også vist
til at fratakelse av arbeid og undervisning ikke var en adekvat
reaksjonsform. Utvalget foreslo at det i stedet ble innført
en ordning med delvis utelukkelse fra fellesskapet, bot eller tap
av retten til ordinær utgang. Fengselslovutvalget ga for øvrig
uttrykk for at det burde vurderes å gjøre rømning
straffbart.
Departementet foreslo i høringsutkastet at adgangen
til å beslutte «tillegg i straffetiden» ble
opphevet da denne adgangen lenge har vært ansett som problematisk
i forhold til Grunnloven § 96. Det ble også foreslått
at adgangen til å beslutte innsettelse i enerom og til å utelukke
innsatte fra arbeid ble opphevet. I høringsutkastet ble
det lagt opp til følgende fremtidige reaksjoner på brudd:
skriftlig irettesettelse, tap av begunstigelse, utelukking fra fritidsfellesskapet
og tap av adgangen til å få permisjon i inntil
fire måneder. Flere reaksjoner kan ikke gis i forening,
men en reaksjon kan kombineres med tap av en begunstigelse. Det ble
ikke foreslått at rømning skulle gjøres
straffbart.
Et flertall av de som uttaler seg om det, støtter forslaget
om å oppheve «tillegg i straffetiden» og «fulldøgns
enerom» som reaksjon. Det er ellers delte meninger blant
høringsinstansene om den foreslåtte reaksjonsmenyen
samlet sett.
Departementet fastholder de nevnte forslagene. Departementet
antar at man vanskelig kan ilegge bot på grunnlag av reglementsbrudd,
men går inn for at tap av dagpenger i en bestemt periode
kan gis som en reaksjon på et disiplinærbrudd.
Til forskjell fra i dag vil tapet omfatte dagpenger som på reaksjonstidspunktet
ikke er opptjent. Denne reaksjonen bør begrenses til tilfelle
hvor ikke en av de andre reaksjoner er adekvate eller hensiktsmessige.
Etter en ny vurdering foreslår departementet nå også en
bestemmelse som gjør rømning eller uteblivelse
straffbart. Straffen er bøter eller fengsel inntil seks
måneder, og kriminalomsorgen gis kompetanse til å begjære
offentlig påtale.
Komiteen mener at de ansatte ved norske fengsler
må få anledning til å bruke de tvangsmidlene de
finner nødvendig for å forhindre at det oppstår
farlige situasjoner og skader på personer eller gjenstander.
I de tilfellene der fanger begår lovbrudd i form av trakassering
av ansatte verbalt, ved bruk av spytting, eller på andre
måter, eller i form av voldsbruk eller hærverk,
bør disse lovbruddene etter komiteens vurdering
anmeldes til politiet og bli straffeforfulgt.
Samtidig vil komiteen understreke at graden av maktbruk
og typen tvangsmiddel ikke må være strengere enn
nødvendig, og støtter at dette går klart
fram i loven. Andre, mildere tiltak må vurderes og eventuelt prøves
først. Det er også all grunn til å differensiere bruken
av tvangsmidler etter hva som skal beskyttes. Terskelen må for
eksempel ligge mye høyere dersom det dreier seg om å avverge
skade på ting, enn skade på person. Komiteen viser
til at praksisen ved bruk av tvangsmidler er forskjellig fra fengsel
til fengsel. Det har selvfølgelig sammenheng med typen
innsatte, men også med holdninger på den enkelte
anstalt. Komiteen ber om at man er oppmerksom på dette
både under utdanningen, og i den daglige driften.
Komiteen slutter seg ellers til kriteriene for bruk
av tvangsmidler og melding om dette. Når det gjelder innhenting
av uttalelse fra lege ved bruk av sikkerhetsseng eller -celle, ser komiteen at
det kan oppstå akuttsituasjoner hvor det ikke vil være
praktisk mulig umiddelbart å få en leges vurdering.
Hovedregelen må likevel være at det skal gis en
slik uttalelse før avgjørelsen tas, og at den
må innhentes så snart det er praktisk mulig.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
reglene om utelukkelse fra fellesskapet når det ansees
nødvendig av forebyggende hensyn.
Komiteen mener at de foreslåtte reaksjonene på brudd
virker hensiktsmessige. Komiteen ser at trussel om
tillegg i straffetiden kan være en virkningsfull reaksjon,
men har merket seg at det kan være problematisk i forhold
til Grunnlovens regel om at ingen skal dømmes uten etter
lov og dom. Administrasjonen kan ikke gjøres både
til aktor og dommer.
Komiteen støtter videre forslaget om
at rømming eller annen unndragelse av gjennomføringen
av straffen gjøres straffbart. I noen tilfeller kan nok
administrative reaksjoner innenfor kriminalomsorgen virke mest effektivt.
For de groveste tilfellene er det rent prinsipielt og av preventive
grunner viktig å ha mulighet til ordinær straffeforfølgelse
og straff.
Etter fengselsloven § 35 kan en innsatt som
er dømt til fengselsstraff løslates på prøve
når han har utholdt 2/3 av straffen, dog minst
to måneder. Fengselsstyret har i 1999 strammet inn en praksis
med tilnærmet automatisk prøveløslatelse,
og det skal nå foretas en individuell vurdering av hvorvidt
løslatelsen totalt sett fremstår som tilrådelig.
Innsatte som er idømt fengselsstraff i mer enn 18 år
kan løslates på prøve etter å ha
vært fengslet i minst 12 år.
Etter fengselsloven § 36 kan innsatte løslates
på prøve etter halvdelen av straffetiden i tilfelle
hvor det anses særlig begrunnet. Etter fast praksis vurderes utenlandske
innsatte som skal utvises fra Norge for løslatelse når
7/12 av straffen er gjennomført. Etter fengselsloven § 45
kan dessuten innsatte løslates kort tid før løslatelse
ellers skulle skje når særlige grunner taler for
det.
Fengselslovutvalget konkluderte enstemmig med at prøveløslatelsesinstituttet
burde oppheves i sin helhet, og at mulighetene for en gradvis tilpasning
til frihet ville bli bedre ivaretatt ved hjelp av et foreslått opplegg
for «utslusing». Utvalget understreket at forslaget
måtte innebære en justering i domstolens straffeutmåling
slik at man ikke fikk økt soningstid.
Departementet foreslo i høringsutkastet at dagens regler
om adgang til prøveløslatelse ble videreført. Kriteriene
for å nekte løslatelse ble presisert i lovteksten,
men ikke angitt uttømmende. For utenlandske statsborgere
som skal utvises ble det foreslått at prøveløslatelsen
kunne gjøres betinget av at utvisning rent faktisk ble
iverksatt.
Med et par unntak har ingen av høringsinstansene kritiske
merknader til at domfelte kan løslates på prøve
etter at 2/3 av straffen er gjennomført. Enkelte
mener at hjemmelen for å løslate personer med
straff på mer enn 18 år etter 12 år bør
oppheves.
Departementet opprettholder forslaget, jf. § 42, men
foreslår at «12-års-regelen» oppheves.
Departementet har vurdert om nektelse av prøveløslatelse
er å anse som en «strafferettslig sanksjon» etter
EMK art. 6. Departementet har kommet til at det ikke er nødvendig
med en endring av gjeldende rett ved å innføre adgang
til domstolsprøving i saker hvor prøveløslatelse
nektes.
Når domfelte blir løslatt på prøve
skal det fastsettes en prøvetid. Prøvetiden skal
være minst seks måneder og høyst tre år.
Når den gjenstående straffetiden er mer enn
tre år kan det fastsettes en prøvetid på høyst
fem år.
Fengselslovutvalget understreket det prinsipielt uheldige i at
fengselsmyndighetene kan iverksette tiltak overfor domfelte som
strekker seg utover endt straffetid.
Departementet foreslo i høringsutkastet at prøvetiden
skal utløpe på det tidspunktet hvor fengselsstraffen
ville vært gjennomført i sin helhet.
Det er delte meninger om forslaget blant høringsinstansene.
Departementet fastholder at domstolens utmåling av straffens
lengde bør avspeiles i lengden på prøvetiden,
og opprettholder forslaget, jf. § 42.
Det er et grunnvilkår for prøveløslatelse
at domfelte ikke begår nye straffbare handlinger i prøvetiden.
I tillegg kan det fastsettes mange av de samme vilkårene
som ved en betinget dom. I praksis har vilkåret om tilsyn
fra friomsorgen stått sentralt.
Friomsorgsutvalget foreslo i NOU 1993:32 at tilsyn som særvilkår
burde avvikles så fremt det ikke framsto som et alternativ
til soning fram til full tid.
Departementet foreslo i høringsbrevet at tilsynet skulle
erstattes av en fremmøteplikt for kriminalomsorgen, og
at kriminalomsorgen i tillegg skulle kunne pålegge den
domfelte andre prøveløslatelsesvilkår som
ble ansett nødvendige for å motvirke ny kriminalitet
eller for kontroll. Lovforslaget ga en snevrere adgang til å fastsette
vilkår enn etter dagens regler. Vilkår kunne oppheves
eller endres når prøveløslattes forhold
tilsier det, og perioden med møteplikt kunne forlenges
når «særlige forhold» tilsier
det, for eksempel fare for ny kriminalitet.
Flere høringsinstanser er kritiske til ulike deler av forslaget,
bl.a. mener flere at det bør kunne settes flere vilkår
enn foreslått.
Departementet har justert ordlyden i lovutkastet slik at møteplikt
skal fastsettes «dersom det fremstår som nødvendig
for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring»,
jf. § 43. Når det gjelder møtepliktens utstrekning
i tid mener departementet for øvrig at tre måneders
møteplikt kan være et hensiktsmessig utgangspunkt.
Departementet holder fast ved forslaget om at adgangen til å sette
prøveløslatelsesvilkår så langt
som mulig må begrenses til vilkår kriminalomsorgen
rent faktisk har mulighet til å følge opp og kontrollere.
Prøveløslatte skal møte for kriminalomsorgen
i upåvirket tilstand. Departementet ønsker imidlertid
ikke å åpne for at det skal kunne settes et totalforbud
mot bruk av lovlige rusmidler. Departementet har ellers tilføyet
i lovteksten at prøveløslatte skal kunne pålegges å overholde
bestemmelser om arbeid eller opplæring i perioden med møteplikt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at prøveløslatelse kan
brukes som et virkemiddel for å få en gradvis
tilpasning til samfunnet og til et liv uten kriminalitet. Dersom
prøveløslatelse finner sted, skal dette være
en integrert del av fullbyrdelsen av fengselsstraffen. Den kan være
et riktig virkemiddel for en innsatt som har gått gjennom
en progresjon i soningen med soning under stadig mindre kontroll
og med mer selvstendig ansvar. Flertallet vil imidlertid
understreke at prøveløslatelse skal skje etter
en individuell vurdering, og at ingen har rett eller krav på løslatelse
før tiden. De sikkerhetsmessige hensynene skal være
overordnet, slik at prøveløslatelse ikke skal
skje dersom det er tvil om den innsatte vil begå nye lovbrudd
under prøveløslatelsen. Prøveløslatelse
bør heller ikke finne sted dersom det strider mot den allmenne
rettsfølelsen, og flertallet forutsetter
at dette inngår som et hensyn i den totalvurdering som
skal gjøres etter § 42 femte ledd der det fremgår
at prøveløslatelse ikke skal besluttes hvis omstendighetene
etter en totalvurdering gjør løslatelse utilrådelig. Flertallet er
enig i at det også bør legges vekt på den
innsattes adferd under soningen. Den kan si noe om vedkommende er
i stand til å bli løslatt, og det kan dessuten
bidra til at innsatte stimuleres til en bedre adferd.
Flertallet slutter seg til at det er prinsipielt
riktig at prøvetiden utløper på det tidspunktet
den idømte fengselsstraffen ville vært gjennomført
i sin helhet. Det harmonerer også med synet om at prøveløslatelsen
er en del av straffegjennomføringen.
Flertallet viser for øvrig til at i forbindelse med
gjennomføring av fengselsstraff og samfunnsstraff er det
inntatt klare hjemler for å kreve ulike prøver
for å kunne kontrollere at for eksempel rusforbud overholdes.
Tilsvarende hjemmel er ved en feil ikke inntatt i reglene om prøveløslatelse,
og flertallet foreslår derfor i samråd
med departementet inntatt en hjemmel som nevnt i § 43
ved en tilføyelse i tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at hovedregelen bør være at man skal sone tiden fullt
ut. Prøveløslatelse etter 2/3 tid kan
brukes som påskjønnelse i spesielle tilfeller.
Det er meningsløst å opprettholde et system som
ikke er i samsvar med normal språklig terminologi. Komiteen
har gjentatte ganger gitt uttrykk for at idømte straffer
er for lave, og bør økes spesielt for volds- og
sedelighetsforbrytelser samt for gjengangere. Det blir derfor en
motstrid dersom man gjennom reglene om prøveløslatelse
opprettholder en slik generell straffereduksjon. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«§ 42 første ledd første
punktum skal lyde:
Kriminalomsorgen kan, dersom særlige grunner taler for
det, løslate domfelte på prøve når
vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført
to tredjedeler av straffen og minst 60 dager.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at ordningen med prøveløslatelser bør
oppheves, uten at det må føre til at det idømmes
mildere straffereaksjoner. Ordningen med prøveløslatelse
etter 2/3-soning virker kun til å «kaste blår
i øynene» på opinionen, som vil få inntrykk
av at det i Norge idømmes strengere straffer enn det reelt sett
gjøres. Disse medlemmer mener at det bør være
en tilsynsperiode etter at en person er løslatt fra fengselet,
men denne perioden må begynne etter endt soning.
Disse medlemmer stemmer etter dette imot § 10
første ledd bokstav e, § 42, med unntak
av syvende ledd, samt §§ 43, 44 og 45,
og fremmer forslag til endring av § 41 første
punktum.