6. Vurderingsregler
6.1 Klassifisering av eiendeler
6.1.1 Sammendrag
Departementet foreslår at eiendeler bestemt til varig eie eller bruk skal regnes som anleggsmidler. Andre eiendeler skal regnes som omløpsmidler.
Departementet legger til grunn at aksjer og andre verdipapirer skal klassifiseres etter de samme kriterier som andre eiendeler. Departementet legger til grunn at det ikke skal stilles andre eller « strengere » krav til klassifisering av f.eks. aksjer som anleggsmiddel enn det som skal gjelde for andre eiendeler. I likhet med Oslo Børs antar departementet at aksjer som gir betydelig eller bestemmende innflytelse i et børsnotert selskap normalt vil klassifiseres som anleggsmiddel. Også ved slike investeringer vil imidlertid klassifiseringen bero på en konkret vurdering av intensjonene bak investeringen.
Departementet foreslår at fordringer som skal tilbakebetales innen ett år etter at fordringen oppstår, ikke kan klassifiseres som anleggsmiddel.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det skal foretas ny klassifisering dersom hensikten med eiendelen endres. Departementet er videre enig med utvalget i at beslutning om salg ikke i seg selv skal medføre at en eiendel skal omklassifiseres til omløpsmiddel. Etter departementets syn er det imidlertid ikke nødvendig å ta inn en særskilt bestemmelse om dette i loven. Det følger av hovedregelen om omklassifisering at det avgjørende ikke vil være beslutning om salg, men i hvilken grad hensikten med eiendelen endres.
Departementet er enig i utvalgets synspunkt om at dagens praksis mht. omklassifisering av første års avdrag på langsiktig gjeld til kortsiktig gjeld ikke bør videreføres.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at før det foretas ny klassifisering skal vurderingen fullføres. Dette synspunktet har mest relevans for omklassifisering av omløpsmiddel til anleggsmiddel. For øvrig må prinsippet om fullført vurdering ved omklassifisering også følges ved endring av sammensetning av balanseposter som inngår i sikringsvurdering.
6.1.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende klassifisering av eiendeler, jf. lovforslaget § 5-1.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, konstaterer at IAS-reglene krever første års avdrag på langsiktig gjeld presentert som kortsiktig gjeld. Lovforslaget krever første års avdrag på langsiktig gjeld presentert som langsiktig gjeld.
Flertallet finner det hensiktsmessig generelt å harmonisere norsk regnskapslovgivning til IAS-reglene også på dette punkt, og fremmer forslag til nytt tredje ledd i § 5-13 i samsvar med dette.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« § 5-13 tredje ledd skal lyde:
Første års avdrag på langsiktig gjeld kan klassifiseres som kortsiktig gjeld. »
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens standpunkt om at dagens praksis mht. omklassifisering av første års avdrag på langsiktig gjeld til kortsiktig gjeld ikke bør videreføres. Disse medlemmer har også merket seg at dette er i tråd med utvalgets synspunkt. Disse medlemmer henviser til proposisjonen og støtter Regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 5-13 tredje ledd utgår fra lovteksten. »
6.2 Anskaffelseskost og virkelig verdi
6.2.1 Sammendrag
Departementet foreslår at anskaffelseskost ved kjøp skal være kjøpspris med tillegg for kjøpsutgifter.
Departementet foreslår videre at anskaffelseskost ved tilvirkning skal være (full) tilvirkningskost. (Full) tilvirkningskost vil inkludere direkte og indirekte variable og faste kostnader. Det foreslås presisert i loven at anskaffelseskost ved tilvirkning omfatter variable og faste tilvirkningskostnader.
Departementet mener også at dagens praksis mht. begrepet « virkelig verdi » bør videreføres og utvikles gjennom god regnskapsskikk.
6.2.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende anskaffelseskost og virkelig verdi, jf. lovforslaget § 5-4.
6.3 Generelle vurderingsregler for omløpsmidler
6.3.1 Sammendrag
Departementet foreslår at omløpsmidler skal vurderes til den laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Dette er en videreføring av gjeldende bestemmelse.
Departementet mener at det ikke bør åpnes for adgang til nedskrivning til lavere verdi enn virkelig verdi.
6.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende generelle vurderingsregler for omløpsmidler, jf. lovforslaget § 5-2.
6.4 Generelle vurderingsregler for anleggsmidler
6.4.1 Sammendrag
Departementet foreslår at anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost, og at anleggsmidler som har begrenset økonomisk levetid skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan.
Departementet mener at oppskrivning bryter prinsipielt med historisk kost modellen. Høringsinstansene som uttaler seg på dette punkt, synes også overveiende enige i dette. Departementet vil spesielt trekke fram at oppskrivning ikke er i samsvar med transaksjonsprinsippet. Oppskrivning er knyttet til den regnskapspliktiges subjektive vurdering på en måte som bryter med helheten i regnskapsreguleringen. Utvalget har enkelte andre forslag som innebærer regnskapsføring av urealiserte merverdier, bl.a. markedsverdiprinsippet for visse finansielle instrumenter og dagskursprinsippet for valuta. I disse tilfellene er imidlertid de urealiserte merverdiene knyttet til klart observerbare markedspriser. Det er nettopp denne egenskapen som er bakgrunnen for at transaksjonen ikke kan være avgjørende for verdimålingen. Etter utvalgets forslag vil det også kunne oppstå framskutt inntekt i forhold til transaksjonstidspunktet i forbindelse med regnskapsføring av investeringer etter egenkapitalmetoden og bruttometoden. Slik framskutt inntekt er av en annen karakter enn oppskrivning, fordi de reflekterer regnskapsføring etter historisk kost modellen i et datterselskap eller et tilknyttet selskap. Departementet mener at oppskrivningsinstituttet ikke har slike trekk som gjør det forenlig med de grunnleggende regnskapsprinsippene, og at det derfor bør inngå i ny regnskapslov.
Departementet mener at det ovenstående også får betydning for argumentene om at egenkapitalen og andre balanseposter kan påvirkes i forhold til skatte- og selskapsrettslige reguleringer. Slike regler kan bare funksjonere tilfredsstillende ved entydighet og en viss skjerming fra subjektiv påvirkning i regnskapene. Departementet vil i denne sammenheng også vise til at reservefondskravene er opphevet i de nye aksjelovene, og at det i stedet er fastsatt begrensninger på adgangen til å utbetale utbytte dersom egenkapitalandelen er lavere enn ti prosent. Dette gir en betydelig større fleksibilitet med hensyn til å betjene aksjonærene for selskaper som er tilfredsstillende kapitalisert. Departementet vil se det som en betenkelig uthuling av det foreslåtte kreditorvernet dersom denne egenkapitalandelen kan påvirkes ved oppskrivning.
Selv om lovgivers intensjon med oppskrivningsinstituttet i norsk rett synes å ha vært at de urealiserte merverdier ikke skulle utbetales til aksjonærene, har slik utdeling likevel funnet sted ved å nytte oppskrivningsbeløpet til fondsemisjon og deretter nedsette aksjekapitalen. Det kan være noe ulike synspunkter på om dette er en heldig egenskap ved gjeldende oppskrivningsadgang.
Bl.a. ut fra dette slutter departementet seg til utvalgsflertallets forslag om at det ikke skal være oppskrivningsadgang for anleggsmidler.
Departementet foreslår videre at anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes å være ikke forbigående.
Flere høringsinstanser har gått mot utvalgets vurdering av at langsiktig gjeld skal trekkes inn i vurderingen av nedskrivning av varige driftsmidler som har felles kontantstrøm med gjelden. Departementet er enig i at nedskrivningsenheten ikke skal inkludere slik gjeld. Departementet slutter seg til høringsinstansenes vurdering av at nedskrivning bør kunne foretas etter de kriterier som følger av FAS 121. Nedskrivning på varige driftsmidler vil etter denne standarden kunne foretas på bakgrunn av såkalt nominell verdi, dvs. summen av udiskonterte framtidige kontantstrømmer. Etter departementets syn har denne metoden klare svakheter idet nominell verdi ikke har noen selvstendig økonomisk betydning, i motsetning til nåverdi som gjennom diskonteringen reflekterer både tidsverdien og prisen på usikkerhet. Departementet har likevel under tvil funnet å kunne slutte seg til høringsinstansenes merknader, og antar at et slikt nedskrivningskriterium vil kunne godtas som en praktisk tilnærmingsmetode for sannsynliggjøring av at verdifallet er permanent. Det legges derfor til grunn at en slik praksis kan være forenlig med god regnskapsskikk.
Departementet legger til grunn at de alminnelige kriteriene for nedskrivning også skal gjelde for nedskrivning av finansielle anleggsmidler. Som det framgår i pkt. 7.10 i proposisjonen foreslås det at markedsbaserte finansielle omløpsmidler i enkelte tilfeller skal vurderes til virkelig verdi, dvs. etter markedsverdiprinsippet. Forslaget bygger bl.a. på at det for slike instrumenter vil foreligge markedsbaserte kurser som det ikke kan anses å være grunnlag for å overprøve. Et tilsvarende utgangspunkt bør tas når det gjelder markedsbaserte finansielle instrumenter som klassifiseres som anleggsmiddel. Også her bør vurderingen ta utgangspunkt i den foreliggende markedspris. Markedskurs lavere enn anskaffelseskost må derfor være ensbetydende med en ikke forbigående verdiendring som skal medføre nedskrivning. Finansielle anleggsmidler som ikke omsettes i et marked må vurderes etter andre metoder. I den utstrekning verdien av slike anleggsmidler endres i takt med finansielle størrelser, som f.eks. rente, må verdiendringene tilsvarende anses ikke å være forbigående. Departementet legger til grunn at den nærmere avgrensning av i hvilken grad et observert verdifall på finansielle eiendeler kan anses som forbigående, bør utvikles gjennom god regnskapsskikk.
Departementet slutter seg til utvalgets syn om at vurdering av obligasjoner bør følge de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler. Som påpekt av utvalget bygger både direktivet og gjeldende norske regler på et nedskrivningskriterium som er knyttet til prisdannelsen og ikke til den enkelte investors intensjoner.
Departementet foreslår at nedskrivning skal reverseres i den grad det ikke lenger er grunnlag for nedskrivning. Slik reversering skal føres på samme linje som nedskrivning i resultatregnskapet.
6.4.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, mener at oppskrivning bryter med historisk kost modellen, og at oppskriving er knyttet til den regnskapspliktiges subjektive vurdering på en måte som bryter med helheten i regnskapsreguleringen.
Flertallet slutter seg derfor til Regjeringens forslag om å fjerne oppskrivningsadgangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at oppskrivninger er tillatt i alle EU-land unntatt Tyskland, og det er etter dagens lov også tillatt i Norge. Oppskrivningsordningen er viktig å beholde som virkemiddel for å få omorganisert virksomheter gjennom fusjoner og fisjoner. Det er dessuten naturlig at virksomheter må ha anledning til å vise eksplisitt hvilke verdier som finnes.
Disse medlemmer viser til at oppskrivningsregler er fastsatt i IAS 16 - Property, Plant and Equipment. Disse medlemmer vil foreslå at oppskrivningsadgangen beholdes og at de nærmere detaljregler kommer til utrykk gjennom NRS og utviklingen av god regnskapsskikk.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 5-3 nytt fjerde ledd skal lyde:
Uten hinder av bestemmelsene foran kan anleggsmiddel som har en virkelig verdi som vesentlig overstiger det beløp den er oppført med i nærmest forutgående balanse, oppføres til virkelig verdi. Verdiøkningen må forventes ikke å være forbigående. Oppskrivningsbeløpet, med fradrag for utsatt skatt, skal avsettes til et oppskrivningsfond.
Oppskrivningsfondet skal reduseres gjennom av- og nedskrivninger, og ved salg av anleggsmiddelet.
§ 6-2 C I nytt nr. 2 skal lyde:
2. Oppskrivningsfond
Nr. 2 blir nr. 3
§ 7-12 skal lyde:
§ 7-12. Anleggsmidler
For hver post innledet med arabertall under varige driftsmidler og immaterielle eiendeler skal det opplyses om:
| 1. | anskaffelseskost med spesifikasjon av balanseførte lånekostnader knyttet til egentilvirkede anleggsmidler, |
| 2. | tilgang og avgang i løpet av regnskapsåret, |
| 3. | samlede avskrivninger, nedskrivninger, oppskrivninger og reverseringer av nedskrivninger og |
| 4. | avskrivninger, nedskrivninger, oppskrivninger og reverseringer av nedskrivninger i regnskapsåret. |
Det skal opplyses om endring i avskrivningsplan.
§ 7-39 første ledd skal lyde:
For varige driftsmidler og immaterielle eiendeler skal det opplyses om:
| 1. | anskaffelseskost med spesifikasjon av balanseførte lånekostnader knyttet til egentilvirkede anleggsmidler, |
| 2. | tilgang og avgang i løpet av regnskapsåret, |
| 3. | samlede avskrivninger, nedskrivninger, oppskrivninger og reverseringer av nedskrivninger og |
| 4. | avskrivninger, nedskrivninger, oppskrivninger og reverseringer av nedskrivninger i regnskapsåret.» |
6.5 Vurderingsregler for gjeld
6.5.1 Sammendrag
Departementet slutter seg i utgangspunktet til utvalgets syn om at gjeld skal vurderes etter de samme prinsipper og vurderingsregler som gjelder for eiendeler og foreslår at det tas inn en bestemmelse om dette i loven.
Departementet foreslår en særregel for vurdering av gjeld. Etter den foreslåtte bestemmelsen vil kravene om resultatføring av urealisert tap som følger av forsiktighetsprinsippet, reglene om nedskrivning av anleggsmidler og reglene om vurdering av omløpsmidler etter laveste verdis prinsipp, ikke gjelde urealisert tap som følge av renteendringer på « annen langsiktig og kortsiktig gjeld ». De nevnte gjeldspostene er definert i oppstillingsplanen. Det at det gjøres unntak fra kravet om resultatføring er ikke til hinder for at den regnskapspliktige selv velger å følge lovens hovedregel.
Den foreslåtte unntaksbestemmelsen vil ikke komme til anvendelse for gjeldsposter som skal vurderes som markedsbaserte finansielle omløpsmidler til virkelig verdi. Prinsippet om at det ved sikring skal resultatføres gevinst og tap i samme periode, vil også omfatte gjeld.
Departementet legger for øvrig til grunn at den regnskapspliktige i eget regnskap ikke kan anse finansielle instrumenter som den selv har utstedt som markedsbaserte finansielle omløpsmidler. Departementet forutsetter derfor at markedsverdiprinsippet ikke vil komme til anvendelse for slik gjeld.
6.5.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende vurderingsregler for gjeld, jf. lovforslaget § 5-13 første og annet ledd.
6.6 Tilordning av anskaffelseskost
6.6.1 Sammendrag
Departementet foreslår at eiendeler som hovedregel skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt.
Utvalget har foreslått en generell regel om at varer kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden eller gjennomsnittlig anskaffelseskost. Departementet legger til grunn at bestemmelsen kun bør omfatte varer hvor spesifikk tilordning ikke er praktisk eller hensiktsmessig. I praksis vil dette i første rekke være tilfelle i forbindelse med ombyttbare varer. Departementet legger imidlertid til grunn at den nærmere avgrensning av når spesifikk tilordning ikke vil være praktisk eller hensiktsmessig utvikles gjennom god regnskapsskikk.
Kredittilsynet og NHO har gitt uttrykk for at det for ombyttbare finansielle eiendeler bør være et valg mellom FIFO-metoden og gjennomsnittlig anskaffelseskost ved tilordning av anskaffelseskost. Departementet viser til at kravet om bruk av gjennomsnittlig anskaffelseskost bare vil ha betydning i tilfeller hvor markedsverdiprinsippet ikke kommer til anvendelse. Ved markedsbaserte finansielle omløpsmidler vil de foreslåtte tilordningsregler ikke ha noen praktisk betydning eller fornuftig mening. For andre ombyttbare finansielle omløpsmidler legger departementet til grunn at tilordning av gjennomsnittlig anskaffelseskost vil gi den beste resultatmålingen. Departementet har imidlertid foreslått at små foretak kan tilordne anskaffelseskost på ombyttbare finansielle finansielle eiendeler etter FIFO-metoden. Dette muliggjør at skattemessig og regnskapsmessig tilordning blir identisk i små foretak. Det vises også til at små foretak også kan unnlate å bruke markedsverdiprinsippet på markedsbaserte finansielle instrumenter.
6.6.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende tilordning av anskaffelseskost, jf. lovforslaget § 5-5.
6.7 Forskning og utvikling
6.7.1 Sammendrag
Departementet mener i utgangspunktet at kjøpt og egentilvirket forskning og utvikling bør behandles som andre identifiserbare eiendeler og føres opp i balansen. Etter departementets syn bør det imidlertid legges vesentlig vekt på internasjonale standarder og praksis, som i enkelte tilfeller innebærer forbud mot balanseføring. Departementet har derfor etter en helhetsvurdering kommet til at regnskapsloven bør inneholde en spesiell vurderingsregel om at utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres. Kjøp av forsknings- og utviklingsresultater skal vurderes etter alminnelige vurderingsregler. Det legges til grunn at prinsippene for balanseføring og kostnadsføring skal utvikles gjennom god regnskapsskikk. I likhet med utvalget legger departementet for øvrig til grunn at immaterielle eiendeler som kan føres i balansen alltid vil være klassifisert som anleggsmiddel.
Balanseført forskning og utvikling skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan i samsvar med det som gjelder anleggsmidler generelt. Etter departementets forslag skal det i noter til årsregnskapet opplyses om økonomisk levetid og valg av avskrivningsplan.
Departementet mener at den foreslåtte vurderingsregelen for forskning og utvikling vesentlig svekker informasjonsverdien av regnskapet i forhold til utvalgets forslag. Det foreslås derfor at det i noter til årsregnskapet skal redegjøres for utgifter medgått til forskning og utvikling. Det skal etter forslaget bl.a. gis opplysninger om forventet samlet inntjening av pågående forskning og utvikling motsvarer medgåtte samlede utgifter. Det vises til nærmere omtale i merknadene til utkastet § 7-14.
Departementet viser for øvrig til at det i de nye aksjelovene er fastsatt at bl.a. balanseført forskning og utvikling skal komme til fradrag i utbyttegrunnlaget. Etter forslaget vil den regnskapspliktiges valg mellom balanseføring og kostnadsføring ikke ha betydning for hva som kan utdeles som utbytte.
6.7.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende forskning og utvikling, jf. lovforslaget § 5-6.
6.8 Goodwill
6.8.1 Sammendrag
Departementet foreslår at kjøpt goodwill skal vurderes i samsvar med det som gjelder anleggsmidler generelt. Kjøpt goodwill skal dermed vurderes til anskaffelseskost. Etter forslaget vil goodwill være differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten.
Det skal foretas avskrivning og nedskrivning av goodwill i samsvar med de regler som gjelder for varige driftsmidler. I likhet med flere av høringsinstansene går departementet imidlertid inn for at det fastsettes en maksimal avskrivningsperiode. Balanseført goodwill bør etter departementets syn avskrives over levetiden, men maksimalt over 20 år. En maksimal avskrivningsperiode på 20 år er i samsvar med gjeldende regler. Departementet foreslår for øvrig en bestemmelse om at valg av lengre avskrivningsplan enn fem år skal begrunnes i note til regnskapet. Det vises til nærmere omtale i merknaden til § 7-14.
Avskrivninger og nedskrivninger på goodwill skal føres i resultatregnskapet på lik linje med avskrivning og nedskrivning av varige driftsmidler.
Utvalget viser til at negativ differanse mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av eiendeler og gjeld på oppkjøpstidspunktet (såkalt negativ goodwill) ikke kan føres opp i balansen, men skal føres til reduksjon av varige driftsmidler. Departementet slutter seg til den skepsis som utvalget uttrykker mht. innholdet i negativ goodwill, og mener at det i det enkelte tilfelle må vurderes om en negativ differanse egentlig er uttrykk for en unnlatt kostnadsføring i det overtatte foretaket.
6.8.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til lovforslagets § 5-7 som fastslår at goodwill skal avskrives over maksimalt 20 år, og konstaterer at den foreslåtte bestemmelse ikke er i samsvar med IAS-reglene. Bestemmelsen vil gi norske bedrifter dårligere rammebetingelser enn utenlandske konkurrenter fordi avskrivningsbegrensningen hindrer bedriftene i å vise sitt reelle overskudd overfor investorer.
Flertallet mener at det ikke er hensiktsmessig å sette noe tak for avskrivningsperioden for goodwill fordi et slikt tak kan gi villedende regnskapsmessige størrelser og dermed tilsløre den regnskapspliktiges egentlige verdier.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« § 5-7 skal lyde:
§ 5-7. Goodwill
Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at internasjonal regnskapspraksis i samsvar med EU-direktivene innebærer at negativ goodwill skal oppføres separat i balansen. Flere høringsinstanser, bl.a NRS, påpeker også at loven bør åpne for balanseføring av negativ goodwill.
Disse medlemmer viser til at goodwillbegrepet også omfatter negativ goodwill, men finner det riktig å presisere dette i § 5-14 og fremmer forslag i samsvar med dette.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 5-19 skal lyde:
§ 5-19. Konserndannelse
Ved konserndannelse som gjennomføres ved kjøp av aksjer, andeler m.v, skal investeringens anskaffelseskost i konsernregnskapet tilordnes datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld samt positiv eller negativ goodwill. Tilordningen kan korrigeres inntil utløpet av første hele regnskapsår etter konserndannelsen. »
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merket seg at flere høringsinstanser går inn for å fastsette en maksimal avskrivningsperiode for goodwill, slik Regjeringen har foreslått. En maksimal avskrivningstid på 20 år er i samsvar med gjeldende regler. Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag, og fremmer følgende forslag:
« § 5-7 skal lyde:
§ 5-7. Goodwill
Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal avskrives over økonomisk levetid, men maksimalt over 20 år. »
6.9 Bruk av markedsverdiprinsippet for markedsbaserte finansielle omløpsmidler
6.9.1 Sammendrag
Departementet mener at finansielle instrumenter som er nære substitutter til penger skal vurderes til virkelig verdi, dvs. markedsverdi. Etter departementets syn bør det være plikt til å vurdere slike instrumenter til markedsverdi.
Markedsverdiprinsippet bør benyttes for finansielle instrumenter som omsettes i velfungerende markeder. Departementet legger til grunn at finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et regulert marked som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-3 i utgangspunktet skal vurderes til markedsverdi. Det vil imidlertid kunne foreligge individuelle forhold knyttet til det enkelte marked som gjør at markedsverdien ikke kan anses som det beste anslag på antatt framtidig salgspris, uavhengig av tidshorisont. Kravet om god eierspredning og likviditet skal etter departementets syn også innebære at den regnskapspliktiges eventuelle beslutning om salg ikke kan antas å påvirke markedskursen.
Det foreslås at bestemmelsen om bruk av virkelig verdi skal gjelde for finansielle instrumenter slik disse er definert i verdipapirhandelloven. Denne definisjonen omfatter verdipapirer, dvs. aksjer og obligasjoner mv, samt opsjoner, terminer og diverse rettigheter knyttet til verdipapirer, rente og valuta. F.eks. varederivater vil falle utenfor bestemmelsen. Departementet anser det nødvendig med en avgrensning som foreslått. Det vises til at en del høringsinstanser har etterlyst en nærmere definisjon på dette punktet.
Departementet foreslår å avgrense bruken av markedsverdiprinsippet til finansielle omløpsmidler som inngår i en handelsportefølje. Etter departementets syn består handelsporteføljen av finansielle instrumenter øremerket for videresalg. Handelsporteføljen er en undermengde av omløpsmidler. I likhet med den overordnede klassifisering av eiendeler i omløpsmidler og anleggsmidler, vil klassifiseringen av finansielle omløpsmidler i og utenfor handelsporteføljen bero på den regnskapspliktiges hensikt. Hvor stor andel handelsporteføljen utgjør av de samlede finansielle omløpsmidlene vil dermed kunne variere mellom ulike foretak.
Departementet legger for øvrig til grunn at den regnskapspliktige i eget regnskap ikke kan anse finansielle instrumenter som den selv har utstedt som markedsbaserte finansielle omløpsmidler. Departementet forutsetter derfor at markedsverdiprinsippet ikke vil komme til anvendelse for slik gjeld.
Departementet foreslår en unntaksregel for små foretak, slik at disse kan vurdere markedsbaserte finansielle omløpsmidler etter generelle vurderingsregler.
Innføring av et obligatorisk markedsverdiprinsipp i årsregnskapet for enkelte finansielle instrumenter vil bare i begrenset utstrekning få betydning ved beskatningen av instrumentene. Etter skatteloven § 50 tredje ledd er kurssvingninger på verdipapirer uten betydning ved inntektsligningen. Bestemmelsen innebærer at det ikke vil gjelde et markedsverdiprinsipp ved beskatningen av aksjer og obligasjoner. I skatteloven § 43 A er det gitt særskilte regler om beskatning av finansielle opsjoner. Det framgår her at beskatning av opsjoner skal foretas ved realisasjon av opsjonen. Markedsverdiprinsippet vil eventuelt bare gjelde ved beskatningen av andre markedsbaserte derivater enn finansielle opsjoner som omfattes av skatteloven § 50 tredje ledd.
6.9.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, konstaterer at lovforslaget innebærer at enkelte finansielle omløpsmidler skal vurderes til virkelig verdi.
Flertallet mener at dette er en riktig framgangsmåte for å få et godt uttrykk for den regnskapspliktiges eiendeler, jf. lovforslaget § 5-8.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til lovforslagets § 5-8 som fastslår at enkelte markedsbaserte finansielle omløpsmidler skal vurderes til virkelig verdi. Disse medlemmer konstaterer at markedsverdiprinsippet i seg selv ikke vil få særlig betydning ved beskatning av de finansielle omløpsmidlene.
Disse medlemmer mener det er av vesentlig betydning at regnskap viser korrekte verdier, hvor forsiktighetsprinsippet legges til grunn. Vurdering av markedsbaserte finansielle omløpsmidler til markedsverdi kan synes tilforlatelig og korrekt, men kan også innebære betydelig risiko for overvurdering av den regnskapspliktiges eiendeler. Det forhold at en aksje omsettes over børs er ingen garanti for at aksjen har god eierspredning og likviditet som gjør at aksjekursen ved regnskapsavslutningsdato nødvendigvis er det beste estimat for verdien av den regnskapspliktige beholdning av aksjen. Markedsverdiprinsippet for vurdering av finansielle omløpsmidler er dermed i klar strid med hensynet bak forsiktighetsprinsippet og « beste estimat »-prinsippet som foreslås gjeldende for den regnskapsmessige vurdering av andre anleggs- og omløpsmidler.
Disse medlemmer vil således fremheve at laveste verdis prinsipp vil kunne gi en bedre - sikrere og forsiktigere - og mer ansvarlig vurdering av verdien av finansielle omløpsmidler. Lovforslagets § 5-8 er dessuten i strid med gjeldende EU-direktiver. Det må være fornuftig å avvente nye EU-direktiver - som av noen er ventet på dette området - før et eventuelt markedsverdiprinsipp gjøres gjeldende i norsk regnskapslovgivning.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 5-8 utgår fra lovteksten. »
6.10 Utenlandsk valuta
6.10.1 Sammendrag
Departementet foreslår at pengeposter i utenlandsk valuta skal omregnes til dagskurs. Departementet legger til grunn at begrepet « pengeposter » er tilstrekkelig definert i norsk regnskapsterminologi til at det kan benyttes i loven. Begrepet vil bl.a. omfatte obligasjoner, fordringer, bankinnskudd, kontanter og lignende.
Et unntak som foreslått fra de generelle vurderingsprinsippene er begrunnet i tilsvarende hensyn som markedsverdiprinsippet som foreslås lagt til grunn for markedsbaserte finansielle omløpsmidler. Etter departementets vurdering vil dagskursprinsippets symmetriske behandling av urealisert vinning og tap bedre reflektere valutarisikoen i et foretaks samlede valutaposisjon enn gjeldende regler hvor motregning er begrenset til samme valuta.
Departementet viser til at vurderingsreglene i årsregnskapet i utgangspunktet skal legges til grunn ved den skattemessige periodiseringen av valutagevinster og -tap, jf. skatteloven § 50 annet ledd. Denne bestemmelsen gjelder så langt det ikke er gitt særskilte skatteregler. For langsiktige fordringer og gjeldsposter i valuta gjelder laveste/høyeste verdis prinsipp med et portefølje- og reverseringsprinsipp, jf. skatteloven § 50 fjerde ledd. Dette innebærer at vurderingsreglene i årsregnskapet bare vil få betydning ved beskatningen av kortsiktige valutaposter. Den foreslåtte endring av vurderingsreglene i årsregnskapet vil på dette punkt også få virkning for inntektsbeskatningen. Endringen innebærer at urealiserte valutagevinster og -tap vil være henholdsvis skattepliktig og fradragsberettiget ved inntektsligningen. Departementet antar at endringen samlet sett vil ha liten betydning for skattebelastningen. Som nevnt av utvalget blir omløpsmidler allerede i dag i mange tilfeller omregnet til dagskurs. For øvrig vil skattepliktige gevinster i enkelte inntektsår og i enkelte valutaer oppveies av fradragsberettigede tap i andre inntektsår og i annen valuta.
6.10.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende utenlandsk valuta, jf. lovforslaget § 5-9.
6.11 Bruk av egenkapitalmetoden og bruttometoden ved investeringer i tilknyttede selskap, datterselskap og ved deltakelse i felles kontrollert virksomhet
6.11.1 Sammendrag
Som tilknyttet selskap regnes etter forslaget foretak hvor den regnskapspliktige har en betydelig innflytelse, men som ikke er datterselskap eller felles kontrollert virksomhet. Norsk RegnskapsStiftelses foreløpige standard om investering i tilknyttet selskap og datterselskap bygger på at det normalt foreligger betydelig innflytelse når investor har 20 % eller mer av stemmeberettiget kapital i selskap og investeringen ikke er midlertidig. Departementet foreslår at det tas inn en tilsvarende bestemmelse i den foreslåtte definisjon av tilknyttet selskap.
Departementet foreslår at det i konsernregnskapet skal være obligatorisk å vurdere investering i tilknyttet selskap etter egenkapitalmetoden.
Departementet mener at vurdering av investering i tilknyttet selskap etter egenkapitalmetoden er like relevant i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet. I tilfeller der det utarbeides konsernregnskap foreslås det derfor at investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden også i selskapsregnskapet. Dette samsvarer også med kravet om ensartet prinsippanvendelse i årsregnskapet. Krav om bruk av egenkapitalmetoden vil i slike tilfeller ikke medføre økt ressursbruk av betydning idet vurderingen må foretas av hensyn til konsernregnskapet.
Departementet foreslår at investeringer i datterselskap som skal konsolideres skal vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.
Departementet foreslår en adgang til å vurdere investering i datterselskap som ikke konsolideres og investering i tilknyttet selskap der det ikke utarbeides konsernregnskap, etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til bestemmelse om gjennomføring av egenkapitalmetoden. Etter forslaget skal investeringen vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen og resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres. På kjøpstidspunktet skal investeringen vurderes til anskaffelseskost. Resultatandelen fratrukket utbytte skal tillegges investeringen i balansen. Det vises til utvalgets nærmere redegjørelse for metoden i NOU 1995:30 s. 148.
Det følger av forslaget at inntektsført resultatandel utover utbytte i selskapsregnskapet skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Departementet viser til at avsetning til fond for vurderingsforskjeller er i samsvar med fjerde direktiv art. 59 nr. 6. Departementets forslag må for øvrig ses i sammenheng med øvrige selskapsrettslige bestemmelser om utbytteregulering.
Departementet foreslår at deltakelse i såkalt felles kontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Det foreslås tatt inn en bestemmelse i loven om at bruttometoden innebærer at deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Departementet foreslår at de særskilte vurderingsreglene knyttes til tilfeller der to eller flere deltakere ved avtale har felles kontroll over en virksomhet. Departementet legger til grunn at den videre avgrensning av hva som skal anses som felles kontrollert virksomhet vil utvikles gjennom god regnskapsskikk.
Deltakelse i felles kontrollert virksomhet anses som en del av deltakerens virksomhet. Som påpekt av utvalget er det i første rekke bruttometoden som reflekterer dette i regnskapet. I likhet med utvalget legger imidlertid departementet til grunn at også egenkapitalmetoden, som inneholder mindre omfattende spesifikasjon, bør kunne benyttes. Det legges i denne forbindelse vekt på at egenkapitalmetoden bl.a. skal benyttes etter amerikansk regnskapspraksis. Det vil gjennom god regnskapsskikk kunne utvikles en praksis der den ene av metodene anses å være mer opplysende, avhengig av arten av den felles kontrollerte virksomheten.
Departementet mener at det skal være obligatorisk for alle regnskapspliktige å regnskapsføre felles kontrollert virksomhet etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden i konsernregnskapet. Det følger videre av kravet om lik prinsippanvendelse at den regnskapspliktige må velge den samme metode i selskapsregnskapet og i konsernregnskapet. Foretak som utarbeider konsernregnskap vil således etter departementets forslag måtte benytte enten egenkapitalmetoden eller bruttometoden både i konsernregnskapet og selskapsregnskapet.
Når det gjelder foretak som ikke utarbeider konsernregnskap, foreslår departementet at deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan vurderes etter egenkapitalmetoden, bruttometoden eller generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet.
6.11.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitiske Folkevalgte, viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende egenkapitalmetoden og bruttometoden ved investeringer i tilknyttede selskap, datterselskap og ved deltakelse i felles kontrollert virksomhet, jf. lovforslaget § 5-17 og § 5-18.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitiske Folkevalgte viser til at ved bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet vil alle direkte overføringer mellom selskap i et konsern påvirke balanseført verdi av investeringen. Mottatt konsernbidrag fra et datterselskap skal føres som reduksjon av investeringen på lik linje med mottatt utbytte, mens avgitt konsernbidrag vil øke balanseført verdi av investeringen. I proposisjonens § 5-10 tredje ledd nr. 4 sies at inntektsført resultatandel ut over utbytte skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. I dag overføres ofte midler som konsernbidrag i stedet for utbytte. Slik paragrafen er formulert vil imidlertid ikke konsernbidrag m.v. føre til justering av fond for vurderingsforskjeller.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 5-17 tredje ledd nr. 4 skal lyde:
4. I selskapsregnskapet skal inntektsført resultatandel ut over utbytte og lignende utbetalinger avsettes til fond for vurderingsforskjeller. »
6.12 Fusjon (sammenslåing) og fisjon (deling)
6.12.1 Sammendrag
Departementet foreslår at fusjon som hovedregel skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon med overdratte eiendeler og gjeld som tingsinnskudd. Bestemmelsen er kun en presisering av det som følger av transaksjonsprinsippet. Bestemmelsen vil omfatte sammenslåinger som omfattes av fusjonsbegrepet i aksjelovgivningen. Departementet finner imidlertid grunn til å understreke at også andre likeartede sammenslåinger som faller utenfor dette begrepet, skal regnskapsføres i samsvar med transaksjonsprinsippet. Det foreslås derfor en definisjon av fusjon, jf. lovutkastet § 1-9. Som fusjon regnes etter forslaget sammenslåing som nevnt i § 13-2 og allmennaksjeloven § 13-2, samt sammenslåing som omfatter annen regnskapspliktig og som gjennomføres på tilsvarende måte. Departementet viser til at selskapsrettslige regler om fusjon i tillegg til aksjelovgivningen følger av bl.a. boligbyggelagsloven § 64, borettslagsloven § 84 og statsforetaksloven § 54. Lov om ansvarlige selskaper har ikke egne regler om fusjon. Slike transaksjoner må derfor gjennomføres etter lovens regler om eierskifte, stifting av nytt selskap samt oppløsning og avvikling av selskap.
Departementet foreslår bruk av kontinuitetsmetoden der fusjon ved opptak er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Kriteriene for hva som skal anses som sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, bør etter departementets syn utvikles gjennom god regnskapsskikk.
Departementet foreslår etter en helhetsvurdering fusjon regnskapsført bare etter to metoder, dvs. den som gjelder overtakelse og den som gjelder sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Kontinuitetsmetoden foreslås dermed å omfatte også sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser gjennom fusjon ved nystiftelse.
Et slikt syn om at fusjonsformen ikke bør være avgjørende for regnskapsføringen, medfører etter departementets syn at fusjon ved nydannelse som ikke er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, bør regnskapsføres som fusjon ved opptak. Dette medfører at eiendeler og gjeld i det foretaket som i realiteten er det overtakende, skal videreføres til balanseførte verdier i det nystiftede selskapet. Verdiene i det andre av de fusjonerende foretakene skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon med overdratte eiendeler og gjeld som tingsinnskudd i det nystiftede foretaket. Det foreslås en bestemmelse om dette i loven.
Departementet slutter seg for øvrig til den regnskapsmessige løsning som utvalget anviser for konsernfusjon, jf. de nye aksjelovene § 13-2 annet ledd. Ved konsernfusjon vil fusjonsvederlaget som oftest være aksjer i morselskapet til det overtakende selskapet. Etter utvalgets syn skal i slike tilfeller motverdien av aksjene anses som en fordring som morselskapet har på datterselskapet, jf. NOU 1995:30 s. 161.
I likhet med utvalget ser departementet ikke grunn til å foreslå særskilte regler om regnskapsføring av fisjon. Fisjon skal etter departementets syn regnskapsføres iht. transaksjonsprinsippet.
Etter selskapsskatteloven § 8-1 nr. 2 er det bestemt at fritak fra beskatning bare gjelder når fusjonen eller fisjonen gjennomføres på lovlig måte etter selskapsrettslige og regnskapsrettslige regler. Så lenge transaksjonen gjennomføres innenfor de nevnte lovers rammer, utløses ikke umiddelbar beskatning dersom de skattemessige vilkår er oppfylt. Dette innebærer at det er uten betydning for beskatningen om en fusjon eller fisjon gjennomføres med regnskapsmessig kontinuitet eller til virkelige verdier, forutsatt at dette kan gjennomføres regnskaps- og selskapsrettslig, jf. Ot.prp. nr. 71 (1995-1996) s. 6 (pkt. 1.3.3). Dette innebærer at det vil kunne oppstå nye forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier etter en skattefri fusjon dersom fusjonen regnskapsføres etter transaksjonsprinsippet. Departementet vil vurdere om dette utløser behov for justeringer i skattelovgivningen i forbindelse med den generelle gjennomgangen av behovet for endringer i skattelovgivningen som følge av innføring av ny regnskapslov.
6.12.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende fusjon og fisjon, jf. lovforslaget § 5-14, § 5-15 og § 5-16.
Komiteen har merket seg at departementet vil vurdere om de nye reglene som foreslås for fusjon vil utløse behov for justeringer i skattelovgivningen. Komiteen legger til grunn at departementet fremmer sak så raskt som mulig om endringer i skattelovgivningen som følge av ny regnskapslov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte konstaterer at Regjeringens lovforslag § 5-12 og § 5-13 som omhandler fusjon til virkelig verdi, med kontinuitetsunntak ved sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, er ment å være i samsvar med internasjonal praksis. Denne overgangen til internasjonal praksis er vanskelig og det oppstår uklarheter bl.a. med hensyn til tilsynelatende forhøyelser i selskapskapitalen som realøkonomisk ikke vil representere « innskutt » egenkapital, ref. lovforslagets § 6-2, pkt. C, I.
Disse medlemmer konstaterer også at vurderingen av likeverdighet, ref. Regjeringens lovforslag § 5-13, vil måtte by på praktiske problemer som har i seg til dels store skattemessige effekter.
6.13 Konserndannelse
6.13.1 Sammendrag
Departementet foreslår at etablering av konsern gjennom oppkjøp skal føres etter den såkalte oppkjøpsmetoden. Oppkjøpsmetoden følger av transaksjonsprinsippet og en særskilt lovregel er derfor i utgangspunktet ikke nødvendig. Ettersom det foreslås et unntak fra hovedregelen ved konserndannelse som er sammenslåing av interesser, anser departementet det hensiktsmessig at også hovedregelen framgår uttrykkelig i loven. Tilsvarende vurdering er lagt til grunn i forhold til den regnskapsmessige behandlingen av fusjon.
Departementet foreslår at tilordning av anskaffelseskost i konsernregnskapet kan korrigeres inntil utløpet av første hele regnskapsår etter etableringen av konsernet. En slik bestemmelse er i samsvar med IAS 22. Som påpekt av utvalget kan en slik korrigeringsadgang innebære et element av oppskrivning, bl.a. av goodwill. Ettersom adgangen til oppskrivning av anleggsmidler er foreslått opphevet, anser departementet det derfor viktig å begrense den periode slik korrigering skal kunne foretas, og ikke fullt ut overlate den nærmere avgrensning til god regnskapsskikk. Departementet viser for øvrig til at det ikke foreslås noen tilsvarende adgang til korrigering i forbindelse med fusjon m.v. Dette har sammenheng med at fusjoner regnskapsføres i selskapsregnskapet hvor korrigering vil kunne ha både selskapsrettslige og indirekte skattemessige virkninger.
Departementet foreslår et unntak fra hovedregelen om bruk av oppkjøpsmetoden i tilfeller der etablering av konsern er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. I slike tilfeller skal eiendeler og gjeld i datterselskapet videreføres i konsernregnskapet til balanseførte verdier.
Når det gjelder hva som skal regnes som sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, slutter departementet seg til utvalgets vurdering av at syvende direktivs minimumsbestemmelser bør tas inn i regnskapsloven. Tilnærmet likeverdige interesser kan etter direktivet bare anses å foreligge der minst 90 % av vederlaget til eierne i datterselskapet er ordinære stemmeberettigede aksjer eller andeler utstedt av morselskapet eller konsolidert datterselskap, og morselskapet etter bytte av aksjer eller andeler direkte eller indirekte eier minst 90 % av aksjene eller andelene i datterselskapet.
6.13.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende kontinuitetsunntak ved konserndannelse, jf. lovforslaget § 5-20.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, slutter seg til Regjeringens forslag til bestemmelse om konserndannelse, jf. lovforslaget § 5-19.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine merknader i avsnitt 6.12 foran, hvor disse medlemmer fremmer forslag om en annen utforming av § 5-19.
6.14 Forenklede vurderingsregler for små foretak
6.14.1 Sammendrag
Departementet foreslår at små foretak kan anvende variabel tilvirkningskost som anskaffelseskost ved tilvirkning. Enkelte av høringsinstansene har foreslått at små foretak skal kunne tilordne anskaffelseskost for ombyttbare finansielle eiendeler etter FIFO-metoden. Departementet slutter seg til høringsinstansenes syn, og foreslår at en slik bestemmelse tas inn i de forenklede vurderingsreglene for små foretak.
Departementet foreslår at små foretak kan velge å ikke balanseføre pensjonsforpliktelser som er forsikret og leieavtaler.
I likhet med utvalget legger departementet til grunn at små foretak bør kunne inntektsføre langsiktige tilvirkningskontrakter når kontrakten er fullført. Videre bør små foretak ha anledning til å regnskapsføre fusjon etter kontinuitetsmetoden.
Departementet vil vise til at et grunnleggende hensyn bak skattereformen var nøytralitet i forhold til ulike typer selskaper og selskapenes størrelse. Unnlatt regnskapsføring av utsatt skatt vil på denne bakgrunn medføre behov for endringer i selskapsskattelovens bestemmelser om korreksjonsinntekt. Dersom den vurdering som foretas i forbindelse med regnskapsføring av utsatt skatt for regnskapsmessige formål, fortsatt må foretas for skattemessige formål, kan det vanskelig sies å være åpnet for forenkling. Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå at små foretak skal kunne unnlate å regnskapsføre utsatt skatt.
I tillegg til de nevnte unntak foreslår departementet at små foretak kan vurdere markedsbaserte finansielle instrumenter etter de generelle vurderingsregler og ikke til virkelig verdi.
Når det gjelder forslaget om å unnta små foretak fra plikt til å nytte egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, er dette ivaretatt ved departementets forslag. Egenkapitalmetoden er bare obligatorisk i tilfelle det utarbeides konsernregnskap, og etter departementets forslag skal små foretak være unntatt fra konsernregnskapsplikt.
6.14.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til Regjeringens vurderinger vedrørende pensjonskostnader, leieavtaler og langsiktige tilvirkningskontrakter for små foretak, jf. lovforslaget § 5-10, § 5-11 og § 5-12.
Komiteen viser for øvrig til de respektive partiers merknader vedrørende forenklede vurderingsregler for små foretak under hvert avsnitt som omhandler vurderingsregler.