Dok.nr.8:35 (1997-1998) er forelagt justisministeren, som har avgitt uttalelse i brev til komiteen av 9. mars d.å., jf. vedlegg 1.

Forslag nr. 1 - Foreldelsesfristen

       Komiteen viser til at gjeldende foreldelsesfrister ved seksuelle overgrep mot barn etter straffeloven § 195 er hhv. 10 år og 25 år avhengig av bl.a. barnets alder og forholdets grovhet. Tilsvarende foreldelsesfrister gjelder ved voldtekt (straffeloven § 192).

       Komiteen viser til at departementet i brev av 9. mars 1998 går imot at foreldelsesfristen i overgrepssaker mot barn under 14 år skal begynne å løpe først fra fylte 18 år. Begrunnelsen er først og fremst at fristen da vil kunne bli opp til 30-40 år, og at bevisene vil svekkes etter hvert som det går lang tid. Hensynet til gjerningspersonen - at det virker lite rimelig å straffe etter så lang tid - er ikke tillagt særlig vekt. Slik reglene er i dag, regnes foreldelsesfristen fra den dag det straffbare forhold opphører.

       Komiteen viser til at det i overgrepssaker ofte kan ta lang tid før offeret i det hele tatt kan erkjenne hva som har skjedd. Det kan også ta tid før offeret blir klar over at overgrepene er forbrytelser som er straffbare. Årsakene til det kan være forskjellige, en grunn kan f.eks. være at overgriperen forteller offeret at det som skjer er helt normalt og riktig.

       Komiteen ser at mulighetene for å bevise et straffbart forhold svekkes med årene, men tror neppe det vil spille stor rolle for bevisvurderingen om det f.eks. har gått 22 eller 28 år. At gjerningspersonen kan føle det urimelig at så gamle saker kan bringes inn for retten, kan ikke sees å være noe tungtveiende argument mot å la foreldelsesfristen starte fra 18 år.

       Komiteen viser til at det kan være viktig for offeret å få muligheten til å prøve sin sak i retten, og at det kan være en ytterligere belastning for offeret å få vite at sak ikke kan reises fordi forholdet er foreldet. Dette kan virke særlig urimelig dersom offeret var svært ungt da overgrepene skjedde.

       Komiteen mener at i denne situasjonen er det viktigere å ta hensyn til offer enn til overgriper/forbryter. Komiteen mener derfor at foreldelsesfristen bør først starte når offeret har nådd myndighetsalder (18 år).

Forslag nr. 2 - Det skal tillegges vekt i skjerpende retning dersom det er utøvet vold overfor barn under 14 år, og fare for langtidsvirkninger foreslås innført som straffeskjerpende moment

       Komiteen vil understreke at reglene om voldtekt i straffeloven § 192 ikke kan tolkes på samme måte overfor barn som for voksne. Komiteen er av den oppfatning at det skal mindre til før det er utøvet vold mot barn enn det som kreves i forhold til voksne. Barn står i en svak posisjon overfor voksne, både fysisk sett og fordi de voksne er autoritetspersoner. Det er urimelig å forvente at barn skal reagere på samme måte i en situasjon som voksne vil gjøre. Komiteen har merket seg at departementet mener at den siterte dommen ikke er dekkende for rettspraksis. Komiteen mener likevel det gir grunn til bekymring at lagmannsretten kan komme til slike konklusjoner som beskrevet i forslaget, og mener derfor det kan være grunn til en presisering av lovteksten.

       Komiteen er for øvrig innforstått med at uttrykket « vold » i § 192 er et relativt begrep og hvor tolkningen vil kunne gi ulike resultater avhengig av de konkrete omstendigheter, som f.eks. fornærmedes alder. Komiteen finner grunn til å ta inn den nevnte presisering for å tydeliggjøre dette i forhold til en særlig utsatt gruppe som barn er i denne sammenheng.

       Komiteen viser til at det i dokumentet er foreslått et nytt straffeskjerpende kriterium i § 192 og § 195 andre ledd som går ut på at det ved overgrep mot barn under 14 år skal anses som straffeskjerpende at det foreligger « fare for langtidsvirkninger ». Komiteen vil vise til at det allerede i dag er, og skal være, et straffeskjerpende moment om fornærmede som følge av overgrepet får betydelig skade på legeme eller helse. Departementet har i sitt brev av 9. mars d.å. pekt på at begrepet « betydelig skade » også omfatter alvorlig psykisk skade. Reglene om dette ble presisert og utvidet noe ved en lovendring i straffeloven § 9 i 1992, nettopp med utgangspunkt i bestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn. Komiteen vil i den forbindelse vise til Ot.prp. nr. 20 (1991-1992) og Innst.O.nr.54 (1991-1992) der det fremgår at endringen medfører at også annen alvorlig psykisk skade enn psykose nå omfattes av bestemmelsen. En enstemmig justiskomite sluttet seg til forslaget.

       Komiteen har merket seg at departementet er kritisk til at faren for langtidsvirkninger skal være tilstrekkelig som straffeskjerpende moment. Komiteen finner det noe uklart hvilken rekkevidde en regel som foreslått vil ha ut over de tilfeller som allerede vil være omfattet av loven. Komiteen mener imidlertid at forslaget peker på en viktig problemstilling i overgrepssaker mot barn, nemlig at de skader som kan inntre etter et overgrep ofte først vil fremtre etter at det er gått noen tid. Det vil derfor på domstidspunktet kunne være vanskelig å ha noen endelig oppfatning av om overgrepet har resultert i betydelig skade og dermed kunne berettige en skjerpet strafferamme slik § 192 andre ledd og § 195 andre ledd gir anvisning på. Resultatet vil være at overgrep som faktisk får som følge at barnet blir påført betydelig skade i lovens forstand blir pådømt etter en lavere strafferamme enn det kunne vært grunnlag for. Komiteen viser til at det pågår et arbeid i departementet om sedelighetsbestemmelsene i straffeloven som oppfølging av Seksuallovbruddutvalgets innstilling. Komiteen forutsetter at den nevnte problemstillingen og intensjonen i forslaget i Dokumentet ivaretas i departementets videre arbeid med oppfølgingen av Seksuallovbruddutvalgets innstilling.

Forslag nr. 3 - Avhør av barn skal skje innen 1 uke etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet.

       Komiteen viser til at når et barn har vært utsatt for overgrep, blir foreldre og andre omsorgspersoner oppfordret til ikke å snakke med barnet om hva som har skjedd, slik at barnets historie ikke skal bli påvirket av de voksne.

       Det sier seg selv at dette er en stor belastning, først og fremst for barnet selv, men også for barnets omsorgspersoner.

       Komiteen viser til at departementet nå arbeider med nye forskrifter om dommeravhør og observasjon, og at dommeravhør normalt skal skje innen to uker. Departementet er av den oppfatning at det ofte ikke vil være praktisk mulig å ha en frist på en uke.

       Komiteen mener det er av stor betydning at avhør av barn tas så fort som mulig. Ved behandlingen av Innst.O.nr.51 (1996-1997), Observasjon av små barn, ble det vedtatt at en særskilt sakkyndig skulle bistå med avhør, og at det burde/kunne tas flere avhør over en periode på ca 14 dager. Dersom barnet skal gjennom flere avhør, vil dette i seg selv føre til at det går tid før barnas omsorgspersoner kan snakke med barnet om overgrepene, og hjelpe det til å bearbeide opplevelsene. Komiteen vil understreke at oppfatningen av tid kan være forskjellig fra barn til voksen, og at en eller to uker kan virke mye lenger for et lite barn enn for en voksen person.

       Komiteen viser til at de praktiske forholdene som teknisk utstyr og personell, avhørsrom, kontakt med sakkyndige eller særlig skikkede personer osv. kan legges til rette på forhånd, altså før man får inn en konkret anmeldelse. Komiteen vil understreke betydningen av at politi og domstol har en beredskap for slike saker, slik at sakens fremdrift ikke forsinkes fordi de praktiske sider av saken ikke er ordnet.

       Komiteen viser til brevet fra departementet og foreslår at fristen for avhør i utgangspunktet settes til 2 uker, og at det skal særskilt begrunnelse til ut over rene praktiske forhold dersom avhøret blir tatt på et senere tidspunkt. Samtidig mener komiteen at målsettingen bør være at avhørene bør skje innen 1 uke. Komiteen er også av den oppfatning at fristen bør løpe fra anmeldelse er inngitt til politiet.