1. Sammendrag

       Stortingsrepresentant Olav Akselsen har den 27. november 1997 fremsatt følgende forslag:

       I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:

§ 68 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

       Ved overtredelse av § 192 eller § 195 der handlingen er foretatt overfor barn under 14 år, skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år.

§ 192 skal lyde:

       Den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang eller medvirker til dette, straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år, men med fengsel i minst ett år, dersom den utuktige omgang var samleie. Hvis handlingen er foretatt overfor barn under 14 år, skal dette tillegges vekt i skjerpende retning ved vurdering av om det er utøvet vold.

       Hvis den fornærmede som følge av handlingen omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse, eller den skyldige tidligere er straffet etter denne paragraf eller etter § 195, kan fengsel inntil 21 år idømmes. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlige smittsomme sykdommer jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, eller handlinger mot barn jf. § 195, første ledd, hvor det er fare for langtidsvirkninger, anses alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragraf.

§ 195 andre ledd skal lyde:

       Fengsel inntil 21 år kan idømmes hvis den fornærmede som følge av handlingen omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse, eller den skyldige tidligere har vært straffet etter denne paragraf eller etter § 192, eller handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, eller den er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, eller handlinger mot barn jf. første ledd, hvor det er fare for langtidsvirkninger, anses alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragraf.

       I lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) av 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:

§ 239 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Avhør etter første ledd og observasjon etter tredje ledd skal iverksettes innen 1 uke etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

       Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. »

       I begrunnelsen for forslaget heter det bl.a. at Stortinget siden 1981 en rekke ganger har vedtatt endringer som har skjerpet samfunnets reaksjoner mot seksuelle overgrep mot barn. Dessverre er ikke de endringene som er vedtatt gode nok til at vi kan si at barnas rettsvern blir ivaretatt. I en dom avsagt i Gulating lagmannsrett ble en voksen mann frifunnet for voldtekt mot en åtte år gammel jente, til tross for at tiltalte gjennomførte analt samleie mens jenta var bundet.

       Problemet med den tolkingen av straffeloven § 192 (voldtektsparagrafen), som lagmannsretten legger til grunn, er at den mener at reglene skal praktiseres likt ovenfor barn og voksne. M.a.o. seksuelle overgrep mot barn kan bare straffes som voldtekt dersom barna har vært utsatt for like grov vold eller trusler om vold som når en voksen er offeret.

       Straffeloven § 195 har samme maksimumsstraff for utuktig omgang med barn som for voldtekt av barn. Men praksis viser at de som får en dom etter § 195 får en lavere straff enn de som blir dømt etter § 192. Det er derfor etter forslagsstillers oppfatning nødvendig med en lovendring som gjør at barn og voksne reelt, og ikke bare formelt, får samme vern mot voldtekt.

       I straffeloven § 68 heter det at fristen for når en sak er foreldet blir regnet fra den dagen det straffbare forhold er opphørt. Når et barn blir utsatt for overgrep, vet det kanskje ikke selv at dette er en lovstridig handling. Overgrepets karakter blir ofte først kjent etter at barna er voksne. For at barn skal få samme rettsvern som voksne bør derfor lovverket innrettes slik at dersom offeret er barn skal fristen for når en sak er foreldet først begynne å løpe den dagen offeret blir voksen.

       Når et overgrep mot et barn blir meldt til politiet, skal det tas dommeravhør eller gjøres en sakkyndig observasjon av barnet. I dag kan det ta opp til en måned, i enkelte tilfeller lenger, før dette avhøret blir foretatt. I denne tiden skal ikke foreldre eller andre snakke med barnet om det som har skjedd. Dette for å unngå å påvirke barnet før avhøret. Det sier seg selv at dette er en ekstra byrde for de foresatte, men særlig for barna. For å bedre situasjonen for de som har blitt utsatt for et overgrep, bør det derfor gå så kort tid som mulig før dommeravhør blir tatt eller observasjon igangsatt. En absolutt frist for hvor lang tid det kan gå før dommeravhør blir tatt eller observasjon igangsettes, vil ordne dette. Fristen foreslås satt til en uke.

2. Komiteens merknader

       Dok.nr.8:35 (1997-1998) er forelagt justisministeren, som har avgitt uttalelse i brev til komiteen av 9. mars d.å., jf. vedlegg 1.

Forslag nr. 1 - Foreldelsesfristen

       Komiteen viser til at gjeldende foreldelsesfrister ved seksuelle overgrep mot barn etter straffeloven § 195 er hhv. 10 år og 25 år avhengig av bl.a. barnets alder og forholdets grovhet. Tilsvarende foreldelsesfrister gjelder ved voldtekt (straffeloven § 192).

       Komiteen viser til at departementet i brev av 9. mars 1998 går imot at foreldelsesfristen i overgrepssaker mot barn under 14 år skal begynne å løpe først fra fylte 18 år. Begrunnelsen er først og fremst at fristen da vil kunne bli opp til 30-40 år, og at bevisene vil svekkes etter hvert som det går lang tid. Hensynet til gjerningspersonen - at det virker lite rimelig å straffe etter så lang tid - er ikke tillagt særlig vekt. Slik reglene er i dag, regnes foreldelsesfristen fra den dag det straffbare forhold opphører.

       Komiteen viser til at det i overgrepssaker ofte kan ta lang tid før offeret i det hele tatt kan erkjenne hva som har skjedd. Det kan også ta tid før offeret blir klar over at overgrepene er forbrytelser som er straffbare. Årsakene til det kan være forskjellige, en grunn kan f.eks. være at overgriperen forteller offeret at det som skjer er helt normalt og riktig.

       Komiteen ser at mulighetene for å bevise et straffbart forhold svekkes med årene, men tror neppe det vil spille stor rolle for bevisvurderingen om det f.eks. har gått 22 eller 28 år. At gjerningspersonen kan føle det urimelig at så gamle saker kan bringes inn for retten, kan ikke sees å være noe tungtveiende argument mot å la foreldelsesfristen starte fra 18 år.

       Komiteen viser til at det kan være viktig for offeret å få muligheten til å prøve sin sak i retten, og at det kan være en ytterligere belastning for offeret å få vite at sak ikke kan reises fordi forholdet er foreldet. Dette kan virke særlig urimelig dersom offeret var svært ungt da overgrepene skjedde.

       Komiteen mener at i denne situasjonen er det viktigere å ta hensyn til offer enn til overgriper/forbryter. Komiteen mener derfor at foreldelsesfristen bør først starte når offeret har nådd myndighetsalder (18 år).

Forslag nr. 2 - Det skal tillegges vekt i skjerpende retning dersom det er utøvet vold overfor barn under 14 år, og fare for langtidsvirkninger foreslås innført som straffeskjerpende moment

       Komiteen vil understreke at reglene om voldtekt i straffeloven § 192 ikke kan tolkes på samme måte overfor barn som for voksne. Komiteen er av den oppfatning at det skal mindre til før det er utøvet vold mot barn enn det som kreves i forhold til voksne. Barn står i en svak posisjon overfor voksne, både fysisk sett og fordi de voksne er autoritetspersoner. Det er urimelig å forvente at barn skal reagere på samme måte i en situasjon som voksne vil gjøre. Komiteen har merket seg at departementet mener at den siterte dommen ikke er dekkende for rettspraksis. Komiteen mener likevel det gir grunn til bekymring at lagmannsretten kan komme til slike konklusjoner som beskrevet i forslaget, og mener derfor det kan være grunn til en presisering av lovteksten.

       Komiteen er for øvrig innforstått med at uttrykket « vold » i § 192 er et relativt begrep og hvor tolkningen vil kunne gi ulike resultater avhengig av de konkrete omstendigheter, som f.eks. fornærmedes alder. Komiteen finner grunn til å ta inn den nevnte presisering for å tydeliggjøre dette i forhold til en særlig utsatt gruppe som barn er i denne sammenheng.

       Komiteen viser til at det i dokumentet er foreslått et nytt straffeskjerpende kriterium i § 192 og § 195 andre ledd som går ut på at det ved overgrep mot barn under 14 år skal anses som straffeskjerpende at det foreligger « fare for langtidsvirkninger ». Komiteen vil vise til at det allerede i dag er, og skal være, et straffeskjerpende moment om fornærmede som følge av overgrepet får betydelig skade på legeme eller helse. Departementet har i sitt brev av 9. mars d.å. pekt på at begrepet « betydelig skade » også omfatter alvorlig psykisk skade. Reglene om dette ble presisert og utvidet noe ved en lovendring i straffeloven § 9 i 1992, nettopp med utgangspunkt i bestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn. Komiteen vil i den forbindelse vise til Ot.prp. nr. 20 (1991-1992) og Innst.O.nr.54 (1991-1992) der det fremgår at endringen medfører at også annen alvorlig psykisk skade enn psykose nå omfattes av bestemmelsen. En enstemmig justiskomite sluttet seg til forslaget.

       Komiteen har merket seg at departementet er kritisk til at faren for langtidsvirkninger skal være tilstrekkelig som straffeskjerpende moment. Komiteen finner det noe uklart hvilken rekkevidde en regel som foreslått vil ha ut over de tilfeller som allerede vil være omfattet av loven. Komiteen mener imidlertid at forslaget peker på en viktig problemstilling i overgrepssaker mot barn, nemlig at de skader som kan inntre etter et overgrep ofte først vil fremtre etter at det er gått noen tid. Det vil derfor på domstidspunktet kunne være vanskelig å ha noen endelig oppfatning av om overgrepet har resultert i betydelig skade og dermed kunne berettige en skjerpet strafferamme slik § 192 andre ledd og § 195 andre ledd gir anvisning på. Resultatet vil være at overgrep som faktisk får som følge at barnet blir påført betydelig skade i lovens forstand blir pådømt etter en lavere strafferamme enn det kunne vært grunnlag for. Komiteen viser til at det pågår et arbeid i departementet om sedelighetsbestemmelsene i straffeloven som oppfølging av Seksuallovbruddutvalgets innstilling. Komiteen forutsetter at den nevnte problemstillingen og intensjonen i forslaget i Dokumentet ivaretas i departementets videre arbeid med oppfølgingen av Seksuallovbruddutvalgets innstilling.

Forslag nr. 3 - Avhør av barn skal skje innen 1 uke etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet.

       Komiteen viser til at når et barn har vært utsatt for overgrep, blir foreldre og andre omsorgspersoner oppfordret til ikke å snakke med barnet om hva som har skjedd, slik at barnets historie ikke skal bli påvirket av de voksne.

       Det sier seg selv at dette er en stor belastning, først og fremst for barnet selv, men også for barnets omsorgspersoner.

       Komiteen viser til at departementet nå arbeider med nye forskrifter om dommeravhør og observasjon, og at dommeravhør normalt skal skje innen to uker. Departementet er av den oppfatning at det ofte ikke vil være praktisk mulig å ha en frist på en uke.

       Komiteen mener det er av stor betydning at avhør av barn tas så fort som mulig. Ved behandlingen av Innst.O.nr.51 (1996-1997), Observasjon av små barn, ble det vedtatt at en særskilt sakkyndig skulle bistå med avhør, og at det burde/kunne tas flere avhør over en periode på ca 14 dager. Dersom barnet skal gjennom flere avhør, vil dette i seg selv føre til at det går tid før barnas omsorgspersoner kan snakke med barnet om overgrepene, og hjelpe det til å bearbeide opplevelsene. Komiteen vil understreke at oppfatningen av tid kan være forskjellig fra barn til voksen, og at en eller to uker kan virke mye lenger for et lite barn enn for en voksen person.

       Komiteen viser til at de praktiske forholdene som teknisk utstyr og personell, avhørsrom, kontakt med sakkyndige eller særlig skikkede personer osv. kan legges til rette på forhånd, altså før man får inn en konkret anmeldelse. Komiteen vil understreke betydningen av at politi og domstol har en beredskap for slike saker, slik at sakens fremdrift ikke forsinkes fordi de praktiske sider av saken ikke er ordnet.

       Komiteen viser til brevet fra departementet og foreslår at fristen for avhør i utgangspunktet settes til 2 uker, og at det skal særskilt begrunnelse til ut over rene praktiske forhold dersom avhøret blir tatt på et senere tidspunkt. Samtidig mener komiteen at målsettingen bør være at avhørene bør skje innen 1 uke. Komiteen er også av den oppfatning at fristen bør løpe fra anmeldelse er inngitt til politiet.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til dokumentet og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:

§ 68 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

       Ved overtredelse av § 195 skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år.

§ 192, første ledd, skal lyde:

       Den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang eller medvirker til dette, straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år, men med fengsel i minst ett år, dersom den utuktige omgang var samleie. Ved vurdering av om det er utøvet vold, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

II.

I lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) av 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endring:

§ 239 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Avhør etter første ledd og observasjon etter tredje ledd skal foretas innen 2 uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

III.

       Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Vedlegg 1.

Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 9. mars 1998.

Dok.nr.8:35 (1997-1998) - framlegg frå stortingsrepresentant Olav Akselsen om lov om endringer i straffelova (bedre rettsvern for barn).

       Seksuelle overgrep mot barn er forbrytelser som utløser sorg og harme. Barn blir alvorlig skadet av slike overgrep, og jeg deler stortingsrepresentant Akselsens ønske om å gi et best mulig rettslig vern for ofrene for slike forbrytelser.

       I desember 1995 oppnevnte departementet, i tråd med stortingsvedtak 12. juni samme år, et utvalg som fikk i oppdrag å gjennomgå sedelighetsbestemmelsene i straffeloven med sikte på revisjon. Utvalget ble blant annet bedt om å vurdere om de begreper og grensedragninger som er brukt i lovgivningen, passer i saker om seksuelle overgrep mot barn. Utvalget avga sin utredning 11. juli 1997 ( NOU 1997:23 ). Utredningen har vært på høring, og et lovforslag om nye straffebestemmelser om seksuallovbrudd er til behandling i departementet. På denne bakgrunn finner jeg det lite hensiktsmessig at straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd endres nå. De forslag til endringer som stortingsrepresentant Akselsen har lagt frem i Dok.nr.8:35 (1997-1998), bør etter mitt syn heller inngå i en samlet vurdering ved oppfølgingen av Seksuallovbruddsutvalgets utredning.

       Det er ennå for tidlig å si hvordan regjeringens forslag til nye bestemmelser på dette området vil bli utformet. Jeg vil likevel nedenfor knytte noen kommentarer til de enkelte forslagene som Akselsen har lagt frem, og herunder også peke på hvordan intensjonene i hans forslag - som jeg altså deler - kan ivaretas under gjeldende regelverk.

1. Forslaget om å endre straffeloven § 68

       Jeg er enig i at særlige hensyn gjør seg gjeldende ved seksuelle overgrep mot barn og kan tale for lange foreldelsesfrister: Erfaring viser at det kan gå svært mange år før det blir aktuelt for den fornærmede å anmelde forholdet. Allmennpreventive hensyn taler også for lange frister i slike saker - potensielle gjerningspersoner skal ikke kunne spekulere i at forbrytelsen er foreldet når barnet blir gammelt nok til å anmelde forholdet. Slike hensyn ble det også lagt vekt på da maksimumsstraffene ble hevet bl a for overgrep som omfattes av straffeloven § 195 ved lov 22. mai 1992 nr 49, jf Ot.prp. nr. 20 (1991-1992) s 36-37 og 39 og Innst.O.nr.54 (1991-1992) s 7. Både arbeidsgruppen, departementet og komiteen la til grunn at hevingen av strafferammene ville føre til tilstrekkelig lange foreldelsesfrister.

       Foreldelsesfristen for seksuelle overgrep mot mindreårige under 14 år er etter gjeldende rett 25 år i de tilfellene der fengsel inntil 21 år kan idømmes, jf straffeloven § 67 første ledd jf § 195 andre ledd. Ved lovendringen 22. mai 1992 ble som kjent straffeloven § 195 andre ledd betydelig utvidet. Jeg mener dagens regler gir tilstrekkelig lange frister. Dersom fristen først skal løpe fra den fornærmede er 18 år, vil den kunne komme opp i 30-40 år. Etter så lang tid vil nok bevisene, og sjansene for at noen blir dømt, vil svekkes betraktelig i det store flertallet av saker. Hensynet til gjerningspersonen - at det virker lite rimelig å straffe etter så lang tid - kommer mer i bakgrunnen ved grove forbrytelser som her. Men å trekke en så gammel sak for retten - med små sjanser til å få noen dømt - kan også være en stor påkjenning for den som mener seg utsatt for et overgrep.

2. Forslaget om å endre straffeloven § 192 første ledd

       Jeg er enig med stortingsrepresentant Akselsen i at barn må sikres et like godt vern mot seksuelle overgrep som voksne. Jeg mener derfor det er viktig at også overgrep mot barn blir bedømt som voldtekt dersom barnet er blitt utsatt for vold. Men voldtektsbestemmelsen reiser særlige spørsmål når fornærmede er et barn. Jeg viser bl a til det Seksuallovbruddsutvalget uttaler om dette i sin utredning s 54:

       Så vidt jeg kan se, er det særlig to forhold som ligger bak forslaget om å endre voldtektsbestemmelsen: for det første synes stortingsrepresentant Akselsen å legge til grunn at det i rettspraksis kreves like grov vold eller trusler om vold når et barn er offer for en voldtekt som når en voksen er det. For det andre mener han at de som får en dom etter § 195, får en lavere straff enn de som er dømt etter § 192.

       Den lagmannsrettsdommen som stortingsrepresentant Akselsen viser til, etter mitt skjønn ikke dekkende for rettspraksis. Jeg har ikke noe generelt inntrykk av at domstolene ser bort fra at det skal mindre vold til for å forgripe seg på et barn enn på en voksen. I en avgjørelse har Høyesterett kommet til at det forelå vold idet domfelte hadde tatt tak rundt sin 16 år gamle niese og klemt henne hardt inntil seg, jf Rt-1989-979 . Det skal med andre ord ikke mye til. I Bratholm og Marningsdal (red): Straffeloven med kommentarer bind 2 (1995) uttales det på s 429 om « vold »:

       Men det er ikke noe krav at offeret må ha satt seg til motverge for at voldskriteriet i straffeloven § 192 er oppfylt. Jeg mener derfor at voldtektsbestemmelsen slik den allerede lyder, må tolkes slik at kravet til voldens eller trusselens styrke avpasses etter den konkrete situasjonen - herunder hvem som er fornærmet.

       Dersom straffeloven § 195 anvendes i konkurrens med § 192, blir strafferammen skjerpet, jf straffeloven § 62. Jeg tror likevel det kan være relevant å sammenligne straffenivået i saker om brudd på straffeloven § 192 og § 195. Straffenivået i voldtektssaker synes ikke å ligge særlig over det som utmåles i saker som gjelder - iallfall grove - seksuelle overgrep mot barn under 14 år. I Seksuallovbruddsutvalgets utredning er det riktignok regnet ut « gjennomsnittsstraffer » for de to lovbruddstypene. For voldtekt er gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff i årene 1989-1994 omkring 2 1/2 år (utredningen s 55), mens den tilsvarende straffen i § 195-tilfellene ligger på i underkant av 2 år (utredningen s 61).

       Da maksimumsstraffene ble hevet i 1992, var det blant annet for å signalisere til domstolene at seksuelle overgrep mot barn burde straffes strengere. Høyesterett har etter dette uttrykt at det legges vekt på endringen i 1992 ved utmålingen av straffen, og at straffenivået har gått opp, slik at dommer fra 1989-90 ikke lenger gir særlig veiledning (se Rt-1995-1036) .

       En sammenligning av straffenivået i de sakene Høyesterett behandlet i tidsrommet 1995-1997 med de sakene som ble behandlet i 1987-1990, etterlater også et inntrykk av at straffenivået er gått opp. Straffenivået i saker om brudd på § 195 som gjelder overgrep over flere år synes nå å ligge på omkring 2 1/2 års fengsel. Høyesterett er generelt varsomme med å endre straffenivået i store sprang (se Rt-1994-1552) . Det er derfor mulig at straffenivået vil fortsette å øke.

3. Forslaget om å endre straffeloven § 192 andre ledd og § 195 andre ledd

       Etter forslaget vil straffen kunne gå opp i 21 års fengsel dersom « det er fare for langtidsvirkninger ». Jeg legger til grunn at det ofte vil være fare for langtidsvirkninger for fornærmede som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Men etter mitt syn bør ikke en slik mulig og generell fare være tilstrekkelig for å kunne idømmes lovens strengeste straff. På den annen side viser jeg til at begrepet « betydelig skade » omfatter alvorlig psykisk skade, jf straffeloven § 9 (slik den lyder etter endringen i 1992). Dersom en person dømmes for voldtekt mot et barn under 14 år, skal straffeloven § 192 anvendes i konkurrens med § 195. På grunn av regelen i straffeloven § 62 vil det gi en høyere strafferamme (fengsel inntil 15 år).

4. Forslaget om å endre straffeprosessloven § 239

       Jeg er enig i at det er meget viktig at det går kortest mulig tid før dommeravhør blir foretatt eller observasjon blir igangsatt, og at det settes en frist. Barnet må antas å huske bedre kort tid etter det som har skjedd. Det må også legges vekt på at foreldrene og andre nærstående i perioden frem til avhøret rådes til ikke å snakke med barnet om det som kan ha skjedd. Det vil være vanskelig og uheldig at de nærstående ikke kan snakke med barnet om en så dramatisk hendelse.

       Forslaget reiser imidlertid spørsmål om en slik frist bør fremgå av lov eller forskrift, hva som bør være utgangspunktet for fristberegningen, og hvor lang bør fristen være. Etter mitt syn vil det være tilstrekkelig at fristen fremgår i forskrift.

       Etter gjeldende rett er det ikke satt frist i lov eller forskrift. Justisdepartementet arbeider imidlertid med nye forskrifter om dommeravhør og observasjon. Utkast til ny forskrift § 4 lyder:

« Tidspunktet for avhøret »

       Avhøret skal foretas så snart som mulig etter at begjæringen om dommeravhør er mottatt i retten, og normalt innen to uker. Dersom avhøret ikke har skjedd innen fristen, skal grunnen til dette opplyses i protokollen, jf § 14 bokstav g. »

       Stortingsrepresentant Akselsen har satt utgangspunktet for fristen til etter at anmeldelse ... er inngitt til politiet. I utkast til ny forskrift er utgangspunktet satt til når begjæring ... er mottatt i retten.

       Jeg tror ikke det vil være praktisk gjennomførbart å ha en frist på en uke etter anmeldelsen. Politiet og påtalemyndigheten trenger tid til forberedelser etter at anmeldelsen er mottatt. Begjæringen sendes deretter retten. Dommeren skal som hovedregel tilkalle en særlig skikket person eller oppnevne en sakkyndig. Det skal oppnevnes forsvarer i de fleste tilfellene, fornærmede skal ha bistandsadvokat, muligens skal det oppnevnes setteverge. Avhørsrom og teknisk kyndig personell skal være tilgjengelig. Videre bør det avholdes et forberedende møte mellom dommeren og alle som skal være til stede ved avhøret. Med så mange involverte sier det seg selv at det vil kunne gå noe tid før det er mulig å få til et avhør eller en observasjon.

       Det kan også være uheldig for etterforskningen om avhør tas så tidlig. Det kan være behov for å avhøre enkelte vitner eller gjerningspersonen først for å kunne stille barnet spørsmål på bakgrunn av opplysninger fra disse avhørene. Og inngis anmeldelsen kort tid etter at overgrepet har skjedd, kan det ikke utelukkes at det kan være uheldig for enkelte barn å bli avhørt så fort.

       I høringen av utkast til forskrift var høringsinstansene noe delt i synet på forslaget til to-ukers frist (regnet fra da begjæringen kom inn til retten). Enkelte mente den var for lang, blant annet av hensyn til fremdriften i etterforskningen. Andre ga uttrykk for at fristen er for kort, blant annet fordi det i praksis kan vise seg vanskelig å avholde avhøret innen to uker hvis dommeren skal la seg bistå av en sakkyndig som er psykolog eller lignende.

       På denne bakgrunn mener jeg den foreslåtte endringen av straffeprosessloven § 239 ikke er nødvendig, men at det i forskrift bør settes en frist på to uker fra begjæringen er mottatt av retten.