Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 9. mars 1998.

Dok.nr.8:35 (1997-1998) - framlegg frå stortingsrepresentant Olav Akselsen om lov om endringer i straffelova (bedre rettsvern for barn).

       Seksuelle overgrep mot barn er forbrytelser som utløser sorg og harme. Barn blir alvorlig skadet av slike overgrep, og jeg deler stortingsrepresentant Akselsens ønske om å gi et best mulig rettslig vern for ofrene for slike forbrytelser.

       I desember 1995 oppnevnte departementet, i tråd med stortingsvedtak 12. juni samme år, et utvalg som fikk i oppdrag å gjennomgå sedelighetsbestemmelsene i straffeloven med sikte på revisjon. Utvalget ble blant annet bedt om å vurdere om de begreper og grensedragninger som er brukt i lovgivningen, passer i saker om seksuelle overgrep mot barn. Utvalget avga sin utredning 11. juli 1997 ( NOU 1997:23 ). Utredningen har vært på høring, og et lovforslag om nye straffebestemmelser om seksuallovbrudd er til behandling i departementet. På denne bakgrunn finner jeg det lite hensiktsmessig at straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd endres nå. De forslag til endringer som stortingsrepresentant Akselsen har lagt frem i Dok.nr.8:35 (1997-1998), bør etter mitt syn heller inngå i en samlet vurdering ved oppfølgingen av Seksuallovbruddsutvalgets utredning.

       Det er ennå for tidlig å si hvordan regjeringens forslag til nye bestemmelser på dette området vil bli utformet. Jeg vil likevel nedenfor knytte noen kommentarer til de enkelte forslagene som Akselsen har lagt frem, og herunder også peke på hvordan intensjonene i hans forslag - som jeg altså deler - kan ivaretas under gjeldende regelverk.

1. Forslaget om å endre straffeloven § 68

       Jeg er enig i at særlige hensyn gjør seg gjeldende ved seksuelle overgrep mot barn og kan tale for lange foreldelsesfrister: Erfaring viser at det kan gå svært mange år før det blir aktuelt for den fornærmede å anmelde forholdet. Allmennpreventive hensyn taler også for lange frister i slike saker - potensielle gjerningspersoner skal ikke kunne spekulere i at forbrytelsen er foreldet når barnet blir gammelt nok til å anmelde forholdet. Slike hensyn ble det også lagt vekt på da maksimumsstraffene ble hevet bl a for overgrep som omfattes av straffeloven § 195 ved lov 22. mai 1992 nr 49, jf Ot.prp. nr. 20 (1991-1992) s 36-37 og 39 og Innst.O.nr.54 (1991-1992) s 7. Både arbeidsgruppen, departementet og komiteen la til grunn at hevingen av strafferammene ville føre til tilstrekkelig lange foreldelsesfrister.

       Foreldelsesfristen for seksuelle overgrep mot mindreårige under 14 år er etter gjeldende rett 25 år i de tilfellene der fengsel inntil 21 år kan idømmes, jf straffeloven § 67 første ledd jf § 195 andre ledd. Ved lovendringen 22. mai 1992 ble som kjent straffeloven § 195 andre ledd betydelig utvidet. Jeg mener dagens regler gir tilstrekkelig lange frister. Dersom fristen først skal løpe fra den fornærmede er 18 år, vil den kunne komme opp i 30-40 år. Etter så lang tid vil nok bevisene, og sjansene for at noen blir dømt, vil svekkes betraktelig i det store flertallet av saker. Hensynet til gjerningspersonen - at det virker lite rimelig å straffe etter så lang tid - kommer mer i bakgrunnen ved grove forbrytelser som her. Men å trekke en så gammel sak for retten - med små sjanser til å få noen dømt - kan også være en stor påkjenning for den som mener seg utsatt for et overgrep.

2. Forslaget om å endre straffeloven § 192 første ledd

       Jeg er enig med stortingsrepresentant Akselsen i at barn må sikres et like godt vern mot seksuelle overgrep som voksne. Jeg mener derfor det er viktig at også overgrep mot barn blir bedømt som voldtekt dersom barnet er blitt utsatt for vold. Men voldtektsbestemmelsen reiser særlige spørsmål når fornærmede er et barn. Jeg viser bl a til det Seksuallovbruddsutvalget uttaler om dette i sin utredning s 54:

« Når den mindreårige etter loven ikke kan samtykke til seksuell omgang, kan det reises spørsmål om det er logisk og heldig at § 195 og § 196 kan anvendes i konkurrens med voldtektsbestemmelsen. I relasjon til voldtektsbestemmelsen kan spørsmål om frivillighet og tvang blir et bevistema i straffbarhetsvurderingen, også når offeret er under den seksuelle lavalder. Det forhold at den mindreårige ikke med straffriende virkning kan samtykke til seksuell omgang, bør ikke utelukke domfellelse for vold/tvangsaspektet, men anvendelse av voldtektsbestemmelsen i tillegg til § 195 og § 196 innebærer at overgrepet også blir vurdert etter et straffebud som bygger på en forutsetning om at den seksuelle omgang kan være frivillig, dvs at begge parter er over den seksuelle lavalder. Dette kan oppfattes slik at det stilles samme krav til atferd hos barn som hos voksne dersom spørsmålet om frivillighet blir et tema. Dette kan virke støtende. »

       Så vidt jeg kan se, er det særlig to forhold som ligger bak forslaget om å endre voldtektsbestemmelsen: for det første synes stortingsrepresentant Akselsen å legge til grunn at det i rettspraksis kreves like grov vold eller trusler om vold når et barn er offer for en voldtekt som når en voksen er det. For det andre mener han at de som får en dom etter § 195, får en lavere straff enn de som er dømt etter § 192.

       Den lagmannsrettsdommen som stortingsrepresentant Akselsen viser til, etter mitt skjønn ikke dekkende for rettspraksis. Jeg har ikke noe generelt inntrykk av at domstolene ser bort fra at det skal mindre vold til for å forgripe seg på et barn enn på en voksen. I en avgjørelse har Høyesterett kommet til at det forelå vold idet domfelte hadde tatt tak rundt sin 16 år gamle niese og klemt henne hardt inntil seg, jf Rt-1989-979 . Det skal med andre ord ikke mye til. I Bratholm og Marningsdal (red): Straffeloven med kommentarer bind 2 (1995) uttales det på s 429 om « vold »:

« « Vold » omfatter enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand. »

       Men det er ikke noe krav at offeret må ha satt seg til motverge for at voldskriteriet i straffeloven § 192 er oppfylt. Jeg mener derfor at voldtektsbestemmelsen slik den allerede lyder, må tolkes slik at kravet til voldens eller trusselens styrke avpasses etter den konkrete situasjonen - herunder hvem som er fornærmet.

       Dersom straffeloven § 195 anvendes i konkurrens med § 192, blir strafferammen skjerpet, jf straffeloven § 62. Jeg tror likevel det kan være relevant å sammenligne straffenivået i saker om brudd på straffeloven § 192 og § 195. Straffenivået i voldtektssaker synes ikke å ligge særlig over det som utmåles i saker som gjelder - iallfall grove - seksuelle overgrep mot barn under 14 år. I Seksuallovbruddsutvalgets utredning er det riktignok regnet ut « gjennomsnittsstraffer » for de to lovbruddstypene. For voldtekt er gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff i årene 1989-1994 omkring 2 1/2 år (utredningen s 55), mens den tilsvarende straffen i § 195-tilfellene ligger på i underkant av 2 år (utredningen s 61).

       Da maksimumsstraffene ble hevet i 1992, var det blant annet for å signalisere til domstolene at seksuelle overgrep mot barn burde straffes strengere. Høyesterett har etter dette uttrykt at det legges vekt på endringen i 1992 ved utmålingen av straffen, og at straffenivået har gått opp, slik at dommer fra 1989-90 ikke lenger gir særlig veiledning (se Rt-1995-1036) .

       En sammenligning av straffenivået i de sakene Høyesterett behandlet i tidsrommet 1995-1997 med de sakene som ble behandlet i 1987-1990, etterlater også et inntrykk av at straffenivået er gått opp. Straffenivået i saker om brudd på § 195 som gjelder overgrep over flere år synes nå å ligge på omkring 2 1/2 års fengsel. Høyesterett er generelt varsomme med å endre straffenivået i store sprang (se Rt-1994-1552) . Det er derfor mulig at straffenivået vil fortsette å øke.

3. Forslaget om å endre straffeloven § 192 andre ledd og § 195 andre ledd

       Etter forslaget vil straffen kunne gå opp i 21 års fengsel dersom « det er fare for langtidsvirkninger ». Jeg legger til grunn at det ofte vil være fare for langtidsvirkninger for fornærmede som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Men etter mitt syn bør ikke en slik mulig og generell fare være tilstrekkelig for å kunne idømmes lovens strengeste straff. På den annen side viser jeg til at begrepet « betydelig skade » omfatter alvorlig psykisk skade, jf straffeloven § 9 (slik den lyder etter endringen i 1992). Dersom en person dømmes for voldtekt mot et barn under 14 år, skal straffeloven § 192 anvendes i konkurrens med § 195. På grunn av regelen i straffeloven § 62 vil det gi en høyere strafferamme (fengsel inntil 15 år).

4. Forslaget om å endre straffeprosessloven § 239

       Jeg er enig i at det er meget viktig at det går kortest mulig tid før dommeravhør blir foretatt eller observasjon blir igangsatt, og at det settes en frist. Barnet må antas å huske bedre kort tid etter det som har skjedd. Det må også legges vekt på at foreldrene og andre nærstående i perioden frem til avhøret rådes til ikke å snakke med barnet om det som kan ha skjedd. Det vil være vanskelig og uheldig at de nærstående ikke kan snakke med barnet om en så dramatisk hendelse.

       Forslaget reiser imidlertid spørsmål om en slik frist bør fremgå av lov eller forskrift, hva som bør være utgangspunktet for fristberegningen, og hvor lang bør fristen være. Etter mitt syn vil det være tilstrekkelig at fristen fremgår i forskrift.

       Etter gjeldende rett er det ikke satt frist i lov eller forskrift. Justisdepartementet arbeider imidlertid med nye forskrifter om dommeravhør og observasjon. Utkast til ny forskrift § 4 lyder:

« Tidspunktet for avhøret »

       Avhøret skal foretas så snart som mulig etter at begjæringen om dommeravhør er mottatt i retten, og normalt innen to uker. Dersom avhøret ikke har skjedd innen fristen, skal grunnen til dette opplyses i protokollen, jf § 14 bokstav g. »

       Stortingsrepresentant Akselsen har satt utgangspunktet for fristen til etter at anmeldelse ... er inngitt til politiet. I utkast til ny forskrift er utgangspunktet satt til når begjæring ... er mottatt i retten.

       Jeg tror ikke det vil være praktisk gjennomførbart å ha en frist på en uke etter anmeldelsen. Politiet og påtalemyndigheten trenger tid til forberedelser etter at anmeldelsen er mottatt. Begjæringen sendes deretter retten. Dommeren skal som hovedregel tilkalle en særlig skikket person eller oppnevne en sakkyndig. Det skal oppnevnes forsvarer i de fleste tilfellene, fornærmede skal ha bistandsadvokat, muligens skal det oppnevnes setteverge. Avhørsrom og teknisk kyndig personell skal være tilgjengelig. Videre bør det avholdes et forberedende møte mellom dommeren og alle som skal være til stede ved avhøret. Med så mange involverte sier det seg selv at det vil kunne gå noe tid før det er mulig å få til et avhør eller en observasjon.

       Det kan også være uheldig for etterforskningen om avhør tas så tidlig. Det kan være behov for å avhøre enkelte vitner eller gjerningspersonen først for å kunne stille barnet spørsmål på bakgrunn av opplysninger fra disse avhørene. Og inngis anmeldelsen kort tid etter at overgrepet har skjedd, kan det ikke utelukkes at det kan være uheldig for enkelte barn å bli avhørt så fort.

       I høringen av utkast til forskrift var høringsinstansene noe delt i synet på forslaget til to-ukers frist (regnet fra da begjæringen kom inn til retten). Enkelte mente den var for lang, blant annet av hensyn til fremdriften i etterforskningen. Andre ga uttrykk for at fristen er for kort, blant annet fordi det i praksis kan vise seg vanskelig å avholde avhøret innen to uker hvis dommeren skal la seg bistå av en sakkyndig som er psykolog eller lignende.

       På denne bakgrunn mener jeg den foreslåtte endringen av straffeprosessloven § 239 ikke er nødvendig, men at det i forskrift bør settes en frist på to uker fra begjæringen er mottatt av retten.